Om kvinner og menn ikke kan være venner på grunn av følelser, betyr ikke dette at biseksuelle ikke kan være venner med noen / at man ikke kan ha biseksuelle venner?
Eller at man som kvinne ikke kan ha lesbiske venninner.
Det er jo like stor sjanse for at hun forelsker seg i deg som at en kompis gjør det?
Jeg kjenner en fyr som bruker dette som grunnen for hvorfor han skyr homoer, har han rett? Vil det være umulig for en mann å være venn med en homofil mann ettersom sjansene for at han forelsker seg er tilstedet?
Jeg har flushed av både biseksuelle, og lesbiske venninder, men den tanken der har aldri slått meg.
Få homofile i vennekretsen, men tror ikke jeg sjenket det store tanken heller.
jeg har hatt mye i mot vennskap mellom menn og kvinner, men har lært meg til det etterhvert at slik er det bare noen som er... at de trives bedre i vennskap med det motsatte kjønn.
Før trodde jeg, eller mente jeg at det alltid ville ende i følelser hos en av partene, men har vel innsett med tiden at det bare er en forestilling jeg har hatt.
Kameraten din har sikkert en reell følelse av frykt for det, men de fleste homser jeg kjenner driver ikke og legger an på heterofile menn, så jeg tror det er en ubegrunnet frykt.
Jeg kjenner ikke mange lesbiske sånn veldig godt, men hadde en av mine venninner betrodd seg til meg som lesbisk, så hadde det bekymret meg niks og nada.
Jeg stemmer for at alle kan være venner med alle uansett tro, legning og sivil status - man får et mye rikere liv om man ikke bare ferdes sammen med blåkopier av seg selv.
Jeg tror at man kan få følelser for de aller fleste så lenge man er åpen for det. Jeg har venner av motsatt kjønn som bare er venner, fordi jeg er gift og de enten er gifte eller er i et forhold selv.
Tilbringer man mye tid sammen med noen tror jeg absolutt at muligheten er tilstede for at det kan utvikle seg til noe mer. Hvis man tillater det. Så ja, jeg tror sjansen er tilstede for at man kan forelske seg når som helst og med hvem som helst, så han fyren du kjenner better wåtch out!
Har denne fyren venninner, eller bare mannlige venner? Om han har bare mannlige venner fordi han ikke klarer være venn med damer uten å forelske seg, så er nok det forklaringen på hvorfor han tror det er sånn.
Jeg har både heterofile kompiser og lesbiske venninner, og har aldri tenkt på å droppe vennskapet i redsel for at disse skulle finne på å forelske seg i meg.
Jeg har flere homofile/lesbiske og biseksuelle venner. Og det er forbausende nok ikke noe problem. For meg føles det som om vi respekterer hverandre for mye til å blande inn følelser.
Men er noen av det motsatte kjønn som hetro, så utgår det å treffe disse alene. Jeg drar ikke hjem til en gutt på besøk (date?) mens sambo er hjemme sammen med barna. Det lyser for meg som et stort varselsignal på at ting ikke er helt som de skal hjemme :skeptisk:
Jeg tror at menn og kvinner kan være venner uten at "noe kommer i veien". Mannen min har både en veldig god venninne og en homofil venn (som mannen faktisk delte leilighet med i ett år). Det kommer ikke noe i veien i noen av forholdene.
Jeg er kjedelig. For tiden har jeg mest hetrofile venninner og har derfor lite å bidra med.
Jeg aner virkelig ikke, kjenner han ikke så godt. Han regner kona til kompisen jeg kjenner han via som "venninna si" riktignok. Kanskje jeg bør be kompisen være på vakt. :knegg:
Ja. Om en jente plutselig begynte å treffe en gutt alene og over lengre tid gjorde dette ville jeg ment at noe måtte være galt. Altså, de får gjerne gjøre det, men det hindrer meg ikke i å tenke at noe kan være galt.
Jeg ville aldri rådet en vennine til å dra alene på hyttetur, gått på kino med en gutt uansett hvor mye venn han er. På et eller annet tidspunkt tror jeg det ville oppstå problemer på en eller annen måte.
Jeg har særdeles dårlig erfaring med dette, så det farger nok mine holdninger.
Det er ingen regel som sier at man er utro da, men jeg med mine erfaringer synes det hadde virket rart. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.
Jeg har hatt menn overnattet hos meg, men ikke hatt sex med dem ( eller gjort noe annet heller.. ) Hva naboene/vennene mine trodde om det bryr meg jo skvetten. Men da var jeg singel, og jeg visste at det kun ville være mitt eget "rykte" isåfall som det ville gå ut over..
Nå har jeg erfart at min eks har vært utro, eksen byttet fil, opplevd sjausi så det holder, hatt gutter som tramper over hele meg og begynte å forfølge meg og direkte plage meg til tross for at de liksom er forelsket i meg. Jeg er særdeles preget av dette.
Jeg også. Og ser heller ikke problemet. Jeg har vokst opp i en guttegjeng og ville synes det var ille om jeg måtte kutte ut barndomsvennene mine fordi jeg hadde fått mann (og etterhvert barn).
Dine erfaringer, Superior, gjør holdningene dine forståelige.
Jeg var selvsagt ikke utro, jeg bare lurte på hvordan det så ut i dine øyne. Jeg kunne aldri gjort noe sånt hvis det var et snev av tiltrekking mot han eller dersom mannen min ikke var komfertabel med det.
Jeg har forresten vært sammen med lesbiske venninner også hele/halve netter og ville synes det var tragisk om jeg ikke kunne ha nær venninnekontakt fordi de er lesbiske. Å ha en stuptrøtt mann hengende over meg for å sikre seg mot lesbesex.. huff!
Hva partneren mener om det er jo mer viktig enn hva andre mener. Det skal jo være hyggelig, og er det ikke hyggelig for en så burde man kanskje revurdere?
Jeg ble ledd av bak ryggen min som ikke så hva som skjedde, og det er ikke hyggelig.
"nei, det skjer jo ingenting, vi er jo bare venner". Den setningen der kan få meg til å pirke meg i øyet med en gaffel så slitt er den :gal:
Seriøst? Min mann har nesten bare jente-kompiser, et par av dem er like gode venner av ham som det jeg og mine bestevenninner er. Han kan godt både gå på kino med dem/en av dem eller gå på besøk og se film osv. Jeg håper du snakker for deg selv når du sier at det liksom skal bety at ting ikke er helt som de skal hjemme, for jeg kan love deg at ting er helt strålende her. Ingen av oss er sjalu og vi stoler på hverandre. Jeg hadde dødd av sinne om min mann nektet meg å ha nære guttekompiser i frykt for at jeg skulle ligge med dem eller forelske meg i dem, jeg hadde blitt dødelig fornærmet, faktisk.
Ja men du skrev jo at du tenker sånn om andre også, ergo hadde du trodd mannen min var utro eller at vi hadde et dårlig ekteskap siden mannen min har jentevenninner? Det synes jeg blir teit. Skjønner at du har vonde erfaringer altså, men husk at vennskap mellom to kjønn faktisk kan være vennskap. Også i årevis eller livet ut.
Så om man er bifil og i et forhold, så kan man altså ikke ha venner. Så trist! :leppe:
Jeg har gode venner av begge kjønn, og gjlder både hetro, homo og bifile. Jeg har ingen skrupler med å være alene men noen av dem og er heller ikke redd for å bli forelsket i noen av dem eller at de skulle bli det i meg. Det er i så fall en "risiko" jeg synes det er verdt å ta alle den tid jeg kan være sammen med så flotte mennesker. Jeg hadde ikke kunne ha en partner som ikke stolte nok på meg og vårt forhold til at jeg kunne tilbringe tid sammen med vennene mine. Nop.
Superior - jeg synes du har et veldig gammeldags syn på dette med vennskap med noen fra motsatt kjønn. Sjelden å høre noen under 60 gjøre vennskap mellom menn og kvinner til noe suspekt.
Må bare signere dette. Så utrolig trist at man ikke kan være venner med gutter eller lesbiske pga sjalusi. Glad vi ikke har sånne "regler" hjemme hos oss, da kunne jeg ha sagt opp jobben min på dagen, og jeg hadde mistet noen utrolig gode og nære venner.
joda, jeg vet det finnes endel koner rundt om som syntes det er "underlig" at jeg er med som eneste kvinne blandt 30 menn på tur flere dager til utlandet, men det er endel av jobben min og mange av disse er gode kollegaer og noen har blitt venner, men det er jo ikke dermed sagt at jeg hopper til sengs med alle og enhver?? "Hallo lizzom" :himler med øynene:
Men ofte er det ikke 'plutselig. Jeg har gode guttekompiser som jeg hadde FØR jeg traff mannen min, faktisk er det felles kjente av oss, men noen av de står meg nærmere enn ham. Vi har fortsatt reist på turer sammen vi etter at jeg ble gift og alt. Før vi fikk samboere begge to kunne vi dele hotellrom. Det gjør vi ikke lenger - det ville ikke skjedd noe galt, men det føles ikke rett for de der hjemme, og dessuten har vi begge bedre økonomi nå sånn at det er OK å betale for hvert sitt rom.
Jeg har venner av begge kjønn er bi og tror ikke jeg er utro oftere en hetrofile... er også i stand til å ikke forelske meg i alle jeg møter. Omvent kan jo ikke jeg noe for:blafre:
Jeg skjønner ikke noe av dette her jeg. Venner er vel venner uansett kjønn eller legning?
Selv går jeg ikke med garnet ute, ettersom jeg er godt gift, og hvis jeg føler at andre gjør det så er det ikke noe større drama enn å gjøre det klart at man ikke er interessert i den slags? De fleste vennene mine er menn, og bestevennen min er i aller høyeste grad en mann - hetrofil. Jeg overnatter ofte hos ham (pga at jeg selv bor i pendleravstand fra byen, og siste tog hjem går relativt tidlig) men selvsagt på sofaen. Vi har også vært på flere reiser sammen, i jobbsamarbeidsammenheng.
Det er like naturlig å treffe denne vennen min MED min mann som uten. Hadde det vært komplisert å omgås begge burde det kanskje ringe en bjelle, men nei - dette trenger faktisk ikke være så dramatisk. Vennskap er vennskap.
jeg også. jeg har fullt av kamerater, og har til stadighet kontakt med de, både alene og sammen med min og/eller deres partner. Jeg tror jeg hadde klabbet til noen som antydet at det betydde at jeg hadde problemer i mitt eget forhold. Synd om man har dårlige erfaringer, men dårlige erfaringer skaper ikke generelle sannheter.
Jeg synes det blir alt for kategorisk og firkantet å nekte noen å være venner på grunn av kjønn og legning. Jeg kan strekke meg til å forstå at enkelte har erfaringer med seg selv, eller andres sjalusi som gjør at de velger bort å tilbringe tid alene med en annen mann/kvinne enn partner, men ikke at dette må bli en almenngyldig regel som skal gjelde for alle og en hver.
Jeg har faktisk ved flere anledninger hatt en kollegakompis av mannen til følge på kino og kulturarrangement. Mannen har tilsvarende gått ut med kvinnelige kollegaer og felles venninner. Så lenge ingen av oss synes det er problematisk så synes jeg ikke andre har noe å bekymre seg for.
Men altså: det å ikke kunne ha venner av annet kjønn betyr jo at man reduserer alle menn (eller kvinner, hvis man er mann) til seksuelle objekter. Det er jo egentlig riktig utrivelig og et syn på menn som jeg virkelig vil ta avstand fra.
Det er jeg utrolig enig i. Jeg har altid forarget meg over at en del heterofile menn har slikt syn på homofile, og blir bare deppa dersom det faktisk er sånn at det er et vanlig syn på folk av alle kjønn og legninger i tillegg. :mad:
Jeg har flere gode mannlige venner, jeg kan godt finne på å overnatte hos dem, eller de hos meg/oss. Noen av mine beste kvinnlige venner er lesbiske, og vi overnatter hos hverandre rett som det er. Ulvefar overnatter også hos dem, for det er jo trygt, i motsetning til om han skulle overnattet hos en kvinnlig venn som var hetero. :himle:
Ja vist har du draget på meg. :hehey:
Du er jo en svært attraktiv dame som jeg setter stor pris på. Jeg er jo til og med så trygg på oss at vi sammen kan gå på steder kvinner generelt ikke skal sette sine ben. :glis:
Synes det er flott å lese her at så mange har gode og fine erfaringer med kjønnskryssede vennskap. For jeg har faktisk aldri opplevd (hverken selv eller som tilskuer) at det fungerer over langen. På et eller annent tidspunkt har det blitt involvert følelser som ikke hører hjemme og noen får det vondt.
Når det gjelder homofile/bifile så ser jeg ikke helt greia? Jeg blir jo ikke lesbisk av å være på hyttetur med en lesbisk veninne? Uansett hvor mye hun evt måtte legge ann på meg. Det er jo ikke sånn at det smitter :hehehe:
Så om mannen hadde nært vennskap med homofil mann, helt ok, at mannen hadde nært vennskap med hetrofil kvinne? Nei, jeg hadde ikke akseptert det. Dessuten hadde jeg blitt pisse sur om han prioriterte tid med venner (uavhengig av kjønn og legning) forran oss. Mulig jeg hadde sett annerledes på det om vi vasset i fritid.
Dette er jeg enig i, men dette gjelder jo prioritering av tid ikke hvem man er med. Verken mannen eller jeg har mye egentid for tida, men hva vi driver med når vi en sjelden gang tar "fri", så er kjønn på de vi er med knakende likegyldig.
Jeg er ofte alene på jobb med grupper av menn. Og mannen tilbringer mye tid sammen med et uttall svette damer. Det går så fint så. ;)
Sjærsten og jeg gjør stort sett ikke annet enn å jobbe - og er i samme situasjon som tink.
Jeg jobber nesten bare med menn av type Alfa, som har virket svært så avskrekkende på mange andre menn. Han jobber masse med grasiøse Vidunderdamer. Arbeidstidene er også ofte sent på kvelden og utpå natten.
Det går fint. Det er i ens eget hode man må snu tankegangen først.
Hehe, som tillitsvalg i Norges Bondelag så svømmer jeg i mer eller mindre desperate (og veldig, veldig mange, hyggelige, greie og reale!!) menn. Og det er selvfølgelig ok. Men mannen hadde neppe likt at jeg utvikle nærmere vennskap, type kino/hyttetur/osv med noen av dem. Men jeg tror det kan bunne en del i kultur rett og slett. Det er ikke vanlig at kvinner/menn er nære venner på den måten og dermed tenker man på det som noe rart/skummelt?
Men jeg tror også det kommer veldig ann på hvordan man er som person. Jeg ser særs privat og mannen er og blir min aller, aller nærmeste og selv ikke mine beste veninner kommer i nærheten av å være meg så nær og kjenne meg så godt som han. Og samme gjelder for mannen. Derfor ville også et nært vennskap med en av motsatt kjønn blitt dobbelt rart. Jeg har ikke vært på kino med veninner siden jeg var ca 14 år. Da blir det klart en stor overgang om jeg plutselig skulle begynt å fly på kino med en nær mannlig venn :knegg:
Jeg påberoper meg retten til å være venn med de menneskene jeg vil, og det kunne rett og slett ikke ramlet meg inn å tenke på det som noe annet enn normalt.
Jeg tenker at det er mer, tja, upraktisk å ha venner av det annet kjønn. Fordi det kan oppstå følelser, som man må finne ut av hva egentlig består i, er det vennskap; eller er det noe annet? At man kan føle en del på det.
"Passer det seg egentlig med dette vennskapet? Er det noen som kan misforstå/misforstår? Hvorfor liker jeg egentlig så godt å være sammen med han/henne?"
Det er en kompliserende greie, med samme kjønn er det enklere.
Jobb-kolleger er uproblematisk, det må jo være når man går over til å treffes privat, fordi man har lyst.
Neida, er bare unnelig på alfaCharlies omgivelser. :D
Det er sjelden jeg stifter nære vennskap med gutter/menn for tida. Men jeg orker ikke ha det som en leveregel å unngå det fordi det hypotetisk sett kan oppstå følelser. Man kan jo få svært god kontakt med kollegaer også, mange av dagens våkne timer tilbringes på arbeidsplassen.
Jeg er med på at det kan oppstå problemer i et vennskap dersom den ene (og særlig hvis begge) plutselig eller gradvis ønsker noe mer enn vennskap. Jeg kjenner til tilfeller der det har skjedd (selv om jeg kjenner til veldig mange flere tilfeller der det ikke har skjedd), så jeg påstår ikke at det er en irrelevant risiko. Jeg forventer likevel for min egen del såpass tillit fra mannen min at det er opp til meg å vurdere om mitt forhold til en venn er OK eller ikke.
Jeg kan godt gå ut på byen med mannlige venner, eller med bare én mannlig venn, det har jeg gjort mange ganger. Det er relativt sjelden aktuelt for meg å reise på tur alene sammen med en mannlig kamerat, men om det skulle falle seg sånn, og jeg selv mente at dette var uproblematisk, så ville jeg blitt veldig grinete dersom mannen min skulle protestere og overstyre min vurdering. Og ja, jeg ville også synes det var helt greit om han skulle finne på noe gøy sammen med en venninne og det ikke passet for meg å være med. (Det vil si, jeg ville sikkert blitt misunnelig, på dem begge, fordi jeg gjerne ville vært med selv, men jeg ville absolutt unnet ham turen/festen.)
Problemet er vel ikke om en kompis, eller ei venninne for den saks skyld forelsker seg i meg? Det påvirker jo ikke forholdet mitt til min mann. Hvis jeg forelsker meg i noen andre enn mannen min derimot er det et problem for oss uansett om det dreier seg om en mann eller en kvinne. Jeg skjønner ikke problemstillingen muligens eller?
Jeg har ingen homofile eller lesbiske venner som jeg vet av. Men om jeg hadde hatt det hadde jeg aldri tenkt på et som et problem, tror jeg? :vetikke:
Min mann har ingen jentevenner hvor vi bor (min hjemplass). Han har bekjente gjennom meg, men kan aldri se for meg at han finner på noe med de. :hehehe:
Jeg har heller ikke noen nære kompiser som jeg finner på med uten at vi ofte er en gjeng/flere. :niks: Jeg tror fint jeg kunne ha gått på kino med en mannlig venn, men det er sjelden det blir aktuelt liksom. :vetikke: Det var mer aktuelt før jeg ble gift og fikk barn, for da var vi liksom flere som var i samme situasjon (selv om vi hadde partner altså). Men da hadde vi litt mer fritid. :knegg:
Men det skal sies. De aller fleste mannlige bekjente som bor der jeg bor (som jeg kjenner) er menn jeg har flørta med, rota med eller vært forelska i. :flau: Er ikke store plassen da. :fnise:
Min manns jentevenninner er yngre enn meg, stort sett slankere og veldig pene. Allikevel er jeg helt rolig. Til og med om en eller flere av dem ville bli forelsket i ham ville jeg vært helt rolig. For jeg er så trygg på mannen og forholdet vårt, at folk må gjerne falle som fluer for oss begge, det spiller ingen rolle.
Det vitner jo om utrygghet, dersom man føler seg forpliktet til å ligge med alle som finner en interessant, av ren takknemlighet. Eller?
I likhet med Skilpadda så skjønner jeg at det kan innebære en risiko, men det det er mange flere eksempler på at det går fint enn at det går dårlig å ha venner av motsatt kjønn.
Mannen har visst fått et uortodokst tilbud ute på byen en gang. Fra en eller annen bekjent. Det bekymrer ikke meg, han avslo høflig og kom hjem til meg istedenfor.
Men slike risikosituasjoner kan man jo i grunn finne over alt vil jeg tro. :vetikke: Derfor orker jeg ikke stresse. Man kan sikkert falle for ei dame på Prix også, eller ute på lønningspils, eller på selve jobben. Ting kan skje.
Men om jeg hadde en mann som heller dro på hyttetur med ei venninne sånn OFTE, istedet for å tilbringe tid med meg (og barna), så hadde nok kanskje ei lampe blinka ja. :skeptisk:
Jeg blir alltid så forundret/undrer meg over om jeg er unormal når jeg leser slikt.
For meg er det så far out at man på "ett eller annet tidspunkt" utvikler romantiske følelser/seksuelle følelser til enhver mann. Jeg blir seksuelt tiltrukket av de færreste menn jeg møter jeg.
Tenker dere som mener dette at man har det i seg å utvikle romantiske/seksuelle følelser for enhver mann man kjenner/støter på?
Ja, egentlig. Altså, om man trives så godt i hverandres selskap at man er NÆRE venner og har samme legning, tilbringer mye tid sammen og virkelig trives i hverandres selskap så tror jeg at det over tid vil utvikles følelser som ikke hører hjemme i et rent vennskapsforhold. Men sånne følelser dukker jo opp av og til uansett, det er hvordan man forholder seg til dem som kan være problematisk.
Folk er jo kjempeforskjellige! Noen (som meg!) blir superlett betatt, og så går det over med en gang. Noen lar seg lett friste, og faller for fristelser stadig vekk, noen gjør ikke det.
Jeg har flere NÆRE mannlige venner som jeg ikke på noe vis finnes seksuelt tiltrukket av. Og om den kjemien ikke er tilstede sånn i utgangspunktet, så dukker den ikke plutselig opp etter sju år.
Jeg observerer at noen faller for kjempemange mens andre for langt færre - men uansett kan jeg ikke tro at noe menneske er istand til å utvikle seksuell tiltrekning til absolutt alle de liker?
Om det hadde vært slik, hadde ikke folk slitt sånn for å finne en partner, tenker jeg - da hadde det jo klaffet mellom folk hele tiden!
Uansett - jeg synes jo ikke det er så dramatisk om det utvikler seg følelleser heller jeg da - vi er tenkende mennesker som tar selvstendige valg, og jeg har vært betatt/småforelset i mange i løpet av mine 20 år med mannen uten at jeg på noe tidspunkt har følt at jeg måtte gjøre noe utav det. Så lenge man er i live vil man med ujevne mellomrom føle tiltrekning til andre. Ikke noe å gjøre så kjempemye ut av synes jeg. Men jeg er kanskje en enkel sjel.
Om du leser det jeg har skrevet, som du quotet så ser du at vi skriver mye det samme. ;)
Men, at du ikke er tiltrukket av dine mannlige venner, betyr ikke at det ikke er følelser der som ikke skulle vært der, du er bare 1/2 av vennskapsforholdet.
Men, som vi begge er enige om. De følelsene er jo ikke noe big deal. Det er hvordan man agerer PÅ følelsene som kan skape problemer.
Nei, altså, det var det der med den seksuelle tiltrekningen jeg hang meg opp i.
Jeg tror (desverre?) det er umulig å være/bli seksuelt tiltrukket av absolutt alle man liker godt. Jeg vet om mange single damer som er veldig lei seg for at de ikke også kjenner seksuell tiltrekning til menn som vil ha dem som kjærester og som de liker veldig, veldig godt.
Fortsatt helt enig. Man har forskjellige preferanser for hva man tenner på.
Akkurat som at man ikke blir homofil av å bli sjekket opp av en homofil :knegg: (der røk den terorien liksom)
Men at kvinnen ikke føler noen seksuell tiltrekning betyr jo ikke at det ikke er tiltrekning der.
Men hvis de liker dem veldig veldig godt, betyr det ikke da at det er littegranne godt å være nær dem, de må vel hvertfall like utseendet, for å like dem "veldig veldig godt"?
Men jeg forstår hva du mener, og er til en viss grad enig.
Floksa sier at i ethvert vennskap mellom en mann og en kvinne vil det på ett eller annet tidspunkt utvikle seg seksuelle/romantiske følelser, enten fra den ene av partene eller begge.
Jeg sier at jeg jeg er helt sikker på at det ikke er slik. Om det var slik, betyr det at alle over tid vil kunne utvikle seksuelle følelser for ethvert menneske de liker. Det hadde unektelig vært praktisk (hvem som helst kan være kjæreste med hvem som helst) men at det neppe stemmer.
Men altså.
Jeg vet jo litt om hva som skjer på diverse jobbhytteturer, firmaturer og kick off opplegg rundt omkring. :skremt: Så det er jo all grunn til å være skeptisk, sånn egentlig. :nemlig: Men samtidig må man jo ta et valg ift den man er sammen med tenker jeg, om man skal stole på hverandre eller ikke. Det valget trenger ikke være bare enkelt, men å nekte en partner å være sammen med noen pga sjalusi fører vel sjelden noe bra med seg.
Nei, men hvis man i tillegg hadde vennskapelig følelser, likte utseende, og ellers likte de "veldig veldig godt".
Jeg tenkte mer på om man likte noen "veldig veldig godt", så er det kanskje så godt at man har litt (romantiske?) følelser for dem. Og kunne være interessert mer enn vennskap.
Men jeg skjønner at du ikke mente det sånn, du mente det bare som likte noen "veldig veldig godt" bare sånn vennskapelig, ikke sant?
Hvis man uten unntak, uansett, før eller senere blir seksuelt tiltrukket av alle menn man møter, ung, gammel, tykk, tynn, godluktende, illeluktende, mørk, lys, snill, slem, så er man i hvertfall en dvergsjimpanse?
Jeg kjører en helt annen stil enn andre, ser jeg. Jeg trener såpass mye at jeg er istand til å forsvare territoriet mitt jeg. Også topper jeg det med å bo med en som er ekstremt I. Jeg er safe. :glis:
Må bare presisere at Floksa sier IKKE at alle må bli tiltrukket av alle, det hun sier er at hun aldri selv har opplevd, eller bivånet noe vennskapsforhold mellom hetrofile menn/kvinner som ikke før eller siden utvikler følelser som ikke burde vært der.
Jeg har mannlige venner som jeg har kjent i over 20 år, som jeg liker "veldig veldig godt", som jeg synes det er morsomt og hyggelig å prate med og å være på fest sammen med, og som jeg endog synes er både kjekke og tiltrekkende, men som jeg aldri har vært forelsket i, og som, såvidt jeg har fått med meg, aldri har vært forelsket i meg. (Jeg kan ofte synes en mann er tiltrekkende uten at jeg vil si at jeg er tiltrukket av vedkommende. Sånn er det i grunnen med de fleste av de mannlige vennene mine.)
Jeg tror jeg mener nærmere mannlige venner enn noen av dere mener.
Og så har jeg hatt periode hvor jeg har vært interessert i nesten alt og alle, eller i det minste trodd jeg var det.
Lillebulla: Det ville være rart om du mislikte utseende til noen du likte veldig veldig godt. Jeg ville ihvertfall ikke sagt det om noen jeg ikke likte å se på.
Jo, men jeg vil vel ikke si jeg liker de veldig, veldig godt. Som i forveksle med være interessert i. (igjen det er sånn som jeg mener det, dvs ordbruken jeg tenker på)
Og det som er stygt for en kan være fint for en annen en. Det er da virkelig få som er "ordentlig" stygge, om noen?
Det finnes noen som ikke er pene, det vil jeg absolutt hevde. Men jeg kan like de veldig godt for det. Jeg tror kanskje vi legger veldig ulike ting i å like noen veldig godt.
Men du snakker jo om det å være tiltrukket seksuelt av venner og hva utseendet betyr i forhold til det. Jeg og endel andre her i tråden snakker jo om rent vennskap, og da ser jeg ikke hva utseendet har med saken å gjøre? Jeg skjønner egentlig fint lite her, tror jeg må gå og ta meg en bolle.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
