Mange av mine kollegaer drikker ikke alkohol overhodet og dette var ett av temaene i dagens lunsjpause. De som ikke drikker alkohol forteller at når de sier at de er avholds så blir de som oftest møtt av spørsmål av typen, "hvorfor det? Erru relliøs? Var mora di alkis? Er du med en sånn der sekt? Er du tørrlagt?" og så videre.
Jeg ble både litt sjokkert og litt lattemild. Jeg har noen familiemedlemmer som glatt kunne ha bust ut med slike gullkorn (litt sånn medlidende; "åh, er noen av foreldrene dine alkiser kanskje?), men håpte at det ikke var vanlig. :blush:
Hva mener dere? Synes dere det er naturlig og spørre hvorfor folk velger å være avholds?
Jeg drikker en gang i skuddåret, er 99 % avholds, men har aldri fått noe særlig kommentarer på det. Jeg kommer ikke på å spørre andre som ikke drikker om hvorfor heller, for det første har jeg ikke noe med det og for det andre ser jeg på det som like naturlig å være avholds som å ikke være det.
Jeg har fått utrolig mange sånne spørsmål.. I tillegg til at folk ikke gidder invitere meg på fest fordi vist jeg ikke drikker så kan jeg jo ikke feste heller?
Synes det er utrolig stort drikkepress i det norske samfunnet. Til og med når jeg var 16 måtte jeg forsvare at jeg ikke drikker.
Tja, synes egentlig ikke det er noe rarere å spørre om det - enn alle spørsmålene jeg får når jeg sier jeg ikke spiser reker/skalldyr/fisk.
Å mase og grave hvis man svarer vagt er selvsagt noe annet - og uhøflig.
I vår krets er det vel kun en person som ikke drikker, men det har aldri vært noen hindring for å ha noen festlige fester, og ikke noe som noen legger seg oppi.
Har hørt det ja, men da blant folk som kjenner hverandre, og i en spøkefull tone.
Slike spørsmål kan være ufine og frekke, men det kommer mye an på hvordan det blir sagt. Jeg ser vel mest for meg slike kommentarer/spørsmål som en spøkefull sak.
Med det typiske norske drikkemønsteret som standard, mener jeg vel at det ikke er et helt unaturlig spørsmål. Ikke som første spørsmål til noen man nettopp har blitt introdusert for, selvsagt - men sånn etter hvert, greit nok.
Å lansere teorier som "er det fordi du er religiøs/alkoholiker/barn av alkoholikere" e.l. er frekt, likeså å insistere om noen kommer med et svevende svar. Men det gjelder jo på de fleste felt med potensielt veldig personlige årsaksforhold.
Jeg er blitt så vant med det at jeg knapt registrerer det lenger. Har aldri opplevd det som frekt egentlig, mer i spøkefull tone. Jeg er også en av dem som rett og slett ikke liker smaken, så enkelt.
Kunne ikke falle meg inn å spørre andre om tilsvarende.
Jeg var avholds i noen år, av ymse grunner, og måtte stadig forklare om ikke forsvare det i så godt som alle sammenhenger der alkohol ble server. Tenkte ofte på ironien i det, ja.
Jeg drikker ytterst sjelden, litt pga at jeg ser ikke helt behovet og at
jeg ikke orker hodepinen dagen derpå, trenger ikke mye inntak av alkohol for å få det.
Men jeg liker rødvin og en iskald corona på en varm sommerdag,
siden jeg drikker sjelden så tåler jeg lite og drikker ikke i barnas nærvær.
Tenker ofte at til helgen skal jeg kjøpe ne flaske rødvin og kose meg med
ett glass når ungene er lagt, men det blir som regel med tanken:p
Tja.
Det er vel som med mange andre greier i samme leia.
Ikke kake? Er du på slankern? Allergisk?
Har du ikke vært i utlandet? Redd for å fly? Liker ikke å reise??
Skal du ikke ha barn? Whyyyy?
Om man sier nei til noe som andre synes er helt topp, så kommer spørsmålene. Det kan avgjort være plagsomt. Men jeg tror det er naturlig at folk blir nysgjerrige når noen velger litt utenfor normalen. Å være helt avholds er litt utenom normalen de fleste steder i landet.
Selv spør jeg aldri om hvorfor folk ikke drikker eller hvorfor folk ikke har barn - it's a potential minefield.
Jeg har fått spørsmålet såpass mange ganger at jeg tar meg selv i å bevisst unngå situasjoner der det serveres alkohol. Julebord for eksempel er en klassiker, gode, brisne kolleger kan ikke for sitt bare liv forstå hvordan noen kan takke nei til gratis alkohol :tullerdu: Det er dessuten i situasjoner hvor andre drikker seg snydens (ikke tar et lite glass vin altså) at spørsmålet kommer opp, jeg tror fulle folk synes det er ubehagelig at ikke alle tar del i fylle-ritualet på samme premisser.
Jeg tror det er nysjgerrigheten som tar overhånd når noen skiller seg ut på en eller annen måte.
I min egen hverdag hører jeg veldig ofte denne:
Spiser du ikke fisk? Tåler du det ikke eller liker du det ikke? Og fisk som er så sunt og godt! Alle burde spise fisk minst to ganger i uken! Du burde smake den nyyydelige lakseoppskriften jeg prøvde forleden dag.....
Hvis jeg ikke drikker er jeg visst gravid. Nå er jeg steril så nå kan jo folk egentlig si hva de vil.
Hvorfor spiser du ikke kjøtt får jeg ofte da. Teeeenk på den deilige biffen du går glipp av. Hvor jeg ofte responderer: Er du glad i salat og andre grønnsaker. Personen svarer ofte nei, og da er jeg igang med: Teeeenk på hvor mye deilig du går glipp av! (Og håper at personen tar hintet).
Det må forsvares ja, og svar av typen "jeg bare begynte aldri" uten at jeg er religiøs, har alkoholikerforeldre eller andre "akseptable årsaker" er rett og slett ikke godtatt til tider. Nei, det må jo være en GRUNN! Også er det jo de som blir personlig provosert av at jeg ikke drikker...
Jaja, dem om det. Jeg lar det ikke gå inn på meg lenger, men jeg irriterte meg det året jobben bestemte at vi skulle la vinlotterioverskuddet gå til VIN, og alle skulle betale for pizza, i stedet for at overskuddet dekket pizza, og folk tok med drikke, sånn det var før. Alle spiser pizza, ikke alle drikker. (Og ja, jeg deltar likevel i vinlotteriet og derved er jeg med på å skape overskuddet) I tillegg til meg som er avholds, og var gravid, var det en til gravid, og et par som skulle kjøre hjem. Slikt provoserer meg en liten anelse, men åpenbart provoserer det andre mer at jeg ikke drikker...
Men det må jo være en grunn til at du ikke drikker alkohol..? Altså at du en eller annen gang har bestemt at du ikke vil drikke alkohol fordi du ikke ser vitsen, ikke liker smaken e.l.
Jeg syns ikke det er noe rart at folk lurer. Men selv spør jeg ikke, har ikke noe med det. Vel, har spurt nære venner som plutselig har sluttet da, men det blir liksom litt annerledes syns jeg.
Saken er vel at man som avholds synes det er en smule ironisk at vi skal forklare vårt valg om å ikke drikke når det åpenbart er så mange gode grunner for å la være. Det hadde vært mer logisk om de som drikker alkohol stadig måtte forklare sitt valg om å innta dette rusmiddelet.
Må det være en GRUNN? Nei, tenk, det var ikke en veldig grunn.
Dvs, jeg begynte ikke. Jeg var ikke invitert i de sammenhenger der andre drakk, jeg var relativt venneløs og holdt meg hjemme. Så ja, så så jeg vel ikke vitsen da, liker ikke tanken på å miste kontrollen, ser ikke poenget med å bruke mye penger på å bli full så jeg ikke vet/husker hva jeg gjør, ikke ser gleden ved å bli fyllesyk. Og når jeg så har gått så lang tid uten, ser jeg bare rett og slett ikke noe poeng i å begynne.
Men en GRUNN? MÅ det være en spesiell GRUNN? Kan det ikke være rett og slett som jeg ofte sier at "det ble bare slik"? Jeg tok aldri et bevisst valg om å ikke begynne, jeg bare begynte ikke, og jeg har bare ikke begynt, uiten at det ligger et veldig bevisst valg bak det egentlig. Jeg har ikke egentlig tatt et valg om at jeg ALDRI begynner, jeg har baare ikke sett poenget så langt.
Jupp, den dagen de som drikker kan jeg meg GRUNNEN til at de gjør det, den ene spesielle grunnen, det bevisste valget de tok om hvorfor det er så rett for dem å drikke, så kanskje jeg skal tenke litt mer på å hoste opp en veldig bevisst, grundig GRUNN til at jeg ikke gjør det...
Jeg har vært avholds i et tiår, og fått mange rare spørsmål om hvorfor, særlig fra folk som har inntatt en del alkohol selv. Og selv blant ellers oppegående venner er det de som blir skrekkelig provosert over at det er noen i selskapet som ikke drikker... :snill: Det var egentlig ganske praktisk å være gravid.
(Og ja, som Malama så irriterer jeg meg iblant over å måtte være med og betale for andres alkohol. F.eks "kuvertpris" på arrangementer med fri drikke, hvor det alkoholfrie alternativet er en lunken blå Farris. Jeg er gjerne med og betaler hvis det alkoholfrie alternativet er Frisk&God Eplemost, Bølgen&Moi sin rabarbralimonade etc. Vi som ikke drikker alkohol har også lyst til å kose oss med godt drikke på fest! :) )
På pizzafesten vår var det alkoholfrie alternativet: Det får du kjøpe med deg selv. Hvilket er greit nok det, men da er det småkjipt å likevel i praksis betale for drikken til de som drakk vin... Men man slapp lunken farris om man ikke ville ha det da...
Jeg har faktisk ikke en eneste grunn, jeg drikker bare ikke for tiden. Nå ammer jeg jo, så sånn sett har jeg jo en grunn, men jeg kommer jo ikke til å begynne å drikke når jeg er ferdig med ammingen.
Jeg betrakter meg forøvrig ikke som avholdsmenneske, det kan hende jeg en gang i framtiden drikker litt, men jeg kommer nok alltid til å være den som kjører om det er behov for sjåfør.
Jeg har fått endel kommentarer, og jeg syns det er helt greit at de som lurer spør sålenge de gjør det på en ordentlig måte.
Ja, altså, det er sånnsett potensielle grunner, men GRUNNEN med store bokstaver mangler. Og, det er altså sånne ting som det jeg skrev jeg fint kan svare, men likevel etterspørres GRUNNEN (til at jeg ikke har begynt senere, selv om jeg ikke begynte da jeg var 16) og det å ikke like tanken på å bli full... veeel, man trenger jo ikke bli full, jeg burde jo kunne drikke vin til maten, og det med å bruke penger på det? Her er jo drikken sponset. Og det er jo ikke nødvendig å bli fyllesyk. (Neida, for all del, sett en hittil-avholds til å drikke gratis rødvin til maten, og se om hun ikke blir full (antar jeg kanskje ikke tåler så mye? Ikke herdet på noe vis, lita og tynn er jeg også) og får hodepine neste morgen...) Sånn går nå dagene.
Men egentlig, skulle det være nødvendig å forklare kolleger jeg ikke har så mye med at jeg var venneløs i ungdommen? Om min personlige uvelfølelse ved tanken på å miste kontrollen? (Akkurat den føles svært privat, jeg unngår i det lengste å snakke om akkurat det) eller understreke min sunnmørske gjerrighet (ved å ikke ville bruke penger på å bli full?) Og om jeg så liekvel gjør, likevel mangle GRUNNEN?
For tiden ammer forøvrig jeg også da. Så NÅ har jeg jo den grunnen.
(selv om de nok mener det er på høy tid jeg slutter med det, guttungen er jo halvannet år....)
Men, er dette gentlig GRUNNENE til at jeg ikke drikker?
Og hvorfor har du et så sterk behov for at jeg må ha en GRUNN?
Dette er nemlig ikke egentlig noen veldig gode grunner. Det er mulige forklaringer jeg kan komme på, men nettopp det, FORKLARINGER. Ikke egentlig GRUNNEN.
Poenget ditt er åpenbart at jeg har en GRUNN. Selv om jeg altså ikke egentlig har det. Jeg bare gjør det ikke. Noe jeg kan forsøke å forklare, uten at det derved betyr at noen av forklaringene er årsaken.
Jeg drikker av samme grunn som jeg inntar andre næringsmidler jeg synes smaker godt. I tillegg liker jeg den småberusede følelsen. Er vel ikke rarere å drikke litt vin enn å spise potetgull hver fredag?
Ikke riktig. Det er ingen avgjørelser jeg har måttet forsvare mer i mitt liv enn at jeg velger å ikke nyte alkohol sammen med ungene mine, for eksempel. Det vil si at jeg er avholds sånn omtrent 363 av årets dager. Det er ikke nysgjerrighet, det er reinspikka idioti og frekkhet.
Jeg har ikke et veldig sterkt behov for at du har en grunn (kunne ikke brydd meg mindre). Jeg mente bare at det er en grunn eller en forklaring på de valg man tar, om det så dreier seg om alkohol eller hva som helst annet. Du velger å kalle det forklaring, for meg blir det det samme.
Og jeg skjønner oppriktig talt ikke grunnen til at folk kan bli så sure og irriterte på at jeg skrev at det var en grunn. Jeg skrev selv i mitt første innlegg at jeg selv ikke spurte folk, at jeg ikke hadde noe med grunnen deres.
Forutsatt at man spør på en ok måte, så ser jeg virkelig ikke forskjellen på å bli spurt om hvorfor man ikke spiser fisk enn hvorfor man ikke driker alkohol. Jeg har vel aldri sagt til noen at jeg ikke spiser fisk uten å bli spurt om hvorfor, tror jeg.
Nei, men har du noen gang opplevd å måtte oppgi en grundiog forklart, psykologisk betinget GRUNN til at du ikke spiser potetgull?
Ok, jeg skrev at jeg skulle tenke ut en GRUNN til at jeg ikke drikker om de som drikker hadde en GRUNN til at de gjør det, men begynte du virkelig fordi du mente det var godt?
Tja, jeg spør sjelden om det selv, men jeg kunne nok ha spurt helt høflig hvis noen sa at de aldri drakk hvorfor han/hun valgte det. Men selvsagt akseptert svaret. Jeg synes det er forskjell på at folk spør om det, og at man må sitte og forsvare det.
Jeg synes dette blir som alt annet folk spør om jeg også. Jeg blir stadig spurt hvorfor jeg ikke spiser tyggegummi, og da svarer jeg selvsagt på det. Det er jo ikke sånn at det er bare alkohol det er innlysende grunner til ikke å drikke. Jeg personlig ser ingen innlysende grunner til ikke å nyte alkohol i måteholdne mengder, jeg ser mange flere til å holde seg unna tyggegummi. Dette blir en subjektiv greie uansett.
Spørsmål etterfølges av kverulering og påstander om at ungene mine kommer til å bli fylliker fordi jeg ikke viser dem hvordan man kan drikke med måte. :snill:
I mitt hode er det en forskjell på en årsak, og ting som kan brukes som forklaringer. Og hvorvidt noen av forklaringene muligens faktsik har noe med årsaken å gjøre, er sånnsett uvisst.
Og i den grad din påstand om at det er en GRUNN kommer vel av oppsamlet irritasjon over nettopp det. Behovet for at der skal være en GRUNN, som jeg støter på oftere enn jeg setter pris på.
Å la det være noe som "bare ble sånn" og "som muligens kan ha en eller flere av disse forklaringene", er åpenbart ikke godt nok, det må være en GRUNN.
Det er jo selvsagt dustete. Men da jeg i sin tid spurte min bekjente hvorfor hun ikke drakk, sa jeg ikke noe av dette. Det var ren og skjær nysgjerrighet og undring, slik som venner innimellom kan spørre om av private ting. Hennes forklaring er at hun ikke liker. Greit nok, aldri noen i min (til tider drikkfeldige) vennegjeng som har mest noe mer om det.
Alle tar vel valg i livet som ikke er lik alle andres. Sosiale vesen som vi er diskuterer vi med hverandre og blir kjent med hverandres meninger og personlighet. Jeg drikker ikke øl f.eks. Jeg er ikke glad i fisk/sjømat. Mange syns det er ganske rart, men det er nå sånn jeg er. So what?
At man ikke liker er akseptert. At man ikke VIL, derimot, er sjelden like akseptert etter min erfaring. "Men du kan jo ta deg et glass eller tre etter at de er i seng!" er en vanlig svarfrase. Som om prinsippene mine magisk forandrer seg etter leggetid …
Ser den. Og skjønner man blir lei og irritert hvis man blir bedt om GRUNNEN selv om man har gitt grunnen, og at folk kjaser og maser videre når det strengt tatt ikke er noe de har noe med. Har et par venninner som er rimelig lei av det samme.
Jeg spiser potetgull. Men jeg spiser ikke skalldyr og fisk. Og jeg blir som sagt stadig spurt om hvorfor, ja. Og møtt med oppskrifter jeg bør prøve, besserwissermeninger om at jeg ikke har smakt bra nok fisk, latter fordi jeg ikke liker noe som ALLE synes er SÅ godt osv.
Men nei, en psykologisk betinget grunn har jeg aldri blitt spurt om. Aldri hørt noen andre blitt avkrevd dette heller, men det må jo være irriterende hvis du støtt blir spurt om det.
Jeg begynte for øvrig å drikke for å bli full;-)
Men å bli full er ikke årsaken til at jeg i dag liker rødvin til biffen med familien på en søndag. Det jeg drikker i dag, drakk jeg nok ikke da jeg var 15 og omvendt.
Det kommer vel snart spørsmål om hvorfor jeg har valgt og slutte og drikke, men folk kan få en grunn om dem absolutt må. Mitt valg er for meg selv og ikke div grunner, mulig pga religøse grunner men nå finnes det religøse personer som drikker litt andre ikke. Jeg ser det rett og slett som noe tap heller, har aldri likt alkohol noe særlig.
Absolutt. Gjelder jo det samme for en del andre ting, hvorfor ikke alle har barn, hvorfor man ikke treffer foreldren sine oftere osv. Ikke alt man ønsker å forklare til døde.
Og mht pizza/vin på Malamas jobb, så skjønner jeg godt det, og jeg ville ha tatt det opp. Jeg synes jobb bør sponse pizza fremfor alkohol, særlig mht akan-relaterte problemstillinger.
Så frekt! I følge den teorien er jeg fyllik, jeg da. Foreldrene mine var avholdsmennesker da jeg vokste opp, uten å egentlig ha noen spesiell grunn til det. Det var flere avholdsfolk i omgangskretsen deres, i tillegg hadde de ikke så romslig økonomi, derfor prioriterte de aldri å kjøpe eller drikke alkohol. Nå kan de godt ta et glass innimellom, og kjøper selv også. Selv smakte jeg ikke alkohol før jeg var 20, og jeg er også måteholden. For meg er det utenkelig å drikke alkohol foran barn. Jeg kjenner til familier der det drikkes foran barn, og alkoholkonsumet til ungdommene der er nå langt større enn mitt eller mine venners noen gang har vært.
Min erfaring er at spørsmål om hvorfor man ikke drikker er regelen snarere enn unntaket, og ofte trekker folk bare egne konklusjoner også. Faren min er ateist og er temmelig lei av at folk går ut fra at han er kristen, fordi de ikke ser ham drikke. Selv har jeg ofte opplevd at folk ikke respekterer det om jeg sier at jeg ikke drikker, da skal de alltid sjenke meg. Hyggelig at folk vil dele, men ikke så trivelig at de ser på meg som en taper om jeg takker nei.
Det er vel akkurat sånne utsagn som gjør at de som profilerer sterkt at de ikke drikker foran barn får kritiske spørsmål til det, det viser liksom så utrolig tydelig at de ikke aner hva de prater om. Selvfølgelig skal folk få lov å velge å la være å drikke foran barn, men det hadde vært fint om de lot være å dømme dem som gjør det i samme slengen :snill: . Jeg skjønner ikke hvorfor den ene part skal være fredet, mens den andre ikke er det.
Jeg dømmer ingen jeg. Jeg sier bare at det er da ingen automatikk i verken det ene eller det andre. Andre må gjerne få drikke foran barn, men ikke foran mitt. Jeg tror ikke ungdom får uheldige drikkevaner av å se andre ta en øl eller litt vin. Å ha dem med på rølpefest derimot, det tror jeg ikke er så heldig.
Jeg drikker alkohol når det passer meg. Og jeg er som regel sistemann hjem fra fest enten jeg drikker eller ikke. :knegg: Jeg har fått spørsmål innimellom, men det er egentlig ganske sjeldent. De fleste jeg omgås vet nå at jeg drikker når det passer meg, og da alltid i svært moderate mengder.
Jeg tror mange opplever drikkepress, også i jobbsammenheng. Og jeg synes det er idiotisk at eneste grunnen til at man ikke kan drikke er at man er tørrlagt alkoholiker, religiøs eller gravid. satt på spissen
All den tid min motvilje ikke har med smaken å gjøre, (jeg kan ikke si jeg ikke liker smaken, jeg har ikke smakt) men med VILJEN, så blir det på et vis psykologisk. De er ikek noe fysisk, ingen sykdom, ingen grviditet, ingen medsin, ingen fysisk årsak. Og det som ikke er fysisk, de er psykisk, sant?
Ettersom ting som min bakgrunn som mobbeoffer, ikke en fysisk årsak, min motvilje ot å bruke penger på det, ikke en fysisk årsk, min motvilje mot å bli full/miste kontrollen, heller ikke en fysisk årsak, det er det psyksike her også... Ja, så føler jeg at jeg avkreves en "psykologisk betinet forklaring". For all den tid "nei, jeg bare gjør ikke/vil ikke det" etterfølges av gransking av årsak... ja, da føles det, litt satt på spissen, slik.
Av akan-årsaker har vel hele vinlotteriet egentlig vært oppe til diskusjon, vi er vel rundt 30 stykker som får tilsendt denne konvolutten for å kjøpe vinlodd, statistisk sett kan det være akan-årsaker til at det ikke er så heldig. Dette ble enstemmig nedstemt som at "alkoholikere har seg selv å takke" og nedsettende kommentarer om dette som medførte at jeg rett og slett bare gikk fra bordet, det var støtende på generell basis, og særlig siden jeg samme uke mistet min alkoholiker-onkel. (Ja, i helt ærlige nok situasjoner hender det at jeg nevner det også som en mulig forklaring på mitt avhold, men jeg var aldri nært berørt av hans alkoholisme egentlig. sårt at han døde av det likevel.) Det var på den tiden rett og slett et PRESS for å delta i vinlotteriet også, men en dame som hadde dette som sitt personlige prosjekt, og fulgte konvolutten fra kontor til kontor og klaget i lunsjen over at ikke alle kjøpte 4 lodd, så det ble så lite penger å kjøpe vin for. Hun presterte også å skrive på, og si, at "husk at overskuddet går til en god sak", som om pengene ble levert til barneklinikken eller noe sånn, så gikk det altså til festen vår, og det året atpå til til drikken...
Jaja, dette er kanskje en liten kjepphest for meg...
Det jeg skrev var en litt oppgitt og gjenkjennende kommentar til Sitrons erfaring; jeg har hørt samme grunnløse antakelser som henne. Svaret mitt ble kanskje litt unyansert, jeg ser den.
Vi har diskutert dette før, men da ble vi - såvidt jeg husker - enige om at vi visste lite om nyansene i dette. Det var vel bred enighet om at fyll foran barn var uheldig, men strengt tatt er det vanskelig å få et klart bilde av at meget begrenset måtehold faktisk har noe signifikant å si - hvor mye som skal til før det evt slår ut osv osv.
Det vinlotteriet hørtes helt på bærtur ut, skjønner du reagerer og tror jeg selv hadde boikottet. Og som sagt tatt det opp, både i uformelle settinger, og i medarbeidersamtale (har selv gjort det på egen jobb i andre typer settinger).
Hvis jeg var deg hadde jeg ikke giddet å gå så mye inn i grunner når man blir spurt. Blir som når folk maser om hvorfor barnløse ikke snart får barn; finn et litt småkrasst svar som setter punktum og stå ved det. Eller si at du ikke liker/har ikke lyst på/har aldri begynt - hvite løgner til slitsomme folk skader ingen. Sistnevnte er det jeg svarer når folk lurer på hvorfor jeg ikke drikker kaffe.
Ja, man vet sikkert for lite. Jeg syns uansett det er helt greit at folk tar seg noen glass vin eller hva de nå liker, både før og etter barna er i seng.
For tiden er hele vinlotteriet litt i dvale... og "pådriveren" er pensjonert (ellers hadde det aldri fått gå i dvale...) og etter det der vin-sponsings-stuntet har jeg i stor grad droppa hele greia ja. Men ja, å ta det opp litt mer formelt (medarbeidersamtale) var egentlig en god ide... om det blir "plagsomt" kan jeg absolutt gjøre det. Dvale er egentlig behagelig. (Ingen som gidder påta seg å gå på polet, tror jeg...) Vi får se hva som skjer på den forestående årsfesten... sponser vinlotteriet drikken igjen, og jeg må kjøpe min egen brus (hadde de nå i det minste sponset den da...) så er det slutt på vinlotteri for min del.
Jeg synes disse to svarene sier litt om at det å drikke alkohol er en norm i samfunnet vårt, noe man er forventet å gjøre i visse sammenhenger, og at selv om man til nød kan godta at noen ikke gjør det (ikke alle kan det), så er likevel unaturlig på ett eller annet vis og noe som gir grunn til "mistenksomhet" på årsaken. Selv har jeg vokst opp med avholdsforeldre, og må si at jeg ser parallellen mellom alkoholnormativitet og f.eks hetronormativitet. I en diskusjon med min mor om hvorvidt det er et problem for barn å vokse opp med homofile foreldre pga mobbing osv, så slang jeg ut av meg at det kanskje kan være vel så vanskelig å vokse opp med avholdsforeldre. Det er nok en spissformulering som er å trekke det litt langt, og poenget mitt var egentlig at normer forandrer seg og det å lære seg som barn å bevege seg litt utenfor dem også kan være en styrke, men dog. Jeg mener at det å ikke drikke alkohol er noe helt annet enn å ikke spise tyggis eller lakris, fordi normene knyttet til de siste tingene er mye svakere. (I de fleste miljøer i alle fall... :fnise:)
Jeg merker at andre foreldre har store problemer med at jeg forfekter dette synet. Vi serverer ikke alkohol i vårt hjem når ungene er tilstede, men noen ganger føles det vanskelig å bryte normen som andre foreldre har om at det er ønskelig i visse sammenhenger (rødvin til elgsteika), og å gi uttrykk for at jeg ikke synes det er greit oppleves noen ganger som at jeg angriper andre for at de gjør det. Hva andre velger å gjøre (innenfor visse rammer) er det samme for meg. Også mannen min kan i noen få sammenhenger ta seg en øl til maten når ungene er tilstede. Men jeg synes det er greiest å la være selv.
Jeg kjenner mange som ikke drikker, og er veldig forsiktig med å kommentere og spørre også når de som gjør det velger å stå over. Det kan hende at jeg har kommentert hvis det er noen jeg er vant til at tar seg en drink eller to, men det har jeg sluttet med nå. De som faktisk er avholds kommenterer jeg ikke, men dersom de er gode venner hender det at vi snakker om hvorfor de ikke drikker, både på mitt og deres initiativ. Etter at vi begynte å prøve på barn har jo jeg selv vært avholds i mange sammenhenger der jeg ellers ville drukket, og merker hvor mye jeg stresser med hva folk tenker og tror om det. Det burde jo egentlig ikke være et tema.
Jeg ser absolutt greien med vinlotteriet og den festen, Malama, og det er kanskje like greit at lotteriet ligger i dvale. Det jeg ikke skjønner er hvorfor du tok lodd når du ikke drikker vin? Hos oss er det også vinlotteri, men det er ikke noe press for å delta i det, og det er mange som ikke er med. Det blir jo sprøtt hvis en blir presset til å ta lodd i vinlotteriet når en ikke drikker selv en gang!
Vinlotteri er en typisk del av det alkoholnormative i samfunnet vårt. På mange arbeidsplasser er det en så viktig del av det sosiale limet at det å ikke delta, spesielt hvis man er avholds, blir regnet som å holde seg selv bevisst utenfor. Jeg kjenner en mann som er avholds og sjef på arbeidsplassen sin som konsekvent er med på vinlotteriet og alltid passer på å være blant de siste som går fra fester osv nettopp fordi det er "sosialt suspekt" å være avholds. Da er det enklere å ta de loddene og gi vinflaska man evt vinner til ektefelle eller andre som har glede av den. Selv har jeg i perioder insistert på at en eventuell vingevinst måtte byttes til alkoholfri vin før neste lotteri.
Min far, som har vært avholds i 32 år, er alltid også med på vinlotteriet. Og siden han har en unormal høy vinnerprosent på alt sånt vinner han jo hele tiden også. :knegg: Min mor er ikke avholds, og veldig fornøyd med dette.
Det ingen av oss er spesielt glad i, derimot, er vin som innledergaver osv. på seminarer, konferanser osv. For det første fordi det hadde vært hyggelig å få noe vi hadde utbytte av selv, og for det andre fordi vi mener det er en uskikk. De færreste arrangører aner noenting om hvorvidt innlederen på seminaret har alkoholproblemer, og da er alkohol en ganske ubetenksom "gave".
For øvrig har Heilo vært vitne til hvordan jeg ikke drakk alkohol i flere år, samtidig som jeg nektet for at jeg var "avholds". :blunke: Jeg bare drakk tilfeldigvis ikke. I det hele tatt. En av grunnene var at det virket så skummelt å definere seg selv som det i vårt alkoholfokuserte samfunn, særlig helt i begynnelsen av tjueåra.
Min mann drikker jo vin. (Sånn i teorien, men han åpner ikke en flaske alene, så det er ikke så ofte akkurat...) også var det jo altså da litt "presset" nettopp i forhold til at overskuddet gikk til pizza på festen, det ble jo "feil" å spise pizzaen uten å ha bidratt på en måte (helt til de endret det til at det gikk til vinen...) også er trekningen i fredagslunsjen, og, vel, det er jo spennende å kanskje kunne vinne... sosialt. Vinen jeg evt vant kunne jeg altså gi til min mann, vi ga bort ei flaske i gave en gang. Det er jo som andre sier, en del av det "sosiale limet" på jobb, rett og slett. Men, for øyeblikekt i en behagelig dvale.
OK, da forstår jeg bedre. Det er sikkert annerledes på min arbeidsplass fordi vi er så mange, og det ikke blir så tydelig hvem som tar lodd og ikke. Skjønner poenget med det sosiale limet, jeg var bare litt nysgjerrig. Lærer og lærer! :)
Selv er jeg introvert som det holder, og elsker både smaken og effekten av alkohol. Jeg blir en annen, får selvtillit og har det topp. Selv med fyllesyke og en del teite opplevelser så legger det ikke demper på det attraktive ved å drikke på fest. Siden jeg liker det så godt, så kan jeg synes det er rart at noen ikke tiltrekkes av dette. Jeg kan også finne det litt hemmende å drikke sammen med noen som ikke drikker, da man kanskje tror at man da blir vurdert og fordømt av noen som i morgen vil huske alt. Jeg vil ikke tenke på slike ting når jeg en sjelden gang er på fest. Da er det bedre at alle er litt på halv åtte. Men samtidig kan jeg se at noen er så utadvente og sprudlende at de ikke trenger det på samme måte som meg, for å ha det gøy. Det er ikke grunn for meg til å dra på en fest om jeg ikke skal drikke. Finnes ikke morsomt. En lidelse faktisk.
MEN jeg drikker ikke hjemme sammen med barna. Det har jeg verken lyst til eller behov for. Jeg liker å vite at jeg er 100% tilstede for dem også i forhold til den biten. Min mann kan ta seg øl til maten o.l, mens jeg nyter mine Munkholm så nå kommer med forskjellige smaker. :)
Malama: jeg hadde ikke akseptert at overskuddet skulle gå til drikken selv om jeg drikker vin selv, makan. Bra at det hele ligger i dvale.
Jeg drikker alkohol, kan også gjøre det forann barna, men da er det snakk om et glass vin til maten eller noe. Har også opplevd mas om hvorfor jeg ikke drikker, det er slitsomt, spesielt siden man MÅ komme med en grunn. Jeg var voksen før jeg startet å drikke alkohol, jeg hater gruppepress og er sta nok til å ikke gi etter i tennårene. Desverre jobber jeg i et ganske alkoholifisert ( :knegg: ) yrke, så det er ganske unormalt å ikke drikke på fest med jobben. Så om man ikke drikker er det greit å ha en "god grunn" klar så man slipper mas, selv om grunnen nødvendigvis ikke er sannheten.
Sånn har vi det, jeg og "gjengen". Vi drikker uhyre sjelden, men har det så vanvittig morsomt på alle våre sammenkomster at vi har vondt i magemusklene i mange dager etterpå. :knegg: Så her trengs det ikke alkohol, det er gale nok fra før, vi tar helt av.
Jeg er ikke sånn egentlig, men i festlig lag klarer jeg fint å BLI sånn, og har i et par sammenhenger blitt "anklaget" for å være full, selv om jeg altså var klink edru. Jeg bare stiller meg over på samme modus som de andre, på et vis...
Ja, og når man blir ekstra god og lei maset om hvorfor man velger å ikke drikke, kan man gi dumme svar på dumme spørsmål. Et par favoritter som garantert vekker enten harnisk, eller stopper videre snakk om temaet er:
Jeg fikk faktisk et hissig utbrudd av fotsopp i munnen sist jeg drakk vin.
Alkohol bryter med vilkårene for prøveløslatelsen.
Jeg fikk en gang en flaske wiskey/cognac til jul, men den var så gammel at den sikkert var utgått på dato, så jeg brukte den som avløpsrens.
Jeg ble forresten bedt opp til dans en gang på et julebord, og svarte "nei, jeg danser ikke". "Er det et prinsipp?" spurte fyren. "Nei, det er et faktum," svarte jeg.
tja jeg elsker alkohol en god vin en deilig cocktail osv. men ingen ser meg drikke for enten så har jeg ungene mine med meg eller så kjører jeg ammer jeg er gravid osv. siden vi bor ganske så langt unna alt egentlig og fester meget skjeldent og alltid må komme hjem pga dyrene våre . Så blir det svært skjeldent drikking på meg. Så de ytterst få gangene i året der jeg drikker sånn ca en gang kansje blir folk mye mere overasket en om jeg ikke hadde drukket faktsik. Så kommer spørsmålene "Næ men se der ja DRIKKER DU???" og slike mindre festlige komentarer.
Jeg er totalavholds og pleier faktisk å komme spørsmålene i forkant ved at jeg i tillegg til å si at jeg er avholds også tar med begrunnelsene for mitt valg. Det pleier å stoppe den verste spørsmålsflommen.
Strengt tatt så syns jeg det skulle være unødvendig å måtte "forsvare" sine personlige valg.
Jeg tok faktisk valget om å være totalavholds da jeg var 20 og må si at det var rimelig tøft til tider i og med at man stadig var i sosiale settinger hvor alkohol var en selvsagt greie. Jeg møtte ingen eller liten forståelse for mitt valg og ble beskyldt for å være vanvittig stuck up. og nettopp siden jeg var så "stuck up" så hadde jeg jo ekstra godt av en real fyllekule :gaah: For ikke å glemme alle som skulle sjenke meg!!
Til slutt ble jeg så fed up av alle de tåpelige reaksjonene at jeg bestemte meg for å være avholdskvinnen med stor A, jeg skulle bevise en gang for alle at man kunne ha det like morro på byen selv uten en dråpe alkohol innabords. Jeg danset glatt på podier og lignende helt edru, noe som faktisk mange ikke tør selv når de har drukket.
Det må være en privatsak synes jeg og jeg kunne aldri funnet på å spørre på en sånn måte som HI beskriver her. Hadde jeg spurt noen, måtte det være noen som var såpass nær meg at jeg regnet med at det var en grei ting å spørre om, på linje med andre personlige spørsmål. Jeg ville ikke ha stilt spørsmålet til fremmede eller til perifere bekjente/kolleger.
for meg så er det slik uansett situasjon møter jeg ett menneske som sier de ikke drikker, spiser fisk, røyker, eller noe annet så sier jeg rett og slett bare å ok ikke noe mer ofte uten å en og. Jeg har da ingenting med hva det menneske øsnker å gjøre eller ikke gjøre. Spesielt hvis det er snakk om ett menneske jeg nettop har møtt. Jeg hater at mennesker skall bry seg om meg og mitt og da lar jeg andre mennesker også være i fred. Samme når det gjelder sammlivsbrudd osv har personen lyst til å snakke om problemene sine så lytter jeg og trøster men om de ikke har lyst å snakke om det hadde det ikke falt meg inn å begynne å snakke om det!
Jeg innrømmer glatt at jeg godt kunne funnet på å spørre om hvorfor noen ikke drikker overhodet.
Men jeg maser ikke om folk gir inntykk av at de ikke vil fortelle. Jeg spør fordi jeg er genuint interresert i andre mennesker og hvorfor de har tatt de valgene de har tatt. For veldig mange har faktisk tatt et valg.
Og jeg er interresert i å høre om hvorfor de har kommet frem til det.
Dette gjelder ikke bare dette, men generelt.
På samme måte skjønner jeg ikke at det er så innmari pes å bare svare at "jeg liker ikke" etc om man ikke vil snakke om det av en eller annen grunn.
Mulig jeg er rar, men om folk spør meg om valg jeg har tatt, så svarer jeg da på det. Og er det noe jeg ikke av en eller annen grunn har lyst til å snakke om så sier jeg jo bare det.
Jeg klarer bare ikke å se at det er noe problem jeg :vet ikke:
Og jeg drikker ikke speielt mye jeg heller. Spesielt ikke om det er med folk jeg ikke kjenner, langt hjemmefra og vanskelig å komme hjem etc. Jeg har mine grunner til det, og om folk spør så får de svar.
Jeg kjenner faktisk ingen som er avholds jeg. Hvis jeg hadde blitt kjent med noen så hadde jeg nok kanskje spurt uten å tenke meg noe særlig om. Ser ikke noe galt i det heller egentlig. Jeg ble spurt om jeg røykte her en dag på jobben og da svarte jeg jo bare "nei, aldri gjort". Nå er det ikke slik at alle jeg kjenner drikker hele tiden:knegg:, men blant de jeg kjenner så går man liksom ut ifra at folk er gravide dersom de ikke vil ha vin til maten (hvis de ikke kjører). :fnise:
Er vel mest det at man er superlei av det spm og det at akkurat den personen spurte. Den som spør tenker ikke på det, mens den som alltid blir spurt blir lei.
Signerer denne. For meg er det no biggie at jeg er avholds, det føles overhode ikke som noe tap og er heller ikke noe jeg dveler ved i det daglige. Det ser derimot ut til at andre som ikke forstår mitt valg, blåser det hele opp til en stor greie.
Sånn er det for meg som ikke spiser reker også. Folk synes det er skikkelig trist på mine vegne - men for meg er det helt greit. Ber aldri om spesialservering, klarer meg fint med loff, majones og salat. Andre sitter og akker og ojjer seg, og det synes jeg er ganske kjipt.
Det er vel kanskje mer vanlig at en sekstenåring må forsvare at han ikke drikker enn at en førtiåring må det?
Jeg kan gjerne finne på å spørre folk om hvorfor de ikke drikker. Ikke fordi jeg er så fryktelig nysgjerrig av meg, mer fordi det gjerne blir et emne man slumper inneom på en fest der det serveres alkohol. Sånn kan det f.eks foregå:
-Skal jeg ta med et glass vin til deg også?
-Nei takk, jeg drikker ikke.
-Javel, er du sjåfør i kveld, eller pleier du ikke å drikke?
-Jeg liker ikke alkohol.
-Sier du det? Skal jeg ta med et glass brus eller en kaffe, da?
For meg blir det stor forskjell på å stille spørsmålet slik og på å rope ut: Hva! Hvorfor drikker du ikke!
Jeg synes ikke det er spesielt oppsiktsvekkende at folk ikke drikker, og det kunne aldri falt meg inn å prøve å overtale noen til å gjøre det, men jeg ser ikke at spørsmålet i seg selv er mer tåpelig enn andre spørsmål i samme kategori.
Sånn ellers synes jeg det er stor forskjell på å drikke alkohol foran barna og på å være full foran dem. Det første kan jeg gjerne gjøre, det andre kunne aldri falt meg inn. For meg blir det unaturlig og rart å bestille cola til maten hvis jeg egentlig har lyst på øl. Ikke fordi jeg på død og liv må lære dem at alkohol er naturlig, men fordi det er naturlig og fordi jeg ikke ønsker å "late som" noe som helst.
Men kunne ikke samtalen likegjerne vært?
-Skal jeg ta med et glass vin til deg også?
-Nei takk, jeg drikker ikke.
-Sier du det? Skal jeg ta med et glass brus eller en kaffe, da?
Hvorfor det? Er det tabu å snakke om? Jeg skjønner ikke helt greia. Samme med Pelle som ikke spiser reker - "åh, liker du ikke reker, eller er du allergisk?" Chit-chat i sosiale sammenhenger, tenker jeg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
