Alle dialekter har rare ord, men det trønderske ordet folk flest reagerer mest på (sett bort fra "sjø") er "tue". Det kommenteres alltid, enten det er i en muntlig eller skriftlig setting.
Selv når det står i en sammenheng er det alltid noen som må kommentere at det ordet ikke er noe de har hørt før og at de derfor ikke skjønner det. Hvis noen sier "tørk over bordene med flifflaffen", så skjønner jeg jo at flifflaffen er en form for klut.
Skjønner dere ikke betydningen av ordet "tue", eller vil dere ikke skjønne det? Skjønner dere det faktisk ikke skal jeg slutte å himle med øynene, men om det står på viljen skal jeg fra nå av nekte å gi forklaring på ordet. :knegg:
Jeg har bodd sammen med en fra Verdal, så jeg har lært for lengst.
Ellers synes jeg det er ustyrtelig morsomt å kommentere alle de som bare vasker koppene. :knegg:
Vi sir nu tua i Finnmark og her midt i nordland.
Kopptua, vasketua, tua, maurtua, blåbærtua,gresstua :knegg:
Og jeg sier at jeg skal vaske koppene om alt. Er jo det de heter :knegg:
"nei nu æ går på kjøkkene å ska vaske koppan "
God blandigs dialekt har jeg :knegg:
Jeg skjønner det nå siden mannen sier det. Men ble det sagt tidligere uten logisk sammenheng, skjønte jeg det ikke. Feks; har vi en ren tue? Hvor er tua?
"Å vaske bordet med tue" hadde jeg sannsynligvis tolket som en klut, men om noen hadde spurt: "har du brukt tue på gulvet?" er det ikke sikkert jeg hadde vært helt sikker, da ville jeg lurt på om tue var noe spesielt man skulle/ikke skulle bruke.
Jeg hadde ikke nødvendigvis koblet ordet til noe annet enn maurtue/gresstue om det ble sagt ute av sammenheng. Skjønt det er nok beslektet med min barndomsdialekts "tvoge," som har samme betydning.
Vrang vilje. :nemlig: For øvrig har jeg heller aldri hørt noen i min trønderske familie kalle det tua. Tror knapt jeg hadde hørt det ordet før jeg begynte å ferdes på nett.
Sier da maurtue (eller maurtu). Så samme ordet altså. Men de ser jo helt ulike ut, så det har aldri slått meg at det er samme ordet. Sier dog aldri bare tue om ei maurtue.
Men hallo! Når det feks. står "bruker du tue på gulvene?" så kan vi jo fader ikke automatisk skjønne at det er en klut, det kunne jo feks. vært et rengjøringsmiddel eller en slags moppegreie. :dramaqueen: Men hadde det stått at man skulle vaske borde med ei tue så hadde jeg kanskje skjønt det. Eller nei, da kunne det jo også vært et rengjøringsmiddel, for tenk! Jeg prøver å la være å bruke sånne skikkelige dialektord her på forumet, selv om jeg slurver litt innimellom. Men da forventer jeg jo ikke at alle skal skjønne det heller. Stavangerdialekten har utrolig mange rare ord.
Kopptue er en del av mitt vokabular, men jeg forstår også de andre ordene som slutter på både tue og lerv/lørv.
I motsetning til min mann, som holdt på å få dånedimpen da jeg snakket om ei gammel lerv. Men han (bergenseren) bruker til gjengjeld både Løvang (hvem er det?) og duker til det meste. Tok lang tid før jeg ble fortrolig med at gulveduken brukes til gulvvask og ikke til pynt.
Kanskje vi skal lære barna våre å si koppeduken? :flerkulturell:
Jeg visste det var klut, men bare måtte kommentere det likevel siden jeg skvetter like mye hver gang jeg ser det. Også trodde jeg det var oppi nord de brukte ordet og visste ikke at det var trøndersk. Alt man lærer.
Jeg er da ikke trønder, og har ikke et halvt gen fra trøndelag, men tue bruker jeg. Jeg er sunnmøring.
Jeg har kopptue (kjøkkenklut) og gulvtue (bare at det har jeg ikke i bruk, jeg bruker mopp) og støvtue til å tørke støv med og har ingen som helst tro på at noen som jeg snakker med tror jeg mener en maurtue eller bærtue av den grunn... i så fall er det vrangvilje. Dersom noen tror jeg tørker støv med en bærtue eller maurtue... ja, da er det ikke min feil.
Når man setter det i sammenheng på den måten, Malama, så skjønner jo folk det. Men om man bare sier selve ordet er det jo ikke like lett. Alle vet jo feks. ikke hva "ei stikkedåsa" er, men sier jeg at jeg skal ha ei stikkedåsa til å tenne opp en røyk med, skjønner jo sikkert folk litt mer. (Ikke at jeg bruker det ordet, men det er typisk stavangersk).
Tue er ikke et ord vi bruker for å være vrange altså. Det er ikke et intrikat dialektord som egentlig er i ferd med å fases ut fordi det er så få som bruker det. Det er et hverdagsord.
Og når jeg sier at det er et trønderord er det jo bare fordi man er seg selv nærmest. ;)
Jeg har jo bodd i Trøndelag i en årrekke, så jeg vet godt hva tue er, ja. Og kopphåndduk, lærv og lørv og alt sånt også. Ting kan være "larvat", mener jeg å huske.
Tue er et merkelig ord, ja - skulle likt å vite hva det kommer av.
Det er jo det jeg mener, Iset: greier man ikke å resonnere seg til hva det er i den konteksten det blir nevnt, så er det jo greit å spørre. Men jeg har ofte inntrykk av at folk setter seg på bakbeina fordi de ikke vil. Gjelder slett ikke bare folk her inne altså.
Jeg har ingen problemer med å forstå hva tue er i denne sammenhengen selv om jeg ikke bruker det i egen dialekt. Jeg må vel likevel si at jeg reagerer negativt på den typen ord brukt skriftlig, spesielt når man ellers skriver bokmål. Jeg skriver enten nokså "ren" nynorsk (i jobbsammenheng og også en del privat) eller bokmål, men jeg prøver å unngå å skrive på dialekt.
Jeg syns det er litt sjarmerende når noen blir litt småfornærmet og syns folk er vrange fordi ikke alle forstår de rare dialektordene deres. :knegg:
Eller som jeg opplevde en gang, at trønderdama ble sur fordi hun ikke forsto at "Husær'ke" er det samme som "husker ikke". "Æ kainn no iallfall sei husk!" :snurt:
Da ei skrev "hvitløk i lamme resten" her inne en gang, fattet jeg seriøst ingenting. Jeg burde kanskje ha sett sammenhengen, men jeg skjønte det ikke. I lamme? Lammet? Hæ? Jeg måtte spørre, følte meg litt dum. Det samme med et annet ord jeg ikke husker, tror det var et trøndersk ord for frossen eller noe sånt?
En buff er en headover. En tøytube som kan brukes til hals, lue eller begge deler. Tror Buff er et merke og ikke selve plagget, men så har det blitt hetende buff fordi Buff var først ute og/eller lager/selger flest.
Jeg bruker ikke dialektord bevisst i skriftlig sammenheng, men noen ganger glemmer jeg rett og slett at ordet/utrykket er dialekt. Jeg har f.eks. skrevet "natte over" og "mellomjula" uten at jeg har tenkt noe over det før folk har reagert.
Det er en hals med utvidede bruksområder. Det som er interessant er at produsenten markedsfører det som et hodeplagg, men jeg ser flest som bruker det som hals. Buff er også et merkevare, og altså ikke typebetegnelse på et plagg, sånn egentlig.
Jeg syns det er forskjell på utrykk og ord. Jeg kan også bruke utrykk som sikkert er særegne for Osloområdet, men da er jo selve ordene (mer eller mindre) korrekte, og betydningen er lett å få tak i. Ord som f.eks. tue, gossin, plaskut osv. er ikke self explanatory i like høy grad.
Her brukes buff daglig gjennom hele høsten og vinteren. ikke alle de har er av merket Buff, men samme type. Så det kan absolutt anbefales som julegave :)
"Femten speik" kan jeg også finne på å si - det er antakelig en etterlevning etter trønderårene, det, da. Jeg er ellers vant til uttrykket via mammas slekt i Trysil, for der spekte stadig ting som stod ute i gangen.
Mulig jeg har sovet meg igjennom hele barne og ungdomstiden min, men som født og oppvokst midt i Oslo må jeg innrømme at jeg aldri har hørt om gossin og plaskut? Hva er det? blånn
Gossin er totensk for søt, kan brukes om søte babyer, gutter, hunder ... alt som er søtt.
Plaskut er valdrisk for klissvått, eller "plaskete". En vinduskarm hvor det regner inn slik at det blir en dam kan da blir plaskut. Jeg tror ikke en klissvåt genser betegnes som plaskut.
Tue er nok et merkelig ord ja, i hvert fall for oss østlendinger. Hører jeg tue så tenker jeg "maurtue", isolert sett, men skjønner selvsagt at det betyr klut ut fra sammenhengen.
Jeg er gift med en mann fra Hedmarken.. Og jeg stusser litt når han snakker med foreldrene sine - som f.eks. når de foreslo å "legge onga messbent" - ble jeg litt usikker på hvor de skulle legge ungene mine. Men de mente altså å legge ungene anføtes..
Altså. En headover eller buff er jo bare en tube av tøy. Og uansett hva den heter, den tuben, så kan den brukes til det samme. Når du mener luefunksjon så regner jeg med du mener at man kan trekke den opp over hodet? Og det kan man selvfølgelig med enhver tøytube. Man kan også lage en tolags lue av tuben. Eller en sånn liten "hatt" til å beskytte hodet på varme dager. Uendelige muligheter.
Som nordlending har jeg ikke problemer med å skjønne ordet Tue, eller tua som vi sa der jeg kommer fra.
Og dette ordet var faktisk det som absolutt ingen skjønte da jeg flytta sørover, før jeg la om dialekta mi. Ikke engang da det ble satt i sammenheng.
Et annet ord jeg rett og slett måtte kutt ut; kørv.
Det er da min gamle dialekts ord for gutt. Og jeg skjønner jo i dag at akkurat dette ordet kan missforståes.
Jeg bruker som regel ikke dialekt i skrivemåten min, ettersom jeg skriver bokmål. Men noen ganger lurer det seg inn ord, som var naturlig for meg,siden jeg ville ha sagt det på den måten.
Jeg husker når jeg flyttet nedover hit for 20 år siden, jeg sa "mushumle" og "mingemaur". Alle så dumt på meg og jeg forsto fort at dette måtte jeg bare legge av meg. :knegg:
Vinle er et ord jeg jobbet lenge med å finne et alternativ til. Det betyr sånn omtrent praktisk. Og så har man sjisjle. Hva kan det oversettes med tro? Litt flaut og litt usselt kanskje?
Er mellomjula et dialektord? Det har jeg vært helt sikker på var et "ekte ord", hva annet skal det hete? Minner meg om at Oslo folk synes det var så gøy med ord som i overimorra (ikke dagen etter, men to dager etter. Voldsomt praktisk ord.)
Det bruker jeg enda - selv om ungene retter på meg. Men jeg sier jo "bila", så jeg er så og si halvtrønder nå. :nemlig:
:rørt: Jeg har aldri hørt noen andre ann min mor som bruker dette her i byen.
Bila sier jeg også. Jeg har en del trønderske ord, men med nordlandsk "svjong".
Hva betyr det mon tro? Er det fordi man sitter og hiver i hauet med stive romdrammer for å holde ut med slektsbesøket? Eller er det fordi at julen opprinnelig var en romersk skikk, og adventstiden egentlig burde ha hett remjul? Eller er det en hedring av romfolket? :knegg:
Språkdiskusjoner er morsomme. Hovedsaklig fordi man blander sammen logikk (man bør bruke ord som alle skjønner) med følelser (men mine særvendinger er jo helt allright).
Jeg kom plutselig på at jeg sier overigår også. :knegg: Det er nok verre. Det er vel forgårs det egentlig heter (samme som fordeler og bakdeler. Det høres riktig ut - og nå er det riktig også - men opprinnelig heter det fordeler og ulemper.)
[INDENT]Opprinnelig lagt inn av Divine, her.
Speika?
[/INDENT]Jah, der var det! Merkelig ord. :knegg: Jeg trodde det betød "speket/røkt" først.
Jeg tok toget fra Trondheim til Oslo en vinter, og det var så kaldt at toalettene "speika". Noe jeg fortalte ved ankomst.
Alle lurte da på hva dette ordet betydde og deretter fikk jeg spørsmål om trøndere legger mat i "speiker'n"? :rolleyes:
Men det er jo nesten det samme som å sitte å dramme seg! :jippi: (Kun når man drikker altervin det er strengt hellig å drikke. :nemlig: ) Når vi snakker om hellig kom jeg på at jeg sitter og lurer på hva FP folk synes om oppsigelsen av Einar Geliusen. :gruble:
Har både kopptua, golvtua, vasketua og generelle tue her i huset. Synd at de fleste bruker mopp for tida, det gjør jo ordet litt for lite brukt :knegg:
Kult! Regnes første juledag som romjul, forresten? Eller er det fra tredje dag og utover? Moren min fortalte at første dag var den kjedeligste i verden fordi de ikke fikk lov til å gå ut, folk kunne nemlig begynne å snakke. Første juledag var så hellig at da måtte man vise at man hadde kustus på ungene sine.
Opprinnelig trønder som jeg er, skjønner jeg godt hva folk sier om tuer, romjul og andre trønderskdialekt ord.
Men snakker ikke så mye dialekt selv lengre,så her i huset er det mannen min fra gudbrandsdalen som snakker mest dialekt. Og jeg som retter opp han, :knegg: Mener at lillefrøkene kan lære seg mest mulig "bokmålsord". Så at besteforeldrene oppe i trøndelag bare ser rart på henne, når hun ber om "tysten sin" = Drikken min. Tyst - Er tørst. Tysten min - Drikken min.
