...og møtt en mann som hadde et barn på et par år han kanskje kun hadde sett en eller to ganger som spedbarn. Og du hadde blitt forelsket og blitt samboer med denne mannen. og du hadde ikke sett at denne mannen gjorde noe særlig for å ha noe med dette barnet å gjøre... I følge han er moren en drittkjerring og nekter å la han se eller ha noe med barnet å gjøre og hun presser han for penger(bidrag) sier han og han nekter å betale og har en gjeld på en ganske stor sum, 5sifred.
Hadde du ikke stusset litt på dette? Eller hadde du stolt 100% på denne mannen som du var over alle hauger forelsket i? Hadde du forlovet deg og giftet deg med denne mannen?
Jeg hadde stusset, og hadde nok trengt en god stund på å bli kjent med mannen før jeg turde å bli "seriøst" involvert.
En sak har flere sider, og jeg ville nok sjekket litt.
Mange har jo gjeld, og det er flere fedre som ikke får ha kontakt med barna sine pga håpløse mødre.
Men, som sagt så hadde jeg nok brukt litt tid. Noe jeg forøvrig ville gjort uansett. Har tro på å bli kjent først.
Jeg hadde tenkt som så at her er det flere sannheter enn den ene jeg har fått høre. Jeg hadde hatt problemer med å respektert denne mannen, hvis halvparten av infoen stemte. :nemlig:
Men jeg vet også at noen mødre meler sin egen kake med barnet som verktøy. Og at hvis en far nektes samvær når barnet er lite, så blir det mangefull følelsesmessig binding mellom far og barn, som igjen har en følge at far distanserer seg fra barnet følelsesmessig. Og det skaper mindre og mindre kontakt m.m.
En negativ selvforsterkende spiral rett og slett.
Men uansett hva som har skjedd er det mest sannsynlig to voksne parter som har bidratt til elendigheten.
Tror jeg ville spurt om jeg kunne ringe mammaen til barnet for å høre hennes versjon...bare for å få en feeling på om han ble nervøs da, eller om det ikke spillte noen rolle for han... :dulte:
Hadde jeg fått følelsen av at han hadde pyntet på sannheten til sin egen fordel, så hadde det umiddelbart blitt avskjed på grått papir!
Jeg driter en lang marsj i hva moren gjør eller ikke gjør og hva han gjør eller ikke gjør i forhold til moren. Bare det at han ikke gidder betale for å straffe henne, mens han i realiteten straffer barnet, er nok til en no go for mer enn spark i rompa for min del.
Jeg ville også vært skeptisk. Men det er ikke sikkert han har fortalt at han har bidragsgjeld, etc. Kan jo hende han bare sier han ikke får se barnet osv.
Jeg hadde antagelig sprunget skrikende vekk i løpet av 5 minutter. Seriøst, hvorfor rote seg borti slike? Jeg hadde i hvert fall ikke stolt 100 % på ham, herlighet, jeg er vel ikke dum heller.
Jeg hadde aldri innledet et seriøst forhold til en mann som viste slike holdninger og som ikke tok ansvar. Det å vurdere å få barn med en slik en er langt over det som er innenfor min fatteevne.
Forsåvidt så kan jeg godt forstå at man kan bli forelsket i en sånn en. Det som jeg derimot ikke forstår er at man ikke holder det på forelskelsesnivå og lar være å forlove seg/flytte sammen med og ikke minst, absolutt ikke får barn med sånne.
Forelskelser går over, og de må ikke nødvendigvis gå over i dårlige forhold. Lev ut forelskelsen og dropp dusten når det har gått over sier jeg.
I og med at du skriver inn her så er du vel egentlig litt småskeptisk selv.
Og jeg går ut i fra at du egentlig har fått bekreftet det du var ute etter med de svarene du har fått.
Jeg kan ikke annet enn å si meg enig med flertallet over her, og da spesielt Sitronen.
Jeg tror aldri på noen som snakker dritt tom partneren sin. Ikke på den måten at jeg også tar den meningen i hvertfall.
Og jeg ville ikke tatt en slik historie for god fisk helt uten videre.
Ofte er det sånn at når to parter går i fra hverandre og den ene beskylder den andre for å være vanskelig, så sitter den andre parten å føler akkurat det samme på den andre siden.
Hvi han har valgt bort ungen sin og er ærlig om det så er det nesten litt bedre enn om han ikke orker å kjempe og lyver om det også.
nja, nå kan jeg relaterer meg litt til denne situasjonen, da jeg faktisk møtte en mann som ikke hadde sett barnet sitt på over et år. I følge han var eksen en drittkjerring.
Jeg kunne ikke blitt sammen med en som ikke kjemper for barna sine. Det ville rett og slett ødelagt så mye av forelskelsen at jeg ikke hadde hatt ro på meg, så jeg hadde rett og slett ikke blitt opp over ørene forelsket.
Selvsagt. :klemme:
Og når jeg sier at jeg aldri tror på de som snakker dritt, så mener jeg jo ikke aldri. Men selv om jeg støtter og skjønner og tror på vennene mine også, så er jeg veldig bevisst at det sitter en partner i den andre enden som mest sannsynlig forteller akkurat samme gruff til sine venner.
Oftest er det sånn. Det er heldigvis ikke et flertall av par som går i fra hverandre der den ene er bare vanskelig, mens den andre er søt som sukker og en perle.
Men her så for meg sitasjonen der man har møtt en ny, man har forelsket seg, men alt er nytt osv. Da hadde jeg ikke automatisk tatt det for god fisk at ex'en hans var drittkjerring. De fleste omtaler ikke exene sine med beundring og respekt, liksom. :knegg:
Har dårlig erfaring med det der,min eks ble "nektet" å se sine to barn av sin samboer.
Jeg sloss for å få han til å ta til vettet,men det nyttet ikke. Han har gått glipp av sine barns oppvekst, vi skilte lag da de var 3 og 6 år nå er de 15 og 18 år.
Han har en sønn til men han treffer ikke han heller. Nei jeg hadde vært veldig skeptisk!
At han synes exen er en drittkjerring er greit nok, men en mann som ikke tar ansvar for sitt eget barn kunne jeg ikke blitt kjæreste med. Man straffer ikke barnet sitt pga mora.
Neinei, jeg vet du vet. Det var mer et litt frustrert rop ut til allmenheten, jeg skulle ønske at det var mer forståelse for at man ikke alltid velger det man vet er lurest, men noen ganger følger hjertet. Og at man trenger trøst og forståelse når de tingene går til helvete også.
Men jeg tror egentlig de fleste vet det, men det folk svarer på i slike settinger (nettverden) som dette er jo gjerne teori. Det hodet forteller når man tenker på noe.
Hvis rl-mennesker ikke trøster hverandre når ting går straka vegen åt skogen så er det liksom ingen poeng i å ha dem der heller.
Jeg tror de aller fleste gir andre trøst når ting går til helvete. Uansett om det er den ene eller andres skyld så tror jeg de fleste av oss har sånn passelig med empati.
Men jeg skulle også ønske at folk skjønte mer av lure valg vs rette valg. Det hadde vært fint.
Selvfølgelig vil man i mange tilfeller følge hjerte, men for meg personlig ville det blitt vanskelig å se bort i fra slik info.
Om jeg i en situasjon hadde blitt forelsket i en mann og blitt sammen med han, OG SÅ kommer slik info fram, ville situasjonen vært anderledes. Da ville jeg kanskje også følt at jeg hadde kjent denne mannen såpass at jeg hadde valgt å tro på han ( kanskje)
Jeg av alle mennesker burde egentlig ikke svare i en slik tråd, men jeg vet hvordan jeg reagerte selv når jeg traff en slik mann. Thats it.
Men man kan jo være forelsket og sammen selv om man ikke tar slik info for god fisk.
Det kommer helt an på hvordan forhold man har og hva man får ut av det.
Hehey, nå ble det jo faktisk spurt om "Hvis du var singel" da.
Og dessuten: Når en mann sier at eksen er 100 % drittkjerring så er det da virkelig veldig sjelden at han har fullstendig og komplett rett i det. Og det er naivt å ikke ta det med en klype salt. Jeg kjenner blant annet en fantastisk dame som har blitt omtalt i svært negative og urettferdige ordelag av eksen og hvor den nye dama bare trodde uten videre på det. Og det synes jeg er utrolig tåpelig faktisk.
Joda, jeg ser jo den. Men jeg synes jo litt synd på de nye damene som blir dømt nord og ned som ugjennomtenkte. :sparke: Selv om de kanskje er det. Er man forelska nok blir man fort teit, trur eg.
Æh, gjør man en teit ting så gjør man en teit ting. Men: Alle mennesker gjør teite ting innimellom, og de gjør forskjellige teite ting. Jeg er superflinka i å plukke ut ålreite menn (kjæresteserien min er ei gullrekke altså, virkelig) men gjør råteite andre ting. Jeg har venninner som gjør mye smart men plukker ut tullinger på jevnlig basis. Ikke noe vanskelig å trøste hverandre selv om man gjør forskjellige typer feil.
Det ville ringt noen seriøse varselbjeller, ja. Jeg ville nok ha måttet fått en bedre fortsåelse for at det som skjedde, skjedde akkurat slik fordi det var en god grunn. En mye bedre og velbegrunnet grunn enn at "exen er ei drittkjerring".
Nei, jeg ser ikke akkurat for meg at det finnes mange gode grunner for det altså... Jeg ser at det kan finnes grunner for å ikke ha kontakt, men det er verre med pengene. At man ikke har penger kanskje? (oi -det ble kanskje enda en grunn til å skygge banen... :eek:)
Har man ikke penger så må man heller ikke betale. Jeg betaler ikke bidrag for sønnen min som bor fast hos faren og opparbeider meg heller ikke bidragsgjeld.
Jeg ville sett på han som en useriøs type. Gjelden han har fremskaffet for sin egen del, er veldig uansvarlig og viser han at han er en mann med manglende realistisk langtidsplanlegging. Den har jo ikke kommet over noen uheldige dårlige avgjørelser, men et bevist valg han har tatt månedlig over mange mange år. I tillegg er gjelden skammelig.
Det ville ikke vært en bra nok mann for meg. Jeg drømmer om mer sikkerhet enn som så. Ansvarlighet, trygghet og sikker støtte for meg. Anvarlighet er ikke noe som kan pålæres andre tror jeg. Så denne siden ville jeg trodd er en del av pakken om jeg skulle valgt han.
Han kan sikkert være flott på mange måter og flink til å sjarmere, men jeg ville ikke stolt på han. Hans egne rettferdiggjørelser er sterkere enn hans empati for andre, ville jeg trodd.. Om han klarer å rettferdiggjøre ovenfor seg selv at det er greit å droppe barnebidraget til sitt eget barn, så ville jeg sett han som skummel egoistisk.
Om man allerede har blitt forelsket når man finner ut dette så er det jo vanskelig å holde seg una, vil jeg tro, men jeg hadde nok forsøkt å bremset, og forsøkt å finneut av hvordan ting var. Og i hvertfall hvorfor han ikke betalte for barnet.
Ja er ikke meg som er forelsket altså..jeg bare syns det er hjernedødt av en kvinne å involvere seg med en slik mann. i 2010 skal det veldig mye til at en mor kan uten grunn nekte en far å ha kontakt med barnet sitt. så om en mann kommer og sier det til meg da ler jeg av han. Er ikke dette med gjelden som er hovedpoenget mitt, men at han ikke har kontakt med barnet sitt. En far som nekter å ha noe med barnet sitt å gjøre ville jeg aldri vært sammen med, og hvertfall ikke giftet meg med.. :himle:
(og ja hvis noen lurer så har jeg fått nyss om at sønnen min sin far(eller hva jeg skal kalle han) skal gifte seg til sommeren)
Hvis en mann hadde fremstått som en sånn du beskriver i HI ville jeg skygget banen, men jeg regner med at faren til sønnen din ikke har presentert seg selv på den måten i forhold til sin fremtidige kone. Det er vel ganske sannsynlig at han rettferdiggjør situasjonen på en eller annen måte og har noen troverdige forklaringer på både samvær og bidrag.
Fornuften:
Jeg ville holdt meg unna, og bedt han ta seg sammen - og evnt komme tilbake når han ordnet opp i livet sitt. (Noe som etter opplysningene ikke hadde skjedd vil jeg tro)
Realisten:
Ville man virkelig vært så fornuftig som jeg skriver ovenfor, eller som dere hamrer ned her? Om man er dønn forelska og ikke vet opp ned på hverdagen pga det :knegg: (det går an har jeg hørt, eller minnes jeg... :humre: ) så er det ikke akkurat alltid fornuften slår til ! Hadde vi vært snusfornuftige alltid og gjort riktige valg - hadde det ikke vært krig i verden, kvinner som ble hos mishandlere ++++++
Så nei, fra min høye hest ville jeg ikke blitt ! Men fra min lave hest, klarer jeg faktisk ikke å svare skikkelig og sette meg helt inn i situasjonen. Fordi for MEG blir den absurd og har bare ett logisk svar: stikk. Men for den som er oppi, tipper jeg at verden ikke er så svart hvit !
Forelsket er ikke noe problem, men SÅ forelsket at disse temaene skal kunne ansees som greit for meg mener jeg....Jeg har nok problematisert dette og latt fornuften overta for forelskelsen.
(Nå er jeg veldig heldig som stort sett har vært forelsket i veldig "ryddige" menn hva tidligere kjærlighetsliv angår)
Jeg er singel og jeg tror jeg vet med sikkerhet at jeg ville vært svært skeptisk om jeg traff en sånn mann.
Jeg har liksom nok å bruke min tid og energi på av hensyn til egne barn og mitt privatliv, og vile ikke taklet en "sånn mann". Fant ikke noe bedre ord. Mener ikke at mannen absolutt er en dårlig person, men jeg ville nok stusset litt ja.
Men føler det er litt vanskelig å svare helt sikkert på, det er så mye som spiller inn. Og ofte gjør jo kjærlighet litt blind, men jeg forelsker meg ikke lett, og er nok litt for skeptisk til de fleste. Har store problemer med å stole på, og føle meg trygg på andre.
:knegg: så nå er du ut etter å få bygget opp din følelse av at hun er tåpelig? Det holder at du syns det selv, slike følelser og tanker er det sjelden noe om å gjør å forsterke.
Du gikk også inn i et forhold til denne mannen som ikke viste seg å være som du trodde. Det er vel det den nye damen også gjør.
Jeg tenker at saken nok hadde stilt seg anneledes om jeg ikke hadde vært mor når jeg traff en slik mann. Nå ville jeg aldri ha greid å godta noe sånt fra en mann siden jeg vet hvordan det føles å elske sine egne barn. Jeg ville ikke være i stand til å forstå at han kunne gjort noe sånt. Men før jeg fikk barn? Tror jeg kunne trodd ham siden jeg ikke hadde opplevd følelsene enda.
Hun er ikke tåpelig altså har jeg inntrykk av. Ekskonen hans, som er blitt en god venninne av meg, treffer henne ofte pga han har samvær med den andre sønnen sin..(komplisert sak dette..) Og hun forteller at denne nye damen er veldig hyggelig og det tror jeg på. Hun er veldig flink med sønnen..
Jeg bare forundrer meg over at hun faktisk ikke reagerer på at han faktisk har en sønn der ute som han ikke vil treffe og ikke ha noe med å gjøre..? Hun ble samboer med han ca 2 uker etter jeg var dratt fra han, da jeg var ca 14 uker på vei og hun visste om barnet som skulle bli født.
Han forteller henne ( og til alle og enhver) at jeg nekter han å se barnet og at jeg er en ond heks som bare ville bli gravid for å få mer penger av nav.. :snill: Heldigvis er det jo fælt få som tror han da, :knegg: bortsett fra henne. :humre:
Noe jeg syns er merkelig..
og ja, Kirsebær jeg lot meg selv lure av han for han kan være fryktelig overbevisende, den psykopaten, men det at han var så lite keen på å ha den andre sønnen sin, og at han var lite involvert i sønnen når han var på samvær hos oss, var faktisk en av grunnene til at jeg ikke ville være med han mere..
SpetakkelRandi: Jeg skjønner godt at du reagerer som du gjør. Likevel kan det nok hende du vil tjene mer på å ofre dusten så lite energi som mulig.
Kanskje kunne jeg blitt betatt av en sånn mann, men for meg henger forelskelse så til de grader sammen med mannens personlige moral, at enhver forelskelse ville dødd på flekken. :idealist på sin hals:
I denne saken er jeg helt på linje med Sitron, og ellers er jeg såpass økonomisk anlagt at jeg aldri i livet ville giftet meg til femsifret unødvendig gjeld. :hehehe:
gud absolutt.. jeg prøver virkelig, men så kommer det slike stikk innimellom som bare får meg til å irritere meg grønn.. forrige uke fikk jeg brev fra nav om at han ville ta dna prøve for han mente barnet ikke var hans likevel... etter 1,5 år liksom..:rolleyes: OMG...
Det er da bare positivt. Da kan du bare slå i bordet med det. Ellers kan du gjøre som jeg gjør med Ibens pappa, som heller ikke vil se henne og har dame og nye barn og whatnot; sende jevnlige mailer med bilder, oppmuntring til kontakt og slike ting. Så står det der, svart på hvitt, til ungene blir store, at du faktisk har forsøkt.
Jeg tror jeg hadde sett fremtiden min i fortiden hans og stukket kjappere enn noe annet.
Å betale bidrag når man er bidragspliktig (i det så skjønner jeg det som om at en SKAL betale bidrag) er en selvfølge, og jeg trodde nesten at en blir trukket rett av lønn om en ikke betaler det en skal, men det kan være aldeles feil.. :sparke: Men sånn burde det være hvertfall!! Vet at det er de som ikke skal betale, men da får de jo ikke gjeld heller.
Og ett ærlig spørsmål, hvor vanskelig er det for en far å treffe ungen sin? Jeg var i kontakt med NAV for mange år siden for å forhøre meg litt om regler, og der fikk jeg beskjed om at mor har plikter til å levere fra seg ungen om faren vil treffe denne, jfr 2 helger i måneden og 1 dag pr uke, og nektet hun så kunne hun få dagsbøter. Om faren nekter å ha ungen, så skjer ingenting.
Men, hvordan skal en far gå lovlig og ordentlig frem for å få kontakt og mulighet til å se ungen sin når mor ikke vil?
Og foreldre som ikke vil treffe sine barn, de brenner vi i ovnen på 500 grader.. elns..
Jeg kjenner menn med bidragsgjeld, to stk, og begge betaler bidrag, og kunne ikke drømme om annet.
Pga. endringer i summen - som de ikke har fått estimert av NAV - pådrar de seg bidragsgjeld fordi innbetalt sum er for lav, og det har tilbakevirkende kraft, altså fra den dagen det blir vurdert å endre beløpet. NAV bruker ofte LANG tid på å fastsette bidragssummen, så de har rukket å pådra seg mange tusen i gjeld. På tross av flere henvendelser til NAV for å høre hva som skjer, så bidragsgjeld kan man få uten å ikke ville betale for barnet sitt.
Allikevel ville jeg nok vært skeptisk til en mann som ikke har samvær med barna sine, i hvert fall til jeg visste at han hadde gjort det han kunne for å få til samvær.
Really? Jeg har fått opplyst at ting gjelder fra vedtak er satt. Ikke før. Ingen kan pådra seg bidragsgjeld for ting som ikke de har fått vedtak om.Går man opp 100 000 i lønn og man melder fra når det skjer, så løper ikke nytt bidrag fra før NAV har fattet vedtak. Enkelt og greit.
positivt ja at jeg snart har en dna test å vise ja, :knegg: men guuud så teit..
jeg sendte bilder og sånn det første halve året. men så gav jeg opp. jeg har svart på hvitt at jeg har gjort dette, slik at jeg kan banke i bordet med det om det blir nødvendig.
Men nå tenker jeg litt at det er like greit.. jeg vil heller at han skal holde seg helt unna enn å komme og gå..
jeg bekymrer meg kun over at tenk om han plutselig bare kommer en dag og krever.. for det har han liksom rett på.. både han og barnet.. det er det som er så forbaska kjipt.. jeg kan fortrenge han og ikke tenke på det, men i bakhodet ligger det jo hele tiden at tenk om han plutselig står på døren en dag..
Det stemmer sikkert, men jeg vil likevel tro at flertallet av de med bidragsgjeld har andre unnskyldninger. Særlig om de både har bidragsgjeld og mangler samværsavtale. :fordomsfull:
hvis jeg får nyss om at faren har fått ny jobb og f.eks jobbet 6mnd i nordsjøen og ikke gitt beskjed om inntektsøkning så kan jeg søke om bidragsendring fra 6 mnd tilbake og da blir det endret fra 6 mnd tilbake og fremover..
Ja, jeg satt og stusset litt på svarene om at vi alle kan bli forelsket i hvem som helst og sånn, og så kom heldigvis svaret fra Luftslott her, og jeg følte meg litt på nett igjen.
Lyst kan dukke opp randomly, den ser jeg. Men jeg forelsker meg basert på en miks av mannens personlige egenskaper, utseende og utstråling. Dvs at utstråling alene på ingen måte er nok. Eller utseende. Om noen av de grunnleggende medmenneskelige egenskapene skulle vise seg å være fraværende, ville forelskelsen falle fra hverandre sporenstreks. Lyst og betatthet kunne sikkert vedvare - men forelskelse/kjærlighet not so much.
De får brev om at det er søkt om endring og de må sende inn inntektsopplysninger. Hvis de er litt oppegående så skjønner de at søknad om endring er gjort pga at bidraget kommer til å øke. Da burde de klare å bruke bidragsveilederen på nett for å se hvor mye det utgjør per mnd og sette av det beløpet ekstra. Det tar de sånn ca 5 min så jeg syns dette var en dårlig unnskyldning for å ha bidragsgjeld. .
Da har du fått feil opplysning. Det er fra den datoen du setter i søknaden. Du kan sette datoen bakover i tid, men maks 3 eller 6 mnd (orker ikke sjekke nå).
Jeg kjenner en som ikke opplyste om inntektsøkning på egenhånd... Fikk brev om å dokumentere inntekt i september. det gjorde han. I november kom vedtaket. 40 000 i bidragsgjeld fra juni, og en økning på 150% i bidrag. Noen som selvføgleig var basert på at mor hadde sagt at samvær var null dager i mnd, noen som ikke stemte. Pappaen måtte derfor bevise at han hadde hatt barna mere enn dette...Og saken ruller fortsatt der...ting tar tid i nav.
:dulte:
Men jeg tror det handler veldig om HVA som blir sagt her, (altså hva han sier) og hva (unnskyld) som befinner seg mellom øra til kjæresten. Tro meg (har hatt slike klienter) som faktisk har i god tro signert særavtale (for det virker så trygt og ryddig) og faktisk ikke visst om gjelda til sin kommende ektefelle. Om ting er betent mellom to foreldre, er det faktisk veldig sjeldent at den nye partneren tar kontakt bak ryggen på sin kommende make for å finne "fakta". For de tror de faktisk at dem allerde har ! :) Forelska eller ikke, jeg tipper at hans nye kjæreste er "skånt" av barnefar for de reelle fakta - og historien kan være så pyntet på, at hun rett og slett ikke vil ha noe med barnemor å gjøre. For alt man vet, kan det være at historien er så drøy, men likevel sannaktig at hun er enig i at man ikke skal betale noe for en unge man ikke får se.
Jeg sier ikke at dette er riktig eller at det rettferdiggjør noe. Men det finnes faktisk mange slike tilfeller. Både oppegående mennsker og ikke fullt så oppegående, om man sier det pent :humre:
Sant nok :jupp:
I dette nevnte tilfellet opplyste han om inntekt innen fristen da han fikk brev om å dokumentere inntekt, men de la null samvær til grunn for utregningen til tross for at mor hadde gitt uriktige opplysninger til Nav om dette... Mor ble selvsagt ikke gitt en reprimande for dette, og det finner jeg betenkelig. Mor gikk tilbake på det hun hadde sagt om null samvær, men uavhengig av dette måtte far dokumentere gjennomført samvær det siste halvåret. Nav til nå brukt 2 mnd og har enda ikke klart å behandle ferdig fars anke. Og det er ganske tøft å betjene en feilsatt økning på 15 000 kr i mnd på en vanlig gjennomsnittslønning når man har lån etc som folk flest... :nemlig:
Fedre som ikke jobber ræva av seg for å ha kontakt og samvær med egne barn er ikke noe jeg (personlig) kunne ha satset på. For meg sier det egentlig ganske mye om ham.
Men det kan også tenkes at "ingen regel uten unntak" kan vise seg gjeldene i noen få, få tilfeller. Da tenker jeg på menn som av ymse grunner nektes kontakt med barnet(a) av moren.
Du trenger ikke overbevise meg om at dette skjer, det er jeg helt klar over. :humre:
Jeg svarte ut fra spørsmålet om hva jeg ville gjort, og forbeholder meg retten til å tro at det ikke ville skjedd meg. Jeg er til og med så hoven at jeg Tenker Mitt om nek (av begge kjønn) som pådrar seg rettslig forsørgerplikt for og felles barn med et menneske uten å sjekke om det finnes (muligheter for) sånne lik i lasten først. Bidragsgjeld burde gjøre at det ringer noen bjeller, syns jeg. Og vet man ikke engang om kommende partner har gjeld, er det grunn til å ta noen runder til før man evt. gifter seg. :nemlig: I vanlige parforhold, der ingen er psykopater eller voldsofre, burde dette være et minimum.
Det kaaaan jo hende at denne madammen ikke har tllgang til hans økonomi og vet at han har bidragsgjeld. I verste fall kan det jo også hende at hun tror han betaler bidrag :)
So? Man krever jo selvsagt oversikt.De som ikke har noe å skjule har jo ingen grunn til ikke å vise dette. Gifte seg men du får ikke se hvordan ståa er økonomisk liksom? Bare den tankegangen er jo temmelig nekete.
Nei, det er faktisk ikke alle som vet det. Og ja, mange nek gifter seg uten helt å vite hva den andre har drevet med i livet sitt :) Man kan vite hvordan ståa er! Tror man.... det er ikke alle som ber om å få se selvangivelsen til den andre før de gifter seg. :) Så lenge daglige regninger blir betalt, det står mat på bordet og kemnerern ikke er på døra innimellom - så er det faktisk de som oppfatter det som ryddig økonomi. Helt til banken ringer, eller at man åpner et brev feil
Helt enig i at det ulminnelig blåøyd. Men man velger på en måte å stole på den man deler/skal dele livet med. Og går man rundt å er mistenksom til alt som blir sagt, så har man jo ikke noen fremtid sammen. Samtidig tror jeg den balansegangen der, er det som får mange til å havne i trøbbel.
Hvis jeg hadde vært singel og møtt en mann med en sånn historie hadde jeg rømt så fort bena kunne bære meg. I dag. Før jeg ble voksen og bitter kan det godt hende jeg hadde gått fem på.
Angående dette med å fastsette bidrag bakover i tid:
Nav kan ikke fatte vedtak lenger tilbake i tid enn til da de mottok søknaden. Med mindre det handler om at bidragsmottager har løyet om inntekten sin - da endres bidraget tilbakevirkende. Hvis bidragsyter har løyet om sin inntekt skal det vurderes om bidraget skal endres tilbakevirkende, men i hovedsak vil de si at det ikke skal det.
Jeg erfarte at til tross for at far ble påvist å ha løyet på inntekten sin så måtte han ikke etterbetale. Argumentet var at det ikke ville bli aktuelt uten at jeg for eksempel hadde mistet huset mitt som følge av dette.
Nettopp, så det må være papirer på endring. Og jeg mener at om BM søker om forhøyet bidrag på grunn av whatever så må ikke BP betale tilbake så lenge han ikke har gjort noe galt.BM kan jo søke for forhold i sitt liv som BP ikke råder over.
Jeg vet ikke om reglene er endret siden jeg søkte om endring for to år siden, men da kunne man skrive datoen tilbake i tid på søknaden. Jeg gjorde ikke det fordi jeg syns ikke det ble riktig, men jeg blir rimelig forbanna om ikke han må betale fra den datoen jeg søkte. Jeg har nå ventet i 2 år på å få fastsatt bidraget og det er da ikke mer riktig at det skal gå utover meg/ungene?
Jeg er forholdsvis blåøyd og naiv når det kommer til mitt forhold til mennesker. Jeg kunne blitt rundlurt mange ganger, på mange arenaer/plan, men har enda til gode å oppleve noe skikkelig stygt, og da får liksom ikke naiviteten min seg en knekk heller, og jeg fortsetter å være akkurat det.
Jeg velger likevel å tro at jeg også er voksen, fornuftig og erfaren nok til å ikke gifte meg uten å vite om min tilkomnes økonomiske situasjon.
Men i noen tilfeller ser jeg for meg at man vet og går inn i det likevel.
For meg er økonomi en big deal,(altså ikke at penger er så viktig for meg, men ryddig økonomi er viktig), men jeg kan godt trekke på skuldrene og fortsette et forhold selv om jeg vet andre mindre heldige trekk ved min utvalgte.
Altså, jeg vil gjerne vite hvor mange er inne som krevde full oversikt over mannens økonomi før de flyttet sammen med ham og fikk barn sammen.
Det er ikke det at jeg er uenig med deg i at man BURDE gjøre det, men i praksis har jeg da sett folk ramle inn i samboerskap med langt mindre forkunnskap enn det...
Skal jeg være helt ærlig synes jeg mange i denne diskusjonen er veldig PK og fornuftig kontrollerte. Er det ingen som i det hele tatt kunne forestille seg at de kunne gjøre en eneste dum og lite veloverveid ting her i livet :confused:
Det ville bli veldig vanskelig for meg å falle så til de grader for et annet menneske at jeg villle gifte meg og ikke minst få barn sammen med vedkommede hvis jeg viste at han hadde barn fra før som han ikke ivaretok både økonomisk og relasjonelt.
For meg er akkurat dette svært viktig, og dermed veldig vanskelig å legge til side. Det er egenskaper jeg setter svært høyt. Når det gjelder mange andre ting har jeg gjort dumme og lite veloverveide ting. Oh yes!
Ja, det er noe der. Man driver jo ikke å krever fullt innsyn i alle kontoer og alt av post og alt av alt før man flytter sammen med noen. Man snakker kanskje om saken også sier begge at "økonomien min er fin og fjong!" også tror man selvsagt at det er sant.
.jpg)
