Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Avdelingsoverlege Johan T. Hazekamp ved Volvat medisinske senter hjelper kvinner som sliter med å få barn.
– Både i Finland og i Nederland har de drevet med surrogatmødre i mange år. Der har de alltid gjort på en ikke-kommersiell måte. Surrogatmødre har gjort det for å hjelpe par, forklarer Hazekamp til NRK.
Legen sier grunnlaget for behandlingen alltid har vært rent medisinsk. Et eksempel er hvis kvinnen har mistet en livmor eller er født uten livmor, men har eggstokker.
Finland har senere forbudt surrogatmorskap, mens det i Nederland er opprettet to klinikker for formålet. Nå jobber Hazakamp for at praksisen skal bli lovlig også i Norge.
– En grunn til at dette ikke er lov i Norge, er at dette er en følelsessak. Men politikerne kan ikke løse en så alvorlig sak basert på magefølelsen, mener legen.
Det er da lov i Norge. Det spørs helt hvordan man gjør det.
Men ja, Hazekamp har helt rett i at det bør legges til rette for gestationelle surrogater slik at de som ønsker å hjelpes, og å hjelpe, på den måten kan gjøre det i trygge omgivelser.
I utgangspunktet ser også jeg det gode i dette, under forutsetning selvfølgelig av klare regler og retningslinjer.
Men, som med alle ting, er det alltid de som omgår slikt. Jeg er redd for at en legalisering vil kunne føre til en aksept for dette, som igjen kan gi rom for et "under-bordet" marked for de som ikke helt oppfyller krav eller vilkår stilt for å få dette gjort på den "riktige" måten. Salg av evnen til å bære fram barn? Har du ikke annen mulighet til å skaffe penger, hvorfor ikke? Hvem skal bestemme hvem som får bli surrogatmor, eller hvem som får benytte seg av det? Hvor skal man dra grensen? Uten å være noen ekspert på det, har jeg forståelse av at for å få adoptere et barn, er det ofte svært strenge vilkår, riktignok ofte satt av landet barnet adopteres fra, men likevel - bør det være "svakere" vilkår dersom det biologisk er "mor og fars" barn og det bare er livmor som lånes, enn dersom også egget eller spermen (eller begge) kommer fra en tredjepart?
Å få barn i Norge i dag er for å si det litt flåsete "åpent for alle". Staten kan ikke på forhånd gå inn og si "nei, vi finner ikke at dere er skikket for barn"...Hvordan kan man da si at "fordi du mangler livmor, kan vi foreta en vurdering av dere, og dere får ikke få barn sammen..."
Ble litt rotete, beklager, egentlig skriver jeg innleveringsoppgave om historie...:rødme:
Tro meg, det er lite under bordet marked her. Foreldre gjør omtrent hva som helst for at ting skal foregå med lovlige rammer. De blakker seg gjerne totalt i USA fremfor å gjøre det billig i Ukraina.
Dessuten kan det ikke sammenlignes med adopsjon. Mange får ikke adoptere for enkle ting som et halvt år over cut off, depresjon for femten år siden og mye annet. Det er mangel på adoptivbarn og giverlandene har strenge, strenge regler.
Når det er snakk om surrogati i lovlige former, med alt det som følger, så er det flere psykologkonsultasjoner for både foreldre og surrogatmor før det blir gitt aksept at de får benytte seg av en klinikk. I USA er det vanlig med mmpi (?), men samtidig er det der også lovlig å gå utenom byråene. En legalisering i Norge vil nok ikke tillate at man går utenom offentligheten, vil jeg tro.
Jeg synes ikke vi skal stille adopsjon og surrogatsvangerskap opp mot hverandre, det er i praksis ikke nødvendigvis et substitutt for hverandre. Først og fremst så vil kvinner som ikke kan bære frem barn selv veldig ofte ikke kvalifisere for adopsjon. At man mangler livmor er typisk et resultat av sykdom, som kreft. Da er det vanskelig å bli godkjent som adoptivforelder.
Second, adopsjon begynner å bli svært vanskelig. Det er ikke nok barn, og man er nå oppe i 4-5 års ventetid. Det betyr både at det er en tilnærmet umenneskelig ventetid som er svært tøff for ufrivillig barnløse, samt at ventetiden gjør at det begynner å bli umulig å få mer enn ett barn.
Third, ikke alle mennesker ønsker å ta seg av et fremmed barn. De ønsker biologisk egne barn. Jeg synes ikke man skal behandle det som en dårlig egenskap, det er ganske naturlig å ønske det. (Selv om det er lett å bli provosert av at folk sier det. Jeg blir også det.)
Anyways, det var en spin off. Jeg er tilhenger av å tillate surrogati i Norge. Det benyttes jo allerede blant en rekke nordmenn, men da i det skjulte og i utlandet. Jeg vil heller lage system for å gjøre det til en ryddig prosess her til lands. Det har eksistert lenge i USA, og det ser ikke ut til å være særlig betenkelig i forhold til utnytting av fattige. Lovreguleringer i forhold til betaling, erstatninger osv har gjort det til en rimelig ryddig prosess, og det ser ut til å finnes svært mange kvinner som opplever det som en meningsfull jobb å bære frem barn. Jeg er dog mer skeptisk til at vestlige par reiser til India for å utføre surrogatsvangerskap, hvor jeg antar sannsynligheten for at man utnytter fattige øker betydelig.
I Vesten så er jo et av aspektene fra byråer at man ikke bruker surrogati som noe å leve på. Det vil si at man må generelt ha ordnede økonomiske forhold, man blir nemlig ikke rik på det.
Ja, jeg synes helt klart det burde vært lov. Jeg hadde faktisk en diskusjon o dette med noen venner her om dagen, de kan ikke få barn fordi hun er født uten livmor.
Jeg synes det burde være lov. Man får gi bort friske organer til syke slektninger, man burde få låne bort livmoren til noen man er glad i eller ønsker å hjelpe. Klare retningslinjer for å ivareta alle parter, selvfølgelig. Og det blir helt feil å ikke godta noe fordi det kan gi flere ideen om at en ordning kan misbrukes. Jeg vil tro at de som vil benytte seg av et under-bordet-opplegg gjør det allerede.
Eg er litt redd for at sånne som Jan Thomas skal benytte muligheten til å skaffe seg eit designerbarn.
Men dersom ein sørger for at lovgivninga hindrar det, er eg for.
Det finns jo mange ulike situasjonar:
Heterofile par som av biologiske grunnar ikkje kan få barn men som vil bruke eigen sæd og eige egg + surrogatmor.
Heterofile par som kan få barn men som vil bruke eigen sæd og eige egg + surrogatmor fordi kvinna sjølv ikkje vil vere gravid.
Heterofile Par som bruker sæd-donor og egg frå kvinna + surrogatmor
Heterofile par som bruker både sæd-donor og egg-donor + surrogatmor.
Homofile par som bruker eigen sæd + egg-donor + surrogatmor.
Skal alle desse få bruke surrogatmor? Og skal ein få velge eggdonor, sæddonor og surrogatmor utifrå liste med eigenskapar? Utseende, IQ-test osv?
Dersom det blir lov meiner eg at det skal vere forbeholdt dei som ikkje kan få barn på vanlig måte, inklusiv homofile. Men eg syns ikkje det skal vere mulig å velge donorar eller surrogatmor sjølv.
Akkurat det der med donorer og valg fungerer da helt glimrende i Europa i dag, uten at man kan lage designerbarn av den grunn. Man velger gjerne donorer med samme hårfarge og øyefarge som seg selv, blant annet. Jeg kan ikke se noe etisk betenkelig med det. Man ønsker seg et barn som ser ut som seg selv. Jeg ville for eksempel ikke ønsket å velge en afrikansk donor hvis jeg skulle hatt behov for det, jeg ville jo hatt en med gener som ikke vil gjøre det opplagt at det ikke er biologisk slektskap.
Angående velge surrogatmor selv - det er jo kjempeviktig! Personkjemi er jo alfa og omega for begge parter. Foreldrene må kunne føle tillit til et menneske som skal være "barnevakt" for sitt barn på den måten. Det er jo ingen babyfabrikk, det er jo en høyst personlig tjeneste. Og surrogatmoren må jo også få føle seg ivaretatt og respektert for å føle at det er naturlig å bære frem barnet og føle seg komfortabel med å gi det bort.
Det er jo allerede ved bruk av donorsæd, som er det eneste som tillates i Norge i dag, slik at man får velge ut fra visse kriterier, er det ikke det da? Sånn øyenfarge, hårfarge, kroppsbygning, sånn mest mulig lik den sosiale faren? Jeg ser ikke problemet med "designbaby" her, det er ikke snakk om å genteste de befruktede eggene og velge det man helst vil ha heller, bare at man velger donorer som minner om en selv?
Jeg er helt sikker på at om dette tillates i Norge, vil det være gjennomregulert og ordnet. De som ikke kvalifiserer gjør som i dag, drar til USA eller India, alt etter som hvor god råd de har, og andre omstendigheter. Jeg ser derfor slett ikke på et "under bordet marked" som et argument mot dette. Det finnes forøvrig norske surrogatmødre også, i et uregulert marked hvor de er avhengig av tillit. Det ville vært bedre for alle parter om det hadde vært ordnet med psykologevaluering, juridisk bindende kontrakter, og denslags.
Etnisitet er greit. Det kan ein få velge. Men augefarge og hårfarge syns eg er irrelevant. Mine barn er blonde mens eg sjølv har brunt hår. Og dei er mine biologiske barn. Dei har blå auge mens faren har brune. Trur ikkje han syns det er noko problem at dei ikkje har samme farge på augene som han.
Dersom ein får sjå bilde av donor vil det garantert ikkje berre vere fargen på augene og håret som avgjer om ein velger den donoren. Dei fleste vil velge utifrå kven som er penast. Det er også heilt unødvendig å vite yrke, karakterar og om donor er musikalsk, f.eks.
Men det kan jo tenkes at barnet som vokser opp med kølsvart hår og brune øyne hos sine to helblonde og blåøyde foreldre vil synes det bidrar til en fremmedgjøring, når det allerede vet at det ble til ved donoregg og donorsæd.
Ikke mulig å velge surrogatmor selv? Er du helt på jordet? Har du noen som helst anelse om hvor viktig det er i et slikt arrangement å komme overens og trives i selvskapet til den man jobber med?
Jeg ser absolutt ikke noe galt i å skulle tillate bruk av surogatmødre i Norge, på generelt grunnlag, og også ut i fra at det ville antakelig bli underlagt ganske så strenge rammer.
Simone [qoute]er litt redd for at sånne som Jan Thomas skal benytte muligheten til å skaffe seg eit designerbarn.[/quote]
Vel - "sånne som Jan Thomas" har all mulighet allerede i dag til å skaffe seg et såkalt designerbarn, i og med at han han og partneren har såpass god råd at de kan reise til USA og bli fedre ved hjelp av en surrogatmor der, så dermed klarer jeg ikke se dette som et evt problem ved å tillate bruk av surogatmødre i Norge.
Å få velge surrogatmoren selv er jo et absolutt must! Det har jo heller ikke noe å si for hvordan ungen blir sende ut, ettersom det vel ikke er snakk om å bruke hennes egg. Men nå kan man jo velge donor utfra visse kriterier som hårfarge, øyefarge, høyde, musikalitet eller andre ting uten å se bilde av dem da, om det er "alle vil velge den peneste" som er problemet. (Så er jo hvem som er den peneste en anelse objektivt også da...)
Og hos dere ligner de likevel fordi dere faktisk er i slekt. Hos noen som ikke er i slekt vil det hjelpe på likheten om hårfargen og ikke minst øyefargen stemmer. Alle vet jo at et brunøyd barn ikke så ofte har to blåøyde foreldre. Og selv om det neppe er snakk om å skjule barnets opphav, kan det jo være greit å unngå litt snakk. Kanskje.
Jeg ser ikke helt poenget med å skulle ha et lovverk som hindrer Jan Thomas i å lage en designbaby. Dvs designbabyer er i seg selv ikke noe man ønsker, men de som virkelig vil bryte alle etiske normer får det til helt uavhengig av norsk regelverk. Det viktige er å lage et regelverk som beskytter de involverte parter mot press og utnyttelse best mulig.
Jeg er generelt sett litt skeptisk til å lovregulere ting som i utgangspunktet er veldig personlige. Jeg kan se for meg utallige områder forholdet med surrogatmor og foreldrene kan skjære seg. Det er akkurat som med arv og skilsmisse, man har lover og regler alikevel blir det problematisk. Mulig jeg bare er (for) pessimistisk av natur. Og mulig at det egentlig ikke er et argument. Jeg er også usikker på hva en slik lovregulering skal sikre. Som Sitron sier, så er det mulig å bli surrogatmor i Norge i dag hvis man også er villig til å donere bort et egg. Det er umulig å hindre det.
Eggdonasjon har jeg derimot ingen innvendinger mot.
Jeg syns også man bør få mulighet til å velge surrogat selv, samme med egget eller sæden, noen kriterier bør man få vurdere i valget. Det vil jeg ikke kalle en designerbaby og uansett om man velger en man synes er pen, så er forsatt smaken veldig forskjellig.
Ja, jeg ser ikke egentlig noen prinsipiell forskjell på at jeg skal få velge hvem jeg vil lage barn med og at dere andre skal få det. Jeg antar de færreste her har valgt å få barn med noen de syntes var dum og stygg, liksom. :rolleyes:
Ja det synes jeg. Det eneste jeg må tenke litt på er der man benytter egg- og sæddonasjon samtidig og bruker surrogatmor. Der er jeg ikke sikker uten at jeg greier helt å sette fingeren på hva som gjør at jeg har litt problemer med å akseptere det helt uten videre.
Dette er det regelverket må ta seg av blant annet. Det regelverket vi nå har for sæddonasjon vil vel gjelde også her. Jeg tviler på at det kommer noen lang liste med surrogatmødre man kan velge blant i hvertfall. Jeg ser for meg at det mest vil være folk som kjenner hverandre eller som er blitt kjent gjennom andre kanaler som søker om å bli gravide ved surrogatmor? Ett stort problem vil selvfølgelig være å regulere økonomien i det, det vil garantert være endel betaling under bordet. Det kan være problematisk.
Surrogatmor og foreldre må vel få velge hverandre for å ha noe håp om at dette skal fungere over hodet.
I England er det tak på kompenasasjon. Det er vel rundt £10 000 som er det som gis nå, for tort og svie. Altså den summen surrogatmoren får i løpet av et svangerskap som skal dekke utgifter og lignende.
Det er ofte slik at det betales ekstra under bordet. Dette virker å være uproblematisk. Det er ikke noe krav, men det er jo snakk om et marked her og har man ett sett med intended parents som man liker som vil gi en 10 K og et annet sett som man liker som gir en 20, så er det jo slik at man gjerne velger det som gir best uttelling for en selv. Jeg tror de færreste vil velge noen de IKKE liker, trass i at de betaler mer.
Men det er jo lykkejegere i denne businessen også. Blant annet har antall surrogatmødre wannabes steget i USA etter den økonomiske nedgangen. Men de vil nok realitetsorienteres kjapt nok. Dette er ingen måte å bli rik på.
Jeg er i utgangspunktet for, men det er et aspekt jeg er litt skeptisk til. Hva om surrogatmoren blir syk, dør eller blir varig ufør som en direkte følge av svangerskapet?
Jeg selv kunne aldri klart å være surrogatmor for noen av denne grunn, sånn med tanke på at jeg har egne barn å ta vare på. Min bekymring har vel litt rot i at jeg i mine svangerskap har hatt bekkenløsning (i alle tre), svangerskapsforgiftning (de to første) og svangerskapsdiabetes (i siste svangerskap). Jeg hadde helt enkelt ikke turt å ofre kroppen min for noen andre, ikke engang min søster dessverre.
Men jeg ser jo at uanasett ville jeg nok ikke bli valgt som surrogatmor med så mange komplikasjoner, men på den annen side så vet man jo aldri hvem det rammer heller. Men man kan jo også argumentere med at man aldri vet hvem som rammes av kreft eller dør i en bilulykke, men i dette tilfellet vil jeg hvertfall si at jeg vil prøve å unngå å "oppsøke" farene.
Nå ville jeg aldri klart å unngå å knytte meg til barnet heller jeg da, så jeg ville fåttt store problemer med å gi det fra meg etterpå så jeg hadde nok blitt utelukket av en psykologisk gjennomgang. :flau:
Er det bare jeg som har slike "katastrofetanker" rundt dette temaet?
Det burde vel være mulig å ordne forsikringer i forhold til sykdom/uførhet for surrogatmødre, på lik linje med arbeidstagere. At svangerskap har sine risikoer for alle og enhver er jo et faktum, men det har mange andre ting man frivillig gjør også - det blir jo noe den potensielle surrogaten må vurdere.
Om en selv kunne klart å være surrogatmor er vel ikke så relevant for om det burde være tillatt for de som ønsker det.
Ytterst få dør under svangerskap i Norge i dag. Flere dør i trafikken. Så man "oppsøker" mer døden der enn via et svangerskap.
Og det er til dette man har livsforsikringer. Det er vanlig at surrogatmødre har gode forsikringer, gjerne kjøpt spesielt til dette formålet. Slik at iallfall familien er økonomisk sikret skulle noe skje. Og det har skjedd. Jeg vet om iallfall to dødsfall av surrogatmor. Men skal man la potensielle, mikroskopiske farer stå i veien for noe man ønsker å gjøre? De fleste surrgatmødre vet veldig, veldig godt hva et svangerskap innebærer. Mer enn mange andre, for man setter seg ned og gjør temmelig mye research i den forbindelse og får innblikk i ganske mye av de dårligere sidene ved et slikt arrangement. Og det å skulle dø er ikke det som er topp ti av ting som skjer, ikke topp 100 engang.
Sitron, det ser ut som du vet endel om hvordan dette fungerer andre steder. Hva med tilfeller hvor barnet fødes med sykdom/misdannelser/asfyksi, vet du om det da er tilfeller hvor foreldrene ikke vil vedkjenne seg barnet etter fødsel?
Jeg kunne nok forøvrig heller neppe klart å være surrogatmor. Men det har ikke noe å si i denne saken heller. For meg føles det ikke så personlig akseptabelt å bruke donorsæd eller donoregg heller, da måtte det heller vært begge deler. Eller adopsjon. Enten er det biologisk VÅRT barn, eller så er det det ikke, ikke bare en av oss. Men det er for meg personlig, jeg er likevel tilhenger av at donsæd tillates, skulle ønske de tillot anonyme som før, og håper eggdonasjon tillates snart. Å godta den ene, men ikke den andre, virker jo bare helt bak mål.
De fleste barn som jeg vet om som har hatt misdannelser, har blitt fjernet etter dette ble oppdaget ved ultralyd. Jeg vet ikke om noen barn som har blitt født syke eller med misdannelser, der foreldrene ikke har tatt til seg barnet. Det har vært en del tilfeller med meget for tidlig fødte, syke barn som kom til å dø og lignende og bare i ett tilfelle snakket foreldrene om å plassere bort barnet. Dette var i et tilfeller der trillinger ble født altfor tidlig og den ene av dem ville komme til å være pleietrengende resten av livet. Men det ble uansett ikke noe av, da hun døde noen måneder gammel.
Det som man ser mer av, er at foreldrene innimellom er meget distanserte. At de har en bruk og kast-holdning til det hele. Enkelte møter ikke engang opp til fødsel, men kommer en dag eller fem senere og forventer fiks ferdig baby til å bli med dem hjem. De er heldigvis i fåtall.
Jeg vet alt for lite om dette til å ha en mening, personlig hadde jeg aldri kunnet vært surrogatmor på bakgrunn av det følelsesmessige aspektet.
Jeg så en dokumentar fra Usa/England om dette temaet for noen uker siden og både mannen og jeg satt igjen med en følelse av at surrogatmødrene nesten uten unntak var ressurssvake mennesker med psykiske lidelser (i større eller mindre grad) som gjorde dette for å spe på økonomien.
Men som sagt, jeg skal ikke uttale meg om noe jeg ikke har greie på.
Ja, det var litt sånn jeg så for meg. Nå er det heldigvis ikke mange barn som fødes til termin og viser seg å være syke eller hvor det skjer noe under fødselen som gjør at de trenger behandling og kanskje ikke blir helt friske noen gang. Men kombinasjonen av surrogatmor og et foreldrepar som ikke har noe særlig forhold til barnet før fødsel og et alvorlig sykt og etterhvert pleietrengende barn kan bli en skikkelig utfordring. Det er ikke i mine øyne noe som burde hindre at det ble lov med surrogatmødre i Norge, men det understreker viktigheten av god regulering av ansvarsforhold og opplegg rundt svangerskap og fødsel.
[stryk]Det ligger en dokumentar om surrogati på Nrk.no, Surrogatmor på heltid.
Handler om surrogatmødre i både England og USA. [/stryk]
Ser den er nevnt lenger oppe.
Jeg er helt klart for legalisering. Heller det enn under bordet og tjohei i fattige land.
Jeg undres dog litt om det i det hele tatt er mulig å fullregulere surrogati juridisk. Man kommer inn på en del etisk ekstremvanskelige ting i forhold til å la andre enn den gravide ha råderett over hennes kropp; å skulle beslutte at foreldreansvar ikke tilfaller den gravide allerede i forkant av fødsel - uten angrerett etc.
Det vil antagelig måtte være et tillitselement her uansett, som er langt større enn ved simple ting som egg- og sæddonasjon. Uten at det er noe argument for ikke å forsøke å lovregulere noe som allerede skjer, selvsagt.
Det kan selvfølgelig være vanskelig at den gravide ombestemmer seg og ikke vil gi fra seg barnet etter fødsel, da har man sett fra barnets synspunkt to sett foreldre som begge ønsker å følge det opp. Vanskelig i voksenverdenen, men for barnet ingen krise. Derimot for et barn med spesielle behov hvor dette ikke var ventet før fødsel, men hvor det gjør seg gjeldende i form av fødselsasfyksi eller annen skade i løpet av siste del av svangerskapet/fødselen, vil det kunne innebære at ingen av de potensielle foreldreparene ønsker oppfølgingen. Som innebærer enormt mye arbeid, lite støtte og dårlig prognose for parforholdet. Man kan se for seg stygg sak hvor surrogatmor peker på det genetiske opphavet, mens de mener at hun som har båret frem barnet har skyld i problemet som har oppstått. Og man står der på neonatalavdelingen med et barn som må ha fosterfamilie fra start, jeg lover at det ikke er lett å finne.
Jeg syns at det som på engelsk kalles PBO, en pre birth order, er en bra ting. Der avgjøres foreldreretten i retten med en dommer, før fødsel, vanligvis sånn omtrent halvveis i svangerskapet. Der binder man seg juridisk, som barnets foreldre, altså før fødsel. For så lenge intensjonen om hvem som er barnets foreldre, i et surrogatiarrangement er tilstede, så er en PBO til det beste for alle parter, i mine øyne. Den avgjør alle disse hvis og om og men og det er ikke lenger et mulig problem.
Joda, jeg ser den. Jeg bare synes det er verre hvis man ender i den situasjonen at ingen vil ha barnet fordi det krever for mye. Selv om krig om hvem som skal ha det fordi surrogatmor ombestemmer seg sikkert er et større problem i praksis, det må jo skje av og til.
Ja, det hender at folk ombestemmer seg, både surrogatmødre og foreldre. Det er en tragisk greie. Stort sett blir foreldreskapet da tildelt intended parents, men det hender det går motsatt vei også. Da helst i et TS-arrangement og uten PBO tilstede.
Enig i det, altså. Var vel et eksempel i en dokumentar litt tilbake. Japansk par hadde indisk surrogat. Paret skilte seg rett før fødsel eller noe. Surrogatmor ville ikke ha barnet. Hun som var ment å være mor hadde ikke donert egg, hun ville ikke ha barnet. Og så var det noe med faren som jeg ikke husker. Resultatet var ihvertfall et barn ingen ville ha.
Joda, far ville ha barnet. Problemet lå i å få barnet ut av India - noe med passutstedelse og statsborgerskap og innreisetillatelser og slikt. Mener å huske at saken endte med at farmor bodde i India og tok hånd om barnet i noen måneder, før de fikk trikset litt og ordnet innreisetillatelse til Japan for henne.
Men saken bekrefter jo at det kan være hendig å ha alle juridiske eventualiteter dekket.
Absolutt en bra ting, men 100% sikret er man likevel aldri. En norsk surrogatmor som finner ut at hun vil beholde barnet selv, kan alltids emigrere til Sverige. Surrogatmor kan få akutt noia og nekte keisersnitt selv om det er påkrevd for å redde barnets liv. Og så burtefter. Ganske hypotetiske settinger, men likevel.
Skulle jeg benyttet meg av surrogat, tror jeg deler av meg hadde strittet i mot å i sin helhet anse ungen som min før den faktisk var der og det juridiske var i orden; jeg hadde ikke helt våget å tro på det, innbiller jeg meg. Opplegget krever sin dose tillit.
Ja, sånn var det. Poemnget var ihvertfall et barn alene i India uten foreldre.
Selv vet jeg ikke helt hva jeg synes, og ihvertfall ikke hvor mye økonomisk støtte man evt bør få fra staten.
Området kan ihvertfall ikke gjennomreguleres, det er helt sikkert. For det vil alltid kunne dukke opp etiske dilemmaer, og de vil kunne bli relativt ekstreme.
Jeg tror nok neppe at det hadde løst seg å emigrere til Sverige. Eller å nekte keisersnitt. Alt dette vil være ting som er avgjort i kontrakter og man er bundet av loven. I USA er det vanlig med begrenset reisemuligheter, altså i avstand og i forhold til trimester, det er vanlig med at man fragir seg retten til å bestemme enkelte medisinske prosedyrer som for eksempel snitt om det er nødvendig og en hel masse mer.
Jeg har veldig, veldig vanskelig for å tro at man ville få til en slik lov i Norge, for ikke å snakke om finne så veldig mange leger som ville gå med på å utføre tvangskeisersnitt på noen (det har visst vært gjort, og jeg har sett en vurdering fra legeforeningens etiske råd (?) om at det kunne forsvares tro jeg, men likevel - og da var det saker hvor det var mer eller mindre garantert at barnet ville dø uten snitt; situasjoner som er mer gråsone forekommer sikkert).
Men joda, mye kan reguleres og det å ha en avtale hjelper jo gjerne selv om man ikke nødvendigvis har sanksjonsmuligheter om den brytes. Jeg leker litt djevelens advokat her; jeg hadde ikke klart å stole helt på systemet her, tror jeg.
Uhm, selvsagt griper noen inn om et barns liv står i fare.
Og følge opp brutte kontrakter? Vel, man kan jo alltids gjøre som man vil. Men om man syns det er greit å stå økonomisk ansvarlig, så er jo det en ting man må ta hensyn til.
Både foreldre og surrogater gjør ting de ikke skal. Små ting som ikke betyr så mye og større ting som ødelegger liv. Ikke så mye de siste, men det skjer. Det er umulig å forhindre noe sånt. Men skal man la den halve prosenten ta fra andre sjansen til å gjøre noe som er bra? Det er jo krisemaksimering av en annen verden. Det blir jo som å si at det ikke kan være barn i barnehage, fordi barn kan dø under andres ansvar enn foreldrene. For det skjer. Ikke så ofte, men det skjer. Nøyaktig som med surrogatiarrangementer.
Hvis det er åpenbart nødvendig for å redde et barns liv når det nærmer seg termin, vil det bli tvangskeisersnitt også i Norge. Jeg har dog aldri vært borti at det har blitt gjort. Men på fødte barn hender det man må overta omsorgen for å ivareta behandling av et barn.
Hm sånn ja... men de fleste tilfellene hvor det bør bli keisersnitt pga barnet, er det også fare for mor samtidig. Men klart, er man ikke tilregnelig så tenker man ikke klart.
Nei, absolutt ikke. Jeg er helt for å tillate surrogati. Jeg poengterte bare at det uansett hvordan man vrir og vender på det, er et arrangement som betinger en viss grad av tillit, ikke bare juss. I motsetning til slikt som egg- og sæddonasjon.
Dermed blir det mer innviklet og antagelig vanskeligere å få gjennomslag for. Det er ikke fullt like lett å argumentere mot et surrogatiforbud som det er å argumentere mot f.eks det helt idiotiske opplegget med at eggdonasjon er forbudt i Norge mens sæddonasjon er tillatt.
Klart det er tillit. Men det kan man også argumentere for når det gjelder vanlig IVF. Man må ha tillit til at leger og andre ikke fucker opp. Ikke implanterer feil embryo, ikke ødelegger embryoene dine som du har slitt for å lage. Det skjer. Ikke ofte, men det skjer.
Nå avsporer jeg, men er dette noe det er bred enighet om nå?
Jeg leste denne artikkelen som tar for seg legers rett/plikt til tvangsmessig inngripen om mor nekter et nødvendig keisersnitt en gang, og her er konklusjonen mildest talt vag. Men den er fra 2005, da.
Joa. Men leger som fucker opp i jobben sin kan man jo greit straffe med loven i hånd. Gravide som fucker opp fosteret de har innabords har det vært verre å utføre sanksjoner mot. Sånn rent juridisk.
Nå ja. Om man straffer en lege som implanterer feil embryo, så spiller det liten rolle for de to foreldreparene som er involvert når et barn blir født som følge av dette. Som den saken i USA nylig, der den som hadde fått feil embry implantert bar frem barnet og ga det tilbake til den biologiske moren. Der ble tingene håndtert fredelig, men ikke uten smerte, kan jeg tenke meg. De andre sakene har ikke vært like pene. Så det er ikke bare å straffe leger.
Ja, det vil aldri komme noen klare retningslinjer der... det vil alltid komme an på situasjonen og hva som skjer. Å tvangsinnlegge en mor til keisersnitt finnes det vel ingen tradisjon for, for å påberope seg nødrettsparagraf må du stå der og se at det er i ferd med å gå virkelig galt. Jeg var med på en fødsel engang hvor mor nektet keisersnitt fordi far ikke var tilstede fordi far måtte godkjenne det i hennes kultur. Da ble det meget hektisk aktivitet en stund og det ble diskutert om situasjonen var ille nok til å tvinge henne. Nå løste det seg av seg selv i og med at far lot seg overtale, men der var tvang et tema. Heldigvis skjer ikke det ofte.
Diskusjonen sporer veldig av når man er på nivå hvor man ser på om mødrene kan finne på å stikke av ved termin for å ikke få keisersnitt. Det er ikke akkurat så veldig vanlig at skjer da. Og jeg kan ikke se at det skal skje mer ved surrogatmødre enn ellers. De fleste vet jo at ungen skal ut på et eller annet tidspunkt.
Jeg stiller meg bak Sitron i denne tråden. Mange og gode innlegg.
Den gjør jo ikke det. I de aller fleste tilfeller vil surrogatisamarbeidet fungere flott og alt er vel og bra. Vanskelighetene med en lovregulering oppstår jo når man får de - søkte og sjeldne, for all del - tilfellene hvor samarbeidet kræsjer. Fordi det er et etisk minefelt å skulle tvangsregulere en gravid kvinnes kontroll over egen kropp og fosteret hun bærer i den.
(I tillegg har norsk lov en praksis med knapt å anse en fødende for tilregnelig under svangerskap og i to måneder etter dette - man kan f.eks ikke adoptere bort eget barn i denne perioden; det må endres skal hun kunne frasi seg foreldreansvar i et land hvor det er eviglang tradisjon for at "mor er den som føder barnet").
Jeg er ikke uenig med Sitron, ikke i det hele tatt. Jeg er dønn for at surrogati tillates og at man regulerer så godt man kan. Jeg poengterer bare at jeg tror det er mer innviklet enn forholdsvis enkle prosedyrer som å donere egg eller spermier.
Og argumentene jeg har brukt her vil fremkomme i en politisk diskusjon om surrogatilegalisering, altså. Jeg fulgte debatten om hvorvidt man skulle tillate assistert befruktning av lesbiske ganske nøye, og tro meg - det var mye høyst hypotetisk argumentasjon ute og gikk. :cool:
Shute - du har et poeng. Absolutt. Og jeg visste ikke at man ikke kan adoptere bort barn før etter to måneder heller her i landet. Hva gjør man med babyen sålenge i de tilfellene der?
Beredskaps-/fosterhjem for det meste, av og til institusjon for kort periode om de ikke har noe annet sted å gjøre av den. Jeg vet det forekommer at de har alenebabyer på Aline spedbarnssenter.
(Eller som i vårt tilfelle - jeg fikk ikke lov å skrive under på at jeg vil la kona stebarnsadoptere ungen før to måneder var gått, noe som bare forlenger prosessen og lar kone & barn holde til i et juridisk limbo hvor de ikke hadde hatt noen som helst rettigheter i forhold til hverandre dersom jeg skulle gå hen og stryke med).
Jo, du kan vel i prinsippet fraskrive deg det når som helst, men barnet vil f.eks aldri bli adoptert bort før to måneder er gått. Man anses visst ikke som helst tilregnelig.
Jeg vil anta den tankegangen kan gjøre det vanskelig å overlate foreldreansvar til andre i løpet av svangerskap/rett etter fødsel. Men her er det jo bare å forandre lovverket, selvsagt.
Nei, det er ikke lov i Norge (selv om det vel strengt tatt ikke finnes noe forbud mot det per se) - til tross for at man får surrogaten til å føde i et surrogatvennlig land slik at barnet får oppnevnt foreldrene (og ikke surrogaten) som mor/far. Ifølge Bioteknologinemnda er det straffbart å medvirke til bruk av behandling som ikke er tillatt i Norge, og selv om dette i hovedsak dreier seg om transport av allerede befruktede egg ut av landet vet jeg at enkelte motstandere (da snakker jeg om politikere) av legalisering av surrogati har brukt dette mot par som har benyttet seg av denne muligheten. I den ene artikkelen jeg leste ble det hevdet at man kunne risikere sanksjoner dersom det ble oppdaget, men akkurat dette har jeg vansker med å se bli gjennomført.
Selv mener jeg det burde være tillatt her til lands, for det eneste argumentet con er vel på det følelsesmessige planet og all den tid mange allerede velger å benytte seg av muligheten utenlands vil man ikke kunne omgå denne problemstillingen bare ved å nekte legalisering av det. Mye bedre om det blir tillatt slik at det kan bli et reellt alternativ for alle som måtte ønske å søke om det (selv om ikke alle nødvendigvis blir godkjent), og at vi kan sikre at det foregår innen trygge rammer for både barn, surrogat og foreldre.
På den andre siden skjønner jeg til dels at motviljen også kan grunne i hvorvidt dette da blir enda en utgiftspost på refusjonsordningene, og at konservative Norge vil få problemer med å prise surrogaten akkurat nok til at det ikke kan kalles kjøp og salg. Skjønt tror jeg de fleste som hadde stilt som surrogater her hadde gjort det for kjentfolk og da kun krevd de faktiske utgiftene, samt tapt arbeidsinntekt, dekket (uten at jeg skal påstå noe).
Hmmm, jeg er litt for at man ikke kan adopterer bort barn sånn helt uten videre jeg, og at man gis en viss tid til å tenke seg om mht om det er det rette valget. Det blir selvfølgelig helt fjollete i sammenhenger der to homofile har fått barn sammen og den ene skal adoptere den andres barn, men det virker helt logisk når det er snakk om ei (ung?) fortvilet mor som tror hun ikke takler rollen, og som skal gi bort barnet for alltid til andre mennesker. Så da bør heller lovverket differensiere mellom de ulike situasjonene, slik at mødre som skal gi bort barna fremdeles får tid til å tenke over det valget, mens en mor/far som vil dele foreldreansvaret med en partner, kan gjøre det umiddelbart.
Jeg har som sagt vurdert å bli surrogatmor. Det ble ikke noe dels på grunn av at søsteren kunne bli i stedet. Vi trengte ikke helt å ta beslutningen heldigvis. Det som var det som vi tenkte mest på var eventuelle senskader etter graviditeten og det at man faktisk ble registrert som om man hadde adoptert bort et barn. Om jeg husker riktig så var det en problemstilling at jeg og mannen er gift, kan det stemme? I dette tilfelle så skulle de biologiske eggene til våre nære brukes.
Jeg har litt problemer med å ha veldig sterke meninger i denne saken. Derimot ser jeg mange spørsmål og problemstillinger.
For det første tror jeg ikke at surrogatprinsippet er sosialt akseptert i Norge. Jeg tror det ville være veldig vanskelig for en gravid kvinne å fortelle at hun er surrogatmor og skal gi fra seg barnet, og få aksept for det. I god dobbeltmoral tror jeg likevel at de som får barn fra surrogatmor vil oppleve større grad av aksept sosialt sett. Men i Norge tror jeg fortsatt at folk vil se skjevt på en kvinne som er villig til å gi fra seg et barn hun har båret, biologisk hennes eller ei.
I Norge er det godt tilrettelagt for enslige mødre (sammenlignet med mange andre land). Dette tror jeg er en direkte årsak til at vi i Norge ikke adopterer bort barn nesten i det hele tatt. Unge, enslige mødre beholder barna sine og får støtte av staten til å gjøre det. Jeg tror ikke at det å adoptere bort barnet sitt heller er sosialt akseptert i Norge. Men i dobbeltmoralens ånd er det sosialt akseptert å adoptere barn.
Jeg tror ikke det er så "enkelt" å gi fra seg barnet man har båret, selv om det kanskje juridisk er i orden, og man har klare avtaler. Men samfunnet rundt vil reagere negativt, det er jeg overbevist om. Hvilke reaksjoner vil surrogatmoren få? Hvilke reaksjoner vil barna hennes få? Kommentarer fra andre, og så videre. Det er ikke så ukomplisert som jeg får inntrykk av at mange i denne tråden fremstiller det.
Jeg ser også et etisk dillemma. Er det "riktig" å produsere barn på bestilling? For så vidt er dette et dillemma man også berører når det kommer til sæd / eggdonasjon, og kanskje også ved assistert befruktning. Likevel er vel surrogat i en klasse for seg. En ting er å bistå naturen, en annen ting er å leie ut kroppen sin. Jeg ser i alle fall vesentlig forskjell på disse tingene, selv om man i ytterste konsekvens sikkert kan hevde at det etiske dillemmaet også berører assistert befruktning.
Man kan også se etiske dillemmaer ved adopsjon. Spesielt fra land langt borte, fattige land hvor mødre gir fra seg barna sine fordi de ikke har mulighet til å ta vare på dem. Bidrar adopsjonen til at disse landene kan fortsette å undertrykke kvinner gjennom å tvinge dem til å gi fra seg barna sine? Bidrar man til at disse landene slipper å ta tak i sine egne sosiale ordninger og velferd?
Fordi det er mange spørsmål, lav sosial aksept og sikkert flere etiske dillemmaer syns jeg man skal "skynde seg langsomt" i slike spørsmål. Det ville være dumt om vi skulle tillate surrogatmødre bare fordi noen andre land gjør det, uten å ha en grundig prosess i forkant. Gjennom en slik prosess kan man øke den sosiale aksepten, avklare spørsmål og drøfte etiske dillemmaer. Jeg mener at dette i stor grad har vært gjort for både adopsjon og assistert befruktning, og man bør ikke ta for lett på en sak som denne.
Det blir fort halleljua-stemning når man tenker på hvor flott det er at noen kvinner er villige til å gi andre mennesker et barn, men la oss også som nasjon ta diskusjonen om alt det andre. Om alle problemstillinger, om jussen, om økonomi, om etikk.
Det er jo definitivt lov med det Sitron kaller tradisjonell surrogat (jeg er ikke så inne i benevnelsene), altså hvor man bruker eget egg. Enten det er planlagt på forhånd eller tas på sparket er det ingenting i norsk lovverk som hindrer en kvinne i å si fra seg omsorgen for barnet til barnets far.
shute: Helt sant, men det er vel ikke denne typen surrogati den store debatten dreier seg om. Jeg har i alle fall uttalt meg ut fra surrogati hvor man bruker donoregg og hvor foreldreskapet overføres barnets mor/far før fødsel.
Ru sa det. Samme med donorsæd og -egg. Alt slik bør legges til rette for slik at man ikke må dra utenlands. Så lenge teknologien og medisinen muliggjør dette (å benytte seg av donorsæd og -egg, samt bruk av surrogatmor) kommer det alltid til å være en mulighet til å benytte seg av det i utlandet. Dette er ikke nødvendigvis negativt, (de fleste opplegg er sikkert bra og sikre for de involverte parter), men jeg synes det er arrogant av norske myndigheter å "lukke øynene" for disse problemstillingene, forby dem og la være å ta stilling til hvordan man tilrettelegger for at det også kan skje i Norge og på en god måte for alle.
Ift. at man også har tatt opp dette med designerbabyer her inne så må jeg si at jeg ikke definerer det å velge utseende på donor som å lage en designerbaby. Man har jo ingen garantier for hvilke gener donoren "leverer". Man kan se hvordan personen ser ut og få vite om helsen etc. men jeg har ikke fått forståelsen av at man kan analysere donorgener og velger ut det man vil ha.
Vet du noe om hvilken av formene som er mest vanlig og noe om hvordan fordelingen er mellom dem? (Skjønner at dette ikke er et enkelt spørsmål, altså.)
GS er definitivt mest vanlig og det som er aller mest vanlig brukt fra Europa. I England ser man en større andel av TS enn de andre Europeiske landene, men det er komplett umulig å si noe om fordeling, verken der eller i USA. Men så absolutt større andel GS enn TS, selv når det er snakk om donoregg.
GS = "ovn," enten med donoregg eller egg fra den som skal være mor.
TS = man avstår både et egg og bruken av livmor i ni måneder, altså føder man sitt biologiske barn, men overlater det til andre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
