Dette er ikke rettet mot noen eller enkelte hendelser, men en generell betraktning.
Jeg syns folk klager generelt mye. Fra alt til ingenting. Jeg føler vel egentlig at folk har rett til å klage, for det er jo subjektivt hvordan man takler ting. Men jeg tar meg likevel i å tenke over at enkelte ikke kan ha mye å gjøre på, når de finner tid til å kaste vekk energien sin på klaging og sutring. Hvorfor klager man? For å få sympati? Forståelse for sin situasjon? Føler man seg bedre når folk skriver "klem", "enig", "stakkars deg". Får man en boost når man klager over andre og gjør nøyaktig det samme selv? Jeg klager selv, helt klart, men jeg tror jeg er langt fra en versting. Som posteren i sitatet under her sier; jeg er ikke ute etter sympati, jeg vil ikke være marty …
Jeg vil dele et innlegg fra et annet forum med dere. Når folk er i hennes sko, har man virkelig klagegrunn.
Jeg prøver å ta meg selv i å klage. Jeg merker at jeg klager, og bare det er vel bra. Så da forsøker jeg å ikke klage på akkurat DET igjen, men prøver så ofte jeg kan å minne meg på hvor bra jeg egentlig har det. Jeg har verdens beste mann, verdens snilleste stedatter og to flotte selvlagde barn-
Orker ikke lese hele det siterte innlegget, men folk må få klage så mye de vil for meg. De trenger ikke ha opplevd død og fordervelse for å få en klapp på skulderen. Man kan være medmenneske og gi noen litt oppmuntring, selv om de kun klager over "bagateller".
Som svar på spørsmålet ditt: nei, jeg er ingen klager. Jeg er en freser.
Bikker det over, så klager jeg også.. Ikke ofte det bikker over, men når det gjør det så er det godt å få "stakar deg" selv om det for andre er bagateller. (kanskje den bagatellen var dråpen som fikk det til å renne over?)
Jeg klager mye jeg! Spesielt dersom jeg får dårlige produkter fra butikkene, dårlig mat på restauranter etc. Men klager ikke direkte til personalet, men på mail etterpå :sparke: :konfrontasjonspyse:
Jeg er definitivt ikke en klager. Det jeg klager mest over er folk som klager tror jeg :knegg: (snakker da ikke om å klage på mat eller et produkt man er misfornøyd med, men generell sutring klaging, og da særlig når det er over ting som man ikke får gjort noe med. Som at man klager over været, over at man har vondt et sted, over at alt er så dyrt, over at flyet er forsinket, at det ikke har kommet snø etc.)
Jeg blir veldig sliten av sutring og klaging. Hvis jeg omgir meg med folk som klager og fokuserer på det negative trekker disse all energi fra meg. Hvis jeg skal gjøre noe som kan være krevende, som reising eller lengre fjellturer etc, er jeg veldig nøye med ikke å gjøre det sammen med folk jeg vet har en tendens til å klage. Kommer vi i en håpløs situasjon blir det bare så mye mer slitsomt hvis man må høre på klaging og bruke energi på å trøste den man har med seg i tillegg.
Det kommer nok helt an på hvem jeg snakker med. Merkelig nok.
Jeg klager en del til mora mi. Av en eller annen grunn. Forventer vel sympati, men det er det sjelden jeg får. Til svigermor klager jeg aldri. Jeg klager kanskje en del til mannen min også. Jeg kan nok klage til venninnene mine, men det er mer med humor (håper jeg) og der får jeg lassevis med sympati. Jeg synes det er greit å bruke venner til sånt av og til, og de får lov å klage så mye de vil til meg også.
Og så går det i perioder. Noen ganger har mann mer grunn til å klage enn andre ganger. Jeg klager ikke når jeg har det helt fint. Når jeg har vært syk i tre måneder, klager jeg litt når noen spør hvordan det går. Ikke for å klage nødvendigvis, men for å fortelle fakta. Og hvor går grensen mellom å fortelle harde fakta og å klage egentlig?
Her er et eksempel på sutring som jeg ikke har noen forståelse for, som gjør meg :gaah: : Jeg var engang på en berømt fjelltopp på Sri Lanka (Adam's Peak for de som er kjent). Gikk opp om natta for å se soloppgangen fra toppen. Da sola kom opp stod jeg der på toppen, helt fjetret, og så det mest fantastiske synet jeg har sett noengang. Ved siden av meg stod ei jente som ustanselig klagde og sutret over at hun var kald på beina :dåne: (det er et buddhistisk tempel på toppen, så man må ta av skoene). Jeg tror kanskje hun hadde en like stor opplevelse som meg. Har en mistanke om at hun var av typen som syter og klager som en vane, en måte å snakke på. Men der og da kunne jeg pælmet henne utfor kanten, jeg kunne ikke fatte at det gikk an å klage i et så magisk øyeblikk.
Slike ting er det jeg klager over. :knegg: Folk som klager.
Jeg tror ikke jeg sutrer og klager noe særlig her inne. (eller i rl)
Men noen ganger, når jeg ikke har det så bra, syns jeg det er greit å legge inn en klagetråd. Godt å få luftet tanker og følelser litt.
Ikke jeg heller. For meg henger det tett sammen med hvor godt jeg kjenner folk. Jeg bruker ikke dette forumet til klaging. Jeg bruker såpass lite tid her inne at jeg ikke kjenner folk her godt nok til det. Jeg har ikke behov for det. Jeg leser litt, lar meg underholde, skriver litt sånn generelt (kanskje spesielt om mat) men dette er ikke det samme som det blir med venninner. På andre, lukkede fora, blir det muligens på en annen måte. Der kjenner jeg de enkelte bedre og man blir mer fortrolig. Sånn er det med venner IRL også. Jeg klager (=er fortrolig med)til venner, men ikke nødvendigvis litt perifere kollegaer, for eksempel.
Jeg tror ikke jeg er en klager og håper heller ikke at jeg oppfattes som det.
Men selvsagt kan alle ha en dårlig dag og da få lov til å klage.
selv om man ikke har opplevd mere en et par punkter på lista til hun det stod om i hovedinnlegget)
Jeg klager akkurat så mye jeg vil. Det jeg derimot ikke tillater meg, er å fortsette klagingen etter at folk har gitt meg gode råd og støtte. Det godtar jeg ikke av andre heller.
Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke at jeg sutrer. Jeg får ofte høre at jeg er så overdrevent positiv. Det henger nok sammen med at jeg forsøker å motivere de helsikes klagerne rundt meg. :knegg:
Jeg mener det er sunt å beklage seg, i moderate mengder vel og merke.
For det første tror jeg at det hjelper litt å bare få satt ord på det som opptar oss, og som vi er fortvilet over. Når man i tilegg da opplever sympati og forståelse fra de man beklager seg til føler man seg bekreftet og sett, og gjennom det opplever omsorg. Det trenger vi vel alle innimellom :jupp:
Det som kan bli et problem er hvis man overdriver klagingen. Folk synes da man sutrer, sutring oppleves ikke positivt og de sutrer får ikke den sympati og omsorg de egentlig føler de trenger/er ute etter.
Nei, jeg er ikke en klager. Jo, jeg er en klager. Hos meg foregår det på den måten at jeg ikke klager i det hele tatt for så å tippe over en grense. Og på den andre siden av grensen er det bare klaging. Jeg er slik generelt sett. Enten, eller.
Jeg tror selv at jeg ikke er en klager, men andre kan jo ha en annen oppfatning av meg da.(jeg syns mer at jeg er en problemløser..)
Men jeg er av den oppfatning av at mange folk har mange ting de plages over og tenker masse på. Og som de også vil fortelle andre og høre deres mening om.
Det er det jo bare å lese på div forumer for å se.:jupp:
Hender nok jeg klager (som i dag) men er en type som for det aller meste ser positivt på livet.
Vi hadde en tøff opplevelse i sommer da vi trodde vi skulle miste en av guttene våre, og det har gitt meg et ganske annet perspektiv på ting...
Det kommer an på hvem du spør. Spør du meg så svarer jeg mnei. Jeg er ikke en sånn som lasser mine bekymringer og klaging på andre med mindre det er en setting hvor det er forventet eller passende. Det er klart, det hender jeg klager, men det tar ikke overhånd.Jeg har et par bekjente pluss en mor som er sutrere og klagere, og jeg har forbannet meg på at jeg ikke skal bli det. En kusine av meg har jeg kuttet kontakten med fordi hun var en klager. Jeg rett og slett orket ikke negativiteten hun oste, jeg ble deprimert av det.
Jeg spurte akkurat helten, og jeg må innrømme at jeg ble litt snurt. Han fikk et litt pinefullt uttrykk i ansiktet og begynte å vri på seg. Så gjorde han det hemmelige tegnet som betyr at jeg sutrer. Det var forresten et tegn han fant på akkurat da jeg spurte om jeg sutret. Djiiiz. :rolleyes:
Jeg har forresten ikke klaget til ham over at jeg har ligget strekk ut i seks dager med akutte ryggsmerter. Jeg har tatt dopet mitt uten å mukke, jeg har ikke klaget over at det gjorde vondt mer enn kanskje en eller to ganger. Jeg bare besvimte i stillhet. :overlegen:
Hoho, min oppfatning er at nordmenn er høyt på verdenstoppen når det kommer til klaging. Mye vil ha mer sier jeg bare.
Et eks som jeg leste i dag. En dame klager over at man bare får feriepenger av 12 uker av permisjonen. Fysj så forferdelig, det er ikke lett å være småbarnsmor nå til dags nei.. Og staten oppforderer liksom til å få fler barn. :mad:
Jeg kan jo skjønne at hun synes det er frustrerende at hun får feriepenger av bare 12 uker ettersom de fleste får av hele permisjonen.
Dessuten er det jo et faktum at det fødes for få barn i Norge, og jeg synes jo ikke vi kvinner alene skal ta ansvaret for å få opp fødselstallene. Det er jo ikke dumt om det legges til rette.
Joda, jeg ser at hun har klagegrunn. Men samtidig er alt relativt.
Noe som virker tilsynelatende enkelt for en person, kan være bortimot umulig for en annen. Jeg har hatt noen runder med meg selv faktisk, fordi jeg tar meg å tenke at enkelte sutrer over småting fordi jeg mener jeg har hatt større problemer å stri med selv. Men så innser jeg jo at alle har sitt å stri med på en måte, innenfor rammene av det de har opplevd.
Skal vi se om jeg klarer å ordlegge meg (har litt gangsperre på språket i kveld - skrivesperre?): Hvis jeg tenker meg at spennet av det jeg opplever går fra det aller mest negative/triste/vanskelige jeg har opplevd, til det sterkeste/flotteste/mest fantastiske jeg har opplevd. Så er det min skala for ting jeg opplever i mitt liv, krydret med erfaringer og hvordan man er skrudd sammen og alt mulig rart.
Hvis vi så tar et hvilket som helst annet menneske, så vil skalaen være annerledes, og ytre (eller indre) faktorer være annerledes. Hvis dette mennesket så sier til meg "å guuud, så vanskelig og tøft det er at ", så er det jo fort gjort å si at dette mennesket syter og klager og sutrer. Det ligger jo litt i de ordene at hun gjør dette uten å ha "fortjent" det, uten å ha "rett" til det. I forhold til vår egen skala, liksom.
Bare fordi jeg ikke skjønner dette andre menneskets grunn til å klage/syte/sutre, så er det jo tydelig at opplevelsen er så sterk at hun føler behovet. Og da ER det så ille for det mennesket, uavhengig av hva jeg mener liksom.
Dette mennesket vil sannsynligvis ikke oppleve det som syting og klaging selv, det ER jo ille.
:confused: Ble det bare tull eller kom jeg i mål ?
Kronekspempelet: min mor. "Ja, men jeg hadde jo tre barn, en hund og en skiftarbeidende mann, og det klarte jeg fint" er svaret på ethvert tilløp til tungsindige tanker om hverdagslivets motgang.
Det bryr meg jo midt i ryggen at hun opplevde sitt liv som greit.
Det har jo null og niks med hvordan jeg opplever mitt liv.
Klaging er ikke noe jeg gidder å bruke av tiden min på.
Blir litt satt ut av hvor useriøse en del folk er med tanke på at de "klager på alt mulig". Jeg synes det er ganske slitsomt med slike egentlig - og styrer stort sett unna de både i RL og her på nettet...
Jeg synes det er stor forskjell på klaging/sutring og på det å fortelle om ting man ikke synes går så bra. Gode venner merker forskjellen og bør være obs på den...
Poenget mitt er at vi har en av verdens aller beste permisjonsordninger. Vi får betalt av staten for å være der det viktige første året. Men klage det gjør vi. Selvfølgelig kan mye forbedres, men om vi klager for mye? Ja, det synes jeg definitivt!
Unnskyld, hva sa du???
SJELDEN at nordmenn klager???
I ærlighetens navn så har jeg aldri vært borti et folkeslag som klager så mye som nordmenn, og det til tross for at nordmenn stort sett har det veldig veldig bra. Kanskje derfor vi klager så mye, fordi vi rett og slett LETER etter feil, mangler og andre ting vi kan syte over.
Jeg husker også jeg ble fryktelig provosert over et tv-innslag jeg så på NRK fra Thailand etter tsunami-katastrofen. De var på et sykehus og intervjuet overlevende nordmenn som ikke hadde skadet seg nevneverdig (mest type sår og mindre bruddskader) og der satt de og sutret og bar seg over hvor ille det var at de måtte ligge på madrasser på gulvet....
Mulig de var lykkelig uvitende (men det tror jeg ikke) over hvor utrolig heldige de egentlig var, men alt de hadde å syte over og bære seg overfor var altså madrasser på gulv. Da kjente jeg at jeg ble kvalm og uvel av hvor utrolig selvsentrerte enkelte kan være, selv i en krise-situasjon.
Ja, på enkelte områder så klager vi lite. Vi er ikke så veldig personlige i offentlige rom. Hadde en kollega av meg kommet for sent på jobben og klaget til meg at det var kona sin feil hadde jeg blitt ... stum. Dette er ting ingen sier i Norge. Det er heller ikke ofte jeg hører folk si noe annet enn at de har det bra på direkte spørsmål. Helse er det også sjeldent at folk klager over.
I Norge er vi derimot veldig flinke til å klage over offentlige problemer synes jeg. At bussen ofte er forsinket. At det er noe riv ruskende galt med det politiske systemet. At det er galskap at ingen tok signalene før ditten og datten gikk ad undas osv
Jeg har nok periodevis vært en klager, ja. :nemlig: Er litt problemorientert av natur, noe som stort sett fungerer greit for meg (syns det er lettere å finne løsningene når problemene først er definert, enn å være en sånn superpositiv, løsningsorientert person som aldri ser problemer overhodet). Men jeg merker at klaging suger energi, og jobber med meg selv ift. dette. Blir gjerne oppmerksom på at jeg klager idet jeg gjør det, og tar meg selv ofte i det der og da.
Det å få et alvorlig sykt barn gjorde forøvrig mye med meg sånn sett - idag har jeg lettere for å glede meg over de små tingene og sette pris på at vi faktisk stort sett har det veldig bra. Gidder ikke lenger irritere meg så veldig over bagateller, eller forhold jeg ikke har mulighet til å gjøre noe med uansett.
Som glisende grinebiter med :mumle: som favorittsmiley må jeg jo svare i denne tråden. :sparke: Flat og fargelös sutring er jo kjedelig å höre på, men jeg må innrömme at jeg blir mer skeptisk til folk som aldri klager, jeg da - de som smiler blekt og synes det går bra uansett, eller som er krampeoptimistiske. Det må da väre kjedelig å mangle temperament? Jeg kan nok väre fäl til å klage, men pröver å gjöre det på en morsom måte og er ikke en sur person. Jeg håper "blid pessimist" er en mer dekkende betegnelse. De fleste skjönner at ikke alt er like alvorlig ment, men skikkelige gladjenter og jeg kan nok ha litt problemer med å komme overens. Det topper seg når folk taper så det suser i kortspill, men smiler og sier at "det er jo bare et spill". Det vitner om manglende engasjement og blir kjedelig (uten at det dermed er sagt at folk skal bör like ille som meg, som er en så elendig taper at jeg lett mister både hodet, sjarmen og livsgnisten i spillsammenheng :o ).
Når det gjelder alvorlige problemer i livet, tror jeg det er sunt å klage og få ut sorg og frustrasjon. For meg har det värt av uvurderlig betydning å skrive av meg det vonde i forbindelse med ufrivillig barnlöshet og min brors heroinmisbruk. Ved å virkelig klage min nöd og la alt väre virkelig svart der og da, har det blitt mulig å gå videre. Man må kjenne på bunnen for å kunne sparke ifra og komme seg opp igjen.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.
[size=1][/size] Dylan Thomas
Ja vi har verdens beste permisjonsordninger, og derfor må det jo være frustrerende å ikke få det de fleste andre får. I større firmaer, organisasjoner og det offentlige får man full opptjening (eller 80% dersom man har hatt et helt år permisjon). Jeg synes det er sløvt av de firmaene som (kanskje med unntak av veldig små og sårbare bedrifter) å ikke la fødselspengene gå gjennom bedriften og gi de ansatte som bidrar med en viktig samfunnstjeneste (å befolke landet) full opptjening av ferie.
Men jeg forsvarer ikke sutring.
Jeg synes imidlertid det er enda mer irriterende med folk som er frekke, sure, negative, egoistiske, kyniske og kalde.
Det kan vel forøvrig ellers også være en kilde til folks sutring. At man alt for ofte sammenligner seg med andre og konstant måler eget velbefinnende opp med hva andre til enhver har/får/opplever etc. Farlig, for da taper man som oftest i egne øyne. Det er alltid noen som (tilsynelatende...) har "alt". Og "urettferdigheten" frustrerer - og så sutrer man.
Hun sa ikke det, da; hun sa at hun syntes det var kjedelig med folk som er bare "blekt optimistiske" hele tiden. Man trenger jo ikke å klage eller sutrefor å være noe annet enn det, man kan f.eks. innimellom være sur og gretten. Har jeg hørt. :snill:
:rolleyes: Det kan nok hende at vi har forskjellige definisjoner på hva som er klaging også, da. Personlig synes jeg det er bedre å klage litt i ny og ne enn å väre konstant pottesur og kritisk til alt andre sier - for eksempel.
Jeg er nesten latterlig optimistisk. Den reneste Pollyanna (den originale).
Bra jeg har kort lunte og galgenhumor og total mangel på misjoneringsinstinkt til å balansere med. Ellers hadde jeg nok vært som den krampepositive gymlæreren min på videregående. :skremt:
Dette er jeg helt enig i. Det er ikke dette jeg mener med klaging. Klaging og sutring for meg er når man surmuler over at det regner, over at man er misfornøyd med hårsveisen, at man har gått opp i vekt (hvis det ikke er snakk om de som virkelig har et problem) at utvalget i kantina er for dårlig, at man snart blir et år eldre, våren kommer så seint, toget er forsinket -sånne ting.
Hvis man sitter på en flyplass og flyet har blitt kansellert eller forsinket, slik at man ikke kommer seg videre på en lang stund, så kan man velge å gjøre det beste ut av det (gå og kjøpe seg noe å spise, lese en bok, spøke, le, snakke om noe helt annet med de man reiser sammen med, galgenhumor etc) eller man kan syte og klage, gråte og banne kontinuerlig over hvor håpløst dette er, helt til man omsider sitter på flyet på vei hjem. Uansett hva man velger får man ikke gjort noe fra eller til. Likevel er det overraskende mange som velger det siste alternativet. Det er klart det har mye å gjøre med hvordan man føler seg, men det går faktisk an å bestemme seg også, og prøve, for begge deler er en selvforsterkende prosess. Bestemmer man seg for å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, bruke galgenhumor, fokusere på noe annet, ikke klage, påvirker man de rundt seg i positiv retning, lager en god stemning og gjør situasjoen litt mindre uutholdelig. Klager man og dyrker det negative gjør man alt bare verre og lager sur stemning i tillegg.
Noe helt annet er å lette sitt hjerte til en venn når man har problemer. Det er ikke sutring. Det er noe alle har behov for innimellom.
Alvorlig talt, du sier det jo selv: Dette var en krisesituasjon. Ikke glem at de hadde vært gjennom et helvete og en enorm psykisk påkjenning. Ikke døm noen for en uheldig uttalelse etter det.
Folk sier de mest idiotiske ting når de er i sjokk. Dessuten; når man opplever kriser der man nesten dør blir man ofte maksimalt egoistisk, nettopp fordi man skal overleve.
ja, og det er i krise-situasjoner som man opplever at mennesker ikke reagerer slik fornuften burde tilsi. Det kan man se alt som den sutrete, eller man kan kan velge å sette det på kontoen for uheldige uttalelser i en krise-situasjon. Det var av de som også først poengterte hvor utrolig heldige de var som ikke var hardere rammet, og at madrasser da er latterlige bagateller. Sutreren klagde, og den positive så det mest positive ut av den kritiske situasjonen de befant seg i.
