Jeg leser i en annen tråd at noen ville anse det som tillitsbrudd å ha hemmeligheter for partneren sin. Jeg for min del fikk hakeslepp og satte mel ... Jeg mener rødvinen i halsen. Har jeg hemmeligheter for mannen min? (På forhånd unnskyld språket) Hell yeah! Og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg hadde et liv før jeg traff ham, i det livet gjorde jeg en del ting jeg ikke nødvendigvis ser behov for å dele. Har det ikke betydning for vårt liv sammen har han ikke noe med det, med mindre jeg bestemmer at han skal få vite det. Mener nå jeg.
Hva mener dere andre? Vil dere virkelig vite alle partnerens hemmeligheter?
Jeg er veldig på linje med deg her, og ønsker for min del heller at begge stoler på at den andre selv vurderer hva som skal deles og hva som ikke skal deles, enn at det skal være noen uttalt eller uuttalt regel om "full disclosure".
Det kommer helt ann på hvilke hemmeligheter man har, og om de er før man innledet forholdet. Det er ikke alt man trenger og vite om hverandre, slik som fylletabber i ungdomstiden feks.
Jeg vil også legge tid at og holde unna hemmligheter i forholdet ikke er bra vist hemmligheten går utover partneren i lengden.
Jeg har ikke noe behov for å dele alt med min mann, nei. Hvorfor skulle jeg det? Hadde fått helt noia om noen hadde følt de så til de grader eide meg med hud og hår i så stor grad at de hadde krav på det. Jeg forventer heller ikke at han deler absolutt alt.
Jeg synes det er litt forskjell på å hemmeligheter som ligger bakover i tid, enn nåværende dagligliv. (Min mann f.eks vet ikke at jeg har blitt fridd til to ganger før han sto for tur. :tester om mannen leser forumet: :knegg: ) Også tenker jeg at hvilke spilleregler man følger i forholdet har litt å si. Hvis man har totalt delt økonomi f.eks så er det vel kanskje ikke noe stort tillitsbrudd at partneren har samlet seg opp noen kroner på sparekonto. Har man total fellesøkonomi og tror at alt av økonomisk informasjon foreligger, så stiller det seg litt annerledes.
Jeg kommer ikke på at jeg har noen "hemmeligheter" for mannen min. Det er vel ikke alt han vet om meg, men det er mest fordi jeg ikke har kommet på å fortelle det. Ikke fordi det er viktig at han ikke får vite det.
Jeg røper ikke andres hemmeligheter til ham så klart. Det er noe annet.
Eh..jeg skrev visst noe sånt. Det var da snakk om ting som f.eks å ha en hemmelig konto som ikke partneren visste om. Det ville jeg aldri hatt, og jeg ville faktisk ansett det som et tillitsbrudd hvis han lurte unna en god del penger hver måned for å ha i tillfelle han skulle finne på å stikke en dag. Eller jeg. Hemmeligheter fra før jeg traff han har jeg selvfølgelig, og det har sikkert han også. Det var ikke fortiden jeg snakket om i de andre tråden iallfall. Jeg mener ikke at jeg må vite hver minste detalj om han nå heller, men hemmelig sparekonto ville jeg betraktet som et tillitsbrudd. Helt klart.
Tja. Tja? Jeg synes forskjellen ligger mer i om det er snakk om ting partneren "burde" vite (om det altså er snakk om en form for bak-lyset-føring eller bedrag) enn om hvorvidt det er nåtidige eller fortidige ting det er snakk om.
Så er det såklart et viktig spørsmål hvem som skal vurdere hvor grensen går for hva partneren "bør" få vite, og det er der jeg altså foretrekker å basere meg på tillit til partners (og egen) vurderingsevne, i stedet for å ha en regel om full innsynsrett.
Når det er snakk om hemmeligheter i forholdet er det vel heller snakk om å leve et hemmelig liv som partneren ikke har tilgang til, type flørting og venner/venninner som man ikke forteller partneren om?
Du vet at mannen din er på forumet, Pappalille? :skeptisk:
Anyhow, jeg sliter med å finne riktig balansegang der. Siden jeg har opplevd forhold hvor, vel, stort sett det meste var et problem, "hvorfor ser du ham i øynene?", og derfor etterhvert ikke fortalte noe som helst, vil jeg nå veldig gjerne ha en mer åpen greie, også på fortid. Dog, det er himla mye i min fortid som ikke har relevans, og det er veldig mye i han jeg henger med nå sin fortid som jeg strengt tatt ikke vil vite, kjenner jeg.
Joda, jeg er helt enig med deg. Jeg tror allikevel at tillitsbruddgreia oftere trer fram i forhold til ting som skjer i perioden man er sammen. Men klart, det er jo kjekt å informere om at man myrdet eksen med øks og har hatt et forholdsvis langt fengselsopphold på baken. Sånne ting. :p
Men hvis han hadde en hemmelig sparekonto bare for å ha en sparekonto, og ikke med tanke på å stikke av, ville du se det som et problematisk tillitsbrudd da også? Jeg skjønner selvsagt at tanken på at partneren planlegger å stikke av er noe man reagerer på, men jeg klarer ikke å se det å ha en egen, privat sparekonto som et svik. Med mindre det er snakk om å "lure unna" penger som etter avtalen egentlig skulle gått med til fellesutgifter, eller noe sånt. Hvis man har en avtale om at hver av partene har x tusen til eget bruk hver måned, og den ene parten da velger å sette en del av dette på en egen, privat konto, så kan jeg ikke se noe galt i det.
rine; det var ikke din kommentar i den andre tråden jeg reagerte på. Det var en generell uttalelse om at det var som tillitsbrudd å regne med hemmeligheter i forhold, og det var uttrykt på en slik måte at jeg oppfatter det å gjelde alle former for hemmeligheter.
Som jeg har nevnt før; jeg snakker om slike ting som ikke har innvirkning på parforholdet. Dobbeltliv og stjeling fra felles økonomi går helt klart utover parforholdet.
Jeg svarte vel noe sånt som at jeg ikke holder noe hemmelig for min mann i den tråden, og det står jeg faktisk for. Han vet det meste om meg, både fra tidligere tider, og fra vår tid sammen.
Selvfølgelig er det vel ting jeg ikke har fortalt, men det er ikke for å hemmeligholde noe. Er vel heller det at det ikke er noe som er av betydning, eller at det rett og slett aldri har vært naturlig å si.
Jeg er vel enten altfor åpen, eller så lever jeg, og har levd, et altfor kjedelig liv :knegg:
Jo mer jeg tenker på det, jo mer urimelig høres det ut å kreve at man ikke skal ha noen hemmeligheter for partneren. (Ikke at jeg synes det er noe galt eller rart i å velge å ikke ha noen hemmeligheter, altså, men det er det der med å mene at man i utgangspunktet har rett til å få vite absolutt alt om den andre.)
Jeg hadde ikke reagert hvis han hadde penger igjen hver måned, nei. Mest sannsynlig har han vel også det. Siden han tjener mer og bruker mindre, mener jeg. :humre: Med jevne mellomrom snakker vi jo økonomi, og hvis vi f.eks hadde lurt på å pusse opp badet, men ikke var sikre på om vi hadde råd, ville jeg blitt ganske lei meg hvis jeg seinere fant ut at han satt med 80.000 på hemmelig konto. Jeg hadde ikke blitt lei meg pga av badet, men fordi han ikke fortalte meg at han hadde så mye "hemmelige" penger.
Da svarer jeg at det kommer helt an på hvilke hemmeligheter: Pengerot og utroskap, slike ting sier vel seg selv at er tillitsbrudd? Hvis jeg f.eks synes at den nye naboen har knallfin rumpe, ville jeg nok ikke umiddelbart fortalt det til mannen, nei. :knegg:
Det som sikkert kan skje er at man etter en tid sammen oppdager noe som for en selv er en stor greie, men som den andre rett og slett har glemt, eller har tenkt at ikke er så viktig. Jeg har heldigvis ikke opplevd det i parforhold, men i andre relasjoner hender det ja. :sparke:
Tja, jeg har vært sammen med han siden jeg var 17 år, dvs godt over 20 år nå. Så det begrenser seg litt hvor mange hemmeligheter jeg pådro meg i forkant. Men vi snakker om det meste.
Jeg har ikke så mange hemmeligheter merker jeg, ikke er det noe savn heller. Hadde jeg ville hatt det kunne jeg helt sikkert det, men det er ikke behovet for å holde ting hemmelig for hverandre som holder oss sammen for å si det sånn.
Så for å presisere; jeg er selvsagt ikke for stålkontroll og avhør av partneren sin heller. Men det var da gøy å spørre og grave om alle mulige detaljer i hverandres liv dengang da vi seilte på en rosenrød forelskelse. :knegg:
Av den grunn tror jeg ikke det er så mye som er hemmelig i dag heller. Mannen min er min beste venn og jeg liker virkelig å dele tanker og meninger med han.
Ja og som annec har vi væ'rt sammen lenge og jeg var ikke spesielt gammel da det startet heller, mulig det ville vært annerledes om jeg skulle begynt påan igjen i dag.
Såklart ikke! Det er jo naboens hemmelighet, ikke min. :nemlig:
Eh, den var kanskje ment seriøst? Tja, det kom kanskje an på hva jeg selv syntes om at naboen sa det. Eller kanskje ikke? Hvis jeg selv syntes det var bare morsomt, ville jeg se på det som en helt ufarlig ting å fortelle om - og hvis jeg syntes det var ubehagelig, ville jeg kanskje hatt lyst til å fortelle det av den grunn. (Hvis utsagnet kom som et ledd i en hemmelig flørt jeg hadde med naboen, ville det etter min mening være en hemmelighet av den typen som er i en ganske mørk gråsone når det gjelder hva som ikke er OK.)
Joa, hvis det hadde vært en hemmelig flørt hadde man selvfølgelig ikke fortalt det, da hadde det jo ikke vært hemmelig lenger. Dog ikke spesielt OK heller.
...men ellers? Uprovosert? Tja, det er en sånn type situasjon som voldte meg mye hodebry før, og hvor det ga minst bråk å holde kjeft. Men atte. I don't know. [noparse]:demonstrerer sosial uintelligens:[/noparse]
For å være seriøs: Det trenger ikke være en slem hemmelighet selv om man ikke forteller det. Jeg vil for eksempel ikke vite om det hvis helten flørter med en annen. Jeg kommer bare til å bli lei meg og skuffet, og så lenge han ikke gjør noe vil jeg ikke vite om det. Så jeg praktiserer det sånn andre veien også.
Altså, sånn rent bortsett fra at du åpenbart har langt mer erfaring med den typen naboer enn jeg har, uten at jeg kan skjønne hvorfor (:snurt: ), så er det jo helt klart urimelig at man selv skal få bråk av å fortelle hva andre har sagt. Men jeg synes jo det er like urimelig om det skal føre til bråk å ikke nødvendigvis fortelle hva andre har sagt. Det er typisk en sånn ting jeg synes man skal ha lov til å bestemme over selv, og fortelle eller ikke fortelle etter eget forgodtbefinnende.
Spør du nå egentlig om hva vi/man gjør i forhold til den uprovoserte naboen, eller er vi fremdeles på "forteller man det til mannen sin eller ikke"-spørsmålet?
Det er ikke sikkert jeg ville ha sagt det til mannen. Men ikke fordi jeg følte at jeg måtte eller ville holde det som en hemmelighet. Det er i det øyeblikket jeg ville følt at jeg ikke kunne ha fortalt det til han jeg ville ha tenkt at dette ikke var greit.
Jeg har ingen bevisste hemmeligheter for manne min. Det betyr ikke at jeg alltid forteller alt og slett ikke om min fortid. Men - det betyr at jeg vet at jeg kan fortelle alt og at det er trygt og greit. Hemmeligheter i forhold til hemmelige konti, ville jeg ha sett på som et tillitsbrudd som jeg ville ha hatt problemer med å forholde meg til.
Man forteller det hvis man har lyst - for eksempel fordi man selv synes det er morsomt, og regner med at mannen også vil synes det, eller fordi man synes det er teit eller creepy, og har lyst til å dele denne oppfatningen. Hvis man derimot ikke har lyst, forteller man det ikke. :værsågod:
Jeg kunne latt være å fortelle noe om et sjekkeforsøk fordi jeg syntes situasjonen var pinlig på "sjekkerens" vegne, og fordi jeg ikke ville røpe overfor mannen min hvor teit denne personen hadde vært. Jeg kan ikke gå med på at det skal kunne regnes som "svik" fra min side å ikke fortelle om hva en helt annen person har gjort, helt ubedt og uprovosert.
Helt klart. Jeg hadde fortalt det til alle som orket å høre på. :nemlig:
Men jeg mener at man ikke har krav på å få vite alt i ett parforhold. Man eier ikke hverandre, og man må da ha lov til å ha en privat del av seg selv man ikke ønsker å dele. Forutsatt at dette ikke er noe som går utover par/familieforhold.
Nå har vi bodd sammen siden vi var 18, så vi har vel ikke akkurat en hemmelig fortid, og jeg tror vi deler det aller meste av tanker, følelser og gjerninger. Men vi har ikke noe krav på å få vite alt.
Men. Hva om man selv tenker "no big deal" om kommentaren, og glemmer den, og så har en annen nabo, sladrete fru Pedersen i tredje, hørt hva denne mannen sa om din eminente bakdel, og forteller det til mannen din over en kaffekopp ved pelargoniebedet. Hva da? Da virker det jo som om man har prøvd å skjule noe.
Hvis mannen min i dette scenariet skulle komme og si til meg at fru Pedersen sa at nabo X hadde sagt, osv., så ville jeg vel da bare sagt "ja, det stemmer, det sa han". Tenker jeg. Jeg kan ikke forestille meg at han ville spurt hvorfor jeg ikke allerede hadde fortalt det, men om han gjorde det, antar jeg jeg ville sagt at jeg gikk ut fra at han allerede kjente til min eminente bakdel og ikke trengte å få seg det fortalt fra utenforstående, eller noe sånt. Du kjenner da mannen min, aC, du tror da ikke dette ville vært et problem? :hehehe:
Mannen din er jo et unikum! Men jeg kjenner mange andre menn også.
Øh. Det kom feil ut.
Anyhow, dette er sikkert opplagt for alle, ja? Men en sånn ting som jeg virkelig ikke helt har skjønt hvordan egentlig bør være i praksis, hvilket fører til at når jeg er i sånne situasjoner hvor noen har hørt noen har sagt noe som sikkert har betydd noe og sjærsten hører det og spør helt uskyldig, vel, da ender jeg opp som en idiotisk, rødmende, bortforklarende tullebukk som ser usedvanlig skyldig ut. Høh.
:note-to-self, ring Skilpadda neste gang:
Og en fantastisk avsporing, ikke minst. "Naboens stussbeundring - what to do?" Sorry, Pappalille.
Hadde naboen sagt til meg at rumpa mi var fin hadde jeg helt klart fortalt det til mannen min. Han må jo få litt latter og glede inn i livet sitt han óg. Og så hadde jeg ringt noen for å få hodet til naboen sjekket. Tror jeg. Burde jeg det?
Det er nok et spørsmål for en annen tråd kjenner jeg. "Bør du ring bæ-bu-bilen om naboen din helt klart har tørna, eller overlater du det til naboens familie/nære og kjære?"
Jeg tror noen hver egentlig kan bli litt satt ut av at folk (f.eks. naboer) plutselig oppfører seg helt uventet urimelig, og at man kan komme til å føle seg ansvarlig for reaksjoner som man i virkeligheten slett ikke har noe ansvar for, aC. Så jeg tror på ingen måte du er dum eller rar som reagerer sånn som du beskriver det.
Og selv om jeg har svart veldig sleivete her, så ligger det litt seriøsitet i det også - det er viktig å innse at noen ting ikke egentlig er viktige, liksom. At hva en tilfeldig nabo finner på å si hverken er ditt ansvar eller partnerens sak, og at det i bunn og grunn ikke spiller noen rolle heller, samme om man velger å fortelle om det eller ikke.
Vi har vært sammen siden jeg var 18, og det er virkelig begrenset hvor mye jeg opplevde før det som jeg har grunn til å holde hemmelig. Men for meg handler det mer om forventninger ifht. åpenhet på bestemte tema.
F.eks har vi felles økonomi. Helt felles. En hemmelig konto ville bety at penger var lurt unna fellesskapet, og det ville jeg reagert sterkt på.
Om mannen min gjorde store valg uten å diskutere med meg eller fortelle meg om det, f.eks søkte jobber, så ville ikke det vært i tråd med forventingene jeg har til vårt samliv. Men jeg forventer ikke at han forteller meg alt han tenker og føler, alt alle sier til ham, hemmeligheter venner forteller ham osv. Og de fleste forhold har vel uttalte eller uuttalte "regler" ifht. hva man forventer av den andre parten, og da er det brudd på dette som er problemet, ikke spesifikt at etellerannet holdes hemmelig.
Fra fortiden har jeg helt klart endel hemmeligheter. Noen av de tror jeg rett og slett ikke han vil høre. Det kommer aldri til å påvirke forholdet vårt noe. Jeg føler ikke for å blottlegge meg selv 100% til noen.
Har mine hemmeligheter i ekteskapet også. Men de går på den "uskyldige" sorten som unødvendige innkjøp eller opprinnelig pris på noe.
Han har sikkert sine hemmeligheter for meg også, det er helt greit. (Så lenge det ikke går på "store" ting som utroskap eller andre ting som vil påvirke ekteskapet.)
Ang naboens rumpe-kommentaren, jeg kunne like gjerne fortalt det som ikke-fortalt det. No big deal.
Ang hemmeligheter generelt så har vi nok noen. For litt siden fant jeg ut av en av mannens hemmeligheter, og ble såret og skuffa. Det ble en relativt stor krangel ut av det. Men jeg mener fortsatt at det er i hans fulle rett å skjule dette for meg, men det var litt vanskelig å tenke fornuftig der og da. :knegg:
Jeg har nok uansett færre ting jeg holder skjult, fordi jeg har genfeilen skravlekjerring, og det meste bare renner ut, uansett. :knegg:
Jeg hadde hemmeligheter i vårt forhold. En av dem kunne sikkert påvirket forholdet vårt, men jeg har ikke dårlig samvittighet for det, og tenkte at det er ikke alt han trenger å vite.
Jeg er selvsagt enig i at mannen til Skilpadda er helt super, men nei, han er virkelig ikke et unikum i så måte. Det er faktisk helt normalt for voksne menn å reagere positivt eller helt nøytralt på at andre menn beundrer sin kone og gir henne komplimenter. Jeg er veldig enig med Skilpadda her: jeg står da ikke til ansvar for hva andre folk sier eller gjør.
Jeg har vel ikke så mange hemmeligheter for min mann tror jeg? :vetikke: Det er vel ikke sånn at han vet alt som har skjedd før vi møttes, men han vet vel det meste som har skjedd etterpå. :knegg: Det kunne heller ikke ha ramla meg inn å ha en hemmelig sparekonto han ikke visste av. Jeg ser liksom ikke helt poenget. :blånn:
Jeg tror forresten mye av dette kan avhenge av erfaringer man har gjort seg tidligere. Og om det er opplevelser som gjør at man føler for å holde ting hemmelig, eller ting som gjør at man føler for å absolutt ikke gjøre det. :nemlig: Hemmeligheter, sjalusi og ting innenfor den sjangeren er på en måte ikke noe tema i vårt forhold, enda i alle fall. Tror vi er ganske avslappet til det begge to.
På generelt basis så synes jeg ikke man skal ha hemmeligheter i et forhold. Det er selvsagt ikke alt man trenger å dele, men viktige ting som kan påvirke forholdet bør man vel være åpne om.
Men i noen tilfeller så lever man i ett forhold slik AC skrev der man går for det som det blir minst bråk av. Jeg vet ikke om man kan kalle det å ha hemmeligheter for den andre, men man tilpasser i hvert fall sannheten etter den andres humør. Ikke et bra sted å være.
Om man da etter å ha vært i et slikt forhold går inn i et nytt forhold så ser jeg for meg at det er en god del hendelser man ikke vil fortelle sin nye partner om. Men blir det å ha hemmeligheter for den nye partneren eller bare det at man unnlater å fortelle om ting man ikke vil snakke om? :vetikke:
Synes det er greit å ikke fortelle alt fra fortiden ellers så klarer jeg ikke å holde på hemligheter for min mann særlig lenge, liker å fortelle ham alt:)
"Den som hele tiden ønsker å vite hva partneren tenker og føler fortjener ikke bedre enn å få ønsket sitt oppfylt." (ukjent)
Ang. rumpesnakket, så tror jeg ikke mann trenger å være sammen med et unikum for å trygt kunne videreformidle et kompliment til mannen sin. Det hender jeg sier sånt til min mann. Feks: "J på jobb sa at jeg var så fin i dag." Nolomannen: "Hm, J har i grunnen rett. Det har jeg aldri sett før. Du er jammen fin."
Jeg tror jeg kunne sagt "åja, det hadde jeg glemt". :teflonhjerne:
Helt enig med Teofelia.
Men sånn ellers, hemmeligheter....
Min første mann visste nok alt om meg, siden jeg var så ung da.
Min neste fikk vite det som var verdt å vite. Vi var midt i tredveårene da vi traff hverandre, begge med lange singelperioder bak seg, og det er da vitterlig ikke alt som er viteverdig. :rolleyes:
Jeg har ikke bevisst noen hemmeligheter for mannen - med unntak av andres hemmeligheter som jeg deler. De hører jo selvfølgelig ikke til mannen min. Jeg har ansett det som et tillttbrudd om mannen f.eks har hatt hemmelig gjeld etc - atlså ting som påvirker vårt liv som hemmelig.
Jeg har ingen hemmeligheter for drømmeprinsen. Det betyr ikke at jeg forteller alt eller at han vet alt - ikke på langt nær. Men det betyr for meg at om det er noe han trenger å vite så har jeg ikke noe han ikke kan få vite om.
Skulle han vært oppdatert på alt hadde vi jo ikke fått gjort annet enn å vedlikeholde dokumentasjonen. :knegg:
Om det er en venninnes hemmelighet for eksempel, så har jeg ingen problemer med å si til ham at det er noe hun neppe ville delt med deg så det vil jeg ikke kommentere.
Men bare tanken på at akkurat han skulle spurt om mine venninners hemmeligheter er ekstremt fjern kjenner jeg.
Jeg skulle skrive det samme som smilefjeset :jupp:
Ingenting jeg bevisst holder hemmelig eller ikke ville svart på om han hadde spurt, men heller ingen behov for å levere en Knausgård i 6 bind til ham. Samme gjelder vel andre vei. Jeg ville blitt skeptisk om han ikke ville svare på direkte spørsmål om ting, eller om han skjulte informasjon eller hendelser som har noe med vårt liv sammen å gjøre, eller ting jeg burde visst om familie og bakgrunn.
Rumpe-greia ser jeg ikke helt at er et problem uansett. Antagelig hadde jeg løpt hjem til mannen og skrytt av at naboen likte rumpa mi :knegg: Han ville definitivt gjort det samme om noen likte hans. Men om vi ikke hadde sagt det og noen andre hadde nevnt det for partneren, hadde det overhode ikke vært noe problem.
Er helt på linje med deg, Pappalille og er forøvrig enig i alt Skilpadda sier i denne tråden.
Jeg synes ikke det er et mål eller ideal å skulle leve i symbiose med partneren. Tvert i mort. Det er av største viktighet å være klar over at både en selv og partneren er frie individer som har behov for egne rom.
Å ha en forventning om at både enselv og partneren skal være 100% åpne og ærlige om hver eneste detalj i sine liv fra fødsel fram til nå samt ens eget indre liv, tanker og følelser, er etter min oppfatning noe som er basert på frykt og et usunt behov for kontroll.
At man ikke har hemmeligheter som skader partneren eller fører den andre bak lyset på en negativ måte er en selvfølge. Men mange greier er det faktisk til det beste for alle om man ikke forteller alt om til enhver tid. Grunnen til det, er at det er ikke noe som heter objektiv virkelighet - vi ser alle verden gjennom våre helt unike briller. Og en hendelse, tanker eller drømmer som har en spesiel valør i én person sitt liv, kan oppfattes helt annerledes gjennom partnerens briller.
Noen synes kanskje det er en nedtur at livet ikke er svart-hvitt, men jeg må si at jeg er veldig glad for det - selv om det gjør det hele til en mer komlplisert og mangslungen affære. Jeg tror ikke på stor grad av svart-hvit regler i noen relasjoner mellom mennesker, og ei heller i dette tlfellet. Så nei, jeg forteller ikke mannen min alt. Og det har jeg verken en forventning eller ønske om at han skal gjøre heller.
Vi har en høy grad av tillit i vårt forhold og med det har jeg tillit til at han har en høy nok grad av intellektuell kapasitet, kjærlighet, klokhet og empati til å fortelle de tingene som vi har glede, nytte og moro av at han deler og ellers lar være å fortelle det som evt. er ubetydelig, vil kunne misforstås eller vil kunne være til skade for meg, han selv eller forholdet.
Jeg har ikke lest den andre tråden, men dette kan jeg i hvert fall signere på. Jeg var 28 år da jeg traff mannen min og det er virkelig ikke alt jeg gjorde de første 28 årene av mitt liv jeg vil dele med ham.
Det er ikke alt jeg tenker og føler nå jeg vil dele med ham heller. Noe av det for hans skyld og noe av det for min.
Nå har jeg tenkt og tenkt, men kan ikke komme på en eneste ting jeg bevist hoder hemmelig for mannen. Og om jeg noen gang har tenkt å holde noe hemmelig kommer det ut likevel, tror jeg lider av uhelbredelig munndiraee når det gjelder å fortelle mine ting til mannen.
Dette gjelder ting om meg selv - ting som er blitt fortalt i fortrolighet holder jeg kjeft om!
Det er godt mulig mannen har hemmligheter for meg, men jeg tror ikke det er bevist, han har sikkert glemt det selv ;)
Vi har vært sammen siden vi var 16, så det mestee har vi jo opplevd sammen.
Ang. om naboen skulle kommentere rumpen min;
først ville jeg fått sjekket naboen mentalt..
så ville jeg fortat det til mannen min, og vi ville begge ledd godt.
Jepp. Det har vel også hendt at noen har prøvd å sjekke meg opp etter at jeg ble sammen med mannen; det har han bare glist av så vidt jeg kan huske. Jeg tror ikke jeg hadde fortalt det til mannen om naboen eller noen andre kommenterte rumpa mi positivt, jeg ville antakelig bare bli brydd - jeg er ikke sånn voldsomt god til å ta i mot komplimenter. :knegg: Det ville ikke vært slik at jeg bevisst prøvde å holde kommentaren hemmelig, det ville bare vært rart for meg å bringe det opp. Hadde mannen fått høre det og spurt meg hadde jeg selvsagt bekreftet hva som ble sagt - jeg kan imidlertid aldri tenke meg at han ville brydd seg noe videre.
Jeg synes ikke det skal være sånn at man må fortelle hverandre alt, men de fleste ting som betyr noe er det jo naturlig å dele, tenker jeg. Selv har jeg problemer med å holde noe hemmelig i det hele tatt, jeg klarer knapt å kjøpe inn bursdagsgaver uten å fortelle hva det er. :knegg:
Er det bare jeg som synes det er er litt spesielt å kommentere en nabos rumpe? :gruble: En ting er å gi generelle komplimenter "Så bra du ser ut i dag! Kul sveis!", noe annet er å kommentere spesifikke kroppsdeler. (Jeg skjønner at det var ment som et eksempel altså, jeg bare kjenner at jeg ikke ville likt om våre naboer kommenterte min manns rumpe, og at jeg ikke ser det som så selvfølgelig å synes at utelukkende er en positiv og hyggelig greie.)
Jeg har et par ting jeg aldri kommer til å fortelle mannen om, men jeg definerer ikke de tingene som hemmeligheter akkurat. Det er bare ting jeg vil ha for meg selv, og jeg regner med at han har sine egne "hemmeligheter" som ikke jeg vet noe om. Og det er helt greit for meg.
Jeg ville som nevnt bli litt brydd av å få en sånn kommentar, og hadde nok ikke fortalt det til mannen. Han hadde garantert ikke blitt sjalu - men jeg sa jo ingenting om hvordan jeg ville ha reagert selv i motsatt tilfelle ... :flau: Noen stor trussel hadde jeg ikke sett det som, men jeg veit ikke om jeg hadde likt det noe særlig heller. Men om naboen hadde kommentert min manns rumpe og mannen ikke hadde nevnt det ville jeg ikke trodd han prøvde å skjule det for meg. Jeg ser altså ikke på rumpekomplimenter som "en positiv og hyggelig greie", men jeg ser det jo ikke som en trussel for forholdet vårt heller. En sånn kommentar sier vel mer om naboen, egentlig. :knegg:
Ikke bare deg. Jeg hadde skrytt hemningsløst av den kommentaren på jobben, til drømmeprinsen, skrevet om det her og i det hele tatt. Med veldig mange :glis:.
Men aC er jo litt sprekere enn meg da. Jeg må jo innrømme det. Dermed ville jeg kanskje ikke mast så mye om det hvis jeg var aC og fikk en sånn kommentar fordi det kanskje ikke har heeeelt det samme søndag-midt-i-uka-preget.
Dog vil de aller fleste menn tåle veldig godt at fruen forteller at hun fikk et kompliment aC. :nemlig:
Også om de spør fordi naboen over kommenterte det og de ikke hadde hørt om det fra henne fra før og hun sier at hun glemte det, men jo - det sa han.
Noen menn ville syns naboen er småfrekk som kommenterer såpass intimt, noen vil bli ekstra stolte fordi det stemmer, noen vil bare tenke at det er hyggelig osv. Svært svært få vil bli sure på kona. Hun har da ikke sagt eller gjort noen verdens ting.
Jeg for min del ville forventet at min mann hadde satt nabokjerringa med sladrekjeften grundig på plass. :sparke:
Glittermannen hadde mest sannsynlig kommet leende inn og fortalt hva sladrete fru Pedersen hadde sagt, og deretter ertet meg i et par dager, og etter det hadde vi i felles hemmelighet ertet naboen oss i mellom. Han ville ikke tatt det som et signal på at jeg hadde prøvd å skjule noe. Hadde rumpekommrntaren kommet fra noen han visste jeg hadde et crush på hadde han frydet seg og bare ertet enda mer tror jeg.
Jeg forteller veldig mye til min mann, delvis fordi han er min beste venn i verden, delvis fordi jeg er en veldig åpen person. Han forteller også mye til meg. Men vi forteller hverandre ikke alt. Litt fordi vi begge har/har hatt jobber med taushetsbelagt info, fordi vi ikke deler andres hemmeligheter som er delt med oss med hverandre (det er nemlig en ukultur blant enkelte, når jeg ber en venninne holde noe hemmelig, så er det hemmelig! Også for mannen hennes!) og fordi vi har hatt liv før hverandre og ikke deler alt i detalj.
Jeg har få hemligheter for mannen, kankje så få som ingen. Han har vært bestevennen min siden jeg var 13 år, og bestevenner deler det meste. Han har trøstet meg når jeg har hatt kjærlighetssorg, advart meg mot teite fyrer, passet på meg i stupfylla, lånt meg penger, kjørt meg hjem etter fest og hørt på utallige ungjentebetroelser. Da vi ble kjærester i russetiden visste han det meste, og slik har det fortsatt.
Jeg forteller han ikke venners hemligheter, selvfølgelig ikke. Både fordi det ikke interesserer han og fordi det ikke kunne falle meg inn å røpe andres hemligheter.
Jeg ser på det som helt fullstendig uaktuelt at vår nærmeste nabo skulle kommentert rompa mi ved postkassestativet e.l., men om jeg møtte han single fyren som bor litt lenger nedi gata ute på byen og hadde på meg en smæshing kjole eller noe, da kunne det vel skjedd.
Og klart jeg hadde fortalt om naboen komlimenterte rompa mi. :glis: (Og vi hadde atter en gang fått bevis for at naboen ikke er helt hundre...)
Jeg hadde sikkert blitt kry om noen hadde sagt noe fint om rumpa mi, i og med at den er helt ordinær. Jeg har opplevd at menn har kommentert puppene mine, og det er ikke like kult, men pinlig.
Jeg har vel ingen bevisste hemmeligheter fra mannen, med mindre det er noe andre har betrodd meg, men da er det jo deres hemmelighet. Det er sikkert masse han ikke vet, fordi jeg ikke har tenkt på å si det, og det lever vi begge godt om.
Og jeg er enig med Skilpadda i at det er vanskelig å se for seg at man skal basere et forhold på et krav om å ikke holde noe hemmelig.
Når det gjelder rompekommentaren, så hadde jeg skrytt til mannen dersom noen ga meg komplimenter for utseendet. Det skulle da bare mangle. Men jeg får egentlig alt for få komplimenter. :snurt: Faktisk er det mannen som gir meg de fleste. :hjerter:
Ingen hemmeligheter nei.
Men det er jo ikke alle detaljer man har fortalt om alt.
Og små hvite hemmeligheter er jo bare krydder, som å finne en hemmelig bursdagspresang osv. Men vi er jo hverandres bestevenner og aller, aller nærmeste.
Hvilket betyr at jeg forteller mannen alt, også ting som blir fortalt meg i fortrolighet.
Vi leser hverandres post og bruker hverandres telefoner og har felles e-post.
Jeg kunne ikke levd i et parforhold der partner nektet meg å bruk hans telefon, hadde passord på epost og pc-bruker osv. Men det er meg, jeg vet godt at det funker fint for andre.
Mener du virkelig at dersom en venninne betror deg noe som hun ikke vil at du skal si videre til noen, så forteller du det til mannen din likevel?
Om det er slik, ja da er jeg glad du ikke er min venninne.
Jeg syns det er helt sært å ha felles epost. Jeg ser at endel av jentene jeg gikk på skole med i USA har felles facebookkonto som manen sin også. Det er jo ikke snakk om å nekte hverandre tilgang, men å ikke ha behov for tilgang. Vi stoler jo tross alt på hverandre.
Og å fortelle videre til mannen det som er fortalt en i fortrolighet er jo direkte svikefullt. Jeg kan jo kanskje skjønne at en person som syns det er naturlig har et helt annet forhold til tillit og dermed ikke stoler på mannen sin heller.
Ja, det gjør jeg faktisk, med mindre det er en svært god grunn til å la vær.
Han er min aller nærmeste og vi deler alt.
Nå vet mine nærmeste veninner dette, så noe stort problem er det jo ikke.
Men hva skulle de fortalt som han ikke skulle kunne vist om?
Med mindre det direkte inpliserte han og det ville jo vært pussig?
Jeg har forresten aldri opplevd at mine veninner ikke sier videre hemmeligheter som svangerskap ( kommer ikke på flere ting som har vært hemmelig her jeg? :lever nok et kjedelig liv:) til sine partnere og det er helt ok for meg. Hadde vel nesten blitt mer forbauset om de ikke hadde sakt det til partner.
Jeg har det veldig dårlig om jeg har hemmeligheter, så jeg prøver å unngå det. Jeg blir innesluttet av det, og om jeg må holde noe hemmelig i eget hus har jeg jo ingen steder å være avslappet. Så jeg forteller alt som er. Men det gjelder jo ting som han har en interesse av. Jeg forteller såklart ikke venners hemmeligheter til ham. Det er jo ikke min hemmelighet.
Jeg tror muligens ikke helt jeg forstår hva for hemmeligheter det er snakk om her?
Om min veninne hadde en fuck you konto hemmelig for mannen sin og fortalte det til meg og jeg delte det med min mann så ser jeg ikke helt det store problemet?
Med mindre mannen hennes var min manns bestevenn og da ville vi jo vært i et helvetes dilemma uansett ?
For meg handler det faktisk om respekt. Om jeg hadde fortalt en venninne noe som var personlig for meg, og ba henne om å ikke fortelle det til noen inkludert mannen og hun gjorde det likevel så hadde jeg blitt sur, og ville nok aldri mer stolt på henne. Det samme gjelder andre veien, jeg fortalte aldri noe som venninnene mine delte med meg til eksen, det skulle da ellers bare mangle.
Vri litt på det og si hun fortalte meg at hun var utro mot mannen da.
Fortsatt ikke noe dilemma? Fortalt i fortolighet og ikke noe man skal fortelle videre?
Jeg er faktisk ikke enig og mulig det gjør meg til en dårlig veninne, men hemmeligheter har aldri vært min greie. Det innebærer som regel at man går bak ryggen på noen og det liker jeg svært dårlig!
Jeg HÅPER virkelig mine nærmeste ikke tenker slik og dermed avstår fra å fortelle meg ting jeg brude visst fordi det er fortalt i fortrolighet??
Så dersom jeg hadde fortalt at jeg slet psykisk og grunnen til det, så handler det automatisk om at man går bak ryggen på noen?
Om en av mine venninner hadde fortalt meg at hun var utro, så hadde jeg fortsatt ikke fortalt det til mannen min, men om jeg anså hennes mann som en venn, så ville jeg gitt henne sjansen til å fortelle det selv, før jeg evt fortalte det til han.
Nei, jeg tror det er like greit at vi ikke er venninner, jeg kunne faktisk ikke hatt en venninne som jeg ikke kunne stole 100% på.
Du ville ikke fortalt meg om psykiske plager og grunnen fordi jeg ville stoppet deg og sakt at jeg ikke vil vite.
Å forvente at man kan stole 100% på veninner er for meg en sånn fortissgreie man skrev i brevvenn annonser. Ikke noe som er virkelighetsorientert.
Men jeg vet jo at det er delvis dette som gjør at jeg blender godt med menn og ikke riktig så godt med kvinner. Mine hemmeligheter er mine og til nød mannens, ingen andre skal bære byrden med dem.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
