Jeg ser jo at denne historien er hyllet i media i dag. Bevares, det er jo generøst og nestekjærlig av henne. Selv ser jeg på meg selv som ganske idealistisk, gir til diverse gode saker.
Likevel tror jeg at jeg hadde blitt litt sur hvis jeg ga en gave, og så ble den bare gitt bort. Særlig ved en større høytidelighet som en konfirmasjon/bryllup gjerne er. Så da sitter jeg her og føler meg utrolig snerpete, ego og lite gavmild på de fattiges vegne. For hun har jo rett. Så hvorfor er jeg så snerpete da?
(Forutsetter her at gjestene ikke hadde fått beskjed om at gaver ville gå til veldedig formål, har ikke sett noe om dette. Har de fått beskjed er det selvsagt noe annet)
Kan jo legge til noe so kanskje (vet ikke) forklarer noe av følelsen. Selv kommer jeg fra en familie med ganske dårlig råd til tider. Til konfirmasjonen fikk jeg en diamantring, den hadde mine foreldre spart til i lengre tid. Sett at de hadde gitt meg penger isteden, eller at min minstepensjonistfarmor hadde spinket sammen et par tusen kroner. Eller at jeg ikke hadde så god råd og hadde spart sammen for å gi en gave.
Og så skal man bare gi det bort? Det synes jeg blir litt feil.
Jeg synes jenta er tøff jeg! Sannelig ikke alle på hennes alder som klarer å tenke slik, og i tillegg gjøre alvor ut av tankene.
Når jeg gir pengegaver, så er det fritt frem for mottaker hva pengene brukes til. Jeg setter ingen krav, og om mottaker ville gitt det til veldedige formål, så hadde det vært helt greit. Da hadde pengene blitt brukt til noe mottaker ønsket å bruke pengene på, og det er formålet mitt når jeg gir pengegaver.
Jeg skjønte det som om det var penger hun ga videre. Da synes jeg det er helt greit. Men om jeg hadde gitt henne et smykke f.eks. så hadde jeg blitt fornærmet om det ble gitt videre.
For ordens skyld; jeg synes ikke noe om konfirmanter som søler bort alle pengene sine heller, feks på russetid. Jeg er i det hele tatt lite fan av pengegaver i slike settinger.
Men hvorfor? Man kunne jo solgt et smykke og gitt penger til et godt formål? Vi gir vel alle gaver som vi ønsker at en person skal ha nytte/glede av. Noen gir smykker, andre penger.
Jeg har for det første ikke noe med hva mottaker bruker pengene på, og for det andre ville jeg ha kysset en konfirmant som frivillig ga bort pengene til et veldedig formål. For en fantastisk jente. :elsker:
Og jeg skjønner ikke holdningene dine i denne saken i det hele tatt, Pelle. Selv med bakgrunnsinfoen du har gitt.
Joda, jeg kan se at det kan føles feil å gi bort smykker, men feil å gi bort penger en får? Hallo? Hva med de som svir bort konfepenger på klær, dill og fylla? Er det bedre?
Selv reiste jeg bort alle konfepengene mine. Smykkene jeg fikk ble smeltet om i voksen alder, da hadde de lagt så godt som ubrukt i en skuff i 20 år.
Hva folk gjør med pengene sine er ikke min sak og ja: Jeg synes dette var snerpete og teit. Man gir bort en gave, men man kan faktisk ikke bestemme om gaven skal brukes eller hva den skal brukes til.
Jeg lever etter et prinsipp (som jeg har lært av Oprah :rødme: ) : etter at du har gitt fra deg en gave, har du ingen rett til å mene noe om hva som gjøres med den. Om man gir bort penger, så har man ikke noe med legge føringer for hva de skal brukes til.
Jeg hadde blitt gladere enn gladest om mine penger ble regifted til en veldedig organisasjon.
Kommer an på hvem som har gitt. Er dette mennesker som kan gi uten å sno på krona helt greit. Men feks min mor har trekk på konto til hvert barnebarn fra de er født for å klare å gi dem en 10 000 kr. Da ville jeg i såfall spurt giver om de ønsket at jeg skulle gi bort eller om det var noe spesifikt de ønsket at jeg skulle ha dem til. Litt av respekt for giver.
Strålende bra av konfirmanten! Og ja, jeg synes det ville være snerpete å bli sur for at din gave ble sendt videre til et godt formål. Jeg hadde vært stolt som fy av å kjenne noen som gjorde dette, jeg.
Nei si det. Jeg hadde aldri noe særlig penger og fikk vel 3000 til min egen konfirmasjon. Jeg kjøpte meg en sovepose til speiderbruk, den har jeg enda. Resten ble spart. Jeg har vel litt i ryggmargen at så store summer skal brukes på noe "skikkelig" (hva nå enn det er), for store summer kommer sjelden rakende på en fjøl.
Nei, det er ikke bedre å tule dem bort, det har jeg skrevet i et annet innlegg.
Og jeg har ikke skrevet noe sted at jeg vil bestemme hva andre skal bruke gavene sine på. Men jeg hadde nok ikke spart sammen penger og gitt vekk neste gang hun ønsket seg penger til feks. 18-årsdagen, hvis jeg hadde hatt dårlig råd.
Leger uten grenser er jo et fantastisk bra formål, det skal hun ha. Ikke like kult om hun hadde gitt summen til det lokale Vigrid-laget.
But why? Vil jeg gi til veldedig formål, så gir jeg jo selv. Og folk som benytter bryllup og bursdager til å ønske seg noe til et veldedig formål synes jeg er helt topp, altså. Jeg synes bare det er "redelig" å informere om det på forhånd. Så ikke tante Olga trenger å gi vekk alt hun har spart opp til denne personen gjennom mange mange år, hvis hun ikke ønsker det.
Men jeg innser jo at jeg er snerpete og i absolutt mindretall. Det er dog ikke særlig sannsynlig at så mange a oss vil møte problemstillingen irl, tror jeg.
Så hvis hun hadde ønsket seg gaver til et veldedig formål hadde det vært greiere å svelge? Nei, jeg kan bare konkludere med at jeg hadde vært superstolt over å kjenne den jenten eller en annen som gjorde tilsvarende! Betydelig mer sympatisk enn en del andre konfirmanter som sutrer hvis de ikke får store nok gaver eller konfirmerer seg kun for gavene... Vi ønsket oss penger til navngitte organisasjoner til bryllupet vårt, og selv om veldig få valgte den løsningen, var vi veldig glade for de som gjorde det! Og jeg tror jommen vi skjøv litt av de "ikke øremerkede" pengegavene også inn til en av de organisasjonene - det er jeg i så fall sikker på at giverne hadde syntes var greit!
Det er jo ikke du som gir til veldedige formål, selv om pengene du ga går til det...
Om foreldre, besteforeldre, tanter eller whatever gir penger som er øremerket noe til mottaker, feks førerkort, bolig eller slike ting, så ser jeg annerledes på saken. Da ville det blitt feil å gitt det videre. Men ikke penger uten øremerking.
Ja, jeg synes det. Da kan man jo velge selv hvor mye man ønsker å gi til Røde Kors/Kattenes velferd/Redd barna/Menighetens ungdomsarbeid.
Akkurat som at det er meget mulig jeg ikke hadde gitt penger til den sløsete snuppejenta, mens den fornuftige jenta hadde fått penger.
Av samme grunn sparer vi penger til barna i vårt eget navn. Ingen sløsing av våre hardt oppsmarte midler. Ei heller at alt skal gis bort i ren gavmildhet.
I sosialantropologien kaller man gaver som kommer med forventninger til mottakeren for en forgiftet gave. Jeg setter min ære i å forgifte gavene mine så lite som mulig og syns det er flott at konfirmanten gir bort til veldedige formål. Selv kjøpte jeg blant annet en sony walkmann, gul og vanntett - veldig moderne og tipp topp den gangen, for noen av pengene jeg fikk til konfirmasjonen. Jeg ser ikke at det er spesielt mye mer høyverdig og respektfullt at jeg brukte pengene på meg selv enn om jeg hadde gitt pengene til Røde Kors.
Og ja, jeg synes også at tante olga må få lov til å ikke synes det er allreit at gaven gis bort med et pennestrøk når dette er hardt oppsparte midler til en kjær person, der tenkt formål var start på voksenlivet. Og jeg snakker ikke om hundrelappene, men tusenlappene.
Olga må jo nesten ta sjansen på at yndige Lise velger å drikke opp pengene i russetiden i stedet. Hvis giver skal detaljstyre hva gavene skal brukes til så trenger de ikke å gi dem bort i utgangspunktet.
Men hva ligger i begrepet "forgiftet"? Hadde jeg gitt bort penger, gir jeg aldri noen kommentar om hva de skal brukes til (så langt), og hadde heller aldri kommentert hva jeg syntes om formålet i etterkant. I motsetning til en del folk jeg kjenner, som gudhjelpemeg må dele meningen sin med alle til enhver tid.
Hvis man spinker og sparer hele livet for å gi en større sum penger til en tenåring, så tenker jeg at det finnes ganske mye verre scenarioer for hva pengene går til enn Leger uten grenser. Moped f.eks. :skremt: Uansett høres det helt fjernt ut for meg at man sparer på den måten for å gi pengene til et barn. Sparer man til et bestemt formål, eller at man forventer at pengene brukes spesielt fornuftig, så er det vel lurt å vente til vedkommede blir myndig?
I begrepet "forgiftet" ligger det at giver forventer noe tilbake. Enten som f.eks. en tjeneste, eller som i tråden her; en bestemt type takknemlighet og respekt.
Mine foreldre gir oss penger til barna til sertifikat. Pengene skal inn på vår konto har vi fått beskjed om. Lurt synes jeg. Barna har også egen konto som jeg anser for mer tant og fjas. Kontoen vi har for våre barn skal alldeles ikke gis bort når de blir 18, men til slike ting vi som foreldre synes er Lure Ting.
Min mor som gjør dette gir uten forpliktelser til giver. Men JEG og min samvittighet hadde ikke bare gitt bort store pengebeløp uten å imformere giver i forkant.
Nei, men jeg tenkte vel mer det at man kan forbeholde gaven til lappen, til studier, til leilighet osv. Jeg har aldri skjønt greia med å gi så vanvittig mye penger til en konfirmant. Med mindre pengene er til et spesielt formål som konfirmanten sparer til.
Det kan den godt være. Hvis tante Olga sitter og er snurt og baksnakker yndige Lise for halve bygda fordi hun A) drakk opp pengene eller B) gav pengene til Røde Kors - da straffer hun Lise fordi Lise ikke viste tante Olga riktig type gjentjeneste for den flotte gaven. Hvis Olga derimot tenker at jaja - jeg har jo gitt bort pengene, nå er det Lise som selv bestemmer hva hun vil gjøre med dem, selv om jeg kanskje syns at det er ufornftige valg hun tar, da er gaven ikke forgiftet.
Jeg er helt enig altså. Jeg kunne bare ikke la den passere. :knegg:
Og jeg synes også det er er helt sprøtt å gi enorme pengesummer til en 15-åring. Særlig hvis man forventer at de skal brukes på noe fornuftig. (Å gi bort et beløp på papiret, med beskjed om at dette er til BSU/førerkort/jordomseiling/whatever er noe helt annet.)
Og tatt i betraktning evnen til refleksjon som hun ikke ser ut til å mangle, føler jeg meg ganske sikker på at hun ville tatt en god vurdering i forhold til spesielle hensyn, som f.eks. besteforeldre som hadde spinket og spart fordi de ville gi henne penger til noe spesielt. Jeg ville virkelig ikke reagert negativt på dette.
Jeg hadde blitt kjempestolt om min pengegave til en konfirmant hadde gått til et veldedig formål :hjerter: (uten at jeg forventer noe annet enn at konfirmanten drikker det opp altså :knegg: men når jeg gir bort ting, så er de ikke mine mer. Det føles helt urimelig at jeg skal bestemme over noe som ikke er mitt.)
Det er sikkert Helt Feil, men jeg kjenner jeg har potensiale til å bli grinete om (for eksempel) konfirmasjonspenger ble drukket opp. Ikke fordi det er noe problem, jeg aner jo for det meste ikke hva det blir brukt til, og slipper derfor å bli grinete. Men jeg ser bedre at det er problematisk (satt i sammenheng med at folk har gitt gaver som de kanskje har brukt endel energi på å få gitt) enn at det blir gitt til et godt formål, liksom. Eller noe fornuftig. :knirk: Når det er sagt, vet jeg godt at jeg ikke har noe med det.
Jo, det vil jeg da tro? Det strømmer jo på i begravelser der folk ønsker gave til formål istedenfor blomster, jeg hører jo også om bryllup med slike ønsker. Og de får.
Mitt inntrykk er at ganske mange føler at de må gi gave til personen likevel, enten i tillegg eller isteden for bidraget til veldedighet (bortsett fra i begravelse, men det synes jeg blir litt annerledes). Men det varierer jo garantert ut ifra hvem man snakker om. Jeg kan ikke si at det er slik eller sånn. Men vi vet vel heller ikke om hun har ønsket seg noe i det hele tatt, eller står det i artikkelen? Man får jo vanligvis gaver ved slike anledninger om man har ønsket seg det eller ikke. Ellers tenker jeg jo at hun kanskje ikke tenkte at det var viktig å si ifra om, og det er jeg enig i.
Jeg skjønner deg godt jeg, Pelle. Når jeg hørte om saken så tenkte jeg først "Oi. Det var flott gjort", så "Glad hun ikke fikk gave av meg" og så "Hjelp. Hvorfor i all verden tenkte jeg det?"
Det kommer sikkert av at jeg var litt overordentlig da jeg ble konfirmert. Pengene ble brukt til å kjøpe noe jeg mente jeg kom til å få bruk for når jeg skulle flytte hjemmefra. Og at pengegavene var et bidrag til å gjøre det enklere for meg og mamma når jeg flyttet. Vi hadde ganske så dårlig råd på den tiden.
På den annen side; det var jo ingen av de som ga pengegaver som sa noe om at det var noen klausul på at pengene skulle brukes fornuftig. Og å gi dem til et veldedig formål er utrolig mye mer fornuftig enn hva de fleste andre ungdommer bruker konfirmasjonspengene sine på.
Fordi mange folk ville følt seg forpliktet til å gi gave to ganger.
Fordi mange folk "helst vil gi en ordentlig gave".
Fordi noen ikke vil støtte veldedig formål.
Fordi folk sannsynligvis vil gi mindre til et veldedig formål enn til henne.
Kanskje hun ikke var sikker før hun sto der, hun ville jo opprinnelig ikke engang konfirmere seg.
Kanskje hun syns det var en fin overraskelse til sine nære og kjære (jeg hadde blitt både rørt og stolt), en slags tilbakegave.
Kanskje hun ikke ønsket seg noe som helst, men folk ga henne penger og gaver likevel?
Kanskje hun ikke tenkte over det, hun bare tenkte "får jeg penger til konfirmasjonen min, gir jeg de til Leger uten Grenser". Og så gikk hun hen og tok på seg den skikkelig stygge Marilyn Manson t-skjorta si og gjorde noe annet. ( :skuffet: )
Personlig har jeg ikke så mye annet å si om saken enn "go Nadia!"
Jeg en omvendt. Om min sønn vil gi konfirmasjonspengene sine til et veldedig formål så er det helt greit. Om han vil bruke dem på et større prosjekt eller innkjøp ala moped eller førerkort - helt greit. Men om han ikke ønsker å være enig i at pengene skal brukes relativt fornuftig så får han ikke like mye, faktisk. Jeg blakker meg gjerne for at han skal få det alle andre får og ikke skille seg ut. Men jeg blakker meg ikke for enda en haug med spill til ps3 eller noen kasser med øl til mindreårige.
Og ja. Det skal vi snakke om før jeg avgjør hvor mye han skal få.
Jeg må innrømme at jeg blir litt satt ut av at dette kan oppfattes negativt, altså. Jeg for min del ga gave til konfirmantene i år for at de skulle få en oppmerksomhet på merkedagen sin. Hvis de hadde valgt å gi det videre til veldedighet hadde jeg blitt rørt, stolt og fryktelig glad. Løper de på kjøpesenteret med dem vil jeg nok humre lett i skjegget og tenke at de nok lærer på den harde måten tilslutt.
Jeg fatter ikke at givere kan bli sure for at mottaker av en pengegave gir den videre til et veldedig formål. Virkelig ikke. Jeg hadde vært superstolt dersom jeg hadde bidratt til en slik gave. Jeg sitter faktisk og måper over at det i det hele tatt blir diskutert.
Jeg er til og med stolt over at hun er fra min region. :knegg:
Det hadde jeg tenkt også. Enn å være så lite selvopptatt?! Og reflektert til å være så ung. Jeg hadde overhodet ikke blitt sur fordi noen ga bort pengene de hadde fått av meg. Som Eia sa, så ville jeg også blitt mektig stolt.
Jeg hadde blitt veldig glad hvis noen jeg ga penger hadde gjort det. Hvis de hadde solgt et arvestykke de hadde fått av meg for å gi bort pengene hadde det blitt noe annet. Da ville jeg gjerne hatt forkjøpsrett så jeg kunne gitt den til en annen i familien. Men å gi bort kontanter er helt greit for meg.
Her tar du utgangspunkt i at folk konfirmerer seg for å få gaver/penger slik jeg oppfatter det. Det finnes heldigvis ungdom som konfirmerer seg av innholdsmessige årsaker, og jeg tror ikke det er så ofte det deles ut ønskeliste sammen med innbydelsen. Det har vært mye kritikk av eksempelvis borgerlig konfirmasjon, og her ser man et godt eksempel på at det er mulig å konfirmere seg borgerlig fordi man faktisk ønsker å konfirmere seg borgelig, med alt det innebærer. Ikke bare for å få gaver.
nei, det tok jeg faktisk ikke utgangspunkt i. Selv konformerte jeg meg av innholdsmessige årsaker, men i min krets er det helt vanlig å få gaver og ønskelister. De deles dog ikke ut, men går visa jungeltelegrafen. Det er jo relativt vanlig hvis man skal gi en gave og sjekke litt rundt hva mottakeren kunne tenke seg.
Jeg håper at dette ble gjort av egen fri vilje og uten suggesjon noe sted fra. I såfall synes jeg det er en flott ting å gjøre som jenta sikkert lever meget godt med i ettertid. Hvis det er noen som helst form for ytre påvirkning her, synes jeg det lukter litt dårligere. Hensynet til de som har gitt gaver, synes jeg ikke har noen vekt her, en gave er i utgangspunktet gitt uforbeholdent.
Hmm, jeg er ikke sikker på at jeg er enig i at man i sosialantropologien generelt kaller gaver som gies med forventning om gjenytelse for forgiftede. Mauss skrev om hvordan ordet "gave" og "gift" hadde de samme røttene i enkelte germanske språk (hvis jeg husker riktig) og brukte denne sammenhengen til å si noe om dobbeltheten i gaven, om hvordan man blant annet kan konkurrere med gaver eller skade en mottaker ved å gi alt for overdådige gaver (spesielt relevant for samfunn med gaveøkonomi eller hvor gavebytte er langt mer kompliserte og omfattende prosesser enn det man er vant til i Norge). Men han brukte også begrepet "hau" fra Maori for å si noe om essensen eller sjelen i gaven, hvordan gaven er forbundet til giveren, i forhold til gjenytelser, og dette er vel en like stor inspirasjon for seinere studier av gavebytte.
Jeg synes forøvrig at det var en flott og forbilledlig handling av jenta å gi bort pengene - uavhengig av gavenes hau eller essens eller gift.
Men kan/skal forventning om gjenytelse sidestilles med en forventning om hva pengene skal brukes til?
Jeg har nå tenkt mye på dette. Jeg kjenner at jeg bryr meg veldig lite om hva nabojenta brukte de 200 kronene hun fikk av oss til sin konfirmasjon på. Men hvis det er tilstrekkelig mange som ga 200 kroner så blir det jo en anseelig sum med penger. Kanskje synes jeg ikke det er så galt at de ble brukt til å gi til et veldedig formål, men jeg tenker også på at denne summen kan brukes til bygge et fundament. Det er greit å si at man har penger nok når man er 14-16 og bor hjemme. Det er verre når du er 24, nyutdannet og trenger et sted å bo med skyhøyt depositum.
Jeg er helt enig med deg. Dersom jeg hadde gitt bort et stort beløp til konfirmasjonen til en nær slektning, ville jeg forventet at foreldrene hadde noenlunde kontroll på hva pengene ble brukt til. Og da at det ble noen som var noenlunde nyttig; type lappen, bolig, studier eller en fin ferie. Jeg hadde faktisk ikke hatt sansen for at hele beløpet gikk rett videre til en veledig organisasjon, med mindre jeg visste om dette på forhånd.
Det er jo veldig "lettvint" å gi vekk penger andre har spart opp for en. Man merker ikke at de er borte. Som forelder synes jeg det er viktig å ivareta mine barns fremtid. Og en større pengesum stiller absolutt i denne kategorien.
Nei, det er ikke nødvendigvis det samme. Men viktig poeng ingen gaver er "rene", det vil si fri for forpliktelser. Selv om vi liker å tenke på dem sånn.
For øvrig skjønner jeg ikke helt de som sier det er annerledes hvis hun hadde solgt unna ting hun hadde fått. (Tenker ikke på ting med affeksjonsverdi her).
Hvis hun mener hun ikke trenger ny koffert, et maleri, bunad og diamantøredobber og selger det på finn for så å gi vekk pengene, så blir det det samme som å gi vekk alle pengene. For meg.
Hvis jeg hadde gitt noen et større pengebeløp, så gir jeg det bort fordi jeg tror de vil ha nytte av gaven. På samme vis som jeg har tilsvarende ønsker når jeg gir vekk ting.
Jeg synes dette blir en undervurdering av hva f.eks denne jenta gjorde, og hvor lettvint det er å gi bort en større sum penger. Jeg tror at det for de fleste (med mindre man har en svulmende konto fra før) vil være en stor avgjørelse å gi bort en større sum penger. Også penger man har fått i gave.
Jeg tror det er enklere å gi vekk 19.000 man har fått i hånda av andre, enn 19.000 man selv har brukt åresvis på å spare opp. Å gi bort 19.000 i seg selv tror jeg ikke er lettvint.
Men hva tror dere egentlig skjer med pengene, da? :litt irritert: At hun bare har føyset unna en haug penger så Leger uten grenser får nye penner og notatblokker? :veldig irritert:
Høh? De fleste vet vel hva den organisasjonen bruker pengene sine på. Jeg har da aldri sagt at formålet er dårlig hvis man skal donere penger, tvert om.
Jeg syntes det var helt greit at hun løste det sånn. Fint valg.
Men jeg husker også hvor deilig det var med litt penger (i underkant av 4000) da jeg konfirmerte meg, og synes derfor det er greit at konfirmanten generelt får styre bruken litt selv. Så blir det mindre utgifter på meg en periode. ;) Er det noe de ønsker seg av utstyr, klær, eller generelt ha litt god råd en stokket stund, så er det jo det som er viktig da som 14-15 åring. Alt handler jo ikke bare om framtida. Den kommer fort nok uansett. Vi vi kanskje anbefale dem å spare noe hvis de får en del, men i hovedsak er det jo deres gaver og deres liv. Vi sparer uansett til dem som de skal få til sertifikat samt litt når de er ferdig med vgs. En start i livet. Ellers får de få seg sommerjobber og spe på til det de trenger etter hvert. Sånn løste vi jo eget liv, så da skal da vel også ungene klare seg om de har noe oppi hodet.
Jeg kjenner at jeg er der at jeg synes det er lavmåls å mene at det på noen måte er noe negativt i at en konfirmant (eller hvem som helst) gir bort penger mennesker fullstendig frivillig har gitt til henne, til et godt formål.
Nei, kanskje ikke, med mindre man ser på det å bruke pengene til noe giveren synes er riktig som en form for gjenytelse, en slags uutalt plikt.
Når Mauss skrev om "gift" i forhold til gaver, som vel var bakgrunnen for at Darth skriver om forgiftede gaver, så handlet det om (igjen hvis jeg husker riktig - det er en stund siden sist jeg leste boka) om plikten til å motta gaver og gi tilbake.
Og da er det greiest å konkludere med at du og jeg er uenig om hva det er greit å bruke konfirmasjonspenger til.
Overraskende nok er det ganske mange som er helt enig i at det er lov til å legge føringer for konfirmasjonspenger i den andre tråden som omhandler dette.
Jeg synes det er rart om folk blir sure over at en konfirmant gir videre penger som de fikk.
Om jeg hadde brukt masse tid på å finne en gjenstand til konfirmanten og den var gitt bort til veldedig formål så hadde jeg tenkt at h*n heller burde si ifra så kunne jeg gitt penger og spart meg det arbeidet.
Om jeg hadde gitt bort et arvestykke og konfirmanten hadde bare solgt det videre, så hadde jeg blitt direkte muggesur, for det veldedige formålet hadde jo likegodt kunnet få pengeverdien.
Hva om konfirmanten sparte 5-10 000 til russetida. For at vedkommende ikke skulle behøve å jobbe så mye da og ødelegge skolearbeidet? Fornuftig eller ufint, med tanke på at en del nok da gikk til alkohol?
Joda, jeg sa ikke at det ikke var det, det jeg forsøkte å si var at termen "forgiftet" ikke er det som generelt brukes om forventningen om gjenytelse - i hvert fall ikke i den antropologien jeg kjenner. I Mauss sin bok brukes parallellen til "poison" til å beskrive de negativt ladede sidene ved gavebyttene, mens det han skriver om gavens essens og uavhendelighet (i forhold til gjenytelser) oppfatter jeg som å være grunnlaget for den mer generaliserte forståelsen av gaver.
(Nå blir jeg litt engstelig, kjenner jeg, for sist jeg forsøkte å skrive noe om dette på FP, fikk jeg beskjed om å "get a life". :knegg:)
Det er ganske stor forskjell på at man som forelder tar en prat med barnet sitt om hva som er ok å bruke mye penger på, og at man som gavegiver står og trasser på siden, og gjerne skulle tatt tilbake gaven sin fordi den ble brukt til noe man ikke liker.
Når jeg gir en gave til noen så er det ikke mitt lenger.
Når mitt barn sitter med tusenlapper i øynene og siklegliser så er det mitt ansvar å sørge for at oppdragelsen sitter.
To vidt forskjellige ting.
