polarjenta sa for 14år siden:

Jeg ville jo faktisk ikke hatt deg som venninne.

For meg er dette overhodet ingen fjortissgreie, men respekt i forhold til de jeg er glad i. Mine venninner vet at det de forteller meg, blir hos meg og sånn er det bare, og sånn skal det være.

Floksa sa for 14år siden:

Hehe og jeg funker dårlig med veninner som forventer at jeg snakker om det meste ;) for det gjør jeg ikke og jeg er ukomfortabel med at andre gjør det. Jeg liker ikke å vite sånne ting om andre mennesker.

Floksa sa for 14år siden:

Fordi jeg ikke vil bære på dine hemmeligheter?

polarjenta sa for 14år siden:

Jeg har forskjellige typer venninner altså, så det er ikke sånn at jeg forventer at alle skal fortelle meg alt, men nære venninner har jeg og de kan jeg fortelle det meste til(av det jeg selv vil fortelle selvsagt), og de kan fortelle alt til meg.

Tallulah sa for 14år siden:

For meg er det mer fjortis å fortelle hemmeligheter videre til kjæresten. Jeg tror ikke jeg ville hatt nære venninner som jeg ikke kunne lettet hjertet mitt til om egne problemer fordi de syns det er for plagsomt å vite det. Det fremstår som ekstremt egoistisk for meg.

Jeg skjønner virkelig ikke hva dette har med menn og damer å gjøre, men hvis det er sterotypiene du er ute etter så er vel sladring og ikke evne til å holde på hemmeligheter oftest trukket frem som en kvinnelig egenskap.

polarjenta sa for 14år siden:

Mest fordi vi har veldig forskjellige ståsted. Jeg kunne sikkert ha hatt deg som en bekjent som jeg kunne vært sammen med litt, men vi hadde nok aldri blitt nære venninner nei.

(Jeg syns forøvrig ikke at det er så fryktelig slitsomt å skulle bære på andres hemmligheter heller)

Slettet bruker sa for 14år siden:

Dersom jeg har behov for å betro meg til noen og de stopper meg og sier de ikke vil vite det jeg skal si så er vennskapet faktisk terminert fra min side. Om jeg har noen så nær at jeg ville betrodd meg til dem og de så svikter meg om jeg trenger å snakke fordi de ikke vil vite så vil jeg ikke ha dem som venn mer.

Jeg mener da som en venn som er så nær at det er aktuelt å dele mer enn overflaten med vedkommende.

Jeg har forøvrig selv bedt om å slippe å høre en gang, så jeg er ikke noe bedre selv da. En venninne som var kronisk utro mot mannen sin og likte å fortelle om det i friske og fine farger fikk beskjed om at jeg ikke ville vite om det. Og vennskapet terminerte seg forsåvidt også da. Greit nok igrunnen.

Men om en venninne for eksempel går i tanker om å bryte med mannen sin og trenger å snakke om det så er det en selvfølge at dette blir hos meg.

Kate sa for 14år siden:

:sjokk:
Det synes jeg er utrolig råttent gjort mot de som åpner seg og deler noe som de tydeligvis ønsker skal være mellom dere. Jeg må si jeg er sjeleglad jeg ikke har deg som venn.

Hadde jeg hatt det sånn, hadde jeg gradvis blitt kvalt.

Det er da mange ting. Jeg har et par venninner jeg snakker om det meste til. Når vi går turer i kveldsmørket vi to, snakker vi om ting som er mellom oss og ikke ment for andres ører. Hadde hun gått hjem og fortalt mannen sin om de tingene jeg hadde fortalt henne, hadde vårt vennskap aldri blitt det samme gode, nære som det er i dag. Det hadde vært et svik. Det samme gjelder meg. Jeg forteller da ikke videre de tingene hun snakker om.

Jeg tror du går glipp av mye. Det å ha en nær relasjon til en god venn er virkelig verdifullt.

Pappalille sa for 14år siden:

Jeg vil bare få kommentere det som ble sagt om stereotypen "sladrekjerring" her. Min nåværende arbeidsplass er i aller høyeste grad mannsdominert, og det har veldig mange av mine tidligere arbeidsplasser også vært. Menn sladrer og "slærver" akkurat like mye og like giftig som kvinner!

Om ikke mer og verre ...

Maverick sa for 14år siden:

Det var et eksempel, Pappalille.

Jeg jobber med hovedsakelig menn og er svært klar over situasjonen, men jeg har også møtt mine versjoner av sladrete fru Pedersen.

Tallulah sa for 14år siden:

Uten at jeg vet helt sikkert, så tror jeg ikke Pappalille refererte til ditt innlegg aC. Jeg oppfattet at det var en respons på min og Floksas diskusjon om at hun trivdes best med menn siden hun ikke holdt på hemmeligheter.

Maverick sa for 14år siden:

Åja, men det har jeg jo bare skummet gjennom! :sparke:

Sorry. :flau:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Mange menn som er sladrekjerringer. :tyveårimannsdominertmiljø:

Pebbles sa for 14år siden:

:sjokk:

Maverick sa for 14år siden:

Mange damer også. :flirer:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Det er forresten en mellomting mellom å låse mobilen sin inn i safen og å jevnlig overlate den til partneren for gjennomgang da.

Jeg leser aldri post, epost eller sjekker mobil eller økonomi for han jeg bor sammen med. Og ikke han for meg heller. Ikke fordi vi nekter hverandre dette. Ikke fordi det er passordbeskyttet og låst og lukket. Men fordi det er helt unaturlig for oss. Telefonen ligger jo der - vil han sjekke den så får han jo gjøre det. Men om han hadde sjekket min telefon i smug så ville det nok vært starten på slutten for oss. Det som gjør at vi er sammen er jo at vi er forelsket. Vi trenger ikke drive å kontrollere hverandre. Hvorfor skulle vi det? Den dagen vi ikke er forelsket og dedikerte til forholdet mer så er det over. Jeg har liten tro på at et forhold kan holdes kunstig i live med pisk eller med kontroller av mobiler.

Esme sa for 14år siden:

Veldig enig i det du skriver her.
Det hender jo at mannen f.eks er opptatt med noe og så kommer det tekstmelding, og da kan det være at jeg spør om jeg skal sjekke for ham. Noen ganger sier han nei og noen ganger ja. Men det hadde ikke ramlet meg inn å sjekke en tekstmelding uten å spørre først, selv om han ikke hadde blitt sur eller noe om jeg hadde gjort det.

Pebbles sa for 14år siden:

De sjokkerende innleggene fra Floksa her mot slutten av tråden, minner meg på et annet poeng ved å unngå symbiosepregede forhold til partneren; om man synes det er så "naturlig" å åpne partnerens post, lese partnerens mail, logge seg inn på partnerens FB etc. så innvaderer man faktisk andre menneskers privatliv på en uhørt og etisk forkastelig måte. Altså ikke bare partnerens - men hans venner og bekjentes privatliv.

Det går bare ikke an.

Det hender av og til at jeg og min nærmeste venninne bruker innboksen på FB for å fortelle hverandre temmelig private ting. Det har ikke engang fallt meg inn at hennes mann skulle logge seg på hennes FB konto, gå inn i innboksen og lese om mine innerste tanker. Jeg ville blitt rystet om det hadde skjedd.

Jeg vet ikke helt hva slags liv du lever Floksa, og hvilke erfaringer livet har gitt deg, men det er altså ikke slik at hemmeligheter per definisjon er suspekte. Men de er private. Det bør man sannelig ha stor respekt for.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Ah - der klarte Zoë å formulere det jeg var på jakt etter. Forskjellen mellom privat og suspekt.

Maverick sa for 14år siden:

Viktig poeng, Zoë. Jeg tror kanskje det var det jeg synes var aller, aller kjipest da min egen telefon og pc ble utsatt for, øh, overvåkning - det at alle andres "hemmeligheter" ble lest av en som ikke skulle lese det.

safran sa for 14år siden:

Jeg skal moderere meg kraftig og bare konstatere at Floksa og jeg har avvikende syn på hva det innebærer å være en venninde.

ingling sa for 14år siden:

Hemmeligheter som i ting vi ikke forteller fra de nesten 34 årene vi levde før vi kjente hverandre, absolutt. Jeg trenger definitivt ikke vite alt, særlig ikke det som har med andre damer å gjøre. :humre: Jeg har fortalt det jeg synes er viktig at han vet for å kjenne meg bedre, og vise versa. Det er ikke snakk om hemmeligheter som hadde vært krise om han visste og som jeg tviholder på, bare ting jeg ikke synes han trenger å vite. I hverdagen sammen nå har jeg ikke noen hemmeligheter som er mine, men det er klart at ting som fortelles meg i fortrolighet blir der.

Å sjekke mobil, bank, e-post, vanlig post osv kunne ikke falle meg inn. Det hender jo ofte at vi viser hverandre meldinger, men jeg sjekker aldri uten lov. Felles e-post synes jeg også er rart, vi har separate e-postkontoer bortsett fra en vi bruker til bryllupsting akkurat nå. Jeg har vært sammen med en som sjekket meldinger, e-post og private dokumenter og tolket alt i verste mening, og det var forferdelig. En kan ikke leve sånn i lengden.

Og alt det Zoe sa. :)

Slettet bruker sa for 14år siden:

:knegg:

Tråden er diskutert med mannen her.
Hans kommentar: Om du hadde sjekket mailen hadde jeg blitt så skuffet. Tror du virkelig jeg ville brukt en mailkonto du ville visst om til noe sånt? At du skulle trodd jeg var så dum - det ville vært vanskelig å tilgi.

007 sa for 14år siden:

Enig med smilefjes og Esme.

Vi har vært i et vennedilemma der et felles vennepar var i ferd med å gå fra hverandre. Jeg synes det var vanskelig å vite at venninnen var utro, i og med at mannen hennes var vennen vår. Jeg følte jeg svek han og hele situasjonen var pyton. Jeg fortalte deler av det jeg visste til mannen min (som at "jeg tror ikke det går så bra mellom den. Jeg tror kanskje hun kommer til å bryte ut av forholdet") fordi dette påvirket meg/oss og jeg trengte noen å snakke med mine følelser om. Jeg opplevde at mannen min forstod mer enn jeg sa og at jeg dermed ikke trengte å si så mye. Han kjenner meg så godt, at når jeg sa at jeg synes dette er kjempevanskelig, så forstod han at jeg visste mer enn jeg ville vite, men uten at jeg trengte å si hva jeg visste. Det er godt mulig at venninnen min opplevde meg som svikefull, det endte i alle fall med at jeg trakk meg vekk fra henne. Jeg ville ikke vite, ville ikke bære på hennes hemlighet og ville ikke ta parti. Etter bruddet sa (ex)mannen hennes at han visste at jeg hadde visst og at han skjønte at dette hadde vært vanskelig for meg.

Det er ikke alle hemligheter jeg vil vite, rett og slett. Både fordi de er vaskelig å holde på og dels fordi jeg føler at jeg blir innblandet i noe jeg ikke vil bli innblandet i. Dette gjelder særlig felles venner, venner mannen min ikke kjenner så godt er noe annet.

Maverick sa for 14år siden:

SF: Poeng. :knegg:

nolo sa for 14år siden:

Ja, ikke sant!

Våre telefoner ligger og slenger over alt, men vi er absolutt ikke innom og sjekker hverandres meldinger. Men jeg kan rope og be mannen ta telefonen min og vice versa hvis jeg er opptatt. Å lese hans mail er utenkelig uten at jeg blir bedt om det.

Skilpadda sa for 14år siden:

Ja, det er viktig. :nikker: "Hemmeligheter" trenger ikke å være "lyssky" aktiviteter som kriminell aktivitet, utroskap eller økonomisk svik. (Som en sidebemerkning vil jeg ellers gjerne si at dersom man nå har vært utro eller gjort økonomisk tvilsomme ting, kan man jo ha minst like mye behov for en god venn å snakke med som ellers - og dessuten vel så stort behov for at denne vennen ikke forteller ting videre til egen partner.) Det kan være psykiske problemer eller bekymringer over familiemedlemmer, problemer med naboen, seksuelle frustrasjoner eller konflikter på jobben, eller tanker om hvorvidt man skal bytte jobb - eller for den del slankeproblematikk, eller til og med politiske meninger som man ikke ønsker å flagge så hele bygda får vite om det.

Alle har rett til å sette grenser når det gjelder hva de ønsker å involveres i, såklart. Men hvis man ikke tåler å høre noen "personlige" betroelser fra venner (uavhengig av kjønn) så er man rett og slett ikke en særlig god venn. Men da er det i det minste bra om man er så klar over det og åpen på det at man sier fra med én gang, så ingen brenner seg på å betro seg til en.

Strå sa for 14år siden:

Å bruke partnerens telefon av og til er noe helt annet enn å sjekke SMSer og bilder partneren sender til eller får fra andre. Det ville jeg aldri gjort. Det bryter så sterkt med personvernet, ja for vi er to personer selv om vi er et par. Jeg har venner med felles e-post og jeg føler sterkt ubehag ved å sende e-post til en av dem, når jeg vet at jeg i realiteten sender til begge.

Dette har ingenting med å ha hemmeligheter for Kjæresten å gjøre. Han vet det meste om meg og jeg vet det meste om ham. Ingen av oss bruker timer på å oppdatere hverandre om hver minste detalj som har skjedd i løpet av dagen. Selv kunne jeg ikke levd med å ha betydningsfulle hemmeligheter om meg selv for ham, det ville jeg oppfattet som svik. Likefullt ville jeg oppfattet det som et svik om jeg skulle fortelle andres hemmeligheter til ham, med mindre den det gjelder syntes det er greit.

Passord på PC osv? Selvfølgelig, det er ikke å ha noe hemmelig, men å hindre at andre, som katta, barn, besøkende, kjeltringer o.l. skal kunne lese mine og andres dokumenter, eller slette dem ved et uhell. Siden Kjæresten er webansvarlig for domenene vi har e-postadressene vår fra, kan han hente passordet når han vil. Men oppdager jeg at han leser e-posten min, da blir det bråk.

Sær som jeg er nevner jeg også straffeloven §§ 145 - 145b.

ullmor sa for 14år siden:

Jeg skjønner ikke hvorfor det er naturlig å sjekke mobilen og ha tilgang til fb osv til partneren? Privatliv mellom meg og mannen min er ikke det samme som privatliv mellom meg og venninner. Jeg er ikke EN person sammen med mannen min. Vi er fremdeles to privatpersoner selv om vi er gift!

Harriet Vane sa for 14år siden:

Jeg konstaterer at Floksa og jeg aldri kan være venninner. Floksa ligner for mye på min mor til det. Min mor liker heller ikke nærhet, kvinner eller åpenhet og har forestillinger om at (alle) menn er så liketil, ærlige og reale, atte. :gal: Jeg håper du ikke har døtre, Floksa, og i så fall så vil jeg gi dem min dyptfølte sympati. Å ha kvinnehatende mødre som ikke vil snakke om noe er temmelig kjipt.

Å bli stanset i det man vil betro seg om noe vanskelig og få høre "dette vil jeg ikke vite", ville jeg opplevd som et slag i ansiktet og en klar beskjed om at vennskapet var over.

Det som kjennetegner et vennskap i min bok er gjensidig tillit, åpenhet og trygghet. Når jeg forteller ting til Glitter eller Agenten, så forteller jeg det til dem, ikke mennene deres. Og forteller de ting til meg, så forteller de til meg og ikke til mannen min.

Vi leser ikke hverandres e-post, sms'er eller private brev. Vi deler selvsagt ikke facebook eller twitterkonto. Jeg er finansminister og tar meg av alt som har med økonomi å gjøre, men jeg holder ingenting hemmelig. Jeg ville aldri ha lest hans sms'er om han ikke ba meg eksplisitt om det, og vice versa. Uten at noe bevisst holdes fra den andre.

Vi deler mange venner og innimellom er en av oss mer oppdatert om graviditeter og andre spennende nyheter i venneflokken, men vi deler ikke dersom det ikke er sagt at det er ok.

Matilda sa for 14år siden:

Felles e-postkonto? Hvordan får man netthandlet julegaver da? :gruble: De eneste jeg veit om som har det er svigers - og det er vel fordi de knapt nok trenger en.

Mannen min må gjerne lese min e-post eller sjekke telefonen min, men han har å spørre meg først. Jeg har for øvrig FB-passordet til min beste venninne, med tillatelse til å logge på, men det kunne aldri ramle meg inn å faktisk gjøre det. Blant annet på grunn av det Zoë sier:

Ellers er jeg veldig enig med polarjenta, Smilefjes og de andre. Hvis jeg får vite en hemmelighet som ikke skal fortelles til noen, så forteller jeg det da ikke videre til mannen min! Det ville rett og slett ha vært respektløst.

Floksa sa for 14år siden:

Jeg skrev vel ikke at det var fordi jeg ikke holder på hemmeligheter vel?
Det er din konklusjon.

Jeg skjønner ikke den derre dame greia med turer i mørket og prat over rødvinsglasset og fnising i telefonen og hemmeligheter. Det er ikke en relasjon jeg noen gang har ønsket meg og derfor heller ikke noe jeg går glipp av.
Men har sosiale koder jeg forstår :)

Og at jeg ikke holder på hemmeligheter vel vel også ganske drøyt å skrive. Jeg vil ikke vite hemmeligheter og det er vel to forskjellige ting?

Skilpadda sa for 14år siden:

Du sa jo eksplisitt at du forteller mannen din om ting som andre forteller deg i fortrolighet. Det er nok det folk mener når de sier at du ikke holder på hemmelighet.

Skilpadda sa for 14år siden:

Det trenger ikke være "fnising" det er snakk om, altså, heller ikke turer i mørket. Det kan være problemer man har (eller problemer noen som står en nær har), ting man er usikker på og synes er vanskelige, og som man ønsker å snakke om med noen man kjenner og stoler på. Jeg synes det høres ut som om du tenker på litt sånn fjortisaktig "fnising om gutter" når du snakker om hemmeligheter, men det er veldig lite denslags blant mine voksne venner (av begge kjønn) - det er derimot mange temaer og problemstillinger som er såpass private at man ikke ønsker at så mange skal få høre om dem, uten at det er snakk om "fnising" i det hele tatt.

ullmor sa for 14år siden:

Det funker strålende uten alkohol og uten fnising i telefonen , jeg trenger ikke engang gå tur i mørket for å betro meg til en venn, eller ta imot betroelser. Jeg synes betroelser er en fin ting og noe som gjør meg varm innvendig av glede over at noen velger å fortelle ting til meg.

Men, jeg skjønner at det kan være vanskelig for noen å motta betroelser og bli vist en slik tillit, det er et ansvar å vedlikeholde tillitten. Det kan være skremmende å være "utvalgt", kanskje spesielt hvis man selv har erfart tillitsbrudd.

Floksa sa for 14år siden:

:konstaterer at vi og vår omgangstrets lever utrolig kjedelige liv:

Alle våre vennepar har en felles epost, bruker telefoner omhverandre
og deler det meste. Å dele og bruke hverandres telefoner betyr ikke å sjekke fordi man tror den andre skjuler noe. Kommer det en sms til mannens telefon så leser jeg den uten å spørre, og visaverca. Fordi det som kommer på sms som regel involverer oss begge, uansett. Når det gjelder post kan jeg ikke huske sist jeg mottok et personlig brev ;) her kommer det bare regninger.
Hadde jeg fått personligebetroelser i innboksen på FB hadde jeg dåna.
Man bruker da ikke FB, epost, sms til sånt???

Esme sa for 14år siden:

Men da har du vel i praksis ingen svært nære venner da som betror seg til deg, og det er jo greit nok det.

Som sagt, det å ha fortrolighet betyr ikke alltid at hemmelighetene er så store. Om jeg har en venninne eller venn som forteller meg at de er deprimerte og lei seg på grunn av dårlig selvtillit eller at de har fått en sykdom eller at de er misfornøyd med utseende whatever, så skjønner jeg jo helt av meg selv at de nødvendigvis ikke ønsker at mannen min skal vite dette sånn i etterkant.

Jeg tror ærlig talt at dette med fortrolighet er noe du ikke kanskje helt har skjønt greia med, Floksa, og uten å si noe sikkert, så ville jeg tippe at dine venner ikke er så fortrolige med deg, siden du forteller alt til mannen. Hvem gidder å fortelle en venninne om myomet som gir store mensblødninger når man vet at mannen hennes får vite om det? Ikke at det nødvendigvis er så farlig, men det går på fortrolighet og respekt for hva andres privatliv er.

Floksa sa for 14år siden:

Så har jeg også senere eksplisitt forklart at dette vet mine nære veninner og om noen (hvem skulle det være :confused:) andre skulle ønske å dele av sitt innerste hjerte til meg så ber jeg dem la vær.
Jeg har vært for manges søppelbøtte til at jeg som voksen lenger aksepterer det. Jeg er ikke psykolog eller sjelevenn. Den biten er forbeholdt mine 2 besteveninner, min mann, min mor og mine søstre.
Som alle er fortrolige med at min mann er min nærmeste :)
Så ingen hemmeligheter fortalt videre.

007 sa for 14år siden:

Jeg hadde rødmet av skam dersom jeg leste mannens meldinger eller eposter. Det samme gjelder ang. barna mine, som er 11 og 16. Jeg har ingen verdens ting med deres private meldinger og gjøre, og jeg hadde følt meg invadert og krenket om de hadde lest mine sms eller epost.

Floksa sa for 14år siden:

Det er også en mulighet for at det er motsatt og at jeg er en folk betror seg til og at jeg derfor har satt grenser for mitt eget privatliv og for hvor mye elendighet jeg aksepterer at andre tømmer ut på meg, uten at jeg får tømme det videre.
Jeg vet hva fortrolighet er og jeg har det med mannen min og mine nærmeste, andre har det med sine veninner. Værre er det ikke :)

Harriet Vane sa for 14år siden:

Sånn tror min mor at jentevennskap er også, og derfor sluttet hun med det da hun var ganske ung. :gal: Og er stolt av det.

Det du beskriver er tenåringsrelasjoner og jeg synes det er trist at du ikke gir voksenvennskap mellom kvinner en sjanse, men siden du ikke er til å stole på, så tviler jeg på at du får oppleve det.

Maverick sa for 14år siden:

Du er ganske drøy i kommentarene dine nå, Mim. :formanende pekefinger:

Nessie sa for 14år siden:

Jeg og mannen har samme mailprogram, så han kan i grunn lese mine mailer. Men nå får jeg ikke akkurat spennende mailer med seriøse betroelser. :niks: Om noen betror meg noe er det som regel ansikt til ansikt eller på telefon/sms. Min man er seriøst uinteressert i mine venninners betroelser tror jeg. :knegg: Men jeg kan jo fortelle ting videre som mine venner forteller, ting som at de er gravide og slike ting, såfremt det ikke kommer frem at det skal være absolutt hemmelig.

Harriet Vane sa for 14år siden:

Olympia sa for 14år siden:

Nå synes jeg Floksa får mye medfart her.

For meg høres det ut som om hun ikke oppsøker den type fortrolighet heller, og det får da vitterligen være hennes avgjørelse? Vennskap er forskjellige, og jeg tror ikke det finnes fasit på hvor dype vennskap/relasjoner man bør ha og til mennesker av hvilket kjønn osv. Det virker som om hun har en type fortrolighet med sin partner som de begge trives med, verre er det vel ikke?

Floksa sa for 14år siden:

Oi, var det meningen jeg skulle skamme meg og bli lei meg nå? :)

Jeg har 2 nære veninner som har fulgt meg gjennom hele livet.
Jeg VET hva voksenvennskap er.
Jeg har det med mannen min, i motsettning til mange andre føler jeg?
Jeg har bare satt klare grenser for mine vennskap og alle er konfortable med det. Og jeg mottar min andel av andres mensplager, aborter voldtekter, misbruk, psykiske plager you name it, og føler jeg at det er viktig, deles det med mannen min, med de involvertes viten og aksept :).

Harriet Vane sa for 14år siden:

rine sa for 14år siden:

Hemmelig bankonto og "kompismiddager" som egentlig er middag med ekskjæresten er hemmeligheter vi ikke liker.

Å ha privat e-post, FB-profil, og mobiltelefon, ser jeg ikke på som å ha "hemmeligheter" for hverandre, det handler mer om å ha et privatliv, og det er noe jeg er interessert i å ha, selv om jeg er i et forhold. Å fortelle betroelser fra f. eks venninner er også ganske utenkelig. Det samme er det for han, antar jeg.

Jeg synes også Floksa ha et litt merkelig syn på hemmeligheter og venninner, men kanskje ikke merkelig nok til at man trenger å ta en "Dårlig Mor?" :snill:

Nessie sa for 14år siden:

Om jeg feks forteller noe til Mjau, som på en måte er fortrolig, så er det ikke sånn at jeg synes det er ille om hun prater om det med mannen sin. De to er fortrolige, og jeg vil tro hun stoler på at han klarer å holde på det. Det gjelder i grunn de fleste nære venninnene mine. Jeg synes ikke det er så himla rart at de prater fortrolig sammen om noe som den ene har fått visst om en venn/venninne. Men om jeg poengterer ovenfor Mjau da, at dette er det kun hun som skal vite, så stoler jeg jo på at hun holder det også.

Maverick sa for 14år siden:

Vel, hun er ikke det. Snap out of it. :jupp:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg skjønte plutselig hvaq Floksa mener her tror jeg.

Det du sier er at du ikke har nære relasjoner fordi du opplevde at du ble brukt som emosjonell søppelkasse og at du ikke forstår behovet for å svartmale verden sammen med noen?

Aha!

Dette kjenner jeg igjen. Etter mange år som mental søppelkasse selv. Det vi andre diskuterer er ikke den slags relasjoner. Det vi diskuterer er nære relasjoner som oppleves meget positive. Hvor ingen er søppelkasse for noen. Men hvor man noen ganger ønsker å snakke om noe som er privat likevel.

For eksempel som Esme skriver - jeg er privat når det gjelder kropp og sånn. Om jeg plutselig skulle få blødningsproblematikk så vil jeg ha behov for å spørre en annen kvinne litt til råds. Jeg vil oppleve det ekkelt å snakke med en mann om dette. Enda menn har vært mine nærmeste venner nesten hele livet frem til jeg for kort tid siden fant ut av konseptet med venninner. (:hjerter:)

Jeg vil føle det vanskelig og ubehagelig om min venninne da tok min underlivsproblematikk videre til sin mann. Jeg vil ikke like at han vet det. Ikke fordi det er hemmelig og suspekt, men fordi det er såpass privat. Likevel kan jeg altså trenge å snakke om det med noen.

Denslags type ting. Ikke emosjonell søppelkasserelasjoner. De er dødfødte. Men det finnes en verden der ute med voksne venninnerelasjoner som ikke er sånn. Og den er veldig verdt å få med seg.

Floksa sa for 14år siden:

Jeg HAR voksenvennskap, med nærhet og fortrolighet.
Jeg er ikke din mor og ikke tillegg meg egenskaper du henter fra henne, fordi jeg har vennskap med andre regler enn hva du har.

Hvem er andre?
Hvor mange nære veninner må man ha for å kunne være bra nok?
Hvilke hemmeligheter må man holde på?

ullmor sa for 14år siden:

Er du født i 02, 05 eller 09?

Harriet Vane sa for 14år siden:

Virkelig? Jeg hadde blitt ordentlig sur. Hvis jeg fortalte noe i fortrolighet til Glitter, og så kom hjem til henne og mannen hennes lurte på hvordan det gikk i fht det jeg hadde fortalt til henne, hadde jeg blitt aldeles rasende. Men jeg vet at dette ikke er uvanlig, altså. Sjefen min fortalte at en som hadde fortalt noe hemmelig til henne, hadde tatt det for gitt at min sjef hadde fortalt det til mannen sin. Mannen hadde ikke ant hva hun snakket om og sjefen hadde blitt indignert, som om hun ikke kunne holde på hemmeligheter? :snurt:

Hva med taushetsbelagt informasjon, da? Om dere hadde den typen jobber? Snakker dere med mannen om det også?

rine sa for 14år siden:

Et ganske så betimelig spørsmål i dag iallfall. :knegg:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Og forøvrig er jo mannen min min aller beste venn i hele verden. Men han kan jo ikke alt om alt han heller. Og jeg liker å ha flere i livet mitt enn bare ham.

Dronningen sa for 14år siden:

Jeg forteller ikke alt, men mye, og ønsker ikke at han skal fortelle alt. Spesielt ikke om det vil gi meg unødig hodebry eller gjøre meg lei meg.
Jeg forteller dog mannen det meste - også ting andre forteller meg. Men da ligger det jo i kortene at han ikke snakker til noen om det.
Nå forteller jeg ikke hemmeligheter til andre enn mannen egentlig selv, og har ikke venninner der hemmeligheter er et tema så veldig ofte.

Harriet Vane sa for 14år siden:

Hvis man bare har mannen, kan det bli litt lite dersom noe skulle skje.

Slettet bruker sa for 14år siden:

:mumle:
Alle bare krangler med Mim - meg overser dere totalt. :snurt:

:vurderer å klage til gubben:

Olympia sa for 14år siden:

:lurer sammen med deg:

Hvor mange venner må man ønske å ha?
Nøyaktig hvor mye avstand til partneren er det universalt riktig å ha?
Nøyaktig hvilke ting burde man fortelle en venninne som man ikke snakker med sin bedre halvdel om?

Floksa sa for 14år siden:

Helt klart, jeg har to sånne veninner og de er gulle gode.
Hadde en av dem fått en underlivsproblematikk og blitt syk/trengt operasjon osv ville jeg blitt bekymret og trengt noen å snakke med. Den noen ville vært min mann. Det betyr ikke at han ville fått en lengre innføring i tilstanden til veninnens underliv, men jeg ville fortalt nok til at han forsto og kunne være der for meg. Det betyr ikke at vi diskuterer diagnoser og intime detaljer. Men jeg ville fortalt at veninnen var syk og evt hvor.
Men nå er jo mine veninner av samma ulla som meg og deler det jeg fortelle med sine partnere og det er null problem for meg og dem. Det er sånn vi funker

Maverick sa for 14år siden:

At man har nære venninneforhold betyr ikke at det skaper avstand til partneren, altså.

Nessie sa for 14år siden:

Det kommer jo litt an på hva skal informasjon det er og? :vetikke: Det er i grunn lite jeg føler at jeg må påpeke skal holdes 110 % hemmelig, jeg har kanskje et kjedelig liv. :knegg: Men ta et eksempel da. Om jeg hadde blitt gravid nå, og tatt abort, og prata med Mjau om det - så hadde det ikke gjort meg noe om hun feks hadde fortalt det til sin mann. Jeg kjenner jo han også, og er ganske sikker på at han ikke ville spredt nyheten. Det samme ift andre venninner. Men her er vi jo forskjellige. Og hadde jeg vært av en annen type er jeg sikker på at mine venninner hadde visst nettopp det. :jupp:

Jeg kan prate om taushetsbelagte ting med min mann, men da bare på generelt grunnlag. Uten navn og alt det der, og uten at han kan vite hvem det prates om liksom. Han kjenner ikke min "jobbverden" likevel, så hvem skal han liksom fortelle det videre til? :undrer:

Olympia sa for 14år siden:

Nei, det forstår jeg godt. Men jeg synes at det blir (i denne tråden) nærmest presentert som om det finnes en mal som gjelder for alle- både når det gjelder forhold til venninner og forhold til partner.

Skilpadda sa for 14år siden:

Det er jeg enig i. Det jeg primært reagerte på, var ikke at hun ikke ønsker å være fortrolig med venninner, men at hun så ut til å avfeie alt av "betroelser" som enten en slags "fnise over gutter"-greie eller en "søplebøtte"-greie, og det syntes jeg var veldig ensidig og forenklende i forhold til sånn som jeg tenker om private betroelser/samtaleemner mellom venner.

Floksa sa for 14år siden:

Ikke Dårlig Mor, Mim`s mor :lol:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Men dette betyr jo da faktisk at om det var meg så kunne du ikke hjulpet meg som tross alt var den syke fordi jeg ikke kunne snakket med deg om dette i utgangspunktet fordi mannen din da ville informeres. Syns du det er greit da?

007 sa for 14år siden:

ullmor sa for 14år siden:

Det er du som har taushetsplikt så hvorfor forteller du det videre til din mann (i moderert form)? Har du behov for debrifing får du ta det på jobb der det hører hjemme. Om mannen din betror seg til en venn om det du har fortalt han vet vel ikke du?

rine sa for 14år siden:

:kneblet:

Floksa sa for 14år siden:

Hvorfor tror du jeg bare har mannen? :detektiv:

Skilpadda sa for 14år siden:

Jeg har ikke egentlig oppfattet at noen har sagt noe om at man "burde" fortelle ting til venninner i stedet for til partneren sin? (Snarere er det vel flere som sier at de har veldig nære forhold til partneren sin; jeg tror nesten alle har sagt at de forteller partneren om det aller meste.) Det at flere har sagt at det er ting de heller snakker med venninner om, tror jeg er mest for å forklare hvorfor man mener at det ikke alltid er greit at venninnen forteller alt man snakker om til sin mann. Ikke for å argumentere for at man skal si ting til venninner i stedet for sin mann. (Øh, nå ble det mange "sin"-er her. Det jeg mener, er at det er forskjell på at jeg ikke vil at f.eks. Mim skal fortelle mine private anliggender til Mim-mannen, og på at jeg ikke forteller mine private anliggender til min egen mann.)

Floksa sa for 14år siden:

Jo men som du ( og relativt mange andre :rolleyes: ) har poengtert ganske mange ganger: Vi hadde aldri vært veninner med så stor fortrolighet så det blir jo helt hypotetisk....

Irma sa for 14år siden:

Så lenge han vet hvilken arbeidsplass du er på, så skal det mye til for ikke å utfordre taushetsplikten altså, selv om man fjerner navnene på de det gjelder. Jeg synes generelt folk er for sleivhendte med taushetsplikt, det har jeg sett en god del eksempler på i forumverdenen også. Fra lærere, barnevernspedagoger, barnehageansatte, sosionomer som forteller om hva som har skjedd på jobb. Jeg blir litt opprørt når jeg leser den slags.

Nå var det Mim som dro fram dette med taushetsplikt. Jeg kan i grunn ikke skjønne at det er så relevant for diskusjonen vi er i nå. Det å bryte taushetsplikten er straffbart, det er det ikke når man snakker med sin kjære om venners livsutfordringer. Så lenge Floksa sine venner vet at hun snakker med sin mann om alt, og har informert sine potensielle dele-nære-ting-venner om dette så ser jeg ikke problemet. Jeg synes du går alt for langt i denne tråden Mim. Jeg har respekt for dine negative erfaringer med din mor og det er greit at du tar dem med som et eksempel i diskusjonen. Men Floksas barn er faktisk ikke deg.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Så den dagen du altså står der med en meget privat problemstilling selv så er det helt ok for deg å vite at din venninnes mann vet ting om feks underlivet ditt? :trenger dette med teskje:

Floksa sa for 14år siden:

That day will never come :)

Men det jeg forteller til mine veninner, vet og aksepterer jeg at blir delt med deres partnere.
Var det klart nok for deg?

Dronningen sa for 14år siden:

Det kan godt hende, men sånn er det bare. Jeg blir forferdelig alene og ensom om han dør. Jeg vet det. Mannen er min bestevenn, og jeg antar alt det som andre snakker med venninner om, er det jeg snakker med ham om. Jeg er for sær og introvert til å finne noen som matcher meg så godt som ham.

Jeg liker derimot dårlig at enkelte (som deg av og til) skal se ned på de som ikke har et utstrakt sosialt liv. At du gjør et poeng ut av at de skal føle seg som dårligere mennesker. Man må ikke ha mange venner for å ha det bra.

Nessie sa for 14år siden:

Da jeg jobbet i bhg kunne det være jeg opplevde ting som påvirket meg følelsesmessig. For meg var det da naturlig å prate om dette med min mann, men uansett var jo fokuset meg. Om jeg da omtaler det som skjedde uten å nevne kjønn, alder og andre ting om barnet er det jo ganske vanskelig å vite hvem det er for han. Han kjente jo ikke min jobbverden. Jeg ville nok ikke gjort det samme om jeg hadde jobbet i samme bygd som vi bor i feks. Da blir det for nært. Men å fortelle om en opplevelse som hadde rørt meg gjorde jeg, med full tillit til at han ikke flyr rundt og sier det videre.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Ok. Da har jeg rett og slett nærere relasjoner enn deg til mine venninner. Jeg hadde ikke betenkt meg et kvart sekund på å spørre Mim eller allium om noe om kropp - i full trygghet om at jeg kan se mannen i øynene neste gang likevel.

Nessie sa for 14år siden:

Jeg skjønner hva du mener.
Men som styer i en barnehage, som var mitt tilfelle, så er du ofte ganske ensom på "toppen". Jeg prater jo profesjonelt om det som skjer med de på jobb, men jeg synes det var vanskeligere å blottlegge meg følelsesmessig ovenfor de jeg var leder for. Og det er på en måte det jeg hadde behov for sammen med min mann.

Men som sagt. Han er ikke fra samme kommune som meg, jeg jobbet i en helt annen bygd langt unna der vi bor, der min man ikke kjente til noen. Jeg hadde nok ikke vært lite fortrolig om jeg var styrer i en barnehage i bygda vi bodde, noe jeg forøvrig alle ville ha valgt være. :skremt: Nettopp fordi det blir for nært og vanskelig.

Nessie sa for 14år siden:

Jeg kan ikke se for meg at mine venninner har så fryktelig lyst til å prate om mine kroppslige problemer med sine menn heller. :hehehe: :knegg: Slike ting deler jeg da ikke med Frank heller, det har da hverken han eller jeg behov for.

ullmor sa for 14år siden:

Jeg mener at slike ting bør tas opp på arbeidsplassen og holdes der, men hvis dette er en så vanskelig ting at du ikke får sove, er urolig og irritert, ja da kan det være riktig å snakke med noen. Dagen etter bør man snakke med en kollega eller helst sjefen. Reagerer du på ting er det sikkert noen andre som reagerer på det samme. Og det som utløste reaksjonen(e) er kanskje noe som bør tas opp på et personlamøte.

Nessie sa for 14år siden:

Men som sagt så er det ikke så lett når det kanskje går på mine følelser, og jeg er leder. :niks: Vi tar jo helt klart opp hendelser på jobb, men det blir ofte et annet fokus.

Men det var jo ikke sånn at jeg tømte meg for manne hver gang jeg var borti en sak som var vanskelig. Det har da han null interesse av. Men når det var noe som personlig var tungt for meg også, så kunne det være at jeg tok det opp for å få det ut.

ullmor sa for 14år siden:

Jeg skriver langsomt og jeg så at du hadde svart på dette da jeg endelig fikk lagret mitt forrige innlegg. Fines det ikke et slags nettverk for ped.ledere på tvers av kommuner der man kan ta opp ting, eller bhglederen/leder for familie og oppvekst i kommunen som du kan ta opp ting med? Jeg er helt med på at det er lurt å jobbe i en annen kommune enn den man bor i, spesielt dersom man jobber i psykiatrien, barnevern, barnehage osv og kommunen er liten.

Nessie sa for 14år siden:

Nja. Vi det er jo felles møter for alle styrere. Og det var også nettverksmøter der vi var litt færre. Der tok vi jo opp vanskelige saker, helt klart. Men likevel er jo dette kollegaer liksom, på et profesjonelt nivå. Og for meg var det unaturlig å sitte der og gråte fordi noe kunne være tøft å være vitne til. Men det er meg. Jeg tror kanskje det kan være lettere for en ped.leder og prate med sin styrer om slike ting forresten, iallefall om man har en god leder. :nemlig: Men som øverste leder selv er det ikke like ok å gå andre veien.

Harriet Vane sa for 14år siden:

Uææææ! Tenk om neste gang jeg traff Drømmers, og så visste han noe om svie, kløe eller uæææææ! :skremt:

Slettet bruker sa for 14år siden:

:grineler:
Jeg tror faktisk han hadde plagdes vesentlig mer ved det enn deg.

Slettet bruker sa for 14år siden:

:rødme:

rine sa for 14år siden:

Jeg tenker litt som Necesario her. Jeg kan fortelle min mann om episoder som har skjedd på jobben, spesielt hvis det er vanskelige ting. Si nå at jeg ble truet av en elev, f.eks. Jeg sier ikke navnet på eleven, klassen, eller noe om omstedigetene rundt, men jeg sier at jeg har hatt en kjip dag og forteller hvorfor. Jeg er enig i at det ikke er greit å fortelle alt mulig om jobben så lenge man utelater navnet på den/de det gjelder, men det må gå an å fortelle noe til den man bor sammen med. :vetikke: Jeg ser jo selvfølgelig at til og med det scenarioet jeg skisserer her kunne blitt betraktet som brudd på taushetsplikt dersom jeg jobbet på en fådelt skole med fire elever, men så lenge skolen er stor, mannen ganske ukjent med både elever og andre forhold der osv, betrakter jeg ikke slike ting som brudd på taushetsplikten.

Jeg er for øvrig enig med deg i at mange tar lett på taushetsplikten, Irma. (Og så kan det jo hende at du synes at jeg også gjør det her. :humre: )

ullmor sa for 14år siden:

Seg selv og sine følelser kan man alltid prate om, hvordan man reagerte på ting er ok, men ikke hvis selve poenget og årsaken til reaksjonen får hovedfokus. Tenker jeg.

Floksa sa for 14år siden:

Hvorfor tror du automatisk det?
Fordi jeg aldri har hatt, og aldri kommer til å få behov for å snakke med andre om sånne ting så har jeg ikke nære nok relasjoner til mine veninner?
Det er jo i bestefall tull :)
Jeg snakker ikke om sånt, MED NOEN!
For jeg har ikke behov for å snakke med noen.

Legger til:

okey, det hadde virkelig brydd meg NADA om mine besteveninners menn viste om jeg hadde underlivssopp, var uplanlagt gravid og skulle ta abort eller whatnot! Sånt er da hverken farlig eller skambelagt? Jeg antar at min veninnes mann vet at jeg lekker urin ved oppkast. Det plager meg altså ikke på noe vis. Jeg skal til og med greie å se han i øynene neste gang jeg møter han.

ullmor sa for 14år siden:

Er enig med deg i det, nære relasjoner har ikke noe med hva man snakker om, men hvor trygg man er på hverandre. Jeg opplever at jeg har venner selv om jeg aldri diskuterer tarmene mine. Det går an å ha venner uten å snakke om intime detaljer (og uten å ha behov for å snakke om sånt).

Olympia sa for 14år siden:

Her kjenner jeg meg veldig igjen.

Jeg er veldig "privat" av meg, og forteller egentlig aldri intime ting eller følelser til noen. Kanskje til mannen min, men det er slett ikke alltid heller. Jeg har ganske mange venner, og noen av dem betegner jeg som veldig nære venner, som ofte betroer seg til meg (og jeg synes det er veldig hyggelig, i motsetning til Floksa) uten at jeg føler meg presset til å fortelle like mye som dem. Jeg føler ikke behov for å dele alvorlige ting, mens noen av mine venner gjør det. Det funker veldig bra for oss alle.

Dronningen sa for 14år siden:

Helt enig. Intime detaljer har jeg generelt lite behov for å dele med noen egentlig, til nød mannen om det skulle være noe som var viktig at han var klar over.

Avatar sa for 14år siden:

Jeg forteller ikke mannen min alt. Og han forteller ikke meg alt.
Føler ikke av den grunn at vi har noen hemmeligheter, ingen som på noen som helst måte har noen betydning i hvert fall.

Jeg forteller heller ikke mannen min intime betroelser fra venninner.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Du misforstår det jeg sier. Jeg sier ikke at jeg er flinkere til å ha venner enn deg. Jeg sier at jeg har det på en annen måte. Jeg har de nærmeste av mine tettere enn du liker å ha dine. Ikke bedre eller finere. Bare annerledes.

Jeg har forøvrig mye jeg kan dele med noen men ikke med andre.

Floksa sa for 14år siden:

Du skjønner ikke hva jeg mener. Tror jeg?
Jeg deler ikke sånne sider av meg selv, ikke fordi jeg ikke kan, men fordi jeg ikke har behov. Jeg ønsker ikke å dele slike ting med noen.
Det betyr ikke at du er nærere dine veninner enn jeg er.

For å være helt ærlig aner jeg virkelig ikke hva "sånne ting" er for noe :lol:
Deler gladelig om underlivssopp og endetarmskløe med hvermansen.

polarjenta sa for 14år siden:

Men det er jo ikke det smilefjes sier heller. Men hun er nærere sine venner på en annen måte enn det du er, og utifra det du skriver så er hun jo det.

Floksa sa for 14år siden:

Nei, hun er ikke det, hun har bare et annet behov for å snakke om ting.
Det har ingenting med nærhet å gjøre.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Floksa - stemmer det ikke at du nå gjennom ca elleve sider har gjort et poeng av at du ikke slipper vennene dine nærmere på livet enn at de gjerne må dele videre det dere snakker om?

Om jeg da slipper mine aller nærmeste enda nærmere - så er de da nærmere?
Igjen - ikke bedre eller noe sånt. Men annerledes, med en tettere relasjon. Som igjen da ekskluderer deler av det vi deler med hverandre fra andre som man har litt større avstand til. Ikke fordi disse ikke er like fine osv - men fordi de bare ikke har akkurat den tette rollen.