Det enorme markedet for diverse slankeprodukter er vel en klar indikasjon på at mange prøver å gjøre noe med det. Som Appelsin skriver, så virker det jo som om de fleste veldig overvektige har hatt en utvikling som er - 10 + 15 -15 + 20 - 20 +25 osv. Jojoen får større og større utslag, forbrenningen er på tur og jeg tror ik tillegg at dersom man går på en eller annen "kur", så er faren for å sprekke totalt overhengende.
Hvis man i tillegg bruker mat som dop/trøst/belønning eller hva_har_du, så er det jo lett for at det går gale veien. Vi som ikke har "våknet opp" blant tomme isbokser, chipsposer vel vitende om at alle bollene som ble bakt til barnebursdag er oppspist av en selv er jo på et annet sted enn de som føler bjellene ringer ved litt stramming i livet på en bukse størrelse 36.
Men jeg fastholder at vi "vanlige-lubne" som ikke kaster i oss 10 kokosboller eller tre hele pizzaer når ting er dritt kan godt "ta oss sammen". Det er gjerne ikke mer som trengs. Litt mindre hverdagskos og litt mer ut på tur. Litt langsiktighet er også lurt. (Ellers kan man lett havne på jojo-galeien) Hvis man er 100 kilo over matchvekt er det andre ting som skal til.
En venn av meg som er psykolog jobbet forresten på en ungdomspsykiatrisk poliklinikk, og han hadde overspiserne, selvskaderne og anorektikerne i samme samtalegruppe. For det var gjerne det samme som lå i bunn, men at selvskadingen hadde fått ulikt utslag. Noen spiste, noen lot være å spise og noen rispet og skar seg. Alt for å få utløp for smerten inni. Og jeg har fått vite at angst og sult kan kjennes ganske likt ut og dersom mat er ditt dop, så dempes angsten med mat.
Jeg er enig med Mim i at vi må skille mellom de som har lagt på seg noen få kilo av ren bedagelighet og de som har så store problemer at de blir sykelig overvektige. Ingen blir sykelig overvektig av å være bedagelig anlagt. Det blånekter jeg på.
Jeg kan bare snakke for meg selv, som en del av den siste gruppen. Og det er ikke slik at de som har lagt på seg 30-40-50-60 kilo har levd lykkelig uvitende om sin vektoppgang. For meg har varselklokkene blinket, ja, ikke bare blinket, men alarmen har ult, 24 timer i døgnet, årevis i strekk. Til slutt blir man så sliten og så lammet av alarmen som uler, at man ikke lenger klarer å slå den av og begynne feilsøkingen. Man blir helt paralysert og klarer ikke annet enn å holde seg for ørene og krype sammen i fosterstilling og finne trøst i det som trøster mest: nemlig maten. OK, maten utløser alarmen, men siden det virker uoverkommerlig å noensinne få slått av alarmen, blir det til at man prøver å bekjempe den, finne måter å overleve på selv om den uler og uler.
det trodde jeg også da jeg var 34 og hadde 3 barn, men da jeg var 37 og hadde fått barn nummer 4, merket jeg at sånn var det ikke lenger. Da måtte jeg begynne å tenke på hva jeg puttet i munnen (veldig uvant), og slutter jeg å trene legger jeg fort på meg litt. Forbrenningen går nok endel ned for de aller fleste når man begynner å nærme seg 40, ganske sjokkerende når man ikke er vant til å tenke på sånt i det hele tatt.
For min del handlet det om å ende opp med en BMI på 14 etter et studieopphold i utlandet, med et påfølgende år hvor jeg omtrent ikke tålte noe som helst mat. Da kroppen omsider tok i mot større mengder mat enn babyporsjoner måtte det jo gå som det gikk; alt ble lagret som fett i og med at jeg hadde vært i en sultetilstand. Varsellampene blinket lenge før jeg ble overvektig men jeg klarte ikke å slutte med overspisingen og her sitter jeg nå. Jeg er ikke voldsomt overvektig men det er nok til at de siste 10 årene av mitt liv har dreid seg om mat, spising og slanking. Jeg satte meg faktisk mål "oppover"; "jeg skal slutte når jeg når 80 kg", i mellomtiden var det bare å hive innpå.
Nå er jeg inne i en periode der jeg har klart å gå ned noen kg og er mer motivert enn før. Hovedfokuset er dog å få en sterk, frisk kropp.
Dette har jeg og hørt, at hvis man har levd på sultegrensen over tid, vil kroppen ende opp i en slags konstant kriseberedskap og lagre så mye energi den kan. Jeg begynte i hvert fall å for alvor legge på meg etter et år i utlendighet hvor jeg nesten ikke spiste og til slutt veide 56 kg (er 180 høy hvilket vel vil si en BMI på ca 17). Etter det gikk vekta oppover fortere enn jeg klarte å følge med på.
Det høres jo logisk ut - jeg vet egentlig ikke noe om dette. Jeg har heldigvis ikke fortsatt å legge på meg i samme tempo - det går litt saktere nå. Men det er veldig vanskelig å gå ned et par kg (for ikke å snakke om 30).
Jeg har også vært veldig tynn i perioder (BMI på 15), men opplevde ikke vektøkning som følge av dette. Stort sett lå jeg stabilt på en vekt som tilsa BMI på 18,5.
Jeg vet som sagt ikke noe om hvorvidt dette stemmer - det var noe jeg hørte den gangen og det stemte godt for meg. Det har i så fall muligens noe å gjøre med hvor fort man går ned og hvor lite man får i seg i løpet av en dag. Jeg gikk ned 16-17 kg i løpet av et halvår og spiste minimalt - noen dager bare et par kjeks, litt ris og litt frukt. Jeg mislikte maten jeg hadde tilgjengelig og inntok bare det helt nødvendige for å klare å fungere det året.
Jeg gikk ikke ned så mye, bare 6-7 kg på ett år, så det kan være derfor at det kroppen ikke ble så "forstyrret". Men jeg husker at jo lengre jeg gikk uten mat, jo mer fornøyd med meg selv ble jeg. Og jeg syntes overhodet ikke at jeg var tynn den gangen. :o
Jeg orker ikke å lese alle svarene i denne tråden, kjenner jeg. For meg bunner dette i et vrangt syn på egen kropp - begge veier. Jeg har følt meg kjempetynn når jeg har veid 115 kg - og kjempetjukk når jeg veide 60. Årsaken til min overvekt har vært kosekilo når jeg traff mannen, tett fulgt av en gjeng graviditeter iblandet noen livskriser og et generelt usunt forhold til mat.
For meg har mat ofte vært følelser. Og det er ikke så enkelt å bare stoppe da. :sukk: Jeg har trøstespist, kjedespist, gledesspist og spist når jeg har vært lei meg. :gal: Og det tok lang tid før jeg turte ta et oppgjør med hodet, og det fungerte i grunn først når jeg hadde tatt et valg ift å få hjelp til å gå ned i vekt ved hjelp av operasjon.
Jeg kunne fint legge på meg 20 kg på 2 mnd. Da går det fort. Og man rekker nesten ikke stoppe opp og undre seg.
Men Nessie, når du går opp 20 kg på to månedar, kva tenker du underveis da? Kva spise du? Dette tør eg berre spørre fordi eg kjenne Nessie så godt at eg veit ho syns det er greit å svare.
Som så mange andre så begynte min overvekt med at jeg som litt småtjukk (men ikke mer) trettenåring begynte å slanke meg. Høylydt applaudert av foreldre og slekt. Da slankekuren (med anorektiske trekk) sprakk, var bulimi den "logiske" neste stasjonen. Og da jeg prøvde å komme meg ut av det ("ta meg sammen" og holde opp) og sluttet å spy, ja, da ble det overspising. Jeg lurer noen ganger på hva jeg hadde veid som trettiåring hvis ingen hadde stått rundt meg og mast og jublet da jeg var tretten og satt der med en halv grapefrukt og to ryvita til frokost. :himle:
Takk for svar! :) Jeg spurde av nyskjerrighet ja, kan ikke la vere å undre... Og jeg har fortsatt noe problem med å forstå hvordan man kan går fra str 36/38 feks til str 46/48/50 uten å "stoppe i tide"... Spesielt dersom man liksom ikke har noen "god grunn" til feks trøstespising.. ( jeg synes forøvrig ikke at str 42/44 klassifiserer til overvekt...Da er det liksom heller mer snakk om at man har noen få kg for mye bare..) Men man får på enmåte et avhengighetsproblem for mat... som alkoholikeren får etter alkoho, ja?
Samtidig skjønner jeg godt at bla store endringer i livet kan bli mer enn man kan klare, og at det kan vere lett å ty til mat som trøst, at man bare gir blanke f... i hvordan kroppen ser ut etterhvert der og da, det er ikke det viktige. At ingenting er viktig ang mat/helse/kropp, det man er sentrert rund er problemet/ne man har tårnende over seg. DET kan jeg forstå på et vis, på samme måte som at folk kan finne på å trøstedrikke eller trøsterøyke eller trøsteshoppe for densaksskyld! Men vanlige "fornuftige" mennesker klarer somregel å stoppe med det igjen, uten at man blir avhenginge eller at det går for langt....??? Med fare for å bli peppret skikkelig Hva gjør at man ikke klarer å ta tak i seg selv før det er "forsent"? Er det snakk om dårlig impulskontroll og selvinnsikt? Hva skal isåfall til for å endre mønsteret?
(Ps. Og jeg fatter og begriper ikke folk som klarer å slutte å røyke på dagen med engang dem blir gravide, og så er det det første dem gjør når ungen er ute, å ta en sigg...også er det på`n igjen... Men det er vel en annen diskusjon.. ;) )
Jeg la på meg ekstremt mye da jeg ble gravid med nr. 1, var noenlunde invalidisert, (mye fordi det er et ganske heftig sjokk for kroppen å smekke på 50 kilo på 8 måneder), ble bedagelig anlagt og regnet med at alt skulle renne av av seg selv etter at pjokken var ute. Det gjorde det ikke. Etter det første vekttapet begynte jeg å gå opp igjen.
Da var det kutt av godis, bevege seg mer, de seriøst enkle grepene. Og så gikk jeg ned.
Men nå har jeg et håpløst forhold til mat, og er ingen fan av "en blind leder en blind"-strategien.
For meg er det tre ting som har spilt en rolle med hensyn på vekt. For det første gikk jeg opp veldig mye i første svangerskap. Noen bør fortelle førstegangsgravide at det er en stor fordel å leve supersunt i svangerskapet, for den amminga tar ikke med seg så mange kilo som man skulle håpe på. De kiloene som kom på da, gikk aldri helt av igjen. Det ble ti kilo ekstra, og de sitter fast ennå. Og i perioder endel mer. Det andre som har spilt en rolle for meg, er kombinasjonen jobb og barn. Som innebærer tidsklemme, mer bilbruk, mer fokus på mat og mindre trim. For det tredje jobber jeg i perioder mye om natten. Jeg har etterhvert sett at det ikke er bra med hensyn på vekta. Selv om jeg ikke spiser noe ekstra (som i seg selv er en bragd når man går fra post til post og blir invitert på godsaker av sykepleierne), går jeg ikke ned i vekt i perioder med mye nattarbeid. Jeg har derfor lurt på om det gjør noe med hormonbalansen eller forbrenninga.
For meg begynner varsellampene å lyse når buksene mine strammer. Jeg lærte på GR-kurs at en buksestørrelse utgjør 4-5 kg. Det stemmer bra med varsellamper for min del.
Og kost vs trening: for meg er det sånn at enten er jeg i en god sirkel hvor jeg trener, spiser sunt og har overskudd, eller jeg er i en dårlig sirkel der jeg sitter på sofaen, føler meg sliten og har søtsug. Trening er viktig fordi det hjelper til med å spise riktig. Den faktoren er for meg viktigerer enn bidraget til forbrenninga i seg selv.
Denne tråden har vært nokså ubehagelig å lese, og jeg regner med at det er fordi den treffer på følsomme steder. Selv var jeg undervektig i ungdomsårene og kunne spise akkurat hva jeg ville uten å legge på meg et gram. Det, ved siden av å vokse opp i en familie som mente at mat var kos, og at dersom man virkelig koste seg (og det gjorde man til hverdags også må skjønne) skulle man spise til man omtrent kastet opp, har gitt ganske sørgelige matvaner det er vanskelig å kvitte seg med. I voksen alder har jeg lagt på meg en hel del, og jeg sliter virkelig med å finne vilje og motivasjon til å gjøre noe med det, fordi maten har et slikt sterkt tak på meg. Det blir som å kvitte seg med en bestevenn, og jeg vet at før eller siden må jeg skjønne at dette er en av de mange bekjentskapene man får gjennom livet som man bare må sette grenser for og tøyle litt. Alle har vi vel en slik venn. Det er bare så inderlig vanskelig å ta dette første steget. Om man bare hadde hatt noen å gjøre dette sammen med, men slike Grete Roede-kurs-greier er slettes ingen ting for meg. Tenk om det var med mat som med røyk- at man bare kunne kutte det ut og aldri ta en matbit igjen. Jeg har nemlig sluttet å røyke, og det helt uten problemer. En dag stumpet jeg røyken og har aldri prøvd det igjen. Null problem. Mat derimot...
Tja, si det.
Det er ikke sånn sykt store mengder altså. Det har aldri vært sånn at jeg sitter med en stor potetgullpose og ei stor plate sjokolade og trykker i meg. :niks: Men om jeg spiser litt for mye mat, hele tiden, om jeg spiser litt godteri hver dag, drikker en del alkohol og ikke minst - slutter å trene, vel da fyker jeg opp. Eller. Gjorde. Jeg vet det høres ganske utrolig ut, men det er faktisk ganske ille å oppleve at vekta fyker så fort opp uten at jeg nødvendigvis kun spiser hele dagen av den grunn. :gal: Men for meg var det helt nødvendig med et ganske strengt regime på mat, i tillegg til at jeg måtte trene. Slutta jeg med det føyk jeg opp med en gang.
Men jeg har på en måte "alltid" vært stor. Eller. Jeg har iallefall følt meg stor. Men jeg var høy og kraftig ganske tidlig, men jeg var også VELDIG aktiv i barneåra/tenåra, og holdt det i sjakk på den måten. Første gang jeg ble såpass stor at jeg kan si jeg var overvektig var vel da jeg starta på høgskolen, og sluttet med handball og gym på skolen. :jupp:
Da jeg fikk kyssesyken og var nede i rundt 45 kg (168 cm på den tiden) sluttet jeg å trene roing. Jeg gikk fra ni økter i uken til "sånn halvveis" i gymmen. Samtidig begynte jeg på videregående, og der var det brusautomat på skolen. Legg til ny kjæreste og den obligatoriske sofakosen med digg og film, to svangerskap og en spiseforstyrrelse (BED) med tilhørende depresjon, og vips er man hundre kilo i dag. :knegg:
Jeg skjønner ikke hva fornuft har med saken å gjøre. Virkelig ikke. For mange gjelder jo dette faktisk sykdom - det er ikke bare å ta seg sammen. Overspising er veldig komplisert og arter seg forskjellig, men stort sett krever det mye for å få hjelp. Det er rett og slett ikke særlig anerkjent som problem. (selv om det har blitt bedre de siste årene).
Jeg har selv vært både anorektiker og overspiser. I førstnevnte perioder har støtteapparatet vært formidabelt, som overspiser har det ikke vært snakk om i det hele tatt.
Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.
Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter! :kjevle:
Det første man gjør er vel en overdrivelse, men ja. Jeg har sluttet på dagen i samtlige graviditeter. (Med minstemor sluttet jeg fjorten dager før, det var veldig planlagt). Det har vært superlett og noe jeg har vært veldig motivert for, jeg har alltid visst at jeg ikke skulle røyke som gravid, det var noen UL-bilder av et foster som ble påvirket av mors røyking som fikk meg så bestemt på det, jeg så hvordan det lille vesenet virkelig plagdes når moren tok en røyk. :leppe:
Men slik min spiseforstyrrede mor serverer sunn og god mat med jevne mellomrom til sin familie, mens hun selv spiser nada eller bare litt og heller inntar måltidene i smug, så nærer jeg mer omsorg for ungene mine enn meg selv. Jeg slutter gjerne å røyke for barna mine, men for egen del så har jeg både noen selvdestruktive trekk og noen hedonistiske trekk som tilsammen fører til at jeg røyker. Ikke mye lenger, ikke ofte, men litt. Og jeg tror helt ærlig jeg aldri kommer til å slutte helt. Jeg blir aldri en winnertip-innerøykende bingodame med gule fingre og rallende hoste, men jeg kommer alltid til å ha med røyk på fest eller røyke en eller to røyk om dagen i perioder.
Har ikke lest hele tråden, så snakker bare for meg selv. Takke meg til noen kg for mye enn for lite. Selv har jeg bestandig hatt en enorm forbrenning og slitt med å være for tynn uten at jeg har villet det. Nå siste par årene så har dette forandret seg veldig og jeg merker at "kose"kiloene legger seg på. Jeg vil nok helt klart stoppe før det når så langt som godt overvektig, men jeg liker noen kosekilo i forhold til å være for tynn. Selv har jeg gått opp 20 kg i forhold til hva jeg var før jeg fikk lillebror. Har ikke vært noe moro å pakke vekk størrelse etter størrelse med klær, men jeg har ikke noe mål om å komme inn i de igjen, men jeg har heller ikke noe planer om å bli så mye større enn det jeg er nå. Nå har jeg satt en stopp i hodet mitt, så får vi se om det holder.
Fordi det er en sykdom. En anorektiker vil feks. gå ned i vekt til hun eller han ser ut som et levende skjelett, uten å faktisk se det selv. Man står og speiler seg og ser et overvektig menneske selv om man er livsfarlig tynn. En overspiser ser kanskje overvekten, men har en spisesykdom som gjør at vedkommende ikke klarer ved egen hjelp å ta tak i det. Noen klarer det, noen alkoholikere klarer å komme seg utav helvete ved egen hjelp også. Men de fleste trenger nok hjelp utenfra, vil jeg tro.
Dette er interessant lesing. Jeg er en sånn som alltid har hatt noen kilo for mye, men jeg har aldri følt meg feit. Dog: jeg har vel også en grense på str. 44. Om jeg ikke får på det, da må jeg ta noen grep. Jeg går litt opp og ned i perioder, og tar iblant grep, slik jeg har gjort nå en stund.
Nå har jeg klart å gå ned 6 kilo siden april ved å kutte godteri og chips totalt (for meg er det lettere å la det helt være enn å unne meg litt, for det blir aldri litt, det blir alltid hele posen/platen), og trene masse, samt prøve å spise fornuftig. Det skal mye til for meg. Jeg ligger nå på et kaloriinntak på ca 1700 / dag i snitt (da er det innbakt utskeielse på fredag og lørdag), og trener 9-11 timer i uka. Vektnedgangen går utrolig sakte synes jeg. Men jeg målte meg i går, og krymper litt, i det minste.
Jeg tror det er mye i det at man forbinder kos med mat. Det er en utfordring å kose seg uten å stappe noe i munnen.
:skeptisk: HI spurte om alarmklokker, og jeg svarte at mine ringer når str. 42 er for lite. Jeg er overvektig(både BMI og midjemål) hvis jeg må opp i str. 44 i klær (faktisk 42 også) og for meg blir det riktig å ta et grep da, i stedet for å kjøpe nye klær. Jeg har ikke skrevet noe om hvilken størrelse og vekt jeg anser for "overvekt" og jeg tror alle her vet at både klesstørrelser og vekt kan svinge enormt blant personer som framstår som ganske like sett med det blotte øye.
For framtiden hadde det vært greit å vite hvilket tall, eller hvilken størrelse, man bør ha for å kunne svare i tråder som har med vekt, størrelse og hva_har_ du å gjøre. Jeg synes det blir tåpelig å reagere slik dere gjør her, all den tid jeg bare svarte på når jeg begynner å tenke "på tide å kutte ut den daglige sjokolade, rine" og ikke skrev noe som helst om at jeg anser alle over str. 40 som smellfeite og at jeg sporenstreks hiver meg på salatvogna straks str. 42 begynner å bli trangt og mener at alle andre bør gjøre det samme.
Jeg slutter aldri å undre meg over dette.
Jeg har prøvd noen ganger å få hjelp via helseNorge, men utover beskjed om å kutte ut bløtkake (bløtkake liksom :dåne:) eller kirurgi er det lite å hente.
Nå har jeg mitt eget opplegg med verden beste og snilleste/strengeste fastlege :hjerter:
Det er vel langt flere som dør av overvektrelaterte sykdommer, enn de som dør av sykdommer foråsaket av andre spiseforstyrrelser?
(uten at de gruppene skal settes oppimot hverandre)
Jeg skjønner at det er sårt, men jeg syns at det å si at størrelse 42 aldri betyr overvekt, blir omtrent like feil som å si at det alltid gjør det. Men jeg kan være enig i at det nok sjelden vil tilsi fedme. Om det finnes objektive mål for overvekt (eller skjønnhet, menneskeverd, psykisk styrke), er verken badevekta eller klesstørrelser blant dem. Det blir for unyansert, det var det jeg ville frem til.
Størrelser, også den omtalte 42, er relative. Min mann er svært slank, og selv om vi to bruker samme størrelse i shorts, betyr ikke det at jeg er det. Jeg er over 20 cm lavere, og veier nesten like mye. Skal jeg da la være å ta tak i overvekten min, fordi jeg kan skryte av et normalt tall bak i buksa? Selvfølgelig ikke.
Generelt syns jeg det blir vanskelig å snakke om lettere overvekt og fedmeproblematikk i samme tråd, nettopp av grunner som dette.
For min egen del, så er der varsel-klokker som kimer når jeg må legge bort favoritt buksene fordi de er blitt for stramme. Nå er jeg normalvektig i utgangspunktet, har en BMI som ligger i øvre halvdel av normalområdet. Jeg vet av erfaring at for min del så er det nesten bare kostholdet som gir meg de kiloene, å trene i seg selv har ingen betydning for min vekt (siden jeg da premierer meg selv med litt sjokolade eller lignende om jeg har vært "flink" til å trene).
Også er jeg litt som Joika når det gjelder trening, det skal være gøy og helst noe jeg gjør sammen med andre, å trene bare for å trene fungerer ikke i lengden. (Hjemmetrening er ikke helt min greie, har både ball, mini step og diverse treningsvideoer/spill.)
:dulte:
Igjen, jeg skjønner at dette temaet er sårt og personlig, det er jo det for mange av oss, men enden på visa blir ofte "å, skam deg, det finnes andre som har det verre". Like lite konstruktivt som å servere ungene regla om sultne barn i Afrika.
En litt eldre bekjent var i lignende situasjon og slet også med overgangsalderplager, men gikk da til en ernæringsfyiolog til slutt, som både la om kosten hennes, og ga henne en "mixtur" av noe slag, som skulle hjelpe henne. Hun fant ut hva som var problemet, og satte henne på en slags diett. Der skal hun få i seg alt hun manglet, og totalt sett riktig mengde av alt + trim da. Hun kuttet ut koffein, mel, og en del andre ting, og skal ha en del bær, mye havre, en del fett (fisk, kylling, egg, ja til og med bacon/ribbe i små mengder, også denne mixen med næringsstoffer. Gurkemeie tror jeg bl.a. det var. Da plutselig begynte ting å skje. Det var ikke typisk slankekost, men veldig balansert kost basert på en analyse av henne. Hun gikk plutselig ned i vekt i tillegg til at hun ble mindre plaget med disse hetebølgene som kom over henne før.
Så dere det programmet på NRK2(3?) om hun modellen som var godt trent og slank, og som i 6 uker skulle la være å trene og spise det hun ville?
Uten å overspise eller fråtse fullstendig gikk dama opp 13 kg på 6 uker. Hvilket sier mye om hva trening gjør, men også veldig mye om hva slags regime mange må leve under for å holde vekten. Og hun var ikke en size 2 i utgangspunktet heller. En helt vanlig 38/10.
Jada, man skal ta slike programmer med en klype salt, men jeg synes det var ganske troverdig. Og skremmende - ikke minst hva det gjorde med blodtrykk, kondisjon og allmenntilstand (hun følte seg tiltaksløs, energifattig og fikk - ikke minst - et på den ene siden mer likegyldig forhold til seg selv mens selvbildet ble dårligere.)
Akkurat det er lett som en plett.
Mannen spiser ca 7000 kcal (ja, du leste rett) i løpet av en dag.
Sykmeld han og tving han til å sitte stille i 1 mnd, så skal du se hvor fort han legger på seg. Han er i dag normalvektig med det kostholdet.
Dette er en skikkelig deprimerende tråd, faktisk, uten at jeg klarer å redegjøre for hvorfor sånn egentlig.
Jeg kan fint legge på meg 20 kg på to måneder. Da innebærer det ikke sinnsyke mengder mat og snop av gangen, men et jevnt sig. Jeg blir så deprimert fordi vekta øker og dermed tenke at jeg ikke fortjener annet enn å bli sykelig overvektig. Det er derfor det ofte i perioder tipper helt andre veien også, fordi redselen for å gå opp veldig mye på kort tid er så innprentet i tankegangen.
Jeg er normalvektig, men har foreldre som "plutselig" har blitt overvektige en gang 5-10 år fram i tid fra min alder. Vi har temmelig like gener og de har spist helt vanlig mat. Begge er glad i både søtt og salt, og det er jeg også. De siste årene har søstrene mine og jeg blitt mer obs på "arven" og tenkt litt mer på livsstil og kosthold. Jeg vil ikke slanke meg eller sette meg i en situasjon hvor det er nødvendig, derfor prøver jeg å ha et øye med vekt og midjemål før kiloene plutselig er der. For min del vil str 42 være et varsel. Ikke dermed sagt at 42 er lik overvekt. Det er et varsel fordi jeg tror at om jeg først tipper 10-15 kg + normalvekt, så vil det være innmari vrient/umulig å komme ned igjen. Vekta og størrelsen er egentlig ikke hovedpoenget, det er jo å ha en frisk kropp som virker. Jamfør Mim i tidligere innlegg.
At jeg er normalvektig i dag er mest flaks og en god del godt kosthold. Jeg ser for meg at jeg lett kan komme til en alder der forbrenningen stopper opp og jeg virkelig må tenke gjennom forholdet mellom aktivitet og kaloriinntak.
Det går ikke an å bare ta seg sammen. Har jeg lært. Det er følelser, og følelser kan ikke rasjonaliseres bort. Har jeg lært. Samme hvor smart og fornuftig man egentlig er. (Har jeg lært. :knegg: )
Greia er visst at man må finne ut hvorfor man føler som man gjør, eller i det hele tatt finne ut hva man føler, og SÅ kan man begynne å rasjonalisere. Visstnok.
Jeg klarer fint å ta meg sammen når det gjelder mat, men så har jeg heller ikke slitt mye med at matinntakt har hengt sammen med følelser. Jeg merker veldig godt at jeg ikke føler meg som meg selv når jeg er 5-10 kg unna den vekta jeg har hatt i hele mitt voksne, hvilket betyr de siste 15 årene. Jeg elsker sjokolade, men lysten på å komme tilbake på mitt vante nivå etter graviditeten er sterkere.
Jeg har av og til sagt at jeg aldri har slanket meg, for jeg har aldri følt det sånn. Imidlertid gikk det opp for meg at jeg alltid har vært veldig bevisst hva jeg putter i meg. Jeg husker en mandag på jobb der noen hadde med kake (etter helgen). Jeg merket at jeg sleit litt med å bestemme meg for om jeg skulle ta et stykke, fordi kake på en mandag=skurr i min mathverdag. Noen kan kanskje synes jeg er kjempestreng og tenker at jeg må ha det slitsomt, men jeg har aldri tenkt sånn på det. Det er bare sånn det er, og det koster meg ikke så mye.
Jeg har hørt om en filosof som slappet av på sofaen store deler av dagen. Som hadde en kone som fikset alt for ham (mat, klær, etc). Spiste når han ønsket det. Drakk hvis han ville. Sov når det passet seg. Som aldri tok seg sammen på noe som helst vis - bortsett fra når han jobbet.
Da konsentrerte han seg maks og hadde en fantastisk viljestyrke til å komme seg gjennom vanskelige oppgaver. Da var han fullstendig tilstede i sitt arbeide.
Kanskje vi rett og slett bare har så-så mye viljestyrke? Jeg har personlig gått gjennom et tøft år. Det har vært slitsomt, utmattende og stressende både fysisk og psykisk. Å bare overleve dette året har krevd ganske mye av både meg og resten av familien. Jeg vet jeg burde vært flinkere til å lage næringsrik mat. Til å trene regelmessig. Til å spise ofte og riktig. Men jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til å ta tak i problemet. Jeg har vært så nedkjørt at det å ta tak i overvektsproblematikken rett og slett ble for mye. I min hverdag var det å hente fram potetgullposen det jeg orket. Jeg burde gjort andre ting, men jeg hadde ikke viljestyrken til det.
Men jeg vet hva som skal til. Jeg må bare få hodet over vannet først.
Det er jo dette som er problemet i denne tråden. Lett overvekt av den uproblematiske typen diskuteres side om side med sykelige spisemønstre og fedme, som om det hadde noe med hverandre å gjøre. Hasselnøtt har vel ikke sagt at hennes løsning er LøsningenTM?
Som Mim sa; snørr og barter. Det må være greit at man også diskuterer det å sette grensa, for de av oss som bare trenger det, uten at man sier at alle har det sånn. For noen er det nok å ta seg sammen. For andre handler det om helt andre ting. Ingen svar passer for alle.
Ordla meg muligens litt dumt, i mangle på andre ord i farten.
Det går vel ikke på fornuft sånnsett, (derfor jeg skrev det i hermetegn) men på en måte gjør det det litt likevel? Overvekt er for mange en sykdom, og overspisingen har jo med det mentale å gjøre også...så ja, litt med "fornuft" har det jo vel med å gjøre..? Er man ufornuftig på et vis når man sitter og spiser og spiser og spiser til vektnålen viser 80kg formye? Da tenker man ikke på sitt eget beste helsemessig? men på slukke suget etter mat og å stille andre behov der og da? Man setter behov foran "fornuft"? For alle vet jo at det på sikt ikke fører noe godt med seg helsemessig?
At man ikke klarer å stoppe er en annen sak... Det er vel en tankegang som må endres for den det gjelder vil jeg tro... og nei, jeg sier ikke at det er lett, ingen trylleformel finst. Og jeg har ingen fordommer mot overvektige, bare så det er sagt.
Jeg synes derimot det er trist å se en person som før brukte str 38/40 feks, og som "plutselig" bruker str 48/50.. Derfor jeg begynte å undre over at enkelte kan la det gå så langt...
Jeg er 34 og har 4 barn, så det er i hvert fall ikke en ny graviditet som kommer til å snu det. :)
For min del ønsker jeg legge på meg mer. Jeg syns ikke det er spesielt morsomt at buksene mine sitter penere på min 13 åring.
Jeg har motsatt problem av mange her. Jeg kan spise absolutt så mye jeg vil og legger ikke på meg ett gram en gang. Det er i grunn litt slitsomt det også, for jeg må fokuser veldig på mat for ikke gå ned i vekt.
Sånn føler jeg det titt og ofte. Det er så mange ting jeg må fokusere på for å få til, som det virker som om krever så mye mer viljestyrke og innsats for meg enn for andre, både stort og smått - for eksempel å sette grenser for gutta uten å bli sint, huske å bruke tanntråd for perodontitten, rydde klær før det flommer over, rette opp en for lut rygg, holde orden i hagen, ta oppvasken med en gang osv osv. Slanking og trening har ikke vært på lista mer enn noen få ganger, og det virker som om hver gang jeg prøver å dytte det også inn på agendaen, så blir det etter hvert en overload og jeg gir opp - ikke bare slankinga, men gjerne en del andre ting på lista også - og siger ned i sofaen.
Jeg har venninner som flommer over av energi og som har ryddet huset, lagd tre middager og puttet i frysen, vasket et par maskiner tøy, trent osv i løpet av en ettermiddag/kveld hvor jeg ikke har rukket mer enn å lage middag og legge barn. De er selvfølgelig også tynne. Jeg skjønner jo på et nivå at jeg ikke må sammenligne meg med dem, men det er av og til vanskelig å huske at dette ikke er en moralsk defekt hos meg, men bunner i ulike personligheter. Hvis jeg skal strebe etter et slikt liv, kan jeg aldri bli noe annet enn ulykkelig og føle at jeg kommer til kort. Derfor forsøker jeg nå å ikke eksplisitt slanke meg men "bare" å prøve å spise litt annerledes med så lite fokus på det som mulig. Kommer jeg meg noen gang inn i str 44 igjen, vil jeg være såre fornøyd, men vekta skal få fortsette å stå i skapet uten batterier.
Man er vel ganske enige om at matrus er en vanskeligere problematikk en heroin rus, fordi avhengigheten er så sterk.
Og mekanismene er vel mye de samme, som for de som spiller alle pengene sine, naboens penger, mamma og pappas penger, bilen, kona og ungene bort på nett poker, de som stapper regningene i stekovnen, de som har BMI på 12 og ser en feit person i speilet, de som siler rødspriten i loff og drikker den, før de spiser loffen etter på, de som bruker 12.000 kr på mat for så å kaste opp all maten etter på, og ikke minst de som har 2000 par sko, men ingen penger til mat.
Klin sprø hele bunten, :nemlig:
Og alle blir friske igjen, når de bare tar til furnuft og tar seg sammen.
Men for å kunne ta seg sammen, å gjøre de grepene som må til, så MÅ MAN HA ET VELFUNGERENDE støtteapparat rundt seg. Man må ha tid, man må ha overksudd, man må oppbacking fra alle hold.
Og det er noe jeg ikke forstår, for oppfølgingen fra helsevensenet, i forhold til overvekt er MINIMAL. Det er virkelig lite hjelp å få.
For de fleste er ikke 6 mnd på Ebertoft, eller Tonsåsen et alternativ. Ei heller kirurgi. Men røyker du, derimot, finnes det haugen på med gratis tilbud fra staten, til å slutte.
Og til det siste du skriver:
jeg synes det er utrolig trist med disse som sitter og hoster, med gule nikotinfingre og røyker. Det er jo bare å ta seg sammen og slutte, for det greier jeg.........
Jeg synes du faktisk utviser store fordommer mot overvektige, jeg. Tenker man ikke på sitt eget beste helsemessig? :dåne: Jeg tror de fleste som er sykelig overvektige, ikke gjør annet enn å tenke å sin egen helse. Det er derfor de sliter så utrolig. De fører en evig kamp mot maten. De VET at de ikke burde, at det ikke bare er lite estetisk å veie så mye, men at det rett og slett kan være helsefarlig. De vet det og gjør hva de kan for å snu trenden, men det går ikke, for maten er større og sterkere og tar rotta på dem gang på gang, uansett hvor hardt de prøver og hvilke våpen de stiller med.
Og selvfølgelig må tankegangen endres, men det er jaggu meg ikke bare bare, det heller. Jeg, for eksempel, har gått til terapi hos en ekspert på overspising, jeg deltok i selvhjelpsgruppe via IKS i nesten to år, jeg har gått på selvhypnose-kurs, hatt månedlige samtaler med lege, osv., osv. I tillegg til å prøve ulike vektreduksjonsopplegg. Men hjalp det? Nei. Om det hjalp, så hjalp det kun midlertidig. Det var ikke kraftige nok våpen. Maten var og ble sterkere.
Og jeg tror ikke jeg er den eneste kraftig overvektige som har det slik.
Min fantastisk flotte fastlege har forstått dette og er enig i at å gå ned i vekt, når man er i fedmegruppe 3, er noe som krever fulltids fokus og hun gir meg sykmelding, slik at jeg kan ha det fokuset, den tiden og den økonomien som kreves.
Det bør mange andre også forstå.
Det er MYE bedre butikk for staten å ha meg sykmeldt i 1 år, slik at jeg kan komme ned i nogenlunde normalvekt, enn å la meg leve 30 år med i fedmegruppe 3.
Litt på si, men jeg synes det er merkelig at det ikke går lenger enn til fedme klasse 3. Jeg vipper akkurat en BMI på 40 nå i sommer, og legen min bare sto og kikket på meg og så "jeg kan ikke fatte at jeg må sette deg i den høyeste vektkategorien". Og jeg var til dels enig. Legen sa at hun hadde en pasient som veide nesten 190 kilo, og som var så syk pga. overvekten at det sto om livet. Det føltes helt feil, sa legen, å sette oss i samme kategori.
Du har rett, jeg har absolutt ikke sagt det, jeg bare filosoferte litt over når mine varselklokker ringer (som jeg synes folk har gjort i ørten sider her). Det er, som andre har påpekt, forskjell på å diskutere noen ekstra kilo og stor overvekt, men det er jo skrekkelig mange (antakelig de fleste) som ligger midt i mellom.
Og de fleste jeg kjenner som er eller har vært sterkt overvektige, har mer kunnskaper om ernæring og trening enn de fleste ernæringsfysiologer, faktisk. De leser alt de kommer over av både ernæringsbøker og slankebøker, alt i ukeblader, alt på nett. Prøver ut den ene kuren etter den andre, prøver å leve sunt, prøver alt. VET alt. Det er utrolig kunnskapsrike folk hele gjengen. Så det irriterer meg når folk tror det er kunnskapen det skorter på. Hos noen er det helt klart det, men ikke hos de fleste, tror jeg.
Du to det litt ut av sammenhengen da.. Uansett: du kan mene det du vil. MEN når man har vert slank/normalvektig og plutselig veier 80 kg for mye... det er det jeg tenker på! Ikke på dem som har vert overvektige i store deler av sitt liv... Hvorfor stopper ikke disse som har vert slanke/normaltvektige før vekten tilsier fedme/overvekt..
Samme som at overvektige kan finne en annen type bukse også?
Syntes den var litt ufin på en måte jeg Mim. Det er ikke bare spøk og vere fortynn heller faktisk!:dulte:
Ja jeg er ferdig med å spørre. Skjønner at jeg kommer til å undre meg over dette uansett... så lenge det ikke er noen "logisk forklaring" som sykdom/medisin inne i bildet.
På samme måte som folk "plutselig" blir spilleavhengige, plutselig passerer grensen mellom å være alkohol-liker og alkoholiker,, når de smertestillende pillene plutselig ble et problem, og ikke en hjelp i hverdagen, når regningene tok overhånd og man ikke orket/fikset å ta tak i dem.
Somregel sammenfaller det med hendeleser, små eller store som påvirker livskontrollen. Hvorfor er det så vanskelig for deg å forstå?
Alle har sine stresstaklingsmekanismer, noen er mer selvdestruktive enn andre, men ALLE har sine måter å takle stress på.
Men det ER jo en logisk forklaring inne i bildet (spisesykdom) når det er snakk om ekstrem overvekt. Stort sett, i hvert fall. Så da slipper du jo å undre deg så mye.
Du skjønner det når det dreier seg om alkoholikere og narkomane, men ikke når det gjelder overvektige?
Da jeg var et par- og tjue, og adskillig lettere enn i dag, husker jeg jeg fikk spørsmål fra en kollega (på fest, sikkert alkohol i bildet) om "hvordan det føltes å være så ung og såpass tykk" :snill:
Altså....
Jeez. Jeg fikk en lignende kommentar da jeg nettopp var blitt vegetarianer. Da var jeg 17 år gammel og ikke tykk i det hele tatt, bare litt "valpete" på en måte. En kompis lirte utav seg "hø, er du vegetarianer og så tykk? Jeg trodde veggiser var tynne jeg?". Satan så irritert jeg ble. Jeg fatter egentlig ikke hvorfor han sa det engang, for jeg var faktisk ganske slank, i grunnen. Men det er ikke ok å si sånt uansett. Idiot.
Og jeg får litt lyst til å rødprikke denne typen innlegg, kjenner jeg. For det er det at jeg vet de kommer, som gjør at jeg (ikke lengre) har særlig lyst til å delta i disse trådene.
Som Mim sa: snørr og barter. Det er selvfølgelig to ting å være/ha vært ekstremt overvektig, og bare ha noen kilo for mye, og de to tingene er veldig vanskelig å diskutere i samme tråd, uten at noen skal føle seg støtt. Jeg synes forøvrig det er sagt mye fornuftig her om de mekanismene som gjør at man kan gå fra normalvektig til overvektig. Og sammenlikningen med alkoholikere og narkomane er selvfølgelig veldig god, og ikke minst viktig. For mennesker kan jo kutte ut alkohol og narkotika, men man kan ikke si "nei takk, jeg spiser ikke". Og av det følger det jo naturlig at det er mye mer komplisert å være en matmisbruker enn en en som misbruker medikamenter. At ekstrem fedme kan regnes som en sykdom på lik linje med andre misbruk, bør være hevdet over en hver tvil.
Men så er det den andre biten da, og der hvor snørr og barter kommer inn. Det er veldig mange, og stadig flere, som er overvektige. Ikke over grensen til sykelig fedme, men overvektige. As in at fettprosenten er vel over det den bør være. Og det er faktisk et samfunnsproblem og et helseproblem at stadig flere av oss må opp i størrelse 42 til 44.
De aller, aller fleste av oss vil aldri bli sykelig tykke. Vi vi vil bare være litt runde. Vi vil spise oss opp, og slanke oss ned igjen. Og for dem som virkelig sliter med overvekten, der overvekten er mer enn bare kosekilo, så kan jeg forstå at det kan føles fryktelig bagatellmessig det hele, men det er fremdeles et samfunnsproblem at stadig flere av oss springer rundt med for høy fettprosent. Eller springer og springer, det er vel kanskje det at vi ikke springer så mye som er problemet...
Jeg mener det må være lov å adressere det problemet det faktisk er at gjennomsnittsmennesket blir tyngre og tyngre. For det gjenspeiler det at vi spiser feil og beveger oss alt for lite, og gir økning av sykdommer vi ikke vil ha. Og det er trist at et hvert fokus på dette blir vridd til at vi ønsker å se ut som om vi er tyve og modelltynne, for det er ikke det det dreier seg om! Det dreier seg om det Mim snakker om - at man skal være i sitt livs form. Ikke fasong.
Jeg synes virkelig vi er på helt feil vei hvis vi går mot et samfunn der det er ok for alle å være størrelse 42-44. Eller la meg omformulere det, for klesstørrelser er et dårlig eksempel, man bærer klesstørrelser forskjellig, i like stor grad som BMI ikke er et godt mål. Jeg synes det er feil om vi går mot et samfunn der det er ok at "folk flest" (altså ikke de med et komlisert forhold til mat - snørr og bart!) har en så høy fettprosent at det øker faren for sykdommer som kreft og hjerteproblemer.
Og det handler ikke om å slanke seg, men om kosthold (ferdigmat, fastfood, brus, alkoholvaner osv) og om bevegelse.
Når jeg er størrelse 42 er jeg overvektig i form av eplefasong og skyhøy fettprosent. Jeg er nå størrelse 38, men veier omtrent det samme jeg gjorde da jeg var en størrelse 42. Men jeg har midje og en normal fettprosent. Bare for å illustrere at dette ikke dreier seg om vekt for alle.
Sånn, rødprikk i vei, Smilet, om du synes jeg fortjener det. Men jeg mener virkelig at det må gå an å diskutere overvekt som generelt samfunnsproblem, uten at vi samtidig skal føle at vi tråkker på dem som sliter med fedme av helt andre grunner enn dem som bare koser på seg noen kilo. Jeg synes det er rett og rimelig å holde de med sykelig overvekt fullstendig ute av debatten om at gjennomsnittnordmannen er blitt feitere, iom at det er to helt forskjellige ting som ligger bak det å være overvektig og det og være sykelig overvektig. Som det er blitt påpekt igjen og igjen. Man blir ikke sykelig overvektig uten at det ligger noe mer komplisert bak, fysisk eller psykisk. Og det er ingen easy fix for det. Men for nordmenn flest så handler det stort sett og kosthold og trening og det å ta seg sammen på et eller annt vis.
Forøvrig blir jeg helt satt ut av å lese alt det folk kan finne på å si til andre i denne og den andre tråden om overvekt. Fy f****! :klemme: Men det beviser jo bare at det finnes uendelig mange idioter, og at tykk i skallen i grunnen er uendelig mye mindre "sjarmerende" enn tykk i kroppen.
Veldig bra sagt, Milfrid. Alt kan ikke settes opp mot ekstrem overvekt. Og det må da være bra å ha varsellamper som blinker når man når en viss klesstørrelse eller vekt? Jeg har aldri vært størrelse 42, men har noen få plagg i den størrelsen. Når jeg bruker 40 er jeg på grensa til å bikke over normal BMI (uten at jeg er så opptatt av den måten å måle det på). Og jeg er ganske høy. For folk som er veldig små, kan 42 definitivt være en størrelse som betyr overvekt. Jeg er fullt klar over at mange er slanke i den klesstørrelsen, og at den neppe betyr voldsom overvekt for noen. Selv om det er et mye mindre problem å veie 8 kg for mye enn å veie 40 kg for mye, så kan det jo likevel være et problem og noe man bør jobbe med å snu.
Utrolig bra skrevet Milfrid. Jeg kjenner at jeg nærmest ikke orker delta i tråden nettopp fordi jeg ikke har et sykelig forhold til mat, og mener at 42-44 ikke bør være gjennomsnittsstørrelse i Norge.
Ja, ei venninne av meg som faktisk er vektoperert, var vel størrelse 44 (i bukser) da hun ble operert. Og såpass overvektig at hun fikk operasjon. Sikkert vanskelig for noen å se for seg, men hun var altså i fedmeklasse 2 og kunne knapt gå normalt pga. hevelser og smerter i beina pga. vekten. Men hun har en kroppsform som gjør at hun aldri har vært oppe i større enn det til tross for fedme.
Så konfeksjonsstørrelse har ikke alltid så mye å si altså. Det kommer an på kroppsform.
Nettopp. Det blir som om man aldri kan skrive om kvisene eller den sterke hårveksten sin fordi det finnes mennesker med alvorlige sykdommer. :himle:
Kanskje? Selv om jeg må innrømme at jeg lurer på hva som bør være gjennomsnittsstørrelsen og hvorfor. Altså, jeg skjønner at 52 og 32 kanskje ikke er helt sunt for de fleste voksne damer, men tenker at folk faktisk kan være friske og fine i alt fra 34 til 48. Eller er jeg helt på jordet nå? :undrer:
Endelig noen som ikke bare "vaser i vei" om at overvekt oppstår grunnet spisesykdom...og at det faktisk finst en varsellampe et sted... som gjør at man kanskje kan klare å snu...iallefall innse at man er på helt feil vei! :dulte: Enkelte klarer det altså, mens andre ikke...
Eh. Du skjønner at dette er to forskjellige "kategorier", Veravera? Det er ingen her som sier at overvekt oppstår grunnet spiseforstyrrelser, sånn generelt sett. Vi snakker om ekstrem fedme her. De som klarer å forandre seg når varselklokkene ringer, er jo som regel de som IKKE lider av slike problemer.
Vaser i vei ... Satan altså.
Som regel ja, men man kan vel ikke skjære alle over en kam? Kan man? Det må vel finnest noen av dem også som klarer å endre på feks spisemønsteret sitt?
Det HI spør om, er jo hvilke mekanismer som gjør at noen går fra normalvekt tildet hun omtaler som ekstrem overvekt. Og så langt jeg kan se er de fleste enige om at hvis vi snakker om den type overvekt, ligger det oftest mer bak enn at en bare må ut og løpe litt oftere og spise mindre, sant? Og når de som da er overvektige i den kategorien vi snakker om deler sine erfaringer, som for noen er vonde og smertefulle, for å svare på HIs spørsmål, synes jeg det er utrolig fint og verdifullt. Jeg skjønner faktisk at hvis en har orket å dele en del av det som folk har skrevet her, kan det oppfattes provoserende når det snakkes om at det lyser varsellamper når en bikker størrelse 42. Skjønner dere det?
Det betyr ikke at en ikke kan delta og mene noe i denne tråden dersom en ikke har den type problemstillinger eller ikke er ekstremt overvektig. Alle kan delta i alle tråder. En bør bare tenke seg litt om i forhold til hva en skriver og hvordan det kan berøre folk.
Kjære deg. Noe overvekt oppstår pga. sykdom. Alle kan ikke snu, og de som blir sykelig overvektige, kan gjerne ikke det. Men mange av oss litt gladtjukke kan. Det er det mange har prøvd å fortelle i tråden. Gladtjukk er snørr, sykelig overvekt er barter. Det er ikke det samme!
Jeg skjønner at det er fryktelig vanskelig for deg å skjønne denne forskjellen, men jeg ville nok rådet deg til å slutte å terpe videre på dette. Dette sårer faktisk folk.
Det var med en viss grad av spenning jeg logget meg på her igjen, kan dere si. Vekt og kosthold er et minefelt, og etter å ha vært her på FP en stund så føler man jo at man kjenner personene bak nickene, og det siste man vil er å si noe som støter, jeg er livredd for at det jeg sier skal komme feil ut og gjøre vondt. Men samtidig så brenner jeg virkelig for temaet (altså kosekilo-temaet) og jeg har veldig, veldig lyst til å jobbe med problemstillingene knyttet til kosthold og bevegelse og "kosekilo" når jeg en gang blir ferdig utdannet. Og spesielt rettet mot familier og barn. Forebyggende kosthold. Jeg har null kompetanse når det gjelder misbruk av mat, og jeg tror heller ikke jeg får det av å studere ernæring.
Men det må jeg si: Jeg har lært ekstremt mye her inne av noen av dere. Virkelig, virkelig mye som neppe står i noen lærebøker. :klemme:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
