I ettermiddag var jeg, mannen og lille poden på snart to år ute og spiste. Kanskje ikke det aller beste tidspunktet på dagen i og med at klokka var halv seks så dagen begynte å bli lang for junior. Han bruker altså stort sett å være veldig grei, men idag var han litt smågrinete og misfornøyd. (overhodet ikke brannsirene heller altså) Vi fant ut at vi bare skulle forte oss og spise maten og så dra hjem.
Så kom det en dame bort til oss fra nabobordet og sa at det var så slitsomt for henne og ba oss om å få han til å være stille. Jeg sa at vi gjorde så godt vi kunne, men han er ikke fyllt to år enda så det var litt vanskelig. Hun sa at det var ikke hennes problem og ville ha matro. Jeg ble rett og slett litt paff. Hadde det jo enda vært på en fin restaurant etter åtte på en lørdag kveld, men dette var på en thaisjappe klokka seks på en søndag.
Jeg har altså full forståelse for at det kan være litt slitsomt, men på den andre siden så må man av og til regne med at slikt skjer mener jeg. Ev kunne hun ha flyttet seg. Hadde hun i det minste sagt ifra på en ok måte. Kanskje noe ala:" Jeg beklager virkelig, men jeg lurer på hvor lenge dere har tenkt å være her? Jeg har nemlig hodepine og ønsker å ha det stille."
Hva mener dere? Bør man dra midt i måltidet for å ikke forstyrre andre eller bør andre regne med at slikt skjer?
jeg mener at hyyyler barnet som en sirene og lager oppstyr, så går man, men er det sutring og man føler man har ting under kontroll så blir man. Man har da like stor rett på å være der og spise som alle andre.. Og som du sa så var det ingen fin restaurant på seint på kvelden. Det er jo aldri rolig på et sånt sted på en søndag..
Kanksje du skulle sagt til henne at hun smattet for høyt eller det luktet svette av henne så hun burde dra hjem.. :knegg:
Nei, vettu hva! :sjokk: Det er faktisk lov for små barn å spise på restauranter også altså. Hele verden kan ikke tilpasse seg en sliten kvinnes behov for matro. Da får hun spise hjemme. Jeg hadde blitt steike sinna om noen hadde henvendt seg til oss på grunn av smågrining ved bordet.
Jeg har vel også til tider tenkt mitt om sutrete unger på restaurant, men sånn er nå verden. Det er ikke alltid at ungene oppfører seg helt toppers. Men å si ifra på den måten synes jeg ikke noe om.
Jeg har irritert meg voldsomt over godt voksne mennesker også. Jeg pleier ikke å si så mye da heller.
Tja, jeg vet ikke om jeg hadde oppfattet dette som så veldig hyggelig heller, jeg. :knegg:
For å svare på spm: Jeg hadde ikke turd å si fra sånn som denne damen gjorde, nei. Og det kommer vel også an på hvordan det blir sagt. Jge hadde uansett ikke sagt noe. Men det kan være jeg hadde tenkt det, ja. Det kommer også an på.
Jeg blir veldig fort sliten og lei av fremmede barn hvis de gjør mye ut av seg, men hadde likevel ikke klaget med mindre det var snakk om uakseptabel oppførsel av barnet uten at de voksne foretok seg noe.
Vanskelig å vite hva jeg selv ville gjort egentlig, men det er definitivt forskjell på vræling og litt sutring. Noen barn sutrer faktisk fordi de er sultne. Det er også forskjell på spisesteder. Type fin restaurant med en mann som spiller på piano i bakgrunnen, er ikke et passende sted for høylydte barn. Men den typen du beskriver må vel kunne tåle litt lyd fra et barn!
Jeg har definitivt tenkt tanken om at foreldrene enten kan ta ungen ut på omgang slik at vi får fred, men jeg har da aldri sagt noe til vedkommendes foreldre.
Jeg synes at dama var frekk:( Litt må man da tåle. Hadde det vært på en 'finere' restaurant på kveldstis hadde jeg hatt større forståelse for reaksjonen. Også dersom det var helt tydelig at foreldrene ikke prøvde å roe barnet.
Dette er som meg i trafikken. Jeg irriterer meg over fotgjengere når jeg kjører, og over biler når jeg går.
Jeg kan fint bli sur og føle at min opplevelse ødelegges om jeg ender ved siden av en liten som gråter og gråter og gråter. Og jeg kan fint tenke at de burde innse at dette barnet har det kjipt, alle rundt har det kjipt - dette er ikke dagen for restaurantmiddag for dem.
Mens når mine unger gråt så var det selvsagt annerledes. Jeg visste jo at det sluttet bare det kom [insert avledningsting] på bordet. Så inntil det fikk de rundt bare tåle litt.
Jo, men dette blir jo en helt subjektiv beskrivelse. Det er lett å få de flestes medhold. Hvis denne dama hadde startet en tråd på FP om hva hun opplevde på restaurant, hadde vi nikket anerkjennende til det også. For å sette det på spissen.
Jeg synes jo det kommer helt an på hva som menes med sutring. Jeg gikk ikke UT med min toåring dersom han sutret eller klagde på en uformell restaurant på det tidspunktet den gangen han var 2. Et fullstendig raseriutbrudd derimot, da ville jeg selvsagt tatt ham med ut en tur.
Vi har fått samme beskjed av en 60-something dame på fly da knerten var livredd for å sitte i eget sete og bare gråt og gråt (han var over to, så det var ikke lov for han å sitte på fanget). Vi prøvde alt vi kunne for å roe han ned, men vi kunne ikke ta han på fanget fordi det var rett før takeoff og da må alle sitte fastspent. Hun snøftet høylytt og snudde seg og sa: "Kan dere ikke fortelle han at han må slutte fordi han plager andre, det gjør vondt i ørene!" Jeg: "Han er bare 2 år og livredd!" Og før jeg rakk å si noe mer, skjøt en mannlig passasjer bak meg inn: "La han gråte, han er redd!"
Noen er mindre forståelsesfulle enn andre, kan man vel si. Et urolig barn på en thaishappe klokka 18 på en søndag ville jeg ikke brydd meg om.
Hehe. Nei, hyggelig hadde det jo ikke vært, men hadde jo vært en absolutt forbedring. Junior bruker vanligvis å kose seg ute, men ikke idag. Jeg liker ikke sutring (hvem gjør nå egentlig det? ) selv heller, men følte at det ikke var så ille at vi ikke kunne spise opp før vi dro altså.
To unge menn ved siden av oss sperret øynene opp og sa at vi ikke måtte bry oss. Allikevel så ble jeg litt satt ut. Mannen stoppet ved bordet til de to damene på vei ut og anbefalte de take away neste gang. Ute kan man nemlig høre lyden av andre mennesker. god bedring:fnise:
Jeg synes det er litt fint at andres barn sutrer, jeg. Da kan jeg smile litt medfølende til svette foreldre, lene meg tilbake og være lykkelig for at det ikke er mine barn som sutrer denne gangen.
Man går ikke ut i det offentlige rom og spiser på en uformell restaurant/café på en ettermiddag om man er avhengig av matro altså. Da spiser man hjemme.
Men nå har jeg lavere toleranse for sære, kjipe folk enn unger det kommer lyd fra, det skal sies.
Ja da hadde vi nok gått ja. Men det var ikke raseri, hyling eller løping. "bare" smågrining og sutrestemme. Dette var etter at vi hadde begynt måltidet så vi skulle bare spise opp og dra. Det snødde og var kaldt ute så det var ikke noe option å bytte på å ta han med ut. Jeg blir jo litt stressa selv også for han bruker å være veldig glad i sitte ute blant folk og spise å se på alt rundt seg. Rett og slett mitt første ubehagelige utebesøk med ham.
Da tenker jeg at damen overdrev noe ekstremt, for å si det sånn. Sånt må man regne med, voksne kan jo bråke like mye. Vi har selv hatt veldig varierende seanser med S ute, og kan forsåvidt ha det ennå.. Jeg har tatt ham med ut noen ganger, når det har vært full skjærings, men ellers tenker jeg at på uformelle steder på uformelle tider må de andre tåle det.
Dette er vel grunnen til at jeg ikke tar med min toåring ut og spiser, for han er rett og slett ikke lett å ha med å gjøre.
Men når det er sagt, i sekstida på ei thaisjappe bør man forvente at det er familier og dermed barn - og det er ikke sånn at barn har av- og påknapper dessverre. Så litt må en tolerere. Jeg for min del hadde nok sagt fra om barnet hadde forstyrret oss på vårt bord på en veldig negativ måte.
Som lillesøster veslevoksent sa til meg da en liten jente fikk et skikkelig trassanfall i butikken: "Er det ikke deilig at vi har slutta med sånnt mamma!"
Nei, jeg har nok mer medfølelse for andre som har barn som ikke holder seg innenfor "restaurantnormen", men jeg har helt klart barnløse venner som hadde blitt skikkelig irritert. Gjerne med friske tips til hvordan man fikser situasjonen. :knegg:
Meen; Husker også at jeg nesten friket ut av barnegråt når vi var inne i en kollikkperiode med eldste, og jeg hadde stjålet meg til fem minutter fri og en tur ut for å handle eller lignende. Men jeg sa ikke noe til hverken barn eller voksen, problemet lå hos meg.
Smågrining eller sutrestemme er noe annet. Det bare rett og slett tåler man. Med forbehold om at det kan finnes smågrining og sutrestemme som er noe helt annet enn det jeg tenker på osv. Men såpass må man da tåle. Jeg tenkte sirkus av typen hvor de ikke kunne høre hva kelneren sa tre bord bortenfor jeg. Det kunne irritert meg veldig.
Jeg har aldri sagt fra om slikt, selv om jeg ofte har irritert meg. Og jeg syns faktisk at det er den som har greia som bråker som skal gå, om det er noen. Greit nok at barn er barn og barn gråter, men det er foreldrenes ansvar å håndtere dem slik at oppførselen deres ikke går ut over andre.
Litt må man tåle, men det kan sis på en fin måte om det plager enn.
Minner meg på bussen på vei hjem med min yngste datter hun begynte og gråte og var tydelig veldig trøtt var vel akuratt fylt 1 år prøvde og roe og trøste med smokk og det som var, turen tok rundt 3 min før vi skulle av. Da reiser en gammel dame seg og ber meg få ungen til og holde kjeft, jeg beklaget og sa vi skulle av nå men hun mente tydelig att eg måtte sette henne på plass. Spurte hva hun mente med og sette på plass og hun sa rett og slett juling, tror desverre enkelte har en holdning om att barn desverre skal ses og ikke høres.
Jeg synes forresten det er forskjell på buss/fly og restaurant. På et fly har man liksom ikke noe valg.
Jeg er nok skikkelig sær. Jeg irriterte meg for ikke så lenge siden over barn som snakket veldig høyt på kino. Ja, barnefilm, altså, og ja, jeg er klar over at det ER for barn. Men de snakket høyt, ropte og bråkte hele filmen. Det var dødsirriterende. Og foreldrene gjorde absolutt ingenting.
Det er jeg veldig enig i, barn bør læres kjøreregler i forskjellige settinger. Og mitt inntrykk er at det ikke lenger finnes en nedre grense for når barn skal ha glede av forskjellig underholdning. Noen 2-åringer er klar for en hel kinofilm, andre er veldig tydelig ikke det.
Men også her finnes det unntak, så det skal fryktelig mye til for at jeg sier noe. Når vi var å så på kino sist var det en veldig høylytt gutt ved siden oss, og jeg hadde så lyst til å si noe, men var veldig glad jeg ikke gjorde det. Det gikk opp for meg etterhvert at han nok hadde noen ekstra utfordringer, han kommenterte høylytt men koste seg tydelig med filmen. Tenk om jeg skulle ha ødelagt det for han og foreldrene, vi tåler jo tross alt litt selv også, og det bør være plass for alle filmen er ment og laget for.
Jeg synes faktisk kino er noe helt annet. Enig i at man må åpne for at noen har ekstra utfordringer, men foreldrene bør selv klare å vurdere om et barn forøvrig er klar for kino. En toåring er det kanskje ofte ikke. Jeg synes det er noe helt annet enn å lage noe lyd på et uformelt spisested. Voksne er jo heller ikke lydløse slike steder.
Jeg gleder meg til hverdagen er så lite slitsom at jeg irriterer meg over andre barns gråt! I dag hadde jeg bare tenkt; "å, så utrolig deilig at det ikke er jeg som trenger å foreta meg noe i forhold til det misfornøyde barnet"
Av og til er det greit å tenke seg om ja før man sier ifra. Sist jeg var på kino irriterte jeg meg voldsomt over noen som lagde en slik rar summelyd hele tiden. Helt til jeg så at det var en som satt i en elektrisk rullestol som måtte flytte på hodestøtten for å tilpasse det til filmen og måten han skulle holde hodet på for å se best mulig.....:o
Jeg opplevde nylig noe lignende. Jeg var på et fly, og det satt et stort barn bak meg. Det sparket i setet mitt, det hylte og skrek som et lite barn, og først trodde jeg at det var det. Det oppførte seg alt annet enn "normalt". Jeg kjente jeg ble sur, men da jeg tok en nærmere titt, så så jeg at dette barnet var psykisk utviklingshemmet og at det var helt tydelig hvorfor faren reagerte som han gjorde. Jeg ble flau og glad for at jeg ikke hadde sagt noe.
Jeg tror ikke jeg hadde giddet ta med meg et så lite barn ut å spise. Har prøvd en gang, og det holdt. Det blir bare mas å måtte passe på at han holder seg i ro osv. Jeg syntes selv det er ok å slippe skrikende unger når jeg spiser ute, så jeg har en viss forståelse for damen på nabobordet.
Jeg har også opplevd og måtte ta ett av barna ut av situasjonen, men det er litt synd om man ikke kan få prøve og roe ned litt før man faktisk må gå til det skrittet. Synd att man ikke har litt takhøyde enn andre enn seg selv ( for enkelte ).
Vi har også ett barn med spesielle behov og bare en tur til butikken har fått flere til og glo stygt på oss, til tider har vi vært bundet hjemme pga andre som ikke har forståelse for noe. Og vi har både fjernet oss fra situasjoner og noen ganger tatt kampen der og da. Dette steder andre ikke trenger stå rett oppå oss, men enkelte står rett og slett og slenger stygge kommentarer til oss og glor åpentlyst. Heldigvis går det nå i dag ganske enkelt men når du har ett barn som ikke forstår vanlige normer og vi tar hensyns så langt det går så er det sårende. Er det sånn att om ikke barnet oppfører seg så blir man alltid hjemme?
Det var fint at du nevnte dette synes jeg. For det er så lett å sitte og tenke med seg selv hvordan alle andre bør oppføre seg. Jeg kan irritere meg over mye og mangt når jeg er ute. For eksempel veldig høylytte venninnegjenger som diskuterer personlige ting med hvinenede stemmer. Sutrende unger kan være slitsomme, men foreldre som kjefter og smeller synes jeg er verre (møter en god del av det her i England). Men jeg synes virkelig ikke jeg har noe med å si noe (med mindre det hadde vært snakk om regelrett psykisk terror mot barn naturligvis). Jeg vet ikke hvor andres sko trykker, f.eks. kan foreldre som kjefter være presset til sin grense der og da, og det å skulle sette seg til doms over det og komme med sånne kommentarer som HI beskriver kan komme til å ødelegge veldig mye for de som utsettes for det. Jeg går ut i fra at folk flest prøver så godt de kan å ta hensyn til andre, og gjør det samme selv, både ved å prøve å ikke bråke mer enn nødvendig og ved å lukke mine egne ører for det som for meg er unødvendig bråk.
Enig med de som sier at om man vil ha MATRO så får man spise hjemme hos seg selv. :nemlig:
Ojda. Det kaller jeg å sette tingene på hodet. Greit nok at det er dette som er konsekvensen, men slik du formulerer det er det ikke mindre enn ansvarsfraskrivelse. Og det er særs lite sjarmerende.
Jeg syns dama var frekk, og kjente jeg ble provosert her jeg satt... Tror jeg hadde blitt rimelig paff og målløs om jeg hadde opplevd noe slikt, men jammen hadde jeg komt på en masse jeg kunne sagt i ettertid :knegg:
Jeg synes ikke det er ok å kjefte på slitne barn og foreldre som gjør så godt de kan med å holde alle happy. Men når foreldre er helt dust og tydelig har strukket strikken for langt, det er langt over leggetid, blodsukkeret er lavt og det ikke tas hensyn til hverken barnet eller dem rundt, da kan det kanskje gå an å si fra.
Jeg har jobbet mange år som servitør og innimellom så er det merkelige folk som tror at man kan få det som hjemme på store restauranter. De klager over at andre snakker, ler, klirrer, bråker med bestikk eller snakker andre språk. :himle: Jeg har fått noen pussige henvendelser av gjester, altså. Jeg flyttet dem gjerne til fredelige hjørner om det var mulig, men andre mennesker må jo få lov til å puste og snakke sammen og spise...
I know! :knegg: Jeg har fått klage fra noen som syntes det var en skam å høre tysk for det minnet om krigen! :sjokk: Og fra noen som fikk vondt i hodet av "tjing-tjong-språk", aka koreansk. :himle:
Etter at jeg selv fikk barn merker jeg jo at jeg reagerer mindre på andre barn.
Mesteparten av tiden er reaksjonen min at jeg er glad det ikke er mitt barn, og jeg føler med foreldrene. Tiden før barn var litt anderledes, dog så kunne det ikke falle meg inn å snakket til foreldre som jeg så gjorde så godt de kunne.
(pinglete som jeg er hadde ejg vel ikke turt å si noe om foreldrene ikke gjorde noe heller, men det har jeg aldri opplevd)
Men vi var på cafe når eldste var 1 år og var der sammen med min niese og hennes sønn som da var 2 år. (det er liten aldersforskjell mellom meg og min niese, jeg var 3 år når jeg ble tante første gang)
Gutta våre satt og småpludret bare som små barn gjør, det hva hverken sutring eller gråting fra noen av de. Men de lo litt og "pratet" sammen.
Dette var ikke like godt likt og en dame i 60 årene ved et bord noen meter fra oss kom med følgende kommentar: "Jeg hater våren for da kommer alle ungene ut".
Deretter høylytt fortelle hvor stille hennes barnebarn var osv osv.
Det endte med at jeg fortalte at det var slutt på den tiden barn bare skulle sees, men ikke høres.
Det jeg prøvde å si noe om var at man bør ta ansvaret for seg selv, og ikke irritere seg så mye over andre. For meg er det damen som klaget som burde ta ansvar for seg selv og sin eget behov for å ikke høre normal barnelyd ved å unngå spisesteder hvor dette må påregnes. Jeg tror oppriktig talt at de fleste foreldre gjør så godt de kan for å unngå ubehagelige situasjoner med urimelig mye barnegråt/sutring osv, rett og slett fordi dette er aller mest slitsomt for foreldrene selv. (HI hadde jo som hun beskrev det selv tenkt å komme seg ut så fort de hadde spist.) Da trenger ikke jeg eller andre sette seg til doms over foreldrene og gjøre situasjonen verre for dem i tillegg.
Den eneste man kan ta ansvaret for og forandre er til syvende og sist seg selv. Så hvis man opplever situasjoner der andre menneskers tilstedeværelse oppleves som fryktelig irriterende så tror jeg at det som regel er mest konstruktivt å prøve å gjøre noe med egen irritasjon. Enten ved å tenke annerledes om situasjonen (det kan være en million grunner til at en unge er sutrete eller at foreldrene ikke klarer å gjøre noe med situasjonen akkurat der og da), eller hvis man ikke klarer dette, å ta seg selv ut av den irriterende situasjonen.
Hvis du tolker dette som at jeg fraskriver meg ansvaret fra hva mine barn til enhver tid måtte lage av lyd så har du misforstått meg.
Man må regne med at det kan være sutrete barn ute og spiser på den tiden av døgnet, ja. Men jeg opplevde en gang å spise lunsj på bordet rett ved siden av en toåring som satt og kom med gjennomtrengende og ekstremt høye skrik (ikke gråting, bare hyling), uten at moren lot seg merke med det i det hele tatt. Hun og venninnen var ferdige med å spise, og satt bare og pratet (veldig høyt for å overdøve vrælingen). I det tilfellet syns jeg det hadde vært veldig naturlig å prøve å få slutt på skrikingen, og om ikke det gikk: Ta med barnet og gå. Det var så høy lyd at jeg ble rar i ørene en god stund etterpå, og det var ikke mulig å føre en samtale. Mulig at moren har vent seg til en sånn oppførsel, men man bør ikke ta for gitt at alle syns det er helt ok.
Jeg hadde nok blitt rimelig paff hadde noen sagt noe sånt til oss. Det slår meg at når hun synes det slitsomt med lyder rundt seg når hun spiser ute på ei thaisjappe så burde hun ha holdt seg hjemme - og jeg hadde vel klart å lire det av meg også hvis jeg hadde vært i rett humør :knegg:
Jeg finner høylydte unger irriterende om jeg er ute og spiser uten mine egne. Derfor streber jeg etter at mine skal oppføre seg. Så ja, jeg syns man bør fjerne en unge som sutrer over tid, det vil si mer enn 5-10 minutter. Det vil si et barn som ikke lar seg avlede eller bestikke. Is er en fin ting.
Jeg er heldigvis mor selv, og jeg tror jeg hadde blitt så sjokkert at jeg hadde blitt stum! :eek:
Hvis dette kvinnemennesket ikke tålte å høre lyder, fikk hun heller kjøpe med seg mat hjem!
Jøss, det virker som om folk her inne er overvettes begeistret for barnehyling. Men, det er vel PK. Om folk hadde satt fulle og brølt, så er jeg sikker på at lyden hadde vært en annen. Men barna, de uskyldige, søte små, nei DE kan man ikke snakke nedsettende om.
Litt forskjell på fulle, voksne folk og små barn da. :knegg: Æsj, jeg virkelig takler ikke fulle høylytte, hoiende folk, det er grusomt. traumatisert av en skare med fulle Brann-tilhengere for noen år siden
Enig. Minsten vår har nesten fram til nå vært av typen som ikke egner seg til restaurantbesøk, og vi har heller tatt take-away. Det er da ikke kos hverken for oss eller for andre om han hyler eller løper rundt.
Hvorfor er det forskjell? Jeg foretrekker fulle folk som hoier enn småunger som kviner. Jeg utstår virkelig ikke sutring og det ødelegger humøret mitt fullstendig.
Fordi fulle, voksne folk burde vite bedre selv om de har drukket. Unger skjønner ikke alltid at de er til plage for andre. Vel, er folk fulle nok skjønner de vel ikke bæret de heller, men allikevel - det blir noe annet synes jeg. Støynivået er vel like ille, men jeg har mer forståelse for at små barn kan lage støy, liksom. Fulle, hoiende folk er harry, jeg utstår det ikke.
Nå er min gutt en turbo, så jeg unngår som regel spisesteder uten lekerom. Lekerom er bra, da forsvinner han i en halvtime og vi og alle andre får matro. Dolly Dimples på Forus er en finfin plass.
Det spiller da ingen rolle om det er voksne eller barn, så lenge omgivelsene reagerer, eller ikke, på begge situasjoner. Hvorfor skal det være akseptert å si fra til fulle folk som man finner sjenerende, mens unger som ikke kan/har lært å oppføre seg kan gjøre som foreldrene ønsker? I begge situasjoner har man voksne som er ansvarlige for oppførselen som utøves, men av en eller annen grunn så er det altså akseptert at edru voksne lar ungene sine være støyforurensere.
Det er ingen forskjell på støy. Er den sjenerende, så ER den sjenerende.
Jeg blir alltid like perpleks over at normalt oppegående mennesker automatisk går inn i forsvarsmodus når det kommer til noe unger gjør som andre finner sjenerende.
Jeg hadde ikke brydd meg så veldig om fulle, rølpete voksne som hoiet og sang heller jeg, om jeg gikk på ei thaisjappe før 18 en helgekveld.
Men jeg hadde kanskje hatt større forventninger til at de voksne kunne ta litt hensyn til at det var andre tilstede, enn et lite barn.
Hadde det derimot vært senere på kvelden hadde saken stilt seg annerledes. Hadde den vært etter kl 20 f.eks, så hadde jeg antakelig forventet at det var barnefritt.
Du sa Enig med de som sier at om man vil ha MATRO så får man spise hjemme hos seg selv. :nemlig:
Det utsagnet er lett å tolke på den måten at man ikke trenger å ta hensyn til andre når man er ute. Vil man ha matro, får man værsågod holde seg hjemme, liksom. Og det er faktisk ikke sånn at alle foreldre gjør hva de kan for å unngå ubehagelige situasjoner med urimelig mye barnegråt/sutring osv. Ja, barn lager lyd og det er helt normalt. Og det er forskjell på lyder og hva man bør tåle. Og man må nok påregne mye unødvendige lyder fordi ikke alle foreldre bryr seg om slikt. Ikke alle foreldre ikke gidder å gjøre noe med barnas oppførsel når det går utover andre. Jeg har sagt fra én gang til en som satt med en hylende baby på en skoleforestilling. Vi hørte ingenting, vi som satt rundt. Bare denne hylende babyen. Da jeg pent spurte om hun kunne gå ut med barnet, som hadde hylt ustoppelig hele tiden, ble hun kjempesint. Det var nemlig hennes rett å høre forestillingen. Sånne foreldre får jeg krupp av.
Om et barn bråker over grensen for hva man hadde tålt fra en voksen, så er det vel greit å si ifra? Personlig så irriterer jeg meg mindre om foreldrene prøver å roe enn om de gir blanke.
Men mange irriterer jo seg lettere over små barn og har lettere for å kjefte da enn om det hadde vært mye mer støy fra voksne, og det synes jeg også blir feil. Barn har like lov til å være i det offentlige rom som voksne.
Ikke uten videre enig. Den støyen jeg fant svært sjenerende på flyet nylig, ble langt mindre sjenerende da jeg oppdaget grunnen. Jeg ble med ett mer tolerant, fordi det var en forståelig grunn, og da ble lyden mindre plagsom også.
My point exactly. Jeg synes altså det er stor forskjell på voksne, fulle folk og små barn, fordi jeg har mer forståelse for at små barn ikke skjønner at de er til sjenanse ved å bråke. Jeg begynner selvsagt å irritere meg litt om barna virkelig brøler og plager de andre gjestene uten at foreldrene foretar seg noe, men stort sett klarer jeg å ignorere litt barnemas. Det er jo forskjell på steder også, på forestillinger og slikt bør man jo ta mer hensyn enn på feks. McDonalds.
Jeg opplevde det samme nå relativt nylig, bare at mora reagerte. Hun hylte høyere tilbake, hver gang, og holdt på å le seg i hjel hver gang. Charming :gal:
Kjefting er sjelden korrekt, uansett omstendigheter. Ellers synes jeg som en generell regel det er helt ok å si fra til foreldrene når ungene deres bråker mer enn det som passer seg på en restaurant. Akkurat når man når grensen for hva som passer seg, vil variere mye i forhold til type bråk, type restaurant og tid på kvelden. (Jeg synes selvsgt det er ok å si fra til voksne som bråker mer enn det passer seg også.)
Esme hadde et godt poeng. Det er langt mindre irriterende om man ser at foreldrene jobber med saken. Om foreldrene sitter med hver sin ipod eller noe så vil sutring irritere meg langt mer enn om foreldrene lover ungen en is.
Vel, jeg tror de fleste i denne diskusjonen ser nyansene - selv om man mener at voksne bør påregne og godta litt støy fra små barn på familierestauranter er det samtidig en selvfølge at man forventer at barnas foreldre tar rimelige hensyn som å forsøke å avlede barnet eller gå om det hyler uavbrutt.
Men det er forskjell på "barn også" - stor forskjell på en liten toåring som sutrer frodi han er utilpass og sliten og en sjuåring som herjer fritt.
Uansett er det definitivt voksne mennesker som tillater seg å være dritsære i det offentlige rom jeg :rolleyes: av, ikke slitne småbarn.
Det er jo en kjempeforskjell. Jeg synes generelt at man får være litt overbærende med helt små barn. Man kan gjerne si at foreldrene isåfall bør spise hjemme, men det kan jo være det til vanlig går fint? - og man må jo faktisk prøve av og til for å sjekke om det går da. Barn har også lov å være i det offentlige rom, og i halv sekstiden på en uformell sjappe, må man regne med litt lyd.
Jeg hadde blitt rimelig sur om noen fortalte meg at jeg burde avlede en toåring som survet, men ikke var spesielt høylytt, med en is. Jeg velger selv om jeg skal avlede barna mine, særlig med spiselige ting. Det betyr ikke at jeg synes det er greit at foreldrene ikke gjør noe selvsagt.
Jeg har sett toåringer som sutrer ganske så "stille" mange ganger. Da mener jeg litt surveleppe, litt "buhu" og sånt, ikke vræling og hoiing og grafsing i andres mat og sånt. For det er det faktisk toåringer (og eldre barn) som gjør, og da er det jo ikke lenger særlig ok for de andre gjestene. Når vi venter på maten er ofte toåringen min litt sutrete fordi han er mer matvrak enn mora og skjønner at vi skal spise, så den ventetiden kan være en utfordring. Men det går stort sett greit med litt avledning, og som regel spiser vi jo på plasser som har lekerom eller lignende. Men på ferier og sånt kjenner vi jo ofte ikke spisestedene og vet hvor tilrettelagt de er for barn.
Vi hadde en morsom episode i så henseende da Frøkna var to. Vi var på indisk restaurant og trente på god restaurantskikk og -bruk. "Det er ikke lov til å skrike på restaurant" har vært et mantra helt siden vi begynte å ta med ungene, og det hadde akkurat begynt å feste seg hos Frøkna.
Ved nabobordet satt et par med en baby på rundt seks måneder, som skrek. En hel del. Jeg tror de akkurat hadde begynt å tenke på å forlate lokalet, da Frøkna reiste seg på stolen, snudde seg mot det andre bordet og så strengt på babyen: " Det er ikke lov til å skrike på restaurant!"
Min umiddelbare reaksjon var å se etter en luke i gulvet. Guttens foreldres reaksjon (sammen med hele resten av restauranten) var å le hjertlig. Og babyens reaksjon var å slutte å gråte middelbart og stirre storøyd rundt seg på alle de rare menneskene og særlig på den morsomme jenta som snakket til ham.
Det kan med andre ord være riktig effektivt å kjefte på unger som skriker på restaurant. :knegg:
Jeg synes ikke det er ok å kjefte på noen. Men altså, man kan selvsagt godt snakke med folk i en vennlig tone, om man er så ømfintlig at man blir plaget av lyder fra barn.
Selv bryr jeg meg ikke noe om unger som sutrer og bråker på restaurant. Men jeg må si jeg stusset en gang. Et par ved vårt nabobord, med to små barn. Foreldrene satt og pludret sammen, mens barna hoiet, skrek, og kastet mat rundt seg. Foreldrene syntes tydeligvis det var helt greit.
Jeg har ofte sett småbarn som kommer med støy som mer er irriterende ut fra selve lyden mer enn støynivået om du skjønner.
Så det gir jo et litt interessant spørsmål: Er det ok å klage på støy som egentlig ikke er så høy, men bare veldig irriterende? Jeg mener vel egentlig at man bør forholde seg til støynivået.
Jeg er uenig. Det er for eksemper grenser for hvor mange vers av Morgan Kane man har lov til å synge i offentlighet. Når de på nabobordet har kommet til "Brente vogntog var det 264 han fikk se", er det lov til å begynne å kaste poteter på dem, selv når de synger lavt.
Toåringer bør ha hatt seg en lang lall på dagen om de skal være med å spise så sent. Da har de som regel bare en sjarmerende effekt på gretne gamle tanter.
Mine barn har vært svært sjarmerende restaurantgjengere som toåringer. :stolt: Det er en naturlig bieffekt av å ha en mor som er challenged på kjøkkenet.
For øvrig er det lettere å flytte på meg selv enn irriterende barn.
For et samfunn vi lever i! Vi skal ikke høre lyder, vi skal ikke bli utsatt for ubehagelige lukter, vi skal ikke snakke, vi skal ikke tie, vi skal ikke, skal ikke skal ikke.
I min verden finnes det barn, stille og bråkete, ungdommer, bråkete, de kommer bare i én versjon, voksne, ofte mer bråkete enn mange og eldre som nesten alltid sutrer. Noen stinker (etter min oppfatning) andre ser rare ut og andre igjen oppfører seg ubehagelig. Hvor skal grensene gå for hva vi kan forlange av menneskene rundt oss i det offentlige rom?
Jeg gruer meg til vi skal hjem til Norge igjen og det blir problematisk å ta med unger ut og spise :sur:.
Altså, jeg synes virkelig at unger som skriker og herjer har lite og ingenting på restauranter å gjøre, uavhengig av klokkeslett. Og ja, jeg har gått hjem med en hylskrikende unge under armen et par ganger. Men i Norge er jo det stort sett bare Peppes og McDonnalds som er tillatt om man har unger, og klokken har passert seks om kvelden. Man må for alt i verden ikke forstyrre de som er ute og har en ungefri kveld, og unger som ler eller snakker høyt er ti ganger mer irriterende enn voksne som gjør det samme. Per def. :nemlig:.
Det er vesentlig mye kjekkere å gå ut og spise på steder hvor unger er velkomne, hvor de har forstått at man kommer et langt stykke med tegnesaker til ungene, feks. Det er ikke nødvendig med lekerom og full pakke.
Forøvrig sitter ikke foreldrene med iPhonen, men den er helt genial å gi til ungene, når man vil nyte siste skvetten av vinglasset, og ungene er vel forsynt. ;)
Ellers er jeg enig i at man tåler mer når man ser at foreldrene gjør en liten innsats enn om foreldrene veldig tydelig er tilhenger av fri barneoppdragelse. Ungene våre er veldig klar over at det bærer strake veien ut av restauranten om de ikke oppfører seg, og det har til og med sunket inn hos minstemann etter hvert. :rolleyes: Men mitt inntrykk er at toleransegrensen for unger er vesentlig lavere i Norge enn i en god del andre land, for å si det mildt.
Apropos; Husker da vi kom ned i spisesalen på Holms hotell på Geilo med en toåring og skulle spise buffet på kvelden. Da var det mange så så stygt på oss allerede før vi hadde fått bordet vårt....
Det er da litt merkelig at de som kan oppføre seg på restaurant blir bedt om å holde seg hjemme? Hvis det er snakk om at en av partene burde gått hjem, mener jeg. :undrer:
: peker opp på svaret til J S:
Jeg føler meg fristet til å ta en tante Sofie: Hvis bare alle var som jeg, så ville alt bli bra...:nynner: :knegg:
Jeg tåler fint litt ungebråk hvis jeg er ute og spiser, men jeg blir også irritert over sutrete unger. Har egentlig aldri skjønt hvorfor man på død og liv må ut og spise med en sutrerte toåring, men det er vel en annen sak. Kjipe voksne som ikke tåler noenting fra barn, er irriterende, ja. Dumme foreldre som ikke tar ansvar for skrikete og bråkete unger, er også i aller høyeste grad irriterende. Synes jeg. :nemlig:
Tja, det hender jo at man er på reise og da må man spise ute, det hender at man er midt i flytting og da må man spise ute, og det hender at man ikke orker å lage middag en dag. Det kan jo ikke være sånn at småbarn ikke skal kunne bevege seg i det offentlige rom heller.
Og det kan jo tenkes at toåringen blir sutrete på restauranten, men er blid i det man forlater hjemmet. Disse toåringene er ikke akkurat forutsigbare, men klart, småbarnsforeldre bør igrunn låse seg inne en fem-seks år, for tenk om man irriterer noen.
Jeg har ikke inntrykk av at noen ønsker det. Derimot møtes jeg mange på nett som later til å tro at verden pent må innrette seg etter dem og Bølla (7) Primadonnaen (5) og Surven (2).
Jeg har aldri møtt på sånne foreldre heldigvis. De jeg møter gjør det de kan for å roe ned barna sine. Jeg tok tog for en stund siden (satt riktignok i familievognen), etter fire timer med hyling ga jeg egentlig opp. Jeg hadde bysset, sunget, ammet, tatt dype knebøy, spasert rundt, skiftet bleie, masert mage, ogogog trekker pusten, men ingenting hjalp. Det var sikkert helt forferdelig for de rundt oss, men jeg gav altså opp.
Jeg kan ikke komme på en eneste setting jeg ville valgt ha med meg en toåring ut å spise frivillig, uten at det ble forventet av noen andre (dvs familieselskap ol). Sitte og vente på å få bestilt, vente på mat, vente på regning.... mye venting. Det er ikke min ide av en koselig kveld med familien, for det hadde garantert blitt brukt mye energi på stagging, avledning, "sitt stille" osv. :knegg: Dette i tillegg til apspektet at man potensielt plager andre. Take-away virker forlokkende i forhold.
Men, det er mulig min er litt ekstra lite veloppdragen, hehe.
Det er selvsagt mulig, eller så kan deg hende det er forskjell på unger. Vi nølte aldri med å ta med Frøkna på restaurant da hun var to: hun oppførte seg aldeles eksemplarisk, stort sett. Vi har til og med hatt henne med på gourmetrestaurant, uten å bli uglesett for det.
Nr. to har ikke helt den samme tilliten, for å si det mildt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
