Det jeg overraskes mest over i diskusjonen er at folk mener at det er rimelig at de "lar barna være med å bestemme" når de bestemmer noe lurt kontra når de bestemmer noe ulurt (eksempelvis vegetarisk mat versus sjokade, syltetøy og o'boy). Jeg synes jo det er ren svindel mot ungene, fordi dette i realiteten ikke er å la ungene bestemme selv, hvis man kun får bestemme selv når de som har overkommendoen er enige. Det ikke frie valg, men det kan føles og oppleves slik - mao lureri.
Hvis jeg lar ungene bestemme noe selv, så får de faktisk bestemme selv. Eventuelt så begrenser jeg valgene deres, men da er jeg klar på hva begrensningene er. For eksempel så får mine unger penger, og det er et udiskutabelt krav om at for disse pengene må de kjøpe noe de trenger - og hva de trenger bestemmer jeg og faren - og så får de bruke resten av pengene på hva de vil - helt uten restriksjoner (ok, hadde de prøvd å kjøpe hasj, hadde jeg nok satt foten ned, men de er mer interessert i leker og spill enda. :humre: )
Jeg tenker at hvis man reellt og faktisk mener at barn bør er modne nok til å bestemme kosholdet sitt selv, så må man akseptere et kosthold med bare snop også. Flere av dere sier også at man må komme til enighet med barna, ha en dialog etc. Jeg er ikke uenig med dere i det, men det må være klart hvor ansvaret ligger og hvem som har vetoretten - og det er etter min mening foreldrene.
Jeg må innrømme, til tross for mitt iherdig forsvar av det vegetariske kosthold :knegg:, at vi praktiserer en form for kjærlig tvang. Alt skal smakes på hver gang det servers, og en hver form for forsøk på å hevde at noe ikke likes besvares med "det vet du ikke før du har smakt" eller "det er bare fordi du ikke er vant til smaken". Hvis Snupp sier at han ikke liker noe så prøver jeg å få ham til å forklare meg hva det ikke er han liker med den enkelte matvaren. Ofte så handler det om at det smaker uvant eller litt "sterkt". Og veldig ofte så venner de seg til smaken etter hvert.
Barna mine spiser det meste, og smaker på (nesten) alt. Men jeg innser at de også er veldig enkle i kostholdet og at vi har fått mye drahjelp av en barnehage med et fantastisk kjøkken.
Jeg ville ikke tvunget han til aa smake, men sterkt oppfordret. Det holder ogsaa hos oss. Han har jo ogsaa laert fra tidligere saanne smakinger, at smaken forandrer seg eller at han liker ting han ikke hadde trodd at han likte. Han hadde faatt lov til aa spytte ut igjen hvis det virkelig var noe han ikke likte og han faar lov til aa smake nye ting sammen med andre ting, saaklart. Det er jo ofte smakskombinasjonene heller enn de enkelte elementene som smaker godt. Hvis det er noe han ikke liker, lager jeg likevel mat med dette flere ganger i en ny kombinasjon. Da smaker han paa nytt.
Jeg har for øvrig forklart Snupp at det er lurt å smake på ukjent mat, for da kan man plutselig oppdage ny mat som smaker kjempegodt. Jeg har også forklart at det finnes en del mat man trenger litt tid på å venne seg til, noe han også har erfart. Fordi han ikke tvinges til å smake mer enn en gang så er han også mer villig til å prøve nye smaker. Og jeg ser at lillesøsteren tar etter ham. Hun spiser i utgangspunktet ikke saus, men har etter hvert oppdaget at det kan brukes til å dyppe ting i. Og at saus innimellom kan være veldig godt. Så i går ba hun faktisk om mer saus, til min store overraskelse.
OK. Jeg ser denne. Snuppas valg går på om hun vil eller ikke vil spise maten vi serverer. Det bestemmer hun faktisk selv. Men vi serverer ikke noe alternativt, så hvis hun velger å ikke spise så blir hun sulten.
Ja, og det synes jeg er helt fair. Men da har hun faktisk ikke noe reellt valg på hva hun vil spise, da er det dere voksne som bestemmer. Og det synes jeg ungene fortjener at man kommuniserer helt tydelig.
Jeg tenker at det er dette hele voksenrollen handler om. At man er tydelig på hva man mener, hva man bestemmer og at man står inne for det. Det handler om at man som voksen kan ta ansvar. At man ikke prøver å lure, lirke. overtale eller presse ungene. Men at man tydelig sier at dette mener jeg, men du bestemmer selv over deg. Eller at man sier at dette både mener og bestemmer jeg. Eller at dette har jeg ingen mening om. Men at det er en direkte og ærlig link mellom det som kommuniseres og det som er reellt. Når det gjelder mat bestemmer jeg over barna mine, men de må gjerne tro på gud og jesus, selv om jeg ikke gjør det.
Him: jeg tror at snuppa oppfatter at vi er meget klare på dette. Hun får til en viss grad bestemme HVA hun vil spise. Hvis vi serverer kjøtt, grønnsaker, pasta og saus, kan hun velge å spise bare en av de delene. Vi oppmuntrer dog til at hun forsøker på alle delene, men det bestemmer hun selv.
Når det gjelder mat er vel den lureste reglen at foreldrene bestemmer hva som serveres, mens barnet bestemmer hva og hvor mye det vil spise av det som blir servert.
Jeg ser absolutt poenget ditt, men mener likevel at jeg lar snupsen være med å bestemme "aldersadekvat". Dvs, jeg lar henne bestemme innenfor de rammene hun har mulighet til å forstå og vurdere konsekvensen, og tar selv ansvaret for de områdene hun ikke kan/skal/bør vurdere selv. Jeg syns likevel ikke det blir riktig å gi henne beskjed om at det ikke egentlig er hun som bestemmer, da jeg syns det å bestemme litt er en viktig del av oppdragelsen, og at barna gradvis får ansvaret for flere og flere områder av livet de kan bestemme over.
I forhold til mat betsemmer hun om hun vil spise det vi serverer, hun betsemmer middag ca 1 dag i uken, og da aksepterer vi det aller meste, men har blitt enige om hva som defineres som middag, dvs is er ikke akseptabelt, pannekaker eller spaghetti a la capri er. Jeg syns ikke det er svindel og lureri å si at hun får bestemme middagen likevel, for jeg må jo lære henne hva en middag er, det er jo ikke noe alle instinktivt vet.
Nemlig, og det er jo helt greit synes jeg. Jeg hadde derimot syntes det var rart om du gjorde noe annet bare fordi hun oppga grunnen til å være vegetarianer, og at det skulle utløse alternative retter.
Altså: Det er forskjell på problemstillingen "barnet mitt nekter å spise kjøtt og fisk" og "barnet mitt er vegetarianer" sånn som jeg ser det.
Dattera mi har flere ganger gjennom sitt elleve år gamle liv plutselig "blitt vegetarianer", men jeg har i grunn aldri tatt det så bokstavelig akkurat. Jeg bare sier at det er viktig å spise kjøtt og fisk, og da gjør hun det...etter at hun har blitt lei av å spise bare frukt og grønt liksom. Menne, hun synes det er grådig barbarisk da. :knegg:
Hun må gjerne bli vegetarianer når hun blir eldre altså, og ordner all maten sin selv.
Jeg kan godt presisere: Jeg tror at vegetarisk kosthold som er godt balansert kan være mer enn sunt nok. (Jeg tror på dette med at ting er "sunt nok") Men jeg tror ikke det er noen helsegevinst i å gå fra et kosthold som er allerede godt med grønnsaker og moderat mengde kjøtt og fisk til et uten kjøtt og fisk. Sånn som vi spiser, så hadde det, om jeg ikke hadde lagt betydelig arbeid på å kompensere for kjøtt og fisk, ikke vært noe sunnere for sønnen min om han kuttet ut fisken med mer grønnsaker. Vi spiser grønnsaker nok.
Dessuten viser jo egentlig alle studier at et variert kosthold er det aller beste, man får ikke kompensert riktig med kostholdstilskudd, det er bedre å få vitaminer og mineraler gjennom kosten.
Grunnene du nevner der Esme, er nettopp derfor jeg mener man bør tilrettelegge om man har en langvarig kjøtt- og fiskenekt, uansett hva man kaller det. Fordi hvis man bare dropper kjøttet og fisken og ikke øker på med omega 3 og proteiner et annet sted så blir det ikke et sammensatt kosthold.
Ja, innlegget mitt var ikke til deg spesielt, det var mer en generell kommentar til hvordan jeg oppfattet ting i diskusjonen. Jeg ser at jeg presiserte det for dålig, beklager det.
Ja, men jeg synes jo det er viktig at man presiserer (ovenfor barna) hvilke rammer de reellt og faktisk har bestemmelsesrett innenfor. Mine unger får ikke lov å legge listen for kosthold her i huset, men hvis jeg sier de får bestemme middag eller dessert så får de faktisk bestemme det. Jeg tygger i meg både pannekaker og is (selv om jeg ikke kan fordra noen av delene). Jeg hadde glatt spist vegetarmat også.
(NB! Generelt avsnitt, ikke spesifikt til LilleBulla). Jeg har ofte inntrykk av at det er på kommunikasjonssiden det oppstår misforståelser. For å ta meg selv som eksempel, jeg gir som sagt ungene mine noen penger som jeg ikke legger meg opp i hvordan de bruker, men jeg har ikke egentlig presisert en del underliggende fakta som feks at de ikke får bruke de på noe kriminelt (det er heller ikke nødvendig, i og for seg, jeg bare nevner det som et eksempel Minner meg forresten om hvor overrasket ungene var da de oppdaget at folk i fengslene kunne ha barn. Det er et par år siden nå, men alikevel. De har/hadde nok en klar distinksjon mellom "oss vanlige" og "de som sitter i fengsel".)
Ja, men det er forskjell på å gjøre det fordi man er pragmatisk (fordi man har et barn man ikke får til å spise med de verktøyene som man har som forelder) eller om man "respekterer hennes overbevisning" synes jeg.
Jeg har en fireåring som kun ved mild tvang spiser hva som helst. Om han hadde erklært seg som vegetarianer, burde jeg ha tilrettelagt for det likevel? Hvorfor skulle jeg i så fall gjøre det? Han hadde ikke fått noe bedre kosthold enn hva han allerede har?
Det virker som alle snakker forbi hverandre her. Jeg mener at det ikke spiller noen rolle hva årsaken til fiske-og-kjøtt-nekten er, man må takle det som forelder som best man kan, for noen barn vil det si at det funker å komme med press, for andre barn må man bare være pragmatisk, og om man ikke synes det er viktig så driter man i det.
Poenget er: om årsaken oppgies til å være "har blitt vegetarianer" for et barn på 4 år, skal man handle annerledes enn hva man hadde gjort av hvilken som helst annen grunn?
Ja, enig, jeg bare oppfattet at du mente det dermed var hyklersk å si at barna var med og bestemte, at man enten bestemte uten rammer og helt fritt, ellers var det ikke bestemmelse i det hele tatt. For vi voksne har jo også rammer i forhold til det vi bestemmer, satt av økonomi, tid, evner osv, men jeg syns jeg bestemmer selv likevel.
Nei, men jeg mener det er urettferdig ovenfor barn å ikke presisere hvilke forutsetninger som gjelder. Og hvis man kun lar barna "bestemme" når man er enig med dem, så er det faktisk ikke å bestemme. Det å bestemme innebærer faktisk at man står fritt til å velge, hvis man i realiteten bare står fritt til å velge "den riktige løsningen" så er det det ikke lengre ett valg.
Nei, det er klart, om det bare fins en løsning som er akseptabel er det ikke et valg, det er jeg helt enig i. Men om det fins 10 ulike akseptable løsninger og 10 uakseptable, så syns jeg barnet har fått være med å bestemme, sel vom man har måttet si at det valget lar seg ikke gjennomføre pga sånn og slik. Men vi er vel egentlig helt enige nå, tror jeg. :)
Sånn praktiserer vi det også, (bortsett fra det med tvangsfôringen) med det resultat at mannen min som lager stort sett all maten flere ganger har blir sittende å spise tre porsjoner middag siden hverken jeg eller eldste sønnen liker det samme som han liker. Det er greit for oss, men det hadde blitt problematisk dersom han insisterte på å lage mat som bare han likte hver dag.
Det er jeg enig i.
Jeg oppfattet ikke den forskjellen i problemstilling, og tenkte at barnet ikke ville spise kjøtt eller fisk. For min del ser jeg ikke den store forskjellen på om barnet ikke vil spise det av følelses- eller smaksgrunner, når resultatet blir det samme, nemlig at barnet ikke spiser. Jeg ser at det kan oppfattes ulikt da, og at problemstillingen blir en annen som man kan reagere sterkere på.
Klart, jeg kunne tvunget barna mine til å smake/spise all slags mat, jeg tvinger de jo til å ta medisiner og å pusse tenner. Men det krever at vi er to voksne til stede dersom det skal gjøres mot barnets vilje.
Jeg skjønte ikke helt denne. Mener du da at om jeg sier til barnet mitt at han kan få velge hva han vil som tilbehør til middagen, med unntak av kaker og godteri - så har han ikke et valg? Eller om barnet mitt får velge mellom ørten fritidsaktivteter med unntak av et par som blir for dyre, så har han ikke et valg? Må et valg være fullstendig fritt for å være et valg?
Men her kommer du jo med forutsetningene for valget. Og det er jo greit.
him snakker om når barn sier noe hva de vil og så later den voksne som at barnet har bestemt, når det egentlig ikke hadde fått lov til å gjøre noe annet valg. Det blir ikke det samme som å presentere to alternativer som den voksne synes er greie og la barnet velge mellom dem, da har man også presisert forutsetningene for valget.
Esme, nei, jeg mener at "blitt vegetarianer" må håndteres likt som som alt annet, så lenge outcomet er det samme: null kjøtt. Jeg syns det er omvent, at det er dere som mener at "blitt vegetarianer" er en dårligere grunn som man ikke bør tilrettelegge for. Og hvis da kjøtt- og fiskenekten er langvarig vil barnet få et dårlig kosthold.
Ikke på annen måte enn at man bør tilpasse argumentasjonen sin til barnets argumentasjon for å nekte å spise den gitte matvaren. Det betyr at hvis jeg ikke hadde klart å overbevise barnet, gjennom argumenter og "mild tvang" om at matvaren var noe som burde spises, så hadde jeg (i det stille) forsøkt å tilrettelegge kostholdet sånn at matnekten i det minste ikke endte opp med mangelssykdommer.
Jeg hadde nok ikke gjort noe stort nummer ut av det den ene eller den andre veien, og hadde heller ikke unnskyldt barnet mitt i sosiale settinger, dersom barnet selv ikke gjorde noe nummer ut av matnekten. Jeg syns det er en stor forskjell på en fireåring som bare legger igjen (en viss type) mat på tallerknen uten å lage noe nummer ut av det, kontra en som deklamerer høylytt at h*n ikke spiser den eller den matvaren, uavhengig av årsak.
Og, og det syns jeg er viktig å presisere, jeg hadde fortsatt å servere den "uønskede" matvaren sammen med rolige argumenter om hvorfor maten burde spises.
Jeg er forøvrig ikke vegetarianer, og har ingen planer om å bli det (igjen). Jeg mener bare at vegetarkosthold kan være like sunt som et kosthold som inneholder kjøtt og fisk, ikke at det er sunnere.
Jeg er enig i dette. Men jeg hadde ikke med iver lagt om hele familiens kosthold til et vegetarkosthold fordi fireåringen ikke vil spise kjøtt og fisk. At barnet oppgir en voksen type grunn til å slippe veier ikke for meg tyngre enn om grunnen var mer åpenbart en fireårings ideer. Så jeg hadde tenkt pragmatisk, startet med et kosthold med mye grønnsaker, kjøtt og fisk enkelte dager, ren vegetarmat andre dager. Ikke så ulikt det vi har idag med andre ord. Så får barnet velge selv blant det som blir servert. Hvis dette ikke bare er et kortvarig blaff, men varer i månedsvis, hadde jeg vurdert mer tilrettelegging for å få i barnet viktige næringsstoffer.
Tja, det går i perioder hva resultatet av "oppfordre til å smake" er, og jeg har ikke en entydig strategi på dette. Da han var yngre hadde vi hovedfokus på et hyggelig måltid, med forsiktige oppfordringer, jeg har sett nok av tilfeller hvor hele måltidet er en kamp og en "måling" av hvor mye barnet har spist, og har vært veldig på å unngå det. Nå går akkurat det av seg selv, dog er ikke alltid måltidene hyggelige, men det skyldes helst diskusjoner rundt annen atferd :sukk: . Nå pleier det å fungere å si "du må smake litt på alt" uten at han steiler, men jeg sier det ikke når det er ting der som jeg vet han ikke er glad i, da oppfordrer jeg isteden. Vi har hatt perioder hvor en eller annen ingrediens er hoppet over fullstendig, det meste har gått over av seg selv. Hadde han hatt lange perioder uten noe fisk eller kjøtt, eller uten noe grønnsaker for den saks skyld, hadde jeg vurdert andre tiltak.
Han har alltid fått si nei, men hender at han ikke får mer av 1 ting før han har smakt på eller spist litt av noe annet- dette oftest fordi vi rett og slett ikke har nok av alle middagens ingredienser til at han kan spise bare 1 ting, men også i ekstremtilfeller av veldig ensidig inntak over litt tid. Det er flere tilfeller han da velger å gå fra og si at han er mett isteden, det skjer fremdeles. Det er helt greit for meg, jeg har ingen problemer med at ungene av og til ikke er stappmette når de forlater middagsbordet. Jeg har ingen problemer med at han er sulten heller faktisk, hvis han nekter. Jeg lager ikke noe ekstra av den grunn, han får vente på kveldsmaten. Den er halvannen time etterpå, så jeg synes ikke veldig synd på ham de gangene det skjer. Men da får han typisk brød med sunt pålegg til kveldsmat, det er ikke de gangene han får velge yoghurt.
De jeg vet om som har valgt å dille og tilpasse i stor grad ift mat har endt med ekstremscener ved bordet, hvor hele måltidet er en maktkamp hvor barna styrer alt og får alt som de vil fordi foreldrene er så redde for at de skal få i seg for lite av noe eller gå sultne. Jeg mener den angsten i de fleste tilfeller er overdrevet (med noen hederlige unntak selvfølgelig).
Knotten er så godt som altetende, men småspist. Jeg tvinger ham ikke til å spise, jeg var selv småspist som liten og det har tross alt gått bra med meg. Men han får forsyne seg selv (og alt som havner på tallerkenen skal spises opp) og velger selv om han kanskje ikke har lyst på kjøttkaker den dagen. Da spiser han saus og poteter og koser seg med det.
Når det kommer til tvangsforingen av mannen, så er det ikke så ille som det høres ut altså. Han spiser fisk om han får det servert, men det er ikke det beste han vet og ettersom det er han som oftest lager middag, så dukker det sjelden opp fisk på menyen. Men det er ikke noe problem; det mannen ikke spiser opp tar Knotten mer enn gjerne. :knegg:
Nja. Jeg tror jeg skjønner. Jeg er bare litt usikker på hvor grensa går. (Jf. sitatet under.) Jeg tenker at barnet har valgfrihet, selv om de kun får velge de tingene som foreldrene synes er ok. Ikke helt fritt valg, men valgfrihet. Det er jo slik det funker for oss voksne også, at vi som regel kan velge innen for en viss ramme. Jeg mener allikevel at man har valgfrihet. Om man sier til barnet at de får lov til å velge seg et pålegg, mens i realiteten så er det kun servelat de får velge - så er jeg enig i at dette ikke er et valg. Om jeg sier til sønnen min "Hva vil du ha på brødskiva?" og han velger nugatti, og jeg sier at det får du ikke nå siden det ikke er lørdag, men du kan velge blant de andre tingene vi har i kjøleskapet - så tenker jeg at han fortsatt har et forholdsvis fritt valg. Jeg presenterer ikke alle unntak hver gang jeg ber barnet ta et valg liksom.
Jeg kan ikke svare på hva Siljemoren må, kan eller bør gjøre. Dette fordi jeg ikke kjenner verken henne eller hennes barn. De metodene man velger (og dette mener jeg gjelder generelt i alt som har med barneoppdragelse å gjøre) må FØRST OG FREMST være en metode som de som skal utøve den er fortrolig med og har tro på. Det nytter ikke å selge et budskap man ikke selv tror på. Og det jeg leser av innleggene er at Siljemoren har akseptert at 4,5 år gamle Lillemor har valgt å bli vegetarianer av overbevisningsgrunner, og hun har akseptert at det innebærer at hun selv må tilrettelegge kostholdet for å tilfredsstille Lillemors overbevisning.
I en sånn setting har jeg ingenting å bidra med, annet enn å prøve å fortelle Siljemor at det er HUN som lizzom skal være den voksne som tar ansvar og gjør de store valgene. Men hvis hun ikke VIL ta valgene, og mener at Lillemor er like kvalifisert og har like stor rett til å bestemme, så nytter det ikke hvilken "oppskrift" jeg foreslår.
Jeg skal ikke påstå at jeg har verdens enkleste unger i matveien, og jeg er ikke den enkleste selv heller. Jeg har ikke unger som spiser "alt", og jeg har aldri benyttet meg av fysisk tvang for å få dem til å smake på noe som helst.
Derimot er JEG veldig klart på at hjemme hos oss er det JEG som bestemmer kostholdet (ja, jeg, mannen har ikke mye han skulle ha sagt på det området :humre: ). Det er jeg som gjør innkjøpene og tar ansvar for matlagingen og sammensettingen av mat. Det er jeg som avgjør hva ungene får tilbud om å spise.
Så det jeg bestemmer er hva som finnes i huset, hva som serveres, og hvordan det tilberedes. Deretter er det opp til den enkelte å bestemme om de vil ha mer ris og mindre kjøtt eller mer fisk og null potet - samt hvor mye de vil spise.
I perioder med matvegring mot spesielle matretter har jeg valgt å avdramatisere ved å unngå enkelte retter en periode, for så å introdusere det på nytt med et uttalt krav om at man smaker - og tillatelse til å spytte det ut i servietten hvis man ikke greier å spise det. Jeg kan også si for eksempel at du får ikke mer ris hvis du ikke også spiser litt kjøtt. Dette begrunner jeg overfor barna med at måltidet er sammensatt av flere ting, og det er meningen man skal ha litt av hvert.
Jeg tilpasser litt - for eksempel vet jeg at begge ungene HATER kokte gulrøtter, så i stedet for å koke gulrøttene, rasper jeg dem og serverer rå ved siden av maten. Jeg pleier også å servere kjøttkaker og saus separat, for selv om jeg elsker kjøttkaker i brun saus, er mannen lite begeistret for all sausen, og foretrekker kjøttkaker som ikke har ligget i sausen.
Når ungene får "diller", så hører jeg på dem, og tar stilling til det de forteller. Små ting, som valg av pålegg lar jeg dem avgjøre selv innen rimelighetens grenser (men de får ikke søtt pålegg til alle måltider, for eksempel). Men å legge om kostholdet vesentlig fordi ungene har en dille, det gjør jeg ikke. Jeg serverer heller ikke alternativ mat annet enn i helt spesielle tilfeller.
Jeg kan ikke si at den måten jeg gjør ting på er universelt riktig eller ville passe for Siljemoren, men jeg KAN si at det passer for meg, og for hele vår familie. Maten blir ikke verken stress, mas, press eller maktmiddel for noen av oss, og sånn ønsker jeg at det skal være.
Jeg erkjenner at det kan finnes mange varianter av kosthold som kan være likeverdige i betydningen sunn nok, men det er ikke barnas avgjørelse.
Jeg er for øvrig helt på linje med him i forhold til det med reelle valg. Hos oss har vi bestemt at siden jeg er sjef over maten og bestemmer det meste, får barna velge en dag i uka. Deres valg er begrenset av at det som serveres skal være en form for MAT, ikke godteri eller kaker. Dette vet de er begrensningen. Men om de vil ha pølse og pommes frites, så får de det. Vil de ha tomatsuppe, helt greit. Vi har til og med spist vafler til middag. For det er mat, og jeg har sagt at de får friheten til å velge en dag i uka. Denne uka er det lillesøsters tur til å velge, og hun har valgt fiskepinner med pommes frites, og det skal vi ha. Det hender ofte at jeg utvider middagen barna har valgt med en del grønnsaker, for vi voksne vil gjerne ha det. Ungene aksepterer dette som valgfritt tilbehør, på lik linje med krydder eller ketsjup.
Man må tro på det man selv gjør, hvis ikke gjennomskuer ungene det på et øyeblikk, og det nytter ikke da å fortelle ungen at "du må spise fisken din" hvis du innerst inne mener at fisk er unyttig og smaker forferdelig, og du selv ordner deg en pizza i smug etter ungene er i seng.
Nå synes jeg ikke diskusjonen kommer noen særlig vei lengre. Alle bruker bare de samme argumentene om og om igjen her, jo. "Nei, det var ikke det jeg mente, jeg mente at... " "Jo, du mente at... og jeg mener at..."
Nå skjønner ikke jeg hva du mener? Fordi at for meg eksisterer det ingen absolutte grenser. Teorien er (i mitt hode) helt krystallklar: Barna bør få reelle valg, og reelle valg er avhengig av at forutsetningene for valget er bra nok kommunisert. I praksis vil det jo alltid være "godt nok" eller "best practice" som gjelder. Man vil jo ikke i alle situasjoner gjøre det som er det optimale? Ergo vil jo grensene variere alt etter tid, sted, foreldre og barn.
Når jeg diskuterer så fokuserer jo jeg på teori og hva som er optimalt. Selve målet. Ikke akkurat hvordan man gjør ting i en gitt situasjon. (Jeg liker heller ikke å diskutere helt spesifikke hendelser på nett, det er jo alltid noen som kommer med eksempler på det jeg sier over om at det ikke finnes noen fasit på enkelthendelser. Hovedslagordet er jo ofte at man ikke vet om ungene som oppfører seg som noen uoppdragne rampfrø har ADHD. Og det er jo sant, man vet ofte ikke slike ting, og da blir ofte spørsmålet om hva som er rett og galt helt umulig å svare på.)
Helt enig. Jeg skjønner datteren din godt jeg! Gå i helsekostbutikker og få tips til pålegg. Selv syns jeg Nuttolene er godt (hermetisk pålegg laget av peanøtter, skjæres med ostehøvel eller stekes til middag istedet for kjøtt/fisk). Sleich (?) er også et godt vegetarisk smørepålegg.
Mine barn elsker omelett/eggerøre og andre proteinrike retter.
Cottage Cheese osv. Du kan jo legge fine, positive føringer i forhold til at hønene og kuene er snille dyr som gir egg og melk som menneskene kan få lov å spise, i tilfelle hun motsetter seg egg/meieriprodukter også. Har ikke lest hele tråden.
Nøttefrikadeller og nøttestek er forresten kjempegode vegetariske middagsretter. (du får google)
I et sånt tilfelle ville jeg i all stillhet supplert middagsbordet med en daglig bønneboks, fortsatt å tilby kjøtt og fisk, påpekt at om hun ikke spiste det, måtte hun spise bønnene i stedet, og ventet rolig på at det skulle gå over.
Jeg må bare signere Bina ... det er flott å ta barn på alvor men sorry, jeg lurte også først på om det var et tulleinnlegg når jeg så det var snakk om et 4.5 år gammelt barn.
Det syns jeg ikke er lureri. Er det slik du ville sagt det til ditt barn?
"Når du først sier at du ikke vil spise kjøtt for at et dyr skal dø, så er det også viktig å tenke på at egg faktisk er fosteret til den stakkars høna og den stakkars kalven kanskje sulter ihjel fordi den ikke får melk av mammaen?"
Trenger ikke overvurdere barnet heller, kanskje. Men det blir straks langt mer problematisk å være vegetarianer-barn dersom man skal unnlate meieriprodukter og egg.
Nå påpekte jo Floksa en inkonsekvens i ditt innlegg. Jeg synes også det er lite konsekvent at det er feil å si at det er grønnsaker når det er kjøtt mens det er helt ok å si at høna er snill.
For ordens skyld: Jeg driver ikke med lureri av mat, men det hadde heller ikke ramlet meg inn å påstå at høner er snille og at det er derfor ok å spise egg.
Hvis man snakker til barna i de ordlag som brukes her - om de stakkars dyra og foster og babyer til kua, så synes jeg alvorlig talt ikke det er rart om ungene får et noe forvridd syn på maten.
Synd jeg var på ferie mens denne debatten raste i sommer.
Først vil jeg si at jeg har en sønn som er sær på maten, det betyr ikke at vi bare lager mat som han liker. Likevel velger vi plukkmat ofte fordi han foretrekker den type mat. Det er ikke det samme som at han styrer kostholdet vårt, men det muliggjør roligere middagsmåltider. Det syns jeg er svært viktig for at han ikke skal få et forskrudd forhold til mat. De dagene vi har saus, er jeg fornøyd med at han smaker på sausen.
I samme alder som HI datter inntok jeg hverken melk, kjøtt eller fisk. Siden jeg bor i Norge er dette 'uakseptable' valg. Denne tråden illustrerer dette veldig godt. Mine foreldre laget aldri spesiell mat og drev med sosial læring på at kjøtt skal spises og melk skal drikkes. ( Fisk var ikke så stort press på siden de ikke er så glad i det selv). Etter årevis med sosial læring ( jeg var tydeligvis veldig bestemt) så spiste jeg kjøtt, og tilogmed syntes jeg det var godt. Melk har jeg aldri fått sansen for, og drikker kun med påholden hånd. Jeg var også undervektig og foretrakk å være sulten foran å spise. Så snart jeg flyttet hjemmefra og fikk styre matvalg selv har jeg spist betydelig mere grønnsaker og fått normal vekt. I dag lever jeg som vegetarianer, og jeg spiser tilogmed fisk i sosiale sammenhenger.
Jeg er derfor overbevist om at jeg som barn allerede hadde valgt hvilket kosthold som passet best for meg. Nå fikk jeg ikke leve med det før jeg ble voksen og kunne styre det selv. Det syns jeg er greit. Jeg er ikke vegetarianer fordi jeg syns synd på dyrene, men fordi jeg syns grønnsaker og frukt smaker bedre. Jeg liker ikke kjøtt og blir direkte dårlig av lukten av rått kjøtt. Jeg opplever stadig at 'alle' antar at alle vegetarianere er det av overbevisningsgrunner. Det er en fordom og stemmer ikke.
Siden jeg nå er vegetarianer kom det selvfølgelig opp hva slags kosthold barna mine skulle ha, når de skulle begynne med annen mat enn Morsmelk. Og da valgte jeg at de skal være alles-spisere av 2 grunner. Den ene grunnen er at jeg mener det er feil at mine barn skal lide sosialt pga mine valg. I tillegg er det vanskelig å få et variert nok kosthold kun basert på vegetarisk mat for barn som er rivende utvikling.
Jeg kan likevel innrømme at jeg gråt da jeg hentet min eldste i Barnehagen som 1 åring og han hadde fått servert pølse. Tenk at det første kjøttet han fikk var søppelmat! Nå er det slik at den eldste er svært glad i kylling (og andre kjøttvarer) men den ynste er mere begeistret for pasta og ris. Jeg har lettere for å akseptere at den eldste spiser mest kjøtt, enn at den ynste foretrekker å leve på kun pasta eller ris. Dette fordi jeg mener at kjøtt er sunnere som alene mat enn pasta/ris. Spesielt siden det ikke serveres kjøtt hver dag hjemme hos oss.
Hadde vært spennende om Siljemoren ville kommentere hvordan ting har utviklet seg for datteren hennes. Jeg har iallefall oppnådd at min sausehater nå liker saus. Dette etter mer enn 1 år med ingen sausespising, hvor jeg har krevd smaking.
Min 7 åring spiser ikke kjøtt som i kotteletter/biff osv.. det er fordi hun ikke klarer å svelge dette. det er helt merkelig men sånn er det hvertfall. hun tygger og tygger og bare spytter det ut, så vi har aldri slikt kjøtt omtrent pga henne. Men vi har jo kjøttprodukter, og om hun hadde begynt å tulle med at hun ikke ville spise dyr så hadde jeg bare grundig forklart hvordan vi mennesker er bygd opp og hva vi trenger for å overleve, og at barn trenger mye mere enn voksne for å vokse opp, og så hadde jeg tatt en hvit løgn og sagt at disse dyrene som lagde denne kjøttdeigen/pølsene/kyllingfileen, var slaktet uten at de var redd eller hadde det vondt.
Hadde vært spennende å høre hvordan det går.
Kanskje hun vil ha viltkjøtt hvis du begrunner med at rådyr må skytes for at det ikke skal bli for mange av de, for da blir de tatt av reven i stedet, eller dør av sult.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
