Sitter og undrer litt...
Personer som har vert tynne/slanke/normalvektige og begynner å legge på seg....og etter noen år er enkelte blitt ekstremt overvektige?? Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"? ( tenker da ikke på bivrkning av event. medisinbruk da det er vansklig å ta fatt i/kontrollere). Lyser det ikke et rødt varsel-lys en eller annen gang? Forteller ikke omgivelsene noe? (Og kleskapet...) Eller lar man det bare "skure å gå" rett og slett fordi problemet med vekten blir så stort at det er uoverkommelig..?
Mener ikke å kritisere noen eller no`sånt, jeg bare undrer....
Du spør godt og jeg har ofte tenke på det samme. Det er ikke lett å svare på. Jeg er tynn nå, men har vært sykelig overvektig i mange år før dette (har gått fra BMI på 44 til BMI på 20 på de siste 3,5 årene). Før overvekten var jeg slank. Jeg begynte å misbruke mat, slik som alkoholikere misbruker alkohol eller narkomane bruker narkotika. Jeg spiste ikke fordi jeg var sulten, men fordi jeg døyvet et savn/følelser. Det ble verre etter at pappa døde da jeg var 20 (han ble bare 47 år), da spiste jeg bort sorgen. Mat ble en større og større venn, jeg tydde alltid til mat i stedet for piller eller det å kjenne etter på følelsene. Mat "reddet" meg fra alle typer negative situasjoner, men gjorde selvsagt problemet bare større uten at jeg så det.
Selvsagt lyser varsellampene, det gjør de ganske ofte når man blir større og større. Men man klarer ikke å ta tak i det. Man klarer det kanskje en stund, men så blir man dratt inn i suget igjen, slik som en alkoholiker begynner å drikke igjen etter å ha holdt seg unna en stund. Det som på noen måter er enda verre med mat enn med alkohol og narkotika er jo at man MÅ ha mat. Narkotika og alkohol kan man holde seg helt unna, mat må man ha. Jeg sier ikke at overspising er verre enn alkoholisme og narkotika altså, bare poengterer at det kan være et rent helvete å komme seg utav ved egen hjelp. Mange trenger hjelp utenfra, men som sterkt overvektig er man dømt nedenom og hjem av samfunnet, også av helsevesenet, og man er ofte for skamfull til å søke om hjelp. Ikke får man ofte andre råd enn "spis mindre og tren mer" heller, så det er ofte dødfødt å få hjelp fra noen.
Jeg har aldri vært SÅ stor, men det er vel de samme mekanismene som gjør at jeg er 10 kg for tung, som for de som er 50. Jeg klarer ikke ligge unna, jeg klarer ikke ta de riktige valgene, selv om jeg jo VET hva jeg burde velge.
Sansynligvis kunne jeg ha vært veldig stor om jeg var glad i mat i tillegg til søppelmat. For mange spiser begge deler, jeg har 'heldigvis' bare spist en av delene.
Jeg kan ikke se at det burde være lettere å ta tak i dette om det er 10 eller om det er 50 kg. Problemet ligger i dårlig selvbilde og at man får et skjevt forhold til mat i større eller mindre grad selvsagt.
Det kan vel være sånn at man har det såpass trasig mens dette står på - at man er i en slags fornektelse muligens.
Her lyser varsellampene i det jeg begynner pushe størrelse 44 og alle favorittklærne mine begynner bli trange. Merker det også på at det blir vanskeligere å finne klær som passer. Da vet jeg at jeg må ned for å at jeg skal klare holde vekta i sjakk på et nivå jeg føler er ok for meg. Jeg har vært større enn dette en gang, og det vil jeg ikke skal skje igjen, for jeg liker ikke følelsen det ga meg. Men jeg har ikke noen spiseforstyrrelser, og jeg tror det også er derfor jeg ikke blir veldig stor og at jeg faktisk får til å ta tak.
Er det ikke litt slik at man lettere legger på seg jo nærmere 30 år man kommer? Man spiser det samme som før, men kiloene sitter plutselig bedre. Man merker det ikke så godt, man er kanskje mindre aktiv.
For min egen del er det nok at lysten på sjokolade og misnøyen mot å trene er sterke enn lysten til å være slank.
Det som irriterer meg litt er at jeg er VELDIG flink til å trene og sånt når poden ikke er hjemme (15% av tiden). Men når han er hjemme, så skjer det ikke.... Jeg spiser ganske normalt, men skeier i perioder ut mer enn ellers ja. Men ikke noe overspising eller uhorvelige mengder kalorier går ned noen gang egentlig. Det er det hersjens treninga det hele hviler på mener jeg. Skulle virkelig ønske jeg fikk til å trene sammen med andre, på faste dager ol. Da er det jo morro.....
For meg er det 46 som er "skjerpe seg" størrelsen. Og bilder. det var det som skjedde sist jeg slanket meg 4-5 år siden) og det er det som skjer nå. :godt i gang: Jeg har heller ingen spiseforstyrrelse og har ingen traumer i forhold til mat.
Jeg var ti kilo for mye da jeg ble gravid med eldste (øl, mange karbs, blitt eldre, ingen trening) og la på meg 30 kilo under graviditeten (bekkenløsning,kaffe latte og croissanter) , og så gikk bare ti av ved fødselen og ti i løpet av det første året etterpå. Og så satt jeg der, da og veide tjue kilo for mye, plutselig. (Jeje, plutselig og plutselig)
Det var trening, kostomlegging og varig livsstilsendring for hele familien som ble nøkkelen for meg. Jeg gikk ned de tjue kiloene på et år. Noe kom tilbake pga litt for lite trening, og jeg kom meg ikke så mye ned mellom de to siste graviditetene som jeg hadde ønsket, så jeg har en jobb å gjøre i permisjonen nå. Jeg skal tilbake til mitt livs form, bokstavelig talt. Resten av mitt livs form.
Det er å øke aktivitetsnivået som er nøkkelen fremover, jeg har det kostholdet jeg ønsker og makter å ha. Det kunne vært enda bedre, men resten av familien skal også spise maten, og jeg gidder ikke lage mer enn et måltid ad gangen.
Eg trur nok Iset har rett i det ho skrive her. Og at det kan vere provoserende på andre at vi skrive at våre klokker ringe på 42/44/46 whatever. Men i dette sjiktet har nok Karamellen rett, lysta på sjokolade og sofaliv er sterkare enn lysta på str. 38.
Jeg føler at jeg ikke har så mye valg jeg. Sitter jo i aleneforeldrefella i 11 dager i strekk av gangen. Da blir det mye sofaliv (ikke så mye sjokolade).
Jeg er hellig overbevist om at jeg hadde trent mer om jeg hadde hatt noen til å sitte her på kvelden et par dager i uka, så jeg kunne kjørt til SATS (om jeg hadde bil) og trent på gøyale timer. :nemlig:
Minn meg på dette om jeg noen gang kommer i denne situasjonen. :knegg:
Eg sitte jo i samme fella, men eg ser jo at eg kan gjere noko meir. Eg KAN parkere bilen 500 meter frå jobb, eg KAN sette den pilates-dvden på etter ungane har lagt seg, eg KAN bruke tida med ungane i svømmehallen på å få tatt nokre lengder (noko eg gjorde i dag :stolt: ) og eg KAN ta en joggetur mens ungane sykle ved sida av. :flau:
Jeg var tynn og til og med mager til jeg var i midten av 20-åra. Jeg kunne spise alt jeg ville og la ikke på meg. Plutselig endret det seg, og jeg la på meg sakte men sikkert (med unntak av et par ekstreme perioder hvor jeg var undervektig). Rett før jeg ble gravid, var jeg kanskje 10 kg overvektig, og da hadde jeg bestemt meg for å ta fatt. Men så ble jeg gravid, og kunne jo ikke slanke meg, og siden da har det bare gått oppover og oppover. Jeg forsøkte meg på en Grede Rode-kur i fjor, men det orket jeg ikke. Jeg finner meg ikke til rette i rollen som salatknaskende flink pike - jeg er mer typen som ligger i sofaen med chips og øl. Det går bedre med lavkarbodiett. Så er det treninga, og det får jeg i hvert fall ikke til. Jeg var et astmatisk barn uten ballfølelse, og etter det ble slutt på traumatiske gymtimer, har jeg ikke vært i nærheten av å trene med unntak av noen spede forsøk på å følge flowtimer på SATS.
For å oppsummere, så lyste alarmklokkene da jeg var pluss 10, men jeg ignorerte det av naturlige grunner. Etter det har jeg vært fanget av tidsklemme og manglende erfaring med trening og sterk motvilje mot kaloritelling og kroppsfokus. Dermed er det blitt 30 kg for mye. Håpet er at lavkarbo og en eller annen treningsrutine (som jeg enda ikke har funnet) skal hjelpe. Og jeg veier meg ikke lenger - jeg orker ikke ha det fokuset. Livet har mange nok utfordringer som det er.
Ja men det er ikke min ide av morsom trening. Jeg er der at om det er kjedelig og lite lystbetont, så er det ikke noe å satse på. Jeg har vært ganske aktiv innen spesielt en idrett før, og det var jo kjempegøy. Å trene for å trene er ikke noe jeg gjør.
Håper nå at en ellipsemaskin foran TVen kan fungere da. Kanskje jeg glemmer at jeg trener?
Jeg har i voksen alder gått fra å være normalt slank til å bli temmelig tynn, så jeg er vel strengt tatt ikke kvalifisert til å uttale meg i denne tråden, men jeg gjør det likevel. :snill:
Iset har et poeng, jeg tror det fins en del overvektige der ute som bruker mat som trøst og kommer inn i en ond sirkel de ikke klarer å komme seg ut av. De har i utgangspunktet et annet problem og får et overvektsproblem i tillegg.
Jeg tror også at veldig mange kvinner er utsatt for vektøkning i enktelte livssituasjoner. Å flytte hjemmefra og begynne med studier som ofte skjer i begynnelsen av 20-åra tror jeg er en noe risikofylt tid mht vektendring. Man skal lage seg et eget liv med egne matvaner, og mange studenter tyr til billige og lettvindte (ofte usunne) løsninger i matveien. I tillegg slutter de kanskje med den organiserte treningen de drev med gjennom ungdommen, og kommer man ikke i gang med trening under studiene er det lett å legge på seg.
I tillegg er barneproduksjonsalderen "farlig" mht vekt. Man legger normalt på seg en del i svangerskapene, og langtfra alle klarer å nå matchvekt igjen etter fødsler. Det krever en del selvdisiplin å spise sundt og trene når man har små barn - man er ofte sliten og sofaen roper mer enn joggeskoene. Det blir lett slik at det siger på noen ekstra kilo for hvert barn, og vips så er det kanskje blitt 15 tilsammen. Selv om man innerst inne er klar over hva som skjer, har man ikke alltid overskudd nok til å ta tak i det.
Med fare for å bli hudflettet:
Jeg tror også dette har noe med miljøet man oppholder seg i å gjøre. Mannen min og jeg diskuterte faktisk dette for kort tid siden. Vi var i svært 40-årslag nylig, og da vi kom hjem sa Synnemormannen at det var påfallende mange meget slanke og flotte damer i selskapet - han var imponert over hvor godt disse mødrene (hvorav de aller fleste var over 40) holdt seg. I denne omgangskretsen er trening VELDIG høyt prioritert, mange driver idrett på høyt nivå ennå i tillegg til at de har krevende jobber og drøssevis av barn. Vi konkluderte vel egentlig med at denne gjengen kanskje ikke var representativ for den gjennomsnittlige 40-åring. Det er lett å bli påvirket av dem man er sammen med - jeg merker selv at det er lett å bli påvirket av alt treningspratet til disse menneskene. Motsatt: Vanker man i et miljø der mange er kraftige/overvektige - kanskje pga årsakene øverst i innlegget - og trening/kosthold ikke er noe stort samtaletema, er det kanskje vanskeligere å bryte denne livssituasjonen og gå ned i vekt alene?
For min del har det vært fem år med stress, bekymringer, uregelmessig søvn, uregelmessige måltider, lite trening - og til slutt generell slitenhet og apati, som har gjort at 20 kg har sneket seg på, og har satt seg som pokker.
Hun som var vår kontaktsykepleier da vi fikk Lillemann sa at i slike tilfeller er det to muligheter - enten går foreldrene ned i vekt, eller så legger de på seg. Vel - jeg hørte dessverre til kategorien "legger på meg." :mumle:
Jeg vanker ikke noe miljø som er spesielt overvektig eller treningsfokusert i alle fall. Har venner og bekjente av begge kategorier i skjønn forening egentlig.
Finnes det veldig "slanke" og "fete" miljøer altså? Om man ser bort fra idrettsmiljøer og slankeklubber da.
Joika: Jeg syntes veldig synd på meg selv fordi mannen jobbet kveldsvakter og jeg ikke fikk trent. Eller fordi jeg måtte velge mellom å trene eller være sammen med ham når han ikke hadde kveldsvakter.
Men så fant jeg ut at lysten på str. 38 ble såpass sterk at jeg ikke skulle gjøre meg selv til offer. Jeg kjøpte en haug med trenings-DVD'er, pilatesball, bosuball, strikker og matte. Og så trente jeg hjemme. Ikke like gøy som å trene på Elixia, men trening.
Mens jeg var student, så trente jeg gjerne på dagtid, i lunsjen eller før jeg skulle gå hjem.
I tillegg la jeg inn fysisk aktivitet overalt hvor det var mulig. Gikk til barnehagen, gikk til Blindern, gikk til byen, syklet, gikk på ski, hadde jeg sjans til å kunne gå eller bevege meg på annet vis, så gjorde jeg det.
Jeg ser hvor vanskelig det er å gå ned de 5-6 ekstra kiloene jeg gjerne skulle blitt kvitt. Jeg tipper at det ikke er så veldig mye enklere å gå ned de 20 ekstra eller 30 ekstra som andre har.
Det tror jeg er ganske tilfeldig, ja. Omgangskretsen min er nok ganske gjennomsnittlig, og i alle de ulike grenene av den er det påfallende få som har blitt sittende med mange ekstra kilo etter graviditetene - uten at det råder noen spesiell trenings- eller slankemoral av den grunn.
Aner ikke.
Jeg har bare vært "tynn" dvs innenfor normalvektig på bmiskalaen en gang i mitt liv, det var et knapt år da jeg var 17-18 og handlet om miljøforandring og en ny start og ganske mye annet på en gang, men sunt var det ikke.
Ellers fokuserer jeg litt på at jeg forsåvidt er heldig, jeg har aldri levd et liv som tynn og nedturen ved å legge på seg gradvis kom i mitt tilfelle som mange problemer som bare ballet på seg, til slutt ved at gjentatte prolapser og andre fysiske plager gjorde meg fullstendig passiv.
I mitt hode tenker jeg i alle fall at folk som jeg vet har en slank fortid har gått på en smell som jeg også har, selv om utgangspunktet var anderledes.
Jeg går mye faktisk. De skal jeg ha. Har jo ikke bil, så da blir det jo sånn. Men jeg har store problemer med å motivere meg for å gjøre ting jeg finner kjedelige, så å dra i gang prosjekter jeg er dømt til å mislykkes med, det gidder jeg ikke. Pllatesball og treningsdvder er rett og slett for kjedelig. Jeg trenger det sosiale sårt for å dra meg (dette gjelder det meste jeg gjør.. studier, jobb osv).
Prøver noe nytt nå, og satser på en ellipsemaskin. Jeg forsøker ikke gjøre meg selv til noe "offer", men jeg vet det er enklere om man kan velge å gjøre ting man faktisk har lyst til, enn å måtte gjøre kjedelig trening av ren plikt.
Det blir kanskje litt drøyt å dra den helt til "fete" og "slanke" miljøer, de fleste har vel venner som i ulik grad er opptatt av trening og kropp - men jeg mener jeg likevel har et poeng. I den vennegjengen jeg omtalte i forrige innlegg, er en meget stor andel av fritiden viet til trening og man snakker veldig mye om trening. Man faller rett og slett litt utenfor om man ikke er med på "kjøret". Jeg ser også at flere av dem som er i den gjengen har gått fra å trene helt moderat til å trene veldig mye de siste årene.
Samtidig så kjenner jeg folk som ikke er interessert i trening, de vet de burde men orker ikke. De sliter mer med å holde vekten enn den andre gruppen pga dette. Har man ikke noen rundt seg som "drar" en igang, er det vanskeligere å ta tak selv.
Jepp, men jeg tror ikke du har en fuksjonsnedsettelse som gjør det ekstremt vanskelig for deg å gjennomføre kjedelige oppgaver. Jeg har det rett og slett ikke i meg om det ikke er det minste morsomt eller om jeg ikke "blir sett" (det vil si at noen "drar meg" i form av at jeg føler jeg "må").
Jeg må ringe på mamma og be henne over for å få utført ting som husarbeid, klipping av gress, betaling av regningsbunke på kjøkkenbordet osv. (Hun kommer heldigvis ganske ofte og jeg trenger virkelig dette sparket bak for å få ut fingern). Det er ikke "bare" å ta seg sammen for alle. :) Men jeg vet dette er utrolig vanskelig for de aller fleste å forstå.
For de aller fleste er det det, Joika. Ikke for deg kanskje, men for meg og alle de andre kosegrisene så handler det om å finne en måte å integrere trening i hverdagen på en grei og fornuftig måte, ikke finne på alskens unnskyldninger, men just do it.
Jeg trente ikke før jeg ble 29 år, så jeg var helt dust på feltet. Jeg var god til å røyke, rocke og drikke øl, jeg. :knegg: Men jeg overførte rutiner jeg hadde på andre felt til treningen (i mitt tilfelle musikk), og vips så funket det.
Jeg var normalvektig frem til jeg var rundt 25 år. Da var jeg lei av å ha dålrig samvittighet for alt jeg puttet i munnen og slappet litt mer av. Det endte med at jeg la på meg. La sikkert litt på meg hvert år selv om jeg var flink til å trene. Så ble jeg gravid og la på meg mye. Livet som nybakt mamma var ingen dans på roser, og trøstespisingen startet. Så da la jeg på meg masse på kort tid. Klarte å gå ned endel, ble gravid og så var det samme runden igjen. Startet på lavkarbo for tre år siden og gikk ned 25 kg. 15 av de er på igjen. Jeg har et utrolig dårlig forhold til mat og trøstespiser når jeg føler at jeg mister kontroll over maten. Det er noe dritt og det er faktisk ikke bare å ta seg sammen. Det sitter litt lenger inn enn det. Jeg trener 4-5 ganger i uka, spiser greit, men er oververktig.
(Jeg har vokst opp med en mamma med anorexi/bulimi og det har gjort at jeg har et utrolig dårlig forhold til mat.)
Jeg er enig med deg, men samtidig må man være klar over at det kan ligge mange og også mer komplekse årsaker bak overvekt. Jeg er en "ytterkantperson" i alt jeg gjør. Enten så blir jeg best, eller så får jeg det ikke til. Ikke noe mellomting altså. Jeg fant til slutt "min greie" innen fagfelt og har jo blitt helomvendt på rekordtid, men har ikke helt funnet "min greie" innen hjemmetrening, for å si det sånn. Får håpe ellipsemaskinen kan gjøre susen nå da, så jeg helomvendes. :knegg: Satser på å døyve kjedsomheten med TV, og belønne meg med diverse innkjøp av TV-serier.
Når det gjelder tvangsspising/overspising (BED) så blir det jo det samme å si til en person som sliter med dette, at vedkommende skal ta seg sammen og slanke seg, som å si til en alkoholiker at vedkommende skal ta seg sammen og slutte å drikke. Jeg sier ikke at noen her i tråden sier det, men bare for å poengtere. Altfor mange sier at det bare er å ta seg sammen og bruke viljestyrke når det gjelder å gå ned i vekt, men det ER forskjell på 10-20 kgs overvekt og 70-100 kgs overvekt. I den siste kategorien finnes det som regel mennesker med store psykiske spiseproblemer. Man blir ikke så stor fordi man ikke går på Elixia.
De fleste av oss er ikke tvangsspisere, slik de fleste av oss ikke er alkoholikere.
For de fleste av oss er det faktisk å ta seg sammen, men det betyr ikke at jeg ikke respekterer dem som sliter med spiseforstyrrelser. De fleste av oss er helt alminnelige bedagelige hverdagsmennesker som liker å late oss på sofaen, fremfor å lære oss den edle treningskunsten.
Det er ikke alltid lett å ta seg sammen, og for noen er det sikkert tyngre enn for andre siden folk er ulike og i varierende grad er i besittelse av den selvdisiplin som trengs til å få gjennomført endringer som kan synes kjedelige. Likevel er det faktisk bare en ting man kan gjøre: Å ta seg sammen selv om det er vanskelig.
Skal man som småbarnsforelder få tid til å trene, må man ofte bruke fantasien og legge alt man har av godvilje til for å få det til. Jeg har alltid sagt at VIL man trene, så klarer man det. Men man må VILLE få det til, og bruke alle smutthull: Sykle på spinningsykkel foran tven fordi man er alene med barn, gå på trilletur med to barnevogner samtidig mens man venter på barnehageplass, jogge mens barna er på fotball/håndball/ballettrening, jogge etter foreldremøter mens man likevel har barnevakt, jogge med barna syklende rundt seg, dra barna med på fjelltur og gå på ski med ett barn på ryggen mens du drar ett til på akebrett med den ene hånden og leier det tredje som holder på å lære skigåingens kunst i den andre hånden (ja, jeg har gjort det stuntet og det var VELDIG effektiv trening!) Jeg har gjort alt dette fordi jeg VILLE få tid til fysisk aktivitet - selv i perioder der jeg har vært så sliten at jeg ikke visste bak frem på meg selv.
Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt. Selv jobber jeg i treningsbransjen, og trener mye selv og elsker naturligvis å trene. MEN: det er ikke det at man ikke trener som gjør at vekten øker. Det er det som puttes inn i munnen. Naturligvis gjør trening sitt til at man kan spise mer, men man skal trene ganske hardt og lenge for gå ned bare ved hjelp av trening. (For å ta av ett kilo, skal man forbrenne ca 7000 kcal. Det vil si ca 14 timer med løping. Det er mye løping.)
Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!
Det er jeg helt enig med deg i. Problemet kommer når man mister kontrollen, trøstespiser fordi man synes man er feit, osv. Så er man i den onde sirkelen. Jeg vet ALT om hva jeg bør og ikke bør spise, men det hjelper så lite når man ikke har kontroll.
Jeg er ikke enig. Dette tror jeg er veldig individuelt altså. Jeg kan leve på 1300 kalorier men ikke gå ned i vekt. For sure. Trener jeg ikke så skjer det ikke noe..... Dessverre. Tror ganske mange har det sånn.
Jeg er veldig treningsfokusert, det er helt sant. Du har rett i at kosthold er ekstremt viktig ifm vektnedgang - skal man gå ned i vekt må kcal inn < kcal ut. Min teori går på at jeg tror svært få klarer å få en varig vektnedgang dersom de kun slanker seg ved å redusere matinntaket. Da vil jo forbreninningen gå ned slik at man legger på seg igjen så fort man spiser litt mer igjen. Det er ikke så mange som klarer å spise lite resten av livet. Trener man derimot mens man slanker seg (og etterpå), holder man forbrenningen oppe slik at man lettere unngår vektoppgang.
For all del - jeg skal ikke tøffe meg for mye her jeg sitter med Cola Zero, Stratos og ostepop... :sparke: Men synes bare det er viktig å få frem at det ikke hjelper å trene uten at man tar tak i kostholdet. Mange overvektige som tenker at "jeg får jo ikke trent/liker ikke å trene, så da kan jeg jo bare fortsette å være overvektig da"
Tja, jeg er ikke i kategorien sykelig overvektig, enda.
Men noen sylfide er jeg definitivt ikke lengre. Jeg var en str. 34/36 frem til jeg var 24-25 år. Nå er jeg 29 og bruker 44.
Sånn midt i tjueårne ble jeg veldig glad i, og opptatt av matlaging, kjærestekos, cafèliv, vinkvelder og begynte sakte men sikkert å legge på meg. Jevnt og trutt. La omtrent ikke på meg i svangerskapet med poden. Gikk ned 15 kg den uka poden ble født, mest sannsynlig pga. av traumet med KS og reoperasjon. Da var jeg m.a.o. tilbake på akseptabelt nivå noen måneder, så "plutselig", uten at jeg egentlig la merke til det hadde jeg lagt på meg 20 kg på rekordtid.
Og her sitter jeg. Det er kombinasjonen latskap, alt for glad i mat, det gode liv, tv og nett og å ikke klare/gidde og sparke meg ut av døra for å løpe/trene/Whatever.
Det til tross for at jeg for tiden er hemmafru med barn i barnehagen og plenty tid til trening. Jeg er rett og slett bare udugelig lat og en elendig selvpisker.
I tillegg klarer jeg alltid å synes at jeg ikke er så verst selv om jeg ser at jeg er alt for tykk og kjenner på helsa at jeg skulle bevegd meg mer.
Jeg begynte å legge på meg da de to eldste var små. Jeg hadde en stillesittende jobb og mannen min jobbet mye overtid. Jeg hadde ikke mulighet til å få trent, men prøvde i helgene å dra på tur med barna. Ofte var det andre ting som måtte gjøres i helgene osv.
Etterhvert var jeg 15 kg tyngre, men dette var over flere år. Så klarte jeg å slanke meg nesten 10 kg, men så ble jeg kreftsyk. Så ble jeg frisk igjen, men med barn og utdanning ble det vanskelig å klare å få trent slik jeg ville, og jeg slet med utmattelse etter kreftbehandlingen. Året før jeg ble kreftsyk igjen hadde jeg klart å gå ned noen kilo og jeg trente regelmessig.
Jeg har en slags kontroll når jeg spiser lavkarbo. For første gang i mitt liv kan jeg spise mat uten å ha dårlig samvittighet. Jeg har slanket meg siden jeg gikk i 6. klasse. Helt uten grunn selvfølgelig, men det har gjort noe med forholdet mitt til mat. Jeg tror det blir litt sånn som når feks mamma gikk fra å ha anorexi til bulimi. På ett tidspunkt ble hun så lei av å alltid være sulten at hun gikk over til den smarte ideen og spydde istedet. Begge deler har nesten tatt livet av henne. Heldigvis har jeg aldri vært i nærheten av å spy opp maten min, det er vel derfor jeg la på meg så fort etter at jeg sluttet å slanke meg.
Jeg tror at det er vanskelig å få kontroll over matinntaket fordi mat er noe man ikke kan unngå - alle må ha mat. Skal man slutte med noe, er det lettere å slutte helt enn å slutte delvis.
Det med overvektige kvinner som ikke blir ledere er interessant. Jeg tror jeg har lest et eller annet sted at høyt utdannede har lavere BMI enn lavt utdannede (uten at jeg kan dokumentere dette). Mange lederstillinger krever høy utdannelse. Det kan være en del av grunnen.
Jeg tror også at en del overvektige kvinner har lav selvfølelse - de tror alle rundt dem tenker at de ikke har selvkontroll pga vekten - og mer eller mindre ubevisst utrykker dette i jobbsituasjon.
Til slutt tror jeg også at det faktisk skjer at overvektige kvinner ikke får lederjobber nettopp fordi de har rett i at de som skal ansette dem tror at de mangler selvkontroll/selvdisiplin.
Jeg ser at jeg tror veldig mye i dette innlegget.... ;)
Jeg trener mye, 4-5 ganger i uka, det har jeg gjort i 1.5 år nå. Det hjelper ikke så mye på vekta. Kroppen funker bedre, men vekta er ganske stabilt høy. Det er selvfølgelig kostholdet mitt som er problemet. Enten spiser jeg alt for lite eller så spiser jeg for mye dritt.
Veravera, jeg skjønner godt at folk som ikke selv har mat som issue i livet sitt ikke skjønner dette. Men med mindre det handler om de "ergelige 5 ekstrakiloene" så er det ofte et ganske sammensatt bilde som ligger bak en større overvekt.
Jeg takler ugreie følelser/stress ved å overspise, og i perider hvor jeg har lagt på meg mye, har jeg hatt det såpass ugreit at stramme bukser og større mage har vært totalt irrelevant.
Nå har jeg også evnen til å føle meg like fin med ti kilo ekstra som jeg gjør som normalvektig, og den biten kan sikkert også være vanskelig å sette seg inn i for folk som har et annet syn på egen kropp.
Jeg tror vi alle sliter med uheldige tanke- eller handlingsmønstre på enkelte områder, så om man prøver, så er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne dette med overvekt likevel? Ganske mange klarer bare ikke å slutte å røyke heller, ikke sant? Eller de klarer ikke å jobbe mindre, enda de jobber så mye at det er helsefarlig. Eller de klarer ikke å bryte ut av set usunt forhold. Eller de klarer ikke å sette grenser for en innvaderende mor i livet sitt. Eller tusen andre greier.
Selv synes jeg ikke at mitt kronglete forhold til mat gjør meg noe dårligere enn hvilken som helt annen person. Men jeg registerer at mange tillater seg å tenke motsatt. Forskjellen på vektproblematikk og mye annen problematikk er jo at det er så synlig. Og jeg mistenker at mange som selv sliter med ett og annet synes det er deilig å se ned på folk med det synlige problemet. (Og nå snakker jeg på ingen måte til deg her altså - du spør av nysgjerrighet og jeg er glad for å få lov til å svare. Det er bare en generell betraktning.)
Det er sikkert bare å "ta seg sammen"... Problemet er at man må ta seg sammen så utrolig mye lengre når man har 40 kg som skal av enn når man har 5-6 kilo som skal av! Jeg er utrolig god på å slanke meg. 25 kg, 18 kg, 10 kg - og så mister jeg konsentrasjonen på en eller annen måte, og vips! (føles det som) er kiloene på plass igjen, og jeg må starte på nytt - med de samme kiloene som sist (og gjerne et par ekstra).
Gud, så lei jeg er!
Jeg begynte å legge på meg i studietiden, da jeg flyttet hjemmefra og styrte kostholdet selv. Mye pasta og øl - kort oppsummert. Og lite trening. Og så ble jeg samboer, og det ble mye sofakos og gode middager, og det snek seg på enda litt mer. Og så ble jeg gravid, fikk bekkenløsning og ble sittende mye i ro. Ja, og sånn går nu dagan.
Jeg er ikke noe dårlig menneske av den grunn. Jeg kan kosthold, jeg liker å trene, jeg har ikke store psykiske problemer og er ikke viljesvak, men jeg er glad i mat, glad i vin, glad i søtt, har det litt for travelt i hverdagen, har litt dårlig selvbilde, og vet at veien dit jeg vil være er så lang at det nesten ikke er noen vits. Mislykkes man mange nok ganger, mister man troen på at veien fram er farbar, og det blir tyngre og tyngre å motivere seg for jobben. For det er virkelig en stor jobb! 5-6 kilo er "bare" et lite hobbyprosjekt, mens 40 er heltidsjobb i flere år.
Det er et tema jeg har tenkt en del på, ja. Delvis fordi jeg synes det er interessant å se hvor ulikt mennesker håndterer situasjonen når de legger på seg i voksen alder, og også fordi jeg kjenner en som slet veldig med å få jobb og vedkommende følte at vekten var årsaken.
Er det problematisk for deg at jeg tror og mener mye om dette? Eller bør jeg ikke mene så mye om temaet fordi jeg ikke er overvektig selv?
Jeg passer ikke helt inn i det du tror noe om her. Jeg har over 6 års høyskoleutdannelse, og jeg går ikke rundt å tenker at andre tenker at jeg ikke har selvkontroll. På jobb har jeg stålkontroll. Nå kommer jeg riktignok aldri til å bli noen leder, men det er fordi jeg ikke har noe ønske om å bli inspektør eller rektor.
Selvsagt fins det høyt utdannede som er overvektige - det var snakk om gjennomsnittlig BMI og da vil det naturligvis være høyt utdannede som har høy vekt og lavt utdannede som har lav BMI.
Når det gjelder det med selvfølelse, skrev jeg en del, ikke alle. Det fins mange overvektige som har god selvfølelse (heldigvis!), og det fins tynne som ikke har det. Det jeg skulle frem til, er at jeg TROR det fins NOEN overvektige som tenker at de ikke mestrer en lederjobb fordi de har problemer med mestring når det gjelder matinntak. (Ikke alle overvektige har problemer med matinntak)
Nei, det er ikke problematisk for meg at du tror og mener, men du trekker noen ganske heftige konklusjoner om hva overvektige mener og synes om seg selv og hvilke konsekvenser det får i arbeidslivet. Selvsagt kan du synse selv om du ikke er overvektig, men konklusjonene blir litt for enkle, og du skal ikke se bort i fra at du støter noen.
Ja, det kan godt stemme at en del arbeidsgivere diskriminerer overvektige ved ansettelse og forfremmelse. Men da må en jo komme de fordommene som ligger bak den diskrimineringen til livs!
Virkelig? :snill: Jeg vet jo det. Men det er tydeligvis noen som lever i den villfarelse at overvektige ikke eier selvkontroll/er litt dumme/:insert aktuell negativ egenskap:, og ergo ikke er like bra mennesker som de slanke, vellykkede som har selvkontroll/er smarte/:insert aktuell positiv egenskap:.
Ja, kanskje det er en drøy påstand? Men i min jobb treffer jeg mange overvektige som ønsker å gå ned i vekt. Mange av dem klager over at de ikke har tid til å trene. Det er ikke så mange som klager over at de ikke greier å la være å spise feil mat.
Kanskje konklusjonene var heftige, men jeg har faktisk tro på at noen tenker slik. Jeg er sikker på at det sitter godt kvalifiserte overvektige arbeidstakere ute i det ganske land som kunne blitt strålende ledere hvis de fikk prøvd seg. Det er forferdelig om en overvektig ikke får en jobb pga vekten, det er diskriminering på høyt plan - og jeg håper jeg tar feil når jeg skriver at jeg tror en av årsakene til at det er få overvektige i lederstillinger er nettopp dette.
Hvis noen føler seg støtt av innleggene mine, beklager jeg det på det sterkeste.
Det du sier nå, kan jeg være mer enig i. Tidligere så det ut som om du mente at det var på grunn av de overvektiges holdninger til seg selv at de ikke fikk disse jobbene, mens jeg mener at de handler mer om at de blir diskriminert av andre. Nå ser det ut som om vi er mer enige. :)
Men derfra til at de tenker at "da kan jeg bare fortsette å være feit"? Du kan jo ikke lese tankene deres. Du vet ikke hva som ligger bak de enkeltes historie selv om du treffer dem gjennom jobben.
Har aldri vært tynn, så jeg vet ikke hvordan jeg ville tenkt i en evt. overgangssituasjon fra det ene stadiet til det andre. Det må i tilfelle bli fra overvektig til fedme det da, og der har jeg vært mange ganger. Jeg vet hva som er riktig/anbefalt/sunt/lurt, men å følge det opp er en helt annen sak. :(
Jeg ville sagt hjertelig velkommen til deg og oppmuntret deg til å fortsette å trene, naturligvis! :)
Men du skriver jo selv at det er maten som er vanskelig å holde kontroll over. Det jeg mener er at det er mye lettere å skylde på at man ikke har tid til å trene, enn at man ikke klarer å spise kontrollert.
Jeg er tjukk fordi jeg spiser for mye, og formye av feil ting.
Jeg takler stress med mat, andre takler stress ved å jogge, shoppe, drikke, ta piller, slå ungene, rydde huset what ever. Jeg ser ikke helt den store forskjellen?
Dernest finnes det bare en måte å få ned vekten på.
Og det er å spise mindre og annerledes og bevege seg mer.
Det er fasiten enten man vil eller ikke.
Fasiten er enkel, å gjennomføre det er vanskelig.
Og enda vanskeligere om jeg har 100 gode grunner til at jeg er tjukk.
Og det har jeg ;)
Noen ganger går det så sakte og gradvis at det ikke merkes ordentlig før det er "for sent". Jeg har gått opp i rykk og napp siden jeg var 18, og "plutselig" er jeg en 95-kilos tredveåring. :skremt:
Akkurat. Jeg gikk opp 12 kg og trodde jeg hadde gått opp ca 2. :hehehe: Mitt varselssystem slo seg på da buksene i str. 42 ble for trange. Selv om jeg har erfaring med å "plutselig" ese ut selv, har jeg som HI lurt på hvorfor ikke varsellampene går på når man f.eks ikke finner klær på vanlige klesbutikker. Jeg tror at man i slike tilfeller snakker om problemer som er for store (og som ikke bare handler om "spise mindre- trene mer") til at man bare kan "ta seg sammen." :vetikke:
Nå kommer jeg sannsynligvis til å få hodet hogget av, men det handler jo om å ta seg sammen, også med 100 kg overvekt.
Det handler om å ta seg sammen når man kutter ut alkohol, narkotika eller shopping også, etter at man har fått hjelp til å se problemet i hvitøyet og fått mestringsstrategier. Man blir ikke rusfri uten å ta seg ganske kraftig sammen ;)
Det finnes ingen vidundermedisin, det er beinhard jobbing. Jeg mener at slanking bør kvailifisere til sykmeld bla. fordi det er et fulltidsprosjekt som krever hele deg.
Jeg har vært normalvektig hele livet frem til jeg fikk en depresjon i 25-års alderen. Den ble "behandlet" med piller, og bare piller. Antidepressiva er ikke tingen om du trenger å "ta deg sammen" og "ville det".
Etter det ble det flere år med forskjellige piller som bidrar til å passivisere. Til slutt endte jeg opp på bunnivå og fikk endelig skikkelig hjelp. Så sitter kiloene der da, og etter mange år med å ta tak i og rette opp i og beintøff jobbing for å bedre mitt eget liv er det mindre "ville det" igjen i hodet mitt enn det som trengs for å gå ned 40 kg. Jeg tror det bedrer seg med litt tid, men det er sammensatt.
Selvfølgelig må man jobbe for å klare det, det krever også jobbing selv om man feks. er vektoperert. Ting kommer ikke bare av seg selv, som regel. Men det ER litt provoserende når folk sier til et menneske på 150 kg "det er baaare å spise mindre og trene mer, jeg gikk ned 10 kg i fjor ved å bytte ut loff med grovbrød".
Å snakke om overvekt og varsellamper når man bruker størrelse 42 og 44 er jo også ganske provoserende synes jeg da. Eller kanskje trist er mer rett ord ....
Nå så vi av den andre tråden at mange sliter med 60 kg overvekt, - mener man at str 42 er overvektig altså? Er ikke det den mest brukte størrelse her til lands? Jeg synes i alle fall ikke str 42 beskriver noen som overvektig, virkelig ikke. Om røde lamper lyser da så er det litt trist men meg om det, det er vel slik samfunnet har blitt i dag. Alle føler hva som er riktig vekt for seg selv, man at den mest vanlige kvinnestørrelsen her til lands skal bli kategorisert som overvektig er bare trist. Det er jo slik kvinneblader opererer også, kaller disse størrelsene for store ... de er jo faktisk ikke det en gang, de er jo fortsatt innenfor den normale skalaen.
Og bare så det er sagt, nei jeg blir ikke "sår" av å lese slikt fordi jeg rett og slett ikke er overvektig nok har jeg innsett etter den andre tråden.
Men ordtaket sin egen verste fiende og alt det der er jo fryktelig relevant for kvinner / kropp / stigmatisering og hvordan fedme generelt blir sett på i samfunnet. Det hjelper liksom ikke at vi definerer oss selv som overvektige når vi er str 42.
Men da er det tonen og måten ting blir sakt på.
Og det kan sette meg i fyr og flamme også. Om det skjult bak ordene ligger en hentydning om at jeg er mindre verd fordi jeg er overvektig.
Og ikke anntydningen om at grovbrød og trening er et sunnere alternativ enn loff og ikke trening.
Nei helt klart, det er jo tonen. Denne "jeg klarte å gå ned 10 kg ved å bare gjøre sånn og sånn, derfor klarer du fint å gå ned 100 kg ved å bare gjøre det samme, alle klarer det bare de VIL nok, lille venn". Den har jeg fått servert så mange ganger at jeg ikke har tall på det.
Det er vel like lett å skjerpe seg bort fra alvorlig overvekt som å skjerpe seg ut av en noenlunde alvorlig depresjon, tenker jeg. Eller enda vanskeligere, ettersom kroppen jo vil prøve å holde på lagrene sine, og slanking lett ødelegger stoffskifte og forbrenning fullstendig. I tillegg ligger den underliggende årsaken til overvekten, som sjelden, vil jeg tro, er latskap.
For min del så kom kiloene når jeg var gravid første gangen, la på meg 40 kilo under svangerskapet å trodde at de skulle rase av meg når ungen var ute og jeg begynte å amme...så feil kan man ta. Kroppen min sparer på alt i ammeperioden, så da går jeg ikke ned men med en gang ammingen er ferdig så går jeg ned:rolleyes:.
Nå har jeg klart å slanke meg av egen hjelp, ved aktiviteter og riktig spising så er nå slank.Merkelig ord å skrive føler jeg, men jeg er faktisk det :eek:
Jeg har bestemt meg for å IKKE tenke slanking. I det hele tatt. Men jeg tar meg selv i å kjenne ekstra godt etter når jeg tar på meg buksa jeg ikke har prøvd på lenge, og se litt ekstra i helfigurspeilet. :knegg: Jeg vil ha fokus på helse og sunnhet. Jeg vil spise sunn mat, riktig mat, jevnt utover dagen. I stedet for å hyle innpå med dritt når jeg har blitt så sulten at jeg svimler.
Overvekt i seg selv har vært en enorm tyngde på psyken for meg. I perioder har jeg forsøkt å sulte meg hele dager, jeg har vært på grensen til bulimi, jeg har vært deprimert lenge, og jeg har i det hele tatt vært ganske langt ute og kjørt. Depresjonen har blitt hundre og ti ganger bedre etter at jeg begynte å studere, men vekten er der likevel. Nå har jeg begynt å trene, og jeg prøver å spise normalt og sunt. I det siste har det gått mye i salat til lunch, og jeg prøver å være nøye på å få i meg noe til frokost. Jeg har jobbet beinhardt med psyke og selvbilde, og har kravlet meg opp på et nivå som er mye bedre enn der jeg var. Jeg har faktisk vist meg offentlig i badedrakt, og jeg har kommet dit hen at jeg gir blaffen i om folk ser på meg når jeg er på treningssenteret. (Mantraet mitt da er at det er jeg som har mest rett på å være der, ikke de tynne sylfidene. Jeg er feit og trenger trening, de burde ta seg en burger. :knegg: ) Men alt henger og dingler i en tråd, og det er veldig veldig lite som skal til før den ryker. En liten kommentar er alt som skal til før jeg raser ned i det sorte hullet igjen, og søker trøst i sjokolade og popcorn. Men jeg merker at det skjer sjeldere enn før, og fallene varer ikke like lenge som de gjorde for et par år siden.
Nå ble visst dette en avhandling som var langt utenfor tema, men pyttsann. :knegg:
Jeg er også en Mim. Rett og slett for bedagelig anlagt. Jeg har gått fra undervektig til normalvektig til lett overvekt i løpet av 10 år. Godt hjulpet av hormonprevensjon, det var de som satte igang vektoppgangen og som gjorde det umulig å gå ned igjen. Ett år etter at jeg sluttet på p-piller, kunne jeg begynne å gå ned en smule, saaakte. Da trente jeg 4 ganger i uka + gikk omtrent 4 kilometer om dagen. Nå ligger jeg akkurat over BMI-grensen på overvekt, og burde absolutt kunne "ta meg sammen". Jeg spiser sunt, ikke spesielt mye godteri, men er en sofagris og mangler trening. Og bruker 42/44 i bukser. Årsaken til at jeg ikke tar meg sammen i dag, er rett og slett at jeg nå er gravid med (forhåpentligvis) mitt siste barn, og ikke er i noen slags form til å trene (eller spise, for den del :humre:). Men faktisk, så gleder jeg meg til å gjøre noe med kroppen min etterpå. Veldig. Det føltes bare så meningsløst å gjøre det da jeg var "mellom barn".
Jeg vil ikke si at jeg har et problem med vekt, selv om jeg burde det, for å ta meg i nakkeskinnet. Svaret for meg, er ikke svaret for mange av de med skikkelig overvekt eller fedme. Men spørsmålet i HI var hvordan man går fra undervekt til overvekt, og i mitt tilfelle var det uheldige hormoner, samboerliv, god mat, lite søvn, lite tid til egenpleie og lite trening. Svangerskap har jeg ikke gått opp av, men det har gjort meg i vesentlig dårligere form, og gjort dørstokkmila lenger.
Nå, ja. Som en i denne kategorien, så sier jeg ikke at jeg sammenligner meg med de med virkelig overvekt, og sier heller ikke at alle i denne størrelsen er overvektige. Men det er ikke til å stikke under en stol at jeg slev veier en del mer enn jeg burde. Jeg har 10 kilo som ikke burde vært der, og BMI som tilsier overvekt. At andre har det verre, ser jeg ikke som noen grunn til at man ikke selv skal kunne ta seg i nakkeskinnet. Nå er det ikke alle som er overvektige når de bruker str. 42/44, men jeg er det.
Jeg syns ikke det er heldig om vi forskyver skalaen for hva som anses som overvekt for å ikke støte de som har det verre. De aller fleste av oss på vippen hadde hatt godt av å røre oss mer og spise litt mindre godteri, som Mim er inne på. Skal man normalisere mer og mer, ender vi som amerikanerne, og det er ikke virkelig ikke noe å trakte etter. Samme hvor dårlig samvittighet vi får av det.
Igjen, jeg forstår at det er kompliserte forhold som ligger til grunn for virkelig overvekt, og det har ikke vært lett for meg selv å gå ned i vekt når jeg har prøvd. Men jeg tror ikke vi får bukt med noe problem ved å late som det ikke er der.
Jeg har alltid vært veldig tynn, ikke at jeg har lagt merke til det, men har alltid fått masse kommentarer for hvor tynn jeg er. Det har jo igrunn gått over, og etter 2 graviditeter hvor kiloene virkelig kicket, og lavt stoffskifte og enorme inntak med cola så er jeg i en helt annen verden.
Jeg har nok ikke noen type spiseforstyrrelse, har alltid vært glad i middager, men ikke noe mer enn det. Men jeg har nå gått ned 8-9 kilo siden jeg droppa colaen. Det er tungt og direkte pyton, og jeg kjenner nesten at jeg blir trist når jeg tenker på at jeg aldri kan drikke det igjen (har/er nok vært ordentlig avhengi) men jeg orker bare ikke bli større.
Selvfølgelig er det en snev av sannhet, men det er jo en unødvendig kommentar. FOr det er jo ikke sånn at den overvektige ikke er klar over dette. Det er nok (i hvertfall i Norge) sånn at de aller fleste kjenner oppskriften til et slankere liv, men av ulike og gjerne sammensatte årsaker så greier de ikke gjennomføre.
Philippa: Jeg har lagt om kostholdet, jeg. Det er ikke mer å gå på i en normal hverdag. Jeg spiser moderat lavkarbo, jevnt, passe porsjoner og ofte, masse grønt, masse vann og er bevisst hver eneste ting jeg putter i munnen.
Jeg spiser knapt godteri, knapt chips, jeg drikker ikke brus, jeg spiser noen små biter kake til fest, jeg lager det meste av mat fra bunnen, jeg baker kjempegrovt brød og spiser sunt pålegg.
Jeg er en voksen dame som bygger en baby og skal amme i et år etterpå. Og jeg skal i mitt livs form etter det som kjennes som en eviglang periode av graviditet og amming. Men mitt livs form er ikke å se ut om jeg var 18 igjen. Eller 25. Jeg er tross alt en voksen dame med snart tre barn og jeg skal se ut som en voksen dame. Jeg skal ikke se ut som en mager fjortis eller en babe i tjueårene. Jeg skal bare bli sunn og sprek og ha det fint i kroppen min.
Om det var slik at man ikke skulle tro at man ikke kunne mestre en lederjobb basert på at man ikke mestrer ett av områdene i livet sitt, så ville ingen kunne bli ledere.
Meg bekjent finnes det ikke ett eneste menneske som har full kontroll på alle områdene i livet sitt til enhver tid.
Og det er egenntlig dette jeg er aller mest opptatt av - at det er en fordummende og meningsløs slutning å trekke at et overvektig menneske ikke skulle være egnet til både lederjobber og hva det skulle være kun basert på at man ikke mestrer egen vekt.
Det blir så naivt og barnslig forenklet - man tenker slik fordi det er ett synlig problem. Jeg Tenker Mitt om folk som har fordommer mot overvektige. Jeg tenker at de generelt er lite reflekterte og at de garantert mangler selvinsikt. Skoen trykker garantert ett eller annet sted i livet deres også, og hvorfor skulle vektproblematikk være værre enn annen problematikk?
Om en overvektig ikke skulle kunne briljere i en sjefsjobb, så kan ikke en som røyker det, heller. Eller en som ikke evner å følge opp barna sine. Eller en som lever med en krenkende partner. Eller en som strengt tatt drikker for mye på kveldene. Eller en som ikke evner å sette ord på egne følelser og løse opp i knuter i samlivet. Osv. inntil det kjedsommelige.
Når jeg leser i slike tråder som dette, så tenker jeg alltid på en situasjon med en av kollegaen mine. Jeg jobber på en vgs og er velsignet med kloke, hyggelige og høflige kolleger. Men ingen regel uten unntak, selvfølgelig. I en pause for en tid siden sitter en tynn, liten dame fra helse og sosial linjen ved skolen og underholder oss med en "artig" historie. Hun har en venninne som jobber i butikk og som visstnok forteller alle mulig rare og festlige fortellinger fra prøverommet, og denne handlet om en overvektig dame som presser seg inn i en altfor trang kjole. Jeg husker ikke detaljene lenger, men min tynne kollega ler og koser seg og det lyser av øynene når hun begeistret latterliggjør prøveromsdamen som tydeligvis ikke hadde noe begrep om hvor fæl hun så ut i den tettsittende kjolen. HUn ser seg rundt og forventer at vi alle skal le og kose oss med denne historien, men det er helt stille rundt bordet. Alle er tydelig rystet og det er ikke en spore av gehør å få.
Jeg blir fortsatt uvel av tanken på det lysende blikket til kollegaen min, og det ble liksom klinkende klart at hun virkelig koste seg med å se ned på andres overvektproblem. I mine øyne er denne damens hang til skadefryd en langt større last enn prøveromsdamens antatte hang til sjokolade, for å si det sånn.
Selv om noen sier at deres varsellamper lyser når de ikke passer en eller annen størrelse, det være seg 40 eller 46, så er det ikke dermed sagt at de definerer det som overvekt, bare som et varsel til selv om at livsstilen må justeres litt for ikke å vokse ut av nok en størrelse. Og det syns jeg må være greit å si.
I tillegg kan man jo være overvektig i str 42 hvis man er 155 cm høy? Ikke fedme, men overvekt?
Det eneste jeg kan bidra med er, er noen årsaker til at jeg ikke blir overvektig. Jeg er ikke spesielt glad i mat og har aldri brukt mat til trøst. Hvis jeg er lei meg eller føler jeg mister kontrollen over ting, "straffer" jeg meg ved å spise mindre eller ingenting. I stressende perioder er det å være sulten noe som gir meg følelse av kontroll og tilfredsstillelse. Tilfeldigvis er det slik jeg er. Hvis jeg hadde hatt et annet forhold til mat, hadde jeg blitt overvektig fortere enn svint. Og det er sikkert at jeg ikke hadde vært i stand til "å ta meg sammen og spise mindre", like lite som jeg nå klarer å spise normalt i stressende perioder.
Jeg synes ofte det er litt enkelt å si "det er bare å begynne å spise mer, og å bevege seg"
Ja for mange er det der det ligger, men jeg kan for å ta meg selv si at det finnes enkelte dette slett ikke virker på.
Jeg har levd lavkarbo en god stund, i starten på streng ketolyse, og etterhvert mer generell lavkarbo. Jeg gikk OPP 6-7 kilo på denne måten. Jeg har levd svært fettfattig, grove produkter, masse grønt osvosv. Gikk ikke ned et gram. Jeg har trent regelmessig, i etpar år syklet jeg minimum 2 mil på ergometersykkel hver dag, nå har jeg begrenset det til en mil. Likevel sitter jeg her med mange kilo for mye. Jeg har blitt fulgt opp av lege over 5-6 år i forbindelse med dette. Hun sier selv at hun virkelig ikke forstår noen ting, da jeg har gjort ALT riktig, og likevel ikke går ned i vekt. Så jeg må si jeg blir litt lei meg over alle som sier det " bare er å gjøre slik eller slik"
Og nå hadde jeg skrevet et langt innlegg som jeg sletter, fordi jeg ser det kan virke provoserende når det er skrevet av en normalvektig person som aldri har vært overvektig sånn per definisjon. Derfor vil jeg bare føye til at ikke all vekt- /spise- og selvbildeproblematikk er synlig. Og jeg blir en struts når jeg legger på meg eller begynner å miste kontrollen på matinntaket. Jeg dropper å gå på vekta og unngår de strammeste buksene. Det høres helt idiotisk ut, men sånn er det, og ett sted i underbevisstheten er jeg fullstendig klar over at jeg er på ville veier i matveien når dette skjer.
Jeg lar det aldri gå så langt at jeg blir overvektig. Men jeg er ganske nedkjørt psykisk før jeg klarer å ta meg sammen - på Mimsk måte. Det eneste som virkelig fungerer for meg er da å trene (enda) mer og spise jevnere og mer bevisst.
Det med varsellamper må jo være veldig individuelt, tenker jeg. Jeg innser at veien fra observasjon til tiltak hos meg er veldig kort. Legger jeg på meg to kilo synes jeg det er utrolig ubehagelig, og det fører til at jeg endrer på noe. Jeg klarer ikke å sitte stille med ubehaget, eller spise godt - og så blir kroppen grei igjen etter kort tid.
Jeg forstår at jeg er heldig som har det sånn.
Noe annet tenker jeg er strategien man velger når først varsellampen har begynt å blinke. Ikke alle mestrer å velge riktig og perfekt, man føler seg fram, mislykkes, er det ikke sånn da? At mange overvektige har vært smertelig klar over vektproblemet i årevis, prøvd utallige strategier for å gå ned i vekt, at det er vanskelig å holde seg der, og at prisen man betaler per forsøk er å gå ytterligere litt mer opp i vekt?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
