Dixie Diner sa for 14år siden:

Nja. Jeg synes vi har to vidt forskjellige syn på overvektige og at du bør lese denne tråden et par ganger til og virkelig lese det som står her og tenke litt. Jeg synes det er temmelig frekt at du sitter og kaller det vasing når vi skriver om våre opplevelser og prøver å forklare deg det du spør om.

ItsOnlyMe sa for 14år siden:

Ok. sorry, jeg mente ikke vase, tror jeg skal svare når jeg ikke har barna hengende rundt buksebenet! Beklager, trekker det, og beklager om jeg har såret noen.

Olympia sa for 14år siden:

Joda, de kan absolutt det. Men mange er jo absolutt ikke det. Høyde spiller jo en stor rolle i dette. Jeg er 166cm høy, og veide absolutt for mye når jeg begynte å komme inn i størrelse 42. Jeg hadde for høy BMI, for høy fettprosent, eplefasong og altfor mye fett rundt magen.

Jeg har nå gått ned 12 kilo til størrelse 38 igjen, men det var ganske irriterende å nærmest føle at det ikke var lov å føle seg for tykk fordi jeg fortsatt kunne handle i vanlige butikker. Det er alltid noe som er større, det er alltid noe som har det verre, men jeg var faktisk for tykk også.

Salt sa for 14år siden:

Vaser i vei!? Der kom det som bare gjorde at jeg også måtte skrive noe. For det er for pokker ikke vasing at man ikke klarer "å bare skjerpe seg litt" når man har 60 kg for mye. ingling skrev det bra på forrige side om at du, Veravera, selv spør om hva som skjer når man går til ekstrem fedme. Da kan du rett og slett ikke etterpå snu på hælen og si at man kan skjerpe seg.

Det beviser bare at du ikke har forstått essensen i det du selv har spurt om.

Albertine sa for 14år siden:

Jeg føler at jeg sitter på ganske unik kunnskap jeg, for jeg har opplevd begge. Jeg har vært i kategorien sykelig overvektig, hatt problemer med å komme meg ned i flyseter og opplevd at str. 56 er for smått. Men så ble jeg operert, og jeg fikk oppleve det magiske ved å være i str. 42 og kunne kjøpe omtrent det jeg ville av klær. Kan du forestille deg angsten jeg føler nå? Nå når jeg merker at str. 42 er i ferd med å bli 44, at vekta sniker seg sakte, men sikkert oppover? Kan du forestille deg livet med vissheten om at det som gjorde at jeg la på meg 60 kg på noen få år fortsatt ligger i hodet mitt? At jeg fortsatt bruker de samme mekanismene jeg gjorde før, bare i litt mindre grad?

Jeg er kommet i kategorien "du må ta deg sammen", men jeg har prøvd å ta meg sammen i så mange år at jeg ikke helt vet hvordan det er lenger. Og det skremmer meg. Jeg er fortsatt sykelig overvektig inni hodet mitt, og det kommer nok ikke til å gå over. :(

rine sa for 14år siden:

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. :vetikke:) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat? :blånn:

mamaria sa for 14år siden:

Nesten samme historie som meg. Har ikke hatt normalt forhold til mat på det jeg kan huske...
Fordi jeg var aktiv som ung, var det først etter å ha født barn nr 1 at jeg la skikkelig på meg. Rolig barn, loff med nugatti og billig appelsinbrus. Jeg var nede i før-fødsel-vekt kjapt, men derfra gikk det sakte oppover. Jeg merket det ikke. Først da en søster så hyggelig bemerket noe sånt som at "nå må du skjerpe deg før du blir ei skikkelig dundre" noen mnd etter, SÅ jeg det. Da hadde jeg lagt på meg ca 15 kilo på 4 mnd.

Siden den gang har det gått litt opp og ned. Jeg er god på å slanke meg i noen uker, men så blir jeg drittlei, og det er som om jeg må protestere mot min egen avgjørelse om å gå ned i vekt. Tror det er gamle spøkelser fra den tida min mor foreslo at vi skulle slanke oss sammen fra mandagen av.:rolleyes:
Da går jeg opp igjen, av og til fort, av og til sakte. Like forbanna på meg selv hver gang. I år har jeg rukket å gå ned 12 kilo på pulver, og deretter gått opp minst 15. Har ikke veid meg på en stund.
Denne gangen har jeg hatt skylapper på, og tenkt at -senere. IKKE nå.
Dagene er for rolige og ustrukturerte fordi jeg er delvis sykemeldt. Jeg måtte kjøpe meg et par topper og bukser i helga, str 44 og 46.
Og når jeg ser bilder fra sydenturen nylig blir jeg enkelt og greit kvalm, og sletter dem. Jeg føler meg ikke så svær som jeg ser ut.

Albertine sa for 14år siden:

Salt sa for 14år siden:

Ooh, min første røde prikk, og en hevnprikk til og med! :tøff: :rørt:

Pebbles sa for 14år siden:

Veravera, når jeg leser innleggene dine i denne tråden så klarer jeg ikke å fri meg helt fra at du egentlig ikke er sånn superinteresert i å forstå, men kanskje heller har veldig lyst til å fortelle folk at det er skikkelig rart at de ikke fungerer som deg og tar grep med en gang vekten begynner å gå opp?

Correct me if I'm wrong.

Jeg er forresten på mitt aller fineste i str. 42! :hjerter: (har brukt alt fra 36 til 52, så jeg har noe å sammenligne med ;) )

Gud, som jeg begynner å savne den størrelsen når jeg leser denne tråden!

Dronningen sa for 14år siden:

Jeg føler i hele tråden at du har et skjult poeng du prøver å komme fram til. Kan du ikke bare si innledningsvis hva du mener da, så slipper man en hel tråd med forklaringer som ikke godtas?

Er det latskap? Manglende kontroll på seg selv? At man ikke bryr seg om seg selv? At man burde gjort samfunnet den tjeneste å ta bedre vare på seg selv, slik at folk slapp å møte folk som var overvektige?

For meg var heller aldri kroppen min som sådan et problem. Det var forholdet til maten som skurret.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Man kan ikke utvide magen noe særlig, den forblir veldig liten. Men man kan presse ut tarmen oppfor slik at den kan holde på endel mat slik som magesekken gjorde før. Jeg tror de fleste får en slik utvidelse, egentlig. Men det er ikke snakk om å spise slike mengder som før altså, det er snart 4 år siden min operasjon og jeg kan fremdeles ikke spise store porsjoner, spiser vel omtrent som et vanlig småspist menneske. Kan godt klare 3 pizzastykker men da er jeg totalt stappa altså, som regel stopper jeg på 2. Før spiste jeg glatt over en halv stor Dollypizza alene, og vel så det.
Men man kan småspise hele dagen, man kan drikke mengder av cola som jo ikke tar noe plass i magen, og man kan spise snop hele dagene. Om man tåler det (jeg tåler det, til en viss grad). Og da kan man legge på seg igjen ja. Sjansen for å bli like stor som før etter en GBP er ikke så stor, egentlig, men den er tilstede og noen blir store igjen.
Tror tallene er motsatt av slanking på tradisjonell måte for sykelig overvektige (95 % går opp igjen, mot 5 % av GBP-opererte, eller noe sånt).

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg reagerte på utsagnet om at alle som er i 42 er overvektige. Ikke at noen som er i 42 er det, men at alle i 42 er overvektige. Skal jeg inn i 42 må jeg ha en såpass lav fettprosent at det begynner å bli et problem. For ikke å snakke om at bena mine nok vil se rare ut der nede - tyve centimeter under buksekanten.

Også er jeg lei av at man skal måtte føle seg som et problem etter å ha tatt av seg femti kilo. Fordi jeg fremdeles ikke passer i 42. Eller 38. Jeg er faktisk drittlei av det.

Så drittlei at jeg rødprikket Milfrid bare for å veie opp den grønne hun fikk på forhånd i tilfelle jeg skulle rødprikke henne. Siden vi nå er enige om at den bittelille prikken der er nærmest som et drapsforsøk å regne. :knegg:

Men altså - tråden handlet om hvorfor man ikke stopper når man passerer størrelse 44 på vei opp og ender i ekstrem overvekt. Det var altså en tråd om ekstrem overvekt - ikke en om fem kilo for mye. Og ekstrem overvekt er det ikke mange som har i størrelse 42 - da skal man jaggu være kortvokst.

Nessie sa for 14år siden:

Er det noen som har skrevet det altså? :undrer:
(Har ikke finlest).

Jeg har ei venninne som er ganske så petit. Hun er lita og sped, og jeg er ganske sikker på at hun ville vært ganske så overvektig om hun var 42-44. Mens jeg omtales som slank i samme str.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Rett før jeg skrev det første innlegget skrev veravera akkurat det. Og lurte på hvorfor man ikke skjerpet seg når man passerte str 42.

ullmor sa for 14år siden:

Jeg har ingen problem med å skjønne at varsellampene begynner å blinke for noen når de nærmer seg str 44. For noen er det nemlig slik at etter en viss størrelse, form for kroppen, antall kilo (eller noe annet individuelt) kommer en til det punktet der en mister kontrollen. En vet med seg selv at da er det ren utforbakke. Det er omtrent samme fenomen som når en anorektiker når en viss kilogrense og mister helt kontakt med det sunne og normale og ikke ser sin egen kropp realistisk. Det er ikke uten grunn at noen føler seg tjukkere ved 50 kilo enn ved 80.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Ok - jeg skal moderere. Hun skrev at man bare har noen kilo for mye i 42.

Jeg er en del større en 42. Jeg er helt fin.

007 sa for 14år siden:

Milfrid sa for 14år siden:

Nå spør jeg fordi jeg lurer - men kommer man noen gang i kategorien "ta seg sammen" når man har hatt sykelig overvekt? Altså hjelper slankeoperasjon på den bakenforliggende årsaken til at man blir sykelig overvektig? Det blir jo litt som å tenke at alkoholikere etter noen år skal kunne begynne å drikke "bare litt" igjen?

Jeg skal ikke spørre hvorfor du spiser. :klem: Men jeg synes det du skriver nå er selve essensen i det at det er snakk om snørr og bart her. Nemlig det at sykelig overvekt skyldes misbruk av mat, og at det å bli slank i seg selv ikke nødvendigvis løser problemene som gjorde at man la på seg i utgangspunktet? Altså, slankeoperasjonen løser vektproblemet - man går ned i vekt - men selve "avhengigheten" til mat vil vel nødvendigvis fremdeles være der, om en ikke får behandling for den biten også? Jeg vet ikke helt om du forstår hva jeg spør om her?

:knegg:

Den måtte komme! Men jeg er dypt uenig i kommentaren i den rødprikken, for jeg understreket jo til og med i innlegget mitt at jeg ikke mente at alle skulle opp i en størrelse 42 - at det ble feil iom at verken klesstørrelser eller BMI sier noe om folks fettprosent - som er det jeg synes er problematisk at øker. Så jeg føler liksom at jeg fikk en rødprikk som det er andre her som sikkert fortjente mer. :snurt:

Men ok, jeg ba jo om den. :knegg: Jeg er enig i at tråden egentlig handlet om slanke mennesker som blir ekstremt overvektige. Men samtidig er det jo viktig å si at det ikke er alle som blir det. Nettopp fordi det ikke er snakk om "å ta seg sammen, trene mer og spise mindre" for dem som ikke stopper når de passerer 15ish kg for mye.

:springer inn for å se om det stemmer at jeg har fått noen oppveiende grønne av Smilet i det siste:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Siden denne tråden handlet om ekstrem overvekt, så er kanskje denne bedre egnet:
www.foreldreportalen.no/forum/showthread.php?p=2434498#post2434498
:værsågod:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Du fikk den røde ene og alene fordi du ba om den, ja. :knegg:
Det jeg svarte på var det jeg siterte over her. Altså det med at ALLE har kilo for mye i størrelse 42 og burde ta grep der. Ikke til de som mener at DE SELV eller NOEN ikke bør passere størrelse 42.

Enten har samtlige som har kommentert meg løyet til meg eller så lyver de her. For jeg har fått komplimenter fra flere her - og jeg er langt større enn en størrelse 42. Alle veier.

Milfrid sa for 14år siden:

:knegg:

Jeg hevnprikker bare i grønt, jeg. Smilefjes fikk nettopp en kjempefin en av meg. :fnis:

Floksa sa for 14år siden:

Men da blir man kanskje ikke 80 kg overvektig på 2 år, eller? :snill:

ullmor sa for 14år siden:

Jeg fniser av at det går an å forstå ting så generelt. Tviler på at noen i fullt alvor mener at alle er overvektige i størrelse 42. :latter:

Milfrid sa for 14år siden:

Jeg forstår at den måtte komme, Smilefjes, for prikketigging er jo ikke lov her inne. :nemlig:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Ellers Veravera - du har åpenbart ikke noe ønske om å forstå vektproblematikk. Det kommer tydelig frem i denne tråden at du ønsker å fortelle om din holdning til overvektige - ikke forstå problematikken. Det er litt stusselig, men det er jo litt mindre kleint om du som Zoë foreslo bare spytter ut det du har på hjertet da.

Og for å ta fakta: Jada. Man må spise mindre og trene mer. Det er overraskende mange overvektige som er klar over dette. Men det handler ikke om å ta seg sammen. Jeg kunne sikkert ledd meg skakk av deg fordi jeg knuser deg totalt på et par områder og sagt at du kunne tatt deg sammen. Men kanskje kunne du ikke det? Kanskje var det noen problemstillinger som hindret deg? Kanskje du skal ha respekt for at det finnes problemstillinger som du ikke har - men som likefullt er helt reelle for andre?

Slettet bruker sa for 14år siden:

Pøsj - du får en grønn en en annen gang. Du pleier å være kul nok til det. :nemlig:

Salt sa for 14år siden:

:nemlig:

tink sa for 14år siden:

Men 5-10 kg for mye ligger jo et sted på veien. Handler det ikke litt om at mange av oss bør kunne stoppe der? Og hvorfor det ikke gjør det?

Dette er forferdelig vanskelig å snakke/skrive om fordi det er så mange såre tær med dårlige erfaringer. Jeg har lært ufattelig mye av det som har blitt skrevet av folk med erfaring her inne, men utlært blir man jo aldri.

ItsOnlyMe sa for 14år siden:

Nei det gjorde jeg ikke.

ItsOnlyMe sa for 14år siden:

Så flott at noen av dere lynsjer meg fordi at jeg undrer.. Takker for det. Fint. En erfaring rikere. :dulte:

Anuk sa for 14år siden:

Dette har jeg tenkt mye på i dag. For min egen del kan jeg ikke helt se når det "glapp". Jeg husker bare at jeg ikke reflekterte noe særlig over vekta, for "plutselig" å innse at jeg hadde ganske mange kilo å gå ned.

Det er jo ikke slik at man er normalvektig den ene dagen og ekstremt overvektig den neste, ei heller er det gjort over natta å gå andre veien. Det er nok en ganske lang og personlig historie bak de flestes vektkamp. Og jeg har ennå tilgode å møte noen overvektige som ikke har brukt ganske mye tid til å sloss med vekta.

Jeg tenker at mange av oss har en eller annen ting som vi vet vi burde forandre på, men ikke greier å ta tak i. Har du en slik "uvane" som du er fullt bevisst, har forsøkt å endre på hundrevis av ganger, men plutselig sitter du der igjen uten at du skjønte når det skjedd - så vet du hva de med vektproblemer sliter med. Det kan være røyking eller andre åpenbare missbruk. Men det kan også være at man alltid ender opp med skippertak hjemme eller på jobb, at man aldri greier å komme tidsnok til en avtale, at man ikke greier å styre tempramentet sitt eller lignende. Jeg vil påstå at det er de samme greiene.

Albertine sa for 14år siden:

Albertine sa for 14år siden:

Men en god ting er at jeg kan lese denne tråden uten å føle meg støtt eller tråkka på. Det sier litt. :)

GydaG sa for 14år siden:

Nei, det er man slett ikke.
På Aker sier de at de opplever at stadig flere går opp alt de har gått ned igjen. Det er som jeg alltid har ment, det hjelper ikke å operere når man samtidig sender folk ut fra sykehuset med nøyaktig de samme reflekser som før. Det er ikke hjernekirurgi dette.

Dixie Diner sa for 14år siden:

På endel hjelper det, på andre ikke. Jeg har fått et så ekstremt mye bedre selvbilde og et bedre liv etter at jeg gikk ned i vekt at jeg ikke følelses-overspiser så ofte lenger, nesten aldri. Nå spiser jeg mye fordi jeg elsker mat og liker å kose meg, men den enorme selvskading-spisingen jeg holdt på med pga. mitt lave selvbilde forekommer ikke lenger siden jeg ikke lenger HAR det dårlig med meg selv på den måten. Men vi er jo forskjellige og de fleste trenger selvsagt hjelp både fysisk og psykisk.

GydaG sa for 14år siden:

Da tenker jeg at du er kjempeheldig. Jeg kom aldri ned dit jeg ville, og jeg jobba vettet av meg for å oppnå resultater. Selvbildet ble bedre forsåvidt, da jeg kunne se meg selv i speilet på vei ut døra for å trene. Jeg gikk ned masse, men hadde ikke i nærheten av samme utbytte som mange andre av denne operasjonen. Men det ligger vel i bunnen her også, mine årsaker til overvekten er kanskje anderledes enn andres. Det finner jeg jo aldri ut av, men når man har kjempet i flere år for å komme ned i en litt mer normal fasong, blir man utrolig demotivert når kroppen motarbeider alle tiltak.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Jeg skjønner det. :klemme: Og ja, jeg har vært en av de mest heldige etter denne operasjonen, det skjønner jeg også. Har gått ned mye mer enn jeg skulle av en eller annen grunn og er ifølge BMI på grensen til undervektig nå (selv om jeg ikke ser sykelig tynn ut altså). Og jeg spiser for harde livet, så jeg skjønner det ikke, men skal ikke klage. Et par venner har samme resultat, så jeg er ikke alene om det, men jeg vet at ikke en slik operasjon er ideelt for alle. For meg var det valget mellom operasjon eller dødsfall i ung alder, så valget var uhyre enkelt for meg, men folk må selvsagt vurdere for og imot før de tar et slikt valg. Det tok meg noen år før jeg turte å ta det skrittet.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Noen legger ikke på seg igjen. Men noen gjør faktisk det. Og det bør tas på alvor. Operasjon er et verktøy, men det er ikke hele løsningen.

Jeg er ikke operert eller noe sånt, men jeg overspiser ikke mer og har ikke gjort det på mange år. Jeg veier mange titalls kilo mindre enn jeg gjorde. Jeg er ikke nett eller tynn, men jeg er pen sies det. Fra både menn og kvinner. Dessuten er jeg i rimelig god form. Dermed føler jeg at jeg kjenner flere sider av overvektsproblematikken. Jeg fant ut av den psykiske greia og hadde ikke lenger behov for å overspise. Jeg unner absolutt alle og enhver å finne den nøkkelen til at det er greit å ta seg selv på alvor og være glad i seg selv og stelle fint med helsa si uten å ha kun skam som følelse for seg selv. Noe så vondt som å ikke greie å føle annet enn skam for den kroppen man faktisk sitter fast i - det tror jeg nesten ikke man kan tenke seg. Og det fortjener å møtes på en bedre måte enn med "burde du ikke tatt deg sammen da du veide bare ti kilo for mye."

Det er ikke mange som veier 150 kilo ene og alene fordi de syns kosten er verdt det.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Ja, det er den verste følelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg hatet kroppen min så intenst at jeg begynte å skjære i huden for å døyve smerten, i tillegg til å bare spise mer og mer for å prøve å døyve det den veien også, noe som selvsagt bare gjorde det verre. Oppegående som jeg er så skjønte jeg jo det, men jeg TRENGTE den trøsten i øyeblikket, jeg måtte ha den. Og den hjalp - i øyeblikket.

ullmor sa for 14år siden:

Den følelsen handler ikke nødvendigvis om antall kilo. Det som skiller sykelig overvektige fra dem som ikke er det er hvor synlig skammen er. Mange sykelig overvektige opplever å bli beglodd eller å kun være interessant pga sin størrelse. Å bli beglogg og kommentert opplever mange som skiller seg ut med sitt ytre, ikke bare sykelig overvektige. Det er ufattelig at folk tillater seg å kommentere andre negativt på en slik åpenbar måte.

Jessica sa for 14år siden:

Det er mange grunner til at mennesker blir overvektige. Dette er det forsket masse på. Det er ikke bare snakk om å spise riktig mat og trene. Det er vaner og handlinger som også skal endres. Kanskje er det en hel familie som må endre livet de lever. En må endre seg psykisk og tankemønstre må brytes. Dette krever mye av den det gjelder, og det er også viktig å få støtte av de nærmeste også. I en stresset og krevende hverdag er det lett å skyve det foran seg mens kiloene øker på. Etter et svangerskap føles det vanskelig å ta tak i det osv.

Vi bør alle være ydmyke og ikke dømme de som sliter med sykelig overvekt eller for den del mindre overvekt også. Jeg kjenner ei dame som er svært overvektig. Hun har vært kjempeflink med kost og trent i tillegg. Med en tung kropp er det tungt å trene og utholdenheten er ikke så god. I tillegg har hun, det mange overvektige har, insulinresistens. På grunn av insulinresistrensen har hun slitt veldig med å gå ned i kilo. Etter mange år hvor hun bare gikk ned noen få kilo har hun gitt opp. Hun holder vekte, men orker ikke mer slanking. Hun er også godt voksen. Helt siden hun var i 30- årsalderen har hun gjentatte ganger slanket seg. Igjen og igjen og kiloene har gått ned for så å gå opp.......

Det er en slitsom kamp og det skal en ikke undervurdere.

Nessie sa for 14år siden:

Men samtidig trenger man ikke være særlig stor heller.
Mamma er også en 42/LARGE i de aller fleste klær, og jeg tror ikke folk ville funnet på å kalle henne særlig stor. Hun er lang og slank, men har bred kroppsbygning som gjør at hun må opp i str. :nemlig:

Tussa sa for 14år siden:

Nei, absolutt ikkje. Men å seie at en ikkje er overvektig når en bruke 42 blir like feil som å seie at en er det.

GydaG sa for 14år siden:

Det er ubeskrivelig. Og destruktivt.
Jeg har vært på kanten til å gjøre langt mer enn å bare skade meg selv med mat underveis. Jeg er sjeleglad for at jeg for noen år siden traff på et menneske som klarte å nå inn til den skjøreste nerva i kroppen min, og som viser seg å være ankeret mitt når det stormer inni hodet.
Om jeg noen gang klarer å legge meg om kvelden og se tilbake på en dag uten destruktive tanker og handlinger vet jeg ikke. Men jeg klamrer meg fast til stemmen i hodet som forteller meg at det blir bedre. En vakker dag kan det jo hende jeg oppdager meningen med livet, og at den ikke har noe med det tallet som står på vekta å gjøre.

Tussa sa for 14år siden:

No såg eg at der laga ny tråd om dette. :sorry:

allium sa for 14år siden:

:grineler:

Du må seriøst ta en titt i speilet.

Kirsebær sa for 14år siden:

svarer på HI

Når du spør hvordan man kan la det gå så langt, hvordan man kan gå fra slank til fet, uten å ta noen grep, så tar du det som en selvfølge at alle er misfornøyde med å gå opp i vekt/bli tykke. Og at alle vil slanke seg.
Noen lever et liv de liker og tar det ikke så tungt (

ullmor sa for 14år siden:

Det er ultrateit å bruke størrelser som normal for hva som er overvekt og ikke. Størrelser handler om komfort, noen trives best med klær som skjuler alt mens andre foretrekker klær som viser alt. Derav ulike størrelser selv om personene er like store av utseendet. Dessuten: Kroppsbygningen kan tilsi en størrelse opp fordi skuldrene er bredere enn "normalt" eller hoftebeina stikker ut. Dessverre er det ikke mulig å slipe bort utstikkende bein.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Du også. Det er en meget smal midje du besitter, unge dame.

Silver sa for 14år siden:

Dette har jeg også undret over.. Har skummet endel av tråden, men har endel igjen...ikke bare endel men mange sider! Tror her er mange gode svar iallefall. :)

Slettet bruker sa for 14år siden:

Den følelsen er det mange som har, ja. Kilo eller ikke kilo. Men det som er litt annerledes er at den er der nesten uten unntak hos de som er svært overvektige. Ellers i befolkningen kan det være en og annen som har det sånn med seg selv. Mens i gruppen med stor overvekt så er dette normalen. (Med noen få hederlige unntak, heldigvis.)

Salt sa for 14år siden:

Metallica: Siden du ikke synes Veravera er på villspor når hun sier at man bare kan skjerpe seg, og er enig i at snakk om problemer som årsaken til ekstrem fedme bare er vas, lurer jeg på; har du hatt ekstrem fedme noen gang?

Silver sa for 14år siden:

Jeg synes at du setter det veldig på spissen når du formulerer utsagnene hennes på den måten. Jeg har skumme hele tråden...
Nei jeg har ikke det, heldigvis må jeg kanskje tilføye, uten å mene å såre noen andre. Og nå forlater jeg denne diskusjonen ;)

Blondie sa for 14år siden:

:nemlig:

ullmor sa for 14år siden:

Link til undersøkelsen du viser til..?

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg viser ikke til noen undersøkelse.

Divine sa for 14år siden:

Selvsagt. For meg var operasjonen et grep for å få bukt med selve overvekten. Jeg håper at dersom jeg klarer å gå ned en del, så slapper jeg litt mere av slik at jeg har overskudd til å ha fokus på det som trigger overspisingen min. Jeg er i alle fall ikke sterk nok til å kjempe på begge fronter samtidig.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Sånn var det for meg også. Vekten måtte bort asap, sånn var det bare, så jeg i stedet kunne konsentrere meg om psyken og ikke kjempe mot begge deler samtidig. Det er det mange ikke skjønner, det å kjempe både mot psyken OG vekten, spesielt når overvekten ofte er det sterkeste middelet mot en balansert psyke, er ofte en håpløs kamp. Og det har hjulpet mye for meg, heldigvis.

ullmor sa for 14år siden:

(min utheving) Jeg har også en forestilling om at det er slik, men hvis ingen her har lest forskning på det kan det være at det kun er en forestilling. Det kan være mulig å ha godt forhold til både seg selv og kroppen til tross for stor størrelse (eller veldig liten størrelse) og kanskje det er slik at flere har det selv om media vil ha det til at en skal være misfornøyd og halvdeprimert med det samme en kan fylle en hånd med fett.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Det er forskjell på å kunne fylle en hånd med fett og på å være mer enn femti kilo overvektig. Jeg syns ikke det er en urimelig antagelse at når overvekten er så alvorlig at den er livstruende samt at den er med på å forme livet hver eneste dag gjennom å legge begrensninger på hva man orker, å få klær som passer, å få plass selv osv så vil det være svært vanlig med vonde følelser.

Men det gjelder slettes ikke alle. Jeg kjenner jo folk det ikke gjelder personlig.

Dixie Diner sa for 14år siden:

Enig. Jeg klarer bare ikke å tro at noen (det gjelder nok i så fall ytterst få) med svært alvorlig fedme ikke blir påvirket negativt av det og helst ville hatt bort en god del av overvekten. Ikke for å bli "tynn og lekker" men fordi en så stor overvekt hemmer livet på ganske mange måter.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jepp. Det er der den vesentlige forskjellen ligger - når det går fra å være en rent estetisk sak som man kan ha smakspreferanser for eller mot, og selvfølelse deretter - til å bli et helseproblem som hemmer en alvorlig. Ikke som i at man blir tungpustet av å spille fotball med ungene, men som i at man ikke er i stand til å gjøre noe med ungene i det hele tatt.

Nå er det mange som av andre grunner er begrenset i hva de kan delta med barna i - men forskjellen her er at det er skambelagt og ansett som ens egen skyld om man da altså er overvektig, også i den skalaen. Min kjepphest er at helseskadelig og alvorlig overvekt er en sykdom og burde behandles som en sykdom. Man skjems ikke for å få halsbetennelse. Man bare får hjelp for det og blir frisk. Det burde gjelde overvekt også - det burde vært en helt naturlig ting å få behandling for.

gnuri sa for 14år siden:

:applaus:

Filifjonka sa for 14år siden:

Men når blir det sykelig og helseskadelig? Når skal man få hjelp? Når går det over fra å være et lite problem til et stort? Er det først når man er så stor at man ikke greier å leke med barna? Det var vel egentlig (noe av) det denne tråden handlet om.