Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
For noen dager siden så hørte jeg på 17.30 på P4 en diskusjon ang dette med at Kronprinsesse Victoria ønsker å bli fulgt til alters av sin far. www.side2.no/underholdning/article2910127.ece
Hvorpå ene debatanten mente at signal effekten av dette har var svært, svært uheldig og det passer seg ikke for en moderne kronprinsesse å gjøre noe slikt. Fordi denne skikken symboliserer at kvinnen er en eiendel som blir gitt fra far til mann.
Jeg kjente at jeg ble litt provosert av det hele. Jeg anser meg selv virkelig ikke som noen eiendel, ei heller min far eller mann har tenkt denne tanken.
Jeg bare lurer på om det ikke er mulig for en skikk å symbolisere noe nytt. Hvorfor MÅ noe som for mange kan være en koselig skikk/handling nødvendigvis symbolisere noe negativt?
Min far fulgte meg over kirkegulvet da jeg giftet meg, og jeg følte meg ikke annet enn stolt og lykkelig, og fattern stakkar jobba som bare juling med ikke å grine. :hjerter:
Jeg følte meg ikke som hans eiendel da, like lite som jeg hadde følt det før, eller har følt at han har forært meg som personlig slave til mannen min i ettertid. (Stakkars gubben, det er vel heller ham som blir herjet med av meg.)
Ok - greit med en prinsipiell diskusjon, men bør man fjerne alt som er hyggelig, bare fordi det kan tolkes i en eller annen retning?
:gruble: Denne setningen skjønte jeg ikke. Mener du at alle "koselige skikker" forbindes med noe negativt?
Denne handlingen er basert i at ansvaret for datteren gis fra far til ektemann, det kommer man ikke unna. At man personlig ikke legger denne symbolikken i handlingen er en annen sak.
Ang. Kronprinsesse Victoria så stiller dette seg litt anderledes i Sverige, de har tydeligvis ikke hatt en like utbredt skikk med at faren følger bruden til alters som det Norge har. Det er dermed ikke snakk om å fjerne noe, det er snakk om å innføre noe. Og som kronprinsesse så er desverre ikke bryllup et privat anliggende.
Jeg personlig syns det er gammeldags, og lurer litt på hvorfor det er så koselig kontra å gå alene eller sammen med en kommende mann opp. Og hvorfor kan man ikke bli fulgt av mor?
Jeg er absolutt ikke enig i utsagnet, det er derimot en fin tradisjon, flott opplevelse for den stolte pappaen og den vordende bruden.
Min pappa fulgt meg, og mamma kunne fortelle i ettertid at han hadde vært helt i ekstase da jeg spurte ham. Noe som er vanskelig å tro for de som kjenner ham. Han var nemlig en veldig rolig sjel. Før jeg spurte ham hadde han spurt mamma om hun trodde at jeg kom til å spørre. Han holdt heller ikke tilbake tårene under byllupet. :hjerter:
Jeg syns det var veldig greit å ha en arm å holde fast i da jeg gikk opp langs kirkegulvet til mannen som satt og ventet sammen med sin mor. Jeg ser vel egentlig mer på det som en symbolsk "overføring" både av brud og brudgom - mor overleverer sønn, far overleverer datter fra deres respektive familier og inn i en ny familieenhet.
Pappa syns det var en utrolig stor opplevelse å føre meg opp langs gulvet. Og jeg vet at moren til mannen syns det samme om å sitte ved alteret og vente sammen med ham.
Enig. Det symboliserer en overlevering fra et mannlig familieoverhode til et annet, noe som det kanskje er på tide å slutte med? Ja, det sikkert koselig og fedre som blir spurt blir rørte og glade og sånn, men gammeldags er det uansett, synes jeg.
Jeg har ikke et supert forhold til min far, men han fulgte meg opp alteret og aldri har jeg sett han så stolt og rørt før. Jeg syns det er en fin tradisjon som ikke handler om det å være ei eiendel. For meg handler det om en fantastisk fin stund og opplevelse både for far og datter.
En kvinne blir selvsagt ikke sin manns eiendel fordi hun følges opp kirkegulvet eller hvor det måtte være av sin far, men personlig har jeg helt siden jeg var barn reagert på symbolikken i dette. Når bakgrunnen for denne skikken er så utvetydig, så er det vel ikke bare å oppkonstruere en ny symbolikk bare for å få det til å passe i det romantiske bildet mange har knyttet til akkurat bryllup? Men at mange enkeltpersoner velger å gjøre det sånn, får være deres sak. Likevel tenker jeg som Glitter, at det stiller seg annerledes når kongelige (og atpåtil kongelige som i utgangspunktet ikke har tradisjon for dette i det hele tatt) praktiserer skikken. Når et land har monarki, så må det nesten forventes at en del valg de kongelige tar også vil bli gjort til gjenstand for diskusjon.
Jeg kjente jeg ble litt trist av den debatten som gikk for et par dager siden. Jeg tenkte; må de ødelegge denne, for meg, fine tradisjonen?
Da jeg for to år siden giftet meg, så fulgte pappa meg opp kirkegulvet. Selvfølgelig så jeg jo den at jeg og han jeg skulle gifte med, hadde vært sammen i 17 år, og vi har to barn, så sånn sett så var det jo "dumt" at pappa liksom skulle gi meg bort, men allikevel så betydde dette veldig mye for meg!
En ting er at jeg synes dette er en fin tradisjon, og så betydde det enormt mye for meg at pappa sa ja til å gjøre dette. Vi har en lang og kronglete historie bak oss, noe som vi vel har vært ferdige med i mange år, men dette at han sa ja til å følge meg opp, understreket virkelig at vi nå har et forhold som er bra, og det beviste for meg at jeg valgte riktig da jeg valgte å faktisk gi far/datter-forholdet en sjanse.
Og nei; jeg har aldri følt meg eid av hverken den ene eller den andre.
Jeg er enig med Fnatten, Glitter og Fadese - jeg har ikke noe mot at andre ønsker å følges til alteret av sin far, og tror heller ikke disse kvinnene ser seg som sin fars eiendom av den grunn (eller som sin manns eiendom etterpå), men det er helt åpenbart hva som er den opprinnelige symbolikken bak, og for meg var dette ikke en tradisjon eller et symbol jeg ønsket å videreføre.
Og jeg synes det må være helt legitimt å si hva man mener om slike tradisjoner, i alle fall når det gjelder kongefamilien, som knapt består av annet enn tradisjoner og symboler. (Og så er det såklart like legitimt for andre å velge å ignorere symbolikken, og gi tradisjonen sitt eget innhold for sin egen del.)
Utsagn som dette blir jeg så stuss av. Man har en tradisjon med årelang symbolikk. Så innfører man den, og velger selv å legge noe annet i den (selv om fordomsfulle meg mistenker at endel damer syns det er romatisk å blir gitt fra far til mann på nettopp på grunn av det patriarkalske i handlingen). Også mener man at det er ødeleggende at den originale betydningen blir diskutert?
Dette var en av mine største sorger ved å gifte meg i utlandet; nemlig at pappa ikke kunne følge meg opp kirkegulvet. OK; i tidligere tider innebar dette noe annet. Nå er det (for oss) bare et utrolig koselig rituale.
Jeg ville ikke å gå opp der alene, og fikk mannens forlover til å følge meg opp. I ettertid ser jeg at det like gjerne kunne vært min egen forlover som gjorde dette, men hun var allerede engasjert som fotograf (det blir små forhold i utenlandsbryllup).
En ting er nå dette med at far tar brudgom i hånden og så overleverer bruden - da kan man snakke om å bli overlevert som en pakke.
Jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt på det på samme måte ved at far følger bruden inn og "dumper" henne foran alteret.
Jeg syntes det var veldig koselig at pappa fulgte meg opp, å se mannen stå der fremme og vente var spesielt og ga kribling i magen.
Det ble av presten foreslått en løsning vi syntes var veldig fint, mannen gikk ned trappetrinnene fra alteret og kom oss i møte, så "overleverte" pappa meg der, og mannen fulgte meg det siste stykket opp. Det symboliserte i så måte sånnsett det at jeg var "overlatt" til min mann noen år før selve bryllupet. for meg handler det aldri om at jeg er en eiendel, heller hvem som er mine nærmeste. Før var det mine foreldre, nå er et min mann.
Jeg synes derfor det er trist om noen virkelig reelt anser det som at jeg er en eiendel, bare fordi jeg lot min meget stolte far få følge meg opp kirkegulvet.
Velger en naiv holdning her antakelig, stikker hodet i sanden og tror ikke noen vil se på hverken kronprinsessen eller andre kvinner som menns eiendel av denne grunn.
Jeg ville primært synes det var veldig rart om noen så på deg som en reell eiendel av noen som helst grunn. :knegg: Det er ganske lenge siden man drev med slaveri i Norge.
Jeg ville gå opp med min mann, siden jeg er min egen person. Jeg er ikke en ting som skal gis vekk av min far. Jeg har selv vært veldig bevisst på denne symbolikken og ville absolutt ikke følges opp.
Jeg er enig med Hattifnatten om at dette er en snedig amerikansk skikk som handler om åh'ing og ah'ing av den hemmeligholdte kjolen og for at brudens far skal få en rolle. Og de fleste gjør bare som de andre gjør, fordi det er koselig og fint og vanlig og det de hadde sett på film og andre hyggelige grunner.
Men jeg er utrolig glad for å ha gått opp kirkegulvet sammen med min mann. Det var stort, rørende og et flott øyeblikk som markerte en overgang i vårt samliv.
Jeg tror ikke det er så mange som tenker at du eller Victoria er noen som helst sin eiendom. Men en del av oss har vanskelig å forstå at noen vil benytte et slikt rituale (eller hva man nå skal kalle det) når bakgrunnen for det er nettopp det - at kvinner i vår del av verden var som andres eiendom å betrakte. Og all den tid kvinneundertrykkelse fortsatt forekommer verden over, så forsvinner all romantisk schvung over det.
Min pappa fulgte meg opp kirkegulvet, og jeg var flankert av en liten hærskare med små brudepiker og brudesvenner.
Jeg kunne sikkert gått alene, men det var godt å ha en stødig arm å holde seg i, og ansiktsuttrykket til Mannen når han stod der og ventet var noe helt spesielt. :hjerter:
Dette blir litt som med etternavn-ved-giftemål-diskusjonen synes jeg. Så lenge det ikke er like vanlig at brudgommen går opp kirkegulvet sammen med sin mor og blir "overlevert" til bruden, så ligger den gamle symbolikken der, uavhengig av hvor koselig og rørende det er for den enkelte. For meg ville det være uaktuelt å gjøre det på denne måten. Det betyr ikke at jeg ser på andre bruder som velger å gjøre det sånn som en eiendel, bare som litt gammeldagse og litt lite bevisste hvilken symoblikk som ligger der kanskje?
Men hvorfor er det så sjelden mor som følger opp gulvet og er den stødige armen eller representant for foreldrene? Det skjer vel nesten bare når far er død/fraværende?
Jeg ble leid inn i ekteskapet av min far. Seks år seinere hadde jeg utviklet ryggrad og nesebein nok til å gå ut av det på egne bein. :nemlig:
Jeg er enig i symbolikken med at kvinner ikke er helt selvstendige og må avleveres - jeg syns ikke noe om det nå mer. Etter at jeg altså fikk nesebein.
Den versjonen hvor mannen leveres av sin mor i tillegg er i det minste litt mer balansert. Men hos meg ble jeg levert fra en far til en mann som sto der og var selvstendig liksom.
Helt enig. Jeg tror ikke Carrera eller Malama er ting, men de har et mindre problematiserende forhold til en del ritualer og tradisjoner enn jeg har.
Mine svigers syntes selvsagt det var spesielt at vi skulle gjøre det sånn, at vi hadde kvinnelig prest, at vi hadde bunader, at jeg ikke skulle ta etternavnet til mannen osv, osv. Fordi de ikke hadde opplevd det før, det var uvant og fremmed. Men de syntes det var veldig fint når alt kom til alt, det handler vel bare om å gå utenfor boksen.
Jeg følte meg ikke som en ting som ble overlevert iallefall. :vetikke: Det er ikke symbolikken for meg. I bunn og grunn tenker jeg ikke så mye over symbolikken. Jeg tror slike ting betyr ganske lite for meg sånn egentlig. Jeg er jo den jeg er uansett? Jeg synes det var koselig at pappa fulgte meg opp kirkegulvet.
Men nå er ikke jeg en type som bryr meg så veldig om tradisjoner heller, og som føler jeg må bevise hvem jeg er hele tiden.
:knegg: Du skulle sett ene onkelen min da han var sin datters stødige arm opp kirkegulvet. Der var det bruden som omtrent måtte bære sin far gitt. Mannen var oppløst i tårer. Jeg synes selvfølgelig det var veldig likestilt og flott med en gråtende mann. :gladspøkels:
Og der er jeg utrolig uenig med deg. Før mannen så var pappa det menneske som sto meg aller nærmest i verden og sånn sett kan man si at det var en "overlevering" av et slag, uten at jeg på noe vis har følt meg verken som min fars eller min manns eiendom av den grunn. Av de i min vennekrets som har valgt å bli fulgt opp gulvet av sin far (eller mor) så har det faktisk vært et gjennomtenkt valg.
For meg så var det et utrolig stort og rørende øyeblikk å gå opp kirkegulvet sammen med pappaen min, til en veldig spent og nervøs mann som satt sammen med sin mor og som var veldig preget av stunden. Det markerte et veiskille for oss som par, der han forlot sin familie jeg forlot min og vi sammen dannet en ny familieenhet.
Folk har forskjellig forhold til symboler, her som ellers. Noen vil ikke ha juletre med stjerne i toppen, fordi de ikke er religiøse og ser stjernen som et religiøst symbol, mens andre synes dette bare er en koselig tradisjon, og velger å ha det sånn, enda de ikke er religiøse selv. Det blir litt sånn med dette også - noen er opptatt av "symbolinnholdet" i tradisjonen med at far følger bruden til alters, andre er mer opptatt av at det er en tradisjon, og at de er vant til det og derfor synes det er en naturlig ting å gjøre. (At man kan synes det er hyggelig å involvere sin far skjønner jeg for øvrig veldig godt.)
Så hvis man er betydningen av tradisjoner bevisst så er man bare plagsomt selvhevdende? Kan man ikke bare gjøre som alle andre og holde kjeft, liksom? :gruble:
Jeg forlot min familie som 16-åring, har aldri bodd hjemme siden. Jeg var samboer med min mann i nesten ti år og hadde to barn og mitt andre huslån med ham da vi giftet oss. Hva skulle min far ha med dette å gjøre?
Jeg tenker ikke over slike ting jeg, og jeg har ikke inntrykk av at mange rundt meg gjør det heller? :vetikke: Jeg husker ikke en gang hvordan det har vært i de bryllupene jeg har deltatt i. Om det er mannen eller faren eller noen andre. Og jeg kan ikke huske at det har vært snakk om hverken det, kjønn på prest, antrekk (bunad eller kjole) når det kommer til bryllup heller. Alt er like vanlig?
Jeg tror du har helt rett. Noen av oss ser på ritualer og tradisjoner som koselig, og noen ser lenger. I dette tilfellet føyer jeg meg inn i koselig-gruppen.
Jeg hadde et småtrøblete forhold til pappa i barndommen, og har siden jeg var liten tenkt at det var en koselig ting å gjøre SAMMEN. Derfor var det litt trist for meg at det ikke ble sånn. Og ansiktsuttrykket på mannen mens han stod der og ventet på meg var helt fantastisk. :elsker:
Jeg tror ikke det nødvendigvis handler om å bevise noe, men mer hva som appellerer til hver enkelt. Akkurat dette "treffer" meg bare ikke. For øvrig som kirkebryllup heller ikke gjør det, fordi jeg ikke er kristen. Jeg kjenner flere eksempler på folk som har giftet seg i kirka og bedt presten om å snakke minst mulig om det kristne budskapet under vielsen. For meg virker det absurd, og jeg tror ikke at vielsen hadde blitt så fin for min del om vi hadde hatt et kirkebryllup. Men jeg respekterer naturligvis at det ikke er sånn for alle.
Nei, jeg synes ikke man er plagsomt selvhevdende, men jeg er uvant med at det er et tema liksom? Jeg synes det er så mange som tolker så mye rundt det andre velger, og at en del blir satt i bås av den grunn. :vetikke: Og det gjelder ikke bare bryllup, men andre ting også.
Det kan godt hende. Min mor stresset nok med organiseringen av bryllupet (Mannen ville gifte seg i kirka og ha stort bryllup - jeg var gravid og meldte meg helt ut av organiseringen). Så pappa måtte da få en rolle i det hele, syntes jeg.
Dessuten er vi ganske konservative. Og i min familie har bruden vært gravid i generasjoner bakover. :knegg:
Jeg tror dette har en del med hvilken familie/miljø/sted man er vokst opp i også. :ja: Som sagt så har jeg tenkt ekstremt lite på symbolikken i det jeg velger, jeg har stort sett valgt det jeg (og mannen) har hatt lyst til.
Eneste reaksjonen vi fikk som kan kalles negativ ift vårt bryllup var vel at vi bare hadde 25 gjester til middag, og ba resten til kaffe/fest. :knegg: DET var litt sånn :eek: i mammas familie.. "Får vi ikke middag?! :dramaqueen:"
Jeg tror nok også holdninger og oppfatninger generelt ofte henger sammen med omgivelsene man vokser opp i, ja. En av tingene jeg liker med FP er at jeg treffer folk fra andre omgivelser enn mine egne, som har andre erfaringer og holdninger - det er opplysende og bevisstgjørende og hjelper meg til å se mine egne holdninger tydeligere. Noen ganger gjør bevisstgjøringen også at jeg endrer mening om ting.
Jepp. Og så kan den blivende svigerfar gi brudgommen en diskret dult i skulderen dersom han ikke oppdager at bruden allerede er fremme ved ham. Så slipper bruden å dælje til ham med brudebuketten eller noe annet skandaløst.
Den flotteste bruden jeg har sett gikk alene opp kirkegulvet. :hjerter: Hun var voksen, hun hadde valgt sin mann selv og hun så ingen grunn til å dele rampelyset. ;)
Jeg forstår at kvinner er glade i sin far og ønsker å gjøre ham en glede. Og sånn sett er det en ufarlig ting å gjøre. Men jeg synes det er rart når mennesker som både har bodd sammen og til dels har barn sammen, plutselig skal late som om hele denne forhistorien ikke finnes.
Det tror jeg også. For min del er ikke dette noe jeg går rundt og tenker på eller mener veldig sterkt, men jeg visste godt hva som føltes riktig for meg da jeg skulle gifte meg, og jeg synes det er bra at debatten kom opp i Sverige i forbindelse med krompesseVictorias valg.
Lillesøstra mi gifter seg i snart, og har valgt å gå alene opp kirkegulvet. Det har ført til en kjempekonflikt med pappaen vår som tar valget personlig. :o Tror de har fått ryddet opp, men faren vår er nok litt sår for dette.
Han fikk følge meg ned da jeg giftet meg- med unntak av de siste metrene. Jeg orket ikke å ta konflikten med ham (jeg ville helst gå alene), men forbød ham å bruke ord som "gi bort" eller "overlevere". Ved å gå den siste delen av kirkegulvet selv, fikk jeg markert at dette var mitt valg - jeg måtte lage min egen symbolikk. Hadde jeg hatt barn da jeg giftet meg, skulle de ha fulgt meg opp i stedet for pappan.
Har bare hoppet rett til slutten. Jeg får litt "eiendel"- feeling av den tradisjonen der. For meg som giftet meg godt opp i tredveårene, hadde vært samboer i evigheter og attpåtil hadde to barn, ville det vært rimelig absurd om min far plutselig skulle "overlevere" meg til mannen. Som en annen pakke. :humre:
Mex (og Inagh): I dette tilfellet er det jo ikke snakk om at noe "kan tolkes negativt". Den opprinnelige betydningen er partialkalsk og gammeldags. Det er ikke noe man velger å tolke slik.
Aftenposten har intervjuet litt prester om det i dag, og de er generelt negative til skikken. Jeg syns som dem at man godt kan være litt bevisst den opprinnelige meningen bak tradisjoner og skikker man velger å videreføre. www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3668621.ece
Jeg syns nå det var gøy den gangen ei venninne av meg giftet seg for femte gang - i kirken - i knallrød brudekjole - og ble ført oppover gulvet av sin far.
Dette var i Danmark, og presten sa det rett ut: "dette er sgu det villeste jeg har vært med på!"
(Det var brudgommens sjette ekteskap, tror jeg - de ble ikke helt enige seg i mellom hvor mange ganger de hadde vært gift før, kommet ut av tellinga. Neeless to say at ekteskapet ikke varte stort mer enn et års tid?)
:grineler:
Hvis faren fulgte datteren opp gulvet for femte gang tipper jeg at eventuelle tårer ikke kom fordi han var rørt, men heller pga latter/fortvilelse.
Jeg ble gitt bort av min mor. :kry: Nå skyldes nok det mer det faktum at min far var død enn ett reelt valg mht om der skulle være mor eller far da. ;) men det var et reelt valg i forhold til å gå opp alene eller ei n Og så må jeg ærlig innrømme at iom at selve kirkevielsen bare var et kulturelt rituale for oss, så var gibort biten det samme, en del av showet. Ganske koslig del av showet egentlig, og det var greit med den armen å holde i. Hilsen snublefot.
Ellers forundrer det meg ikke er fnugg at dette opprinnelig er en amerikansk tradisjon.
For min del synes jeg det var en fin gest til min mor at hun fikk følge meg inn i ekteskapet. En tank for at hun hadde vært både mor og far i mange år. Jeg hadde helt klart ikke latt henne få lov till det om vi ikke hadde et godt forhold.
Ut over det kjenner jeg at jeg ikke har noen sterke følelser overfor det. Ut over at jeg synes det er ok at folk velger det som føles ret for akkurat dem, og driter i hva andre måtte mene om saken.
:rofl: Definitvt! Hvis jeg skiller meg og gifter meg igjen skal Milfridmannenntil pers! Det hadde jo vært fantastisk humor da! Jeg er helt sikker på at han hadde gjort det og frest et "nå er du snill mot henne!" inn i øret på Den Nye. :knegg:
Er du helt sikker på at det er det han hadde frest? Ikke heller "legg ned dolokket", "pass på når hun har lav blodsukker" eller "ikke spis kokos-twisten"?
sant nok, men samtidig er det jo en del ting som har startet opp som noe uten negative meninger, og gradvis gått over til å få negativt innhold, og da er jo de fleste skjønt enige om at det er riktig å følge den nåværende betydningen, feks ved bruken av ordet neger.
Nå er jeg visst enda mer tåkehodet enn vanlig, men nå skjønte jeg ikke helt hva du mente? den gjengse oppfatningen av å bli fulgt opp kirkegulvet? Mange har vel uttrykt at de syns det er en koselig tradisjon, rett og slett, og noe hyggelig for brudens far.
Jeg syns du splitter hår her. Det er en fin betydning for meg, og for mange andre og, i all den tid mange sier det er en koselig tradisjon de ikke legger noe mer i enn det.
(Har ikkje lest heile tråden)
Eg har også høyrt desse diskusjonane og synes det er tullete. Eg var fulgt at min far opp kirkegolvet fordi eg synes det er ein hyggeleg tradisjon, og at det på ein måte symboliserer at min far/familie følger meg inn i ekteskapet, og deltek på denne festdagen. Min næraste familie var før mor og far, etter denne dagen mannen min, på ein ny måte. (Vi hadde ikkje barn da vi gifta oss, hadde budd saman eit år. Ser sjølvsagt at dette kan vere litt annleis om ein har budd saman i 13 år og har tre barn saman).
Eg har da aldri vore nokon sin eigendel av den grunn, og er det heller ikkje no. Synes heller ikkje at eg har sendt ut signal om at eg er det pga at eg har valgt denne tradisjonen.
Må det ha en betydning da? Må man legge så mye i alt man gjør? Holder det ikke at man syns det er koselig, eller at man bare gjør det fordi det er en tradisjon? Må det ligge noe mer bak enn det?
Nei, selvfølgelg må man ikke det. Jeg har f.eks. stjerne i toppen av juletreet fordi barnet mitt ville ha det, ikke fordi jeg er kristen. Men når man snakker om at en symbolsk handling har endret betdning, så lurer jeg på hva den endrede betydningen egentlig er. Jeg kan nemlig ikke se at betydnngen er så veldig endret.
Personlig ville jeg aldri ha gjort det, vi har bodd sammen snart et tiår og har to barn sammen. Det var litt annerledes den gang bruden var 18 og bodde hjemme til bryllupet.
Hva andre gjør bryr jeg meg ikke stort om, jeg synes det er brudeparets dag, og det skal mye til før jeg reagerer negativt på hva de velger. :ja:
"koselig tradisjon" eller ikke. Noen ganger tror jeg det er sunt å tenke litt gjennom hvorfor man egentlig gjør som man gjør, og om man egentlig vil at tradisjoner skal holdes i hevd eller om man skal gjøre noen justeringer.
Personlig synes jeg det er mye rundt "gifte-tradisjonen" som burde tas opp til vurdering. Det er da patetisk at kvinner som er godt opp i 30-åra, mor og samboer i årevis, skal tre i hvit prinsesse-kjole og bli fulgt opp til alteret av sin far!? Vil man ha guds velsignelse over samlivet sitt på et slikt tidspunkt, så burde man vel gå sammen opp til alteret?
Når det i følge pollen om dette på FP er 66 som er fulgt av far/stefar og én som er fulgt av mor, er det ikke så veldig vanskelig å se at dette er noe mer enn en "koselig tradisjon" og "vi valgte det fordi det var slik vi tilfeldigvis ønsket det". For meg er dette en påminnelse om den makten far hadde i familien og som jeg er glad for at vi i stor grad har kommet vekk fra. Jeg skal ikke gå i fakkeltog i kamp mot denne praksisen, men jeg blir litt oppgitt når folk ikke ser dette i en litt større sammenheng enn sitt eget bryllup.
Jeg var bare barnet da jeg giftet meg (20 år) og syntes det var fantastisk romantisk å bli fulgt av min far. Pappa var passe lunken og jeg måtte både overtale og nesten dra han med meg oppover kirkegulvet. :knegg: Selv var jeg full av råååsa drømmer, hjerte/smerte, marengs og love, kiss&romance. :himle:
Nå, etter at jeg ble voksen, ser jeg at det for meg er helt teit og stikk i strid mot alt jeg mener og står for. Jeg hadde ikke gjort det på samme måten en gang til, for å si det sånn. :knegg:
Jeg ble fulgt opp kirkegulvet av pappa.
Pappa har aldri eiet meg - like lite som mamma har eiet meg.
Mannen eier meg heller ikke nå.
Likevel syntes jeg det var godt å ha pappa ved min side der jeg gikk. Han representerer en del av familien min. En del som jeg ikke ga opp da jeg giftet meg. Han fulgte meg frem til mannen min som nå er den som går ved min side.
Man er jo ikke en eiendel fordi om man har en støttespiller (eller flere) ved sin side i livet.
Pappa gående ved min side opp kirkegulvet blir for meg et symbol på at jeg aldri går alene i livet. Derfra tok mannen over rollen som min nærmeste støttespiller.
Jeg er ingen eiendel, sees ikke på som noen eiendel og anser heller ikke meg selv som en.
Hvis jeg skulle giftet meg i dag, hadde jeg nok ikke hatt Pappa med meg opp kirkegulvet, men på den tiden kjente jeg pappa bedre enn min tilkommende, :knegg: og jeg gjorde det litt for min far sin del, for han syns tradisjoner og seremonier er finfint. Og jeg syns det var fint selv også.
Jeg synes noe av det beste var å se på min (kommende) mann som sto der jeg da, se tårene i øynene og holde blikket oss imellom. :hjerter: Der står min mann liksom. :D
For meg synes det helt fremmed å ikke tenke over betydningen av hva man gjør. Å bevisstløst gjøre ting fordi det bare er sånn er helt absurd i min verden.
Jeg syns ikke det er nødvendig å snu og vende på alt mulig heller, jeg da, selv om betydningen er endret eller blitt borte underveis, gir det oss trygghet og røtter å følge noen tradisjoner. Det er da mange som velger andre løsninger i forhold til bryllup og samliv, at jeg virkelig ikke ser problemet med at endel ser på det som viktig og godt å følge noen tradisjoner i forhold til det. det betyr ikke at man ikke kan reflektere over det.
Det var ganske stort å gå sammen med min mann, arm i arm, se på hverandre, klemme litt hardere, se ham bli blank i øynene og gå tett inntil ham. :elsker: Å vite at dette var noe vi gjorde sammen, for oss.
Det som er greia her er jo at det å la faren gi bort bruden til brudgommen er ikke egentlig noen norsk skikk, det er en amerikansk patriarkalsk dillegreie som er adoptert gjennom populærkulturen. Patriarkalske symbolhandlinger som dette er egentlig ganske unorske. Å ta mannens navn er en under hundreårig praksis, adoptert fra sentraleuropa. Å bli gitt bort av brudens far er en enda nyere praksis, adoptert fra USA de seneste år.
I Norge og Norden har tradisjonelt kvinner vært veldig selvstendige, juridisk og praktisk. Denne underordningen er en motegreie som vi bør være bevisste i forhold til.
Den gangen vi giftet oss var det et ønske om å sikre oss juridisk i en verden hvor begge hadde skilte foreldre og vi var usikre på om samboeravtalen og testamentet ville bli tatt for god fisk av alle parter ved ev. dødsfall :nemlig:.
Jeg valgte kirken fordi jeg, i tillegg til det juridiske, ønsket Guds velsignelse over ekteskapet vårt. I dag ville jeg aldri valgt slik, jeg tror ikke lenger på statskirkeprester heller. Det der med at pappa gikk sammen med meg opp til alteret og Stråmannen var noe vi overhode ikke tenkte på da. I ettertid har jeg tenkt at det var da pokker så teit og bevisstløst. Men noen eindel er verken han eller jeg :riktig:.
Ehh, når det faktisk er tradisjon for at far følger bruden opp kirkegulvet, er det vel nettopp det som er tradisjonen og derfor velger de kvinner som ønsker å følge tradisjonen, at deres far følger dem opp. Hvis de velger mor til å følge dem, har de jo valgt å ikke følge tradisjonen. Hvilken symbolikk som opprinnelig ligger bak tradisjonen trenger faktisk ikke å bety noe som helst for det valget.
Og selv om den opprinnellige symbolikken var å vise at datteren skulle overleveres fra fars makt til mannens makt, hva så? Tradisjoner har gjerne sitt opphav, men det betyr ikke nødvendigvis at man i ettertid er så opptatt av tradisjonens opphav og symbolikk. Tradisjoner har gjerne en tendens til å leve videre som tradisjoner, gjerne så utvannet at man til slutt ikke kjenner til tradisjonens opphav. Kvinner som i dag følges opp kirkegulvet av sin far er akkurat like selvstendige og likestilte som kvinner som velger andre alternativer. Jeg ser virkelig ikke noe poeng i å problematisere dette.
Det er jo faktisk ikke en norsk tradisjon dette. Folk må gjøre hva de vil, men faktum er jo at de som gjør dette følger romantiske filmer fra USA mer enn en norsk tradisjon.
.jpg)
