I forbindelse med diskusjonen om sykemelding for psykiske lidelser ble det nevnt at mange leger ønsker å kunne sykemelde for sorg. Da kom jeg på en samtale jeg hadde med en godt voksen dame her om dagen. Hun reagerte på at mange arbeidstakere nå ser det som normalt å blir sykmeldt 2-4 uker i forbindelse med egne foreldres dødsfall. Hun mente at for "normale" dødsfall i familien burde det være nok med de tariff-festede 3 dagene borte fra jobb. Hennes oppfatning var at det hadde vært en "sykeliggjøring" av sorg i samfunnet. "Selv om man sørger kan man vel gå på jobb", var hennes argument.
Er det forståelig at man trenger noen ukers sykemelding når man mister f.eks. far eller mor i voksen alder, eller er dette en "unødvendig" sykemeldingsgrunn? (Jeg regner ikke her med voldsom, traumatisk død, men det man kan regne som vanlige dødsfall i en familie.)
Jeg syns det er synd at leger ikke kan sykemelde pga sorg. Det betyr jo ikke at man trenger å bli sykemeldt hver gang noen dør.
Folk reagerer veldig forskjellig på dødsfall, og jeg syns det er vanskelig å skulle si at man ikke trenger å være sykemeldt selv om det er et "vanlig dødsfall.
Min tanke er(og det gjelder forsåvidt også andre grunner til sykemelding) at klarer man å utføre jobben sin så går man på jobb, hvis ikke så får man vurdere sykemelding.
Jeg syns også det er pussig om det blir 2-4 uker som blir "standarden". At man får ekstra fleks av sin arbeidsgiver i en periode er noe annet, og jeg vil tro at for nesten alle vil det være en uke der man er ganske "ute", både av praktiske og følelsesmessige grunner.
Men jeg har også inntrykk av at folk er borte 2-4 uker for å ordne alt det praktiske, rydde bo, etc., og det syns jeg ikke er sykemeldingsgrunn.
(Jada, alle de vanlige forbeholdene om at NOEN selvsagt blir ikke-fungerende av sorg også når det tilsynelatende er et forventet og ikke-dramatisk dødsfall, men jeg syns det er rart om det skal være normen)
Folk reagerer jo veldig forskjellig.
Jeg fikk en gang beskjed på jobb at en nær slektning var død, det var ganske overraskende og jeg reagerte jo selvsagt med sjokk. Jeg bodde da langt fra familie, jeg fikk selvsagt tilbud om å dra hjem til meg selv, men for min del var det da bedre å være på jobb og få tankene over på noe annet. Jeg var ikke borte fra jobb annet enn begravelsen og reisedager. Dette skjedde rett før jul, og jeg skulle uansett ha juleferie. Andre ville kanskje tenkt og følt et helt annerledes behov enn meg.
Jeg er litt enig med damen Heilo snakket med, det har kanskje skjedd en endring mht til sykemelding etter dødsfall i familien. Jeg tror nok man tok fri fra jobben før også, men man var ikke sykemeldt, man brukte feriedager eller avspasering o.l. Da faren min døde tok jeg en uke ferie fra jobben for å reise hjem og hjelpe til med alt det praktiske som må gjøres før en begravelse. Mens søsteren min tok en tur til legen og fikk sykemelding, og lurte på hvorfor ikke jeg også gjorde det i stedet for å bruke av ferien min.
Kanskje det er en aldersforskjell. Jeg følte meg ikke syk i den situasjonen, bare for travel til å gå på jobb rett og slett.
Vet egentlig ikke hva jeg mener om sorg-sykemeldinger. Folk har forskjellig forhold til familien sin. Og noen av oss er av den typen som har det best ved å jobbe og stå på som vanlig.
Faren min døde brått for snart fire år siden. Jeg husker jeg tok egenmeldingsdagene mine pluss at arbeidsgiver ga meg en del slækk, for jeg var eneste pårørende og måtte reise 50 mil for å ordne og fikse alt alene. Jeg husker ikke om jeg tok feriedager eller fri uten lønn etter at dagene med "slækk" var over, men jeg var i alle fall borte fra jobb i sju eller åtte dager. Jeg følte ikke noe behov for å sykemelde meg pga. sorg, og jeg synes det er uheldig dersom det skal bli en standard på dette. Sorg er indivuduelt, og der noen ikke trenger sykmelding i det hele tatt, vil andre igjen trenge lang tid.
Ja, altså, jeg mener ikke normen skal være at man blir sykemeldt, men jeg syns det er et problem at folk blir sykemeldt for et eller annet som ikke er reelt, når grunnen faktisk er sorg.
Og ja, jeg reagerer når jeg ser at folk sykemelder seg pga dødsfall, og grunnen er at det er praktiske greier som må ordnes.
-ea-: Jeg tror du har rett i at det er en generasjonsting. Det er en tendens, syns jeg, til at man bruker sykemelding til fri man har behov for, når det ikke er lystbetont.
Vi har 10 dagers omsorgsperm som vi kan ta ut i forbindelse med dødsfall eller alvorlig sykdom i nær familie. Jeg opplevde å nesten miste en forelder i fjor høst og det var veldig traumatisk. Jeg var da borte i en uke for å være på sykehus og sammen med familien, noe arbeidsgiver var veldig forståelsesfull til.
Noen trenger vel litt mer tid enn andre, noen fungerer best ved å få jobbe, andre trenger å behandle sjokket sammen med sine nærmeste. Det hadde vært fint om leger kunne sykemelde for sorg, i de tilfeller der det var det som var fakta.
Men at 2-4 uker sykemelding blir "normalen", tenker jeg er litt unødvendig likevel.
At det er ei uke man av praktiske og emosjonelle årsaker er "ute" som Polyanna påpeker, det anser jeg som høyst normalt, men ikke nødvendigvis syk.
Jeg klarer dog ikke helt å sette meg inn i hva jeg ville tenkt, dersom jeg fikk beskjed om at min mor eller far var død nå, så ville det vært et enormt sjokk, og jeg hadde nok hatt lite å gjøre på jobb på ei lita stund. (Hodet må liksom fungere for at jeg skal få gjort jobben min, men om noen kunne satt meg til å vaske gulv, kopiere brev, lime konvolutter eller noe sånn, så kunne jeg nok gjort det altså. Bare at jeg antar at mine føringer i regnskapet som selv på vanlige dager av og til går feil vei, definitivt ville gått feil i en sådann stund)
Jeg håper jeg muligens ser annerledes på det om 20-30 år, men mine foreldre er i 50-årene enda, så det er rett og slett vanskelig å se for meg hvordan det vil være med en "normal dødsmelding".
Jeg synes det er umulig å si noe om dette, for man kan ikke lage en standard. I forbindelse med sorg og egne reaksjoner på dødsfall, er det helt umulig, og veldig ufint, å mene noe generelt om hvordan en skal eller bør reagere.
Det er nok ingen mal på dette. Samfunnet har jo endret seg, bla. bor man mer spredt.
Jeg mistet pappa for to år siden. Jeg fikk da lønnet permison i to uker. Jeg reiste hjem til mamma, og vi trengte å være hos henne de ukene. Så døde mommo (som bodde ved siden av mamma), og jeg fikk to nye uker med lønnet permisjon. Legen ville da sykemelde meg, men jeg var jo så heldig å ha lønnet permisjon. Noen uker før lå broren min i koma pga. hjernehinnebetennelse, og vi ble tilkalt sykehuset for de visste ikke om han kom til å klare seg. Jeg hadde også da to uker lønnet permisjon. Jeg hadde ikke vært i stand til å gå på jobb gjennom desse episodene, mest pga. avstandene og behovet for å støtte familien og være sammen med de.
Derimot er jeg enig med Polyanna som sammenfattet mitt innlegg bra:
Når jeg var barn og ungdom var det mange gamle rundt oss som døde, mammas foreldre og (barnløse) tanter, som mamma da hadde praktisk ansvar for. Hun reiste på sykebesøk og ordnet begravelser. Jeg tror aldri hun var sykemeldt, men hun jobbet deltid og tok antakelig igjen timer på jobben ved å jobbe mere når behovet for fridager var over. Men da pappa døde ble hun sykemeldt et par uker tror jeg det var.
Jøss. Ja, vi er jammen ulike. Jeg mener at det er stor forskjell på hva slags psykiske reaksjoner man får i en slik situasjon. Det henger blant annet sammen med hvordan man har det fra før av. Jeg synes det er VELDIG feil å mene noe om hvordan andre skal reagere. Jeg synes det skinner ut fra innlegget ditt at du har en slags "mal" på hvordan det bør være. Det klinger ikke bra i mine ører.
Dette vil jo variere fra person til person, og på hvilken måte og tidspunkt i livet dødsfallet skjer.
Mamma var sykemeldt en uke eller to da bestemor døde. Dette er nesten 20 år siden nå, og jeg husker det godt. Mamma ville nemlig ikke være sykmeldt, men klarte ikke å jobbe siden øynene var så fulle av tårer hele tiden. Jeg argumenterte for at det ikke var mulig å gjøre en jobb hvor du forholder deg til pasienter som er stressa med øynene fulle av tårer.
Bestemor døde av kreft og hadde vært syk et års tid, så vi hadde egentlig hatt god tid på å forberede oss og ta farvel. Allikevel ble det for mye for mamma når det skjedde. Jeg husker at jeg var på skolen hele tiden, og fikk skryt av lærerene for at jeg orket. (Jeg er delvis oppvokst hos besteforeldrene mine, så vi var spesielt tette.)
Klart. Det er derfor det er uheldig om det blir automatikk i sykemeldingene etter dødsfall. Men det er like uheldig dersom det blir slik at man blir uglesett dersom man føler at man trenger sykemelding.
Jeg ser at jeg leste veldig fort det du skrev, legg til at jeg ikke er helt våken.
Trodde du mente at vi var ufine om vi skulle diskutere om det alltid er nødvendig med sykemelding i forbindelse med dødsfall.
Jeg ser amo sier hun fikk lønnet permisjon fra jobben. Det er en fin ordning der man trenger fri, men ikke nødvendigvis trenger sykemelding. Skulle vært mulig hos flere arbeidsgivere.
Om den generelle trenden er at man trenger sykemelding etter foreldres død er jeg litt bekymret. Samtidig har jeg stor forståelse for det siden min far døde plutselig i fjor. Da jobbet jeg i det offentlige og fikk 10 arbeidsdager velferdspermisjon med lønn uten noe som helst problemer og det trengte vi siden vi måtte reise 80 mil. Om akkurat det går like greit i privat sektor avhenger vel av hvilken bransje og arbeidsplass man har. Om det er en "vrang" arbeidsgiver så er sykemelding en løsning istedet for å ha "ugyldig" fravær.
Syns du virkelig det er greit å bruke sykemelding som løsning på fraværet dersom det er lang reise som er hovedgrunnen til at man trenger fri? Seriøst??
Folk er forskjellige og jobber er forskjellige. Jeg er en av dem som intenst håper at arbeidet med en sorgmelding bærer frukter snart. Det er feil at man skal sykemeldes når man sørger og jeg synes det blir like feil å sette en avmålt tid på når man skal være ferdig (i forhold til hvem som er død). Noen kan ha store reaksjoner på f.eks foreldre som dør, mens andre er klare for jobb nokså umiddelbart. Hvorfor denne trang til å tvinge alle i samme bås? Jeg synes vi skal ha respekt for at like situasjoner oppleves ulikt, rett og slett.
Absolutt, det var så utrolig godt å ikke måtte tenke på jobb og dårlig samvittighet i den tiden da jeg hadde tankene mine andre steder. Da jeg fortale om hendelsene, så kom det kontant fra arbeidsgiver, reis hjem ta den tid du trenger, ikke tenk på oss. :hjerter:
(Pluss at jeg slapp å ordne med legetime. Jeg hadde tilfeldigvis en legetime, da legen spurde hvordan det gikk. Lite sted vi bor på).
Et normalt sorgforløp er ingen sykdom og bør derfor ikke diagnostiseres som en. Vi trenger likevel en bås til sorg og diverse krisereaksjoner som tillater at vi er borte fra arbeid en viss periode, kanskje begrenset oppad til 8-10 dager. Det nevnes 10 dagers omsorgsperm over her, og dette synes jeg er en ypperlig ordning i slike tilfeller. Ellers er det mye sprik i hvor mange dager arbeidsgiver er villig til å gi, men regner med det er ganske vanlig med velferdsperm på inntil tre dager pluss fri ifm begravelser. Mange klarer seg med det, - ingen på jobb forventer at man yter 100% i en slik periode uansett - men så er det enkelte som behøver noen ekstra dager og da hadde en sorg/krise-bås vært god å ha.
Klønete formulert, beklager. Nei, jeg var glad for at jeg fikk hele 10 dager permisjon siden mi far døde og ønske om å være hos min mor og familien min i noen dager før begravelsen. SIden vi brukte 4 dager på reisen opp og ned var det fint å ha mulighet til å få såpass mange dager.
Sykemelding kan være et alternativ for fravær i forbindelse med foreldres død om arbeidsgiver ikke gir permisjon.
Spørsmålet gjelder: Jeg ser at det er veldig fint å ha fri med lønn for dette, men å bruke sykelønnsordningen for å løse en praktisk utfordring? Når man virkelig ikke er "syk" eller i "sorg som er såpass kraftig at man ikke kan jobbe"?
Det er AKKURAT sånne holdninger som undergraver hele sykelønnsordningen.
Det ville vært en enorm påkjenning på meg og jeg ville brukt lang tid på å puste normalt igjen og på å stable livet mitt tilbake på plass om noe sånt skulle skje. For ikke å snakke om hvor knust jeg ville vært og hvor ille det hadde vært for barna. Jeg tror rett og slett ikke jeg ville vært i stand til å fungere som en frisk person. Om det krevdes at jeg skulle jobbe så ville jeg gjort det, men som sagt så ville jeg brukt lang tid på å stable meg opp til et normalt liv.
Jeg skjønner jo selvsagt at det ikke er slik for alle, men for meg er det noe av det verste jeg kan se for meg.
(Jeg kan jo nevne at foreldrene mine er nærmere mange av FP-brukerne i alder enn jeg er, et dødsfall ville kommet plutselig og vært opprivende).
Jeg mener virkelig at om arbeidsgiver ikke vil gi permisjon (med eller uten lønn er uavhengig) for at man skal kunne delta i forelders begravelse (om man vil) så kan man velge og spørre legen om sykemelding. Om legen gir dette er opp til legen som skal håndheve regelerket.
Nå er jo jeg farget av egen erfaring og var ikke i stand til å jobbe like etter at pappa døde.
Jeg er litt enig med Polyanna og litt enig med Blondie. Jeg synes generelt at sykemeldingsdiskusjoner er vanskelige, fordi man på den ene siden har historier om folk som utnytter ordningene på ulike måter (bruker egenmeldingsdager til å male, sykmelder seg for å ordne opp i dødsbo, sykmelder seg i svangerskap fordi det er "normalt" å gjøre det) og på den andre siden har historier om folk som har veldig gode og forståelige grunner til å be om sykemelding i det som "utenfra" sett er like situasjoner. I forhold til eksempelet jeg startet tråden med så var damen jeg snakket med bekymret for signaleffekten i at alle hadde stor forståelse for at en arbeidstaker måtte sykemeldes når vedkommendes gamle far døde. Hun tenkte at dette ville føre til at det ble "normalt" å sykemelde seg ved alle dødsfall. Jeg ser den, og samtidig tenker jeg at det kan jo godt hende at vedkommende som ble sykemeldt hadde spesielle grunner til det som damen ikke kjente, og som man ikke ønsker å flagge på en arbeidsplass. F.eks. som det tilfellet som ble nevnt lenger opp hvor problemet knyttet til dødsfallet var at man måtte ha samvær med mennesker som trigget psykiske reaksjoner hos en selv. Det ville man neppe ha sagt på jobb, men man ville bare ha mumlet noe om at man trenger tid til å komme gjennom sorgen.
Det bunner kanskje (nok en gang) ut hos legene, som må forvalte sykemeldingene på en forsvarlig måte. :vetikke:
Hensikten med egen sorgmelding er jo nettopp å forhindre misbruk av sykelønn. Sorg er en naturlig reaksjon på et tap, spesielt ille er det selvsagt at det kalles depressiv reaksjon. Riktignok med mulighet for å spesifisere med situasjonsbetinget, men likevel.
§ 12-10.Omsorg for og pleie av nære pårørende
Arbeidstaker som pleier nære pårørende i hjemmet i livets sluttfase har rett til permisjon i 60 dager for pleie av den enkelte pårørende.
Arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner. Det samme gjelder ved nødvendig omsorg for funksjonshemmet eller kronisk sykt barn fra og med kalenderåret etter at barnet fylte 18 år når arbeidstakeren har hatt slik omsorg for barnet som nevnt i § 12-9 tredje ledd. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjon av nødvendig omsorg.
Endret ved lov 9 apr 2010 nr. 11 (ikr. 1 juli 2010 iflg. res. 9 apr 2010 nr. 499).
Det er vel mer korrekt å bruke denne permisjonsretten her, heller enn sykemelding tenker jeg.
Det tror jeg du har veldig rett i. En NY trend. Det er etterhvert blitt stuerent å få sykemelding "for å ta vare på seg selv", til tross for at det ikke er belegg for at det å ikke være på jobb er helsebringende i seg selv.
Trives man ikke på jobb så har man et ansvar selv for å gjøre noe med det, mener nå jeg. Bytte arbeidsplass, få nye arbeidsoppgaver, gå på kurs etc. Det neste blir vel at det blir krav om at det blir en offentlig oppgave å sørge for at folk trives på jobben. :himle: Sånn at man har krav på å gå hjemme med full lønn hvis ikke. (Jadda, jeg harselerer selvsagt. Men jeg synes tendensen til økende egenansvarsfraskrivelse er litt skummel).
Tilbake til sorg: Jeg tror de aller fleste arbeidsgiverere er OK nok til å gi en arbeidstaker i sorg ganske så mye slack en stund, altså. Sorg kan jo dessuten være så mye - det er andre ting enn dødsfall som kan gi kraftige sorgreaksjoner... (skilsmisse, samværskrise, sykdom i familien etc). Det er et klart arbeidsgiveransvar å sørge for at arbeidstakerne får rom også i perioder man ikke funker 100 %. Ved ekstreme sorgreaksjoner er det ikke vanskelig å sykmelde heller faktisk, for da vil de aller fleste ha en typisk reaktiv depresjon (dvs depressiv episode som reaksjon på noe konkret) og det er en egen diagnose som oppfyller sykmeldingskravene.
Jeg lurer på om det også kan være en del arbeidsgivere som bidrar til utsklidning ved at de oppfordrer arbeidstakere til å heller sykemelde seg enn å selv ta støyten det er å tilrettelegge i slike situasjoner?
Noe av problemet med det er at man faktisk er diagnostisert med en lidelse man ikke har. Å vær ikke fungerende på jobb i en kortere lengre periode etter å ha mistet partner eller barn er helt naturlig og har ingenting med å være depresiv å gjøre.
Greia er at ordet depressiv reaksjon/depresjon sier ingenting om HVORFOR man har slik. Den sier noe om hvilke symptomer man har fra en liste med reaksjoner, og som dermed gjør at man kategoriseres inn i den ene eller den andre av en liste diagnoser. Ordet depressiv reaksjon/depresjon sier heller ingenting om HVORDAN man tar det og lever med det, utover tidaspektet. Det sier altså ingenting utover hvilke reaksjoner kroppen har på "noe".
Det er selvfølgelig inneforstått, og "ungdommen nutildags" er vel et begrep som har vært brukt i noen år. Jeg lurte altså på om det faktisk er en påtagelig trend som sees nå, om dette er fakta, eller synsetroing. Fordi jeg gjerne vil vite sikkert selv. :)
Det finnes jo andre å miste enn foreldre da... barn, søsken, besteforeldre for den sakens skyld, venner.
Etter Utøya må det jo ha vært veldig mye sykemeldinger både blant familiemedlemmer og blant de som både uforvarende havnet oppi det, samt de som jobbet i helsetjenesten.
Men da snakker vi om en annen type dødsfall, m^2. Synes å huske at Heilo innledet med voksne folk som mister sine gamle foreldre i naturlige dødsfall. Alderdom.
Ja. Jeg mente med vilje å utelate hendelser som Utøya, drap, ulykker osv. Det er jo ekstraordinære hendelser heldigvis, men foreldre som dør i voksen alder er jo noe de fleste av oss vil oppleve, og det er holdningene til dette i samfunnet som vil få innvirkning på sykestatistikken også, regner jeg med.
Men er det et reellt samfunnsproblem at folk tar ut ukesvis med sykmelding når foreldre dør av alderdom? Eller er det bare noe denne dama du snakket med "følte" at skjedde?
Jeg tenker at behovet for sykmelding når man er i sorg kan ha en del med jobben å gjøre (også).
Jeg har hatt en del jobber i årenes løp hvor jeg godt kunne ha grått litt for meg selv i krokene og vært i miserabelt humør uten at det gikk ut over arbeidet. Men den type jobb har jeg virkelig ikke nå.
"Depressiv reaksjon" skiller seg for øvrig fra "depresjon" - for å oppfylle diagnosekriteriene for depresjon må man ha hatt symptomer/tilstanden i minst to uker, og sånn sett kan man ikke være reelt deprimert i en akutt sorgreaksjon (hvis man ikke var det før dødsfallet, selvfølgelig).
Jeg bare synseføler at dette er en økende trend. Og mer at samfunnet beveger seg i den retningen, kanskje, enn at det er yngre mer enn eldre. Men jo yngre man er jo mer av "nye trender" plukker man jo med seg, så litt generasjonsbetinget blir det jo.
Ja, det tror jeg også. Jeg har aldri opplevd at noen har vært sykemeldt i mange uker etter dødsfall grunnet langtidssykdom eller alderdom. Jeg vil jo tro at de har vært i sorg selv om de har kommet jobb, de som har mistet.
Jeg er med det som Retz sier her at sorg er ingen sykdom, at en bør ha en bås for sorg og krisereaksjoner. Livet går ikke alltid på skinner og jeg synest det er tragisk om en ender med økonomiske problemer i tillegg til at en av foreldrene går bort.
Jeg tenker også at en arbeidsgiver som er villig til å gi f.eks 10-14 dager i lønnet velferdspermisjon vil få mer igjen for det med lojale ansatte enn arbeidsgiver som holder hardt på det og under tvil gir f.eks 3 dager.
Jeg vet ikke om sykmeldingsordningen er riktig boks, men vi mangler en ordning til å ivareta litt kraftige sorgreaksjoner. Det beste hadde vært om alle hadde krav på kanskje 3 dagers velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nær familie, og da med definisjon på hva nær familie er. Det er ganske mange arbeidsgivere som gjør hva de kan for å være vrange tilsynelatende, og blant annet pukker på det begrepet "nær familie" slik at de for eksempel definerer ut alle som ikke bor i samme hus som arbeidstakeren. Dette mener jeg bør holde for de fleste.
Så har du mer langvarig sorg. Enten kommer det på grunn av forhold hos den sørgende, eller på grunn av dødsfallets art eller på grunn av hvem som er død. Og det er helt åpenbart at typen jobb spiller inn her, noen jobber kan man fint gjøre en halvgod jobb på mens man sitter og er litt ukonsentrert og tørker en tåre, mens i andre jobber er dette direkte farlig. En slik sorgreaksjon er heller ikke sykdom. Jeg vet ikke om jeg er enig med Missa i at det er greit å få det inn i depresjonsstatistikken selv om det i og for seg oppfyller diagnosekriteriene til en depressiv reaksjon. Jeg synes helt ærlig vi burde ha en "kraftig og langvarig sorgreaksjon"-kode som skulle brukes i slike sammenhenger, men jeg er ikke for at sykmeldingsordningen bør bli brukt til de dagene man trenger til praktiske gjøremål og å få summet seg litt rundt et dødsfall hos et gammelt menneske.
Men når vi diskuterer sykmelding og behov for ordninger på FP bør vi ha i mente at det er ganske vanlig å ha jobber der man fyller en funksjon, der det ikke finnes noen kontordør, ingen fleksitid, ingen velvillig arbeidsgiver som bare regner med man gjør jobben sin en eller annen gang. Og på slike arbeidsplasser får man typisk ikke mer enn det står i loven eller tariffavtalen at man har krav på.
Problemet er at det vil bla. påvirke hvor mye livsforsikringen dindekker, at du er diagnostisert med depresjon.
Det bør være klinkende klart at det er forskjell på å være i akutt sorg og være depressiv, selv om sympomene er like?
Og en depresjonsdiagnose er mer en bare stigmatiserende, som nevt kan det påvirke forsikring, det kan brukes negativt i mange situasjoner.
Allmennlegene har vel en slik situasjonsbetinget krisereaksjonsdiagnose, den er neppe helt feil vil jeg tro. Men egentlig tenker jeg det ville være greit å kunne få ut statistikk på bruk av sykmeldinger ved sorg også. Sånn litt på siden.
Ja selvsagt, jeg bare siktet til det med sorgreaksjon som sådan jeg og hvilken aldersgruppe det så ut til å treffe (og hvorfor). Men som Heilo påpeker var det et skudd i en helt annen retning :sorry:
Jeg TROR ikke at jeg kommer til å ha behov for sykemelding når foreldrene mine en gang dør. Men hvis mannen min dør, da kommer jeg til å være så ute av meg at jeg nok ikke har noe på jobb å gjøre. Men om det skal være lønnet eller ikke, det har jeg ikke tenkt på.
Det er mulig det har vært en utvikling på dette området, men jeg vet ikke om jeg synes det er en dårlig utvikling. Jeg synes det er viktig at det er romslighet i arbeidslivet for at det i perioder er andre fokusområder i livet enn jobben. Men jeg er enig med de som skriver at velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nær familie er en bedre ordning enn sykemelding.
Hvis vi først og fremst tenker på foreldres dødsfall kan vi se for oss to perioder med sykemelding i et arbeidsliv på 30-40 år. En veldig liten del. Og det kan hende at det å få ro til å sørge og ta vare på seg selv under en så vidt spesiell fase i livet kan være med på å forebygge problematiske ettervirkninger senere.
Helt ok at det kan finnes andre fokusområder i perioder, men mener du virkelig at det skal være arbeidsgiver og staten som skal betale for det?
Jeg er helt FOR romslighet i å kunne ta velferdspermisjoner uten lønn, altså, men vi må stoppe litt opp hvis vi mener at alt som skjer "i livets gang" skal betales for at stat og arbeidsgiver!
Jeg synes det er helt søkt og merkelig at noen kan si at "ja, men Utøya er noe annet enn å miste en gammel forelder". Begge deler kan vel oppleves like ille for den som opplever det? Det er her jeg mener at det er ufint å gå inn og mene noe om hvordan andre skal reagere og om det ene skal gi rett på sykmelding og ikke det andre. Man trenger kanskje ikke oppleve et dødsfall heller for å få en depressiv reaksjon/ sorgreaksjon?
Det finnes mange slags tap. Og like mange reaksjoner.
Jeg mener ikke at alt som skjer i livets gang skal betales av noen andre, men akkurat dødsfall i nærmeste familie synes jeg det godt kan finnes en ordning for som gjør at økonomi ikke blir en bekymring oppi alt det andre. Gjerne en velferdspermisjon på et par-tre dager. Det er tross alt ikke ofte dette skjer per arbeidstaker. Til sammenligning har de fleste krav på fri med lønn ved barnehagetilvenning, dette er i mine øyne mindre prekært da det er noe som kan planlegges. Dødsfall skjer mer eller mindre plutselig.
Enig, Hyacinth. Noen kan få en smell over gamle sorger når en gammel, alkoholisert far dør, for eksempel. Sorgen over den faren han aldri var. Og noen vil, selv etter sjokkartede tap som Utøya, oppleve at det å gå på jobb er det som best bevarer deres mentale helse.
Det jeg syns er verdt å diskutere er holdninger som kommer frem også her i tråden: At noen mener at man skal ha krav på betalt fri for å håndtere livets ekstraordinære utfordringer, når det blir vanskelig å ha fullt fokus på jobben. Det er jeg STERKT i mot.
Men dette vil jo gi langt større muligheter for sorgreaksjoner hos de bedrestilte enn de som sitter trangt i det. Det er slett ikke alle som har økonomisk mulighet til å å ta en ukes ulønnet permisjon på sparket.
Hva med dem som ikke har muligheten til å ta denne kostnaden selv? Skal de bare late som de ikke har noen sorgreaksjon og stille på jobb? Er det ikke dette som er selve grunnsteinen i velferdssamfunnet? At man har et sikkerhetsnett som sikrer at man kan beholde hus, hjem og ha mat på bordet når livet tar en bråstopp eller man av ulike grunner ikke kan bidra til fellesskapet?
Uten å være helt uenig med deg føler jeg for å argumentere litt imot likevel: Hva om du sitter i en jobb med ansvaret for sikkerheten til mange mennesker. Du greier ikke holde fokus på grunn av noe som ikke gir deg fri med lønn, for eksempel en sorgreaksjon som diskuteres her. Du velger derfor å gå på jobb likevel. Ønsker vi det?
Det er ikke bare snakk om situasjoner hvor man er litt ufokusert på jobb og hadde syntes det var godt med noen dager fri. For de fleste av oss går det helt fint. Også for meg, som har en jobb som mange vil tenke er avhengig av ganske mye konsentrasjon. Men det finnes ganske mange jobber som ikke akkurat er godt betalt og hvor det ikke er mye rom for flex hvor det kan være direkte farlig å gå på jobb i ufokusert modus. Det er en av grunnene til at jeg tror det kan være lurt å ha litt slækk med lønn i slike situasjoner.
Det er ikke til å komme vekk fra at det er forskjell på jobber. Man har et spenn fra det å kunne låse seg inne på kontoret, hvor det ikke gjør noe om man ikke er så produktiv den dagen, til f.eks. å være flyger eller flygeleder. Selv har jeg en jobb ca midt i mellom.
Jeg ser ingen umiddelbare løsninger på problemet, men det er nå engang et problem at det er sånn.
Flygeledere har gode ordninger for det meste. Jeg tror det er mer fruktbart å tenke på bussjåfører og kranførere og industriarbeidere. Og kanskje skopvakter på sykehus.
Bra poeng! Dessuten er det ikke automatisk sånn at utgiften for samfunnet/bedriften blir større på sikt om alle tvinges rett tilbake i jobb etter noe fælt har skjedd i livet deres. Her er det variasjoner og jeg syns leger skal ha anledning til å sykemelde for dette også. Altså kalle det sorgreaksjon, ikke angst, depresjon eller noe annet. Vet ikke hva man bruker skrive.
Kan dette ha noe med vårt anstrengte forhold til slutten på livet å gjøre? Vi vil ikke godta at en lammende sorg, og gjerne flere, vil ramme oss alle i løpet av livet? Bare en tanke.
MAn kan ikke ha en ordning som med svangerskapspenger da? Hvor man kan jobbe i en annen stilling en periode fordi man ikke fungerer i den jobben man egentlig har?
Nemlig. Det er vel nettopp det som er ett av Polyannas poeng, at livets gang er normal og selv om det er plutselig, så likevel egentlig forventet. Og dette er noe alle vet, også arbeidsgivere. Og at noen arbeidsgivere er kjipe er jo et annet problem, ikke sant? Og ikke noe som derfor må gå av sykepengeordningen?
Og man er jo på jobb kun en del av dagen. Det er flere timer igjen av døgnet til å sørge for, satt på spissen.
Og når det gjelder den "kun de rike får mulighet til å sørge i fred ellers"-tankegangen så tenker jeg at det nettopp går på den mindframen som er blitt mer og mer vanlig i Norge nå: At man aldri skal tape lønnsinntekt på noe som helst, uansett. Ubetalt fri og en ekstra ubetalt ferieuke eller ta av avspasering er liksom så utenkelig, for da taaaaper man jo. Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?
Mhm, jeg er forsåvidt enig, men så er det ikke alle der ute som har mulighet til å spare opp noen buffer heller. Bor man i leid leilighet med dårlig betalt jobb og forsørger unger, så er det ikke himla mye å ta av, altså.
De første 16(?) dagene av sykepengene betaler arbeidsgiverne, så i realiteten er det de som vil betale for en sånn sykemelding. Av og til er det godt å jobbe når livet er vondt. Andre ganger feil å ikke få bli ferdig med ting.
Her synes jeg man skal stole på arbeidstakeren selv. Hvis han synes det er ok å gå på jobb etter at en forelder er død, så gjør han det. Hvis han ikke ønsker dette, burde det være ordninger for å kunne sørge alene en kort periode. Jeg synes ikke man skal legge til grunn at folk vil utnytte systemet og bli hjemme av bekvemmelighetsgrunner.
Og så tenker jeg på den psykologiske kontrakten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Hvis arbeidsgiveren er raus mot arbeidstakeren i noen situasjoner, vil kanskje arbeidstakeren kunne gi tilbake i perioder hvor det er arbeidsplassen som har behov for noe ekstra.
Helt klart. Og mange arbeidsgivere greier jo å omplassere for en kortere periode hvis det er nødvendig. Men det er ganske utstrakt press fra arbeidsgivere også om at den ansatte skal "få seg en sykmelding". På den måten slipper arbeidsgiver omplassering, styr og ståk og utgifter om det blir langvarig. Heldigvis er akkurat det blitt strengere.
Jeg står likevel fast på at det er fornuftig å gi sorgreaksjoner et form for vern i lovverket. Det er jo litt som svangerskap som du sier, man er ikke syk, men det er en unntakstilstand. Nå er ikke alle arbeidsgivere like gode på å skjønne det når det gjelder svangerskap heller.
Nei, arbeidsgiver og samfunn skal kanskje ikke ta utgiftene med alle normale livshendelser, men jeg synes likevel at arbeidsgiver skal ha et ansvar for å ivareta sine ansatte gjennom livet. Det er et hardt arbeidsliv hvis man bare skal kunne ha en rolle når man fungerer 100%. De fleste arbeidstakere gir arbeidsgiver ganske mye ekstra i form av innsats, ekstraarbeid og fleksibilitet, og jeg synes i grunnen det er på sin plass at de får noe av dette tilbake i perioder de trenger det. Problemet med endel arbeidsgivere er at de ikke skjønner dette av seg selv, men trenger at det står svart på hvitt før de forholder seg til det.
Jeg syns sorg kan være sykmeldingsgrunn god som noen, men da selvsagt etter individuell vurdering. Det skal ikke gå automatikk i det, sånn at folk kan tenke, ah, der døde endelig den gamle knarken, nå kan jeg få meg noen velfortjente sykedager.
På den annen side kan det heller ikke være noen strenge familiedefinisjoner, slik det skal være ved søknad om velferdspermisjon. Det kan være vel så vondt å miste en nær venn eller en kjær tante som en forelder, alt etter hvor nær man stod vedkommende.
Ang dette at det kommer an på jobben: Jeg har vært sykmeldt i en uke pga depresjon/stress/angst i forbindelse med et dødsleie, og jeg kunne ha gjort kontordelen av arbeidet mitt, men jeg fungerte dårlig i klasserommet, der hadde det virkelig ikke vært noen vits å ha meg. Da dødsfallet var et faktum fikk jeg fem dagers velferdspermisjon uten spørsmål.
Da en venn av meg som er flyger mistet faren sin fikk han ikke velferdspermisjon, enda han sa at han hadde vansker med å holde fokus på jobb. Det syns jeg var slett personalpolitikk.
Joa, jeg ser den. Det er noen som alltid faller mellom alle stoler, og da er det bra at man bor i Norge der man stort sett alltid fanges opp av ett eller annet system. Men problemet for systemet er at det da skal gjelde for alle - og da havner man i den mindframen jeg snakker om: At alle humper i veien skal betales av det offentlige, uansett.
Kort oppsummert så tenker jeg jo at å ha en kriseløsning for dem som er i en posisjon der man er alvorlig lei seg pga en akutt sorg, som ikke holder ut eller kan være på jobben og som ikke får fri og ikke har mulighet til å TA seg fri, så bør man kanskje ha en mulighet til å finansiere en kort break på det offentlige. Fordi det må til. Problemet er at det da blir hylekor fra alle andre som ikke er i den situasjonen fordi det er urettfeigt og whatnot-.. og så må jo det heller ikke være stigmatiserende, må vite. :gal:
Og går sorgreaksjonen i retning reaktiv depresjon så blir man jo fanget opp av sykmeldingsordningen, så da er jo problemet løst. Slik jeg ser det er det i økende grad en generell holdning at man bør ha sorgperioden fri med lønn uansett, og da uten diagnosestempel. Og det synes jeg er en gal utvikling for et fenomen som er en del av det å leve.
¨
Og denne "Kan ikke folk bare skjerpe seg" -mindframen er likeså vanlig når man ikke har et eneste problem med å spare seg en bufferkonto eller å ta ubetalt fri.
Diskusjoner som denne får meg til å kjenne så inderlig godt hvorfor jeg er sosialist. :knegg: Enda jeg har god økonomi og jobber i "Money speaks"-verdenen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
.jpg)
