Jeg leser for tiden Dagens Næringsliv, og det har det nå de siste ukene vært en lengre artikkelserie om mangel på ingeniører og ønske om at flere, og særlig jentene, skal velge realfag/ingeniørutdanning.
Er dette noe du kommer til å ta aktivt stilling til og pushe på egne barn? Det er interessant å høre fra både gutte- og jentemammaer.
Jeg var selv svært flink i matte på skolen (fikk bare 6'ere alltid i matte). Det var flere av lærerene som forsøkte å få meg til å velge realfag. Jeg strittet imot. Det interesserte meg ikke, og jeg ville heller bruke tid på fag som interesserte meg. Foreldrene mine var aldri involvert i denne diskusjonen. De ble bare informert om hva jeg hadde tenkt til å velge og hva lærerene mine syntes om valget. Jeg endte opp med å ta samfunnsfaglig matte (den enkle matteversjonen), bedriftsøkonomi og samfunnsfag, for så å gå videre på økonomistudier. Jeg har hele tiden vært fornøyd med valget jeg tok. Men jeg ser nå at jeg sikkert kunne trivdes i en del ingeniørjobber også. I dag er jeg alene økonom blant en rekke ingeniører på jobb.
Jeg hadde tydeligvis anlegg, men skal man få velge ut fra lyst eller anlegg?
Vanskelig, det der. Jeg ble pushet. Hadde anlegg for realfag og trodde det var det jeg ville. Det viste seg at det va mest de jeg var opplært til å tro jeg ville. Jeg oppdaget veldig sent at det ikke stemte, og følte da at jeg stod på bar bakke, uten en anelse om hva jeg egentlig ville.
Jeg syns man skal få velge ut i fra lyst. Jeg er overhodet ikke bekymret for jenter i høyere utdanning - de er i flertall både her og der etterhvert, og de gjør det betydelig bedre enn gutta. Jeg tror det er relativt kort tid til jentene inntar realfagene, og de kommer til å gjøre det bra.
Når det gjelder min egen datter så er hun relativt flink på skolen jevnt i alle fagene - og for meg betyr det ingenting om hun tar fordypning i realfag eller samfunnsfag - eller for den saks skyld velger yrkesfag (men da vil jeg nok pushe på at hun tar allmenn påbygg før hun evt. tar læretid). Jeg ønsker at barna mine skal jobbe med noe de trives med - ikke bli matematikere fordi det er strategisk lurt.
Uansett så tror jeg at utdanningsvalg henger mye sammen med både oppdragelse og sosialisering i skolen - jeg tror som sagt at det ikke er mange årene før jentene inntar guttas siste bastion.
Njah. Jeg er humanist selv, og kan vanskelig se for meg at jeg vil protestere mot at ungene velger språkfag på universitetet. Men jeg vil oppfordre dem til å forfølge ting de er sterke i og gjøre ting skikkelig.
Derimot skal de nok slite med å selge inn trøste-og-bære-yrker til mor. :slem:
I utgangspunktet så søker vel de fleste av oss i retning av det vi er flinke til, så jeg antar vel at det man har evner og anlegg for i stor grad også virker spennende. Slik jeg ser det er vel denne artikkelserien kanskje ment å skulle selge inn ingeniøryrket til jenter, få dem til å se at dette også er en mulighet.
Jeg er siv.ing og da jeg gikk på NTH så hadde vi såkallt jentedag på sommeren. Idéen med den var å få jenter som hadde fått studieplass til å faktisk takke ja til denne plassen. De ble invitert opp, fikk omvisning, fikk snakke med noen av oss som allerede var igang med studiene, fikk tid til å finne bosted og til å få et kjapt inntrykk av medstudentene. Dette var veldig vellykket og jenteandelen økte.
Jeg har sett for meg at artikkelserien prøver å få til noe av det samme, å gi jenter tro på at ingeniøryrket og realfagene er for dem også.
Vero: Lavtlønnet kroppsarbeid i helse- og omsorgssektoren. [noparse]:provoserende på morgenkvisten:[/noparse] (Jeg kjenner døtrene mine, så jeg gjør egentlig samfunnet en tjeneste her. :knegg: )
Jeg synes de skal velge ut fra lyst. Men jeg tror det er viktig å oppmuntre jenter i realfag, i hvertfall ikke fortelle dem at de ikke kan. Og jenter som gjør det bra i realfag må få vite klart og tydelig at det er endel muligheter som lukker seg når man velger bort disse fagene. Men man må velge det man er interressert i uansett kjønn tenker jeg, det er bare synd det ikke er flere jenter som har nok interresse til å velge skisse fagene.
Tja, man kan jo håpe at jenter som er gode i/velger realfag ender opp med å studere noe annet enn medisin, da ;)
Nei, jeg tviler på at jeg kommer til å dytte noen av barna bevisst i en bestemt retning. Men det kan jo være at min matematikk- og kjemiiver lyser gjennom i løpet av oppveksten. Litt mer sånn aktiv transport (;) Veronal) - hvorvidt det slår ut i den ene eller andre retningen vet man vel kanskje aldri.
Jeg har inttrykk av at mange unge jenter velger ubevisst vekk realfagsjobber som mulige jobber i fremtiden egentlig uten grunn. Derfor tror jeg det er viktig at man minner dem på at det er en mulighet å velge disse yrkene også. Det er mange av disse yrkene som er fleksible, godt lønnet og svært interessante så jeg synes det er skikkelig synd at så mange flinke jenter velger det bort uten å ordentlig vurdere dem.
Jeg har bare to gutter å påvirke, og punkt én: De skal få velge selv, i de retningene de har interesser.
Punkt to: Hvis de ikke vet sin arme råd og ikke har noen interesser i noen retning, vil jeg foreslå at de tar to utdannelser hver: En av dem blir bilmekaniker og elektriker, den andre rørlegger og snekker.
Så er vi dekket til evig tid. :knegg:
Jeg var selv flink i matte og andre realfag (5 og 6 i første klasse på vgs), men syntes ikke det var gøy, så jeg valgte språkfag, helt uten påvirkning fra foreldrene mine. Jeg har aldri angret på det valget, verken økonomisk eller ift innhold i arbeidsdagen min (OK, kanskje av og til når jeg retter tyskprøver der alt er feil :humre: ), så jeg kommer ikke til å pushe realfag som et bedre valg enn andre. Men begge mine to er flinke og interesserte i matte/tall/realfag og jeg kommer absolutt til å oppmuntre dem til å følge opp interessen hvis det er aktuelt for dem. Jeg er også på vakt mot tendensen jeg ser hos en del jenter til at realfag pr.def. ikke er populært fordi det bare er sånn.
Ja, det tror jeg er veldig sant. Hvis jeg skal huske tilbake til ungdomsskolen, f.eks., trodde jeg at realfag bare kunne brukes til å bli naturfagslærer omtrent. :skremt: (Bortsett fra biologi, da, men det er jo det mest "jentete" av realfagene", og det så jeg for meg at jeg kunne bruke til å redde planeten med. :nemlig: )
Mannen er sivilingeniør, via lang omvei (elektro, teknisk fagskole, forkurs ingeniør og så siv.ing studier). Jeg har studert samfunnsvitenskapelige- og humanistiske fag ut fra lyst (hadde gode karakterer i realfag). Våre jenter skal få velge selv hva de vil studere når den tid kommer, vi vil støtte deres egne valg og ikke pushe dem. I min familie er det vanlig å ta utdannelse i godt voksen alder, så mottoet er: "Det er aldri for sent". Selv er jeg snart lærer (PPU) og gleder meg til karriereskifte etter mange år i privat sektor.
Jeg har to jenter, men de er såpass små enda. Eldste går på skolen, og er veldig skoleflink (enn så lenge hvertfall), og for tiden fokuserer vi på at hvis hun jobber bra på skolen kan hun bli hva hun vil. Læreren hennes har fått for seg at hun skal bli lege :humre:
Jeg kommer nok til å pushe henne litt mot realfag hvis hun fortsetter som nå, men til syvende og sist må hun jo få velge selv. Pappa pushet meg til å bli ingeniør, jeg strittet i mot, og valgte noe helt annet, men jeg ser jo nå at han hadde et poeng, og at jeg kanskje burde valgt den fysikken på videregående likevel. Men det ble da folk av meg også.
Jeg kommer glatt til å rekruttere ungene mine, både døtrene og sønnene, til realfag/teknologifag dersom de ser ut til å ha anlegg for det. Både mannen og jeg har teknologiutdanning.
Jeg tror også det er viktig med info om yrker, ikke bare studier. Jeg er et eksempel på realfagsflink jente som endte på medisin. Jeg har det bra med valget mitt, men jeg ser jo at også jeg var kjønnsrollepåvirket. Eller mest av alt påvirket av behovet for trygghet, å vite hva man blir. Det hadde nok egentlig passet meg minst like bra med et siving-løp, men jeg så liksom ikke helt hvor de studiene endte jobbmessig.
Min store kjepphest gjennom mer enn tyve år (siden den gangen jeg jobbet med ungdom) har vært å få folk til å satse på realfag. Om ikke annet så for å ikke lukke alle dørene som lukkes når man mangler realfagene før man faktisk er klar til å vite hva man vil. Jeg har ikke døtre, men jeg peser de ungene jeg har på at matte er kjempegøy og veldig viktig. Samt alle som er innom hos oss hvor det faller noenlunde naturlig, egentlig.
Jeg kommer til å fortelle min svært matematikkflinke datter at realfag er en av de sikreste veiene til en spennende jobb som også betaler bra, og jeg kommer til å legge vekt på at den forholdsvis romslige økonomien som hun er vokst opp med ikke kommer av seg selv.
Utover det kommer jeg nok først og fremst til å pushe høyere (universitets)utdannelse på jentene. Om de velger den ene eller den andre retningen, synes jeg er underordnet.
Jeg sier forresten også mer enn rett ut til ungene mine at store hus og biler som virker ikke kommer trillende av seg selv - sånt er resultat av å ha valgt bevisst ved et par korsveier. Jeg legger til at noen ganger blir dette lite viktig - men at det ikke er sånn at alle yrker medfører mange penger.
Jenter gjør det bra på skolen, de har gode karakterer og resultatene fra grunnskolen viser at jenter har bedre karakterer enn gutta i alle fag bortsett fra kroppsøving (kilde: udir). Jeg føler meg rimelig trygg på at vi i løpet av en ti-års periode vil se at jenter har inntatt ingeniørstudiene, teknologistudiene etc.
Jentene som tar fordypning i matematikk får på vg3 i gjennomsnitt en halv karakter bedre enn gutta. (kilde: udir)
Jeg er ikke bekymret - men jeg tror også at det er viktig å oppfordre jenter til å velge realfag hvis de er flinke i disse fagene, - og det er de jo helt klart.
Det vi har sett på skolen min, der de har hatt stor realfagssatsing de siste årene, er at ja - det er flere som velger realfag, men dessverre også en del elever som rett og slett ikke klarer dem. De ender derfor med å stryke i fleng, med de problemene det fører med seg. Det er utrolig viktig med skikkelig rådgivning av elever som ikke er åpenbare "talenter" før de velger den tyngste realfagsfordypningen (fysikk, R-matte, kjemi og biologi), for har du først strøket i matematikk kan det være veldig vanskelig å hente seg inn igjen.
Dette tenker jeg på en del. Egentlig med tanke på begge barna, ikke bare jenta. Både jeg og mannen er ingeniører, mannen var innom elektro, almenn påbygging og så ingeniørstudiet. Jeg tok almennfag til å begynne med og moren min presset meg veldig til å skulle ta full realfagsfordypning. Det ble mye diskusjoner da jeg valgte bort fysikk og tok matte, biologi og kjemi i stedenfor. Jeg fikk mye pepper og det var visst SÅ ille at jeg valgte bort fysikk, for da kunne jeg ikke bli lege eller ingeniør. Jeg trivdes med de fagene jeg tok og var glad jeg ikke tok fysikk som virkelig bød meg i mot. Etter vgs begynte jeg på veterinærhøgskolen, men det tok ikke mange månedene før jeg kastet inn årene og ga meg med det. Så begynte jeg på juss, og etter to år var jeg lei. Da var det bare å krype til korset og søke ingeniørutdanning med treterminordning slik at jeg fikk tatt fysikken sommeren før studiet begynte.
Jeg har aldri angret. Fysikken var faktisk ganske morsom og enklere enn jeg hadde trodd. Men jeg tror det hadde en del med modning å gjøre også. Det er slett ikke sikkert at jeg ville gjort det like bra om jeg hadde tatt fysikk på vgs.
Anyhow, jeg tror jeg vil oppmuntre barna og vinkle det på den måten "siden du er så flink til" hvis barna viser anlegg for realfag. Og ikke prøve å tvinge, slik min mor gjorde. Blir barna mine som meg, skal de hvertfall ikke gjøre det moren deres prøver å tvinge de til.
Noe av problemet mitt var at jeg var flink til "alt". Jeg hadde ingen favorittfag, og dermed ble det veldig vanskelig for meg å velge. Som man kan se av studievalgene mine. :knegg:
Det er ikke noe nytt at mange jenter får gode karakterer. Det er ikke noe nytt med jenter på ingeniørhøgskolene og teknologistudiene ved NTNU, sånn sett er de allerede "inntatt". Men en jenteandel på 50% virker dessverre veldig fjern, med tanke på at jenteandelen har ligget på 20%-ish siden tidlig åttitall. (Nå tenker jeg NTNU, og regner med å bli arrestert kjapt dersom jeg tar feil. :nikker: ) Det er ingen tvil om at jentene er flinke nok. Men de kommer ikke likevel.
For min del synes jeg det er det perfekte antall jenter på studiet mitt og i mitt firma. Jeg fikk helt neller av alle jentene på både veterinærhøgskolen (90% jenter :dåne:) og jussen (50% jenter). Det blir så klikkete at det er uutholdelig.
Jeg har allerede snakket i årevis om at siden de kommer til å tilbringe en så stor del av tida si på jobben, er det ekstremt viktig at de har det moro der. Jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å bruke økonomisk argumentasjon med det første. :hehehe:
Jeg er selv sivilingeniør og underviser i realfag i videregående skole. Dersom barna mine har anlegg for realfag, vil jeg nok håpe de velger den veien, men det er ikke særlig viktig for meg. Jeg vil de skal velge noe de har lyst til å drive med.
Generelt skjærer det meg i hjertet når åpenbare realfagstalenter går til jus og slikt, helt uavhengig av om det er egne barn eller ei :knegg: .
Antall kvinnelige primærsøkere (de som har et studium som førstevalg) til siving på NTNU har faktisk økt med 100 % siden 2005*, så trenden akkurat nå er god. Likevel er det ikke mer enn ca 25 % jenter på sivingstudiene, og flere studium har en jenteandel på under 10 %.
Det er veldig optimistisk å tro at andelen kvinner vil komme over 40 % i løpet av de neste 10 årene, for som du sier, så har den ligget forholdsvis stabilt på 20 % i flere tiår.
Fra 400 til 800 søkere, sånn ca. Samtidig har også andelen søkere generelt økt, så jenteandelen har ikke økt tilsvarende.
Jeg har en skoleflink snart niåring som jeg oppfordrer til å stå på og gjøre det bra i alle fag. For tiden er ønsket å bli veterinær (jeg veeeet....gutter, hester og alt som er gøy :himle: ), og da er jo saken grei. For å bli veterinær (og mye annet rart) må man ha skikkelig gode karakterer i alle fag. Vi vektlegger valgmulighetene gode karakterer gir, og så understreker vi viktigheten av å tjene gode nok penger til at man skal kunne forsørge seg selv. Noe en god del trøste- og bære-yrker ikke gir mulighet til.
Jeg er dessverre oppdratt blant ulver og idioter, så ingen realfagsoppfordring til meg. Lat er jeg også, så når jeg skled gjennom uten innsats, så hadde jeg ikke modenhet til å strekke meg til fullt potensiale. Men jeg har nå tatt ansvar i ettertid.
Jeg var selv generelt skoleflink og klarte meg godt i alle fag, men var mest interessert i samfunnsfag/historie. Jeg husker at jeg i opprørske tenår oppfattet det som et litt utidig press mot å velge matematikk, som jeg klarte, men ikke hadde som yndlingsfag fordi at jeg, som jente, ikke skulle velge et typisk jentefag.
Min eldste datter er veldig realfagsflink. Og jeg innrømmer gjerne at vi overtaler i den retningen. Det vil si at vi oppmuntrer henne med bøker og med leker og at vi snakker like mye om den typen emner som det i mitt barndomshjem ble snakket om historie. Jeg tror at mye av grunnen til at jeg ble så interessert i historie selv var at mine foreldre var opptatt av det og at det var et naturlig samtalemne hjemme.
Så ja, jeg oppfordrer mine døtre til å velge realfag. I den grad de er like interessert i det som i andre fag. Og så vidt jeg kan se nå, så er de det.
Men her ligger jo noe av problemet. For jenter er ikke like interessert i realfag. Det skjer skremmende fort, og har ingenting med egentlige evner og interesser å gjøre.
Jeg har hørt datteren min og venninnene snakke om at "matte er så vaaanskelig". Hun synes jo åpenbart ikke det, når resultatene er så bra som de er. Men hun læres opp til å synes det. Man hører ikke gutter ha den samme samtalen.
På videregående oppfordrer jeg til å velge realfag så sant evnene er til stede for å klare det bra. Den første har valgt videregående nå, og hun er en ung frøken med gode karakterer i alle fag, og vil klare seg bra. Hun kommer til å ta realfagene der. Da er hun klar for hva det skulle være senere.
Dernest vil jeg si det slik at dersom de har interesser i retning realfag så vil vi nok bidra med litt mildt press i den retningen. Dersom de ikke har noen interesser innenfor realfag vil vi ikke gjøre det. Det aller viktigste er at de får en jobb de vil trives med, men de skal være klar over at de ved å velge realfag får muligheter til spennnende karrierer, antagelig blir det enkelt å få jobb og de vil også kunne tjene godt.
Ellers har vi en vri av LaLunas ordning også, jeg pleier å fleipe med barna om at de må sørge for en snekker, en elektriker og en lege. De kan velge å bli det selv - eller de kan skaffe en til familien.
Sånn for ordens skyld - jeg likte språk og formingsfag da jeg gikk på ungdomsskolen. En mattelærer hadde tårer i øynene over at jeg ikke engang gadd å ha med mattebøkene på skolen og sa at jeg muligens var den mest begavede matteeleven hun noensinne hadde hatt - hvis jeg bare gadd. Jeg ga helt beng.
Så ville tilfeldighetene det slik at jeg endte på yrkesskolen med elektro, sløvet meg gjennom noen år på skole og endte som ingeniør. I en jobb der hodet virkelig får brukt seg en hel del. Og har visst siden tidlige år på elektro at matte og fysikk er fryktelig artig. Dog tegner jeg ikke stort lenger da. Kanskje like greit når jeg ser tilbake - det var visst ikke rare talentet ute og gikk heller. :sparke:
Men altså - om en elev får velge vekk matten så lukker det seg så mange dører altfor tidlig. Det synes jeg er veldig dumt og at man bør motvirke. Om en ung mann eller dame på toogtyve sier seg ferdig med matte for godt så er det selvsagt helt greit.
De skal i hvert fall ikke oppmuntres til yrker i min "bransje!
Nå er datteren min såpass liten ennå at jeg det er vanskelig å se hvilke fag hun har "anlegg" for. (Drama, kanskje? :p) Hvis hun er som meg når det gjelder realfag så blir pushing vanskelig. På en annen side, har hun mer inspirerende lærer, som faktisk klarer å lære fra seg, på ungdomsskolen, så ikke alt er ødelagt til videregående kan det ende annerledes for henne enn for meg.
Jeg synes deler av realfag er interessant, som f.eks algebra eller organisk kjemi. Jeg har lyst til å studere realfag selv (meteorologi, ekstremvær), men siden man må ha matte og fysikk så utgår dessverre det.
Jeg ville forøvrig bli astronaut da jeg var liten. (Realfag der og, da...)
Selvfølgelig ser jeg gjerne at mine døtre går i sine foreldres fotspor. Det vil gi dem en solid utdanning med gode framtidsutsikter yrkesmessig. Men enda viktigere er det at de gjør noe de trives med, og aller viktigst er det at de skaffer seg en solid utdannelse. Min eldste snakker bl.a. litt om lege, og det støtter jeg henne på. (Hadde hun derimot sagt sykepleier, ville jeg sagt: Hvorfor ikke lege?)
Vi snakker litt med ungene om at det er lurt å satse på realfagene på skolen, for da står de veldig fritt til å velge senere. De er sterke i realfag, (naturlig nok vil jeg nesten si), og derfor føles det også riktig å oppmuntre dem litt ekstra i disse fagene. Storesøster har spesielt begynt å vise stor interesse for enkelte temaer innen realfag/naturfag.
Vi har hele tiden latt dem få leke med "kontruksjonsleker", dvs type lego og tilsvarende. Dette skal visstnok være med på å fremme interessen for realfag/ingeniørfag senere. Vi forer dem også av og til med bøker som kan fremme interessen. Og vi smetter inn en del naturlig prat om dette i hverdagen, forklarer hvordan ting henger sammen og fungerer, vekker nyssgjerrigheten i dem og gjøre temaene spennende. Og gir dem noen matteoppgaver innimellom og snakker om hvor viktig matte er for alt vi foretar oss.
Den begynner å komme hos oss også - mine er 4.-klassinger. Det er ikke noen av mine som sier det, altså, men Frøkna forteller om venninner som synes matte er vaaaaanskelig. Jeg er glad hver gang hun nevner det, for da får jeg sjansen til å komme med alle motargumentene. :knegg: På samme måte som jeg er glad hver gang Herremannen nevner at han er den eneste gutten i klassen som ikke (sier at han) hater skolen, får da får jeg sjansen til å prate varmt om hvor viktig det er med utdanning og at hvis man gjør sitt beste kan man synnsynligvis velge mellom mange flere utdanninger enn hvis man ikke gjørdet.
Jeg har følgende punktliste for å påvirke ungene mine:
Husk at du alltid kan utdanne deg videre. Det er godt mulig å jobbe noen år som snekker for å senere utdanne deg til byggingeniør.
Husk at en utdannelse - relativt sett - er en kort affære, yrket ditt kan derimot bli veldig langvarig. Det som er vikgig er at du skal trives i jobben du får etterpå, ikke at studiet er gøy.
Realfag er selvfølgelig gøy! Hallo! Det er ikke en gang noe jeg prøver å påvirke dem med, det er et faktum.
Jeg tenker tunge fysiske yrker er et sjangsespill. Frisør, snekker og hjelpepleier for eksempel. Er man frisk og rask så er det fint. Får man en ryggprolaps som hjelpepleier og er 40 så kan man lett få et problem. (Jeg er nok veldig påvirket av at jeg selv er fysisk syk, og det er mange jobber som er helt uaktuelle for meg.)
Enig. :nikker: Tror at jenter (og gutter) får for lite innformasjon om yrkene. Utdannelsen synes jeg de får nok innformasjon om (sett fra mitt ståsted).
Vetrinær er jo et dødstøfft yrke, men masse variasjonsmuligheter og masse gryn. Topp jobb. :nikker: Hestetannlege, da er du milionær før du vet ordet av det. Eksisterer ingen i Norge så vidt jeg vet, de henter inn folk fra USA.
Jeg har ikke døtre, men om mine sønner har et snev av min personlighet kommer jeg til å være veldig forsiktig med å prøve å påvirke de i noen retning. :sparke:
Unge Maverick var i sin tid et skolelys, norsklæreren mente jeg burde bli forfatter, mattelæreren mente jeg burde bli matematiker, tysklæreren og engelsklæreren ville ha meg inn på språkfag und zu weiter, und zu weiter. Mine foreldre ville ha meg inn i økonomi.
Vel, unge Maverick endte med formgivingsfag, foto vk1, rett på folkehøyskole, rett i jobb, og så BI bedøk plutselig etter noen år, før jeg ikke hadde tid til mer skole og måtte jobbe dobbelt i stedetfor. Ergo er jeg uten noen avsluttet utdannelse, uten noen egentlig spesialisering, og må bruke personal skills for det de er verdt. Det går forsåvidt veldig greit, men er selvfølgelig fryktelig usikkert.
Om mine sønner ønsker realfag eller yrkesfag eller språkfag eller hva som helst er egentlig hipp som happ for meg, det eneste jeg er opptatt av er at de i det minste skal fullføre en utdannelse.
Vedlig enig. Det er etter min mening greit å utdanne seg videre, men det å skifte bransje er veldig tungt. Jeg ser feks ingen problemer med å utdanne seg fra hjelpepleier til sykepleier (ok, økonomisk gjør jeg det), men det å gå fra hjelpepleier til byggingeniør vil være å starte helt fra scratch. (Klart man kan det også, men det er mye tyngre)
Jeg tror mine foreldre begynte å bli litt fortvilet da jeg hoppet av både veterinærhøgskolen og så jussen. :knegg: Mamma har innrømmet at hun ble veldig bekymret, men heldigvis fikk jeg ikke det store maset og presset da siden jeg hadde en PlanTM. Og, jeg fullførte med glans og er fornøyd nå. Det er de også.
... jeg ble også svar skyldig da jeg ble spurt av seksten ti- til femtenåringer sist helg om "hvilken utdannelse de måtte ta for å få en sånn jobb som jeg hadde". Øh.
I et anfall av improvisering sa jeg at man uansett kom langt på vei med grunnleggende øk. og adm., og droppet delen med "sabla flaks og møte de riktige menneskene når man er frivillig på en festival". :knegg:
Jeg tror heller ikke det er så lett eller lurt å påvirke i bestemte retninger.
Det som jeg derimot mener man bør gjøre er å peke ut hvilke momenter som de bør tenke på, som fleksibilitet, lønnsnivå, sikkerhet, hvor lett det er å få jobb, hvor lett det er å være oppdatert etc.
Jeg synes det som de fleste foreldre sier til barna sine "Finn noe du trives med" er derimot et temmelig intetsigende råd. Det er så godt som ingen tenåringer som vet hva de vil trives med på jobb resten av livet.
Datteren min er veldig sterk i matte og har god logisk sans så jeg blir ikke overrasket om hun velger å gå for realfag. Men jeg vil ikke oppfordre henne til noe som helst når det gjelder fremtiden hennes med mindre hun eksplisitt ber meg om det.
Den oppfordringen vi driver med er ikke at vi forteller dem at "du bør studere realfag". Men det er at vi snakker om realfag, at vi er interesserte i hva de driver med på skolen, at vi har "realfagsalternativer" i hodet når vi snakker om hva de har lyst til å bli eller gjøre senere. At vi kjøper og låner bøker som handler om realfag. Ogsåvidere. At vi simpelthen forutsetter at realfag er interessant. Og at ingen, noensinne, sier at matte er vanskelig. Det er det nemlig ikke. :basta:
Da jeg var lita ble det sett på som en selvfølge at jeg valgte en høyere utdannelse, uten at jeg opplevde noe press. Det tror jeg var med og la føringa hele veien. Jeg anså det dermed som en selvfølge selv også. At det ble realfag/ingeniørfag, var derimot helt mitt valg basert på mine interesser og evner, upåvirket av mine foreldre. (Slik jeg husker det i alle fall.)
Jeg kom forresten til å tenke på en samtale jeg hadde med en niese (10 år) om skolefag og hun fortalte om en venninne som var så skoleflink
Tante Esme: Det er bra å være flink på skolen! Men det er vel du også?
Niese: Jooda, men jeg gjør det ikke så superbra som venninnen min.
TE: Gjør du ikke? Hvorfor ikke det?
Niese: Jeg er ikke så nøye på å gjøre lekser og sånt:
TE: Gjør du ikke skolearbeidet ditt?! :what: Du må da sørge for å kunne alt!? :what: I vår familie så er vi da ikke dårlige på skolen?! Du må da følge med?! :what:
Niese: Spesielt i matte så burde jeg jobbet mer, nå er det ting jeg ikke skjønner helt.
TE: skingrestemme Er det ting i matte du ikke skjønner?! :dåne:
Niese (temmelig uforstyrrelig): Jada, tante Esme, jeg vet at jeg må skjerpe meg, jeg skal gjøre det. Så så.
(Og før noen aser seg opp over at man setter for harde krav til barn, og tenk om hun hadde hatt dyskalkuli, dysleksi, dysintellektuelli: Jeg visste veldig godt at hun er kjempeflink, men for lat til å gidde å gjøre skolearbeidet)
men hvordan vet man at barnet har anlegg for noe da?
Og hva så om barnet ikke har videre anlegg, cato zahl Pedersen gikk til sydpolen, det er ikke helt åpnebart at han har annlegg for det.
Øving hjelper. Selv barn som har sævrt gode annlegg kommer ikke langt uten en viss form for innsats.
Leste forøvrig en avisartikkel for litt siden om at elever mente lønn var det viktigste for valg av yrke, og hva de trodde forskjellige yrker tjener. (Så uten å komme med pinlige berettninger om hvodan jeg plukket studierettning) Så får det meg til å tenke at ungdommer velger yrke i vildens sky.
Blir jeg å legge føringer på mine barns valg av yrke: jeg blir å prøve. Men jeg blir å få konkuransse fra "mitt barns interesse" som også består av hva mine barns venner syns, altså hva deres foreldre syns hva som egner seg for jenter og gutter.
Jeg mener at realfagene er mer åpenbare "anleggsfag" enn mange andre skolefag. Jeg vil si at jeg hadde anlegg for matematikk - basert på at jeg forstod alt umiddelbart ved gjennomgang av nytt stoff, og kunne anvende prinsippene i oppgaver uten problemer. Fordi jeg var "flink" ble jeg fort ferdig, og var ofte den som hjalp andre i klassen som ikke skjønte bæret.
Jeg synes matte er vanskelig, og tør å si det høyt. :nemlig: Ikke at jeg dermed har tenkt å fortelle datteren min det, altså.
Jeg har alltid vært språk- og samfunnsfagmenneske, og utdannet meg til bibliotekar etter noen års sveip innom fransk og kunsthistorie. Selv om jeg nå jobber med tildels mer "tekniske" deler av det yrket jeg har kommet inn i, har jeg språkinteressen veldig i bunn. Mannen har teknisk utdanning, jobb og interessefelt, men har også skiftet litt spor underveis for å finne det som passet best for ham. Jeg tror det er viktig å formidle at selv om utdanning er viktig, er det faktisk lov til å ombestemme seg underveis og ikke måtte bestemme seg når en er 19 for hva en skal drive med resten av livet. Jeg får litt angst av at en ikke skal "godta" hvis barna, uavhengig av kjønn, ønsker seg å bli f.eks. sykepleiere, så lenge det ikke er fordi de tror de ikke er flinke nok til å bli leger, men faktisk noe de ønsker. Alle må faktisk ikke ha siving eller 7 års universitetsstudier i realfag. Jeg vil støtte ungene mine i de interessene de har, og i å jobbe jevnt og godt i alle fag, så de har de mulighetene de ønsker seg når de kommer så langt at valget skal tas. Ja, matte er viktig, men det er også viktig å vite noe om historie, om samfunnet og å kunne i hvert fall ett fremmedspråk godt.
Nja og tja. Det er ofte de samme elevene som er flinke i realfag som også er flinke i språkfag, samfunnsfag og historie. Det er veldig sjelden slik at man har toppkarakterer i historie, engelsk og norsk, men dårlige karakterer i matematikk og fysikk. (Jeg sier ikke at det ikke forekommer, men det er ikke normalen.)
Jeg krysser fingrene for at de velger noe de vil trives med. I mellomtiden gjør jeg så godt jeg kan med å passe på at de huker med seg et best mulig grunnlag, sånn at det blir et reelt valg og ikke dårlige karakterer eller ikke riktig skole eller noe sånt som tar valget for dem.
Jeg er en sånn typisk allrounder, ikke stjerne i noe og ikke dårlig i noe. Jeg vil påstå at både språk og matte går mye på å ha litt anlegg for det. Å se sammenhenger og tenke logisk for matte, følelsen av hvordan språket er for språkfag. Og for begge deler er det også mulig å lære om man jobber litt. For språk kommer det for eksempel an på hvor mye man må tenke grammatikk for å snakke riktig. Har man anlegg for det får man fortere musikken i språket under huden.
Det gjelder sikkert å ha litt anlegg for typiske kunnskapsfag også, men der tror jeg det går minst like mye på interesse.
Det kan godt stemme, at talentandelen er liten sammenlignet med resten.
Men det jeg mener med "åpenbare anleggsfag", er at for matte og musikk er det lettere å definere at noe faktisk kan være i bunnen (=talent). Noe jeg innbiller meg er vanskelig å se i fag som samfunnsfag og historie, for eksempel.
Jeg har et betydelig talent på å se orden i store strukturer og elefanthukommelse, og dessuten en iboende ekstrem trang til å utvide strukturer for å se om de har grenseverdier hvor de ikke virker lenger eller blir ustabile. Det tilskriver jeg at jeg har anlegg for matte. Jeg aner ingenting om hvilke farger som passer sammen eller hva slags skjerf som er pent på ulike folk. Det tilskriver jeg en total mangel på estetiske anlegg.
På sønnene mine så ser jeg lynkjapt at jeg har en av hver. Den med matteanlegget har aldri fargelagt tegninger - han risser opp grunnrisset så er han ferdig - verket er tolkbart. Hadde han fått lov så hadde han bare skrevet hva kunstverket skulle forestille. Han dissekerer verden rundt seg og putter alt han ser inn i systemer og danner regler hele tiden - i ett kjør. Han tenker matematikk rett og slett.
Jeg var en som var flink i alt, sånn sett skilte ikke matte seg ut som et "talentfag" på vitnemålet. Imidlertid ga lite arbeid med matte stor uttelling karaktermessig, mens arbeidet jeg la ned i øvrige fag var langt mer omfattende.
Jeg aner ikke hva min datter har talent for. Hun er ikke tre mnd gammel. Jeg vet ikke hva min sønn har talent for heller. De er små.
Men jeg er økonom. Min mann er økonom. To stk Siv.øk som har et par barn som skal oppfordres til å følge sine interesser. Å oppfordre til realfag er sikkert ikke dumt, jeg må bare bli litt visere selv, for det viser seg at jeg vet hva realfag er, men i farta ikke kommer på så mange jobber... Som jeg kan friste mine barn med. Så her må nok realfagsoppfordringen først treffe mor...
Jeg tror fortsatt at ønsket om å forstå i mange tilfeller ligger til grunn for å bli god i matte. Jeg observerte en venninne på videregående en gang, hun var ikke god i matte. Hun gjorde en oppgave, sjekket fasiten som viste at hun hadde gjort feil. Hun trakk på skuldrene og konkluderte med at hun ikke skjønte dette. Hvis jeg fikk annet svar enn fasiten ga jeg meg ikke før jeg fikk samme svar og oppgaven var forstått. Og dermed lærte jeg.
Å være god i matte handler mye om anlegg, tror jeg, mye om interesse/innstilling og litt om hardt arbeid.
Det med å sette opp et ratio for talent/arbeid er gjerne mest aktuelt for personer som er veldig dyktige i ett eller annet - enten det dreier seg om musikk, idrett eller noe annet.
Et slikt forholdstall endrer seg nødvendigvis fra fødsel gjennom opplæring/skolegang til suksess, ettersom arbeid, erfaring og slit øker i årenes løp.
Ja, det tror jeg også. :matematiker: Det er veldig ofte det å skjønne konseptene som er den egentlige jobben - i alle fall inntil man kommer ganske langt opp i gradene. Skjønner man ikke brøk, eller prosent, eller variabler, eller matriser, så kan det ta fryktelig mye arbeid for å forstå hvordan man regner med dem - mens hvis man raskt har forståelse for hvordan disse tingene virker, så er det ofte ganske innlysende hvordan man skal regne.
(Over et visst nivå kreves det såklart mye arbeid i tillegg til anlegg og interesse. Men det gjelder vel de fleste fagområder.)
Jeg tror at mange kan bli flinke i matte. Mange fler enn hva det kanskje er, men jeg tror mange gir opp tidlig fordi interessen er der ikke. Og forståelsen sitter kanskje litt lenger inne enn hos andre.
Ja kanskje det? Selv har jeg alltid hatt sansen for realfag, men språkfag har virkelig ikke vært mitt felt.
Bla i norsk, engelsk og fransk hadde jeg betydelig dårligere karakterer enn i matte, fysikk og kjemi.
Vanskelig spørsmål - og jeg står oppi noe av det samme selv. Nå hadde ikke jeg bare 6-ere, selv om potensialet nok var der, men var i hvertfall skoleflink. Jeg hadde samme fag som deg, men ramlet ut av en skikkelig utdanning etter videregående. Har mange fag fra universitet og høyskole totalt uten mål og mening.
På mine egne vegne så tenker jeg at jeg gjerne skulle ha blitt sivilingeniør, men mangel på fremtidsvyer gjorde at jeg bare soste rundt og lot den ene dagen ta den andre. Jeg hadde ingen tanker for hva jeg skulle bli - og tenkte at alt ville ordne seg, og det gjorde det jo også.
Men det er en vanskelig grense mellom å pushe og å motivere. Jeg vil motivere begge mine barn til å engasjere seg i skolearbeid. Men valget må jo de ta til syvende og sist. Men vi bygger opp under realfagsinteresser med bøker om planeter, atlas osv osv.
Oi - dette er som å lese om min. Hun greier ikke å hoppe tau for å hoppe tau, det må være regler, regler, regler. Helt siden hun var to har dette pågått med tallrekker. 12, 10, 9, 8, 6, 5,4 ,2 fulgte med oss i mange år. Klatre opp 12 trinn på en klatregreie, så 10, så 9 osv. Det er alderen til barna i mormor og de 8 ungene.
Lillebroren er lykkelig uvitende om tall og bokstaver. Han vil bare tute rundt med togene og bilene sine. Så de er foreløpig helt forskjellige.
Det er noe annet ja, og økonomi regnes som en "mykere" gren enn realfag. Jeg var jo dertil Blåruss (men med den "vanskeligste" matten). Mannen gikk i det minste almenn, men har ikke mye fysikk og kjemi og sånt å skilte med han heller.
I mitt hode er det også veldig vanskelig å forstå at prosentregning og brøk er noe man ikke kan forstå, det bare ER sånn, det er da ikke noe å forstå, en halv er en halv, en kvart er en kvart, hva er det å ikke forstå? Men jeg har surfet rundt nok på ulike forum (ofte med en noe annen sammensetning enn fp) til å innse at det er nok av dem som virkelig bare ikke skjønner at ti prosent er.. Vel, akkurat en tidel, ti hundredeler eller altså ti prosent. Eller at halvparten av halvparten er en kvartpart. Jeg ser ikke helt hva der er å forstå, det bare ER sånn, men det er visst gresk for ganske mange.
Men hva BLIR ungene mine om jeg får dem inspirert til å dra til Trondheim da? (ja, man kan studere realfag andre steder, men dere skjønner hva jeg mener.) jeg tar gjerne realfagsunger jeg altså, gode, stabile, fleksible, lønnsomme jobber sier dere at at det blir. Finfint, men i farta kommer jeg bare på medisinfaglige jobber, eller lærere. Jeg er 100% overbevist om at det finnes mye mer, og mye spennende, men ikke søren om ammetåkehodet mitt kommer på det. Satser på at jeg kommer ut av ammetåka før de skal begynne å velge studieretning, i mellomtiden leker vi med byggeklosser og duplolegoklosser for å bygge ting, og satser på at Knerten sin interesse for "boksetaver" etterhvert også omfatter tall (han teller for all del ganske greit altså, men interessen er større for fenomenet bokstaver) og satser på å gi søstra tilgang på de samme lekene som ham. Han har forøvrig dukke, men tiden er vel iznne for å introdusere ham for dataspill skjønner jeg... Han er to år og åtte måneder og har enda ikke prøvd et eneste ett, hverken på pc eller iPad, og har ikke peiling på at Nintendo og denslags engang finnes...
Jeg var på et lite seminar, om jeg kan kalle det det, i vinter en gang. Det handlet om matematikk og barn i småskolen og hvordan man kunne legge til rette for best mulig læring. Jeg fikk meg en tankevekker. For meg har matte alltid vært veldig enkelt. Denne oppgaven fikk vi: Denne rekken tilsvarer tallene fra 0 - 9. Pugg dette i et par minutter:
Uten å se på rekken: Hva blir dette:
lul + lie
byy - pop
laa + lul
Må du bruke fingrene for å finne det ut? For mange barn fortoner tallene og enkel regning seg akkurat slik som vi opplever dette, i verste fall i flere år på skolen. Ble det hevdet. Da kan man i så fall begynne å forstå at prosentregning og brøk ikke faller like lett for alle. Og slik er det bare, alle tar ikke alt like lett.
Malama: De kan bli ingeniører og der er det lassevis av jobber. Både i stat, kommune og i det private. Både byggherre, konsulent, fabrikker, olje osv.osv. 2269 ingeniørstillinger ute på finn.no nå.
@ElinM: Ja, nettopp. :nikker: Jeg kjenner en lærer som var på et seminar der de ble forklart åttetallssystemet, for å få litt mer forståelse av hvor vanskelig det kan være å lære seg titallssystemet og posisjonsprinsippet når man ikke kan det fra før.
En liten digresjon kanskje: Eksperter hevder at ingeniører har oftere asperger syndrom enn folk i andre yrkesgrupper, og det handler om dette med å systematisere og se mønstre.
Jeg vet de kan bli ingeniører, jeg bare vet ikke hva ingeniører egentlig gjør på ;)
(Vet dog av egen erfaring at den der økonomiske friheten... Da er det lurt å unngå staten. Min mekanikerbror tjente for noen år siden rundt det dobbelte av meg. Han er vel og merke en greit utdannet mekaniker da, men ingeniør er han ikke. Han er elektromekaniker med teknisk fagskole og et år med noe økonomigreier, men langt fra noen ingeniør. Men ansatt i det private, mens hans sivøksøster som burde tjent vesentlig mer enn hun gjør sitter og filler i en statlig stilling... Sånn går nå dagene...)
Akkurat nå føler jeg derfor mer for å oppfordre ungene til å tenke seg om før de tar jobb i staten..., men da kaster vi gjerne litt stein i glasshus, siden vi faktisk er to statsansatte økonomer her i huset...(som bare later som det ikke er det minste irriterende at min bror bygger hus og vil vi skal kjøpe det som skal bygges ved siden av, bare at det ligger sånn rundt en halv mill over vårt budsjett...)
Hmm.. Hvor var det jeg så en filmet reportasje om hun ingeniøren som hadde asperger da? Husker det bare så vidt, men mener at hun var veldig dyktig i jobben sin, men slet en del sosialt. Noe som forøvrig kan gjelde for flere av mine kolleger. :knegg: Nei huff, nå var jeg slem.
Noen ingeniører konstruerer (prosjekterer) saker og ting. Eksempler er bruer, jernbanestrekninger, vannkraftverk, ventilasjonsanlegg, bygninger osv.osv. Ganske vanlig med oppfølging i byggeperioden så man får vært litt ute også hvis man ønsker det.
Man bør (hvertfall i min type ingeniørstilling) ha en god visualiseringsevne og 3D-forståelse, evne til å kunne bruke teknisk regelverk, forholde seg til f.eks. reguleringsplaner, kunne regne enkle ting (vanskeligere ting ordner datamaskinen, men du må vite hva som skjer og hvorfor), kontrollere tegninger, kommunisere planer på en forståelig måte, ha basiskjennskap (minst) til økonomi, budsjettering osv.
Mye er konkret og det liker jeg. Når ting blir for abstrakt detter jeg av lasset ganske raskt.
Staten lønner ikke nødvendigvis så dårlig. Både mannen min og jeg jobber i staten, og vi tjener begge ganske bra (synes vi selv). Det kommer mye an på stillingstype og utdannelse.
Det er for øvrig nok av folk i det private næringsliv som jobber for knapper og glansbilder. Det er i stor grad en myte at statlige ansatte kunne doblet lønnen sin om de bare tok en jobb i det private. (Selv om statlige ansatte ynder å hevde akkurat det selv.)
Mannen har gått fra det private til det statlige (han er jo også ingeniør) og han gikk opp i lønn. (Men jeg tror ikke han vil oppleve like bra lønnsoppgjør.)
Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg kommer til å pushe realfag på ungene hvis de ikke ønsker det. Men det er i hvert fall helt sikkert at de vokser opp med en forståelse for at matte og fysikk er viktige fag og at det er fullstendig kjønnsavhengig.
Jeg har jo aldri savnet at jeg ikke tok fysikk på skolen. I ettertid innser jeg at jeg like gjerne kunne ha studert industriell økonomi på NTNU som til siviløkonom på NHH. Men jeg har selvinnsikt nok til å innrømme at jeg kanskje ikke hadde fått de samme gode karakterene hvis jeg hadde valgt fysikk og kjemi som jeg gjorde med bedøk og samfunnsfag. Det krever tross alt ganske høyt snitt å begynne rett på ind.øk/siv.øk. etter videregående.
Men jeg håper, som Veronal, at passiv diffusjon og statistikk skal gjøre jobben. Jeg er tross alt gift med en fysiker.
Og det der med lønn tror jeg har noe med ambisjoner å gjøre også. Min sivøk-søster er en ekstremt ambisiøs og drevet kvinne med masse arbeidskapasitet og i skrivende stund tjener hun fire ganger så mye som meg. :knegg: Og jeg synes jeg tjener bra til å være meg, hehe.
Jeg tror ikke jeg kan skjødesløshet på kjønn heller direkte, men jeg og min mann har lik utdannelse, uteksaminert samme år, og slett ikke helt lik lønnsslipp...
Jeg kunne økt lønnen min markant ved å bytte til det private. Men det er ikke egentlig stat/privat som er forskjellen, jeg ville jo også da byttet til en annen type stilling, det måtte jeg gjort for å å gå markant opp. Men det kunne jeg alså også gjort innen det offentlige.
Så egentlig var mitt forrige innlegg ikke helt seriøst da altså. Det er bare det at det er mye å tenke på i forhold til hvilke utdanninger som gir hvilke jobber, og hvordan det lønner seg eller ei. Mye mer enn stat/privat, men også mye mer enn realfag eller ei.
Jeg vil vel i hovedsak oppfordre mine barn til å ta en høyere utdannelse innen noe de både interesserer seg for og virkelig kan tenke seg å jobbe med, og kan se for seg å kunne leve av. Uansett om det er realfag eller ei, jeg kan jo ikke akkurat si at det er dumt om de vil gå en økonomisk retning, all den tid jeg jo altså fant deres far på NHH. Vi kan gjerne oppfordre dem til å gå en litt annen retning enn vi gjorde, men er det den veien de vil, så skal jeg ikke legge kjepper i hjulene for det heller altså, ei heller gråte i skjul.
Men vi har heldigvis noen år på oss enda. Jeg får stikke og hente Knerten i barnehagen nå, og spørr jeg hva han har gjort på der har han enten reparert ting eller slukket brann. Snekker eller brannmann er visst det mest fantastsike han kan tenke seg for tiden. Vi får nå se. Søstra skal i alle fall få akkurat de samme mulighetene.
Trives ikke du der du er da? jeg synes stort sett det lyser Har Drømmejobben lag vei av deg. :knegg:
Jeg synes utdannelse er en fin ting, og jeg er også tilhenger av at man skal tenke penger og ikke bare trivsel når man velger. Samtidig er det nå en gang sånn at vi trenger både hjelpepleiere, frisører og snekkere, så noens barn bør ha lyst til å bli det. Eventuelt så må vi importere den arbeidskraften (mens vi okker og anker oss over sosial dumping).
Jeg ønsker for ungene mine får en utdannelse og et yrke de trives med, og som gjør at de kan forsørge seg selv og leve det livet de ønsker. Jeg kommer helt sikkert til å fortelle dem at utdannelse er smart og at enkelte utdannelser er smartere enn andre, men samtidig er det jo bevist igjen og igjen at man kan bli Røkke uten utdannelse også. Men da er man kanskje over på uanstendig rik? :gruble:
Foreløpig skal eldstemann bli dyrlege og yngstemann skal bli flyver eller jobbe i Seaworld. :knegg:
Noen må bli frisører og sykepleiere og denslags også ja. Noen må faktisk sitte i kassa på Rema også. Men ingen av oss ønsker at det skal være våre barn... For de skal jo alle ta en høy utdannelse og bli noe smart og tjene nok til å forsørge seg selv og opprettholde den gode standard de er vant til, minst.
Verden går ikke helt rundt da, men det er ikke realfagene sin feil...
Mindy, jeg trives veldig godt der jeg er og tjener nok hakket mer enn gjennomsnittet for 28 år gamle alenemødre uten utdannelse, ( :knegg: ), men det er jo bare flaks.
Å ha Høyest Mulig Lønn kommer jeg aldri til å pushe på barna, men å ha Så Du Klarer Deg er en fin ting. Det tror jeg man lettest får til med i hvert fall en gjennomført utdannelse.
Næsj. Det kommer da helt an på hva alternativet er. Jeg har gått fra det private til staten to ganger, og begge ganger gått opp betraktelig i lønn. (I ren lønn, altså, ikke inkludert pensjonsordninger eller andre goder.)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
