Det var avslutningskommentaren i dokumentaren America the Beautiful, som jeg akkurat har sett.
Barn helt ned i ganske ung alder som påpeker at de er stygge, fordi de ikke ligner idealene på tv, i magasiner, overalt.
Så var det en mor som hadde en datter som døde av bulimi og som påpekte at vi alle har et ansvar for hvordan vi markedsfører oss selv overfor barna. Ikke bare våre, men andres også. Hun fortalte hvordan hun kritiserte sin egen kropp, foran datteren, som vokste opp til å få den samme kroppsbygningen som moren. Og om hvordan hun slet med dårlig samvittighet i årene etter dødsfallet. Og hvordan bulimien ble ansett som en mental lidelse og dermed kom den ikke med på dødsattesten, for man dør ikke av en mental lidelse.
Jeg er en av de som ser på meg selv som veldig lite attraktiv. Ikke fordi jeg ikke er slank. Jeg syns nemlig at ganske store kvinner også kan være veldig flotte, sexy, søte og i det hele tatt. For min del er det ansiktet. Jeg er rett og slett ikke pen i forhold til alle andre. Hadde jeg vært feit OG søt, så hadde jeg i det minste hatt en fordel. Nå har jeg ingen liksom.
Men; jeg tror faktisk at jeg er flink overfor ungene. Jeg snakker ikke dritt om hvordan jeg ser ut, eller hvordan andre ser ut. Ikke til dem, eller i nærheten av dem. Er veldig opptatt av å lære dem at alle er like mye verdt, selv om de er annerledes. Og så langt funker det, men eldste er jo bare 11. Så vi får se. Jeg burde sikkert endret min egen tankegang, men det er så in your face (hehe, pun intended) at det ikke er så lett. Og hvorfor endre, egentlig. Det er jo bare fakta. Det er jo ikke som om det hemmer meg i hverdagen, generelt sett. Og om andre har problemer med mitt utseende (og ja, det har skjedd) så er det jo DE som har problemer med aksept og det er tross alt ikke min feil.
Fyren som laget dokumentaren var en AA med pondus, halvskalla og grå i skjegget. Og han sa at et godt kompliment han har fått var da han fikk beskjed om at han hadde "a beautiful handshake". For som han sa; vi trenger bare finne det ved oss som ER pent, ikke fokusere på alt som er stygt.
Så hvordan er det med deg (spør om det her liksom, som har over gjennomsnittlig mange vakre mennesker, hah!)? Klarer du å fokusere på det som er FLOTT ved deg selv, eller har du også en tendens til å trekke frem det som du ser på som kritikkverdig? Og; ut fra hvilke kriterier vurderer du ting ved deg som kritikkverdige? For er det motebildet, skjønnhetsbildet m.m. så er det bare en illusjon og ikke det spor verdig til å måle seg opp mot. Den generelle kvinnen er faktisk langt, langt penere.
Det varierer litt fra dag til dag. Men jo - jeg er flink til å skryte meg selv opp. Jeg tror egentlig mange blir litt skuffa når de treffer meg etter å ha hørt om den veltrente bærta som har nerver til å si at jeg er fin nok i massevis - også dukker det opp ei diger dame som kunne endret seg både her og der.
Men jeg bare orker ikke å se ned på meg. Noen ganger gjør jeg det jo likevel. Det hender jeg får hetta av tanken på å legge på meg alt sammen igjen. (Jeg har tatt av skrekkelig mange kilo - jeg er fremdeles stor, veldig stor ifølge badevekta - men ikke sånn at folk snur seg og peker mer.)
Men stort sett tenker jeg at jeg er fin. Jeg er sterk som en okse. Jeg liker sex. Jeg går på stranda i bikini og nyter sola uten å krympe meg for andres blikk og jeg kjenner at denne kroppen som bærer meg rundt, har født ungene mine og gjør så godt den kan - den fortjener å elskes.
Den er ikke ung og lekkersmekker. Men på den lyse side - det var den ikke da jeg var ung heller. Den funker. Det holder i massevis. Og latteren er høy nok til at den skjærer i ørene og stemmen bærer langt. Flotte saker.
Jeg vet ikke om noe jeg synes er tristere enn alle kvinnene der ute som går gjennom livet hemmet av komplekser og avhengige av stadige bekreftelser utenfra fordi de ikke kan bekrefte seg selv. Jeg skulle ønske alle var litt flinkere til å si seg fornøyde og digge seg selv litt.
Jeg siterer Elsket Kollega om pupper: De aller fineste puppene i hele verden er de det er lov å kjenne på.
Tror jeg har blitt flinkere til å se at det er ok å ikke være et glansbilde etterhvert som jeg har blitt eldre. Det er ikke andre enn jeg selv som "forlanger" at jeg skal være sylslank og ikke ha cellulitter osv. Det er noe de andre ikke fokuserer på, kun meg, dermed så blir det destruktivt å fokusere på det. eureka
Jeg syntes at mennesker som ikke er billedskjønne i seg selv kan fremstå som freshe og atttraktive for det. Syntes at det å være velstelt, kle seg litt ok og i det heletatt anstrenge seg litt, ofte gjør mer for utseende enn pene trekk. Det er svært få som ser utrolig bra ut i klær som ikke passer figuren, uflidd på håret og med dårlige tenner feks.
Sitron - jeg har sett mange bilder av datteren din forresten. Jeg har aldri sett et eneste hvor jeg ser en jente med komplekser og skam. Jeg tror ikke du har ført noe slikt til noen. :klem:
Jeg har lagt merke til at jeg får flere komplimenter hvis jeg er fornøyd med looken selv :) Utsråling er kjempeviktig! Da jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen hatet jeg utseende mitt, og fikk også lite komplimenter. Etter at jeg og bestevenninna mi øvde oss i speilet ved å si til oss selv: "Jeg er vakrest i verden" (Etter tips fra min mor) begynte jeg å føle meg vakker. Etter det begynte jeg å få flere komplimenter også :) Så godt selvbilde har MYE å si :jupp:
Jeg er ikke spesielt pen, ikke spesielt slank, men jeg har sexappeal og det holder for meg. Jeg har slanket meg 14 kg siste året, og det har gjort kroppen min godt. For selvtilliten betydde det egentlig lite, for jeg har alltid hatt en sterk indre styrke uansett vekt. Tiltrekningskraften på det andre kjønn har egentlig vært ganske lik uansett vekt, og det sier meg at det har faktisk ikke all verdens å si. Det har nok vel så mye med utstråling og sjarm å gjøre.
Jeg har født 3 barn, kroppen er ikke som da jeg var 20 lenger, men jeg har lært meg å like den kroppen jeg har fått. De periodene jeg har vært misfornøyd med den har vært da jeg har vært lite sterk og dvask pga lite trening. Da har jeg hatt lett for å bli sliten og få vondter, og det har gjort meg misfornøyd.
Jeg syns det er viktig å lære barna at alle er forskjellige, noen er tynne, noen er tykke, noen er utadvendte, noen er beskjedne - men vi er alle like mye verdt. Jeg håper jeg når frem med denne lærdommen.
Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke skal kommentere negative ting ved min eller andres kropp. Slankeprat er forbudt i nærheten av jentene, og jeg må stadig vekk minne heltens familie om det. Jeg er bevisst på at jeg heller ikke kommenterer kropper som er fine, for jeg vil rett og slett ikke ha det fokuset. Jeg har selv vokst opp med en mor som alltid slanket seg, og som alltid kommenterte både sin egen og andres kropper. Det førte til at jeg aldri følte meg fin nok, og var veldig opptatt av hvordan jeg så ut. Jeg slanket meg fra jeg gikk på barneskolen, selv om jeg var mer enn tynn nok.
Jeg er ikke så flink til å fokusere på det positive. Nå har vi vært på juleferie hos svigerforeldrene mine, hvis nye bad er utstyrt slik at man kan se seg selv i speilet mens man dusjer. :sur: Som vanlig ser jeg bare hoftene mine, som er deigete og brede og stikker ut. :himle: Og de små puppene, da. Det er jo så tåpelig at det knapt er til å tro, men jeg har drasset med meg de samme kompleksene siden ungdomstida. I fjortisalderen var det ingen som ville ha den stutte lille fjøla, og det henger i. De siste 20 åra har vært helt annerledes på den fronten, men en del av meg er fortsatt 15 år og ukyssa.
Bedre ble det for øvrig ikke at jeg hentet klærne jeg bestilte på salg nå i kveld, og det ene skjørtet var i trangeste laget over hoftene. Det bekrefter liksom bildet mitt av meg selv. (Jeg har selvfølgelig brede hofter - det er ikke midjen som er smal. :himle: )
Jeg tror jeg er flink så det holder på hva jeg sier. Det snakkes aldri om slanking her, det snakkes aldri om andres utseende og i det hele taget. Jeg er i HVERT fall flinkere enn min mor, som rett som det var kunne benevne en lubben jente som "dundre". :gal: ( Noe som selvsagt bunnet i egne, andre komplekser).
Men nå ble jeg sittende å tenke på - hva med det jeg ikke sier? Unger plukker opp så mangt. Plukker de opp st jeg smiler mer til meg selv i speilet, retter ryggen mer, svinger mer på rompa og helt åpenbart er mye mer fornøyd med meg selv når jeg er på matchvekt?
Hvor mye ser de av at jeg kan sukke til mitt eget speilbilde på en dårlig dag? :vetikke:
Ja, jeg tenkte på denne selv også. Jeg har generelt ikke dårlige eller gode dager sånn sett. Det er liksom bare sånn ting er og ferdig med det. Ikke driver jeg og går ut og sånne ting heller, så oppstæsjing og sånt som gjerne man glitrer litt ekstra av skjer rett og slett ikke. Tror ungene nok vil huske meg som ganske monoton på det området. :knegg: Så jeg tror ikke det er synlig, selv gjennom hva underbevisstheten sier. Men det er jo selvsagt ikke lett å vite.
Jeg er nok ikke den rette å spørre om sånt, for jeg har endret innstilling totalt det siste året og synes at jeg er rålekker. Ikke bare fordi jeg endelig er slank(ish) og kan bruke klær jeg liker, men mest fordi jeg har lært å bli glad i meg selv. Og det tror jeg vises. Det smitter nok over på ungene også.
Mine unger er for øvrig så små ennå at vi foreløpig ikke har tenkt så mye over kropps- og utseenderelaterte ting. Jeg håper selvfølgelig at de vil få et godt forhold til kroppen sin, og at jeg ikke overfører mine egne nevroser til dem.
I dag var vi på restaurant, og ei svært røslig dame på godt over 1,80 passerte bordet vårt. "Det var en stor dame," sa Liv (heldigvis ikke så høyt :lettet: ). Jeg svarte at sånt bør man ikke kommentere. "Hvorfor ikke," spurte hun. Jeg kunne sikkert ha håndtert situasjonen bedre enn å mumle noe ullent. :flau:
Men klesstørrelsene er jo helt på bærtur. De skrus jo oppover og oppover, mens plaggene blir mindre og mindre. Sammenlign en M nå med en for 10 år siden, så ser du forskjellen. Det er helt vilt.
Jeg har alltid følt meg som en grå, liten mus, anonym, ikke noe spesielt pen, men slank og veltrent har jeg blitt de siste årene og det får jeg ofte komplimenter for. I årevis slet jeg med dårlig selvfølelse på grunn av diverse komplekser, men det har blitt bedre etter at jeg fikk barn. Har blitt mye mindre selvsentrert enn før, tror jeg, og det hjelper.
Alle , uansett hvordan de ser ut., har jo sider ved seg selv som man er mindre fornøyd med. Jeg måtte tenke litt nå, - men jeg føler at dette er jeg ganske flink til. Jeg reagerer ihvertfall på mamma som kan plumpe ut med div. ting i tide og utide om sine 1.5 kilo for mye. :gal: Overgangsalderen?
Vi har ikke vekt i hus (det hadde ikke jeg da jeg vokste opp heller), og tror at det kan være viktig. Tror ikke ungene mine vet at man kan veie seg en gang.
Men som dere selv påpeker her.,- hvor mye de ser av hvordan jeg ser meg selv på en dårlig dag? :vetikke: Heldigvis er speilet på badet, så jeg satser på at det ikke er alt for ofte... Men jeg pynter meg jo i blant, i leggetid, dersom jeg skal ut på noe f.eks.. Og det har i grunnen slått meg at jeg ikke synes det er komfortabelt å la de se meg ta mascara, sminke, føne håret og alt slagt stæsj på meg.
Det faller meg ikke naturlig å snakke stygt om meg selv eller å klage over hvordan jeg ser ut, og i alle fall ikke overfor unger. Poden er veldig lite opptatt av ytre ting - det er ikke fordi han er så "dyp", det er fordi han ikke får med seg ting :knegg: - og det har aldri hendt at han har sagt til oss (eller vi har sagt til ham) noe om hvordan noen ser ut.
Når det gjelder eget selvbilde, så synes jeg at jeg ser helt grei ut - jeg synes jeg er penere og nettere når jeg er slankere, men det har ikke så mye med selvbildet eller identiteten min å gjøre. Jeg identifiserer meg ikke med speilbildet mitt i så veldig stor grad, men når jeg ser meg i speilet, synes jeg jeg ser bra nok ut. Og jeg snakker aldri om at jeg synes jeg er for tjukk, eller at jeg heller burde vært slankere. Hverken for å si noe om utseendet eller helsen min.
Er det så galt å være forfengelig selv om man har barn, da? Skal man sminke seg i skjul, eller bare være helt naturell og iføre seg noen tilfeldige, flagrende gevanter? :skeptisk: (Sa hun som ikke engang går ned til postkassa uten maskara. :flau: )
Det er vel bare å venne seg til det. :knegg: Så det er greit å ha standardfrasene inne. Ikke bare for barnets del, tenker jeg, men også for den som kommenteres sin skyld. Jeg syns det er noe flaut over barn som bare hysjes på, som om foreldrene deler meningene deres. Derfor syns jeg iallfall det er greit å kommentere menneskeverd overfor barnet, for å ikke minske selvfølelsen til den som kommenteres. Sikkert en teit tankegang, men som sterkt overvektig selv så syns jeg det er pinlig når foreldre rødmende forsøker å overse et nysgjerrig barn.
Mener du at en M nå til dags er mindre enn for 10 år siden? Tja, for 10 år siden var jeg 10 kg lettere og brukte str. M, nå bruker jeg (som regel) L. Stemmer ikke for meg.
Ja, forfengelighet er ikke bra. Det er selvsagt helt greit å sminke seg, bruke klær som fremhever former, farge håret og gå på spa. Men; om man fremstiller det som om at det ikke går an å la vær, da blir det ikke bra. Om man ikke engang kan vise barna sine at det går fint an å være naturlig, da er forfengeligheten usunn. Syns jeg.
Det kommer an på dagen, men jeg er generelt veldig lite flink til å fokusere på det positive ved meg.
Jeg føler meg absolutt ikke som noe fruktfat mesteparten av tiden.
Jeg snakker aldri nedsettende om noens utseende, og jeg tror jeg er flink til å rose andres nnsats.
Jeg tror jeg bare ville ha svart "ja, det var en stor dame," med ikke så veldig høy stemme, og uten noe ettertrykk eller spesiell interesse. Som jeg ville ha sagt "ja, det var en rød bil," hvis det var det som ble kommentert.
Jeg har aldri hatt noe godt selvbilde, ei heller på utseende. Men jeg har slitt såpass mye med det at jeg er innstilt langt inn i margen på å ikke la det smitte over på ungene mine. Så da jenta mi en gang spurte om jeg hadde blitt tjukkere fordi puppene tøt ut av bh'en så svart jeg med at "jo, jeg er blitt større men er jeg ikke fin, da?" - på en stolt og konstaterende og ikke spørrende måte. Ikke bare fordi jeg vil at hun skal kunne se på det slik, men fordi det er min hellige overbevisning at det ikke er kiloene det kommer an på hvorvidt man er vakker eller ei. Jeg følte meg ikke nødvendigvis fin - og gjør det ikke alltid nå heller selv om jeg har endret veldig syn på kropp generelt og min egen spesielt med årene - men jeg er helt bestemt på at det er helt riktig å gjøre det. Føle seg fin, altså, selv om man faller utenfor A4 -vakker -bildet.
Så får det heller være at jeg for ti år siden - den gang jeg var slank og såkalt "fin" - og hadde blitt jålet opp med lånt kjole og sminke av kolokviegruppens bimbo, fikk stjernekommentaren (fra bimboen selv):
"Næmmen jøss, Frøken Rattata. Du er jo sånn i det skjulte pen, du!" :blånn:
særlig siden det faktisk ofte er slik barnet ser det. De legger merke til at noen er litt utenfor det vanlige, om det nå er større, mindre eller med et veldig buskete skjegg.
Ang størrelser: det er omvendt, er det ikke? En 38 nå er større en før, i takt med den generelle vektøkningen? Det har jeg lest en gang, mener jeg.
For et par dager siden så jeg og gutta på TV på dagtid. Tror de var TV3 og det var en fantastisk reklame for noe slankegreier. De snakket om å bli lekker og smekker og få ny kropp. Sønnen min på 7 år lurte på om jeg skulle slanke meg. Jeg lurte på om han syntes at jeg trengte det, og da sa han at han syns jeg var fin så det trengte jeg ikke. Ikke det at jeg egentlig tror han vet helt hva slanking er, men jeg likte svaret hans.
Jeg håper jeg kan klare å legge kompleksene mine til side og ikke prate om dem til min datter.
Selv er jeg vokst opp med en kjempeflott mamma utseendemessig som alltid har klaget over stor mage og små pupper. Det gjorde faktisk noe med meg selv om det ikke har noe med slanking å gjøre. Jeg har alltid vært opptatt av hvordan magen min ser ut. Puppene har jeg forøvrig alltid vært fornøyd med.
Kjenner at jeg er mye mer komfortabel med utseendet mitt nå enn det jeg var tidligere. til tross for en del kilo mer enn for ti år tilbake.
Det å lære barn til å ikke kommentere andres utseende og kropper negativt tror jeg er veldig viktig. Jeg husker godt kommentarene jeg har fått om kroppen min. Det er ikke mange, og de er kanskje bagatellmessige, men jeg husker dem godt. Som da en venninne av meg påpekte at lårene og leggene mine var store i forhold til resten av kroppen. Da broren til en venninne påpekte at jeg var jo faktisk blitt litt pen med årene jeg og. :rolleyes: (var jeg så stygg før da eller?) Og fysioterapeuten!!!! min som da jeg var 15 påpekte mine rare tær, og lurte på om jeg ikke fikk mat hjemme fordi jeg var så tynn.
Jeg synes sjelden jeg er pen akkurat nå, bare på bilder tatt før akkurat nå.
Det er ikke så objektivt, og jeg prøver å rette lite fokus på kropp og dårlig selvbilde. Jeg har ikke så fryktelig dårlig selvbilde altså, men kanskje noe vrangt? Jeg er oppvokst med en mor på kontinuerlig slankekur, og tenkte for lenge siden at dette ikke var noe jeg selv skulle fronte.
Nei pen er jeg ikke, men det er egentlig helt greit. Jeg skremmer ikke vekk folk heller, så det går så fint så.
Kroppen min er alt for stor, men jeg jobber med saken. Den er stort sett frisk, og den er ganske sterk. Og den er ikke større enn at jeg kan finne tøy i vanlige butikker, så egentlig er jeg ikke sååå fokusert på at den er veldig stor lenger.
Og slankesnakk foran barna mine er helt uaktuelt. Det blir ikke nevnt med et ord. Når lillebror stolt stikker ut magen sin, og sier " seee så stooooor"! Så klappes han lett på magen, og får skryt for at han har en perfekt mage. For å sette det på spissen ja. De får aksept og støtte på at den kroppen de har er perfekt til å være deres, og at det er viktigere å være smart og sterk enn smellvakker, men at mamma selvsagt synes hun har de vakreste guttene i verden.
En annen ting, som har hjulpet meg mye i det siste, er de gode tilbakemeldingene jeg får fra pasienter. Jeg har visst gode hender, og jeg hører at ting ordner seg når jeg er der. Det er godt for psyken. Og når psyken min har det bra, ja da er det ganske greit med det meste. Jeg er helt ok faktisk.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke føler meg vakker. Men jeg føler meg ikke stygg heller. Bare veldig vanlig og egentlig ganske kjedelig nå for tiden. Hvilke signaler jeg sender ut ubevisst til barna vet jeg ikke helt, men jeg kommenterer aldri vekta mi, eller kroppsdeler jeg er misfornøyd med. Det må i så fall bli huden som bli kommentert hvis den tar helt av på kvisefronten.
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver Elinblu.
Nei, jeg klarer ikke å fokusere på det som er(?) flott med meg. Jeg har OK pupper, men de er det få som ser. Ellers er jeg flink å fokusere på det som ikke er bra og som kunne vært mye finere.
All ære til deg for det. Det er viktig.
Jeg selv ble alltid lært å gå med ryggen rett og tror neppe jeg fører videre mye skam og dårlig selvbilde til mine døtre. Jeg er ihvertfall bevisst på det. Trening og aktivitet er viktig for oss, men vi koser oss med godteri også og gjør forsøk på å balansere på den gyldne middelvei. Jeg er fornøyd så langt i allefall.
Jeg har enkelte plagg fra 90-tallet enda, og figursydde skjorter fra HM i størrelse 42 er nøyaktig like store som nyinnkjøpte varianter av samme type plagg i str. 46. Det handler sikkert om mote også - at plaggene ikke skulle være så tettsittende da, kanskje?
Ellers har jeg helt klart et langt mer generøst syn på meg selv nå enn for 20 år siden. Som 18-åring var jeg sylslank, med perfekte former, ung& pen. Men følte meg både tjukk og stygg, dessverre. Jeg føler meg langt flottere - og får mye mer positiv oppmerksomhet fra det motsatte kjønn - nå som jeg er 20 kilo tyngre og 20 år eldre.
For meg er det åpenbart at selvtillit, trygghet og positiv utstråling er det viktigste når det gjelder hvem man blir tiltrukket av. Se bare på gamle bilder av vennegjengen - det er slett ikke sikkert at de som var de mest omsvermede var de objektivt sett vakreste.
Det varierer veldig, men avhenger mye om jeg har klær som passer meg. Jeg kan godt ha noen kg for mye, om jeg bare har klær som sitter pent og kler meg. Har jeg sminket og ordnet meg kan jeg se bra ut. Det motsatte kan se lite bra ut. Jeg er veldig opp og ned. Er jeg brun om sommeren, så trekker det opp. Er jeg blek og kvisete trekker det ned. Men totalt sett så er det muligheter. Det er det. Jeg bare fryser så mye akkurat nå, og vil helt subbe rundt i fleece og svære vintersko.
Jeg har aldri følte meg slank, selv om jeg en periode nok var det. Men jeg kan aldri huske at jeg har vært tynn nok. Det med å være "tjukk" henger i hodet fra jeg var lita.
Men jeg er flink i forhold til barna, og snakker veldig lite om sånne ting. Det var nok mye mer snakk om slanking, light-produkter og slike ting hjemme, enn hos oss. Min mor slanket seg, og overførte tanker om dette til barna. Det var ikke bra, ser jeg i ettertid. Jeg har ikke et sunt og godt forhold til mat, men forsøker å holde meg stabil i det minste.
Jeg har hatt komplekser i massevis, og hatet kroppen min i alle år. Først de siste par årene har jeg klart å se at jeg faktisk ser helt gjennomsnittlig normal ut, både vektmessig, kroppsfasong, utseende etc. Føler meg ganske tilfreds med å være meg, og det er godt å ha kommet dit. Selv om nesen er rar etter at jeg knakk den da jeg tryna i et hinder, strekkmerkene er både her og der som et minne etter svangerskap, puppene henger mer enn før, og rompa er bredere. Men det spiller ingen rolle egentlig. Jeg er frisk, og er takknemlig for det.
Jeg prøver, men det er neimen ikke lett. Jeg er nøye på å ikke prate negativt vekt/utseende slik at Malin hører det, men å fokusere på det man liker med sin egen kropp og sitt eget utseende er ganske vanskelig når man ikke finner noe.
Helt enig. Og du kler deg alltid pent og er fresh og flott sminket. Nydelig, er du, Fibs!
Jeg er jo der Albertine er nå, men før det hadde jeg det jævlig og fokuserte vel knapt på NOE positivt whatsoever. Det handlet nok ikke bare om utseendet, jeg var nok nede i et dypt hull rett og slett, der utseendet ble det jeg fokuserte mest på og la all skyld på. Men helsen skrantet jo også, jeg hadde diabetes og var syk, rett og slett. En tid jeg bare vil glemme. Jeg utstrålte nok så dårlig selvtillit den gangen at få ville synes jeg var pen. Jeg fikk komplimenter for å være søt og grei og "elskelig", men det var ei maske jeg tviholdt på.
Det at jeg tok tak i det såpass tidlig gjorde at det ikke ble noe issue overfor eldste, hun husker nok ikke noe fra den tiden engang. Bukplastikken husker hun jo selvsagt, den tok jeg jo nylig, men det var på en måte medisinsk, ikke rent kosmetisk. Jeg prater aldri negativt om utseendet mitt eller andres i ungenes nævær. Prater i det hele tatt sjelden om andres utseende i det hele tatt, det er ikke noe som opptar meg egentlig. Folk ser ut sånn som de ser ut.
Jeg er nok ikke like PK som resten her. Jeg har nok latt ungene høre om hengeræva mi noen ganger. Tenåringen erter meg for den titt og ofte. :sur: :knegg:
Jeg forteller ofte ungene at de er kjempefine som de er. Jeg snakker ikke negativt om andre som ser annerledes ut.
Jeg ville hvertfall hørt på Sitron ja, hun er ikke kjent for å lyve akkurat. :knegg: Ikke det at jeg heller gjør det, du vet jo hvor direkte jeg også kan være, hehe.
Jeg har alltid hatt relativt god selvtillit på utseendet, selv da jeg fikk stoffskiftesykdom og for første gang i mitt liv ble overvektig som noen og 30-åring. Har fortsatt noen kilo for mye, men fokuserer ikke på det. Ser jo at jeg blir eldre, og det er ikke like morsomt, men sånn er det jo bare.
Det er viktigere ting i livet, som det å være frisk, som jeg ikke ser som noen selvfølge lenger. (bank i bordet)
Jeg har i alle år hatt svært lav selvtillit og selvbilde. Jeg har ikke mye tro på meg selv. Jeg ble mobbet da jeg gikk på skolen, de kalte feit og stygg. Det gjorde noe med meg å få høre dette så og si hver dag. Jeg ble jo heller ikke satt pris på hjemme, så alt dette har satt spor.
Jeg prøver å skåne barna. Jeg er ikke flink til å skryte av meg selv ovenfor barna. Men jeg sier ikke noe negativt om meg selv når barna hører på. Jeg lar heller være å si noe.
Jeg prater heller ikke negativt om andre når barna hører på. Jeg ønsker veldig sterkt at barna skal få et bedre syn på kropp og utseendet enn det jeg noen gang har hatt.
Jeg takler dårlig å få komplimenter nå i voksen alder, jeg blir utilpass rett og slett. Jeg har jobbet mye med meg selv å lære meg å si takk når noen sier noe positivt om meg. Men dumme tanker sniker seg alltid inn, at de sier det bare for å være snill osv, de mener det nok ikke innerst inne.
Barna, spesielt de eldste, merker nok litt hvordan jeg har det. Men jeg prøver som sagt å skåne dem, så godt jeg kan. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn så godt jeg kan. Men jeg innser i alle fall at jeg har problemer og jeg innså for lenge siden at jeg måtte ha hjelp til å takle det. Det tror jeg er positivt ovenfor barna.
Jeg anser ikke deg for å være spesielt løynaktig, nei. :knegg: Men det er liksom noe med det å kunne se seg selv i et positivit lys jeg liksom ikke får helt til. På en god dag kan jeg se det, men ikke sånn til hverdags.
Men for the record synes jeg ikke det var noe gærnt med ditt ansikt i det hele tatt. Ikke resten av deg heller, for den saks skyld. Jeg synes du var både søt og pen, jeg. :jupp: Og det, kombinert med personligheten og væremåten din gjør deg til en meget likendes person. :jupp:
Jeg tror alle har komplekser for et eller annet, selv den peneste av den pene, eller flotteste av den flotte....... Det er ingen som er 100%fornøyde bestandig, uansett.... Men størst forskjellen på dem som er tilsynelatende feilfrie, og dem som har litt skavanker er nok selvtilliten. Det er lettere å se alt det negative om det finst litt flere av dem, og det er dermed lettere å føle seg mindreverdig ifht alle dem "perfekte". Og ergo er det lettere å få dårlig selvbilde... og dårlig selvbilde fører igjen til dårlig "kroppsfokus" osv..
Jeg er vel ganske "vanlig" utseendemessig. Kunne gjerne hatt penere/finere ansikt, med penere/finere trekk. Strammere kropp og mindre cellulitter!!! Men altså: jeg er nå engang født med denne kroppen, så da må jeg bare prøve å gjøre det beste utavdet, selv om det ikke alle dager er like enkelt å se akkurat det.... Men sånn tror jeg faktisk alle har det! Hadde jeg trent mer så hadde kroppen vert sterkere, og strammere, det er opp til meg selv, jeg må bare gidde å ta tak i det.
Har nok klaget over "badhairday" og en kvise i ny og ne, slik at barna har hørt det... Men jeg går ikke og klager over hvordan jeg ser ut til det daglige, og har ingen grunn til det egentlig heller. Jeg er heldig som har en kropp som fungerer, og jeg har alle sanser og deler i behold.. Prøver å lære barna at alle er ulike, men like mye verdt uansett!
Overfor ungene bestreber jeg meg på å ikke snakke stygt om meg selv. Jeg viser kroppen min slik den er, og tar imot alle hyggelige kommentarer fra dem med et smil og stor (ektefølt) takk.
Som normalt slank, objektivt sett, har jeg kun slanket meg én gang i mitt liv. Det var i fjor, da jeg ble kvitt 10 svangerskapskilo i løpet av et halvt år. Det tror jeg ikke ungene merket, faktisk. Men vi snakker nok en del om hva som er sunt, hva som gir energi som varer, og viktigheten av å være aktiv.
Jeg håper det skjer med positive fortegn, men all den tid jeg til tider (lang historie) sliter med selvbildet og en absurd perfeksjonisme når det gjelder egen kropp og utseende, er jeg jo bekymret for det non-verbale som kommuniseres ubevisst, og jeg tenker en del på det.
Tja, egentlig er jeg nok ganske fornøyd i bunn og grunn. Det er selvsagt ikke helt kosher, jeg føler ofte litt på at jeg burde dra fram en skavanke eller et kompleks for ett eller annet i sosiale lag når jenter begynner å krangle om hvem som har størst nese eller for små pupper.
Altså vekta går litt opp og ned 7 kg +-, og dagsformen avhenger litt av hvordan jeg føler meg. Men aller mest henger det sammen med at jeg synes jeg har klær som kler meg og har overskudd til å sette sammen et antrekk som jeg liker i tillegg til å huske/orke å sminke meg og henge på et smykke.
Barna er så små enda at de ikke er så opptatt av kroppslig utseende (5 og 2 år). Storebror liker å se på at jeg sminker meg om morgenen, eller når jeg skal ut - og lurer på hvorfor. Det hender jeg blir svar skyldig. For å gjøre meg fin for pappa sier jeg av og til, men det betyr jo også at jeg ikke er fin nok som jeg er - eller? Barna mine er dessuten gutter, det kan være jeg hadde tenkt mer over det med jentebarn.
Jeg er velsignet med et sterkt selvbilde og god selvtillit, og har alltid hatt det. Jeg har selvsagt dager der jeg synes jeg ser dritt ut, at ingen klær passer, at formene mine ikke er godt proporsjonert og sånne ting. Jeg kan også drømme meg bort, sammenligne meg med andre eller tenke at jeg skulle ønske jeg kledde de og de klærne eller en bestemt stil - eller at jeg lignet på Grace Kelly eller Ingrid Bergmann ( :hjerter: ), men jevnt over er jeg fornøyd.
Tror det bunner i at jeg helt ærlig aldri har synes det er spesielt viktig å være "pen" fordi det varierer så veldig fra person til person hva som oppfattes som pent likevel. Derfor har jeg heller satset friskt på at om jeg tenker pene tanker om meg selv, vil det smitte på andres oppfattelse av hvordan jeg ser ut - og det er da vitterligen mer enn nok. Resten får personligheten ta seg av. :knegg:
Også må jeg få lov til å rose foreldrene mine på dette punktet, jamfør HI: De har aldri fokusert på utseende, i hvert fall ikke på noen negativ måte. Om noe så har min far hjernevasket oss til å tro at han er den peneste mannen på denne jord. Så jeg vet jo at det går an å bruke ord og holdning for å få andre til å se forbi overflaten. :fnis:
Jeg er ikke sosialisert som pen jente. Ikke i det hele tatt. Jeg vet ikke hva sånne driver med, og tenker ikke på at andre kan reagere på meg på den måten. Det er jeg for det meste glad for, jeg ville ikke likt å ha basert selvbildet mitt på skjønnhet. Det er så forgjengelig. Likevel har det vist seg at jeg visstnok er pen jente likevel. Jeg blir like overrasket hver gang dette manifesterer seg. :skeptisk:
Selv blir jeg mer og mer fornøyd med utseendet mitt, egentlig, og er trygg og rolig på at det er mer enn bra nok (uansett ser jeg fortsatt på det som en litt merkelig ekstrabonus). Jeg håper denne roen kan smitte over til jentene mine. Jeg synes de er eterisk vakre, men jeg hører stadig ting fra storesøster som bekymrer meg: hun tror hun er stygg, hun tror hun er tjukk. Den underskjønne lille seksogethalvtåringen der?! Hun har det i hvert fall ikke fra meg, og ikke skal hun få det heller.
Forresten så var jeg overbevist om at jeg var stygg og tjukk på barneskolen - fordi det sa de andre.
I løpet av ungdomsskolen bestemte jeg meg for å slutte å tro på dette. Jeg var verken stygg eller tjukk, hadde bare andre meninger enn de "kule" jentene og var nokså bestemt i klessmak og ytringer. Etter at jeg begynte å tro selv at jeg var normalt pen og hadde en dugelig kropp, begynte også andre å se det samme.
Etter eldste begynte på skolen har hun (også sammen med venninner) begynt å snakke om hvem som har stor mage eller ikke, og hvem som er tyngst og lettest. Jeg vet 100% sikkert at det ikke har vært samtaleemne hjemme, og avfeier dem hvis jeg hører noe sånt. Kommenterer de andre de ser, så kan man si at folk er forskjellig, og det er det.
MEN.
I forhold til mat og næringsstoffer, så har vi snakket om at man ikke bare kan spise godteri og potetskruer, fordi kroppen ikke trenger så mye av sånt. Da begynner han å spare på det, og det kan bli tungt for kroppen å løpe og leke. Kroppen vil ha forskjellige ting som brød, frukt, grønnsaker, et.c. Er det en ok måte å si ting på? Eller er det dobbeltmoralistisk? Jeg er usikker selv.
Jeg finner ikke noe flott å fokusere på i det hele tatt. Men jeg sier ingenting negativt, bare lar være å si noe som helst.
Eldstemann kommenterte en gang strekkmerkene og etter forklaring på disse har han nesten fått et eierforhold til enkelte av dem. "De strekene er etter at jeg lå i magen din, mamma".
Jeg synes jeg ser helt grei ut. Jeg hadde flere dårlige dager før i tiden. Men jeg tror det lå i psyken.
Jeg synes ALLE er pene, sålenge man ikke er skitten og lurvete men velstelt. Men det viktigste er: (i fare for å virke klisjeaktig) at man er pen innvendig. Utstråling er vakkert, og selv den mest billedskjønne blir fæl dersom den ikke har karakter eller positiv utstråling.
Selvbildet mitt er ikke så galt, takket være pappa og verdens beste farmor i oppveksten.
Vakker eller pen vil jeg ikke kalle meg. Føler meg rett og slett ganske vanlig, men kan fikse meg opp og føle meg fin når jeg vil det.
Kroppen min er ikke noe fruktfat, med hengemage, celluliter og strekkermerker nok til fem. Den virker og stort sett samarbeider den og er fin å ha med å gjøre. Mannen min elsker den som den er. Husker jeg var godt over 20+ overvektig og spurte han om hvordan i alle dager han orket å ha sex med meg. Han bare smilte og sa han sto støtt til rors. :knegg: fine mannen min. Han har alldri, noen sinne på alle våre år sammen kommentert noe som helst negativt ved utseende mitt.
Jeg har gått ned i vekt mange ganger, før svangerskap og etter svangerskap. Eldstesønnen har nok fått med seg noe av det, men vi har aldri brukt ordet slanking hjemme. At mamma prøver å spise litt sunnere mat har blitt sakt.
Vår eldste driver med trening på høy nivå og jeg merker at han har blitt mer kroppsbevisst det siste halve året. Han er godt i stand, men også i svært god form og veldig sterk (svømmer) Ble uansett litt skremt da han kom og fortalte lykkelig at han hadde gått ned 3 kg siden sommerferien. Da tok jeg bort badevekta og det har ikke vært tema siden.
Vi har venner og familie i alle farger, fasonger og legninger og det har barna vokst opp med og tenker ikke videre over tror jeg.
Jeg forsøker å være fornøyd med den kroppen jeg har. Den bærer meg rundt uten alt for mange klager, og den har båret frem og født tre nydelige unger med letthet, tross alt for mange kilo å bære på.
Jeg har for øvrig ei mor som allerede da jeg var ni-ti år gammel begynte å begrense meg i forhold til mat. "Vil du bli ei dundre?" osv. Jeg mener hun har mye av skylda for at jeg utviklet spiseforstyrrelser i tenårene (først bulimi, senere tvangsspising), og den dag i dag har et anstrengt og usunt forhold til mat, og alt for mange overflødige kilo.
Det er ikke så ekstremt med meg, men spesielt besteforeldre har stadig kommet med kommentarer om hvordan jeg ser ut. Min bestemor sendte meg for eksempel EN gave de tre årene jeg bodde utenlands og det var slankepiller og ingenting annet i den esken.
Jeg er i et gi faen mønster som jeg er fullstendig stuck i. Hvorfor skal JEG slanke meg fordi alle andre syns jeg er for feit, liksom.
Jeg føler meg lite attraktiv, generellt sett alltid feit og jeg synes definitivt at jeg mangler en hel del utseendemessig.
Det jeg er fornøyd med er at jeg er i live fremdeles, for jeg har en kropp som til tross for dårlige forutsetninger og alvorglig sykdom virker på grunn av massiv trening.
Som om jeg skulle sagt det selv. Men bilder fra jula sier at jeg MÅ gjøre noe nå. Det er det eneste jeg ser, for tiden. Ja, jeg er flink til å både kle meg og sminke meg, men jeg synes selv at det bare overskygges av vekta. :sukk:
Jeg tror at andre gjerne ikke er så opptatt av oss som vi selv tror. Jeg har sørgelig få meninger om hvordan andre bør se ut, ihvertfall, og jeg legger gjerne ikke merke til om folk går opp og ned i vekt, med mindre vi snakker om 20-30 kilo i løpet av en kort periode.
Siden jeg selv bryr meg så lite om andres vekt, har jeg som utgangspunkt at andre driter i hvor mye jeg veier også. Det er mulig jeg tar feil av og til - men det er jeg i såfall lykkelig uvitende om. :knegg:
Jeg er ikke så feit i hodet mitt som kroppen min er. Jeg blir stadig overrasket over speilbilder, jøss liksom, hvor kom alt det fra? Men jeg misliker ikke meg selv heller, jeg har den deiligste magen. :D
Akkurat nå er ikke selvbildet mitt av det positive slaget må jeg innrømme. Har hanglet mye i høst og pga smerter/låsninger ikke fått trene og dermed har vekten gått opp noen kilo til. Har sett noen bilder fra julen og ble deppa.
Men jeg satser på at nyåret vil bli bedre. Var igjen hos kiropraktor i dag da jeg nok engang ikke fikk puste ut og han gir meg ikke opp sier han:D
Jeg har ikke et egentlig dårlig selvbilde, tror jeg. I hodet mitt er jeg mye tynnere enn bilder av meg viser. :knegg: Jeg har slanket meg en gang og da tror jeg ikke ungene (egentlig bare en unge på den tiden siden han andre var baby) merket noe.
Jeg tror jo ikke jeg overfører negative tanker om vekt til mine barn, men jeg lurer på om jeg gjør noe feil ved noen ganger å si at de må spise mer (på spøk) slik at buksene henger oppe. Jeg har veldig tynne barn - undervektige på BMI skalen for barn.
Min far kommenterer alle damekropper og det gjør meg gal! Han synes jo damer som er både tynnere og har større pupper enn meg er feite og småbrystet. :gal: Setningen "Hun har jo mage som er større en puppene! :sjokk: ", sitter i ...
Selvbildet mitt har økt i takt med alder og kilo.
Jeg føler at jeg ser flott ut selv om vekten sier at jeg er overvektig. Selvbildet endrer seg med syklusen, og like etter mens elsker jeg min egen kropp, mens jeg syns jeg ikke er fullt så lekker like før mens. :D
Kroppen min fungerer optimalt i forhold til alt jeg ønsker å gjøre.
Hvis jeg skulle ønske noen endringer må det være at kondisen skal bli bedre.
Vi forsøker å ikke snakke kropp, vekt og utseende med ungene i nærheten, men det hender vi tar oss i å synde mot dette.
Jeg signaliserer nok at jeg liker min egen kropp for det er helt naturlig for meg å sprade naken og å se på meg selv i speilet med et smil.
Jeg veier 15 kilo mer enn jeg gjorde for 2-3 år siden, men jeg kan ikke akkurat si at det er det jeg er mest fokusert på i livet mitt. Jeg får færre kommentarer nå enn for 15 kilo siden, og det er bra.
Jeg har fire døtre som er ungdommer. De er temmelig forskjellige i antall cm, kilo og utseende for øvrig. De fikk alle oppsummert kroppen sin sist mamma var her til middag. I er for tynn, M er litt for tykk, J er en tanke for meget mens R er helt perfekt. :mumle:
Jeg har styggdager en sjelden gang, kanskje 2 ganger i året. De dagene passer ingen klær, håret ser ut som et moras, huden min ser grå ut og jeg vil mest grine når jeg ser meg i speilet. Heldigvis er jeg utrustet med en fantastisk selvtillitt! Så selv om jeg er litt for rund, ikke akkurat er noe modellemne osv så har jeg alltid vært av de "populære" jentene. Jeg tror nok at så lenge du selv tror at du er vakker, ja d blir du vakker!
Og det er jo lurt i og med at det faktisk er der den mest helseskadelige overvekten sitter. Men når det er sagt så er jeg veldig fan av den tanken om at du ikke skal slanke deg for andres skyld, slik du sier. Hvis du trives med deg selv som overvektig, gir du faen i hva andre mener og det står det STOR respekt av! Dessuten synes jeg du undervurderer hvordan du ser ut, jeg synes du har en enorm utstråling, jeg trives i selskap med deg og du er skikkelig, skikkelig kul på håret. :glis:
Kanskje? Jeg vet bare at jeg har beveget meg opp en str, og at det sannsynligvis svarer til antall kg jeg har gått opp også. Sikkert variasjoner fra klesplagg til klesplagg og fra merke til merke vil jeg tro. :vetikke:
Jeg har ei nydelig lita rumpe, smal mage og pupper med bra size på. Jeg har flagrende langt lyst hår og er et sprettent, positivt, lekende og flørtete vesen. Jeg har et oppkvikkende humør. Jeg er god på å finne det positive med andre mennesker, og la de få vite det. Når jeg sminker meg får jeg nydelig vakre øyne! Og med bare litt fundation, solpudder og rouge, får jeg visket bort ujevnhetene i ansiktet og ordnet slik at ansiktet mitt vises med fin struktur. Jeg blir seendes bra ut! Litt lett glinsende lipsyl på leppene så ser jo de også fine ut. Klærne jeg velger meg ut er de som gjør at jeg ser bra ut også. Og så elsker jeg å trene styrketrening, fordi da får jeg rettet opp kroppen og coremuskulaturen slik at jeg får ei herlig delikat holdning!
Jeg mangler nok litt selvtillit om jeg ikke steller meg, fordi da synes jeg ikke at jeg ser pen ut. Men det får jeg bare annerkjenne og godta, fordi jeg er i alle fall veldig godt fornøyd med meg selv når jeg har stelt meg i et kvarters tid. Jeg får være fornøyd med det jeg kan og være glad for det.
Når dette er sagt så vet jeg om tusen feil med meg selv, både når det kommer til utseende og personlighet. Har hatt en barndom og ungdomstid der jeg fikk det trykt nedover meg mine mange feil hver eneste dag, i tillegg til et mangeårig samliv med en som ikke kunne gi komplimenter. Så det ble til slutt til at det var jeg selv som så meg selv i speilet og kommentert høyt til mannen så flott jeg så ut på forskjellige måter. Både mine fine og mindre fine deler har jeg som en sannhet i meg selv, men når jeg ordner meg så ser jeg kun hvor flott jeg er. Å det er jeg steike glad for!
Mine barn er herlige og gir meg komplimenter. Det er sikkert et produkt av at jeg har jevnt nevnt alle deres gode og vakre sider hver gang de trer frem, og når de så har gjort det samme til meg så har de sett hvor gledelig jeg reagerer på komplimentene. Jeg lærer de at det viktigste som fins er å være fornøyd med seg selv inni hjertet sitt. Det er noe jeg streber etter at de skal kjenne 100%. (Og jeg har samtidig lært de om janteloven, slik at de vet det er sosialt uakseptabelt å gå rundt og si at de synes de selv er flotte, smarte og pene.)
Jeg også. Hele ansiktet har blitt så mye større. Eller når jeg pluttselig så helbilde av meg,:knegg:
HVA?! er jeg blitt SÅ stor?:eek: for det er ikke alltid jeg føler meg sånn, med mindre jeg prøver andre klær en joggebukse:mumle:
Før jeg ble gravid og dvask veide vei 80 kg, jeg er 172 og det var vell egentlig ganske godt fordelt på kroppen min, litt ekstra mage.
Da var jeg ganske så fornøyd med meg selv, selv om jeg ikke var spinkel. Jeg manglet ikke selvtillit. Og alle kler en god selvtillit, slank eller ikke.
Jeg kan vel trygt si at jeg er pen, eller som jeg har fådt høre fra de som ikke sa direkte at jeg var for tjukk" Du er veldig ansiktspen":gruble:
Men jeg har ikke følt meg atraktiv siden juni 08, som er 13 kg siden.
Jeg jobber med det.
Hadde kanskje hjulpet om min sambo ga med komplimanger i stede for å "spøke" med kroppen min:sukk:
Den er kjip. Sånn var eksen min og. Nå har jeg heldigvis en fantastisk mann som hjelper meg når jeg begynner på et av disse evinnelige oppleggene mine. Så nå har han tilbudt seg å gjøre all handling de neste ukene til jeg kommer over abstinensene etter sukker, som jeg bestemte meg for å kutte ut i dag. Fine mannen. :elsker:
Kjenner jeg blir mest misunnelig på dere med god selvtillit og tro på dere selv, uavhengig av utseende jeg. Skulle gjerne hatt litt mer av det, både sosialt og på jobb :sukk:
Jeg er rett og slett for sjenert, innadvendt og distré til å ha et vinnende vesen som sjarmerer folk til tross for at jeg utseendemessig er en litt kjedelig person.
Samme her. :)
I ungdomstida og fram til før eg blei gravid første gangen hadde eg veldig bra sjølvtillit, eg har aldri vore tynn men slank med former. Etter første svangerskap har eg liggi på 10-15 kg for mykje, mykje av det på magen. Det er ikkje morro. Men eg er og har alltid vore fornøyd med ansiktet og håret, det har vegd litt opp for kiloane kroppen dei siste åra.
No er eg endeleg på veg ned att og kjenner den gode sjølvtilliten er tilbake. Eg blir ikkje tynn men når berre magen går inn er eg fornøyd med kroppen. Nesten normal bmi og fine former. :D
Har sjelden prata om kropp så ungane hører det, det dei evnt har hørt er at eg må kutte ut sjokolade og godis eting og komma i form. :)
Jeg har ganske god selvtillit og liker meg selv og utseendet mitt. Jeg overvant mange demoner gjennom andre svangerskap og trives med min voksne kropp. Jeg pynter meg nesten alltid, og driter i om jeg sikkert burde veid ti eller femten kilo mindre for å bruke den kjolen, de buksene eller den toppen. Men jeg gidder ikke å være så streng mot meg selv og alltid bare være fornøyd i retrospekt, aldri her og nå. Jeg fikk en aha-opplevelse der jeg så på et gammelt bilde av meg selv og tenkte at jeg var så fin! Og da bildet ble tatt hadde jeg vært misfornøyd. :gal:
Jeg er oppvokst med en mor full av kompelkser, spiseforstyrrelse og selvhat, alt rundt utseende har vært tabu hjemme. Aldri noe positivt i hvertfall. Kanskje en og annen kommentar rundt rare ører, korte ben eller andre familietrekk. :gal:
Hm, jeg varierer veldig mellom å være tøff i pysjamas og skikkelig dum i pysjamas. Evt. frakk.
Jeg syns også som Mim at jeg er fin på gamle bilder, men aldri fin der og da. Jeg snakker lite om kropp og utseende med ungene, og alle er gutter så de slipper vel uansett å identifisere seg så veldig med meg. Jeg syns ikke det er noe galt i å være litt jålete, og det ville aldri falt meg inn at det å sminke seg og føne håret så ungene så det skulle være forkastelig på noen måte.
Jeg er ikke spesielt glad i hverken kroppen min eller utseende mitt. Jeg tror ikke barna får med seg det, jeg kommenterer det ikke foran dem. Jeg gikk opp masse når jeg ventet lillemor og har ikke klart å bli kvitt det (enda...), og greier ikke å slå meg til ro med at dette er meg nå. Hater å bli fotografert og det finnes svært få bilder av lillemor sammen med mamman sin. Det er jo så trist og dumt som det får blitt. :(
Likevel vet jeg at andre synes at jeg er "søt", jeg får jo komplimenter av venninner og sånn...men det er kjempevanskelig å ta til seg. Og jeg har heller ingen problemer med å se at datteren min er vakker, og de sier jo at hun ligner veldig på meg...:D
Synes det er teit at voksne kvinner - som meg selv - ikke greier å snu tanken om seg selv, tenke på det positive og være glad over en kropp som funker og et greit smil.
Forresten, Sitron, jeg vet (som i "har sett") at du har lekre legger! :dulte:
Haha. Det er iallfall tull. Du har muligens sett et bilde av tatoveringen på leggen? Iallfall ble det bildet skannet, for jeg hadde ikke kamera der og da. Dvs jeg skannet leggen. Så den ser skikkelig smekker ut. :knegg:
Jeg er ganske så selvkritisk, men jeg holder klokelig kjeft om det, i håp om at andre ikke skal se feilene mine. :knegg: Jaja, jeg har noen venninner som får høre om det da. Men hjemme holder jeg det hemmelig. Jeg synes temaet er viktig og interessant, og ser selv at jeg er preget av en familie hvor det å være overvektig var ekstremt lavstatus, slik at jeg får en enorm nederlagsfølelse om jeg legger på meg.
Jeg liker også gamle bilder av meg selv. Jeg kan jo selvsagt ikke skjønner hvorfor jeg ikke var fornøyd selv da. Jeg er vel ikke direkte fornøyd med meg selv nå, men jeg er vel som jeg er. Er vel helt ordinær tenker jeg. Men jeg er litt ordentlig og nøye, selv om jeg ikke er noen utpreget jåle.
Jeg fokuserer ikke på andre menneskers utseende. Kommenterer barna mine det snakker vi om at alle er forskjellige.
Jeg synes det er utrolig mange flotte mennesker som ikke er helt slanke og billedskjønne. Utstråling og menneskelig varme er viktigst.
Som om jeg skulle skrevet det selv! Jeg har, for flere år siden, tatt en sjefsbeslutning på at det skal være slutt på å føle seg tjukk&stygg, for så å først 5-10 år senere se at man var mer en fin nok.
Det går på vilje og fokus det der, altså - jeg er litt utålmodig med voksne kvinner som fokuserer på egne skavanker med like stor lidenskap som usikre tenåringer.
Egentlig burde vi høre litt mer på menn. Det er ingen myte det at kvinne er kvinne verst - og da aller strengest med seg selv. Der jeg ser en tjukk mage og pupper med litt lite sprett, ser mannen min en feminin svai i korsryggen og myke, deilige pupper. Ikke juger han heller - det ser jeg på blikket. ;)
Nei, hva er det for noe?
Guttene mine synes det er koselig å henge på badet når jeg pynter meg. De synes det er stas å pynte seg selv også når de skal i bursdag, f.eks.
Å pynte seg og gjøre stas på andre og seg selv med klær&stæsj er det ingenting negativt med.
Å knekke sammen med store nevroser fordi man må ta en tur i butikken og det er tomt for mascara derimot... :knegg:
Jeg dasser nok rundt her uten sminke og i less than fancy klær til at gutta ikke tenker at jeg kun føler meg bra nok i stivpynta tilstand. :humre:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
