Det stemmer sikkert ja. Men noe av det som skiller Norge fra en del andre land er nok også dette med statusen dialekt har. I enkelte andre land jobber alle veldig hardt for å legge av seg sin lokale aksent/dialekt når de flytter inn til hovedstaden. De finnes her i Norge også, men stort sett blir det sett på som eksotisk og fint å ha en spesiell dialekt, og de som legger av seg denne med en gang de kommer inn til Oslo blir sett ned på som snobbete. Det har sikkert noe med det Tinetoff sa i begynnelsen å gjøre, at skriftspråket var dansk, og folk flest så ikke opp til danskene slik at de la seg i selen for å snakke som dem. Tvert om ville vel folk snakke lengst mulig fra dette. I tillegg har man dette med kalvinisme, nøysomhet og kanskje en god porsjon jantelov som er veldig innebygget i kulturen vår, at man ikke skal jåle seg og prøve å være finere og bedre enn andre, og derfor er det ikke like attraktivt å prøve å snakke slik som de fine og rike gjør. Man skal helst distansere seg fra disse.
Andre land, som England, for eksempel, er et land hvor dialekt har lav status, for de "fine" snakker ikke slik. De har ikke blitt styrt av noen utenfor sitt eget land og har ikke den samme stoltheten av det som er det "ekte" og "opprinnelige". Norge har aldri vært et land med mye makt, så den norske nasjonalismen ble rettet innover, man prøvde å finne og glorifisere det som var ekte norsk, mens i England dreide nasjonalismen seg mer om Imperiet, det å styre over andre land, slik at det med hva som var "opprinnelig" og "ekte" engelsk ble ikke så relevant. Der gjør de fleste sitt beste for å legge av seg sin landsens dialekt når de kommer til hovedstaden (men uten at jeg vet kan jeg gjette på at en del katolikker i nord-irland kanskje ikke overanstrenger seg for å snakke mest mulig oxford-engelsk.. )
Jeg så engang på en episode av Top model USA, hvor det er flere som konkurrerer om å bli modeller. Det jeg la merke til der var at hun fra Texas fikk beskjed om å jobbe mer med å kvitte seg med sørstats-aksenten sin ... (til sammenligning snakker den eneste norske Miss Univers-vinneren trønder).
Næi, takke mæ te nord norge! Æ bær vell preg av å ha bodd 5 år i Narvik og dærætter snart 11 år i Tromsø, førr lofotdialæktn e stærkt avslipt. En gubbe som sporte ætter veien hær om dagen lurte på om æ hadde min opprinnelse på Sænja, førr æ hadde vesstnok et "sænja-uttrøkk".:eek:
Mi sætning ville nok vært som dette:
Dæven (hærregud bruka æ sjeldn), dette va gått. Brøskive me banan og salami (:confused: )mens æ kosa mæ i sofan på stua.
"Goshamei (man er da bergenser), dette var utrolig godt! Banaaaan og salamiiii på skiven, samtidig som jei koser mei i sofaen!"
Snakker en rimelig smal bergensk. Ingen EG og DOKKER og KOR HEN, men jei og mei og dere og hvor. Men særbergenske uttrykk tviholder jeg på, og heldigvis synes Mr. Norway at de er festlige. Så her går hele familien med undikker, ikke truser (æsj for et ord!) og kaster ting i bosset. Og bekkalokk ER jo bekkalokk. Og så lærer de forskjellen på skillingsboller og andre kanelboller.
Mmm, deilig. Æ har banan eller salami på brøskiva. Å har æ ti, så slappe æ av på soffan.
Er oppvokst i Trondheim og gikk på vgs i byen. Snakker normalt "pent" byspråk. Mange her på vestlandet tror jeg har lagt om veeldig, for av en eller annen grunn er det nesten bare trøndere fra bygda som snakker trøndersk på tv. Og de snakker jo litt annerledes enn meg.
Noe har kanksje blitt slipt av etter 7 år på vestlandet. Men jeg kutter en del ord, noe som tinkeliten med sin vestlandsdialekt innimellom hermer etter. Stakkar lille vennen foreldre med to ulike dialekter, og lærer den tredje i barnehagen. Han lyder herlig språkforvirret.
Hva er egentlig forskjellen?? :blånn:
Selv snakker jeg halvfint trøndersk. Bosatt i Trondheim, men oppvokst i distriktet i Nord-Trøndelag gjør dialekta breiere når jeg snakker med slekt og venner derfra.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
