Sitron sa for 18år siden:

Tror dere at barna får dekket alle sine behov i familier det det er enormt mange barn? La oss ta utgangspunkt i 6-14, f.eks.

cilen sa for 18år siden:

..svogeren min har 7barn. Det er ihvertfall nok å gjøre der.. Men ungene er storfornøyde, og de store skryter av familien sin. Det er godt å ha mange søsken!!

allium sa for 18år siden:

De mister noe, får noe annet.

Jeg har venner som har 10 barn. Barna deres får nok mindre individuell oppmerksomhet enn andre. Og de får definitivt mindre "oppfølging" i form av kjøring til aktiviteter, leksehjelp og sånt.

Men de får et sterkt søskensamhold. Sosial trening i mange trygge relasjoner. Selvstendighet ved å måtte klare mange ting selv tidlig (smøre matpakken sin f.eks., og gå selv til trening og andre aktiviteter).

Summa summarum synes jeg det ser ut som de klarer seg utmerket.

Sitron sa for 18år siden:

Jeg vil påstå at alt du nevner kan de få i familier med mindre barn, samt mer individuell oppmerksomhet.

Filifjonka sa for 18år siden:

Det er stor forskjell på 6 og 14 barn, og det er stor forskjell på foreldre og hvordan de organiserer livet sitt. 6 barn syns jeg er mange, men ikke enormt mange.
Jeg har fire barn og tror nok egentlig at jeg skulle ha klart å ha 6 barn og dekke behovene deres. 14 tror jeg ikke hadde vært noe for meg.

Og hva er det egentlig å "dekke alle behov"?
Er det ideelle å være enebarn og få 100% oppmerksomhet fra foreldrene 24/7 i hele oppveksten?

Harriet Vane sa for 18år siden:

Onkelen min har 8 barn, vi er 6. Vi er blitt kjørt like mye og mer enn andre barn, vi har fått like mye eller mer leksehjelp, vi har fått like mye eller mer oppfølging enn andre barn.

Jeg kommer fra en ressurssterk familie, og for folk med ressurser det ikke uoverkommelig å administrere en stor barneflokk. Vi har måttet bli fortere selvstendige og selvhjulpne enn mange unger i mindre familier. Vi har måttet hjelpe mer til, hatt mer ansvar og frihet enn mange unger i mindre familier.

Toffskij sa for 18år siden:

Det kommer vel helt an på foreldrene, barna og aldersforskjellene mellom dem. Jeg tror helt sikkert man kan ha en fin oppvekst i en storfamilie. Jeg regner med at en del av behovene vil bli dekket av søsken snarere enn av foreldrene, men det trenger jo ikke være noe galt i det. Samtidig har jeg ingen problemer med å se at en stor familie krever mer jobb og omsorg enn en liten, og at det sikkert kan gå ut over ungene om det blir for mye for foreldrene.

allium sa for 18år siden:

Men hvem er "andre barn"? Hvor skal vi legge listen?

Jeg har venninner som sitter i halvannen til to timer hver dag og hjelper ett barn med lekser. Det sier seg selv at det er det umulig å multiplisere med ti. De samme venninnene tilbringer flere kvelder i uken i idrettshaller, og ca. annenhver helg på en eller annen turnering. Det lar seg heller ikke multiplisere med ti. Uansett hvor ressurssterk man er.

Filifjonka sa for 18år siden:

Men det er da slett ikke ideelt å bruke to timer hver dag på å sitte og hjelpe ett barn med lekser. De skal jo lære å bli selvstendige også, og barn uten spesielle behov klarer seg med betydelig mindre leksehjelp enn det.

Barn kan ha en fin oppvekst selv om foreldrene ikke er med i idrettshallen hver kveld.

allium sa for 18år siden:

Færre barn, mener du vel? :belærende:

Søskenforhold gir mulighet til å lære sosiale relasjoner i en trygg situasjon. Man kan bryne seg på andre, uten å være redd for å bli avvist. Jo flere søsken, desto flere personligheter å øve seg på.

Harriet Vane sa for 18år siden:

Andre barn er barn i den kommunen jeg vokste opp. Ingen av oss har hatt særlig behov for leksehjelp, men vi har fått etter behov. I motsetning til en del som jeg gikk på skolen med som hadde behov, men ikke fikk hjelp. Og man kan faktisk hjelpe flere barn rundt samme kjøkkenbord samtidig. Mor og far kan dele seg og gjøre ting med forskjellige barn.

Jeg synes du fremstår som litt vanskelig nå. Er det meningen? Jeg liker ikke antydninger om at jeg og andre som er vokst opp i store familier har fått "for lite" og at det skulle være synd på oss på noe vis.

allium sa for 18år siden:

Det er jeg helt enig i.

Jeg bare forsøkte å svare Mim, som så ut til å mene at ressurssterke foreldre med mange barn klarer å hjelpe sine barn med lekser like mye som foreldre med få barn. Hvis man ser på hvor mye tid enkelte bruker, er det en matematisk umulighet.

Mine venners barn får mindre leksehjelp enn mange andre. Men jeg tror ikke det er så veldig skadelig - kanskje tvert imot. Og det skyldes definitivt ikke at foreldrene deres ikke er "ressurssterke".

allium sa for 18år siden:

Tvert imot, jeg synes slett ikke det er synd på dere.

Men jeg ble litt fornærmet på mine venners vegne. De er såvisst ikke ressurssvake, og barna deres har det helt utmerket.

Mamma Rosa sa for 18år siden:

Ja, det tror jeg.
Det kommer ikke ann på antallet barn, men på foreldrene.

Tror du automatisk at så lenge man kun har 1-2 barn, så får de alle sine behov dekket?

Harriet Vane sa for 18år siden:

Men jeg skjønner fremdeles ikke at man må sitte alene med ett og ett barn to timer om gangen? Og har man 10 barn i grunnskolen samtidig? Unger må da greie å gjøre litt selv? Vi gjorde lekser rundt kjøkkenbordet, og mor og/eller far var i samme rom og kom og hjalp når det trengtes. Men ingen satt med oss på rommet vårt to timer hver kvald. Hvis man trenger så mye hjelp er man enten for lite selvstendig eller bør ha spesiell oppfølging?

Harriet Vane sa for 18år siden:

men kanskje de burde organisere seg litt annerledes, dersom de føler de ikke strekker til?

Hasselnøtt sa for 18år siden:

Det tror jeg kommer helt an på familien, og kanskje også den utvidede familien med tanke på tanter, onkler, besteforeldre eller hva det måtte være.

allium sa for 18år siden:

Jeg sier ikke at man må det! Tvert imot.

Jeg sier at barn med mange søsken antagelig får gjennomsnittlig sett mindre leksehjelp av foreldrene enn barn med få søsken. Jeg sier at det også gjelder i "ressurssterke" familier.

Jeg sier ikke at det er negativt.

allium sa for 18år siden:

Snakker vi helt forbi hverandre her? Når sa jeg at de føler at de ikke strekker til?

Jeg følte at du antydet at de ikke var ressurssterke. Det ble jeg litt sur for.

Filifjonka sa for 18år siden:

Jeg tror det er litt forbi-hverandre-snakking her. :)

Slettet bruker sa for 18år siden:

Nå kommer jeg fra en liten pinglesøskenflokk på fem, men ja, vi fikk våre behov dekket. Jeg ser ingen grunn til at barna i større søskenflokker ikke skal kunne få det de også. Der foreldrene ikke kan sitte og gi ungene individuell oppfølging i noen særlig grad hver dag, finnes det alltid søsken som er der. Man lærer å ta hensyn, ansvar og å hjelpe hverandre. En særdeles god ballast å ha med seg.

Mams sa for 18år siden:

Den dagen man får et barn som krever ekstra i forhold til skolen ser man fort at det går 1-2 timer til leksene. Og spesiell oppfølging kan man bare glemme så lenge det "bare" gjelder lese og skrivevansker.

Men når det gjeldr spørsmålet til HI tror jeg ingen tar skade av å være hverken enebarn elelr en av mange i en stor søskenflokk.
Alt har sine fordeler og sine ulemper.
At man ikke kan følge opp 14 unger på lik linje som om man har 1 barn sier seg selv, mn samtidig får de med flere søsken gleden med å være fler som enebarn ikke får.

Muad'Dib sa for 18år siden:

Nemlig !

Nabbe sa for 18år siden:

Mine foreldre var aldri med i noe idrettshall eller på korpskonserter eller noe, min far var noen ganger, men som oftest måtte han være hjemme og passe mamma, fordi hun fikk alltid nerver før sånne ting.

Og de hadde bare meg, fram til jeg var 15, da vi fikk to fosterbarn i noen år.

Men så er vel foreldrene mine resurssvake og, i følge manges definisjoner.

Røverdatter sa for 18år siden:

Jeg tror at dette kommer veldig an på foreldrene og omgivelsene. Noen som har vokst opp i store familier føler sikkert at de har fått for lite individuell oppfølging, mens andre mener det motsatte. Jeg tror ikke det er antall barn som i hovedsak er avgjørende for hvor velfungerende en familie er, og hvor stor grad av oppfølging barna får. Noen er flinke til å administrere sine 7, mens andre strir med 2. Personlig ville jeg nok slitt veldig med å følge opp 6-7 barn fordi jeg er ganske avhengig av å ha litt fritid selv også.

Det finnes vel ikke noe entydig svar på denne problemstillingen?

Nabbe sa for 18år siden:

Nei, det gjør nok ikke det. Det som fungerer for en familie, funker ikke for andre. Jeg har sett mønsterfamilier med ti unger, og tobarnsfamilier som ikke har koll på noe.

Filifjonka sa for 18år siden:

Nei, det tror ikke jeg heller. Og jeg syns fortsatt det er ganske stor forskjell på 6 barn og 14 barn. ;) Det er jo faktisk større forskjell enn på 1 barn og 6 barn.

Når det gjelder det med lekser og annen oppfølging, man er selvfølgelig ikke garantert å få bare barn som ikke har spesielle behov på en eller annen måte. Det sier seg jo selv at med en stor barneflokk der en eller flere krever ekstra oppfølging, kan det bli vanskelig å strekke til for alle.

Miss Norway sa for 18år siden:

Vi har fått beskjed fra skolen om å sitte sammen med (ved siden av) barna og gjøre alle leksene sammen med dem - hver dag. Jeg steilte, for hallo - vi var jo vokst opp med foreldre som forklarte hvis vi hadde problemer, og sjekket (en sjelden gang) at det var gjort. Og det ble jo folk av det også.

Men som sagt nå - nå skal vi sitte der og gjete dem. Jeg streiker, ikke tale om at jeg synes det er bra prioritering av foreldres tid! Men hva hjelper det når 6-åringen sitter og gauler med leksene ferdig oppslått foran seg og uler "MAMMA! DU SKAL SITTE SAMMEN MED OSS, DET HAR LÆREREN SAGT!"

Og hvis DET er måten man skal gjøre lekser på, ja da må man minst egle seg innpå et kollektiv hvis man har åtte barn eller flere! :p

Nabbe sa for 18år siden:

Den beskjeden har ikke vi fått. Vi er bedt om å overvåke lekselesing/-gjøring, men ikke sitte der pal, hele tiden.

Filifjonka sa for 18år siden:

Er det sant!? Enten det trengs eller ei, liksom? Jeg har hatt/har tre skolebarn så langt, og har aldri fått den beskjeden. Jeg hjelper selvfølgelig når det trengs, og i førsteklasse kan det sikkert trengs litt mer oppfølging enn når de blir større. Men å så å si pålegge foreldrene lekse syns jeg også er en merkelig prioritering av foreldres tid. Barna skal vel helst lære seg at leksene først og fremst er deres eget ansvar og ikke foreldrenes.

Harriet Vane sa for 18år siden:

Ja, det var litt det jeg mente også.

Allium, beklager forbisnakkingen, men jeg fikk et inntrykk av at de du kjente ikke føle de ahdde tid til å hjelpe ungene med leksene eller følge dem om slik de ønsket eller burde? Jeg legger ballen død.

Jge synes det er stor forskjell på å sitte pal med ungene mens de gjør lekser og å være tilgjengelig. Tilgjengelig har jeg tenkt å være, men å sitte sammen med dem uten å kunne gjøre noe annet?

Noen foreldre trenger sikkert å strammes opp når det gjelder oppfølging, men å MÅTTE sitte sammen med dem? Virker litt unødvendig, så lenge ungene er nogenlunde konsentrert og har utfordringer som passer dem. Jeg må tydeligvis skjerpe meg frem mot Lilles skolestart om halvannet år, skjønner jeg. :lat:

Miss Norway sa for 18år siden:

Men jeg kommer til å ta det opp en gang til på neste foreldresamtale. Forhåpentligvis er det bare en innkjøringsgreie første året, for å skape gode rutiner, oppmuntre etc. Da er det jo greitt. Hvis ikke kommer jeg som sagt til å streike. Prinsessen har helt normale gode evner og jobber faktisk bedre på egenhånd enn når (utålmodige) jeg sitter svevende over (utålmodige) henne.

For ikke å snakke om at jeg ofte er alene med dem fordi Mr. Norway reiser mye, og da må jeg samtidig sitte der og fekte Puddingen unna. Som selvfølgelig vil væææære meeeed... og bare ødelegger når hun er med.

Pr. idag følger jeg en "mellomlinje" - sitter ved pulten, men går litt til og fra også.

allium sa for 18år siden:

Jeg tror det er mange her som ikke har skolebarn enda, som kommer til å få seg en overraskelse. Dette er egentlig en helt annen diskusjon, men jeg blir alltid sint når jeg hører utsagn man så ofte hører for tiden om at "dagens foreldre er så egoistiske" og "barn idag har så lite tid med foreldrene sine".

De som sier dette, skulle bare visst hva dagens skole krever av oss. Jeg er enig med dem som sier her at barn har godt av å fikse leksene sine selv, men det er neimen ikke lett å stå imot presset.

Og å følge opp de krav som stilles fra omverdenen kan være tøft nok med ett barn, ihvertfall hvis man vil ha et liv og et yrke selv; det er umulig med 6-14. Uansett hvor ressurssterk man er.

Men jeg mener fortsatt at mange søsken er en ressurs.

amor sa for 18år siden:

Jeg er helt enig med de som sier at det krever enormt mye å ha barn på skolen. Etter min mening er det først da man egentlig vet hva det vil si å ha barn, altså når ungene begynner på skolen. Jeg mener det. Det er min erfaring.

Her i huset er det fem barn og jeg håper virkelig at de en vakker dag vil svare at de fikk den oppmerksomheten de trengte og hadde det fint i en såpass stor søskenflokk. Mitt fokus er å gi hvert enkelt av barna individuell tid, men jeg nekter å gå rundt med elendig samvittighet om det ikke lar seg gjøre hver eneste dag. Jeg er vàr på hvordan de har det og bruker det som et utgangspunkt.

Ungene her mestrer veldig mye. På endel områder mestrer de mer enn jevngamle og jeg tror at det handler om selvstendighet og ta ansvar. De tar ansvar og det er naturlig for dem.

Spennende å lese det dere skriver her. Må innrømme det. Personlig tror jeg virkelig det hele avhenger av foreldrenes ressurser mer enn antallet barn.

nolo sa for 18år siden:

Med en i første og en i fjerde klasse begynner jeg å ane konturene av det Amor sier. Jeg fikk hjelp når jeg bad om det hjemme, men det kreves mye mer i dagens barneskole, og sikkert i ungdomsskolen også.

Ellers er jeg enig Med Nabbe og Mim og co når de sier at det kommer an på familien, om det er godt å være i en stor søskenflokk eller ikke.

kie sa for 18år siden:

I diskusjoner om store familier ser det ofte ut til at man tenker på foreldrene som familiens eneste ressurs. Det blir litt feil for meg.

Vi gjør ofte som Mim beskriver og jeg synes det er veldig fint å se hvordan også barna hjelper hverandre. De store kan rett som det er uoppfordret finne på å hjelpe de små, som da selvsagt ikke vil ha hjelp av mamma når kule storesøster eller storebror faktisk vil. Og de fleste er vel klar over at det er veldig lærerikt å skulle formidle egen kunnskap til andre. Det blir læring for begge parter. Den som hjelper småsøsken med lekser drar også nytte av det i forbindelse med foredrag og lignende i egen klasse.

Når det er sagt, så liker jeg å ha oversikt. Ansvaret er jo til syvende og sist mitt. Men om 5-klassingen har lyst til å forklare 2-klassingen hva matteoppgaven går ut på, så gjerne for meg.

At foreldrene er nødt til å være alt for sine barn i alle sammenhenger er jeg ikke så sikker på.

Så jeg tror at barn i store familier kan få dekket sine behov. Om enn ikke bare av foreldrene. Jeg vet jo om enebarn som er vant til at begge foreldrene står på pinne for dem og er klar til å legge unna hva det nå var de var opptatt av fordi barnet roper. (Jeg vet at det ikke nødvendigvis MÅ være sånn for enebarn. Akkurat som med store familier så kan også foreldre av enebarn velge å være litt obs på de typiske fellene og unngå dem..) Barnet jeg tenker på får massevis av oppmerksomhet og mye positivt. Men jeg kan ikke dy meg for å lure på hva slags menneske man oppdrar dersom det tar som en selvfølge at alle ønsker og behov skal dekkes pronto. Er det egentlig ønskelig at det skal være slik? Jeg har i grunnen litt tro på å gi ungene trening i å takle behovsutsettelse også, jeg. Jeg tror det er viktig lærdom i seg selv i en verden der egoismen er litt for stor til tider.

Så det er vel min personlige konklusjon. Det er ofte ikke snakk om å ikke dekke barnas behov i det hele tatt, men heller at barna lærer seg til å takle behovsutsettelse.

Mams sa for 18år siden:

Det som til stor grad skiller det å ha barnehagebarn fra det å ha skolebarn er lekser.
Klart at ungene i større og større grad klarer å gjøre mer og mere lekser på egenhånd, men de første årene gjør de ikke det.
Og da snakker jeg ikke om 1 og 2 klasse bare.
Kan ta dagens lekser for min 4. klassing.
Han skulle lese 1 side videre i boka si, det er høytlesning som foreldrene skal høre.
I tillegg hadde han en oppgave i en av norskbøkene.
I matte hadde han en side han skulle ta i matteboka
I krl skulle han skrive et spørsmål og et svar om Buddismen, i tillegg til at han skulle skrive en faktasetning.
Dette var egentlig ganske lite lekser, og han har da fulgt den letteste "løypa"
(de kan velge mellom 3 forskjellige) Det prleier å være mere også på den lette løypa. Og med økende etter hva de velger.
I dag tok leksene kort tid og han kom gjennom matte og norsk alene (med unntak av lesinga) Krl måtte han ha hjelp til (og det var ikke lett å lage noen spørsmål og faktasetning ut fra måten ting var skrevet i boka)

I tillegg til dette kommer ukesn øveord i norsk og engelsk.
Hver fredag har de diktat i norsk og engelsk. Engelske kan de fortsatt velge om de vil skrive eller si, hva det betyr på norsk må de uansett skrive.
I tillegg driver de også og pugger gangetabeller.

Dette er for en, de skal jobbe effektivt med lekser i minimum 30-45 minutter når de går i 3.- 5 klasse, ettr det er det effektivt i 1 time.
Da kommer øveord i norsk og engelsk utenom og lesing også.

My av dette gjr selvsagt barna selv, men det skal sjekkes at det har blitt gjordt. Og det tar tid og gå over, rette evnt. skrivefeil, feil på regnestykker osv.

Mamma Rosa sa for 18år siden:

Vi har også fått beskjed om å sitte sammen med barna når de gjør lekser.
Jeg har en i første og en i tredje klasse. Jeg sitter sammen med de stort sett hver dag.
Det er lagt opp til at foreldrene skal ta stor del av skolejobben selv.
(fikk vi beskjed om)
Førsteklassingen trenger jo ikke mye hjelp, siden leksene enda er veldig lette.
Tredjeklassingen derimot føler jeg for å sitte sammen med.
Han blir fort litt ukonsentrert og kan raskt bruke en halvtime lenger på leksene om jeg ikke sitter sammen med han. :rolleyes:
Plutselig er det mer spennende å skjære viskelæret i tusen biter, eller bite av deler av blyanten.:rolleyes:
Ser jeg at det går greit så ordner jeg litt på kjøkkenet samtidig, da kan de bare be meg komme om det er noe...samtidig som jeg holder øye med somlekoppen.

Nå har vi valgt at jeg skal være hjemme, så for min del er ikke dette noe som tar all vår tid.
Vi sitter med lekser rett etter skoletid, og har resten av dagen til å leke på.

Mamma Rosa sa for 18år siden:

...og så er det jo ikke sånn at om man har 10 barn, som hver bruker 1 time på lekser, så må man sitte der i alle de 10 timene.
Jeg organiserer alltid dagen slik at ungene sitter og gjør lekser samtidig.
Går da helt greit og tar ikke noe lenger tid å sitte der med 1 eller 2.
Vi skal ikke gjøre leksene for de da. :D

Embriksmamma sa for 18år siden:

Ikke ofte jeg signerer et helt innlegg, men her er jeg bare så enig. Dagens skole krever mye av oss foreldre, ikke bare når det gjelder leksehjelp, men det er også foreldremøter, utviklingsamtaler, foreldrekaffer, juletrefester, nissefester, grøtfester og diverse andre superduperfestlige arrangementer, turer og gud vet hva. Nå har vi tre skolebarn og det merkes... Om to år har vi fire.

Jeg synes det er fantastisk morsomt med barn og engasjerer meg gjerne i skolen, mannen min og jeg er foreldrekontakter i hver vår klasse. Men det blir veldig mye innimellom - som krever både penger (noen som trodde at norsk skole var gratis?) og tid. Jeg føler iallfall at fire barn er et flott antall men jeg kunne nok ikke hatt flere hvis jeg vil følge opp alle like bra. Klart, man MÅ jo ikke involvere seg i alt og man MÅ slett ikke sitte ved siden av ungene når de gjør lekser, men noen barn trenger enormt mye motivering for at ting skal bli gjort og skolen forventer at vi ser over og sørger for at ukeplanen er gjennomført hver fredag. Puh!

På den annen side er jo det å følge ungene opp noe jeg gjør med glede - og ungene synes det er fint å ha flere søsken. Fire er sånn akkurat passe - ikke for mange og ikke for få. Og når det er sagt - enhver må finne ut hva som passer for en selv. Antallet barn betyr kanskje ikke så mye siden vi alle er forskjellige :)

Puh! Ble rotete dette men så er det også natta for gamle damer ;)

Kirsebær sa for 18år siden:

Sier som andre at det kommer helt an på foreldrene, familien og innstillinger.

Jeg kunne aldri ha klart å dekket behovet til en barneflokk (flokk for meg er mer enn 2 :knegg:), men jeg kjenner mange som klarer det helt fantastisk.

vimjer sa for 18år siden:

Det går fint.:)

Jeg ser ikke annet enn at det er vi som er trenere, foreldrekontakter etc etc.
Slik har det vært i alle år.
Selv om de er mange, har de altså ikke vært i den situasjonen at vi ikke har hatt tid i forhold til fritidsaktiviteter og annet.

Den leksehjelpen som nevnes her har vi aldri opplevd!
De har hatt, og har, gode rutiner i forhold til skolearbeidet. Ingen av dem har hatt mye behov for hjelp heller. Åtteåringen må påminnes leksene, som oftest, men han gjør de uten problemer når han først setter seg ned.

Dette er kanskje ikke rette stedet å si det, men jeg er veldig stolt av hele gjengen. Ingen ettermiddag er hyggeligere enn når alle er hjemme. De er blide og sprudlende hele gjengen. Ingen av dem har voldet oss bekymringer så langt.

Jeg abonnerer ikke på dårlig samvittighet.

Polyanna sa for 18år siden:

Opp til et eller annet punkt så tror jeg at foreldre med en kapasitet utover det vanlige klarer å få fordelene til å oppveie ulempene.

JEG hadde ikke kunnet gi en god oppvekst til så mye mer enn 4-5, tror jeg. Det har jeg rett og slett ikke kapasitet til. Det handler minst like mye om ren og skjær kapasitet, som av det tradisjonelle "ressurssterke". Men jeg kjenner jo folk som generelt har mye større kapasitet enn det jeg har. Jeg er sikker på at dersom de kanaliserte den kapasiteten den veien så kan de gi mange barn en god oppvekst. Selv om det ikke blir voldsomt mye ren praktisk oppfølging per barn.

Sitron sa for 18år siden:

Disse har etter dette bildet ble tatt i -04 fått minst tre barn til. Om jeg ikke husker helt feil, venter de nå nr 18. :snill:

Nabbe sa for 18år siden:

Jeg tror barn i store barneflokker kan få vel så mye oppmerksomhet, og få tilfredsstilt sine behov for både oppmerksomhet og andre ting, selv om de er mange om "beinet".

Dette fordi de får oppmerksomhet på andre måter, som feks kie nevner, fra andre søsken, eller annen familie, og, ikke minst, fordi barna skrur ned forventningene.

Vi er alle supermødre, for våre barn vet ikke om noe annet, sånn er det med barn i store familier, de vet ikke hvordan det er å være i en liten familie. Bortsett fra de eldste, som kan ha vage minner fra da de var "bare tre" eller noe.

him sa for 18år siden:

Ja, det tror jeg. Det vil si: Hvilken omsorg barna får er mer avhengig av andre ting enn antall søsken.

kie sa for 18år siden:

Javel.

Sitron sa for 18år siden:

Ja, det er skikkelig smart å få så mange barn når man er avhengig av donasjoner for å gi dem mat, klær og et tak over hodet, syns du ikke. :snill:

kie sa for 18år siden:

Når det gjelder lekser, så synes jeg det er litt rart at de færreste av de som tviler på om et foreldrepar klarer å hjelpe en søskenflokk på f.eks. 7, tviler på at en lærer klarer å undervise en klasse.

De færreste barn trenger en-til-en-hjelp hele tiden og de fleste klarer å følge med på flere enn 1 barn i leksetiden.

Å gi barna den oppfølgingen de har behov for handler også om å lære selvstendighet. Å klare å håndtere flere barn samtidig er fullt mulig. Jeg vet om flere eksempler på det. Å klare å være "curlingforeldre" til alle i en stor barneflokk, blir noe annet.

Embriksmamma sa for 18år siden:

Og så må jeg bare signere denne! Det beste som finnes er når vi er sammen alle sammen :)

kie sa for 18år siden:

Det er greit å skrive noe om relevansen til diskusjonen også.

Dette er vel en politikerfamilie med et ganske ekstremt religiøst standpunkt. De færreste storfamiliene jeg vet om føler at den familien er særlig representativ.

Donasjoner til politikere og religiøse ledere er vel ganske vanlig "over there". Også for mindre familier.

Forøvrig er det jo ikke uvanlig at man mottar donasjoner når det er noe spesielt. Trillinger, firlinger etc. Det skjer jo her i Norge også.

Men, som sagt; familien er ikke akkurat representativ. De færreste får så mye oppmerksomhet. De færreste har så jernkontroll at det nesten virker psykt. De fleste er nødt til å klare seg selv og ønsker heller ikke å hive seg med i et mediasirkus på den måten.

Mamma Rosa sa for 18år siden:

Ja, denne familien er jo et godt eksempel på en storfamilie.(?) :rolleyes:

allium sa for 18år siden:

Det var igrunnen det jeg prøvde å si.

Barn med mange søsken får ikke like mye individuell oppfølging som andre (i gjennomsnitt), men det er ikke sikkert det er negativt.

nolo sa for 18år siden:

Veldig gode poeng, Kie!

Claire sa for 18år siden:

Ja! :nemlig:

Harriet Vane sa for 18år siden:

Mange gode poeng fra Kie, her. :riktig:

Sitron: det verste med det bildet var i grunnen at de hadde slike dølle dølle og like klær. :skuffet:

Claire sa for 18år siden:

Og kjipe hårfrisyrer. Potensielle forbrytere, antakelig. :nemlig:

Toffskij sa for 18år siden:

Jeg er fascinert av frisyrene. Er hun ene jenta med annerledes frisyre familiens rebell? Hvorfor fikk faren lov til å ha skillen på motsatt side av alle de andre? Er dette første gangen på mange år at de kvinnelige medlemmene av familien fikk løse opp flettene sine? Osv. osv. i det uendelige. :gruble:

kie sa for 18år siden:

Om man først skal bruke andre storfamilier som eksempler, tror jeg at mange i større grad kjenner seg igjen i dette:
www.inthetrenchesofmotherhood.com/

Harriet Vane sa for 18år siden:

Jepp. :nikker:

Esme sa for 18år siden:

Søkte litt på PubMed over hvilke studier som er gjort jeg da, og jeg fant at i en del studier så er det å vokse opp i en stor familie risikofaktor for dårlig psykisk helse.

Det er dog ikke så mange studier som korrigerer for lav sosioøkonomisk status (som jo et stort barneantall kan medføre), men jeg fant en, og der fant man ikke en sånn sammenheng.

Taanila A, Ebeling H, Kotimaa A, Moilanen I, Jarvelin MR.
Is a large family a protective factor against behavioural and emotional problems at the age of 8 years?
Acta Paediatr. 2004 Apr;93(4):508-17.
PMID: 15188979 [PubMed - indexed for MEDLINE]

Så: så lenge den store familien ikke får dårligere sosioøkonomisk status, så ser det ut til at det ikke er en risikofaktor for adferdsproblemer og dårligere psykisk helse.

Nabbe sa for 18år siden:

Nå ble jeg sittende og lese til øyet ble stort og vått. Vakkert!

kie sa for 18år siden:

Her er den mer personlige bloggen hennes.
www.notesfromthetrenches.com/

Denne, som hun skrev til minstebarnet på toårsdagen, husker jeg fikk meg til å sippe litt.
www.notesfromthetrenches.com/2006/12/12/to-miles-on-your-24th-month-of-life/

Anuk sa for 18år siden:

Ja det tror jeg absolutt, men de får dem dekket på en litt annen måte uten at det trenger å være dårligere.

Jeg vil tro at man i større grad lærer seg å bli selvstendig og ta ansvar når man er i en stor barneflokk. Man får nok også en større sosial trening, og måte lære seg å måtte hevde seg blandt fler.

Så tror jeg de som er få barn, får mer foreldreoppmerksomhet. De blir sett og hørt og fulgt opp på en annen måte.

Alt dette er selvfølgelig igjen avhengig av foreldrene! Og det er fordeler og ulemper med alt - man kan ikke si at det ene er bedre enn det andre.

Men i en del sammenhenger - som i skolen som blir nevnt her - har man nok etterhvert lagt opp til at foreldrene kun har 2 barn, slik at det stilles veldige krav til å oppfølging. Det tror jeg ikke kan sammenlignes med slik det var for 20-30 år siden. Mine foreldre var "flinke" de, men det innebar nok kun å stille opp på skolen når det var nødvendig - max 2-3 ganger i året. (inkl foreldresamtaler og avslutninger).

Harriet Vane sa for 18år siden:

Mine foreldre fikk et eget tre plantet utenfor barneskolen der vi alle har gått. da hadde de hatt barn uten opphold på barneskolen i 25 år, og vært med FAU like lenge. I tillegg har de vært med i styret for korpset, drevet barneteatergruppe, vært aktive i ungdomslaget, samtlige juletrefester, 17.mai-tilstelninger, og for to år siden passerte min fars gamle Volvo 2 millioner kjørte kilometer, der storparten har vært turer til og fra aktiviteter. Vi vokste opp 2, 5 mil fra kommunesenteret der alle aktiviteter var og ble kjørt/hentet alle sammen flere ganger i uken.

Det er nok foreldrene det kommer an på, neppe antallet barn. Jeg gikk i klasse med enebarn og tobarnsfamiliebarn som aldri ble kjørt, hentet, fulgt opp eller sett.

Sitron sa for 18år siden:

Ja, 7 og 18 er likt.

Skilpadda sa for 18år siden:

7 er i det minste innenfor det intervallet du selv foreslo, som var 6 - 14.

kie sa for 18år siden:

Jeg trodde vi snakket om store barneflokker, med utgangspunktet du selv ga i begynnelsen av tråden Jeg påpekte at jeg tror de fleste storfamilier (også de med tosifret antall barn) kjenner seg mer igjen i forhold til den familien jeg linket til enn Duggar-familien. Antall barn var i grunnen ikke hovedpoenget. Heller hvordan de har det.

De jeg vet om som har flere barn enn f.eks. 15, har gjerne en kombinasjon av barn i alle aldre (det er ikke 18 i barnehagealder, liksom), en del av barna har flyttet hjemmefra osv. Noen har fortsatt med adopsjon en stund etter at de selv ikke er fruktbare lenger. Det er sjelden 18 hjemmeboende barn samtidig.

Jeg lurte jo på relevansen med å dra inn Duggarfamilien i første omgang og kan ikke helt se poenget med mindre det kan relateres til utgangspunktet du selv ga i begynnelsen av tråden.

Så; hva diskuterer vi egentlig?
Det du i første omgang tok opp eller Duggarfamilien og eventuelt lignende familier?

Olympia sa for 18år siden:

For meg som synes at allerede tre barn er maaange, så høres seks uoverkommelig og 18 helt absurd ut.

Som Polyanna allerede var inne på, så handler det om kapasitet, det gjør det i hvert fall for min del. Generelt sett tror jeg at de fleste barn i store familier får behovene sine dekket akkurat like bra som de som ikke har mange søsken. Men behovene blir kanskje i større grad dekket av søsken enn av foreldrene. Uten at jeg anser det som negativ i det hele tatt.

bina sa for 18år siden:

Jeg tror kanskje du vil få en overraskelse når ditt barn begynner på skolen. Skolen i dag er organsiert svært annerledes enn da vi gikk på skolen, og det er forventet at foreldrene skal delta i leksene. Det er ikke bare snakk om å være tilstede, men lekser av type hvor foreldrene SKAL lese for barna f.eks., eller høre på mens barnet leser et visst antall ganger. Og det lar seg ikke uten videre rasjonalisere vekk.

Jeg har et par venner med tre barn i barneskolen, og de bruker MYE tid på lekser, enda ingen av ungene har spesielle behov. Men det er altså forventet at foreldrene skal delta aktivt i barnas arbeid.

Harriet Vane sa for 18år siden:

Jeg fortsetter å være naiv en liten stund til, og satser på at min datter, i likhet med meg, kommer langt med å kunne lese og skrive når hun begynner på skolen, ha evnen til å jobbe fort og konsentrert og i tillegg være svært selvstendig. :lar ungen seile sin egen sjø:

Jeg regner med at det går seg til. :fleksibel:

007 sa for 18år siden:

Jeg har 3 barn, og dersom jeg hadde hatt oversudd og vært mindre opptatt av egentid, skulle jeg gjerne hatt flere. Jeg tror det må være positivt å vokse opp i en stor søskenflokk - de fleste jeg kjenner fra store søskenflokker har veldig positive opplevelser.

Ang. skolen: jeg har 2 skolebarn (2. og 7. klasse). Det kreves helt klart mye av foreldrene i dagens skole, men jeg tror også det er viktig å fokusere på at barna skal bli selvstendige og ta ansvar for egen læring. Det er viktig å være tilstede, hjelpe dem å fokusere og holde på konsentrasjonen. Men jeg sitter ikke pal, og jeg kan hjelpe flere samtidig. Som oftes sitter barna ved kjøkkenbordet og gjør lekser mens vi lager middag. Storebror hjelper lillesøster mye, og av og til er leksene gjort når vi kommer hjem fra jobb (barna er hjemme 2 timer før oss).

Det må være godt å ha flere søsken en kan identifisere seg med og ha felles minner og barndomsopplevelser sammen med. I tillegg er det ofte lettere å be egne søsken om å være barnevakt når en selv har fått egne barn, samt at en er flere som deler på ansvar og hjelp til gamle foreldre.

safran sa for 18år siden:

På vår skole er det "forbudt" å gjøre lekser på SFO fordi foreldrene SKAL delta i leksegjøringen. Helt håpløst når man enkelte dager har fullt program og ikke rekker å gjøre lekser mellom middag, aktivitet og leggetid. Jeg har derfor tatt meg den frihet å likevel instruere mine barn til å gjøre leksene der de dagene vi ikke rekker det hjemme.

Nabbe sa for 18år siden:

Men du har jo ingen garanti for at hun kan det, når hun begynner skolen, selv om du kunne det. :snill:

Harriet Vane sa for 18år siden:

Hun kan nesten helt allerede. Hun er 4,5 år, så hun har god tid. Regne litt kan hun også.

Intelligens er arvelig. :snill:

Filifjonka sa for 18år siden:

På ungdomsskolen der trettenåringen min går, kan de sitte og jobbe med lekser etter skolen. To-tre dager i uka er det en sivilarbeider som de kan spørre om hjelp hvis de trenger det. Det er mange som sitter sammen og gjør leksene der, og jeg syns jo det er veldig greit når vi kommer hjem fra jobb og han er ferdig eller nesten ferdig med leksene.
Høres veldig feil ut for meg det der med at leksene er like mye til foreldrene.

Harriet Vane sa for 18år siden:

Dette må da skape store forskjeller? Noen foreldre er analfabeter, andre foeldre har doktorgrad. Hvis det skal være avhengig av foreldre, vil noen få masse hjelp, mens andre ikke vil få hjelp i det hele tatt. Reproduksjon av ulikhet, og manglende mulighetr til dem som har svake foreldre. Enkelte parkeres, mens andre får alle muligheter.

bina sa for 18år siden:

Jeg bare gjentar - vent til hun begynner på skolen før du uttaler deg så sterkt.

Hvis din datter da - om enn aldri så oppvakt - har i hjemmelekse å lese høyt for mamma eller pappa, og at mamma eller pappa skal lese for henne - da mener du at din datter skal "slippe" denne leksen fordi du og dine søsken greide dere bra på skolen uten et slikt system?

Dette handler ikke om barnets behov, men hvilke lekser og hvilke regler som er på skolen. Og skolen i dag stiller mange flere krav til foreldrene enn det de gjorde for 20-30 år siden.

Personlig må jeg si at min førsteklassing heller ikke er noen dumming, tvert i mot ligger han foran snittet i mange fag. Men det hjelper ikke, for lekser må gjøres, og gjør ikke vi foreldre som læreren har sagt, så ender vi med en fortvilet unge, og i neste gang press fra skolen. Så vi MÅ sitte der og lese meningsløse tekster (hadde vi enda fått velge selv hva vi ville lese, eller det hadde vært noe som helst mening i det, men...), for vi kan ikke fortelle vårt barn at det ikke spiller noen rolle hva læreren sier. Vi kan ikke undergrave skolens og lærerens autoritet, vi kan ikke lære vårt barn til å sluntre unna pålagte lekser bare fordi han er smart. Så sitter vi altså der med meningsløse tekster...

Nabbe sa for 18år siden:

Det visste jeg ikke, at hun kunne det.

Vi prøvde og prøvde med min eldste, men hun kom ikke videre enn da hun lærte sin bokstav og noen få bokstaver til, da hun var tre. Selv om jeg skrev og leste da jeg var rundt fire år selv.

Hun må ha dårlige gener fra sin fars side, kanskje. Jeg var nok ikke så flink til å velge far til mine barn. Får skylde det på mine resurssvake foreldre, at jeg ikke fikk han iq-testet først. :knegg:

007 sa for 18år siden:

Heldigvis.;)

bina sa for 18år siden:

Jeg har ikke erfaring fra ungdomsskole ennå, men jeg tror dette med å involvere foreldrene er et barneskole-fenomen. Når de blir eldre tror jeg det er lagt opp til at de skal ta mer ansvar selv. Men spesielt i småskolen er leksene ofte helt spesifikke på at "en voksen" skal gjøre ditt og datt.

bina sa for 18år siden:

:knegg: Godt sagt!

Filifjonka sa for 18år siden:

Jeg har så langt hatt tre skolebarn, og har aldri møtt krav om å sitte ved siden av dem og hjelpe til i hele lekseprosessen.
Det forventes at de skal lese noe høyt for foreldrene, og selvfølgelig at man hjelper når det trengs, men jeg har ihvertfall ikke opplevd det som noe uoverkommelig å følge opp tre skolebarn på en gang.

kie sa for 18år siden:

Jeg synes det er synd om ingen protesterer. Bare fordi man treffer et potensielt sårt punkt med "følge opp"-argumentet vil det forhåpentligvis ikke si at ingen tør å protestere når det blir for mye.

Veldig mange sliter med dårlig samvittighet. Ofte uten grunn. Man slites i tusen retninger og kravene som stilles både fra arbeidsliv, skole osv. kan bli for mye noen ganger. Med mindre vi vil ha et samfunn der kun hjemmeværende, bollebakende energibomber kvalifiserer til å få barn fordi kun de kan følge opp godt nok, så synes jeg dette blir feil. Skolens jobb er å være en utdanningsinstitusjon. Jeg synes at det i økende grad virker som om en del tror deres oppgave er å administrere foreldrene til å gjøre stadig større del av oppgaven.

Dersom kravene og arbeidsfordelingen mellom skole og hjem blir sånn at man ikke kan makte det dersom man har et yrkesliv ved siden av, så synes jeg det er noe feil.

safran sa for 18år siden:

Jeg ser argumentet ditt. Likevel tror jeg ikke det er avgjørende på dette planet, hun går ennå bare i første klasse. Det de voksne skal gjøre er stort sett å lese sammen med dem. På lekseplanen står det faktisk "les sammen med en voksen" - ikke spesifikt foreldrene. Men de ansatte på SFO vil ikke være denne voksne. Og jeg kan jo skjønne at de ikke vil ha dette ansvaret, men det må jo kunne gå an å bruke littegranne skjønn.

Frost sa for 18år siden:

Jeg synes skoletiden skulle vært utvidet med leksehjelp.
Noen unger får ingen hjelp hjemme, det bør man ta hensyn til.

På SFO gjør de ikke lekser. De skal ikke gjøre lekser i "fritiden sin"
Men ettermiddagene er da også ungene sin fritid, så det argumentet er dårlig.

safran sa for 18år siden:

Jeg kan jo nevne at fjerdeklassingene hadde tilbud om blokkfløytehjelp etter skolen idag. De har akkurat fått spetakkelet, og slett ikke alle foreldre vet hvordan denne skal brukes. Og så kan det kanskje være greit å slippe lyden hjemme. :knegg:

Nabbe sa for 18år siden:

DET er omtrent det eneste jeg kan gjøre ungene proff i. :knegg:

Nenne sa for 18år siden:

Ja det kreves masse av foreldrene, jeg synes det er for mye.

Chanett sa for 18år siden:

Det hender at de har leselekser som skal leses for en voksen, men det tar maks 5 min en til to ganger i uka og krever minimalt.

Jeg synes ikke at det forventes at man som foreldre skal delta i leksene, men man må selvsagt ha overoppsyn med at det blir gjort og tilrettelegge for arbeidsro og orden.

Forøvrig synes jeg at det er noe tøv at min sønn som leser ett par bøker i uka skal måtte lese leselekse med blokkbokstaver (ca 10 linjer) tre ganger for en voksen. Så jeg sier at han slipper og at han heller kan lese ei bok eller et kapitrel høyt for lillesøster. tilrettelegger

Nenne sa for 18år siden:

:tilstår: Ja jeg har også latt storesøster lese for småguttene av og til når vi har vært litt trøtte her.

Chanett sa for 18år siden:

Jeg gjør det med fult overlegg. Jeg setter virkelig ikke ungen til meningsløse oppgaver.

Filifjonka sa for 18år siden:

Sønnen min har lest siden han var fire og et halvt, han er nå fem år og leser helt flytende. Han leser hele tegneserieblader for seg selv. Siden han er januarbarn er det fortsatt halvannet år til han skal begynne på skolen. Jeg håper virkelig han får mer meningsfulle lekser enn å lese samme setningen 10 ganger høyt for meg.

Benzo sa for 18år siden:

Hva med fleksibel skolestart? Mener å ha lest at det skal innføres på alle skoler fra 07/08. Mulig det bare er i Oslo.

Filifjonka sa for 18år siden:

Tror ikke fleksibel skolestart er innført her som vi bor.
Det er jo så mange andre ting enn bare det med å kunne lese, så vi har ikke planer om å la ham begynne før han skal. Jeg har ikke lyst til at han skal være yngst på hele skolen, og vil heller at han skal ha et år som størst i barnehagen. :)

Kate sa for 18år siden:

Jeg koser meg faktisk når jeg gjør lekser sammen med barnet mitt. Det er en stund for bare oss to.

chara sa for 18år siden:

Jeg klarer fint å hjelpe 24 barn i gjennom 2-3 sider i matteboka i løpet av en time jeg. Tror ikke det er vanskligerer å hjelpe 10 barn rundt et kjøkkenbord. Det er bare å begynne med den eldste så er man plutselig to som kan hjelpe de andre osv.

Chara

Nenne sa for 18år siden:

Det høres hyggelig ut hvis man får det til tidsmessig, men jeg har ikke mulighet hver dag til å sette meg ned lenge med alle tre og gi dem alenetid. Det går ikke i hverdagen.

chara sa for 18år siden:

Dette er en av grunnene til at politikerne vil ha heldagsskole og leksehjelp på skolen for å utgjevne de sosiale skillene. Det er og har vel alltid vært slik at barn med ressurssterke foreldre får mest hjelp hjemme uannsett om det er pålagte lekser eller en frivillig lesestund på sengekanten.

Chara

chara sa for 18år siden:

Nå ble jeg faktisk litt provosert, det er sjelden, men du traff et ømt punkt.
Den som stadig blir tillagt større del av oppgaven er skolen. Hvis vi kunne forholde oss bare til fag i skolen hadde vi ikke trengt å gi lekser. Hadde jeg brukt mindre tid på å passe på at skolebarna har varme nok klær, at de skal være greie med hverandre, høflige istede for frekke, ikke slå, ikke sparke, ikke erte, få i seg et godt måltid mat midt på dagen. Følge med i timene, ha respekt for hverandre og de voksne osv i all evighet.....
Vi har fått et oppdragerannsvar i skolen som tar utrolig lang tid. Vi skal ikke bare lære barn å lese, skrive og regne. Vi skal også være omsorgspersoner (dette mener jeg er viktig altså). Noen har så lite voksenkontakt hjemme at de krever mye kontakt av de voksne i skolen. Mange trenger å bli sett også bakenfor skolearbeidet.
Det kan da ikke være noe problem å høre på poden lese en side høyt for en på sengekanten. Øve kan han gjøre selv. Det er vel ikke meningen at foreldre skal gjøre lekser for ungene, men å følge med på at det er gjort kan vel ikke være for mye forlangt.
Det er nok også slik at de som tilbringer minst tid sammen med sine barn også er de som ikke følger opp lekser. Det er ofte de som har behov for mest hjelp som får minst.

Chara