Jeg må nesten få korrigere meg selv, for det er selvsagt ikke slik at alle 1barnsforeldre er selvutnevnte oppdragelseseksperter. Ser at jeg uttalte meg litt klumsete slik at det kan oppfattes at jeg mente det slik. Beklager! Men "noen" i denne tråden burde fått en aldri så liten realitetsorientering i hvordan det er å ha flere barn - med hver sin personlighet ute på restaurant. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan for at besøket skal være hyggelig for alle parter, noen ganger lykkes vi - andre ganger ikke. Planen må være at vi øver litt hver gang, og for hver gang blir litt "flinkere". Og så må man vel også faktisk innse at laaaange restaurantbesøk ikke er for alle? Det er jo ikke alle voksne heller som elsker å gå på restaurant? Mange foretrekker jo faktisk å være hjemme. Nemlig! :knegg:
Jeg er forøvrig fornøyd med å få en sønn som eeelsker museum. Han er gal og mora er gal. Vi trives godt i lag.
Og ettbarnsforeldre er ikke selvutnevnte eksperter, men lettvintkommentarer faller ikke i så god jord hos meg. Kanskje det er på tide med en påll:
Restauranttrente barn - og antall barn.
Anyone?
Hvis jeg skal være ærlig syns jeg flere i denne tråden går langt over streken i forhold til å gå løs på Elin. Greit at temperturen var høy tidlig i tråden, og Elin deltok hun også, men hva er vitsen med å fortsette trakasseringen ut i det uendelige?
For å si det med en gang, jeg er ikke spesielt opptatt av å ha restaurant-trente barn. Vi går ikke så ofte på restaurant. Og for meg er det ikke et mål i seg selv at barna mine skal være vant til det. Men nok om det.
Prinsippene syns jeg er veldig likt mye annet, jfr tråden om straff / konsekvenser.
Hvem er det som bestemmer? 2-åringen eller foreldrene? Hvem er det som setter grensene? Hva gjør man hvis mor og 2-åringen / 5-åringen / 11-åringen er uenig? Hvem får siste ordet?
Jeg skjønner ikke hvordan man som foreldre kan si "han nekter å sitte i ro" eller "hvis hun har bestemt seg så nytter det ikke". Jeg mener at alle slike ting - uansett om det gjelder restaurantbesøk, sykkelhjelm eller å slå lillebror i hodet, handler om vilje mot vilje - og dessverre høres det ut som om mange foreldre har tapt kampen.
Barnets vilje vinner. Foreldrene protesterer halvhjertet, men gjennomfører ikke. De prøver å finne metoder og avledningsmanøvre. Hvorfor det? Kan man ikke rett og slett si og kreve at barnet skal sitet i ro / ha på sykkelhjelm / slutte å slå?
Det er det jeg oppfatter at Elin gjør med sitt barn. Og selvsagt er barn forskjellige, og Elin kunne også hatt et nr. 2-barn som hadde en helt annen atferd enn nr. 1. Men LIKEVEL handler det slik jeg ser det om hvem som faktisk bestemmer - de voksne eller barna.
Mine barn (og jeg har to) er svært forskjellige. Likevel krever jeg stort sett det samme av dem. Jeg er like klar og tydelig i mine grenser med begge. Reaksjonene deres er ulike, argumentasjonen likeså, og det den ene tar første gangen, trenger den andre tid på - og motsatt i andre situasjoner.
Men uansett så er det JEG som bestemmer. Når vi er på restauranter (som for vårt vedkommende stort sett alltid betyr kafe, pizzarestaurant eller veikro), så er det ikke aktuelt at ungene skal løpe rundt i lokalet. Det var ikke aktuelt da de var 2 år heller. Da de var små (opp til 2-3 år) hadde vi gjerne med vogn, med vognsele, og der kunne ungen godt sitte i sportsvogna og spise. Hvorfor skulle jeg slippe ungen løs, hvis h*n bare ville løpe omkring? Hvorfor ta den kampen på en restaurant?
Jeg har ALDRI diskutert med ungene om de skal sitte i ro eller ha på sykkelhjelm. Du SKAL. Og med så klare og tydelige beskjeder har mine unger, så forskjellige som de er, stort sett akseptert det.
Samtidig gir vi dem den slækken at de da får velge fritt hva de vil spise, og at de får is til dessert, og at de får den brusen de vil ha når vi er på restaurant. Det er hva vi gir - og tilbake krever vi at ungene sitter i ro.
Og dette mener jeg som sagt gjelder store deler av barneoppdragelsen. I butikken, på besøk hos andre, hjemme, ute, sykkelhjelm, sikkerhetsbelte, vaske hender etter dobesøk - det ER ikke diskutabelt.
Så får det heller være sånn at ikke alle syns det er riktig å kjøre en så stram linje med ungene, eller at man prioriterer ulikt. Jeg er ikke nøye på at alle skal sitte i ro ved matbordet, og vi tar gjerne en diskusjon på ting som er diskutable. Men de tingene jeg mener er udiskutable, de tas ikke opp til diskusjon. Jeg bestemmer. Ferdig med det.
Jeg bestemmer, men jeg gleder meg til det koster mindre anstrengelser å bestemme, og jeg leter stadig etter nye anstrengelsesreduserende midler. For meg er det viktig at ungene blir vant til å gå på restaurant, og at de etter hvert finner mer glede i det.
Den ser jeg. Og jeg ser at med årene koster det stadig mindre anstrengelse å bestemme. Ting jeg før måtte si mange ganger hver dag holder det nå å si et par ganger i uka. Jeg trenger ikke lengre mase om håndvask etter toalettbesøk eller sykkelhjelm, det skjer automatisk. Men det har ikke alltid vært sånn, og en tid var dette noe jeg syns jeg gnålte om hele dagen.
Altså, du og Elin var ufine mot hverandre på et punkt. "Greit" nok. Men å tvære det ut i det uendelige, og at andre ettbarnsforeldre føler trang til å fortelle at ikke alle ettbarnsforeldre er som Elin, og så videre -det er da det bikker over til trakassering i mine øyne. Du er ikke akkurat spesielt hyggelig mot Elin du heller.
Jeg synes det var mange som ikke var særlig hyggelige mot hverandre der på et punkt, men jeg synes ikke dette kan kalles trakassering. Det var flere hester av omtrent samme høyde ute og gikk.
Nå måtte jeg pinadø lese tråden nøyere her. Min konklusjon er at begge var ufine. Elin var selvfølgelig litt bastant i begynnelsen, men hun argumenerte godt og var ikke ufin. Jeg skjønner at hun reagerer på å bli møtt av gapskratt fra Skremmeren, og så skjønner jeg at Skremmern reagerer på å bli kalt tulling. :diplomatisk:
Forresten: Er smileyer virkelig så mye mer uskyldige enn ord? :undrer: Jeg reagerer omtrent likt på om noen kommenterer innlegget mitt med :snill: som jeg gjør når de bare skriver dust, f.eks.
Til det siste - jeg mener at mange gjør dette bevisst for liksom å unngå å være ufine. Smilier er uttrykk, om enn ikke med ord (inntil man leser koden bak dem..), og jeg mener at smilier ofte er verre enn rene ord. For ord kan du argumentere i mot, mens smilier er som om noen du snakker med over bordet himler med øynene eller åpenlyst griner på nesa av det du sier. Vanskelig å forsvare seg i mot ansiktsuttrykk.
Jeg tror jeg kan si på vegne av moderatorteamet at vi er utmerket i stand til å lese fornærmelser i form av smileyer, og at vi ikke synes de er det minste bedre enn rene ord. Så en sånn bevisst strategi er helt bortkastet, om den nå finnes.
Nei, smileyer er ikke mer uskyldige enn ord generelt sett, og ofte kan de være vel så infame.
Hvis grunnen til undringen din her er det jeg sa tidligere i tråden, så var det jeg sa noe i retning av at jeg ikke synes det å le av det noen sier er like ille som å kalle dem en tulling. Og det mener jeg jo uavhengig av om man ler ved å bruke en lattersmiley eller ved å si med ord at "det du sa der synes jeg var helt latterlig". Å si noe sånt er ikke spesielt hyggelig eller, tja, konstruktivt, men fremdeles mindre uhøflig/ufint enn å si "du er en tulling, og det har du alltid vært og kommer alltid til å være".
Nei, ikke bedre, synes jeg. Men på FP brukes de veldig bevisst, synes jeg. Hvis mitt poeng var å ta Elin, måtte jeg nok ha tydd til noe helt annet enn en lattersmiley. Jeg synes den var veldig forklarende og tydelig demonstrerte at jeg synes det hun skrev var bullshit. Tulling-bemerkningen så jeg også forbi, og til og med spøkte om.
Men så fortsetter hun med "En gang tulling, alltid tulling. Some things never change...." og "Gud, kan du ikke bare slappe av litt da.... Virker som om du er på høyoktan hele tiden. Calm down...." Jeg prøver å diskutere sakens kjerne videre, men blir rødprikket når jeg kommer med saklige spørsmål. At Elin fortsetter med å være "noshow" i tråden, ergret meg, derfor terpingen. Men ferdig nå! :speiderløfte:
Du glemmer å nevne din egen rødprikk, som du sendte før jeg prikket deg tilbake. Du og jeg har aldri vært spesiellt på nett, og kommer aldri til å bli det, men derfra til det å ALLTID lete etter ting du kan henge deg opp i i mine innlegg er ganske frustrerende fordi du har en hærskare av fans som støtter deg uansett om du bruker smileys eller tekst for å vise hva du synes, og selv om du er aldri så ufin. Jeg kan leve med det, men det blir ødeleggende for debatten fordi HI ba om råd. Jeg ga råd fordi jeg ser at min restaurant-taktikk fungerer. På mitt barn. Kanskje det fungerer på HI's barn også?
Jeg ønsket å bidra fordi jeg stor glede av å ta med mitt barn og andres barn på restaurant. Det fungerer ALLTID helt fint de gangene jeg gjør det. Kanskje jeg har vært utrolig heldig med barna jeg har hatt med og derfor ikke har sammenligningsgrunnlag? At vi dessutem ikke går på restaurant før vi har snakket om hvilke kjøreregler som gjelder osv....? Ja,selvfølgelig.... men jeg ser samtidig nok ,både privat og på jobb, av svært dårlig barneoppdragelse og fullstendig mangel på barnaoppdragelse, så JA det finnes de som sikkert synes de veloppdratte barn fordi de rett og slett finner seg i at barna oppfører seg dårlig. Uten grensesetting, uten tydelige beskjeder, hvor barna regjerer, ikke foreldrene. Jeg ser ikke for meg at de barna er veldig lite hyggelige å ha med på restaurant eller andre steder der andre folk samles i sosiale settinger.
...og ja, selv om jeg bare har ett barn, så forstår jeg at søsken kan oppføre seg HELT forskjellig, også på restaurant. Da får man forsøke å tydeliggjøre kjørereglene for villstyringen såpass nøye at også han/hun i utgangspunktet skjønner hva som gjelder, og fungerer det ikke så må det selvfølgelig få konsekvenser (forlate restauranten, ikke få dessert og gjøre det klart for villstyringen at det ikke blir flere restaurant-besøk i nærmeste fremtid og at hans/hennes oppførsel ødelegger for resten av familien).
Ferdig med denne tråden. Det blir meningsløst for meg å si noe mer, for det blir bare møtt med hån og tidvis mobbing uansett. Alle mot Elin er lite fruktbart for å få tips på hvordan man skal få det hyggelig med barna sine på restaurant uansett antall og alder .
Dessuten kan ikke hverken McDonalds eller Peppes kalles restaurant... muligens spisested, men neppe restaurant.
Ja, jeg sendte SELVFØLGELIG avgårde en rødprikk på ditt usaklige innlegg, at du hevnprikker et innlegg som ikke er annet enn saklig, blir bare for dumt, Elin! Jeg skjønner ikke hvor dette sinnet ditt kommer fra, hvorfor du skriver ting som en gang tulling, alltid tulling osv.
Du kommer med småstikk som (...)men enkelte av oss får dette til uten problemer, og der trykker vel skoen vil jeg anta...
Hvilket grunnlag har du for å komme med sånne uttalelser?
Du var veldig bastant i dine uttalelser om barneoppdragelse, som ble møtt med en del reaksjoner, videre reagerte (pent og rolig, might I add) noen på din usaklighet, ikke akkurat overraskende, er det vel?
Ah. Jeg har to sønner som det er superenkelt å ha med på hva som helst av restauranter, spisesteder, bensinstasjoner, cateringer og you name it. Bare ikke når de er sammen. :gruble:
Men jeg føler meg veldig opplyst nå som jeg har lest Fasiten for å få Veloppdragne Barn. :jupp: Strålende. Rett og slett.
Det er dette jeg er helt enig i. Vi går også på restauranter, tildels ganske ålreite selv med to barn. Det går helt fint, men jeg blir ofte ganske svett underveis. Knerten (2,5 år) må også ut en tur å få springe fra seg, men ellers sitter han ganske fint hvis han bare har ting som underholder han. Vi gleder oss til det å være på restaurant, få servert god mat og være sammen med oss er underholdning nok.
Ja, og så gleder jeg meg til snuppa ikke finner ut at hun skal på do akkurat tjue sekunder før vi får servert hovedretten. Hvordan i all verden klarer hun det hver eneste gang? :confused:
Kommer an på hva man mener er OK oppførsel på restaurant, men hvis mine barn får en DS kan de sitte stille så lenge det skal være (har blant annet kjørt 5 timer i dag, og det gikk helt fint. Var jeg som måtte ha meg pause.) De kan sitte i ro uten også, men pirker som regel i maten og alt de vil ha er dessert. (Unntak jeg bestilte nudler til dem og det gikk ned på høykant. :D )
Jeg ville ikke ha giddet å ha med mine barn på en dyr restaurant (jeg er for gjerrig til å overhode betale mat for noen som helst vil slippe å spise den.)
Du kom med slike uttalelser på NM, da. :humre: At hvis det var ett eller annet, så var det innsatsen til foreldrene det skortet på. Jeg er til dels enig med både (ditt tidligere) jeg og Elin. Oppdragelse er nok temmelig virkningsfullt, selv om det ikke har alt å si. Mange av ungene som nevnes her er jo etter min mening ganske små. Jeg vil si det er uvanlig hvis en 13 åring ikke kan bli med på restaurant (h*n trenger ikke å smile, men jeg tenker nå på oppførsel av typen: bena på bordet, rive ned dukene, mase om man skal gå, mase om desserten kommer snart etc)
Fnis, him. Du har påpekt i En Annen Tråd at det ikke er kult å trekke inn Andre Tråder, (ja, jeg vet, jeg er litt forvirret selv), og så trekker du inn andre FORUM?
Ja, du kan så si. Men jeg sa jo også at jeg ikke likte direkte feil i faktaopplysningene. Du kan tenke på dette som en kamp i mitt indre. Demonen på den ene skulderen, engelen på den andre etc :humre:
Jeg har ganske store barn og kunne uten problem tatt de med å spise hvor som helst så lenge det var lov å ta med barn..
Alle tre synes det er stas å spise ute, så lenge vi legger til rette og snakker litt om kjøreregler før vi drar kan jeg virkelig ikke se noen problemer:confused:
Kan du ta med barnet ditt (barna dine) på restaurant uten skandale?
Tja - om maten kommer raskt til lillebror. - og at det er nok mat. matvrak
Hvor formell kan restauranten være?
Tja, jeg har ikke prøvd så veldig formelle restauranter - men det kan iallefall være "sette seg - få meny - bestille drikke - bestille mat - betale" - prismessig har det ikke vært mye å rope hurra for.
Hva er ditt beste triks for å holde ungene rolige ved bordet så lenge at du får spist din egen mat?
Ketsjup og søte damer på nabobordet som kan bli med på å ta imot slengkyss og som bluker og er med på leken (lillebror er definitivt utfordringen her)
Ja, altså, jeg har vel ikke akkurat holdt tilbake det faktum at jeg svelger mengder med kameler om dagen? Poenget mitt var å støtte Monsoon i at ikke alle ettbarnsforeldre kommer med sånne uttalelser, men flott at du graver opp gammel dritt fra et annet forum. Jeg håper du kan vise meg dette innlegget, samt sammenhengen, så jeg kan forsvare meg ordentlig.
Problemet jeg fikk (har?) med Elin, og som jeg forsøker å nøste opp i, er dette sinnet hennes mot meg.
Jeg er i prinsippet enig, men når det gjelder for eksempel restaurantbesøk, kinotur eller begravelse, for å nevne noen få eksempler, så har man det trøblete aspektet at oppdragelsen helst ikke skal stå i sentrum, som i "gi seg svært synlige, negative utslag".
Begge mine har lært på den harde måten at man aldri protesterer på bruk av bilbelte. Hvordan de har lært det? Ved at vi enten festet beltet med makt eller at vi stoppet bilen og gikk resten av veien hjem når de prøvde å sno seg ut av beltet under fart. Begge har vært gjennom en slik runde, og begge ble raskt eksemplariske bilbeltebrukere. Kom resultatet på lydløst vis? Not som much.
Det vil selvsagt ikke være noe problem for oss å sørge for at treåringen blir sittende på stolen sin gjennom hele middagen når vi er på restaurant, hvis det er eneste målet. Hun er tross alt bare tre år og veier 15 kg. Jeg kan enkelt holde henne fast, hvis det var det om å gjøre. Det jeg derimot ikke kan gjøre (uten å bryte med en haug prinsipper og lover om mishandling), er å gjøre dette lydløst. Og på en restaurant (eller på kino eller i en begravelse) er det viktigere for meg at de andre som er der ikke blir utilbørlig forstyrret enn det er å gjennomføre streng barneoppdragelse.
Selvsagt kan man snakke med ungene på forhånd om hva som forventes (noe som overraskende ofte fungerer, når det virkelig bare må fungere). Og selvsagt kan man forlate restauranten når det kreves. Det siste har vi gjort med stort hell de gangene uroen har startet allerede før vi har bestilt. (De oppfører seg vanligvis aldeles eksemplarisk i mange uker etter at det har vært gjennomført.) Jeg innrømmer dog at det å forlate restauranten etter at vi har lagt inn en bestilling på 500+ i mat, før maten har kommet på bordet eller når vi akkurat har begynt å spise, sitter veldig langt inne.
Ergo: det er, i mine øyne, et mye mer begrenset "oppdragelsesrepertoar" man har å spille på når man er ute blant folk og man først og fremst skal unngå hyling og skriking.
Ikke dermed sagt at jeg tåler hva det skal være av mine unger på restaurant. Langt der i fra. Jeg bare antyder at det ikke nødvendigvis er like lett å lære en unge at det er mor og far som er sjefen, når man ikke kan godta at ungen kvitterer med å gi lydhøre tegn på sin misnøye.
Nei, du synes ikke det er flott det jeg skriver når du benevner det som "graver opp gammel dritt". Poenget mitt var at veldig mange ettbarnsforeldre tror at hvis deres barn er slik og slik så skyldes det deres glitrende oppdragelse. Og det er det ikke bare Elin som gjør. Det er det veldig mange som gjør. Jeg har sikkert gjort det selv også.
Fordi? :confused: Nøyaktig hva er det du mener er problemstillingen?
Det jeg kommenterte i den andre tråden var ikke at jeg mente at jeg hadde problemer med kryssreferanser. Jeg sa at det var ufint å forfølge folk gjennom tråder. Da mener jeg et mønster, at man er ute etter å "ta noen". Mener du at det er det jeg gjør med Skremmern, har?
Fordi? Mener du at det er helt irrellevant hva man har sagt tidligere. :confused: Jeg kan ikke helt skjønne det. Hadde Skremmern sagt noe til meg i en privat samtale så hadde det selvsagt vært ufint å oute, men nå snakker vi om ting som ble skrevet i en helt åpen setting.
Og så er det fint om du svarer på det jeg spør om, for da kan jeg kanskje forstå bedre hva du mener. Mener du at jeg forfølger Skremmern i tråder på grunn av det jeg skrev? Eller at jeg er ute etter å "ta henne"?
(Nå viser det seg dog at det ikke går an å søke på NM på samme måte som før. Og jeg skal slette referansen hvis Skremmern vil.)
him, uten at jeg skal snakke for aC (eller Skremmern for den saks skyld) så blir det å referere til NM her litt som løse påstander. Det er jo ikke spesielt flatterende det du skrev, og veldig vanskelig for Skremmern å tilbakevise, fordi det ikke er et konkret innlegg å vise til. Nå blir det på en måte hengende ved Skremmern at hun heller "ikke visste bedre" da hun kun hadde ett barn, og enn om du blander henne med en annen bruker, eller misforstod det som ble sagt? Jeg ville i hvert fall opplevd det som litt ekkelt.
Nå er kanskje ikke akkurat de påstandene du kom med her særlig graverende, så dette er mest ment som et innspill til det prinsipielle ved å kryssreferere til et annet forum, hvor det ikke er noe å vise til.
Før jeg fikk barn var jeg for abort. Da jeg bare hadde ett barn lot jeg aldri det barnet sitte alene i bilen. Jeg kalte assistert befruktning for kunstig, og jeg var imot offentlig amming. Jeg føler at det blir veldig feil hvis jeg ikke kan diskutere disse sakene med den lærdommen og det synet jeg har nå, i frykt for at en eller annen gammel (og utdatert) uttalelse blir brukt mot meg for å bevise et eller annet.
Du trenger ikke å slette det du skrev, men jeg hadde håpet du kunne vise meg innlegget. Jeg er nemlig sikker på at jeg har skrevet at oppdragelse har mye å si, jeg kan bare ikke tro at jeg blankt har avvist barnets personlighet oppi det hele.
Da har jeg formulert meg klossete. Jeg har ingenting imot at folk forandrer mening ettersom de får erfaring (eventuelt modnes, men det minner meg mer om oster enn om folk. :humre: ) Jeg synes tvert i mot at det er en selvfølge at folk som får mer erfaring blir generelt sett flinkere. Og dette gjelder selvfølgelig unger også, de fleste blir uansett eksperter på sitt barn, men de fleste av oss som har unger blir ikke eksperter på barn generelt sett.
Jeg reagerer ikke på at du har endret mening, jeg reagerte på at jeg oppfattet deg dithen at det kun var Elin som var en bastant ett-barns mor. Jeg kan godt skjønne at du reagerer på måten hun formulerer seg på, men meningene hennes i dette er ikke spesielt ekstreme, så vidt jeg oppfatter det.
Nei, det kan jeg ikke. De har endret på søkefunksjonen så jeg klarer bare å få opp tråder du har startet, ikke alle innleggene dine. :sorry:
Det trodde jeg var et så latterlig overdrevet spørsmål at jeg ikke gadd å svare en gang, come on.
Nei, jeg mener rett og slett at det er dårlig nettkotyme, og definitivt FP-kotyme, å kryssreferere til eldgamle ting skrevet på andre forum. Jeg aner ikke hvordan jeg skal argumentere for det siden jeg trodde det var såpass barnelærdom eller opplagt for alle, egentlig. I hvert fall for en moderator på FP.
Er det det? Jeg synes absolutt ikke det er dårlig kutyme å referere til ting som er skrevet andre plasser og tider. Tvert imot mener jeg. Jeg synes jo at det er kjempeflott å komme med referanser.
Det som derimot er dårlig kutyme er å dra diskusjoner fra andre forum inn på NM og diskutere folk som ikke har mulighet til å svare for seg. Det er jo regelrett baksnakking.
Jeg tar kritikk på at jeg faktisk ikke kan komme med en eksakt referanse (fordi de har byttet ut søkefunkjonaliteten på NM), og det var dumt av meg.
Ja, enig i at jeg burde enten ha vært mer spesifikk eller ikke sagt noe. (Eventuelt enda mer utkrøpen og sagt at: "Du har jo også endret meninger fra den gangen du hadde ett barn, så jeg vil jo tro det ikke er så veldig uvanlig" :humre: )
Kommentar til prikk (jeg får ikke prikket tilbake, og PM-er utgår med skyhøye kneløft). Jeg synes det er mye verre å komme med bemerkninger som går på person, enn å skrattle av noe en person har sagt, men vi er forskjellige.
Jeg synes det er veldig dumt at du holder på sånn, him. Du fortsetter å legge frem disse gamle meningene mine som etablerte fakta, noe som igjen blir vanskelig for meg å motbevise eller å forsvare. At du synes det er flott å bruke gamle utsagn fra andre forum som referanse, er vel din rett til å mene og noe jeg bare må godta, men jeg synes det er noe spesielt at du underbygger dine egne argumenter, samt gir støtte til Elin, ved å bruke mine gamle utsagn "Jeg er til dels enig med både (ditt tidligere) jeg og Elin.(...)", når det er såpass tydelig at jeg er veldig uenig i det som ble sagt.
Dette ble litt klønete forklart, jeg har to små som maser om hester rundt ørene mine nå, så jeg får stikke og bare la det stå til.
Jeg hadde en lignende her for en stund siden. Lillebror mente at mamma bestemte, for hun er jo voksen. Storebror repliserer med " Du, mamma er ikke voksen, hun er under 30. Du kan kalle henne ungdom eller halvoksen. Pappa derimot han er over 30, så han er voksen"
Lillebror funderer en litt før han spør " Meeen hvorfor er det mamma som bestemmer da i dette huset" "Fordi hun er en jente, jenter bestemmer alltid"
Knerten har ikke skjønt dette med jente/gutt, og lurer stadig på hvor mamma sin tissemann er. At jeg er jente/dame (og derfor ikke kan være fantegutt, jeg er i så fall fantejente) skjønner han bare ikke.
Relativt grei på spisesteder av den kategorien vi besøker, men altså uten forståelse for kjønn... jaja.
Jeg tenkte på det en eller annen skrev om det å forberede, og klargjøre for ungene hva man krever, og at det overraskende ofte fungerer.
Ja, det gjør det, tror jeg, hvis man anser det som viktig nok. Hvordan takler man unger og begravelse, for eksempel? Jeg tror at de fleste da vil se det som SÅ viktig at ungene oppfører seg, og signalisere dette klart til barna, slik at de fleste kan gå i begravelsen med ungene, uten at det blir skandale. Det er viktig nok.
Til sammenligning tillater de fleste at ungene støyer litt på et lekerom eller at de går litt fram og tilbake på barnefilm på kino. Da er det ikke viktig nok for oss å kreve fullstendig kontroll.
Jeg innrømmer glatt at det er mange situasjoner som ikke er Viktige Nok for meg til at jeg setter stramme regler. Men de gangene jeg syns det er Viktig Nok, så fungerer det.
Og for meg er ikke handletur i nærbutikken Viktig Nok. Da gjør det ingenting, syns jeg, om ungene går rundt i butikken, finner fram varer, spør om godteri - men jeg aksepterer ikke løping i butikken eller hyl og skrik.
Er det ikke sånn det er da? Vi lykkes med det som er viktig nok for oss? For noen er det å gå på restaurant, for andre å gå på konsert, for noen besøk hos oldemor - vi har ulike grenser, rett og slett.
Storebror er det stort sett en fornøyelse å ha med på restaurant nå, sånn har det vært et par år (fram til han var 3-4 var det helt håpløst). Nå er det veldig hyggelig å ha med han på restaurant. Lillesøster er foreløpig ca lik sånn Storebror var på samme alder, dvs ikke spesielt rolig. Hun roper og vil løpe rundt, og spiser sjelden noe særlig av det vi bestiller til henne. Med litt flaks blir hun som Storebror i løpet av ett år eller to.
Vi trener og trener, vil i likhet med Tinetoff gjerne at barna liker restaurantbesøk godt, siden det helt klart er en av våre favorittsysler.
Jeg tror du er inne på noe, bina. Samtidig tror jeg at i visse situasjoner så holder det ikke med all verdens forberedelser. Hos oss er det i hvert fall slik at går noe galt så kan det utløse ramaskrik, ganske ut av det blå. Og min datter er veldig normal, men har vilje. Hun er tre år og jeg tror hun er ganske "midt på treet". Enkelte reaksjoner kan simpelthen ikke forutsees og tas høyde for. :niks:
Storebror har vært veldig opp og ned i løpet av sine fem leveår. Da han var 1-2 år var han så glad i mat at han faktisk var ganske grei å ha med. I 3-årsalderen var det nesten umulig fordi et eller annet stadig gikk galt og han måtte fjernes skrikende fra bordet. I 4-5 årsalderen kan han forsåvidt oppføre seg, men som Tinetoff er inne på koster det oss som oftest en del anstrengelser å "holde" godtonen og oppførselen samtidig - og det er ikke snakk om noe langt og superkoselig måltid som oftest.
Vi er aldri på "avanserte" restauranter, noe på kafe som går bra, noe på enklere restauranter, særlig på ferie - men gidder ikke bruke voldsomt mye penger på restaurant med barn siden noe av nytelsen i mitt hode blir vekk.
Hvorvidt barn kan oppføre seg på restaurant, går jo faktisk litt på hvor langt foreldrene går i å underholde og bestikke også. Jeg gidder ikke alltid kjøpe cola til storebror og tillate at alt blir drukket opp før hovedretten bare for å få ro. Dersom jeg hadde hatt godteri i veska, kunne vi sittet lenge etter maten og kost oss med vin, men det vil jeg ikke. Hadde han hatt DS hadde jo det løst hele greia antagelig, men kjøper ikke DS for å kunne gå på restaurant. Da får det heller bli færre besøk i en periode. Og når han en gang får DS, er jeg ikke sikker på om jeg lar den bli med på restaurant, jeg synes han kan lære å sitte stille uten den.
Her varierer det veldig, men stort sett synes jeg de er temmelig flinke til å oppføre seg ordentlig på kafeer og restauranter - særlig Liv, som er hele tre og et halvt. Så lenge de koser seg med god mat og drikke, er de jevnt over tålmodige og greie.
Med fire små sier det seg selv at en treretters på de dyreste restaurantene ikke er tungen, nå bor vi i u barn hvor de er suuuuper trege med magen og ungene stort sett uten unntak får magen sist, men alikevel er det ganske barnevennlig. Ungene er også stort sett greie å ha med de har sine favorittretter og vi bestiller den drikke de vil ha. Mens vi venter på magen tar vi hvis det er mulig ungene med og leker og da sittet de fint og spiser etterpå. Ellers funket små bestikkelser som sugerør eller mammad lommebok bra som distraksjon for de to minste :highfive:
Jeg syns det hørtes riktig fornuftig ut, jeg. Ikke at jeg tror guttungen ville stå i fare for å lære noe, men jeg antar at dere fikk fred for ham på det lille som var igjen av turen?
Kløver (5) er restaurant-trent, det har hun vært i alle fall siden i fjor. Hassel (2) ikke fullt så enkel. Sjelden katastrofer, aldri noen under bordet, heldigvis.
Ganske fint, men ikke veldig snobbete. Vi hadde tenkt oss på Engø Gård for å spise lunsj, faktisk. Men det utgikk. De sa det var fullt. Kanskje de løy, da de så de to små rakkerne. :knegg:
Tegnesaker, memory-kort, thomas-tog-leke og smokk, brød ved siden av maten (veldig veldig viktig! Av og til i stedet for maten), en tur ut med Hassel, raskt dessert. I Frankrike i år ble vi overrasket over at servitøren ofte anbefalte oss å kjøpe én barne-porsjon på deling, fordi den var beregnet på litt større barn. Det syntes vi var god service. Det er uansett overveldende for barn å bli servert en porsjon de ikke har sjans til å spise opp. I Disneyland fikk vi utdelt ett eller annet dill hver gang vi skulle spise, f.eks. fargeblyanter, en mikke-maske, plastfigurer etc. Mye ræl, såklart, men det funket til en viss grad.
Ja vil jeg faktisk si etter to uker på Tenerife. Men vi har tatt hensyn til at minsten blir veldig sliten etter ca åtte på kvelden, og har spist før den tid.
Jeg har ikke problemer med noen av mine på restaurant. Mellomsøster som er den som kunne bydd på problemer, er et matglad lite vesen som har prioriteringene i orden. :hjerter: Spiser vi hjemme og har voksne og barn på besøk, sitter barna ved bordet i omtrent 2 minutter eller den tiden det tar å sluke i seg litt av maten, for så å springe fra bordet for å leke. Men ikke mellomsøster, hun sitter sammen med oss voksne og spiser og spiser, hun er gjerne den som sitter igjen alene til slutt også. :knegg:
Mine to elsker å gå på restaurant - forhåpentligvis ikke (men mest sannsynlig) en refleksjon på mine kokkekunster. Som regel går det bra - hvis de ikke greier å sitte stille holder det at vi truer med restaurantnekt i all fremtid, og da roer de seg med en gang. Vi har dog hatt noen episoder på fly..
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
