Floksa sa for 14år siden:

Nei og jeg tror det er vanskelig for deg å skjønne det?
Hadde jeg ønsket å snakke om mine innerste ting så kunne jeg gjort det med mine veninner. Men jeg gjør ikke det. Fordi jeg ikke er en snakker.
Rett og slett. Det gjør ikke relasjonen min mindre nær.

Eller mener du at for sånne som meg, som ikke ønsker/ har behov for å dele alt med veninner ikke kan ha like nære relasjoner som de som snakker om alt?

Jeg snakker ikke med mannen min om sånt engang, men jeg vil alikevel påstå at vi er nærere enn svært mange andre. Hevder du at det er umulig?

Det finnes ikke noe nærmere og da er det vel nærme nok?

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg tror vi kan slå fast at du nok er mer introvert enn meg. Og det igjen innebærer da at jeg har andre tettere innpå meg.

Jeg skjønner ikke hvordan du kan mene at det ikke er en ulikhet der.

Floksa sa for 14år siden:

Ulikheter helt klart, men ikke i nærhet til veninner/partner men i hva/hvordan og hvor mye man snakker.
Man må slettes ikke være ekstrovert ( det er det det heter ja?) for å ha nære venner.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Neida.
Men et av skillene mellom ekstro og introverte er typisk dette behovet for å dele ting.

ullmor sa for 14år siden:

Smilefjes

Jeg skjønner ikke hva du mener? Er det tematikken som definerer hvor "nært" et vennskap er? I min verden er det tryggheten i forholdet som åpner opp for temaer jeg ønsker å ta opp eller dele og det trenger ikke være temaer som helst hører hjemme på et legekonto. Det er stemningen oss mellom som gjør om jeg definerer et vennskap som nært eller ei. Jeg tror jeg forstår Floksa bedre nå, hun er åpen og har ikke behov for intime betroelser med noen, men hun kan likevel oppleve nærhet med vennene sine. Forskjellen mellom det sf og Floksa sier er i mine ører bare tematikken. Ikke atmosfæren. Det er en forskjell i hva dere har behov for i et vennskap.

Floksa sa for 14år siden:

Men det har da ingenting med nærheten i et vennskap/parforhold å gjøre :) er mitt poeng.

Dronningen sa for 14år siden:

Man kan ikke kategorisk si at du har et nærere forhold til venninnene dine. Det eneste man bestemt kan si noe om er hvilke temaer du har behov for å snakke med dine venninner om, som sier noe om hvor åpen du er som person. Du har altså venner som dekker ditt behov, på samme måte som vi andre har venner som dekker våre.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jupp. Forskjell i hvor langt innpå livet man slipper en venn. Jeg har ulik avstand til de aller nærmeste av mine venner enn Floksa har til sine.

Også hadde jeg da aldri nevnt for selv min aller nærmeste venn og snaut nok for legen noe om endetarmskløe. :sjokk:/:grøsser:

(Dermed er kanskje Floksa vesentlig mer ekstrovert enn meg når alt kommer til alt. :knegg:)

Olympia sa for 14år siden:

Det er sikkert kul umulig å skjønne hva jeg mener men jeg prøver likevel:

Jeg synes ikke man blir en nærmere venn av å bli sluppet nærmere innpå noen, med tanke på hva man får fortalt.

Jeg synes ikke at min venninne som forteller meg om hennes manns utroskap og sin intimfrisyre er en nærmere venninne enn min venn som ikke snakker med meg om den slags, men som likevel lar meg ta del i livet hans og det som er viktig for han å prate om.

ullmor sa for 14år siden:

smilefjes: kan du forklare hva som gjør at du velger å dele hvilke temaer med en du kaller nær venn framfor en du ikke anser for å være like nær? Er det temaet som er saken eller noe annet?

Dronningen sa for 14år siden:

Helt i tråd med hva jeg mener. Jeg ville faktisk ikke hatt en venn som snakket om sånne voldsomme intime ting. Ville tatt det ille opp. :sparke:
Sex snakker jeg f.eks. aldri med noen om. Bare det å snakke om prevensjonsmiddel er i grenseland. Men angst kan jeg fortelle litt om. Beggge er jo personlige ting, men noe ønsker jeg ikke å dele.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg liker ikke å blottlegge for eksempel min egen sårbarhet overfor andre enn de som står meg svært, svært nær.

ullmor sa for 14år siden:

Nettopp, vi har ulike intimitetssoner.

ullmor sa for 14år siden:

Det skjønner jeg, men hva er det med de(n) personen(e) som gjør at du kan gjøre det?

Floksa sa for 14år siden:

Jeg blottlegger ikke min sårbarhet for noen.
Det gjør ikke mine vennskap mindre nære enn dine.
Det gjør deg til en som snakker om sin egen sårbarhet og meg til en som ikke snakker om min sårbarhet. Det sier ingenting om nærheten i vennskap.
Jeg hadde ikke blottlagt min sårbarhet for noen, om de så spiste av invollene mine. Men endetarmskløe kan jeg godt snakke om :D

Slettet bruker sa for 14år siden:

Det er at jeg har tillit til at denne personen er så glad i meg at han/hun er i stand til å kjenne den siden av meg som er sårbar også - uten at vedkommende noensinne vil bruke det på en dårlig måte.

Floksa sa for 14år siden:

Men at jeg ikke deler de sidene av meg selv betyr ikke at jeg ikke har veninner som er der du beskriver. Så det så!

Slettet bruker sa for 14år siden:

Nei. Men det betyr at du ikke har dem så nær at du kan vite egentlig. ;)

Floksa sa for 14år siden:

Jo det vet jeg med sikkerhet :)

Mener du egentlig at introverte mennesker ikke kan ha så nære relasjoner som ekstroverte kan?

Toffskij sa for 14år siden:

Jeg er privat og introvert så det holder, og det er veldig få jeg slipper langt innpå meg. Men det er altså noen. De får av og til se mine aller såreste ting og aller svakeste sider. Jeg har hatt perioder der ingen har fått komme så nær også. Jeg kan ikke se at man kan komme ifra at dette handler nærhet/distanse.

ullmor sa for 14år siden:

Det handler om tillit til vennen og slik jeg ser det er det generelt ikke noe som er knyttet til bestemte temaer, men til følelsen og erfaringen man har med personen. For deg er en nær venn en du stoler på om som du kan dele intime betroelser med, men andre er kanskje mer åpne og kan dele med flere eller har rett og slett ikke det samme behovet for å dele ting fordi det ikke er noe tema som trenger å bli delt. Jeg tror ikke man kan samenlikne slik vennskapsnærhet med andre enn seg selv og sine venneforhold.

Toffskij sa for 14år siden:

Jeg tror det kan være vanskeligere for introverte å ha det, og så mener jeg at det kan være mye mindre viktig for introverte å ha det. Jeg har for eksempel en hel del greier som jeg mener at er en sak mellom meg selv og meg selv, som den typiske ekstroverte ville ønsket feedback på.

ullmor sa for 14år siden:

... og med vennskapserfaringer og erfaringer med tillit. For den som er blitt sveket tar det lang tid å tørre å åpne seg igjen.

Nessie sa for 14år siden:

Men for meg trenger jeg ikke være nær noen for å fortelle at jeg har kløe i underlivet. :knegg: Å dele slike ting gjør meg nada. Det kan jeg glatt gjøre på et "symøte" med vennene mine liksom (har dog aldri gjort det, men som et eksempel). Sånn sett har jeg alltid vært lite privat av meg.

Men når det gjelder til å prate om hvordan jeg har det, om følelser og klare å være sår - det er det få som får se. :nemlig:

Toffskij sa for 14år siden:

Jo, men for mitt vedkommende har det aldri dreid seg om det. Det har mer handlet om hva jeg har regnet som min egen sak, hva jeg har trodd at andre mennesker evt. kunne hjelpe meg med, og hva det er rimelig å belemre andre med av bekymringer og elendighet.

ullmor sa for 14år siden:

For meg er det motsatt.

ullmor sa for 14år siden:

Det er klart, det trenger ikke ligge noe traumatisk eller vondt bak.

Olympia sa for 14år siden:

Jeg får rett og slett lite ut av å snakke med noen om de innerste delene av mitt følelsesliv. Jeg trenger ikke hjelp av noen med det heller, og det er et område av mitt liv som jeg håndterer veldig godt på egen hånd.

Nessie sa for 14år siden:

Ja, og da tenker jeg at det er veldig individuelt hva som er "nært".
Om en person vet at jeg har sopp så vet den jo bare en ting om meg liksom. Og det bryr meg midt på leggen. Men jeg er skikkelig dårlig på å blottlegge mine følelser. Men jeg tror ofte at folk tror det motsatte om meg, fordi jeg er så åpen om mange ting, og sjelden blir flau.

Floksa sa for 14år siden:

Amen!

polarjenta sa for 14år siden:

Jeg er også litt sånn... Men når jeg åoner meg, så gjør jeg det også... Til dem jeg stoler på og føler står meg nært nok.

Nessie sa for 14år siden:

For meg blir det bare klamt og ekkelt. :o Jeg synes ofte at det å vise følelser fører med seg ting som feks medfølelse og ting i den gata, og det takler jeg dårlig. Det har jo noe med personlighet å gjøre det og.

Olympia sa for 14år siden:

Ja, slik har jeg også opplevd det før. Før jeg skjønnte at det ikke var nødvendig å dele slikt med noen (få). Det ligger sikkert i at introverterte folk ikke trenger reaksjoner i den grad ekstroverte trenger dem.

ullmor sa for 14år siden:

Medfølelse kan være fint, men ikke våg å synes synd på meg! Bare en ting er verre, nemlig når folk har bestemt seg for hvordan jeg har det og hvordan jeg reagerer på ting, hva jeg føler. Som regel stemmer det ikke en plass!

Toffskij sa for 14år siden:

Jeg er særdeles lite interessert i medlidenhet og råd fra gud og hvermann. :skremt: Derfor åpner jeg ikke for å få dem fra kreti og pleti heller.

ullmor sa for 14år siden:

Rådene kommer raskt og det er bare slitsomt hvis man ikke har bedt om råd, men slikt skjønner vel gode, eller nære, venner?

allium sa for 14år siden:

Jeg opplever ikke at jeg får råd presset på meg, men at det å snakke om vanskelige ting er en hjelp til selv å finne ut hva jeg vil gjøre.

Skilpadda sa for 14år siden:

Nettopp. :nikker:

Og jeg har vel faktisk, når jeg teller etter, ingen dårlige erfaringer med å ha blitt "sveket" av venner jeg har betrodd meg til. Likevel skal det veldig mye til før jeg betror meg til noen om noe som har med sårhet og svakhet å gjøre - ikke fordi jeg tror de vil skade eller såre meg hvis de får vite det, men fordi jeg ikke ønsker å blottlegge min egen svakhet selv om ingen "utnytter" den. Og ofte fordi jeg, som Tinetoff sier, ikke ønsker å belemre andre med egne problemer.

Og for min del synes det også helt opplagt at "nærhet", i den betydningen smilefjes bruker ordet, har med hvor nær man slipper noen, og hvor nær innpå andre man kommer. Jeg har venner som slipper meg veldig nær, og venner som ikke gjør det, og jeg kan ha veldig gode vennskap med folk jeg aldri snakker om nære/private ting med, men jeg vil jo karakterisere dem som mindre nære vennskap da.

Skilpadda sa for 14år siden:

Det er ett av kriteriene for å være en nær venn, vil jeg si, ja. I alle fall for min del.

Milfrid sa for 14år siden:

Signerer. Mannen min er også min beste venn, men jeg har andre venner også. Og vennskap av forskjellige grader.

Jeg er nok ganske mer introvert og lykket mht hva jeg deler. Jeg er ekstremt god til å holde på hemmeligheter, feks, og forteller aldri noe mine venner har delt, og som ikke er ment for andres ører, med andre. Ei heller til mannen min. Men tilsvarende krav på privatliv mener jeg jo at mannen min også har, så det fører jo til at jeg ikke er av dem som utleverer mannen min heller til vennene mine. Jeg vil at han skal kunne se dem i øynene uten å lure på om de er informert om alle hans kvaliteter og eventuelle mindre kvalitative sider.

Jeg har mer enn en gang fått vite ting om venninners ektefeller som har fått meg til å bli litt :eek: og kanskje se dem med litt andre øyne enn før. Og jeg liker det ikke. Det er en ting når det er ektefeller man ikke ser så ofte, men kan bli rimelig vanskelig når det er folk man skal forholde seg til videre også.

Ergo er det sikkert de av vennene mine som synes jeg deler lite, men samtidig er det jo venner jeg synes deler vel mye. Men vi går jo kanskje ekstra godt sammen fordi jeg blir en god lytter for de som prater masse. ;)

Jeg siler hva jeg deler med andre, men det betyr ikke at jeg ikke deler. Og jeg forstår litt hva Floksa mener når hun sier at det ikke er alt hun føler for å vite. Det har hendt jeg flere ganger at jeg har tenkt "too much information!" Men det går kanskje litt på at de føler at vi er nærmere venner enn jeg føler vi er?

Men det aller, aller veste er når andre deler andres hemmeligheter, og man ender opp med å vite essensielle ting om andre, som man vet inderlig vel at de ikke ville likt at man visste. Jeg har flere slike hemmenligheter jeg holder for andre, og det er utrolig ubehagelig å vite, uten at den andre vet at man vet.

Og det jeg deler med mannen min er ting som blir sagt i fortrolighet, og opplyst at er fortrolig. Eller ting som jeg innser burde være fortrolig, selv om det ikke blir sagt eksplisitt at det var det. Ellers er det jo hauger av ting som jeg innser at min kjære ikke er interessert i, og venninners underlivsproblemer er definitivt i den kategorien.

Ut over det så er jeg vel sånn at jeg ikke forteller ting til venninnene mine som jeg ikke tåler at de sier videre, uten å påpeke at de ikke skal si det videre. Etter en stund har man jo erfaring mht hvem som holder tett og hvem som ikke gjør det.

Harriet Vane sa for 14år siden:

Jeg kan forsøke å si litt om hvorfor jeg kicket på noe av det Floksa skrev før i dag. Det er ikke hvor nær hun ønsker eller ikke ønsker å være, jeg har introverte venner og er gift med en introvert, det er ikke det.

Det som er problemet, det som provoserer meg og som pirker i gamle sår er den kvinneforakten som ligger i de generaliseringene som kommer. Kvinnevennskap er bare fjas, turer i mørket og fnising i telefonen, kvinner er bare sladrekjerringer, intimtyrraner som plager andre med underlivet, angsten og utroskapen sin. Jeg blir sint og lei meg av den typen kvinnegeneraliseringer, nedrakking av kvinnekjønnet og kvinnevennskap.

Jeg er oppvokst med systematisk negativ omtale av kvinner, både på generelt og individuelt nivå. Noe av det er Bygda, noe av det er det ekstremt kjønnsdelte landbruket, noe av det er min mor og hennes problemer i forhold til å forme og bevare nære relasjoner pluss at hun er en meget introvert og privat person.

det gjør noe med deg å vokse opp med konstant nedrakking av jenter. Jenter er bare intrigemakere. Jenter er vanskelige. Jenter er kranglete. Jenter er klikkete. jenter baksnakker. Gutter er reale. Gutter er greie. Gutter er flotte.

Man vokser opp til selvforakt. Det kan føre riktig galt av sted.

Derfor blir jeg sint. Jeg trodde jeg hadde lagt dette bak meg, men tydeligvis ikke langt nok, det beit meg i rompa.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Altså - han jeg bor sammen med er ekstremt introvert. Han trenger ikke treffe et eneste menneske på noe vis i løpet av et år eller tre. Han har rett og slett ikke det behovet.

Det medfører jo nokså automatisk at jeg - som har det behovet - har flere som er nært innpå meg enn det han har.

Dette igjen sier jo ingen verdens ting om at den ene av oss er av bedre kvalitet enn den andre. Det sier utelukkende at den ene av oss har mer behov for flere tett innpå seg enn den andre.

Også blir jeg stadig sjokkert over hvor lett alle her syns det er å fortelle kreti og pleti at det klør på ... steder. :sjokk:
Jeg ville ikke fortalt det til noen som helst kjenner jeg - med unntak av om jeg fikk et myggstikk et sted det ikke er ... privat. :sparke:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Kanskje det rett og slett er jeg som er folkesky mens Floksa er utadvendt og deler det meste? :gruble:

Floksa sa for 14år siden:

. :D

Elise sa for 14år siden:

Jeg har flere venninner som jeg anser som nære, og når de forteller meg hvordan det står til i livet sitt, så forteller jeg det ofte til mannen. Når de forteller ting i fortrolighet som det er tydelig at ikke skal videre, da forteller jeg det ikke til han. Det har dog vært noen unntak, hvor det har plaget meg og jeg har lurt på hvordan jeg skal reagere i forhold til vedkommende.

Men det er svært sjelden det er snakk om at ting er hemmelig, altså. Ting min nærmeste venninne kan fortelle meg i en dyp samtale kan hun 4 timer etterpå fortelle til et helt vorspiel, og da anses det ikke som så privat at jeg ikke kan fortelle noe av det til mannen min.

Ellers må jeg humre litt over at det å lese andres brev skal være så utrolig ille. Jeg vet det er ulovlig, og jeg hadde ikke gjort det om ikke jeg hadde fått lov, men vi har en stående avtale på at jeg kan åpne alt av brev som kommer til mannen. Det er rett og slett av praktiske grunner, så han skal slippe å lese det som står der, eller rote vekk en regning. Hvis det, mot formodning, skulle komme et brev med navn og adresse håndskrevet, så ville jeg nok ikke åpnet det, men latt han gjøre det sjøl. Men det har aldri skjedd, og jeg tvilert sterkt på at det noen gang kommer til å skje. Vi lever da i 2010, og det han måtte få av personlige greier kommer nok på sms, facebook, e-post eller muntlig.

Pappalille sa for 14år siden:

Skal vi se. Nei aC, det var ikke deg jeg kommenterte, Glitter hadde rett kommentar i tankene.

Mim, jeg synes også at enkelte av svarene dine har vært nokså ... sinte, men jeg er enig i tanken bak som du klargjør veldig fint i det siste innlegget ditt. Det var også litt av tanken bak min egen kommentar.

I mange år var mine venner menn. Jeg stolte ikke på kvinner, jeg trivdes ikke med kvinner, og jeg hadde ikke noe behov for å dele "kvinneting" med noen. I de vennskapene opplevde jeg svik, baksnakking og faenskap ikke helt ulikt "slik kvinner gjør". Jeg opplevde aldri menn som spesielt (sammenlignet med kvinner) reale eller rett frem, det slo meg at dette har noe med personlighet og oppdragelse og folkeskikk å gjøre, men svært, svært sjelden med kjønn.

Det ligger mye kvinnehat i stereotyper, akkurat som det ligger mannehat i andre stereotyper. (Menn er alltid utro og ikke til å stole på straks de har kommet i underbuksa di.)

Nå har jeg noen få, men nære venninner, og jeg merker at det å åpne meg for kvinner gjorde noe med meg. Jeg har det bedre ved å dele noen svært vanskelige ting med de venninnene. Det er alltid ting jeg har snakket med Mett om først, men Mett kan svært, svært vanskelig forstå hvordan det oppleves å kjenne at skjeden din ramler ned i trusa di. Det går ikke på hvem han er som menneske eller hvor empatisk han er eller hvor nære venner vi er. Det går på at han alt har kjønnsorganene sine i trusa. :knegg: