007 sa for 14år siden:

Var den overskriften litt rar? :gruble:

ALtså: om du og partneren går fra hverandre, hvem av dere hadde hatt barna boende hos seg? Og hvorfor?

Poll kommer.

Mauser sa for 14år siden:

Hadde nok bodd hos mora, siden hun er en fantastisk omsorgsperson (og siden hun hadde knødd meg ved samlivsbrudd).

Appelsin sa for 14år siden:

Orker ikke å tenke tanken engang.
Vi må bare være stuck med hverandre for alltid tror jeg. Akkurat som vi lovet hverandre for 10 år siden.

Skremmern sa for 14år siden:

Vanskelig å svare på, men jeg tror kanskje 50/50 er løsningen vi hadde endt opp med.

Chablis sa for 14år siden:

Nå hadde vi muligens delt 50/50 siden han nærmer seg 4 år.
Sist hadde vi 60/40.

Fintdethei! sa for 14år siden:

uggen tanke, ja. Dersom så skulle skje, så håper jeg at vi hadde blitt boende i samme nabolag, men ganske "lempelige" ordninger for ungene.

Elise sa for 14år siden:

De hadde vært mest hos meg, pga mannen har en jobb som ikke er forenelig med barnehagens åpningstider, og jeg tviler sterkt på om de hadde klart å tilrettelegge såpass for han. Vi hadde vel antagelig hatt en løsning hvor jeg hadde de 4 uker og han så 2 uker.

Maxine sa for 14år siden:

Bor alene med to små. Tidligere var ungene litt mer hos faren sin, nå er de der annenhver helg. Faren jobber ugunstige tidspunkter ifht en tilværelse alene med ungene, og er ikke den som har vært villig til å tilrettelegge livet etter situasjonen han nå er i.

Luftslottet sa for 14år siden:

Det vil jeg helst ikke tenke på, men vi hadde nok gått for 50/50 eller noe deromkring. Med mindre far hadde hatt lyst til å flytte hjem til sitt eget land, da hadde vi nok måttet krangle "litt" om saken.

Heddamor sa for 14år siden:

Signerer denne. Tanken er bare så uutholdelig.

Mikkeline sa for 14år siden:

Jeg tror utgangspunktet vårt hadde vært 50/50, fordi begge hadde hatt like stort ønske om å ha omsorgen for barna. I tillegg tjener vi begge greit, så det er ikke noen store økonomiske hensyn å ta i forhold til at den ene ville kunne takle det bedre enn den andre.
I og med at mannen jobber skift, og jeg reiser en del i jobben så ville jeg håpet på at vi kunne ha samarbeidet såpass at vi ville ha vært fleksible begge to.
(Men bank i bordet og alt det der....)

Avatar sa for 14år siden:

Det hadde nok blitt 50/50 deling. :nikker:

kokosbolle sa for 14år siden:

Du mangler alternativet: Vet ikke.

Jeg har ikke tenkt noe særlig på dette faktisk. Tror jeg ville forsøkt å fått til 50/50 og at vi bodde i samme skolekrets så barna kunne bodd begge steder like mye.

-ea- sa for 14år siden:

Den første min ble boende hos faren, og jeg var annenhverhelg-mamma som flyttet en times hurtigbåtreise unna.

Den andre bor halvparten hos hver, men har folkeregisteradresse hos faren fordi vi ville at hun skulle begynne på skolen som ligger i samme gate, og jeg har bosatt meg akkurat utenfor skolekretsen (men nær nok til å gå til skolen).

Dixie Diner sa for 14år siden:

Der er jeg også. :skremt: Ingen av oss orker tanken på det i det hele tatt, men ting kan jo skje, så vi har jo snakket om det. Jeg er litt skeptisk til 50/50 sånn rent generelt siden jeg synes det kan virke litt ustabilt for ungene, men jeg tror faktisk vi hadde landet på den løsningen og valgt å bo i svært, svært kort avstand til hverandre. Huff jeg begynner nesten å grine bare jeg skriver om det, håper vi slipper å forholde oss til det noensinne.

Alfa sa for 14år siden:

Ca 50-50, trur eg. Fordi vi begge er like viktige i oppveksten og dagleglivet no, så dominerande hovudomsorg til ein av oss ville ha vore veldig unaturleg.

Callisto sa for 14år siden:

Det måtte blitt 50/50.

Malama sa for 14år siden:

Signerer.

Vi lovde "formelt sett" for bare tre år siden da, men emosjonelt sett for ni år siden, da vi ble sammen.

Men jeg vet at den mannen jeg er gift med er en absolutt fantastisk far på alle måter, så jeg kunne bare ikke tatt gutten fra ham, og faren fra gutten. Det måtte bli en form for deling. Jeg vet at 50-50 har sine ulemper, men ettersom gutten pr i dag er hjemme med far 2 av fem dager og med mor 3 av fem (og begge to i helgen) er det rett og slett bare ikke tenkelig at han skulle se en av oss bare annenhver helg og en ettermiddag...

Jeg ser dog for meg at mannens motivasjon for å flytte til min "hjemby" (35 mil herfra) ville vært betydelig lavere om han ikke lenger hadde et dypt ønske om å glede meg, samtidig som mitt ønske, og behov, for å bo nærmere familie/avlastning ville vært enda større i en slik situasjon...

Nei, vi er stuck med hverandre, ja.

Høst sa for 14år siden:

Vesla bor 50-50 hos hver, altså annenhver uke hos meg, annenhver hos pappaen. Det fungerer fordi vi gjør vårt absolutt ytterste for å få det til å fungere - vi har hele tiden fokusert på henne og at hun alltid vil være et bånd mellom oss. Vi har svært lite til felles i dag personlig, men ved å gå inn for det, har vi veldig hyggelige fellestreff med mamma, pappa, stepappa og stemamma. Det hjelper på at stemamma er veldig "min type" menneske, da...:)

Om Høstmannen og jeg skulle gå fra hverandre etter at Knøttet er født, er det godt mulig det blir samme løsning. Alternativt blir det standard samvær for ham.

Alle vil vi jo helst ha barnet vårt 100 % - men det går ikke, så vi fokuserer på det som vi føler er best for Vesla (og evt for Knøttet...:) )

Bergensis sa for 14år siden:

Eg trur mannen ville vore det beste valget i ein sånn situasjon. 50/50 deling høyres strevsomt ut, men ettersom såpass mange har denne løysinga, reknar eg med den fungerer for dei fleste. Eg håpar eg aldri må ta stilling til dette!

vimjer sa for 14år siden:

Det hadde garantert blitt 50-50, men det skal ikke skje. Ikke bli gal, ikke bli skilt. Jeg etterlever den.

rine sa for 14år siden:

Jeg leste nettopp den andre tråden der noen (var det Dragen? :undrer: ) allerede hadde bestemt seg for hvor barna skulle bo ved et evt samlivsbrudd. Jeg synes det er litt rart å ha gjort seg opp en mening om det før saken i det hele tatt er aktuell? Vi har altså ikke diskutert noe slikt, men jeg tror jeg ville foretrukket at de bodde mest hos den ene hos oss. Jeg synes litt synd på unger som bor en uke hos den ene og en uke hos den andre forelderen. Jeg hadde blitt tullerusk hvis jeg skulle bodd mange år i en koffert, og jeg kan ikke tenke meg at det er så lett for barn å gjøre det heller. :vetikke: Jeg ville selvfølgelig helst at barna skulle bodd hos meg, men jeg tror faktisk jeg hadde ofret meg og sagt at de kunne bodd fast hos mannen hvis han hadde satt seg veldig på bakbeina. Heller det enn å bo en uke hos hver i alle fall. Ja, og så ville det jo telle litt hva de selv ville også. :nemlig:

Orkide sa for 14år siden:

Hos meg.

Mannen har en jobb som ofte krever lange dager og plutselig reising, mens min jobb lettere kan kombineres med barnehage/SFO tider.

Vi bor i Nederland, og Mannens arbeidsgiver godtar bla ikke at han har syke barn :mad: Syke barn tar kvinner seg av!

gajamor sa for 14år siden:

Jeg er litt fristet av tanken på at ungene bor fast på et sted, og vi foreldre flytter ut og inn. Eller at vi deler huset i to. Men det går nok ikke i det virkelige liv. Men jeg ser egentlig for meg at han får hovedomsorgen, men at jeg har dem temmelig mye.

Bomull sa for 14år siden:

Det mest nærliggende å tro er vel 50/50, selv om jeg ikke har tenkt tanken om å måtte ta stilling til dette. Jeg tror ikke vi hadde klart å enes om stort annet heller, fordi begge er så knyttet til ungene, og dedikert. Vi ville nok begge hatt et like stort ønske om å ha ungene. Vi ville nok også passet på å bo i samme skolekrets etc.

007 sa for 14år siden:

Ingen vet før man er der, men hva tror du?

Vi hadde nok gått for 50/50. Her er ungene så store at det hadde vært naturlig å ta dem med på råd, og om de ønsket å bo permanent hos en av oss, så hadde vi nok gjort det vi kunne for å få det til.

Trixie sa for 14år siden:

Mine to eldste har en 60/40 deling, men det er vel kansje mer 70/30(70 hos meg). Vi bor i samme nabolag, er gode venner, er sammen på ting som omhandler barna og det fungerer veldig greit. Hjelper hverandre med logistikken når det trengs.

Om mannen og jeg skulle flyttet fra hverandre måtte det blitt 50/50 tror jeg, men jeg håper(og tror) at det aldri blir noe valg vi må ta.

Alfa sa for 14år siden:

Eg tenker heilt omvendt, at ved å ha reflektert rundt slikt- og snakka om det før eit ev. brudd vil det vere mindre rom for impulsive tankar og handlingar som til sjuande og sist vil kunne skade borna. I tillegg bevisstgjer det begge foreldre på kva for ei rolle ein ønsker å spele i livet til borna sine, også ved eit ev. samlivsbrudd.

Luvi sa for 14år siden:

Jeg og min x gikk i fra hverandre i høst, og jenta bor hos meg og har vanlig samvær med sin far. Dvs, hver onsdag med overnatting og annenhver helg. Han ønsker 50/50, men av hensyn til jenta blir nok det ikke et tema før hun blir ca 3 år siden det ikke er anbefalt før den tid. Skulle pappa'n ønske å ha henne mer kan vi øke til 60/40, men han har ikke nevnt noe om dette enda. Jenta elsker pappaen sin så jeg ønsker at de to skal treffes ofte og ha god kontakt.

007 sa for 14år siden:

Slettet bruker sa for 14år siden:

De ville nok ha hovedbosted hos sin far, men med så nær som mulig 50/50-deling.

shute sa for 14år siden:

Vet ikke. Det blir for hypotetisk til at jeg klarer å komme opp med noen plausibel teori.

Ungen er for liten til 50/50, det mener vi nok begge ganske bestemt. Kona er antagelig den mest stabile omsorgspersonen, jeg er mye syk og ville hatt betydelig dårligere økonomi enn henne. Det betyr ikke at jeg er overbevist om at jeg ville gitt henne hovedomsorgen.

Ideelt sett ser jeg for meg at vi kunne blitt enige om et borettslag vi begge kunne bo i e.l., og tatt det litt derfra.

Susse sa for 14år siden:

Dette har vi snakket om etter å ha sett venner og familie rundt oss slite veldig. Jeg er selv skilsmissebarn og har fått noen sår som er viktige for meg å skåne ungene for å måtte oppleve.

Dersom vi skiller lag ville ungene bodd fast huset vårt, sammen med meg. Først og fremst fordi jeg er den som best trives med stor hage og gammelt hus. Mannen min ville kjøpt seg en enklere bolig. Vi ville uansett bosette oss nær hverandre slik at ungene kunne være med pappan sin når de ønsket det i tillegg til faste dager og helger.
Vi har sett så mange som har strevd veldig med 50/50 deling, så det er ingen av oss særlig positiv til og det ville uansett være vanskelig i forhold til mannens jobb.

Heldigvis har jeg god tro på at mannen jeg har elsket i 17 år holder ut med meg i mange år til.

Mams sa for 14år siden:

Når vi pratet om det for noen år siden var vi enige om 50/50 deling om vi skulle skilles.
Når vi så ble skilt hadde han endret mening og ville kun ha minstesamvær.
Det er i hans øyne umulig for han å ha de anhver uke.
Så hva man tror kan fort bli noe helt annet.

rine sa for 14år siden:

Det kommer an på: Hvis det ble et "sint" brudd, tenker jeg kanskje at slike avtaler vil være lite verdt siden den ene, eller begge, muligens ønsker å ramme den andre mest mulig? Ved et "rolig" brudd er det vel uansett ingen grunn til å handle så veldig impusivt og man klarer å komme fram til en enighet i ro og mak. Jeg ser at det er lurt å snakke om slike ting, altså, det handler vel mest om at vi ikke er så flinke å langtidsplanlegge noen av oss. :flau:

rine sa for 14år siden:

For meg er det en selvfølge. Jeg ønsker jo å se mest mulig til dem. :confused:

Irma sa for 14år siden:

Vi har ikke diskutert saken, men dersom det hadde skjedd i disse dager så tror jeg ganske sikkert at vi hadde blitt enige om at pappaen skulle hatt mer samvær enn meg.

Gulla sa for 14år siden:

Mest hos meg, men forhåpentligvis ville pappaen hatt de litt oftere enn annenhver helg/en dag i uka.

Jeg legger merke til at mange bruker jobben som begrunnelse for hvor barna evnt skulle bodd. Jeg vet ihvertfall at jeg ikke hadde latt jobben min komme i veien for dette, da hadde jeg heller byttet jobb.

Tussilago sa for 14år siden:

Jeg aner virkelig ikke, og håper selvfølgelig ikke at det skjer.
Min mann kommer fra en annen kant av landet, og jeg tror nok at han kunne tenkt seg å flytte tilbake ved et evt brudd, så da vet jeg ikke hvordan det hadde blitt. Hvis han ble værende her, hadde vi nok delt 50/50.

Teofelia sa for 14år siden:

Slik forholdet vårt er i dag, ville 50/50 vært en selvfølge, og det ville det nok blitt hadde vi gått fra hverandre som venner eller i alle fall som gode samarbeidspartnere.

Hadde vi gått fra hverandre i full konflikt, hadde jeg fått omsorgen. Han hadde ikke hatt en sjanse om jeg hadde bestemt meg for å ta rotta på ham i en rettsak - til det har jeg lært alt for mange taktiske knep fra folk på FP. :knegg:

pippo sa for 14år siden:

Jeg håper (bank i bordet) at dette er noe som ikke blir aktuelt for oss. Jeg vet at mannen er motstander av 50/50, og det er igrunnen jeg også. Mannen er mye ute og reiser, samt har vanskelige arbeidstider, så jeg tror det ville blitt meg som hadde hovedomsorgen, og at han ville hatt hyppig samvær.

Martis sa for 14år siden:

Jeg ser for meg at vi hadde forsøkt å dele 50/50 og bo i nærheten av hverandre. Ellers hadde det nok blitt meg som hadde hatt de mest, tror jeg. :gruble:

Veslemøya sa for 14år siden:

:D

Far jobber offshore, og jeg er nok en bedre omsorgsperson en han. Men det ideelle hadde vært at ungene ble boende i hjemmet vårt permanent, og så hadde jeg og samboer byttet på å flytte ut til en felles leilighet.

star sa for 14år siden:

De vil nok i så fall bli boende hos meg pga sambos arbeidsturnus. Evt 50/50, men da to uker sammenhengende hos hver og jeg vet ikke helt hvordan det skulle blitt.

Finni sa for 14år siden:

Egoisten og hønemora i meg sier at ungene da skulle bodd hos meg.
Foruften sier 50/50.

Nå har vi holdt ut i 20 år sammen, og jeg håper vi kan gange det med mange ganger, og at dette aldri vil bli en problemstilling vi må ta stilling til.

Observatøren sa for 14år siden:

Vi har allerede diskutert og avtalt dette- siden dette er mannens andre kull. Har erfart samvær med 9 dager hos mor/5dager hos far, og dette fungerte sånn passe, men bedre enn en dag i uken og annenhver helg.
Deretter har vi hatt alt fra ingenting til fulltid med barna.

Vi ble tidlig enig om at vi skulle bo svært nær hverandre, gjerne i samme hus med hver vår del, slik at Posøren i prinsippet kan ha ett rom, at ansvaret er 50/50 og at ingen skal ha hovedomsorg og enerett til å ta avgjørelser.

Jeg vet at dette ville fungere for oss, men det er ikke gitt at det vil fungere for alle.

Skremmern sa for 14år siden:

Vi hadde sannsynligvis gått for 50/50 fordi barna er like knyttet til pappaen som de er til meg (bortsett fra minsten, da, men han er liten enda).

United sa for 14år siden:

Sier dette selv om jeg vet veldig mange av dere blir sinte på meg. Men det må frem for det, syns jeg.

Fra NOU-2008:9:

"Et kvalitativt godt samvær vil i mange tilfeller være minst like bra for et barn som et kvantitativt omfattende samvær. Det er viktig at spørsmålet om samvær ikke blir redusert til et spørsmål for foreldrene om å få flest mulig dager og timer sammen med barnet."

Jeg er ikke blant dem som tror "vi er like viktige for barnet" er gangbar grunn til å dele ungene 50/50 mellom seg. Det er fælt å ikke se barnet sitt. Og jeg mistenker det er den sterkeste drivkraften for mange foreldre.

Tante Sofie sa for 14år siden:

Det hadde nok blitt fast bustad hjå meg, og vanleg samvær med far. Ikkje fordi han ikkje ville hatt dei meir, men fordi hans jobb ikkje er spesielt normal mtp arbeidstider... Heldigvis ser eg ikkje føre meg at dette vert eit problem.

Lykken sa for 14år siden:

Helt sikkert 50/50 i samme nabolag og klær og utstyr nok så de slapp å flytte kofferter fram og tilbake.

Floksa sa for 14år siden:

Umulig å svare på.
Et brudd ville uansett blitt så stygt som det er mulig å tenke seg og jeg vet at jeg blir svært, svært sint og henvgjerrig. Så at jeg skulle GITT 50% til mannen :skuffet:
Så det ville blitt avgjort i en rettsak.
Ser jo at det ikke tar seg så godt ut "på trykk", men jeg er ganske sikker på at det vil bli full krig om det ble et brudd.

Guttemammis sa for 14år siden:

Jeg ser for meg at mannen ville hatt de 50%
men jeg føler at det beste hadde vært at de bodde fast hos en av oss.
HÅPER selvfølgelig at det aldri blir en realitet.

Nenne sa for 14år siden:

Vi ville ha delt 50/50.

Katta sa for 14år siden:

Jeg orker ikke tanken egentlig. Men hvis jeg må spekulere, ville det i hvertfall ikke blitt meg som hadde hatt alle tre mesteparten av tiden. Enten 50/50 eller mest hos pappaen som har en mer a4-jobbtilværelse enn jeg har.

Anne C sa for 14år siden:

Jeg tror faktisk at de hadde blitt boende hos faren. Med meg boende veldig i nærheten. Type gåavstand fra.

Svanen sa for 14år siden:

Jeg blir ikke sint på deg. Jeg ser jeg er der du er. :dulte:

Kirsebær sa for 14år siden:

Exbo og jeg bor svært nær hverandre og har delt omsorg.
Akkurat nå er det litt annerledes i noen måneder, da jeg ikke helt har et fast sted å bo før jeg får tilbake leiligheten min i august/september en gang. Men vi hadde delt omsorg før jeg leide ut leiligheten, og vi går tilbake til delt omsorg når jeg får den tilbake.

Nå bor Poden fast hos Exbo, og har samvær med meg annenhver torsdag-søndag, samt innimellom når Exbo skal et eller annet.

Irma sa for 14år siden:

Jeg skjønner virkelig ikke en slik tankegang selv om jeg prøver. Ok, hvis vi ble skilt fordi mannen min var pedofil og hadde forbrutt seg på alt som kan krype og gå av barn ville jeg nok kjempet med nebb og klør for hovedomsorg og vel så det. Men ved en normal skilsmisse (og normale skilsmisser kan også bli ganske temperamentsfulle) så forstår jeg ikke hvorfor man skal kjempe for egne behov for å se barna mest mulig. Så egosentrisk! Barnas behov bør komme først etter min mening. Og det å gå inn for en krig ved en eventuell skilsmisse er ikke spesielt hensynsfullt overfor barna. skilsmissebarn

Floksa sa for 14år siden:

Jeg er også skilsmissebarn. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg skrev ikke "å gå inn for krig", men at jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg vil bli et monster med et evt brudd.
Et brudd vil i så fall komme som følge av utroskap.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Helt enig, jeg blir faktisk sjokkert. Jeg vet at det kan bli krig av brudd, men å omtrent bestemme seg for det på forhånd er en helt fjern tankegang for meg. Det er barna som blir mest skadelidende av det, og man skulle jo tro de fleste foreldre ville skåne barna så godt de kunne. Jeg har temperament fra helvete til tider jeg og, ja jøss. Men jeg gjør alt, ALT for å skåne barna fra kranglete og krigerske foreldre.

him sa for 14år siden:

Sist jeg svarte på en slik poll var jeg blid på mannen, da stemte jeg 50/50. Nå er jeg pottsur og svarte at jeg skulle ha hovedomsorgen. :knegg: Så spørsmålet er vel helst, er jeg blid eller sur på han hvis vi skiller oss? Jeg tipper sur ... Vanskelig å si helt sikkert selvfølgelig, kanskje jeg hadde byttet han ut i 2 på 20? Da hadde jeg kanskje ikke vært så sur.

Lykken sa for 14år siden:

Hun mente vel at sinne og bitterhet ikke burde styre hva man ønsker av samvær. Hvis mannen min er utro og vi skilles, så bør vel følelsene mine rundt dette ikke styre om jeg kjemper for full omsorgsrett, mest samvær eller ikke,

Irma sa for 14år siden:

Jeg har negative erfaringer på den måten at jeg vet at foreldre i krig ikke er noe å trakte etter, jeg anser det som relevant i diskusjonen. Dessuten synes jeg det er en helt hinsides holdning å tenke at man skal lage et helvete i forbindelse med ekteskapsbrudd. På forhånd.

Hvorfor vet du at et brudd vil komme som følge av utroskap? Du vet med sikkerhet at mannen din kommer til å elske deg resten av livet, og du i ham? At eventuell forelskelse i noen andre vil føre til utroskap?

Svanen sa for 14år siden:

Og "noen" bestemmer seg for å gjøre alt for å unngå "krig", og likevel ender opp med å komme midt i krigen...

Det er jammen ikke det samme å bestemme seg når alt er såre vel i et forhold for hvor enkelt og fint alt skal ordnes, som at det faktisk blir slik når bruddet er der.

Milfrid sa for 14år siden:

Så deilig å se at det ikke bare er meg. :knegg:

Mannen har en jobb som gjør at han hadde slitt big time om han skulle hatt 50/50 ordning, med fast skjema og forutsigbarhet, men det hadde vært hans problem ved er samlivsbrudd, ikke mitt. Ungenes ve og vel, samt mitt eget behov for å få livet til å gå opp hadde betydd mer. Jeg hadde gitt blanke f i hans jobbsituasjon, den måtte han ha fikset selv. :nemlig:

Floksa sa for 14år siden:

Akkurat det vet jeg velk like lite om, som resten her vet om hvordan de vil reagere ved et brudd. ;)
Sånne ting er helt umulige å vite hvordan man takler på forhånd.
Kanskje vil et evt brudd gå som kniv i smør?

Men om jeg tror det? Nei, jeg gjør ikke det.

Irma sa for 14år siden:

Jepp. Jeg skjønner ikke hevngjerrig tankegang rett og slett. "Har du forelsket deg i en annen sier du!? Hah! Jeg skal ha hovedomsorg for barna!". Floksa formulerte det også ganske fint: "Så at jeg skulle GITT 50% til mannen :skuffet:". Det blir like idiotisk som å si at man gir bort noe av foreldrepermisjonen sin til mannen, i forhold til den delen av permisjonen som er til fordeling. Et annet eksempel: "Jeg elsker barna over alt på hele jorden og orker ikke tanken på en hverdag uten dem. Derfor må jeg ha hovedomsorgen." Eh, hva med partnerens følelser overfor barna - og barnas tilknytning til den andre forelderen?

Jeg tror ikke at vi som ser for oss at barna kan komme til å være mer hos partneren enn oss selv nødvendigvis er mindre glad i barna enn folk som vil kjempe for å grabbe til seg rubbel og helst også bit i forbindelse med et samlivsbrudd.

allium sa for 14år siden:

Ikke jeg heller, det er jo noe av poenget. Ser man barnas behov, så kan det også hende at man ser at matematisk likedeling ikke er det beste. (I noen tilfeller, ikke automatisk.)

United sa for 14år siden:

Sånn jeg tolket deg, Floksa. Du tør skrive om følelser, selv de som ikke er pk. Og, som du sier, hvordan man handler når man er i situasjonen kan være helt annerledes. Så får man bare krysse fingrene for at man slipper finne det ut.

Floksa sa for 14år siden:

:) det er klart mammaer som kjemper for å ha barna mest mulig er mest glad i dem! (ironi)

Det føltes i allefall sånn når man er 14 år og mamma må ringe pappa og kjefte for at han i det heletatt skal ha samvær med sine døtre.

Isolde sa for 14år siden:

Jeg hadde nok håpet på 50/50, men vi har aldri diskutert det så kan være at mannen ønsker noe annet.

Neados sa for 14år siden:

Vi har snakket om dette, en god del. Minstesnuppa er kronisk syk og blir til å ha fast bosted hos meg og meste part av samvær hos meg. Og grunnen til det er at hun er et barn med store behov for tilrettelegging både medisinsk, fysisk og psykisk. Vi tror at med hennes behov for særlig pleie og omsorg, hyppige innleggelser per år så er det best for henne å ha et fast holdepunkt. Det kommer da i begynnelsen og sikkert i lang fremtid være meg.
Mannen er en flott og kjærlig pappa som hadde gjort alt for å ha mest mulig tid sammen med henne. Alt etter hvordan en prosess som et samlivsbrudd hadde påvirket henne.

Når det kommer til største og mellomstesnuppa så skal de bli hørt på, hvis dette skjer. Jeg tipper at de i en prosess som dette får det mer stabilt av at bo hos mannen.

Som sagt har vi snakket om dette en del, og for at det skal fungere så må vi bo akkurat rundt hjørne til hverandre. Så de tre søstrene kan knytte band videre i livet, med hverandre som søsken og med oss som mor og far.

Men, men, men det skal jo ikke skje! Så nå bor vi her vi bor, helt til vi går av med pensjon og skal leve godt sammen, på en terasse, et sted på Mallorca :D

Dragen sa for 14år siden:

For meg er det en selvfølge at barna skal være der de har det best. Det er ikke nødvendigvis hos meg, hos oss er det far som er den stødigste og beste omsorgspersonen for barna.

Isbjørn sa for 14år siden:

Jeg håper vi aldri trenger å ta stilling til temaet. Jeg ville nok ønsket at barna skulle bo mest hos meg. Jeg er litt forundret over at over 50 % ønsker 50/50-deling. Kan ikke tenke meg at det er til det beste for barna,- de må jo bo i en koffert. Det dekker foreldrenes behov for å treffe barna like mye, men barna får ingen røtter eller et hjem der de kan føle seg hjemme. Det vil alltid være to plasser som er "hjem". Jeg kunne ikke tenkt meg å bo en uke her og en uke der, det er sikkert.

Mams sa for 14år siden:

Viktige ting du skriver her.

For vår del var det eksen som var utro.
Jeg var ikkehevngjerrig og prøvde nesten å presse fram en 50/50 løsning.
Men noen ganger er det for noen viktigere med andre ting en tid sammen med barna.

D'Arcy sa for 14år siden:

50/50 kan løses på andre måter, som for eksempel 14 dager hos mor og 14 dager hos far. Eller at mor og far flytter ut og inn mens barna bor fast.

Hos oss tror jeg det hadde vært avhengig av hvordan vi hadde bodd. Det optimale hadde vært 50/50, men det er ikke umulig at far får hovedomsorgen.

Isbjørn sa for 14år siden:

Ja, det er flere måter å gjøre det på. Men, jeg tror ikke det er noe særlig for barna å flytte på seg, da får heller foreldrene flytte inn og ut. Og om det er slitsomt, så kan man jo tenke seg hvordan det er for barna.

Samlivsbrudd er vondt, uansett hvordan det foregår, og det er stort sett barna som taper på det.

Lykken sa for 14år siden:

Jeg tror absolutt ikke det det trenger å føles som å bo i kofferter og at det ingen steder som er ordentlig hjemme. Hvorfor i alle dager skulle de ikke føle seg hjemme begge steder? Vi er jo gift og bor sammen, men ungene føler seg vel veldig hjemme hos besteforeldre og tanter og onkler som de er mye hos, og bor man så nærme hverandre og har et greit samarbeid så alt sklir smidig og glidende, tror jeg ikke det føles sånn. De går på samme skole, de beveger seg i samme nabolag, samme venner og kan muligens også fly litt til og fra som det passer seg. Vi har en kamerat av vår eldste som har det sånn, og det ser ut til å være ukomplisert for barna tre år etterpå. De har det også sånn at de ikke nødvendigvis er kun hos mor eller far den uka de er hos den ene utifra avtalen, men tar det sånn som det passer og er smidige begge to.

Nora H sa for 14år siden:

Pappaen til min datter er dessverre slik du beskriver deg selv. Jeg unner virkelig ingen å gå gjennom trusler om rettsak og at vedkommende skal lage et helvete om jeg ikke går med på det HAN vil. :skuffet: Jeg kan ikke forstå at noen med viten og vilje vil gå inn for krig. Det viktigste må ALLTID være å skåne barna.

Pebbles sa for 14år siden:

Siden alle barn og unge jeg kjenner til som har en 50/50 ordning er tydelig negative til noe de synes er en stressende hverdag på evig flyttefot, kan jeg ikke se at vi hadde landet på en slik ordning. Sett fra et voksen perspektiv er det kanskje det beste alternativet, men det bør ikke være det som veier tyngst.

Jeg er forøvrig struts i så måte. Både mannen og jeg tenker at skilsmisse er et stort traume for barn og vi tenker at det ville vært et traume for oss som voksne også å oppleve at familien oppløses. Vi har nå vært sammen i nesten 20 år og har det veldig bra sammen - så samlivsbrudd med de følgene det ville hatt er ikke noe som er langt framme i bevisstheten. Har ikke svart - aner ikke hvem som skulle hatt den daglige omsorgen. jeg hadde dødd om det ikke hadde vært meg. Ser for meg at han ville følt det på samme måte.

Svanen sa for 14år siden:

En ting er sikkert: alle mine tanker, fordommer, gode ideer, smarte løsninger har blitt sendt rundt i en miksmaster. Opptil flere ganger.

Jeg har et helt annet syn på samlivsbrudd nå enn jeg hadde for et år siden. Jeg har hatt mange av de løsninger som er nevnt her i hodet, både før og etter mitt brudd. Noen har jeg slått fra meg av meg selv, andre har jeg slått fra meg med hjelp av andre (både "proffe" og andre med erfaringer).

Barna taper alltid på det, men det er ikke sikkert de taper mer enn de hadde gjort hvis foreldrene hadde fortsatt i et dårlig samliv.

United sa for 14år siden:

:nemlig:

Isbjørn sa for 14år siden:

Det høres fint ut om de kan være nærmest hos hvem de vil og har samme miljø hele tiden, det må jo være det optimale? Men, de fleste har det nok ikke slik, men har en uke her og en uke der.

Man kan føle seg hjemme både her og der, men jeg tenker på det man føler som hjemmet sitt. Hvor man har hjertet sitt og føler er sitt. Man må f.eks bo ei stund i et hus/leilighet før man føler seg hjemme. Om jeg skulle bodd en uke i leilighet og en uke i hus i mange å fremover, ville jeg ikke følt at noen av plassene var mitt hjem. Et barn føler kanskje at hjemmet er der det bodde før bruddet, og at det besøker den andre forelderen? Jeg vet ikke, altså, jeg bare tenker høyt.

Jeg har også hørt at barn som har blitt store fortelle om 50/50-deling som en rotløs tilværelse.

Svanen sa for 14år siden:

Håper en dag å kunne komme dit, for det må være flott når det fungerer.

Lykken sa for 14år siden:

Ja, nå prater jo jeg nødvendigvis om brudd som er eller blir ganske ukompliserte, det fungerer selvsagt ikke der konfliktnivået er høyt og foreldre ikke klarer å samarbeide godt. Samme med der en av foreldrene velger å flytte til annen kommune, by eller for den sak skyld innenfor samme men for langt unna til at ungene kan gå.

United sa for 14år siden:

Jeg tror det handler om mer enn å flytte langt og foreldrenes konflinkt. Å bo samme sted, med samme person/personer, gjør oss mindre rotløse/mer rotfestede. Vi får mer overskudd til andre ting av det.

Lenam sa for 14år siden:

Så hvis mannen din vil ut av forholdet så må han være utro?

Svanen sa for 14år siden:

Det skjønner jeg Lykken. Jeg har alltid sagt, og faktisk trodd, at ved et evt brudd så skulle vi gå fra hverandre mens vi fortsatt var venner og kunne snakke sammen. Skulle iallefall være så pass "voksne". Ikke skilles som bitre fiender.

Og familievernkontoret anbefaler stort sett delt omsorg kun når det er "gåavstand", og ting ellers er ganske A4 og ukomplisert. Men hva de anbefaler er ikke alltid det samme som begge foreldrene ønsker å få gjennom.

ullmor sa for 14år siden:

Jeg synes det høres naturlig ut å ønske å ha ungene mest mulig hos seg selv. Ved samlivsbrudd snus hele verden opp/ned og ungene blir kanskje holdepunktet som det er verd å kjempe for? Konflikter som har vært blir forsterket og kommunikasjonsevnene blir vel ikke bedre av å være i konflikt?

Som Svanen sier er det enkelt å ha formeninger om samlivsbrudd før man selv står i det. Plutselig står man der selv i en haug følelser man ikke visste man hadde og forsøker å skille fornuft fra taktikk og følelser, framtid og fortid.

Ved rolige brudd er det sikkert lettere å se sine omsorgsevner opp mot x-ens og finne mest riktig løsning.

Carrera sa for 14år siden:

Måtte stemme det siste alternativet. Vi hadde nok på ett eller annet vis delt på omsorgen, men jeg vil anta at det hadde blitt litt sånn uten faste perioder pga mannens jobb.

Honda sa for 14år siden:

Ca 50/50
Jeg jobber en del ettermiddager(16-18 til 00.30) ,og hver 3helg. Formidag så 2 fri og tredje ettermiddagså hadde sikkert ikke blidd en uke her og en uke der.
Men hadde jeg blidd alene med ungene hadde jeg kanskje sluttet, gått ned i stilling eller prøvd å funnet en annen løsning på jobb situasjonen

Veslemøya sa for 14år siden:

Jeg tror heller ikke at det er bra for ungene å måtte flytte frem og tilbake hver uke. Jeg og søstrene mine skulle være annen hver helg hos pappa da de gikk fra hverandre da jeg var ni år. Slik ble det ikke for mitt vedkommende. Jeg syntes ingen ting om å måtte flytte på meg i det hele tatt. Jeg var glad i pappa og han var en god omsorgsperson. Men jeg syntes selv at jeg fikk enda bedre omsorg fra mamma, og vi hadde et helt annet bånd til mamma, så jeg ble hos henne hele tiden. Pappa fikk ta meg med på kafe og til byen og sånn da. Men jeg syntes feriene var grusomme. 2 uker på Cypros, langt borte fra mamma:(.

Men jeg skjønner jo at barn ned i førskolealder ikke kan velge bosted selv.

polarjenta sa for 14år siden:

Jeg bor allerede alene med barna. Her blir det i utgangspunktet samvær annenhver helg fra fredag til søndag.
For meg var det ganske klart at jeg skulle ha omsorgen, all den tid jeg er den som har vært mest tilstede i livene deres.
Hadde det vært andte fortsetninger så hadde det ikke vært like selvfølgelig.

Avatar sa for 14år siden:

Uthevingen min ser ut som krig for meg. :snill:

Left sa for 14år siden:

Hos meg- med størst sannsynlighet. Faren har en jobb hvor han er veldig mye borte, og pr. i dag er det slik at han har problemer med å få hentet i bhg. én dag i uka, selv om han har oversikt for flere mnd. fremover på hvordan jeg jobber.

Jeg hadde ønsket meg 50/50, men det er er helt urealistisk tror jeg. Da måtte det ha skjedd noe drastisk.

Tjorven sa for 14år siden:

Jeg er selv skilsmissebarn og har veldig dårlig erfaring med 50/50. Så det ville ikke jeg utsatt mine barn for. Dette selv om det forhåpentligvis ikke ville vært sammenlignbart siden mine foreldre på ingen måt evnet å samarbeide etter bruddet.

Barna ville sannsynligvis bodd hos meg med samvær for far annenhver helg og en ukedag eller 9 dager hos meg 5 dager hos far. Jeg tror faktisk ikke at mannen min ville motsatt seg dette, men jeg håper egentlig at dette er helt irrelevante tanker for min del.

Gaia sa for 14år siden:

Jeg aner virkelig ikke, for jeg tror det ville kommet veldig an på bruddet. Jeg håper jo vi hadde klart å sette barnas behov for stabilitet og foreldrekontakt foran egne behov, men jeg vet jo ikke hvordan vi ville oppført oss i en situasjon som jeg antar hadde vært særdeles slitsom for alle parter. Og jeg vet heller ikke hva som hadde vært den ideelle situasjonen for barna.

Sannsynligvis hadde det beste for barna vært at de fikk mest mulig tid med begge foreldrene, men at de hadde sluppet å ha to hjem. Hvordan man kan klare å få til en slik løsning i et (potensielt ganske sårt) brudd aner jeg ikke.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg krysset på to jeg. En om at de allerede bor hos meg. Dernest at om stefaren prøver å stikke av så sender jeg dem dit annenhver uke enten han vil eller ikke. :nemlig:

Pebbles sa for 14år siden:

Jeg blir :eek: av Floksas holdning.

En ting er at man kan ende opp med en situasjon og følelser man ikke hadde forutsett - men å se for seg på forhånd at man hadde valgt å takle det på en så fullstendig elendig (sett fra barnas ståsted) måte? Jøss.

Det kan være veldig mange andre grunner til et brudd enn utroskap. Og har du ikke engang tenkt over muligheten at det skulle være deg selv som valgte å gå? Ville du gått for krigslinja da også?

Skilsmisse er nødvendigvis et traume for barn, uansett hva man ønsker å tenke. Å skulle gjøre det traumet radikalt værre med en uforsonlig, krigersk holdning mot partneren er temmelig egosentrert.

At sinne og sårede følelser oppstår ved evt. utroskap er vel nærmest uunngåelig? Men jeg har vært nær flere tilfeller av slike brudd og er temmelig imponert over i hvor stor grad den sviktede voksne har klart å skjerme barna for egen sorg og eget sinne mens dette har pågått. Det er mulig altså.

Den voksne kan klare å forholde seg temmelig ryddig for å ta vare på egne barn mens det stormer som verst, også kommer den en tid når stormen har lagt seg hvor man kan prioritere å rydde i eget hode og i egne følelser med eller uten hjelp utenfra.

Moonlight sa for 14år siden:

Begge steder, 50/50 :nikker: