Dixie Diner sa for 14år siden:

Etter å ha lest hele tråden her, er jeg ganske sikker på at vi nok IKKE ville gått for en 50/50-løsning. Men det spørs hvor gamle ungene hadde vært, om de evt. kunne velge selv osv. Flere faktorer som spiller inn.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg er i hovedregel ikke noen fan av halvdeling av nettene. Men for noen fungerer det virkelig, virkelig bra - og for disse er det en glimrende løsning. Jeg kjenner dog maaange som sitter fast i en 50/50 løsning som kjennes mer og mer ut som en skrustikke for alle parter og hvor barna virkelig ikke har det godt. For dem er det ca den verste løsningen de kunne hatt.

Kamelen å svelge ved et brudd er at den ene forelderen stort sett må gi fra seg kontroll. Det fordrer en tillit til den som man skal overlate ansvaret til. En tillit som er vrien å oppvise i en bruddsituasjon. De som kommer over kneika og greier å samarbeide som foreldre etter bruddet gir ungene sine den beste ordningen uansett hva slags avtale de skriver - er min mening.

Floksa sa for 14år siden:

Takk for det :)

Så flott at så mange VET med sikkerhet at de kommer til å oppføre seg som små engler og forsake sine egene behov og sette barna forran alt i en situasjon som vel er for mange det tøffeste som finnes.....
Og ikke minst at de VET hva som vil være best for mine barn dersom situasjonen vil oppstå :rørt: Dere er go`e altså!

Jeg endre selvfølgelig med dette svaret mitt til:

Jeg og mannen har faktisk snakket om dette. Fordi et brudd vil bli veldig tungt, da vi er i en situasjon som ikke er helt "vanlig". Han er pumpet full av hvilke rettigheter han har, for jeg har forklart han at jeg ikke kommer til å ivareta hans rettigheter ved et evt brudd. Det får han greie selv. Så har han fått mitt ord på at jeg IKKE kommer til å flytte tilbake til mitt hjemsted. Jeg kommer til å bli boende her i nærheten slik at begge kan opprettholde et forhold til barna. Så tar vi det derifra, men begge ønsker at barna skal ha et godt og fungerende forhold til begge. Mannen er klinkende klar over at han er i en situasjon ved et brudd som gjør at han ikke kan ha daglig omsorg for barna.

Sånn, var det pk nok for røkla? :snill:

Blåbær sa for 14år siden:

Jeg tar hovedomsorgen, slik ting er nå iallfall.
Skulle noe annet fungere måtte vi flyttet nærmere byn og mannen byttet jobb.
Vi er iallfall enige om at ved evnt. samlivbrudd vil vi bosette oss nær hverandre.

Nå høres det kanskje ut som vi er nær samlivbrudd, langt i fra, vi liker bare å ta alle slike hypotetiske diskusjoner. :)

Og jobb er ett tema dersom det er lite alternativer til andre typer jobber innenfor det enn er utdannet som.

Blondie sa for 14år siden:

Vi snakket om dette da jeg ble gravid i 1998. :humre: Hos oss hadde det blitt en 50/50-løsning, forhåpentligvis med bosted for begge foreldre i nærheten og innen samme skolekrets.

him sa for 14år siden:

Jeg blir helt :eek: av dere som blir :eek: av floksa sine innlegg. (Neida, men den setningen så utrolig fornøyelig ut. :humre: )

Jeg synes jo det er ganske realistisk at man innser at man neppe er blid, glad og 100% positivt innstilt til partneren sin ved en skilsmisse? Klart det finnes noen skilsmisser hvor folk faktisk skilles som venner, men i de fleste skilsmisser eksisterer det en form for konflikt som gjør det vanskelig å samarbeide. Det at man tror at en eventuelt skilsmisse blir en stor konflikt er jo ikke det samme som at man har bestemt seg for at den skal bli det?

Og denne holdningen om at utroskap ikke har noe med barna å gjøre synes jeg også er lite gjennomtenkt. De fleste opplever vel at en partner som er utro har sviktet hele familien. Vedkommende har jo satt både partnerrollen, foreldrerollen og familierollen i fare. Utroskap er som å spille med penger. Av og til vinner man, som oftes taper man, men den innsatsen man legger i potten kan alltid tapes. Og er man utro så legger man ikke bare partnerrollen i potten.

Che sa for 14år siden:

Jeg vet at mannen har villet "krevd" 50/50. Jeg har ikke tenke så mye på det, men 50/50 og oss foreldre i samme nabolag (samme skolekrets iallefall) er det jeg automatisk tenker....Men klart: Mye kan spille inn. Om det viser seg at gubben er et naut som flytter direkte inn til en ny dame f.eks, så har jeg nok krevd større del i starten iallefall...

amor sa for 14år siden:

Samlivsbrudd var et faktum for 2 år siden. Det første året bodde alle våre fem barn hos meg. Det siste året har eldstejenta bodd hos sin pappa. De fire andre hos meg.

allium sa for 14år siden:

Enig. Den som er utro setter seg selv og hele familien i en situasjon der man risikerer en skilsmisse som blir stygg og full av vonde følelser. Dette er selvsagt også et svik mot barna.

Jinx sa for 14år siden:

Hadde blitt 50-50-.Men ganske avhengig av at begge jobbene våre hadde vært fleksible siden jeg jobber skifte og han pendler.

Lorien sa for 14år siden:

Huff, en forferdelig tanke, men om det noensinne skulle skje, ville vi nok gått for 50-50, tror jeg.

Ole Brumm sa for 14år siden:

50/50 om det hadde vært praktisk gjennomførbart.

Tjorven sa for 14år siden:

Jeg skjønner Floksa godt i denne tråden, jeg. Jeg kan være skikkelig bitch når jeg går inn for det, og bli fullstendig irrasjonell. Mannen min er IKKE sånn.

Så hvis vi går fra hverandre blir det nok ikke pent. Dessverre. Jeg har selvinnsikt nok til å innse det.

Men det er lov til håpe at det ikke skjer.

Nessie sa for 14år siden:

Jeg svarte Begge steder - 50/50-deling .
Jeg tror i alle fall det ville ha blitt det? Men det avhenger jo litt av logestikken også. Og hvor en av oss ville flyttet etc.

Olifant sa for 14år siden:

Vi hadde nok uten tvil prøvd oss på 50/50 og gjort alt som stod i vår makt for å få det til å fungere så greit som mulig. Bosatt oss i samme nabolag, ideelt sett delt en tomannsbolig eller ligende. Dersom vi hadde sett at dette fungerte dårlig for barna så ville vi jo måttet foreta justeringer underveis. Det er jo umulig å vite hvordan tonen vil være ved et evt brudd men jeg vet at ingen av oss er spesiellt hevngjerrige typer så jeg tror og håper vi ville klart å komme frem til en løsning sammen.

Jeg er selv skilsmisse barn og har ingen minner om denne "koffert-følelsen" jeg ser det refereres til. Jeg hadde under 200 meter å gå så jeg beholdt nabolaget, venner og alt annet som var kjent og kjært. Jeg hadde eget rom begge steder og dobbelt opp av mye slik at jeg ikke dro frem og tilbake på mye utstyr. Samtidig var både mamma og pappa tydelige på at jeg bodde begge steder så jeg kom ofte innom mamma når jeg var hos pappa og omvendt. Jeg ser i ettertid at det at det ble såpass tilrettelagt for meg var av stor betydning og at jeg var heldig som var i en situasjon der pappa gikk inn for å kjøpe seg noe såpass nært og at ingen av de fikk nye partnere å ta hensyn til før jeg var 17.

Jeg har selv barn i min omgangskrets som er frem og tilbake men som ikke har eget rom og der ser jeg at barna ofte føler seg veldig på besøk hos søsken og ikke finner helt roen.

Blondie sa for 14år siden:

Jeg vet også med meg selv at jeg nok kommer til å være både irrasjonell og ganske så bitch hvis det er mannen som ønsker seg ut av forholdet. Han kan være tilsvarende vanskelig og er det jeg som avslutter så tror jeg det nok ikke ville blitt så pent. Jeg håper jo at vi hadde evnet å skjerpe oss for barnas del, men er ikke så sikker. Det kommer an på årsaken til bruddet, tror jeg.

Lorien sa for 14år siden:

Huff, nå har jeg grublet og tenkt og forestilt meg, og får rett og slett helt vondt i magen ved tanken på å ikke skulle ha ungene mine sammen med meg hver dag. Er det lov å ombestemme seg, og si at jeg hadde gått for fast bosted hos meg, og "standard samvær" med pappaen en natt i uka og annenhver helg? :skrape:

Nei, jeg aner i grunnen ikke hvordan vi ville løst det. Jeg håper det ALDRI kommer dithen!

Nessie sa for 14år siden:

Jeg tror ikke min mann ville ha motsatt seg at barna var mer hos meg enn hos han heller. 60/40 feks. Men i utgangspunktet ser jeg ikke hvorfor jeg nødvendigvis skal ha rett til å ha barna mer enn han. Men igjen. Det avhenger litt av HVORFOR vi skulle ha gått fra hverandre også?! :nemlig: Samt alder på barna.

Jeg har både erfaring med, og kjennskap til, familier med 50/50, som fungerer fint.

allium sa for 14år siden:

Nå dreier vel ikke dette seg om hva foreldrene har rett til, men om hva som er best for barna. For noen barn er det sikkert 50/50, for andre er det en dårlig løsning.

Nessie sa for 14år siden:

Ja, men jeg synes i grunn det er litt vanskelig å si det NÅ. Hva som er best for barna. For det avhenger av situasjonen før/under bruddet også. Og årsakene til det, synes jeg.

Hos oss er det jeg som kanskje er det tydeligste "omsorgspersonen" ovenfor barna. Jeg og mannen er ganske ulik. Men selv om jeg er det så synes jeg ikke det nødvendigvis gir meg mer rett til å ha barna mest.

allium sa for 14år siden:

Enig. Jeg har lært meg å være forsiktig generelt med å uttale meg for bastant om hva jeg ville gjort dersomhvissåfremtifall. Det vet jeg egentlig ikke sikkert før jeg står der.

Tuneland sa for 14år siden:

Hvis ikke mannen i så tilfelle velger å skifte jobb, må nok barna bo hoveddelen hos meg. Om han skulle skiftet jobb, hadde det kanskje blitt 50/50. Men dette er ikke gjennomtenkt, da det er langt fra et aktuelt tema.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Jeg har jo også et voldsomt temperement til tider, og KUNNE sikkert vært "bitch" om jeg ville det, men jeg vet at både jeg og mannen min (han er den roligste typen på denne jord, det er nesten til plage) vil gjøre vårt ytterste for å få til et pent brudd, vi har snakket masse om dette. Jeg er ikke så naiv at jeg sier jeg vet med 100 % sikkerhet at vi aaaldri vil krangle og være bitre etter et brudd, men jeg tror jeg kan si såpass at JEG kommer til å ta meg heftig sammen for å skåne barna. Jeg har selv vært gjennom en relativt hissig skilsmisse som barn, og den var ikke av de verste, allikevel husker jeg hvor vondt det gjorde.

Tallulah sa for 14år siden:

Him, jeg syns det er ganske stor forskjell på å se at man ville vært både sint og sur på partneren ved en skilsmisse, og å bevisst bruke barna i denne kampen slik Floksa skisserer. Hadde Glittermannen vært utro så hadde jeg selvsagt vært rasende på ham, men jeg hadde da ikke straffet Glitterbarnet ved å si at han ikke fikk se faren sin. Glitterbarnet er ikke min private eiendom, og hans tid er ikke noe jeg skal ta eller gi over hans hode, og bruke mot partneren for å være kjip.

Dette er egentlig ikke noe jeg har tatt stilling til, så jeg aner rett og slett ikke hvordan vi hadde løst det. Jeg tror både Glittermannen og jeg har forståelse for at Glitterbarnet trenger større stabilitet enn en uke her og en uke der, og at to uker borte fra den ene forelderen blir for lenge igjen. Sånn sett er det nok best for barnet at han har bosted hos den ene forelderen. Hvem av oss det skulle bli vet jeg ikke, jeg vet bare at den det ikke blir vil få hjertet sitt knust. Det beste hadde jo vært om man kunne bo så tett at man kunne ta ting litt på sparket.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Nettopp, det var det jeg også reagerte på, at man bevisst bruker barna i kampen. Sånt skjønner jeg meg bare ikke på.

-ea- sa for 14år siden:

Det er ikke bare du som sier at mannens jobb ikke lar seg forene med daglig omsorg.... Men har dere tenkt på at mannen kan endre på sin arbeidssituasjon dersom nødvendig? Jeg vet om menn som har gjort nettopp det. Og jeg vet om bønder som er aleneforeldre også, dersom det var situasjonen her. Ja, til og med en mannlig bonde som hadde hovedomsorgen for sitt barn, der mor hadde barnet "bare" annenhver helg.
Alt går an. De aller fleste kan tilpasse seg.

Stellebord sa for 14år siden:

Jeg har allerede vært der, og deler omsorgen for eldste 60/40 (mest her). Det har vært en lengre prosess som nok ikke er ferdig, der vi har gått fra sånn ca ikke noe samvær til helgesamvær, utvidet helgesamvær og nå altså 60/40. Det fungerer fortsatt ikke optimalt for eldste. Hun hadde det best ved utvidet helgesamvær, i praksis langhelger.

Hadde jeg og mannen gått fra hverandre akkurat nå, hadde nok minste bodd mest hos meg, før vi hadde justert oss fram til en løsning.

Tuneland sa for 14år siden:

Det er lett å sitte og si at man skal gjøre sitt for å få til et pent brudd, det er noe annet når man står midt i bruddet. Jeg har sett de roligste, sindigste mennesker hente fram sider jeg ikke trodde fantes hos de. Det var ei som sa en gang at det motsatte av kjærlighet er hat, og det er ingen man kan hate så mye som en man har elsket.

Nessie sa for 14år siden:

:nemlig:
Og da er det ikke så lett i praksis å ikke gjøre ting som rammer barna.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Ja, jeg vet det. Derfor sier jeg jo at jeg ikke kan si det med 100 % sikkerhet, men for å være ærlig tviler jeg faktisk på at mannen min kan forandre personlighet så til DE grader. Vi har vært gjennom to brudd før (før vi giftet oss da) og vi har vært gjennom ganske mange kriser, det er alltid jeg som får panikk og blir forbanna og jævlig, mannen min har aldri, aldri noensinne hevet stemmen eller vært veldig sint eller noe som helst. Han er en mannlig Esme. :knegg: Så jeg og alle som kjenner ham hadde nok fått paddesjokk om han hadde i det hele tatt hevet stemmen litt ved et brudd, men for all del, han kan jo bli et helt annet menneske, det er jo mulig.

Men vi har som sagt diskutert dette en god del, og ungene er i forsetet uansett. De SKAL slippe å forholde seg til to brølende, sinte og kranglete foreldre oppi et brudd, som i seg selv er vondt for dem. Og det håper jeg virkelig vi får til.

United sa for 14år siden:

Nettopp. Og en av grunnene til at folk blir sinte kan være når den ene velger å gå. Den som sitter igjen vil ha kjernefamilie. Se ungene sine hver dag. Men får ikke. Og må sitte og se på at ungene er lei seg. For de blir gjerne det. Hvor sint kan man ikke bli på den andre da?

Dixie Diner sa for 14år siden:

Selvfølgelig blir man sint, det er en grusom situasjon. Men nettopp da, når man ser at ungene har det vondt, er det jo veldig viktig å prøve å være behersket, for ungene får det jo ikke mindre vondt om foreldrene går til angrep på hverandre. Mine foreldres skilsmisse kunne blitt MYE styggere enn den var, hadde det ikke vært for at mamma virkelig, virkelig svelget og tok seg sammen, og etter en stund gjorde pappa også det. Gudene vet hvor stygt det kunne blitt om de hadde gjort akkurat det de helst ville. Men nei, det var nok ikke enkelt, det krevde mye av dem begge to.

007 sa for 14år siden:

Jeg er ikke sikkere på at 50/50 er det beste for barna, men jeg tror det hadde vært best for oss voksne. Så om vi måtte ha gått for en annen løsning, så hadde jeg gitt far hovedomsorgen.
Jeg hadde blitt en sliten, sint og sur alenemamma, og jeg tror ungene hadde fått det mer stabilt hos far. Jeg liker ikke å være alene med ungene, da blir jeg ofte en slik type mamma jeg ikke ønsker å være.

Kirsebær sa for 14år siden:

Det er sjelden, eller aldri, veldig fruktbart og himle med øynene og være sarkastisk i en diskusjon eller samtale. Verken på nett eller rl.

Floksa og jeg er nok veldig forskjellig i hvordan vi møter konflikter og hvordan vi forholder oss til kritikk. Floksa kan si med ganske stor sikkerhet at hun kommer til å spille ufint om mannen velger å gå (for slik jeg skjønte det var det eneste mulighet for brudd?). Og når flere blir sjokkert over det, er det merkelig i miine øyne. Jeg har opplevd mange brudd i nær omkrets de siste årene, og de aller fleste har en periode der det gnisser veldig, og der man handler irrasjonelt i forhold til barnas beste. Så at noen har innsikt nok til å se at "der kommer vi også til å havne" er jo ikke verst.

Men samtidig vil jeg gjerne slå et slag for de som mener med sikkerhet at de aldri vil oppføre seg slik heller. Like sant som det er mulig å forutse/innse sin egen bitchethet er det fullt mulig å kjenne seg selv godt nok til å vite hvordan man reagerer på det å bli såret, det å krangle, det å oppleve nederlag etc.
Man er to ved et brudd, og man kan ikke styre hvordan den andre parten oppfører seg. Men jeg kunne, før bruddet med exbo, vite med ganske høy sikkkerhet hvordan jeg ville reagere på de forskjellige fasene man må igjennom ved et brudd. Jeg kan være bitch, for all del, men jeg føler at jeg kan velge det selv. Det kommer ikke som en overraskende reaksjon på noe.

Jeg ser at for folk som er utpregede følelsesmennesker, altså i den forstand at de reagerer spontant på følelser, selvsagt kan bli overrasket over hvordan man reagerer i forskjellige situasjoner. Men for slike litt mer satte sjeler som meg selv, så er det lite overraskelser å finne for egen del altså. Jeg mener mange kan forutse ganske mye om hvordan de vil reagere på ulike situasjoner/kriser/hendelser i livet sitt.

Og dette betyr ikke at jeg ikke blir overrasket over følelser eller tanker. Eller at jeg ikke overveldes av dem til tider. Men jeg handler nesten aldri ut ifra om jeg er glad eller sint eller trist når det kommer til andre mennesker. Det er ikke en bevisst greie. Det er bare sånn jeg virker.

Floksa sa for 14år siden:

:confused:

Jeg vet at om mannen hadde krevd 50/50 deling hadde vi havnet i retten, fordi det ikke finnes noen sjangs i helvete til at han hadde greid å ta skikkelig vare på 4 små barn 50% av tiden, alene.
Er det å "bruke" barna i en konflikt?

GydaG sa for 14år siden:

Jeg kjenner jeg blir litt bitch bare av å tenke tanken og når sant skal sies er jeg til tider innmari vanskelig å leve med, så jeg tar denne tråden som en påminnelse om at jeg bør oppføre meg litt bedre innimellom så ikke skilsmisse blir et faktum her.
Om nå det verste skulle skje innser jeg at jeg ikke kan tvinge mannen min til å bli i et ekteskap han ikke vil være i, og da blir det ganske sikkert 50/50 tenker jeg. Evt en større andel hos ham da min helse på nåværende tidspunkt ikke lar seg kombinere med store deler alene med 2 barn. Men egentlig ser jeg for meg at vi også kunne ha funnet på å dele ungene mellom oss, dersom det er til det beste for dem. Spesielt vår eldste hadde nok trengt mye alenetid med hver av oss, så ideelt sett hadde jeg nok ønsket en deling som gjorde det mulig.

GydaG sa for 14år siden:

Jeg ser altså for meg at vi ikke kan ha samme deling på våre to barn, av hensyn til deres behov. Håper virkelig aldri jeg må finne ut av hvordan dette må løses i praksis.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Det er det oppfor jeg reagerte på. ETTERPÅ skrev du at mannen din ikke kunne ta seg av barna alene, da blir det jo noe helt annet, det nevnte du ikke i det opprinnelige innlegget, da så det mer ut som du ville straffe mannen din ved å ikke la ham "få ungene", og jeg synes det er rart at du allerede nå er innstilt på full krig ved et brudd, sånt skjønner jeg bare ikke. Men vi er jo forskjellige.

Maverick sa for 14år siden:

Ah, jeg husker hvordan jeg synset om ev. samlivsbrudd før vi faktisk brøt. Det blidde ikke sånn, gitt.

Floksa sa for 14år siden:

Men altså, om det er DETTE du har lest ut av mine svar så bekalger jeg. Da har jeg uttrykt meg klønete og dumt.
For DET vil aldri skje!
Det er ikke det jeg mener med krig.

Det optimale ved et brudd her hadde vært at jeg ble boende i huset og mannen flyttet inn i huset ved siden av og at jeg flyttet ut og overlot hus og unger til mannen de dagene han har mulighet og at ungene på dagtid hadde fri tilgang på begge foreldrene sine. Forskjellen fra i dag ville bare vært at pappa sov i nabohuset og ikke i senga inne.
At et brudd mellom oss skulle endt i den setting har jeg veldig, veldig vanskelig for å se for meg, men jeg skal ikke forkaste muligheten helt.

Floksa sa for 14år siden:

hæ? Har jeg utrykkt med dumt?
Nei, det kan jeg aldri tro :lyve:

Jeg ser jo at jeg kanskje ikke skulle svart her i går kveld, nesten bevisstløs av søvnmangel. For det ser jo unektelig litt hissigt ut det jeg har skrevet, når jeg leser det i dagslys :hehehe:

Magica sa for 14år siden:

aC: hvordan ble det da?

Jeg har vært der og vi ville begge ha like mye omsorg, og da ble det slik. Det har heldigvis fungert fint for ungene, det er naturligvis det beste. Vi hadde også en halvårsperiode hvor vi byttet på å bo i barnas hjem. Dette var bevisst.

Ungene takler som sagt denne 50/50 delingen aldeles utmerket, det har vært sånn i mange år. Jeg syns naturligvis jeg ser ungene alt for lite, og det er ingen god følelse.

Eksen min var i mine øyne ganske ugrei å ha med og gjøre i lang tid etter bruddet, noe som var en stor belastning.

Han er uansett en flink far og omsorgsperson for barna.

carmenzita sa for 14år siden:

Håper vi ville endt opp med 50/50.

Maverick sa for 14år siden:

Det ble ikke helt den fine, fredelige ordningen med at foreldrene flyttet ut og inn av hjemmet, og barna fikk bli på et sted hele tiden. Det ble heller ikke ukentlige familiemiddager, alle sammen, og det ble heller ikke "vi vil jo selvfølgelig det beste for barna".

Men det begynner å gå seg til.

Che sa for 14år siden:

Det er jo ofte en grunn til bruddet - og ikke alle brudd er pene, for å si det sånn.
Jeg tar meg jo i å tenke at om vi blir skilt så kan vi dele en tomannsbolig og så kan vi la barna gå der de selv vil og kanskje ha middag sammen en gang i blant :knegg: - Jeg innser jo med det at jeg 1: ikke går med skillsmisseplaner og at 2: Jeg er god på utopi. (eller, kanskje ikke utopi, men ikke langt fra)

Jeg og mannen utfyller hverandre godt ut fra hva som er bra for barna. Jeg er flinkere sosialt enn mannen - mens mannen er flinkere til å forklare, ta seg tid etc...Jeg tror at 50 / 50 er greia her - men ser også godt for meg det ikke har vært tilfellet. (Som det overnevnte "ny kone-eksempelet" mitt over)

jolie sa for 14år siden:

Jeg er alene med barna fra og med i ettermiddag. Da flytter mannen ut. Han flytter tre timer unna, så 50/50 er ingen løsning. Det hadde det heller ikke vært om han flytta inn i nabohuset, for det er en del han må få på stell før jeg stoler helt på ham ift samvær. Vi har heller ikke lagd noen samværsplan nå, da han synes det er veldig vanskelig å planlegge. Han skal bo hos sine foreldre den første tida, så jeg har ingen problemer med å sende ungene dit. Jeg skulle bare ønske at vi kunne få til noe fast allerede fra dag 1.

United sa for 14år siden:

:klemme:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg tror alle på dette forumet er enige om én ting: Folk som har sterke meninger om hvordan man skal oppdra barn, få til amming og få barnet til å sove om natten - som aldri selv har tatt vare på barn - de tar vi med en stor klype salt.

Jeg tror jeg må være så ærlig å si at jeg tar uttalelser om skilsmisse med den samme saltklypen jeg altså. Man kan mene mye om hvordan det blir og hvordan man skal løse ting.

Men jeg lover - for svært, svært mange vil det ikke la seg gjøre å få det slik. Det går ikke å si bastant før man faktisk er der.

Svanen sa for 14år siden:

En stor sekk grovsalt har jeg brukt

Dixie Diner sa for 14år siden:

Helt sant. Så jeg skal formulere meg annerledes: jeg håper virkelig at vi kan samarbeide godt om barna om det skulle komme til å bli brudd. Jeg tviler på at noen av oss vil gå inn i et brudd med hevngjerrighet, men ting kan skje, og jeg håper vi klarer å se såpass klart at vi skåner barna for flere traumer enn de trenger. Og jeg håper, ikke minst, at om det skulle bli brudd, ligger det såpass langt frem i tid at ungene ikke blir et så stort issue som det hadde blitt nå.

Jeanett sa for 14år siden:

Uggen tanke.. Jeg regner med at ungene hadde bodd hos meg med tanke på mannens arbeidstider. I hans jobb er han aldri hjemme før rundt kl 18 hver dag, og vist han må hente ungene en dag må han begynne på jobb så tidlig at han ikke rekker å levere i barnehagen først..

Heldigvis er dette en scenario jeg håper jeg aldri får oppleve igjen!

polarjenta sa for 14år siden:

Jeg hadde heller ikke trodd mitt brudd skulle bli som det ble. Nå ser det heldigvis ut til at det går bedre enn jeg trodde det kom til å gjøre, men jeg slipper ikke jubelen løs riktig enda.

Puslingen sa for 14år siden:

Vi har 50/50 i dag. Barna har klær og leker begge plasser, og da einaste som vert flytta er ransel og barnehagetøy (som må tas heim kvar fredag). Eldsta har også begynt å dra mp3 og mobil fram og tilbake, men da får ho ta ansvaret for sjølv.
Me bur i same skulekrets, går sammen på arrangement, drar på turer saman og fungerer veldig godt som venner. Ungane er rolige (alt er relativt) og harmoniske i følge barnehage og skule. Tilbakemeldingane me får, går stort sett på at for oss fungerer ordninga kjempeflott.

Men det betyr ikkje at da fungerer for alle. Vårt konfliktnivå er omtrent lågare enn hos gifte og samboarar, me har stort sett dei same reglane for oppdragelse osv. Me snakkes fleire gangar i uka, noko eldste omsider har begynt å forstå. :knegg:
Slik har me hatt da i over 2,5 år, og ungane er veldig nøyen på at dei ikkje er meir hos den eine enn den andre.

Pebbles sa for 14år siden:

Jeg ble ikke :eek: av Floksa sitt innlegg fordi jeg blir så sjokkert over at noen kan være irrasjonelle i en konflikt. Jeg tenker heller ikke at jeg ville vært en sukkersøt liten engel i en slik potensiell konflikt. Og jeg anser det som en selvfølge at alle ar fullstendig klar over et man ikke kan vite noe som helst om hva som vil skje i etterkant av en skilsmisse.

Men dette var en prinsipiell diskusjon, ja?

Da må man vel trygt kunne flagge egne verdier og grunntanker?

Det er helt klinkende klart for meg at et "Da blir det BRÅK!" som en førstetanke når det snakkes om barnefordeling etter skilsmisse muligens kan kalles befriende ærlig og ikke-PK. men for meg er det likefullt et sjokkerende utgangspunkt. Og egoistisk.

Om "jeg må få utløp for mine såre følelser og mitt sinne på akkurat de måtene som passer meg koste hva det koste vil" er selve grunntanken, så har jeg ikke noe respekt for det. Tvert i mot. Jeg blir :eek:. Og det står jeg 100% inne for.

mammamia sa for 14år siden:

Hvis ungene kan trives med 50-50 deling ville jeg godt for den. Hvis dette blir for slitsomt for ungene måtte vi valgt annerledes. Helt hypotetisk.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Selvsagt rammer ingen som regel barna sine med vilje.

Men erfaringsmessig er det nokså stor avstand fra hvordan man ser for seg en skilsmisse og hvordan den faktisk er. Og oppfatningen av hva som er best for barna kan være sterkt sprikende mellom foreldrene uten at noen evner å nå gjennom til den andre - da kan det bli en konflikt.

Pebbles sa for 14år siden:

Jeg er ikke mer virkelighetsfjern enn at jeg veldig godt forstår at det kan oppstå konflikter i et utall av situasjoner.

Det var mer at "da blir det bråk" skulle være selve grunnholdningen til en hypotetisk barnefordeling i etterkant av skilsmisse.

Floksa sa for 14år siden:

Dert er den biten her jeg har tenkt på da.
Det er vel ingen som lager en konflikt (med vilje) om begge foreldrene bor i nærheten, samarbeider god, har like god tid og mulighet til å følge opp barna.
Og man i tillegg er enige om alt.
Jeg ser mer for meg en situasjon der partner bryter, og tar med seg barna for å bo i et økologisk kollektiv i Hammerfest, der man dyrker artige planter og er opptatt av fri kjærlighet. Og partner virkelig mener dette er det beste for barna og at du hversegod får flytte etter og bosette deg i nærheten om du vil barnas beste.
Der har man rom for konflikt.

era sa for 14år siden:

Jeg tar mord denne gangen ikke sammlivsbrudd....
Selvfølgelig vil barna bli boende hos meg han er jo hjerneskadd stakkars mann.
( ja vi er midt i en krangel, jeg har rett han har feil seff!)

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg syns ikke "da blir det bråk" er noe mindre forutbestemt egentlig enn "da blir det samarbeid". :knegg:

Det er en av de tingene hvor man ikke vet det før man står der. Det er nok smart å ha noen tanker og samtaler på forhånd, men man må også være klar over at ting fort snur seg veldig i en sånn situasjon. Man kan ha snakket om delt omsorg - så endrer livet seg og plutselig ser man egentlig at to uker i sommerferien og en helg i vinterferien ser best ut. Den andre er gjerne ikke enig.

Floksa sa for 14år siden:

Det gr vel heller på at jeg ikke kan forestille meg at vi skulle kunne ha et trivelig og rolig og avslappet brudd. Jeg skjønner ikke hvordan det skulle kunne skje? Men om det skjedde hadde jo det vært det aller, aller beste.

Maverick sa for 14år siden:

Nei, Floksa, hvis man er enige om alt og samarbeider godt er det veldig få som lager konflikter. Da er det strengt tatt ikke så mange som skiller seg heller.

Superior sa for 14år siden:

Jeg endte opp med barna, og trives med det. Det er ingenting galt med omsorgsevnen til far, men han har innsett at han har noen begrensninger.

bina sa for 14år siden:

Jeg er overbevist om at lykkelige skilsmisser er en myte, og at det ofte er vanskelig å ha et godt forhold til x-en etter skilsmissen (og i prosessen). Jeg ser det derfor som på grensen til utopisk å forestille meg at jeg og mannen skulle bodd i samme nabolag og delt alt med ungene på fredelig og harmonisk vis, alltid til barnas beste og aldri blitt det minste smålig, hatsk, sint, skuffet, lei seg eller frustrert.

Jeg ville derfor insistert på at vi skulle tatt høyde for
a) uvennskap eller dårlig samarbeidsklima
b) en eller begge parter flytter langt unna

Av hensyn til barna er jeg sterkt i tvil om 50 / 50 virkelig er så gunstig, det forekommer meg som rimelig "rotløst" å ha to hjem å forholde seg til. Jeg ville derfor ønsket at vi hadde fått til en ordning med en som hadde hovedomsorgen, og en som hadde besøk etter en passende avtale. Det kunne gjerne vært mer enn annenhver helg og en dag i uka, det måtte vi i såfall ha drøftet og blitt enige om.

For min del ville jeg ønsket å ha ungene hos meg. Av hensyn til jobb og litt forskjellig tror jeg at mannen ville akseptert det.

Polyanna sa for 14år siden:

Jeg klarer ikke helt å svare, for jeg tror barna mine er så ulike og har så ulike behov, at jeg overhodet ikke klarer å se hvordan vi skulle kunnet sy det sammen.

Eldste hadde hatt det fint med en 50/50-løsning. Han er en fleksibel og stødig type som er like happy hvorhen han er, og svært tilpasningsdyktig (og kliss lik meg, for øvrig). Han er også like mye knyttet til oss begge, og "bruker" oss begge som omsorgspersoner, med de forskjellene vi har.

Mellomjenta hadde sørget seg fordervet, tror jeg, om hun ikke skulle bodd mest hos meg. Hun er så glad i pappaen sin, men hun er veldig mye tettere knyttet til meg. Har alltid vært, egentlig. Hun er også den mest følsomme og den som ville tatt en skilsmisse tyngst, tror jeg.

Minsten er så liten, at han skulle fått bodd mest på ett sted.

Så jeg vet da søren.

Maverick sa for 14år siden:

Polyanna: Der peker du på et stort problem. Når man har to barn med svært forskjellige behov, hva da? :sukk:

oslo78 sa for 14år siden:

Vi er begge motstandere av 50-50. Barna ville nok hatt det akkurat like bra hos meg som hos han. Altså har vi bestemt oss for (litt spøkefullt, men også litt alvorlig) at den som har ansvaret for bruddet får flytte ut og barna skal få bli boende i sitt eget hjem sammen med den forelderen som ikke har ansvaret for bruddet.

Jeg vet med sikkerhet at det ikke blir meg som ønsker et brudd uten at mannen har gjort noe så grovt at det likevel må sies å være hans ansvar. Det går på personlighet og personlig overbevisning. Jeg hadde nok ikke engang gått ved utroskap (i hvert fall ikke et engangstifelle).

Heldigvis er vi ekstremt langt fra skilsmisse i skrivende stund. Har aldri hatt det bedre :-)

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg kjenner jo faktisk noen som bor i samme nabolag, har delt omsorg, ikke en eneste gang noe sted har sagt et vondt ord om hverandre og som samarbeider så supert at de fleste gifte kan misunne dem.

Det er bare det at dette er jo ett par. Jeg kjenner mange som ikke har det bra med delt omsorg.

Det som ikke kommer godt nok frem er at det er bare for de få delt omsorg faktisk kan fungere så godt som det gjør i prakteksemplarene. Dessverre.

Olifant sa for 14år siden:

Jeg er 110% overbevist om at mine foreldre følte på mye smålighet, hat, sinne, skuffelse, sårhet og frustrasjon i årene etter skilsmissen og dem i mellom var det sikkert lang fra fredelig og harmonisk i perioder. Allikevel klarte de å sette det de mente var best for deres eget barn foran disse følelsene. De kranglene som foregikk fant sted uten at jeg noen gang var vitne til det og hverdagen min var aldri preget av dette. I bursdager og andre familiesammenkomster har de alltid oppført seg sivilisert og det er ført som voksen jeg har begynt å innse hvor store konfliktene i bunn egentlig var og hvor mye det har kostet mine foreldre underveis og det er jeg de evig takknemlig for.

tink sa for 14år siden:

Først håper jeg at dette aldri skal bli en reel problemstilling, deretter må jeg si at jeg håper vi får til en fornuftig 50 % deling hvor vi kan bo i samme nabolag.

Forøvrig er jeg et sjeldent 80-tallsbarn som har vokst opp hos pappa. Og av mine søsken så har vi to som ble boende hos pappa større tilhørighet hos mamma enn hun som ble med mamma har hos pappa. Men dette er jo snart 30 år siden, min mann og jeg tilhører heldigvis neste generasjon med tanke på arbeidsdeling og engasjement i barna våre.

tink sa for 14år siden:

Har ikke lest hele tråden, men mine foreldre skilsmisse var noe av det nærmeste man kommer en lykkelig skilsmisse. De har nok slitt litt på hver sin måte - men det har aldri gått ut over oss barna, og samarbeid om ferier og liknende har foregått uten at jeg har merket noe særlig tøys.

Karima sa for 14år siden:

Uff, denne tråden gjør meg litt deppa, kjenner jeg. Får flashback til tida som skilsmissebarn i skvis mellom bitre foreldre. Det er en erfaring jeg jammen ikke unner mine egne barn. Samtidig vet jeg jo at foreldrene mine slett ikke mente å rammebarnasine. Det bare ble sånn fordi de var fortvila og sinte på hverandre.

Vi har aldri diskutert dette på alvor, men jeg vil tro at vi hadde endt med at jeg hadde dem noe mer enn han. 60-40, kanskje? Fordi jeg takler bedre enn han å være alene med barn.

him sa for 14år siden:

-ea- sa for 14år siden:

Men da må jeg få melde inn et prakteksemplar her da. :juhu:
Skal ikke garantere at jeg ikke har sagt et vondt ord om eksen, men de fleste ordene tror jeg ble sagt før jeg tok til vett og flyttet. Og etterpå har det fungert bedre enn noensinne. Veldig bra, faktisk.

Kirsebær sa for 14år siden:

Jeg mener fremdeles at mange kan forutsi hvordan de vil reagere, likevel. Man kan ikke forutsi hvordan bruddet vil bli, og man kan ikke forutsi hva slags følelser og situasjoner som oppstår. Men veldig mange kan likevel si med ganske stor sikkerhet hvordan de vil reagere på ulike situasjoner.

Her kommer det et jeg-avsnitt. Mest fordi det er enklest å prate om dette i forhold til seg selv og sin erfaring, men jeg skriver det fordi jeg tror dette er situasjonen/statusen for veldig mange, voksne mennesker.
Selv om jeg aldri tidligere har vært med på et akkurat likt brudd som det exbo og jeg gjennomgikk, har jeg opplevd så mye at jeg vet hvordan jeg ville reagert om Exbo hadde skiftet kappe og blitt Ex'en fra helvete, jeg vet hvordan jeg ville reagert på såret stolthet og nederlag, og jeg er såppass i kontakt med meg selv at jeg klarer å skille hva som er såret stolthet, sårede følelser eller idiotoppførsel fra den andre part. Og dermed føler jeg at jeg kan forutsi ganske mange av egne reaksjoner.

Jeg skjønner at i brudd der den ene parten viser seg å være klin hakke gal, så vil ikke samarbeidet fungere, man blir tvunget til å reagere på andre måter enn hva man ville gjort ellers og slikt. Og dermed er ikke ting forutsigbart. Men slik jeg ser det, er det ikke slik at de fleste brudd foregår på den måten. De fleste brudd skurrer, gnager, sårer og er vonde. Men ikke likevel ikke i større grad enn at man trenger å bli overrasket over egen måte å reagere på.
Hos noen vil det si at man "vet" at man vil reagere med å "ta barna" hos andre vil det si at man "vet" at man vil gå for 50/50.

Det komer selvsagt an på hva man legger i begrepet. Jeg kan på mange måter kalle vårt brudd for et lykkelig brudd, fordi vi etterpå samarbeider bedre, prater bedre, er bedre venner, og alle slike ting. Bruddet i selg selv var det alldeles ikke noe lykkelig over. Det var vondt og fælt og skummelt og alt.

Jeg vil også melde meg som praktekseplar. Exbo og jeg bor 15 trappetrinn unna hverandre, har delt omsorg på barn og bil, vi prater pent om hverandre og vi hjelper hverandre når det trengs. Det har ikke vært bare lett, og det har vært mahahange såre tær og følelser, men vi har pratet om alle greiene og det funker.

Noen er sikkert lei av å høre om det, men jeg føler at jeg vil bruke en hver situasjon til å skryte av oss. :stolt:

Vi har gått igjennom det meste som andre krigende exer har gått igjennom. både av følelser og hendelser. Og når vi bor så tett som vi gjør får vi veldig med oss hva den andre foretar seg. Når vi deler på en bil uten å ha en skriftlig avtale på fordeling er det lett å være uenig.Vi har på en måte skapt en situasjon der konflikt-temaene kommer som perler på en snor. Så det er ikke det at vi har vært heldige og unngått krigstema og dramasituasjoner. Men begge virker noen lunde likt og vil ikke ha verken krig eller Ricky Lake-drama.

Jeg har ingen problemer med å skjønne krig og uvennskap heller altså, jeg er bare utrolig glad for at vi, så langt, har klart å reagere ryddig, åpent og ærlig, når det har vært noe.

Kirsebær sa for 14år siden:

Også vil jeg presisere at innlegget mitt var et bidrag til sidediskusjonen som går på om man delvis kan forutsi hvordan man reagerer ved et eventuelt brudd. Det var ikke en belærende "gjør som oss så blir livet flott og du synger i dusjen hver morgen".

Imma sa for 14år siden:

De skulle bodd hos meg. 50/50 tror jeg ikke gagner mine barn, og jeg er den beste omsorgspersonen av oss.

Lenam sa for 14år siden:

Hva om det er du som vil ut av forholdet da? Skal du da lage et lurveleven, sånn at dere får et stygt brudd som gjør at et samarbeid sannsynligvis ikke blir lett?

Barnas vel og ve må da vel veie mye tyngre en eget sinne/såret stolthet/whatever, eller?

Milfrid sa for 14år siden:

Altså, jeg er i grunnen ikke så veldig for 50/50 deling jeg heller, men jeg vet med meg selv at jeg hadde blitt en helt elendig fulltids alenemor. Pluss at ungene er veldig knyttet til pappaen sin, som er en fantastisk god pappa. Sånn at summa summarum tror jeg at løsningen for oss hadde vært å bodd i umiddelbar nærhet til hverandre og at ungene hadde vært hos oss temmelig 50/50. Jeg håper vi hadde fått til noe Kirsebær-aktig.

Jeg elsker ungene mine til døde, men jeg innser likevel at jeg hadde blitt fryktelig gretten om jeg skulle stå med hele hverdagen og all logistikk, og min kjære skulle fått solskinnsdagene og helgekosen.

Floksa sa for 14år siden:

Hvordan unngår man et "stygt" brudd, dersom man ikke "bare har vokst fra hverande" eller begges kjærlighet gikk over til godt vennskap sammtidig?

Med stygt brudd mener jeg ikke nødvendigvis ildspåsettelser, drapsforsøk og falske anmeldelser altså.

Maylen sa for 14år siden:

Barna hadde blitt boende hos meg, med samvær med far. Har allerede den eldste (som har en annen far) hos meg 100%, og det har jeg hatt i 13-14 år. Vi har tidligere prøvd å gå fra hverandre og da ble jenta også boende hos meg, med utvidet samvær med far. (annenhver helg, og ellers mange ettermiddager på besøk hos barna hjemme hos meg, felles middager osv)

Nå har vi enda en liten en, og han hadde nok også blitt hos meg. (med vanlig samvær og ellers litt ekstra ettersom det passer)

Dette fordi det passer oss best med tanke på arbeidssituasjon, og ekstra behov hos barn der jeg er mest oppdatert. Mannen er en veldig god omsorgsperson, men hadde nok ikke vært så god i en alenefarsituasjon. Vi er også begge to i mot 50/50 deling der barn bor i koffert og ikke har ett sted de selv kan kalle sitt hjem, men alt er "hjemme hos mamma" eller "hjemme hos pappa".

Kate sa for 14år siden:

Bor alene med arvingen, så det er ingen problemstilling.

Pelen sa for 14år siden:

Tilnærmet 50/50 regner jeg med, avhengig av hvor mye mannen skulle reise i jobben.

Lenam sa for 14år siden:

Om mannen min hadde ønsket at vi skulle gå i fra hverandre nå hadde jeg garantert blitt både sint og fryktelig såret. Poenget er vel at barnefordeling og for så vidt annen fordelig bør tas når stormen har stillnet. Det er jo en mann jeg elsker og som har vært en så stor del av livet mitt så lenge, jeg kan ikke se for meg at dette skulle bunnet i et så stort hat at vi ikke kunne fått til et greit brudd.

Jeg er sikkert farget av å være skilsmissebarn av særdeles ordnede forhold. Mine foreldre hadde det garantert bedre begge to av å ikke være sammen. Det var mamman min som tok skrittet, men når pappas sårede stolthet hadde lagt seg så gjorde de det beste av situasjonen. De er fremdeles veldig gode venner nå, 12 år etter skilsmissen, selv om begge er etablerte på nytt.

Blå sa for 14år siden:

Jeg tror heldigvis ikke at et brudd er så veldig sannsynlig for oss.

Om det skulle skje, så er jeg forholdsvis sikker på at vi ville blitt enige om at jentene skal bo hovedsakelig hos meg og ha mye tid sammen med sin far.

nolo sa for 14år siden:

Jeg har det på samme måte som Blå.

Mandino sa for 14år siden:

Ekkel tanke - tror vi hadde delt 50/50.

Pebbles sa for 14år siden:

Vel, med mindre man har for vane å gå ut ifra at man kommer til å handle i strid med grunnverdiene sine i enhver tenkt situasjon, så er det vel rimelig å anta at en "hvordan tror du du ville reagere" - diskusjon ikke vil være blottet for prinsipper?

turi sa for 14år siden:

Hos meg.

Svanen sa for 14år siden:

Jeg vil heller si at barnefordelingen bør tas kjapt. Å vente til "det stilner" kan bli en tøff periode for barna, med mye usikkerhet.

Ting kan forandre seg mye etter et brudd selv om en har elsket hverandre.

Jeg vil pressisere at jeg mener ikke det ikke kan fungere for deg.

(og jeg kjenner at jeg egentlig har lyst til å si mye, men føler meg ikke helt komfortabelt med det i det åpne forumet)

Svanen sa for 14år siden:

og der ser jeg at jeg er noe treg til å skrive, og at andre sier mye av det samme...

Lenam sa for 14år siden:

Jeg sier ikke at man skal finne seg i hva som helst for å bevare freden, på ingen måte!

Jeg kan bare ikke forstå at et brudd må være så stygt, at et brudd kan komme til å bli stygt derimot, det ser jeg.

Lenam sa for 14år siden:

Alt er jo relativt! Trenger man måneder og kanskje år før å komme over det værste sinnet, da blir det vel noe annet. Men å bestemme seg for å kjempe med nebb og klør for å få omsorgsrett, nærmest som en hevn, når man fremdeles er rasende, det kan jeg ikke tenke meg kan være gunstig.

Kirsebær sa for 14år siden:

Selv om det er svært få som uttalt forsøker å "ta" ungene som hevn, ser jeg støtt og stadig at det skjer likevel.
Det er veldig mange som finner andre vinklinger enn hevn når de skal fortelle hvorfor de gjør livet surt for noen man er sint på. Både i bruddsituasjoner og andre situasjoner generelt.

Fruktflua sa for 14år siden:

De skulle bodd hos meg, men hatt mye kontakt med far.

Lenam sa for 14år siden:

Skulle det være noe bedre å bo fast hos en bitter og sinna forelder?
Poenget er vel at når vi har vært "voksne" nok til å velge å få barn, da må man være voksen nok til å ta konsekvenser av sine valg. I dette tilfellet, få det til å fungere og la barna slippe å ta stilling i et samlivsbrudd.

Lenam sa for 14år siden:

Der skriver du det jeg tenker!

Robyn sa for 14år siden:

Eldste sønnen er på papiret 50/50, men i praksis er han mest her.

Jeg og pappa'n bor rett ved siden av hverandre så han går i mellom som han ønsker, har selvsagt rom hos hver av oss og fullt opp med alt han trenger begge steder bortsett fra store ting som sykkel, ski osv.

Skulle jeg og mannen gå fra hverandre håper jeg vi får det til like bra som jeg og eksen, at vi kan være venner og gjøre det beste for sønnen vår.
Vi ville nok prøvd 50/50 med han og, men man må jo se an hva som fungerer i praksis og. For skal man ha en 50/50 deling er det mange ting som må på plass og samarbeidet må være bra.

Svanen sa for 14år siden:

Jeg ser litt på statistikken i pollen. Statistikk er selvsagt mulig å tolke på mange måter.

ca 2/3 av de som ikke har hatt et brudd (hvis jeg tolker riktig hvordan folk har svart) mener en 50/50 løsning hadde vært det de hadde valgt.

ca 1/3 av de som har vært gjennom et brudd har 50/50 løsning.

Selvsagt litt lite deltagere, særlig på de som har vært gjennom brudd. Men det viser kanskje litt at det ikke er opplagt at tankene før og etter brudd sammenfaller.

Høst sa for 14år siden:

Ikke så lett å skrive mye når det ligger her ute, men jeg hadde alle gode grunner til å være sint, forbannet, såret osv da det ble brudd mellom meg og Veslas pappa. Og jeg har temperament nok til å være bitch når slikt skjer. :( Jeg visste dessuten at dersom jeg hadde gått inn for det, hadde jeg fått omsorgen alene, og maksimalt standard samvær for far.

Men det var aldri aktuelt - for uansett hvor vondt det var for meg, og uansett hvor mye jeg ønsket å "ta igjen" på far, skulle det aldri, aldri gå ut over Vesla. Så etter å ha svelgt både stolthet, selvrespekt og kameler for min del, har vi et svært godt samarbeid. Og det er det eneste som betyr noe. Jeg hadde ikke gjort det for noen andre, men for Vesla kan jeg ta uansett mengde dritt, skyve det til side og sette henne først. Alltid.