Altså jeg tenker på konfirmanten sine meninger og argumenter?
Temaet kom opp i hodet mitt her om dagen, da det begynte å dale ned "reklame" i posten til husets ungdom, som er konfirmant til neste år. Det kom en konvolutt fra kirken og en fra humanetisk forbund.
Første reaksjon er selvsagt okk og stønn og så gørr kjedelig det konfirmasjonsopplegget til kirken, og neste kommentar er at bestevenninnen skal konfirmere seg borgerlig...
Vi har ikke diskutert saken nærmere enn dette, annet at jeg har sagt av hva venninnen bestemmer seg for, skal ikke ha noe å si for ditt valg. Hun har ingen radikale meninger i ene eller andre retningen.
Alle våre unger er døpt i kirken, pga. tradisjon, ikke personlig sterkt tro. Jeg har også automatisk tenkt at konfirmasjon = kirken.
Hva tenker dere om saken! Sikkert mange her som har vært gjennom samme problemstilling.
Mine må døpe seg, ellers får de vel ikke konfirmert seg i kirken?
Vel, uansett, her følger vi ikke tradisjon; de velger hvordan og om de vil konfirmere seg selv.
Jeg tenker at det å ønske det ene opplegget fremfor det andre bør holde egentlig. Jeg vil nok be mine barn tenke gjennom innholdet i opplegget også, ikke bare utformingen av reklamekampanjen, men de får velge det som tiltaler dem mest.
Overhode ikke noe jeg har noe med, verken ene eller andre veien. :gruble:
Men jeg må jo si at jeg hadde blitt litt overrasket om de hadde valgt kirkelig, men likevel hadde det jo dog vært et bevisst valg for barnet mitt, og det hadde jeg respektert.
For å være helt ærlig så føler jeg dette med humanistisk konfirmasjon er - hva skal jeg si - litt for oppkonstruert for å ha et alternativ til de som ikke vil tilhøre kirken. Greit nok det -men konfirmasjon betyr noe spesielt - å bekrefte - og er jo et kristent rituale. Jeg syns de kunne kalt det noe annet enn konfirmasjon. Men jeg skjønner at jeg er gammeldags i tankegangen min, og har ikke latt disse meningene skinne gjennom til mine barn, og jeg har min første konfirmant i år. Hun valgte selv kirken, og det opplegget de har hatt her har ihvertfall ikke vært mye kjedelig. Hun har vokst mye på det de har vært gjennom, og har reflektert mye i det siste, over så mangt.
Jeg syns ungdommene skal få velge selv, men vil sette pris på at de kan begrunne valget sitt, ja, og ikke bare at vennene velger slik eller slik.
men bør de ikke ha en grunn til å velge enten ene eller andre varianten? Mulig jeg er skikkelig gammaldags på dette området, for alle jeg kjenner har konfirmert seg kirkelig, og det å konfirmere seg borgerlig (humanistisk) har liksom vært alternativet for de som absolutt ikke vil konfirmere seg i kirken.
At man kunne velge å ikke konfirmere seg i det hele tatt har jeg ikke tenkt på engang.....ikke at jeg ville nekte ungen min å nekte å konfirmere seg, har bare ikke tenkt på det...
Men dere som har barn som nylig er konfirmert. Er det noe info til foreldre i forkant av "valget" ungene skal gjennom?
Bør du ikke da spørre deg selv om du kommer til å kreve en grunn til at de skal konfirmere seg i kirken?
Det er mange flere som viljeløst konfirmerer seg i kirken fordi vennene gjør det, og for å få gaver enn de som velger den borgerlige varianten.
Vi kommer til å si det samme til våre barn som mine foreldre sa til meg. De velger selvsagt om de vil konfirmere seg, og hvordan. Og om de velger å ikke konfirmere seg så holder vi familieselskap på 15 årsdagen, i stedet.
Her er neste års konfirmant allerede aktiv i menigheten, så det har liksom vært et naturlig valg. Og her var påmelding til kirkelig for flere måneder siden (med mange spennede opplegg) mens brev fra humanistisk forbund kom denne uka. Etter at vi har betalt depositumet på leiren hun skal på. Litt sent om de skal velge, synes jeg.
Forøvrig er jeg nok like gammeldags som 3barnsmor.
Mellomste ble konfirmert i fjor og eldste to år før. De var inne på både humanetisk og kirkelig. Jeg stilte meg passiv. Jeg sa at dette måtte de selv føle etter hva som var riktig for de. Nå skulle de fleste vennene ha kirkelig konfirmasjon så det ble det.
Jeg syns også konfirmasjon humanetisk virker oppkonstruert, men undervisningen der er fin læring.
Jo, det er kanskje det jeg på en snodig måte prøver å finne ut av her. Jeg har alltid tenkt at konfirmasjon = kirkelig, case closed.
Men nå som jeg faktisk har en snart konfirmant her i huset, så må jeg plutselig ta stilling til dette, eller riktigere: hun må ta stilling til dette, og jeg er forvirret....
Jeg tenker at det å velge konfirmasjonsopplegg ikke er et trosvalg, men et valg om hvilket kurs man ønsker først og fremst. (Med mindre man velger en type konfirmasjon som innebærer bekreftelse eller som gjelder som sakrament.. noe som gjelder kun den katolske kirke og enkelte frimenigheter)
Det jeg tenker er fint er om ungdommen som skal velge har litt motivasjon for det som velges og hva denne motivasjonen går på. Det kan de godt utfordres på synes jeg.
Jeg stod selv i valget da jeg var fjorten. Alle forventet at jeg skulle velge noe annet enn jeg gjorde. Da jeg meldte meg på var det fordi det var opplegget i kirken som jeg var mest nysgjerrig på og på slutten av året valgte jeg også dåp like før konfirmasjon. Om jeg hadde sett at det ikke hadde vært noe for meg hadde jeg ikke gjennomført.
Jeg skjønner dere som mener at humanetisk konfirmasjon blir litt kunstig, men for min del er det også veldig feil å velge kirkelig konfirmasjon om man ikke mener noe med det.
For meg er det en selvfølge at ungdommen selv skal få velge om eller hvilken måte h*n skal konfirmeres. Du som mor bør sette deg inn i de to variantene, og være en diskusjonspartner. Ikke dommer.
Jeg ville ikke konfimrere meg kirkelig, og fikk ikke lov til å gjøre det humanistisk. Det er jeg fremdeles temmelig bitter for.
Om du først tillater konfirmasjon (som du vel knapt kan nekte, men som i å betale det implisitte gildet) synes jeg ikke du har noe med å legge føringer på hvorvidt det skal skje i regi av kirke eller humanister all den tid ungen har en mening om saken. Selv om argumentasjonen skulle være veik (det vil den vel i så fall være uansett hvilket alternativ det er snakk om).
...og så tenker jeg vel at det blir litt sånn fra rette rævva om dere selv har døpt ungene uten religiøs begrunnelse.
Det høres ut som om du lever i en annen tidsalder enn meg Fintdethei! Det var mange som konfirmerte seg borgerlig (nå humanistisk) da jeg konfirmerte meg for 20 år siden eller noe sånt.
Har ikke på brillene mine her, men skjønner hvor du vil hen:knegg:. Er vel ganske mange som døper i kirken uten å ha den religiøse ballasten med seg...., faktisk de fleste jeg kjenner.
Og gilde blir det, for hun har valgt ut hvilken bunad hun vil ha, så mor er lykkelig over årets skattepenger som kan finansiere bunaden...
Nå er det (i alle fall for dere som bor på større steder) ganske mange ulike alternativer for konfirmasjon. Jeg tror jeg ville lagt enkelte føringer når det gjelder en del ytterliggående varianter.
Ingen sterke argumenter. Han bestemmer selv, og trenger ikke å overbevise oss om noe som helst.
Min sønn har også fått info fra den norske kirke og humanetisk forbund. Han vil ikke, under noen omstendigheter, konfirmere seg kirkelig da han ikke regner seg som kristen, så da får han selv velge om han konfirmerer seg borgelig eller om han dropper hele greia.
Hva venner gjør er totalt uviktig for ham. (Heldigvis)
Hæ, jeg som er så ung???? Yngste mammaen i klassen, faktisk. Men jeg er vokst opp på bøgda, og der måtte man reise til byen for borgerlig konfirmasjon. Da jeg konfirmerte meg var det 2 av 60 som valgte det. Nå bor jeg i by, og alle ungene til mine venner som har konfirmert seg, har også gjort det i kirken..., så kanskje derav min nysgjerrighet rundt dette valget.
Og mange av en 14-årings argumenter rundt mange tema faller nok kjapt igjennom hos en voksen uansett.
Men jeg skal gjøre som Safran så klokt sa: jeg skal sette meg grundig inn i de ulike alternativene (for konfirmasjon blir det, det er hun klar på), for dermed enklere å kunne diskutere og evt. hjelpe til med hennes valg. Jeg kommer ikke til å tvinge henne til å velge kirkelig om det viser seg at hun overhodet ikke vil det. Per nå, viser hun ingen slik absoluttmening rundt kirkelig konf.
Jeg tenker at om dere ikke går i kirken regelmessig, om hun ikke har gått i søndagsskole, om dere ikke ber sammen eller synger for maten,
så er det god nok grunn til å velge humanistisk konfirmasjon eller ingen konfirmasjon.
Dersom dere har hatt en "kristen oppdragelse" hvor dere over mange år har invitert Gud hjem og latt troen være en viktig del av dagliglivet,
tenker jeg at det vil være en viktig å ha en ordentlig samtale om dette.
En skikkelig fin samtale rundt dette tror jeg vil være greit uansett.
Men ja, det er litt gammelmodig å tenke at alle skal konfirmeres i kirka ;)
Jeg har en som snart må velge om h*n skal konfirmeres eller ikke og har tenkt at enten gjør man det i kirken som en bekreftelse på dåpen eller man dropper hele greia. For meg har humanistisk konfirmasjon vært en sånn late-som-greie.
Kjenner jeg må litt i tenkeboksen etter å ha lest det du skriver, men i og med at konfirmasjon er en kristlig tradisjon så sliter jeg med å forstå hvorfor man må finne opp et alternativ.
Jeg må ta en runde med meg selv og vurdere dette på nytt.
En humanistisk konfirmasjon, synes jeg er like mye bekreftelse som en kirkelig. Ungdommene tar et valg som kan vise hva de står for. Javel, for en del så viser det absolutt ingenting. Men jeg tror at ganske mange faktisk har et bevisst forhold til det valget de tar.
Jeg tenker som så at ungdommen ikke skal måtte argumentere for meg hvorfor han vil velge som han gjør. Men ville sette pris på at vi brukte anledningen til å snakke om trosspørsmål og tanker rundt valget. Jeg vil oppfordre til å "tenke sjæl" og håper og tror at det jeg har bidrat med i oppveksten har resultert i en ungdom som velger ut fra hva som føles riktig, ikke bare hva som har føltes riktig for kompisen.
Jeg har ikke konfirmant ennå, men har benyttet nieser og nevøers konfirmasjon som anledning til å snakke om det valget som vil komme. Jeg synes at det er en flott anledning til å markere det første selvstendige voksenvalget de må gjøre.
Kirken har det jo ikke som en bekreftelse på dåpen lenger, da. Det ble tatt ut de fleste steder i Den norske kirke i 1912, og fjernet fra alle i 1981. Kirkelig konfirmasjon er en forbønnshandling.
Venner og familie er i stor grad med på å bestemme hvilken konfirmasjonsform en velger, venner i større og større grad enn familien.
Selv vil jeg kun akseptere humanetisk konfirmasjon dersom ungen selv kan stille seg bak de humanetiske grunnprinsippene, på samme måte som jeg forventer at ungen stiller seg bak kristendommen ved en sermoni i kirken. For meg er begge en relegiøs sermoni og eneste ikke religiøse alternativ er å la være å konfirmere seg.
Jeg er enig med deg i at en bør kunne stille seg bak prinsippene, Pulverheksa, men hvordan i hule... kan du kalle en humanistisk konfirmasjon for et religiøst alternativ?
Jeg synes ikke humanistisk konfirmasjon er noe mer "oppkonstruert" enn kirkelig. Overgangsriter finnes i de fleste kulturer, og det er ingen grunn til at ungdom som ikke bekjenner seg til en religion skal gjøres mindre stas på eller ha mindre tilbud om opplæring i livssyn og etikk enn de som gjør det? Eller? Hvis ja så gi gjerne en grunn.
Forrige helg var jeg medhjelper på "camp refugee" som arrangerte for Human-Etisk forbunds konfirmasjon. Det var noe av det mer meningsfylte (og dessuten artige) jeg har gjort på lenge. Slår alt jeg hadde på min egen kirkelige konfirmasjon i alle fall.
Jeg er ikke medlem noe steder, men det er et valg som er tatt for ikke så mange år siden og det påvirker meg definitivt. Men mener da virkelig at det ble messet om bekrefelse på dåp og slikt da jeg konfirmerte meg for omtrent hundre år siden. For ikke å snakke om at jeg ble dømt til å råtne i helvete av presten i og med at jeg hadde kjæreste..
Helt supert at denne tråden kom opp, i og med at jeg har vært gjest i konfirmasjon i dag og har tenk mye på det i forhold til h*n som snart skal velge. Her er det bare dypdykke i informasjon om humanistisk konfirmasjon.
"Formålet med Humanistisk konfirmasjon er å styrke humanistiske verdier i samfunnet. Humanistisk konfirmasjon er et tilbud til ungdom som ønsker et kurs i livssyn og etikk og en høytidelig seremoni på dette grunnlaget. Målsettingen for kurset er å styrke de unges evne til selvstendig tenkning og etisk handling, gjennom å fremme
innsikt i egne opplevelser, holdninger og atferd
evne til refleksjon og til å stille kritiske spørsmål
bevissthet om livssyn
evne til omtanke, respekt, toleranse og til å ta ansvar"
Og dersom du ikke vet hva som menes med humanistiske verdier, kan du lese litt her.
Jeg synes overgangsriteargumentet er ganske dårlig Ulvefar med tanke på hvor få kjennetegn både kirkelig og humanistisk konfirmasjon har fra de tradisjonelle overgangsritene og definisjoner på overgangsriter.
For hundre år siden hadde konfirmasjon en slik funksjon også her til lands, men de siste årene ser jeg ikke at konfirmasjon har noe særlig av kjennetegn for overgangsriter igjen.
Kan du huske på hvilken måte du bekreftet og i hvilken sammenheng du gjorde det?
Jeg vil tro at en så sterk handling som å bekrefte et dåpsløfte er noe man husker helt konkret både om man mener noe med det og om det går på tvers av det men tror på.
Jeg synes det er snodig at så mange snakker om en bekreftelseshandling i og med at det de fleste steder ikke har forekommet på snart 100 år.
I og med at vi ikke er kristne, må Storebror ta et aktivt valg og ønske å døpe seg dersom han vil konfirmeres kirkelig. Dersom han gjør dette, vet vi med sikkerhet at han definerer seg som kristen, fordi han i forkant vil ha gjennomgått både Helvete og flere andre varme steder fra sin bestefar for å forsvare sitt valg. :humre:
Dersom guttungen ønsker en humanistisk konfirmasjon, skal han få det, men jeg ønsker også da at det skal være ut fra et bevisst valg og et ønske om å lære mer om de humanistiske verdiene.
Og vil han bare ha et party - så skal han jaggu rulle meg få et party også, akkurat slik vi holdt fest for ham da han var baby, av ren pur glede - uten noen innblanding hverken fra kjerka eller humanetisk. Det skal vi da klare å fikse for en 15-åring også, når den tid kommer.
Og som et ps - jeg konfirmerte meg kirkelig en eller annen gang på tidlig 80-tall. Presten var da veldig nøye med å få fra, både overfor oss unge og for foreldrene våre, at dette absolutt ikke hadde noe som helst med å bekrefte dåpsløftet som ble gitt på våre vegne da vi var babyer. Det var en ren forbønnshandling.
Ikke en overgangsrite? I beg to differ. Nei, dagens 15-åringer drar ikke til sjøs og stifter familie på et par år, men hele begrunnelsen for konfirmasjonen (nå snakker jeg ikke om motivasjonen for gaver osv) er jo å oppnå et reflektert forhold til eget livssyn og etikk. Ikke at jeg kjenner antropologien bak begrepet "overgangsrite" særlig godt, men hva ellers er det? Kall det forsåvidt gjerne noe annet, men poenget mitt er at det er en god ting for ungdom som er på vei til å bli ansvarlige for egne handlinger å reflektere over filosofi og livssyn. Så markeres dette med en seremoni. Er det noen grunn til at denne tradisjonen og refleksjonen skal ha mindre verdi for humanister enn for religiøse?
Ateisme er en religion akkurat som det er en hobby å ikke samle på frimerker og en sport å la være å sparke fotball. Derimot er det et livssyn.
Min 16-åring konfirmerte seg i fjor, borgelig - fordi hun ønsket det selv. Jeg hadde aldri vært borti borgelig konfirmasjon før, og trodde det var et litt...oppkonstruert opplegg.
Men, jeg måsi altså at det var enutroligvakker seremoni hvor jeg ble rørt til tårer, både av tale fra en av konfirmantene og fra en voksen... for ikke å snakke om solisten. :rørt: Vakkert, verdig og flott.
Selve opplegget rundt tiden før konfirmasjonen var også veldig bra synes jeg - det er et veldig godt tilbud.
Har konfirmasjon nr. 2 til neste år og hun sier at hun skal konfirmere seg i kirken - helt fast bestemt på det.
... Akkurat den fikk en tidligere venn av meg fra Derry - nord i Irland - virkelig kjenne, da han ble bedt om å gjøre rede for hvorvidt han var en protestantisk ateist eller en katolsk ateist.
De får selvsagt velge selv, med de grunnen de velger å vektlegge.
Men kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg nok ikke til å la anledningen til et par Skikkelige Samtaler og Ordentlige Ting gå fra meg, og prate godt med dem om det. :p
Ulvefar: Overgangsriteargumentene mine krever sikkert en hel kveld. ;)
Konfirmasjon slik det fremstår savner i alle fall så mange elementer av det som tradisjonelt har vært overgangsritenes kjennetegn at jeg ikke anser det for å kunne kalles overgangsrite lenger.
Et viktig element i tradisjonelle overgangsriter er det liminale element. Det savnes her. Et statusskifte er det heller ikke mye igjen av da det ikke er noe særlig overgang av status hos en femtenåring. Eneste element jeg synes jeg kan ane er de bygdetradisjonene som tilsier at en som er konfirmert får gå på fest og drikke seg snydens.
Myndighetsfeiring bærer etter min tolkning mer av overgangsriter i seg enn konfirmasjon.
Jeg har vært veileder for ungdommen gjennom HumanEtisk Forbunds konfirmasjon og stiller meg veldig bak det Ulvefar sier. Det er et grundig og flott opplegg de går igjennom før selve sermonien.
Kan vi? :hyper: (ja, jeg er ikke nerd bare på matnat-ting. :bekjenner: )
Er overbevist. Jeg erkjenner at overgangsrite er et dårlig begrep for dagens konfirmasjon. Men jeg fastholder at konfirmasjonstradisjonen har sitt utspring i en overgangsrite, og at denne har evolvert til en kombinasjon av feiring av ungdommene og en anledning til refleksjon rundt eget livssyn i en formativ periode av livet. Disse argumentene er er like gode (eller dårlige, om du vil) for både religiøse og ikke-religiøse.
Jeg har ikke snakket om mindre verdi (antar at den var til meg siden det var meg du siterte). Har man et livssyn ser jeg absolutt verdien i at ungdommer får opplæring i livssynet.
Jeg er veldig glad for at jeg fikk den opplæringen jeg fikk da jeg gikk til konfirmasjonsundervisning, men overgangsrite var det ikke.
Nå finnes det ganske mange trossamfunn som ikke praktiserer konfirmasjon og mange steder i verden hvor det ikke feires noe særlig rundt 15-årsalderen så jeg ser ingen ting rundt den alderen i seg selv som tilsier at man må ha en rite da. Jeg ser at det er fint å feire ungdommer, men jeg ser ikke noe som gjør at konfirmasjon må være akkurat til det tidspunktet.
Innenfor katolsk sammenheng er det ofte mye større feiring av første communion, mens konfirmasjon i mange land blir lite markert.
Den opprinnelige konfirmasjonen var en rite som skjedde ganske tidlig etter dåpen. Konfirmasjon som rite i ungdomsalderen har ingen lang kirkehistorisk tradisjon. Katekese derimot har lange tradisjoner.
Noe som er litt interessant er at den ortodokse kirke har beholdt den opprinnelige konfirmasjonspraksis ved at det skal skje som hellig handling like etter dåpen, men at de her til lands har tilpasset seg lokale forhold og tilbyr ungdommer en slags "konfirmasjonsundervisning" siden det er tradisjoner for sånt her , men det anses ikke som konfirmasjon slik de mener at konfirmasjon skal være.
Du overbeviser jo som vanlig. Men det er likevel slik at vi i Norge har hatt konfirmasjon som Den Store Festen og opplæringen i religionsspørsmål i ungdomstiden. Jeg synes derfor det er helt naturlig at andre livssyn/religioner som har en viss oppslutning her til lands og som ønsker en type ungdomsmarkering med opplæring i livssynsspørsmål kopierer tidspunktet til den kirkelige markeringen.
Jeg har fått utfordret meg selv på spørsmålet om "men hva ER det?!?!" av min ustoppelige 5-åring i det siste, siden vi skal i konfirmasjon snart. Og på svarene mine så ser jeg jo at det ikke er et overgangsrite per se. Men det det er, og som jeg syns er utrolig verdifullt, er en gyllen anledning til etisk refleksjon i en alder som er omtrent perfekt for det. Jeg har selv hatt humanistiske konfirmanter og ble fascinert av hvor utrolig åpne de var for innspill, kunnskap, diskusjoner og refleksjoner. :hjerter: Det er jo veldig formende år, fjortis-alderen, og veldig fin for denne typen kurs. Og en ungdomsfest er jo også flott. :)
Den var bare ment i forhold til det at jeg nevnte overgnagsrite som et utgangspunkt for hvorfor humanistisk konfirmasjon ikke var mer "oppkonstruert" (les poengløs) enn religiøs, og det var det ikke du som sa, så det var ment til de jeg var uenige med, ikke til deg.
Igjen, fair enough. Du har rett. Jeg skal ikke insistere på å kalle dagens konfirmasjon en overgangsrite.
Men det egentlige poenget mitt var at konfirmasjonen både har røttene sine i en rite som finnes i flere tradisjoner enn den kristne, og at den rollen dagens konfirmasjon har også gjelder like mye for ikke-kristne ungdommer. Til sammen er det derfor jeg synes at det ikke henger på greip når noen (ikke deg, fnatten!) later til å mene at humanistisk konfirmasjon ikke er like mye (eller lite) verd som religiøs.
De som vil ha dåp og konfirmasjon og bryllup i kirka vil det nå egentlig mest fordi det er så fint der, ikke sant. Høyt under taket, fint gulvteppe og fin pynt. Blir ikke samme schwungen andre steder liksom, eller? :blond:
Det er dessuten litt febrilsk kaving å bruke ordet "oppkonstruert". Da har man sluppet opp for argument, og er kommet til "jammen jammen"-stadiet. Det er dog lov å si at man synes det er finest i kirka, som jeg faktisk mistenker mange å mene, men at det er av større verdi å gjennomføre dåp, konfirmasjon eller bryllup der - nei det holder ikke i dag. Det handler om den gammeldagse ærbødigheten mange hadde til kirken før i tida, og ikke om reelle forskjeller.
Min datter har også spurt hva konfirmasjon er, og jeg sa da at det var en fest for å feire at ungdom snart er voksen. Hun vil da få bunad slik jeg har (og det er jo grunn til å feire i seg selv), og mange i familien gir ofte gaver da. :jupp:
Da vi hadde navnefest for minsten var det en utrolig fin seremoni med diktopplesing og levende musikk av kjente musikere. Likevel var det noen (som begynner med "sviger" og ender med "mor") som bare måtte si at det var jo ikke det samme som i kirken. :skuffet:
Og svaret på det er jo: Nettopp, det er ikke det samme som i kirken og nettopp det er grunnen til at man velger å ikke døpe, men å ha navnefest. :nemlig:
Kan ikke dy meg... Jeg ville tro det ville være ganske ille om hun hadde sagt at det VAR det samme som i kirken. Noe av poenget deres var vel at det ikke var en dåp.
Det handlet da ikke om likhet i formen, men i forhold til betydning. Satt på spissen. Mange "tviholdere" hadde nok syntes det var mer akseptabelt om de humanistiske ritualene var i kirken som bygning ("scene" for det som skulle skje).
Nei, selvfølgelig, det samme er det jo ikke. :) Men jeg kjenner henne godt nok til at det ikke er det religiøse budskap hun savnet - det hadde jeg i så fall respektert.
I forhold til betydning er det himmelvid forskjell på dåp og navnefest. Rammene rundt blir en smakssak og der avhenger det av arrangør hvor mye fuzz man legger opp til.
Jeg har "konfirmant" i år. Eldstejenta mi er den eneste i klassen som har valgt å avstå fra både kirkelig og humanistisk konfirmasjon, og det synes vi er et såpass voksent og veloverveid valg, at vi har valgt å feire det. Vi trommer familien sammen til middag, kaker, festtale og gaver, men uten det rituelle inslaget.
Vi har hele tiden vært åpne mot henne, at dette er helt og holdent hennes eget valg, og at "premien", en konfirmasjonsfest, ville hun få uansett hva hun valgte. Jeg tror veldig mange tenåringer konfirmerer seg for gavene og tradisjonens skyld, og har dermed egentlig ikke et reelt valg dersom det å ikke konfirmere seg betyr å avstå fra en diger pengesekk og ny bunad.
Mine skal få ta valget sjølv, og eg kjem ikkje til å prøva å påverka dei. Eg sjølv ønska borgarleg konfirmasjon, men vart nedstemt av mor mi. Ingen konfirmasjon var heller ikkje eit alternativ, her skulle eg i kyrkja. Punktum!
Det er slik vi kommer til å gjøre det også. Jeg syns det er helt tåpelig å anta at den jevne fjortis sier nei takk til moped, stereoannlegg, pc, masse penger eller ny bunad eller hva det nå er som er den tradisjonelle konfirmasjonsgaven for tiden for å "stå på sitt" og ikke konfirmere seg. Jeg tipper det vanker både vantro og latterliggjørelse fra jevnaldrende da, og kan ikke egentlig fatte at noen vil kreve det av sitt barn. Jeg konfirmerte meg humanistisk, og innrømmer glatt at jeg valgte den seremonien fremfor ingenting pga festen og gavene, men i bunnen lå en sterk personlig overbevisning om at kirken var helt feil for meg. Jeg ser ikke hvordan den overbevisningen kunne fått høyere personlig verdi fordi jeg ikke hadde fått penger samtidig.
Sånn var det iallefall her jeg vokste opp, "hvor dum er du, liksom, si nei til gratis penger, er du åndssvak eller noe"
det krever sin fjortis å stå imot det. Ikke at jeg mener at det ikke skal være greit å ikke konfirmere seg, altså, jeg bare kan ikke helt forstå den kirka eller ingenting-holdningen.
Signerer denne. Jeg hadde også satt pris på at ungene mine hadde tenkt over saken og kunne begrunne valget de gjorde. Enkelte er for unge til å ta et bevisst valg - ref. min lillebror som kanskje trodde borgerlig konfirmasjon var mer "morsomt" enn kirkelig. Han fant imidlertid ikke klasserommet for oppmøte for informasjon om borgerlig konfirmasjon, men støtte på noen på vei til klassserommet for den kirkelige konfirmasjonen - så ble han med dit. :rolleyes: Umoden og lite reflektert, ja - men neppe den eneste som tilfeldig ender opp med et av alternativene.
De som ikke konfirmerte meg da jeg var ung (rugg rugg i gyngestolen) tror jeg heller ikke møtte noe sånt. Hun ene i klassen min fikk dessuten en større pengesum fra foreldrene uansett, så hun hadde ingen fare.
Konfirmasjon blir for meg litt det samme som bryllup: Ikke noe man må gjennomføre, for voksen blir man uansett (jmf. bryllupets "man kan være kjærester og bo sammen uten å være gift").
Jeg er likevel veldig for både bryllup og konfirmasjon, fordi det er en offisiell markering, med familien og venner som vitner og som deler gleden med deg. Det er godt med noen skikkelige bekreftelser innimellom, og konfirmasjonen er en fin anledning til å markere at man setter pris på konfirmanten, at vedkommende står foran en tid der kravene vil bli anderledes enn før, at man nå kan (forhåpentligvis) få og ta mer ansvar - sånne ting.
Det at man setter en humanistisk eller kirkelig ramme rundt er jeg også veldig for: Det gjør at konfirmanten (eller brudeparet) settes inn i en sammenheng som er større enn seg selv. Et apparat som bekrefter at de er en del av samfunnet, de også, og at de valgene de gjør kan være synlige, at de betyr noe for flere enn den innerste sirkelen.
Og så slutter jeg meg til Ulvefars argumentasjon om røtter i overgangsritene! :nemlig: Selv om både innholdet og formålet har forandret seg, tror jeg de aller fleste kulturer vil beholde en form for overgangsriter - selv om det varierer når i livet man markerer de. Jeg tror vi bare er sånn. At vi trenger det.
Jeg konfirmerte meg heller ikke, og møtte ingen negative holdninger fra noen. Jeg syntes ikke det humanistiske tilbudet var godt nok, og kirkelig var helt utenkelig for meg. Jeg fikk litt dyrere bursdagsgaver det året.
Hva glitterbarnet ønsker å gjøre når den tid kommer er helt opp til ham, men vi kommer selvsagt til å samtale om det.
Sønnen min sa klart fra om at dersom han ikke fikk velge humanistisk konfirmasjon, så ønsket han ikke å konfirmere seg. Jeg sa bare at det var helt og holdent hans valg. Da han valgte humanistisk konfirmasjon, så ante han ikke noe om hva vennene skulle velge, så jeg er 100 % sikker på at valget var basert på hans egen overbevisning. Bestekameraten hans fikk ikke valget, han MÅTTE konfirmere seg i kirken. Jeg synes det er en merkelig holdning.
Jeg synes man "burde" ha sterkere overbevisning for å velge et religiøst rituale enn et ikke-religiøst rituale. Sånn ellers så synes jeg selvsagt dette er noe ungene må velge selv. Er ikke noe av poenget med konfirmasjon å markere at de er gamle nok til å ta livssynsvalg selv?
Helt enig. Hvis humanistisk konfirmasjon er å late som så vil jeg si at kirkelig konfirmasjon uten å tro er hakket verre.
Et av mine barn er døpt og hun skal nå konfirmere seg. Hun valgte humanetisk konfirmasjon. Hun var klar på det valget lenge før hun visste hva venninnene skulle velge. For henne var kirken aldri et valg siden hun ikke tror på gud. Jeg syns det var et godt valg og jeg skjønner henne. Selv konfirmerte jeg meg i kirken fordi alle andre gjorde det.
Jenta mi konfimrerer seg for gavenes skyld. Det er et valg hun har tatt. Jeg syns det står respekt av at hun da velger humanetisk istede for kirken. Jeg trenger ikke noen dypere forklaring fra henne enn at hun ikke tror.
Hvis de andre barna mine velger å konfirmere seg i kirken så skal de selvsagt få lov til det. De må da døpe seg også. Hvis de velger det så håper jeg de gjør det fordi de tror på det kirken står for, men det er helt greit for meg hvis de gjør det kun fordi vennene gjør det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
