Jeg leste nettopp dette, og skjønner ingenting, blir pappakvoten fjernet? Eller er det Høyre som bare ønsker det? Jeg har lest hele artikkelen, men i dag er jeg i det hjørnet at jeg leser samme setning 5 ganger og klarer ikke helt å konsentrere meg.
Jeg kjenner jeg heller mer og mer mot tredeling jeg altså. For 1-2 år siden og mer var jeg veldig imot, men nå blir jeg bare mer og mer for, spesielt når jeg leser innleggene under denne artikkelen, som er veldig "vi klarte oss da fint før i tiden, det er ingen menneskerett å få barn, la oss velge selv, det er MIN mammapermisjon" osv. :gal:
Høyre er ikke i regjering og kan ikke fjerne pappakvoten i den posisjonen de er i nå. Men de har vedtatt at partiet Høyre vil gå inn for å fjerne pappakvoten.
Mens de er i gang så syns jeg godt de kan fjerne bestemmelsene om at foreldre er like vitige ellers i lovverket. La mor bestemme over barna fra vugge til konfirmasjon og pålegg alle menn å tjene så mye som kona syns det er behov for.
Dessuten mener jeg selvsagt at menn nå aldri har kunnet ta seg av unger uansett. Bare de homofile. Og de får jo ikke så ofte unger. Like greit - så smitter de ikke homofilien sin over på ungene heller.
Mange vil vel også mene det er en naturlig følge av dette at kvinner beskjæres til halv lønn i arbeidsmarkedet, men jeg venter litt og se hva Siv og Erna syns før jeg bestemmer meg selv. Jeg liker ikke å gi fra meg goder. :blånn:
Åsså sjønner jeg liksom ikke hvorfor jenter skal ta lappen? Jenter har jo liksom ikke noe å gjøre i trafikken, da. Kan Siv og Erna gjøre noe med dette åsså?
Jeg synes det er fascinerende at Høyre har vedtatt tidsreise tilbake til hvert fall åttitallet, minst, og attpåtil kaller det valgfrihet å fjerne rettigheter som folk stort sett setter veldig pris på og som virkelig har hjulpet menn til å kunne få mer tid med babyen sin.
Før fedrekvoten ble innført var det knapt en mann som var hjemme og de fikk nok litt tyn, ser jeg for meg. Nå er nesten alle hjemme en periode. Og ser på det som en selvfølge. Hvis kvoten forsvinner, så sklir nok ting tilbake i det gode gamle klassiske kjønnsrollemønsteret og vips så har alle "valgt" det som var mest lønnsomt, nemlig at mor er hjemme og far jobber mer.
Dette gjør meg eitranes! Jeg skal i hvert fall være med å skrike opp, slik at kommende foreldre er klar over at det er En God Ting™ at begge har permisjon fra jobb og får tid med den lille, uavhengig av om Høyre noen gang får dette gjennom eller ei.
Hear hear! Jeg synes også det er veldig fascinerende at mange kvinner som er imot tvungen deling argumenterer for synet sitt ved å snakke om SIN mammapermisjon, uten å skjønne at sånne utsagn faktisk bare får folk (inkludert meg selv) til å være enda mer sikre på å være FOR tvungen deling.
Egentlig er dette en ganske skremmende utvikling. Greit nok at Høyre ikke er i posisjon nå og at dette ikke blir endret over natta, men strengt tatt så kan Høyre og FrP (som bejubler dette vedtaket) komme i flertallsposisjon og klare å få igjennom denne endringen. Nå er jeg ingen høyrevelger, men dette hadde jeg allikevel ikke ventet.
Maken til likestillingsfiendlig vedtak skal man lete lenge etter. Og jeg syns faktisk det er bakstreversk på pappaenes bekostning som nå både må kjempe mot kona og arbeidsgiver hvis han ønsker å være hjemme med avkommet sitt.
Jeg skjønner at du fjaser, men jeg synes dette er unødvendig og lite fruktbart for evt. videre debatt. Å gi familiene valget selv vil ikke si at mor blir enehersker.
Jeg synes det er et genialt forslag. Jeg er veldig for at familien skal få bestemme hva som fungerer for dem, og ikke Staten. Det som fungerer optimalt for oss i en runde, vil ikke nødvendigvis fungere i runde to og det mener jeg er opp til oss å bestemme. Fedre har like stor rett til permisjon og jeg synes det er rett og rimelig at det er familien som bestemmer dette.
Det er ikke tilfelle i min omgangskrets. Her tar like gjerne far ut halvparten av permisjonen som mor og det opereres med tidskvoter og alle mulige slags finurlige løsninger. Jeg opplever det som vanlig at menn tar ut større deler av permisjonen enn da jeg var gravid.
Dette mente jeg også for en stund siden, men problemet er jo at menn ofte blir uglesett på jobben pga. permisjon, det er ikke stuerent at menn tar permisjon, og i hvert fall ikke mer enn 6 uker. Dersom dette blir "tvunget" gjennom, blir det lettere for menn å faktisk ta permisjon uten at det blir pes på jobben.
Fordi pappakvoten er blitt atskillig større siden du var gravid og større pappakvote gir mer aksept for ytterligere fleksible løsninger i fht mer tid hjemme for far.
Det blir noe annet enn det du skrev i forrige innlegg, SF. Det blir enormt vanskelig å diskutere dette når du og Mim legger premissene for debatten på denne måten.
Er det ikke naturlig å diskutere hva som skjer på landsbasis når det er en nasjonal bestemmelse som skal tas da? :vetikke:
Hvordan mener du man burde diskutere den?
Jeg har hørt arbeidsgivere snakke om at det er lite mandig å være hjemme i permisjon, og "i min tid drev vi ikke med sånt tøys!" og innbiller meg at det er ganske vanskelig for en mann å si at han ønsker å være hjemme mer enn de lovfestede ukene når det er den type holdninger som råder.
Jeg har nok av venninner som med stor sorg har gått tilbake i jobb og gitt pappaen hans lovmessige uker. Og venninner hvor pappaen har hatt lyst til å ta ut mer permisjon enn det lovpålagte og ikke fått lov...
I utgangspunktet er jeg for valgfrihet i forhold til pappapermen, men det kommer for tidlig. Jeg tror at dersom pappapermen fjernes vil det bli slik at flere kvinner tar ut hele permisjonene og færre pappaer. Dessverre. Den løsningen vil også etter min mening gjøre det enda mindre attraktivt å ansette kvinner.
Ja, og det er et problem slik jeg ser det, men jeg er ikke sikker på om tvungen fordeling er løsningen. Det er litt egoisme som ligger bak den uttalelsen, for når jeg skal tilbake i jobb er lillebror 8 måneder, og mannen må bruke mye av sin fri på å kjøre frem og tilbake til nabobyen for at jeg skal amme. Forskjellige familier med forskjellig behov, derfor er jeg delt i forhold til dette.
Jeg har både kvinner og menn på min arbeidsplass som har tatt ut permisjon i ulike variasjoner og jeg synes faktisk ikke det er noe større problem at menn tar ut permisjon enn kvinner. Det enkleste er de som tar ut lengre permisjoner i slengen og ikke disse to til fire ukene her og der. Lite mandig å ta ut permisjon, se den har jeg ikke hørt før. Jeg tenker at da svarer man. Enten man er kvinne eller mann. For det er klart det sitter en generasjon over oss og mauler i sjegget.
Jeg skjønner ikke hvordan man kan få endret holdninger til dette om man faktisk ikke gjennomfører. Det blir litt sånn som at homofile kan ikke adoptere barn for det kan hende at de blir mobbet på skolen. Det er vår jobb å sette premissene. Og at det sitter noen gubber rundt omkring og sukker, se det klarer jeg rett og slett ikke bry meg om. Det viktigste for meg er at familien faktisk får legge opp permisjonen etter hva som passer de.
Hvorfor vil færre fedre ønske å ta ut permisjon enn det er i dag? Da sier man jo egentlig at det er nok pappapermisjon i dag. Jeg tenker motsatt at det kan bli lettere for pappaen å ta ut mer enn det er i dag. Fordi det blir opp til familien hva som passer best.
På min arbeidsplass er det ikke akseptert for fem øre at menn tar lang permisjon. Det syns jeg er utrolig teit - men det er bare ikke klart enda. At kvinner er borte lenge og deretter jobber deltid er visst helt greit.
Samme argumentasjon som når det diskuteres om det er mor eller far som bør redusere sin arbeidstid. Av en eller grunn er det alltid kvinenne det passer best for å jobbe redusert. Veldig pussig.
For meg er det to prinsipper som blir satt mot hverandre og er mutually exclusive. På den ene siden er det selvsagt for meg at familier prinsippielt sett skal bestemme selv hvordan de vil fordele sin permisjon, på samme måte som de skal få bestemme alt annet hva gjelder tidsfordeling.
På den annen side er det ingen tvil om at fedrekvoten har vært et verktøy til å øke aksepten av fedre også skal være hjemme. I en idéell verden hadde menn og kvinner valgt helt selv å være omtrent like mye hjemme. Slik er det ikke. Det er en samfunnsmessig utfordring.
Dog er det et mye større likestillingsproblem at det som oftest er mor som jobber redusert, det får impact på roller over lang tid da barna er langt mer påvirkelige enn i spedbarnstiden, det påvirker pensjon og økonomisk sikkerhet, det påvirker arbeidsgivers innstilling til kvinner i fertil alder eller med små barn. Hva skal vi gjøre med det? Tvinge far til å jobbe tilsvarende stillingsprosent som mor?
Dette er vel klassisk høyrepolitikk i praksis? "Forandre for å bevare." Forandre for å komme tilbake til de glade 50-årene. (Jada, de kan preike så mye de vil om at likestilling er fint, men det skjer faktisk ikke av seg selv altså.)
Jeg lar meg også fascinere av kvinner som ser på menns permisjon som uker som egentlig er deres - men som fratas dem. F.eks hvis mannen ikke ønsker å ta ut permisjon. For meg er det en helt merkelig tankegang. Fars andel er tiltenkt far. Punktum. Vi har i den store sammenheng en ekstremt lang permisjon. Om far ikke vil være sammen med barnet sitt så dauer man ikke liksom, eller går konkurs. Far sier bare i fra seg en mulighet.
Jeg er enig i prinsippet, at man skal ha valgfrihet og at hver familie skal få bestemme selv. Men i praksis så viser det seg at aksepten for å velge annerledes, dvs far ha mer enn "standard", så blir det vanskelig. De siste årenes endring i permisjonspraksis har vært tvunget frem ved å øremerke uker til far, og vi begynner nå, sakte men sikkert, å se at det blir allment akseptert at far tar ut lang permisjon. Og kanskje vi en gang når dit at det er like forventet av samfunnet at far blir borte i forbindelse med familieøkning som at mor blir det, og da tror jeg kanskje tiden er inne for å diskutere en endring i permisjonsordningen. Men ikke nå, vi er ikke der enda. Og siden jeg mener at samfunnet har svært godt av at far tar sin dont hjemme, så er jeg for kjærlig tvang i form at øremerkede uker til mor og øremerkede uker til far.
Jeg er veldig enig Scarlett og Adrienne kjenner jeg.
For oss så hadde det vært helt umulig for mannen og ta sine uker, dermed mister vi de.
Så lenge staten ikke dekker opp mer enn til 6 G og mannen tjener mest, noe de somregel gjør, så blir tapet for stort for oss.
Hvor mye MER likestilte ble vi av å øke fra 6 til 10 uker? Hvor mange uker av pappakvoten har falt bort fordi far ikke har kunnet/villet ta ut permisjon, samlet sett? Er det rettferdig at disse familiene skal komme ut dårligere økonomisk, fordi de ikke passer inn i likestillingsidealet?
Jeg er også for kjærlig tvang og ettersom jeg har troen på at likestilling mellom menn og kvinner som omsorgspersoner er roten til alt godt så kjenner jeg at jeg ikke tror at Norge er klar for dette ennå.
På den annen side så tar menn i min verden alltid ut mer permisjon enn minimumskvoten for far, så hvem vet, kanskje det kan gå, men jeg kjenner at jeg ikke helt har lyst til å ta sjansen på det.
Jeg er positiv til at familier selv skal bestemme hvordan de fordeler permisjonen, det er tross alt to voksne mennesker som vet sin familie best det er snakk om. Selvsagt er det bra hvis fedrene tar ut lang permisjon de også, og det kan de vel fortsette med?
Holdningene som tydeligvis er rundt omkring må det vel være mulig å gjøre noe med på andre måter. Jeg har heldigvis ikke møtt på disse.
Jeg vil gjerne beholde dagens ordning med en viss kvote som faren må ta og som ellers mistes. Noe av grunnen til dette er at jeg selv har en mann som ikke ville vært hjemme dersom han ikke "måtte", men som har hatt veldig stor glede av tiden hjemme likevel. I tillegg måtte han slåss med en gammeldags leder, som ville blitt meget furten om han hadde valgt en lengre permisjon enn den "vanlige". Jeg tror at begge foreldrene har godt av å være litt alene hjemme med sine barn og er gjerne med på litt "kjærlig tvang".
Når det gjelder fleksibilitet så ville jeg mye heller hatt den fleksibiliteten det ville vært å ha mulighet til barnehageplass til barn under et år slik at det er en reell mulighet med tidskonto, også for de som ikke har pensjonerte besteforeldre i nære omgivelser.
Ellers så bare fniser jeg småhånlig av de som har god inntekt (som man har om man tjener over 6G) og som ikke har såpass til økonomistyring at de klarer å planlegge et lite inntektstap når de har en planleggingshorisont på over et år.
På min jobb har vi merket økningen fra 6 til 10 uker veldig godt. Før var det vanlig at de seks ukene ble i stor grad tatt ut i forbindelse med ferie og at mor hadde ferie, og det ble ofte sjelden en reell "alene-med-barna"-situasjon mer enn et par uker. Når de nå tvinges til å ta ut 10 uker virker det som om de tenker at når de først skal ha så mye, kan de like godt ta ut mye mer, og det er ikke uvanlig at nybakte pappe'r (og de er det en del av for tiden) skal ha minst fire måneder permisjon. Og det blir mer og mer akseptert og forventet på jobben at far også blir borte en god stund, og det er knapt noen som løfter på et øyebryn av overaskelse.
Men da mannen min for litt over tre år siden tok ut 12 uker permisjon møtte han en god del motbør for valget vi tok, og vi endte opp med å endre det til tidskonto, sånn at han kunne jobbe litt hver uke. Vi er i samme bransje og han sier han merker samme tendens til endring som det jeg gjør på min jobb.
Jeg synes faktisk ikke det. Om man har lyst til å være hjemme den måneden eller de to-tre månedene det kanskje dreier seg om, så forstår jeg ikke at det inntektstapet er det avgjørende. I de fleste tilfeller der det er brukt av noen jeg kjenner så er jeg overbevist om at det er en unnskyldning, ikke en grunn.
Jeg tror kanskje Erna får skylden for noe hun altså ikke har skylden for, all den tid hun stemte med mindretallet i denne saken... Bare sånn for å plassere skylden der den bør plasseres ;)
For min del er det like fjollete å fjerne fedrekvoten som det er å innføre en tredeling. Dvs sånn egentlig burde det ikke være nødvendig med en fedrekvote, jeg er for at familien skal klare å bestemme den greia selv. Men innser at det er behov for "mild" tvang i enkelte tilfeller. Så på sikt ønsker jeg at kvoten skal bort, men innser at i Høyre nok er litt vel tidlig ute enda.
Dette var en genial oppsummering som sier det meste om hvorfor styrt deling forsatt er viktig. :applaus:
:nikker:
Hvorfor skrive det selv, når andre skriver mine tanker bedre enn jeg gjør selv.
Jeg synes Blå også har et poeng. Det er en del kvinner som også tjener over 6 G, hvorfor i alle dager er det vanskeligere for menn å ta dette "tapet" enn det er for kvinnene?
Jeg er også veldig enig med Adrienne med flere. At staten legger økonomiske føringer for hvordan den vil ha det synes jeg er greit. Personlig hadde vi kommet best ut med full valgfrihet (altså sluppet å ta ut fedrekvote) men allikevel synes jeg fedrekvote er så viktig for samfunnet at jeg synes det er greit at vi taper økonomisk på den.
Trixie: Det skal jo mye til at man ikke får tatt ut fedrekvoten da. Mannen har en jobb som ikke gjør det mulig å ta ut permisjon egentlig. Så det vi måtte gjøre var å ta ut fedrekvote i friperiodene til mannen, når han allikvel var hjemme. Kan gjøres i ferier også, hvis man har "vanlig" jobb. I praksisk fikk vi da utbetalt fedrekvoten i cash i steden for fri for mannen. Pengene fra NAV kunne da "sponse" ekstra ulønnet permisjon for meg.
Jeg er vel i utgangspunktet for at hver familie skal kunne bestemme selv. Men jeg ser jo at fedrekvoten har hjulpet til slik at menn i spesielt mannsdominerte yrker får være sammen med barnet.
Likevell vil det alltid være noen familier det ikke vil fungere for at far er hjemme, for noen er 10 uker uoppnåelig faktisk (enkeltmannsforetak f.eks). Her er det ikke bare far som taper muligheten til være hjemme, men faktisk ungen som taer muligheten til å ha en forleder hjemme, og kanskje må i barnehage tidligere enn om mor hadde fått overtatt premisjonen.
Min spontane politiske oppsummering da jeg så saken var «Høyre driter seg ut». Ikke kan jeg se at det er riktig (se bla. Scarlett, Adrienne og Veronal for argumentasjonen), og ikke kan jeg se at de kommer til å vinne noe særlig med velgere på det heller.
Jeg tror dette har hatt mye å si for likestilling. Det er blant de mest effektive likestillingtiltak jeg kan forestille meg, fordi det påvirker på så mange plan. 10 uker er mer enn enn et skarve feriefravær, det er nesten dobbelt så mye som tidligere. Det gjør noe med holdningene til arbeidsgivere, og jeg tror også at det gjør også mye med menn og kvinners holdning til likestilling i hjemmet og dermed er forebyggende med tanke på skilsmissestatistikken. Hva som skjer i praksis er det viktige etter min mening, ikke et ullent og tenkt ideal om hvordan det helst skulle være - slik Høyre prediker. Det at uttak av fedrekvoten har økt (også utover de tildelte ukene) kommer ikke som følge av en naturlig utvikling, det er en holdningsendring som følge av lovendringer.
Ja, jeg synes det er rettferdig. Dessuten tenker jeg at det ikke er selvsagt at man kommer dårligere ut økonomisk? Mor må jo ikke søke permisjon fra sin jobb, og være hjemme med barna fordi far ikke kan være hjemme? Det er veldig mange situasjoner hvor man av ulike grunner kan komme dårligere ut på grunn av livssituasjonen man er i og gjeldende regelverk. For å ta et eksempel så vet jeg om folk som er funksjonshemmet som synes det er fryktelig urettferdig at de som bilavhengige (for å ta seg rundt) må betale så høye bensinpriser. Jeg tenker at miljøet er viktigere enn den type enkeltsaker, og om man skal demme opp for den type problematikk så må man se på andre løsninger enn å senke avgiften på bensin for å tekkes de bilavhengige. Likestilling er viktigere enn hensynet til fedre som er i en livssituasjon hvor de ikke kan være sammen med barna sine. (Dessuten tror jeg en god del av de som sier de ikke kan få gjennomført foreldrepermisjon faktisk kan gjøre det, med litt velvilje og planlegging. Det er ikke få jeg har hørt om som er i samme arbeidssituasjon som det min mann er (med eget firma) som mener det i seg selv er grunnlag for ikke å kunne ta ut foreldrepermisjon. Med en slik tankegang så kan jo faktisk ikke kvinner som har en viktig jobb eller et eget firma få barn. Det gjør de jo.)
Som nevnt tidligere på FP snakket min mann med en sjef i et firma som holder utearealene i nærområdet i orden. Han lurte på hva mannen min gjorde hjemme på dagtid, og min kjære svarte at han var i foreldrepermisjon. Til svar fikk han høre at dersom han var hans ansatte, kom han til å gi ham sparken. Foreldrepermisjon? Makan til tøys! Jeg tror dessverre ikke denne sjefens holdninger er enestående. Det er behov for at en del av foreldrepermisjonen er forbeholdt far.
Jeg er veldig glad for utviklingen vi har hatt de senere årene med flere pappaer hjemme, og også lengre hjemme. Jeg er helt sikker på at dette ikke hadde skjedd uten politisk styring. Og jeg tror heller ikke vi er i mål, derfor må en form for politisk styring opprettholdes.
Og så til de som opplever at pappaen ikke har mulighet til å få tatt ut permisjonen: Jeg velger å tenke at dette er en samfunnsøkonomisk investering i likestilling mellom kvinner og menn; hjemme og i arbeidslivet. Investeringen gjøres i form av et tilbud til de som har mulighet til å benytte seg av dette. Har man ikke anledning, så er det jo ikke tvang.
Stikka: problemet vårt var da at om mannen ikke jobbet så stoppet 50% av inntjeningen til firma han jobber i/er deleier i, og det hadde ikke de råd til. Men han har jo vært priviligert og kunne hatt hjemmekontor osv så han har vært mye hjemme med lillemann.
Men jeg bare tenker at det er ikke alle at dette passer for, og sånn er det jo begge veier, derfor bør familien AS kunne bestemme selv.
Men det er jo utrolig trist at det er sånne sjefer som Irma nevner som ennå styrer rundt omkring.
Fedrekvoten kan tas ut gradert. Helt til ungen fyller tre år. Dvs at de ti ukene, 50 dager, kan tas over sånn ca to år (siden mamma'n har vel perm det meste av det første året da, at hun går på jobb en dag nå og da for at han skal dele det over tre år er mindre praktisk gjennomførbart for henne vil jeg tro)
Det er altså ca 1 dag annenhver uke. Annenhver fredag. Tar han ei uke i jul/påske/vinterferie eller sånn, så er det kanskje bare tredjehver. Det er ikke så mange som ikke reelt har mulighet til å ta ut den permisjonen om de virkelig vil. Det hindrer ikke at barnet må i barnehage/dagmamma/mor må ha ulønnet perm en periode hun "kunne hatt pappaukene", men de ukene er forbeholdt far av en grunn. Det er en stor verdi for far og barn å ha den tiden sammen.
Men det er jo ikke familien AS sine penger vi snakker om. Det er fellesskapets penger som blir brukt politisk (av de vi har valgt skal styre med slikt) for å oppnå noe man tror er bra for samfunnet som helhet.
Problemstillingen gir seg selv her siden det er tilnærmet umulig å få barnehageplass før barnet har fyllt ett år. Her i byen har man lagt seg på regjeringens definisjon av full barnehagedekning betyr barn født før 1.september.
Om man snur på det, så kunne ikke min mann være hjemme med vårt barn siden han var sykemeldt. Han var hjemme, men kunne altså ikke ha eneansvar hjemme. Det var da 6 ukers permisjon, og et helsikkes plunder for å få overført over på meg. Om det eventuelt blir en runde til så vil han ta mesteparten av permisjonen, siden dette er optimalt for oss nå.
Jeg kjenner at kvinner får gå en runde med seg selv i forhold til hvem som egentlig eier permisjonen - Barnet.
Og når det kommer til å få sparken for å ta ut foreldrepermisjon - enhver advokat ville jublet for å få en sånn sak.
Jeg er veldig for at familien selv skal kunne velge. Men jeg er likevel skeptisk til om det er lurt å fjerne hele fedrekvoten.
Jeg er sikkert på at de aller fleste fedre har lyst til å være hjemme en periode med barna, men uten lovfestede uker, så tror jeg at det er jobben som "vinner" i mange tilfeller.
Da vi fikk sistemann for snart 3 år siden, satte arbeidsgiver til mannen seg skikkelig på bakbeina når det gjaldt tidspunkt for uttak av fedrekvoten. Han skulle ha permisjon midt i den travleste tiden, og dette var visst en stor kamel for dem å svelge. Dette er en liten bedrift, og de hadde tydeligvis ingen eller svært begrenset kunnskap om fødselspermisjoner og fedrekvote. Vi måtte tilslutt printe ut lovteksten og legge frem for dem.
(lite firma, kun menn som jobber der, de andre har voksne barn, og så ikke "problemet").
For min mann utgjør det ca. 15000 i måneden. Vi har lagt opp forbruket vårt etter inntekten vi har. Vi kan selvsagt spare, og vi kan la være å betale ned på lånet, men det er et relativt stort økonomisk tap.
.... Og jeg mener at dette er noe dere skal kunne velge uten å måtte unnskylde dere for det. Enhver burde vite hva som passer best for familien uten at Staten skal komme inn og diktere dette.
Men holder økonomispørsmålet like mye mål hvis vi hadde snudd på det og dermed sagt at det som er forbeholt mor også må være en valgsak for familien AS?
Jeg vil dermed hevde at vi kan se litt på skilsmissestatistikken når landet er klart for å fjerne pappakvoten.
Den dagen det er like naturlig at skilsmissebarn bor hos pappa som hos mamma - da trenger vi ikke lenger ytre styring for å presse pappa mer på banen enten familien føler de har råd eller tid eller mor vil eller ei.
Selvsagt er det av stor verdi for far og barn og være sammen, og i de aller fleste tilfellene er dette gjennomførbart fordi alle parter ønsker det og de aller fleste jeg kjenner prver de ytterste å få dette til. Men jeg forstår og de få som ikke får det til og at de synes et er "urettferdig", og ja, jeg mener at det til syvende og sist er dumt at det da går ut over barnet som mister litt hjemmetid.
Men som sagt, i de fleste tilfeller fungerer fedrekvoten etter henskten.
At høyre nå har betemt seg for å jobbe for å fjene den vet jeg ikke er til det beste, tror heller det burde jobbes med å finne ordniger for de få familiene som ikke kan følge "oppskriften".
Vi fikk uten barnehageplass før fylte året. Problemet med at man ikke får barnehageplass tenker jeg er det samme om man ønsker det fra barnet er 9 måneder eller fra 13 måneder. Heldigvis får de aller fleste barnehageplass i dag. For de som ikke får det burde det etter min mening blitt innført foreldrepenger for venteperioden.
At en advokat ville jublet for å få en sak hvor en far som vil ha foreldrepermisjon synes jeg er irrelevant i forhold til det som var mitt poeng. Holdningene er der ute, holdninger som tidligere gjorde at menn ikke turte å ta ut permisjon. Holdninger som preger hvorvidt det er en mann eller kvinne som blir ansatt osv.
Når det gjelder runden som kvinner skal gå med seg selv i forhold til hvem foreldrepermisjonen er for, så ville den runden for min del styrke argumentene for foreldrepermisjon forbeholdt fedre. Så lenge pappaen ikke har et rusproblem eller er alvorlig fysisk eller psykisk syk, så tenker jeg at det er best for barn (som har en tilstedeværende pappa) å få mer alenetid med pappaen sin enn det som har vært vanlig opp i gjennom. Både som en egenverdi i seg selv for å knytte nærere bånd mellom far og barn, for å forebygge situasjoner hvor barnet er totalt avhengig av en mor som kanskje av en eller annen grunn plutselig ikke er der, for å bedre foreldrekompetansen til far, for å forebygge samlivsproblemer som igjen kan gå ut over barna - og slik kunne jeg sikkert ha fortsatt en god stund til. Til info: Jeg snakker ut i fra et makroperspektiv her, og hva jeg tror er mest nyttig totalt sett for barna statistisk, jeg tror ikke unger som ikke har en pappa som er der for dem går ad undas.
Men det er da også stadig vanligere med delt omsorg 50-50. Helt uten statlig styring, og egentlig på tross av mange eksperters anbefaling hva gjelder barn under 3 år.
Høyre har vel aldri utmerket seg med fremtidsrettet politikk.
Når det gjelder å tape penger: temmelig mange arbeidsgivere betaler ut mellomlegget i permisjonen. Vi tjener over 6G og vi fikk begge utbetalt restbeløpet. Jeg jobber som lærer (ja, jeg vet vi har egne avtaler) og han i det private. Veldig mange i det private får det, fordi de faktisk holder kontakt med jobben og arbeider litt på kvelder og i helger. Ikke at det er ideelt, men sånn løses det ofte.
Jeg ble meget skuffet da jeg hørte dette :nemlig: Høyre har alltid vært 'mitt' parti, men nå er jeg jamen i tvil gitt. I teorien er jeg selvsagt for valgfrihet og jeg skulle ønske at vi faktisk var kommet dithen at det ikke lengre var behov for en fedrekvote. Nå er vi dessverre ikke der enda, og jeg tror heller ikke at vi kommer dit med det første.
Jeg kjøper heller ikke inntektsargumentet. Barn er noe man planlegger, de kommer ikke plutselig, og da kan de aller, aller fleste, som har inntekter så mye høyere enn 6G at det utgjør stor økonomisk forskjell, planlegge for dette. For eksempel ved å kun betale renter noen måneder..
Jeg får litt neller av sånne "Staten med stor S"- greier. Det er de folkevalgte som bestemmer, og det er vi stemmer på de folkevalgte. Ergo er det folket som avgjør hvem som skal bestemme, og hvilken politikk som skal føres.
Jeg leste en utgreing angående utviklingen av foreldrepermisjon og fedres uttak av foreldrepermisjon for litt siden, jeg tror det var på SSB sin hjemmeside. orker ikke lete Der ble det dokumentert at utviklingen av fedres uttak henger nøye sammen med utviklingen av uker forbeholdt far. Jeg tviler sterkt på at vi hadde hatt like mange 50/50-delinger i dag dersom foreldrepermisjonen fortsatt hadde blitt kalt fødselspermisjon eller mammapermisjon, og fedre hadde hatt rett til 2 ukers permisjon eller deromkring.
6 G er nå (om jeg har regnet riktig) ca 440 000 i året. Din mann tjener altså 180 000 mer enn dette, ca 620 000. Selvfølgelig har dere rett til å si at det er vanskelig å gå ned til en årsinntekt på 440 000 i tre måneder. Men på vegne av alle de som har klart å leve på både det og mindre, så synes jeg fremdeles at det er rart at det skal være så umulig. Når man kan planlegge det i god tid.
Jeg er mest enig med dette. :nemlig: Jeg irriterer meg litt over at andre en den enkelte familie skal bestemme hvem som skal være hjemme når og hvor lenge, men jeg kan ikke lukke øynene for at fedrekvoten har vært et stort framsktitt for likestillingen. :delt:
Jeg er på linje med Adrienne her, og syns også at Valborg har et godt poeng i at det faktisk er frivillig å ta foreldrepermisjon her i landet. Det finnes både mødre og fedre som velger det bort den dag i dag, enda de har både råd og anledning til å ta den ut.
Etter å ha latt meg forskrekke over den bedrøvelige statistiske tilstanden i barselgruppa mi, blir jeg bare mer for den islandske modellen. Nå er det bedre tilstander i byene, der par typisk er mer opptatt av likestilling, men likevel. Moter, krydder og holdninger tar litt lenger tid før de når ut her på bøgda (en liten time utenfor Oslo), så jeg ser med all tydelighet at vi ikke er i nærheten av likestilling. Det er tross alt ganske mye bygd her i landet, og fortsatt store forskjeller i inntekt mellom menn og kvinner. Skal vi greie å oppnå likelønn, er vi nødt til å jobbe med saken.
For å være skikkelig datapunkt, så var det altså bare én far i min barselgruppe på 10 barn som tok ut mer enn fedrekvote i 2008/2009. Det var fler fedre i gruppen som ikke tok ut permisjon, enn det var fedre som tok ut mer enn kvoten. Bare tre av fedrene i gruppa var alene hjemme med barnet i fedrepermisjonen sin - de andre la sin permisjon til mors ferie, eller sendte ungen til besteforeldre mens de selv pusset opp huset. :rolleyes: Eller lot være å ta ut, altså. Det taler for at seks uker (som vi hadde rett på) ikke er nok, det heller. Flere mødre tok ut ulønnet permisjon etterpå, men bare én far gjorde det.
Et par av damene syntes det var rart at jeg ga mannen så mye av min permisjon. Sjefen og kollegene til mannen reagerte sånn her: :eek: på at han skulle ta ut fem måneder permisjon og ulønnet permisjon på toppen av det hele. Sjefen hans spurte om det virkelig var nødvendig å være borte så lenge. Og han har ikke engang noe statusyrke, av oss to er det mye vanskeligere for meg å være borte fra jobb. Flaks for han at han ikke er mer sjenert enn han er, og at han har et hespetre til kone. :cool: Jeg skjønner godt de som feiger ut, møtt med sånne holdninger eller verre.
Og igjen, dette er bare en liten time utenfor Oslo. Kanskje hadde jeg uflaks med barselgruppa, men ut fra det jeg hører, virker dette som gjengs holdninger. Det er mannen som tjener mest, selv om han ikke har høyere utdanning enn sin fru. Det er mannen som sitter igjen med huset, kona med barna. Det er kona som jobber deltid/er hjemme med ungene. Menn som er hjemme med ungene er sveklinger (og/eller forfattere :knegg:). De jeg kjenner her som faktisk følger den likestilte normen jeg opplever blant venner og kolleger i Oslo, er folk som enten har bodd der lenge eller fortsatt jobber der (som oss). Her ute ser det faktisk ut til at det trengs kjærlig tvang. Ikke fordi jeg er for at familier skal få færre valgmuligheter. Men for at kvinner skal få rett på et arbeidsliv og økonomisk likestilling, og for at menn skal få lov til å være fedre, også for små barn, og også etter et eventuelt samlivsbrudd.
Jeg syns du er ganske nedlatende og skjærer alle over en kam.
Det at vi ikke mener vi har råd til at min man skal tjene under 6G i x antall uker går ikke bare på hans lønn, den går veldig lite på det fktisk, men at inntjeningen til firmaet da ville blitt halvert, og at hans kompetanse da blir borte i denne tiden.
Den der møtte jeg av alle ting på NAV jeg, når jeg var innom og leverte skjemaet for mannens permisjon (12 uker, sannelig om jeg husker, var fedrekvoten 6 eller 10 uker for unger født aug -08? 6 uker tror jeg?) Altså stussa nav-dama på at han skulle ha av min permisjon? NEI, sa jeg høyt, min man skal altså ha noen av de ukene som er til FORDELING mellom foreldrene. "mine" uker er tross alt de første ni ukene av permisjonen det. De tok jeg selv.
Det kunne de nok funnet på her også. :rolleyes:
Mener å huske noen kommentarer på at det var mannen (og attpåtil utlending) som skulle ha kontantstøtta da jeg ringte og stilte noen spørsmål om den.
6 uker, var det nok. Stjernekikkeren er født to måneder etter, og vi hadde rett på seks til far.
Sånn i teorien syns jeg det er kjempefint at familien sjøl skal få bestemme hvordan de vil fordele permisjonstiden mellom mor og far...
Men - og her kommer det store men: etter å ha vært vitne til hvordan en i nær omgangskrets fikk følgende beskjed av sin sjef, etter at han ble far for første gang - "jeg vil bare du skal være klar over at ja, du har etter loven rett til (dengang) 6 uker pappapermisjon. Men - her i firmaet er det ingen som praktiserer dette, og dette bør du rette deg etter. Fedre tar ikke permisjon hos oss."
Vår bekjente var i en heldig posisjon. Han sa opp - på flekken, jobbet knapt ut oppsigelsestiden, og fikk ny jobb lett som en plett, da han har en utdannelse som tilsier at dette går.
Andre jeg kjenner ville fått et kjempedillemma med dette, da de ville hatt problemer med å få seg ny jobb. Med loven i hånd kunne de så ha krevet sine uker med pappapermisjon, uten at sjefen kunne gjort en pøkk med det, utover å uglese vedkommende i ettertid.
Faller lovverket bort, er det fritt fram for slike sjefer - og jeg er redd det finnes fler av dem - til å si at "her i firmaet praktiserer vi ikke pappapermisjon," og ferdig med det.
Og av en eller annen pussig grunn, klarer jeg ikke se at dette i stor grad vil ramme kvinner - at det mer eller mindre er forventet at kvinnen skal være hjemme. Dermed blir det et likestillingsprinsipp i mine øyne dette.
Og slik ender jeg opp med at i visse tilfeller syns jeg det er helt ok at lovverket legger rammer for hvordan familier skal ordne opp i ting.
Hos oss er det jeg som får kontantstøtten da, rett og slett fordi det var jeg som satt der med skjemaet. Kunne likegjerne vært mannen, og prinsippielt skulle jeg gjerne latt det være det, men jeg tenkte ikke så langt når jeg sa: vil du signere, eller skal jeg? Vi deler jo uansett 60/40 på å være hjemme med ham, men vi har fellesøkonomi, så det er samma hvem som får utbetalingen. Bare at jeg på pur F gjerne skulle vært med på å bidra til å heve andelen mannlige mottakere...
Selvsagt rammer det kvinner. Hvis man ser bort fra det at jeg mener det er et gode for kvinner å ha menn som tar permisjon, er det fortsatt en del igjen.
Det høres ikke akkurat ut som de ansetter kvinner på den arbeidsplassen der, og det er ikke noe vi ønsker. Hvis kvinner i realiteten skal ha tilgang på alle jobber menn har tilgang på, om de er kvalifiserte, må sånne sjefer tvangsoppdras. Når menn blir bortimot like opptatt av å ta permisjon som sine partnere, bør kjønnsargumentet i større grad falle bort (med unntak av graviditeten, men sånt kan man knapt nok gjøre noe med).
Det var en veldig mannsdominert arbeidsplass, ja - og jepp, slike sjefer bør tvangsoppdras.
Og det finnes muligens sjefer som ville sett på den høygravide ansatte og sagt: bare så du vet det, så praktiserer vi ikke morspermisjon her i bedriften?
Eller sånn stilletidende - finn deg en annen jobb når du er så usolidarisk og blir gravid. :nemlig:
(Og ja, jeg ser absolutt på det som en fordel for meg, og unektelig for Knerten, såvel som for min mann, at jeg har en som ønsket seg, og tok "lang" pappaperm, og sin del av den ulønnede etterpå. Et gode for samilivet, parforholdet og mannens respekt for den jobben det er å være hjemme med små barn. Tvangsopplæring av arbeidsgivere er også fint.)
Ikke i den stillingen han hadde vært. De hadde ett ganske snevert fagomeråde og det er ikke mange med den kompetansen i området vi bor i. Så da måtte det ha vært planlagt tidlig. Og du finner ikke mange kvinner i den bransjen.
Da måtte jeg vært klar til å steppe inn om han måtte på jobb iallefall. Han må plutselig reise på jobb, og er alltid tilgjengelig, eller, var alltid det. Han orket ikke mer og byttet jobb nå i vinter. Og er nå "vanlig" ansatt.
Det er da ingenting i veien for at mor tar sine tilmålte uker og lar far ta resten? Er det 6 uker som er forbeholdt mor? Det kommer vel til å bestå etter Høyres forslag og om jeg ikke har misforstått - de første ukene etter fødselen...
Det er heller ingenting i veien for at man fortsetter som før - at far tar sine tilmålte, og mor tar resten. Det høres jo så enkelt ut når du bytter på rollene, så hvorfor er det ikke enkelt for far?
Er det rimelig å forvente at mor, om noen i familien ønsker seg barn, skal tvinges til å ta ut seks uker selv om det er økonomisk selvmord for jobben, mens far skal få slippe? Bare fordi det er mor som må bære barnet i magen? Og hvordan blir dette ved adopsjon?
Jeg tenker vel helst fysisk sett - å komme seg fysisk etter fødsel og i forhold til amming. Og jeg ser dette veldig ut fra egen situasjon hvor jeg for det første lå på sykehuset i over en uke, for så å knapt nok kom meg ut av huset før det hadde gått tre-fire uker. Så jeg hadde neppe klart å komme meg på jobb før det hadde gått 6 uker.
Det er vel ikke så mange kvinner som vil slippe permisjonen helt. De fleste kvinner er forberedte på at de iallfall må ta minste "obligatoriske" permisjon når de blir gravide. Hvorfor er ikke menn det?
Hvis du ser bort fra det fysiske: Er det noen annen grunn til at far skal slippe "billigere" enn mor? Eller fars arbeidsgiver?
Poenget er vel at dere kan holde på dagens ordning om det er det som passer for dere. Men at du og alle andre faktisk kan velge hvordan de løser dette. Det er jo ikke noe problem å gjøre som i dag...
Nei, mine argumenter går på den fysiske delen for mors del, samt å etablere ammingen. Ellers så ser jeg ingen grunn til at det skal være fastlåst. Jeg har faktisk venninner som har vært hjemme de 3-6 første ukene og så har far tatt resten.
Så du syns ikke at de samfunnsmessige konsekvensene er viktige, eller at det har egenverdi at alle fedre får alenetid med barna sine?
Da er nok vi grunnleggende uenige, gitt. For meg er de samfunnsmessige konsekvensene såpass altoverskyggende at jeg er villig til å ofre noe personlig valgfrihet for å jobbe mot et viktigere mål. Etter den nedslående barselgruppestatistikken stoler jeg mindre enn noen gang på at folk flest greier å ordne opp i dette ved selvstendige valg.
Jeg ser ikke helt at de 6 første ukene skal ha de helt samfunnsmessige konsekvensene. Dette må jo sidestilles med at det faktisk fremdeles er kvinner som bærer og føder disse barna. Og ammer de. Men jeg mener virkelig at det er greit å fordele absolutt hele permisjonen selv - uten at noen andre skal fortelle hva som skal passe best for oss. Selvfølgelig mener jeg at det er viktig at fedre får alenetid med barna sine. Jeg skjønner ikke hvor du leser at jeg ikke mener det. Jeg snakket om de 6 første ukene. Men jeg har tro på at folk flest klarer å løse dette på en helt ok måte.
Poenget mitt var at dette umulig kan tilpasses alle familier, men at det bør tilpasses hva som er best for samfunnet som helhet. Når man tar i betraktning den enorme skjevfordelingen som er og har vært i hvor mye permisjon som tas ut av mor vs. far, så er det helt på sin plass at permisjonsmengden til far er lovregulert. Flertallet av menn og kvinner har tapt på at permisjonen har vært til fri disposisjon. Kvinner i forhold til tapt attraktivitet i arbeidsmarkedet, menn i forhold til å få del i det enorme godet permisjonen faktisk er.
Du har tiltro til folk flest og arbeidsgiverne deres, det har ikke jeg. Ikke ennå.
Seks uker til far har vist seg å ha samfunnsmessige konsekvenser, se Mims og Irmas innlegg tidligere i tråden. Det er disse jeg er opptatt av. Det har vært mange, mange år der folk flest har fått mulighet til å fordele hvem i familien som skal være hjemme med ungene, og det er en del av grunnen til at vi har så skeiv lønnsfordeling mellom kjønnene i dag. Når fedrekvote faktisk fungerer som et ledd i likestillingsarbeidet, skal det vektigere argumenter til enn at noen få føler seg tvunget inn i et skjema som ikke passer før man fjerner ordninger som tjener fellesskapet.
Mener jeg. (Som selvsagt er farget av at denne ordningen fungerer bra for oss.)
Jeg er i prinsipp enig med Høyre, men mener det er for tidlig. Nå er det sånn at mange rynker på nesen eller jubler over 10 uker - så laaaaaaaang pappapermisjon! Og ennå er den litt for kort til at arbeidgiver må tenke gjennom vikarbehov, det er ikke stort mer enn en forlenget ferie. Fremdeles hører jeg mange kvinner rynke på nesen over at far har fått så mange uker av HENNES permisjon. Og da tenker jeg det er for tidlig.
Ideelt burde det være slik at en familie kunne velge mor hjemme hele tiden, en familie kunne velge far hjemme hele tiden og en tredje familie delte 70/30 fordi det passet best. Det skal godt gjøres å komme dit at fordelingen i samfunnet som helhet vil bli 50/50 så lenge permisjonen varer i ett år på grunn av amming, men vi må komme dit at det føles naturlig for flertallet at begge foreldrene skal ha en del av permisjonen før det slippes helt løs slik at folk igjen kan velge fritt. Det er viktig for far og barn at han slippes til på hjemmebane. Det er viktig for menn at det er forventet fra deres arbeidgivere at de blir borte en stund i forbindelse med familieforøkelser. Og det er viktig for kvinner at unge menn også er litt ustabil arbeidskraft. Det er ikke lenge siden jeg hørte en næringslivsdust på radioen argumentere med at "når arbeidgiver ikke kan sikre seg ved å spørre henne om hun planlegger å bli gravid, må man jo regne med at de ikke vil ansette kvinner i fruktbar alder i viktige stillinger".
Og så må far få selvstendig opptjeningsrett. Igår.
Det er sikkert herlig å kunne lovprise fedrekvoten og eventuell tredeling av foreldrepermisjon hvis mor og far har et harmonisk forhold, far ønsker å engasjere seg mye i barna osv. Gud så flott hvis vi hadde hatt det slik. Men det er desverre langt fra alle som har det slik. Jeg synes tvert i mot at saksbehandlerne bør få bruke skjønn, at søknader behandles individuelt og at det kan gjøres unntak fra loven i visse tilfeller. Og jeg snakker ut fra erfaring. Her endte det opp med at vi gikk glipp av 10 uker. Det vil si at barnet gikk glipp av 10 uker sammen med mor, som i vårt tilfelle er barnets nermeste omsorgsperson. Og måtte til barnepasser 7 1/2 mnd. gammel.
Selv om det er fint og flott med både 6 og 10 ukers pappaperm synes jeg det er helt feil at andre enn foreldrene skal avgjøre hvem som skal være hjemme i permisjon, og hvor lenge, ut fra deres totale permisjonskvote. Med dagens ordning får far kortere permisjon dersom mor ikke har anledning til å ta ut permisjon (om hun for eksempel er student), mens mor mister far sine uker om far ikke har anledning til å ta ut fedrekvoten. Dessuten er det ikke alle fedre som ønsker å være i permisjon i så mange uker, og da mener jeg det er opp til hver familie å avgjøre dette.
For vårt vedkommende hadde far totalt 17/18 uker permisjon i fjor/i år da vi fikk tvillingene, og var absolutt ikke klar for å ta 10 nye uker med pappaperm til neste år når min nye permisjon er over. Dette bunner mye i at han må ta sin permisjon i direkte tilknytning til min permisjon (hvis ikke mister han den - noe jeg også synes er teite regler), og dette skaper større utfordringer for ham i yrkessammenheng (ikke fordi arb.giver stiller seg vanskelig til permisjonsordningen). I tillegg fikk han litt nok av å gå så lenge hjemme, og kunne tenke seg en kortere periode neste gang all den tid han har anledning til å tilbringe mye tid sammen med oss/barna utenom jobb. Jeg, for min del, synes det er beleilig at reglene er slik de er nå (altså at han må ta ut de 10 ukene) da jeg synes jeg skal ha lang nok permisjon som det er og egentlig ikke var klar for å gå ut i ny permisjon allerede nå. Men all den tid barnet fortsatt vil være under 1 år når jeg begynner i jobb igjen passer det veldig godt at han kan være hjemme i de 10 ukene slik at jeg får fortsette å amme morgen og kveld om barnet enda vil ha melk (jobber natt og har besteforeldre som passer barna når jeg skal sove etter nattevakt og dermed blir det vanskeligere med amming fordi de må kjøre før jeg kommer hjem fra jobb). Allikevel har jeg vondt for å tro at reglene gjør sitt til at flere fedre ønsker å være hjemme i permisjon. I alle fall synes jeg perioden burde være nedkortet, og så må man heller stole på at folk kan ta de beslutningene de selv mener passer best for dem (har man så stort press fra arbeidsgiver at permisjonsavvikling blir et stort problem er min erfaring at mennene sier fra seg hele permisjonen eller bruker ferien som permisjon).
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
