Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Tja, gode spørsmål men jeg vet ikke om jeg er helt enig. Jeg er ikke så bekymret over tannlegen eller advokaten (kjenner to av disse faktisk) som hopper på trenden med store familer på 3 og 4 barn og tar 4-5 år ut av yrkeslivet for å "dyrke" familielivet. Jeg synes det er mer bekymringsfylt med den andelen kvinner som forblir utenfor yrkeslivet og lever på mannen i lang tid og ikke nødvendigvis ønsker seg tilbake til arbeidslivet. Dette er kvinner som ikke er i stand til å forsørge seg selv eller barna sine når / hvis forholdet ryker. Det synes jeg er både trist og i økende grad et samfunnsproblem i forhold til at vi ikke har en bærekraftig velferdssstat som kan "leve med" en økende andel mennesker som ikke ser behovet eller nødvendigheten av å måtte forsørge seg selv. For det er overhode ikke særlig smart å ikke være selvstending økonomisk så langt det lar seg gjøre (veldig mange kvinner velger å ikke gjøre det), altfor mange kvinner faller i denne fella og det er et problem både for de som gjør det og for samfunnet ellers.
Flertallet av disse kvinnene er nok ikke den gruppen du sikter til som ikke snakker norsk. Det er en helt marginalisert gruppe på veldig få prosent i det store bilde av alle de som ofte er i lavtlønte yrker men som heller velger å ikke jobbe.
Nei vi føler ikke helt likt rundt dette, selv om begge konstaterer at det går i ett. Her må begge bidra, og det er stort sett det vi gjør. Jeg mener heller ikke det handler om kjønn. For min del handler det om meg. Vi prøver så klart å gjøre ting så bra som vi kan, og mye er hyggelig, mens noe blir ikke hyggelig fordi det blir så travelt. Jeg opplever at mer tid hadde hjulpet. Jeg kjemper mot klokken hver dag. Jeg synes ikke det er ok. Det handler kanskje i så måte ikke direkte om feminisme, annet enn at å kunne velge eget liv - hva det nå enn er man trives med, er viktig for å ha det bra. Vil jeg se tilbake og tenke på at jeg levde maksimalt? Nei. Vil jeg angre på at jeg ikke brukte mer tid? Ja sikkert. Men sånn er det. Vi prøver så godt vi kan. Men jeg forstår at noen gjerne benytter muligheten hvis de kan være mer hjemme. Ikke alle trives med det, men noen. Jeg kan forsørge meg selv, og pr. i dag tjerner vi så og si det samme. Vi jobber som et team for å få hverdagen til å gå opp, og et uventet møte (som i kveld) rokkerer på alt. Jeg legger meg og kjenner at jeg klarte ikke å være som jeg vil. Over lengre tid så påvirker sånt meg.
Men det var bare et hjertesukk fra en som vil leve på sin egen måte, uavhengig av andre damer. Jeg vil ikke være i den eller den båsen. Jeg kan være både det ene og det andre, uten at det innbefatter det ene og det andre.
Å være husmor er sexy nå, leste jeg et sted, det var en forsker som uttalte seg, tror jeg. Skal se om jeg finner link, men det er vel uansett slik at når en "vare" eller et gode er lett tilgjengelig, det være seg barnehageplass eller lønnet arbeid, da vil noen velge dette bort. For når noe er for alle, da er det ikke for dem. Ikke sikkert at det er bevisst, men jeg tror det ligger noe der.
Ellers tror jeg ikke de er så mange, de bare gjør så mye ut av seg.
Her også. Overraskende mange. De leverer barna på SFO, drar på trening (i hvert fall ikke på jobb) reiser hjem og steller og lager pimp-up-muffins hele dagen i sine lag på lag-klær i shabby-chic-hjem og henter barna tiiiiiidlig på skolen, og om kvelden oppdatering på blogg og facebook, gjerne tilføyd kommentar "Travel dag, men såååå koselig. Har innredet resten av gjesterommet nå. Ble sååå fornøyd! ;-)))) Fikk såvidt tid til en god treningsøkt før dagens lille bake-prosjekt. Hva synes dere? Huff, bare så synd at de er sååå gode :-))Det blir en ekstra lang treningsøkt i morgen. Kos,kos,kos, klem,klem,klem"
Tekstene til bildene i lenken til Elin er i alle fall mer en nok å miste nattesøvn av. Herregud, er det mulig .... så kan jeg ikke la være å tenke på de bildene i Aftenposten i helgen av de jenterommene med plastikk cupcakes og blogging. Jaja ...
Altså ... det har vært veldig akseptert at menn går 120% opp i hobbyen sin i mange, mange år. En mann som liker å skru på bil? Som bygger kvadruppel garasje hele sommeren for å ha plass til nitten biler som ser fine ut og stort sett ikke virker? Og som dealer deler og hjelper andre for å spe på lønna/trygda? Åh, så bra, han har en hobby som han nesten kan leve av. Sportsfiskere, fuglekikkere, modellflyentusiaster, hobbyfotografer, friluftselskere, hobbymusikere - - - det hender at disse også tar litt av og gjør hobbyen til en livsstil eller levevei. Det er nokså akseptert - for menn. Også for menn med familie. Også for menn med familie som involverer barna i hobbyen sin. Disse mennene har blitt jevnlig eksponert i media så lenge jeg kan huske (uten at jeg kan skryte av å være så veldig gammel) - i ukeblad, på nyheter, lokal-tv, tabloider, radio.
... så jeg lurer på hvorfor det skal være så mye mer provoserende med kakebaking, kosemose og dekorasjon av hjemmet? Jeg tror ikke det er noe "tegn i tiden" om at kvinner er på vei tilbake til kjøkkenbenken, jeg tror det er et tegn på at kvinner også har fått fritid og får lov til å velge hva de vil bruke den på. Noen har mer fritid enn andre, og sånn vil det alltid være. Hvis jeg brukte all ledig tid på å holde et blendende vakkert hjem og å lage lekre kaker, så ville jeg hatt samme rett til å vise det fram som folk med andre hobbyer.
Jeg skjønner godt hvor du vil hen men å bevisst ikke jobbe men velge en tilværelse hjemme med cupcakes og jakt/bil/fiske som hobby, - hva har det med hverandre å gjøre? Handler ikke debatten her om kvinner som velger å ikke jobbe, ergo diskusjonen om kvinner tilbake til kjøkkenbenken?
Folk kan velge - det fins alltid noen som kan velge å ikke jobbe.
Og jeg tror, som jeg skrev, at dette ikke er noen egen og ny trend. Det har alltid vært kvinner som har likt godt å pynte og bake, de har bare aldri hatt noen kanal å eksponere hobbyen sin på før. Jeg syns det er helt greit at de får vist seg fram til noen andre enn svigermor og naboene hvis de har lyst :nikker:
Jeg avslutter min deltakelse i tråden men et muffins gullkorn fra min datter.
På bursdagsfeiringen sin i London for et par år siden gikk hun rundt og oppmuntret alle gjestene til å "you have to taste my mums muffin".
Hun fikk veldig mange rare blikk og noen bare lo godt. Jeg må innrømme at jeg selv ikke var klar over at "muffin" sagt på den måten betyr alt annet en muffins man spiser. :rolleyes:
Mitt problem med muffinserne er rett og slett at de insinuerer at muffinstilværelsen er tilgjengelig valgbar for folk flest, og at de ved sine etiske, estetiske og uselviske prioriteringer dermed velger så bra. Muffinstilværelsen er ikke tilgjengelig for andre enn de svært få. Ikke er den etisk god heller, når voksne friske folk driver dank på heltid. Jeg vil igrunnen måpe litt skremt over estetikken og.
Dette handler ikke om pynting og baking som sådann. Det handler om å velge pynting og baking fremfor jobbing og samtidig fremstille det som om at ekte kvinner, sånne som har empati og omsorg for familien, bør velge å gjøre det samme. Slutte å bidra i samfunnet for å kunne konsentrere seg helt og fullt om hæppimuffinblogging. Allikevel ønsker man noe fra samfunnet, for barna skal jo i barnehage og på SFO. Det er jo så tidkrevende med så mye hæppimuffin kan vite.
"Det er bare sååååå koselig". <3 <3 Er det ufint av meg å bare ha lyst til å spy litt nå?
Jeg har en sånn muffinsblogger på FB. Men hun er karrierekvinne også. Altså enda mer provoserende, i hvert fall for meg. :knegg: Neida, men noen ganger lurer jeg bare på hvordan får disse menneskene dette til?! For i neste øyeblikk å huske at de har sine greier og problemer disse også. Og det har nok hæppimuffinsbloggerne også.
Men jeg vil tro det er fåtall av disse som ikke jobber i det hele tatt, over tid? Kvinner og deltid er vel en annen diskusjon, men jeg tror virkelig ikke det er mange som er hjemmeværende på heltid i veldig mange år. Jeg ser det blir vanligere å være hjemme gjerne et år ekstra, eller jobbe deltid i kjølvannet av svangerskapspermisjoner, men folk flest får ikke 10 barn, heller. Det er ikke mange årene det er snakk om.
Her er jeg ikke helt enig. Det er vet om overraskende mange som helt eller delvis står frivillig utenfor arbeidsmarkedet. Det er snakk om knallharde prioriteringer, men så lenge man har en mann i jobb, så ser det ut til å fungere for, det jeg oppfatter som overraskende mange.
Men det som irriterer meg er de som sier "nei, du skjønner, jeg velger å prioritere familien min, jeg" og i tankene mine kunne de like gjerne tilført "i motsetning til deg". Og da svartner det litt for min del.
Man skal ikke tro alt man hører, heller. Jeg er relativt ufrivillig hjemme på heltid, men til folk som spør kan jeg godt finne på å bare svare at det er "så greit/koselig/kjekt/fordelaktig å være hjemme mens barna er små". Sånn for å slippe å måtte si så mye om sykdom, uførhet, osv, osv.
Det har jeg også lurt litt på. Jeg kjenner ingen langtids sykemeldte eller utbrente lengre, men flere som velger å være hjemme en periode.
Men det er samfunnsøkonomisk betenkelig at voksne kvinner med ca 5 års utdannelse velger å være hjemme 100% for kosens skyld. Ikke minst fordi de er et forbilde for andre og ikke minst sine døtre. Vil tro dette er en behagelig løsning for den som har inntekt også, ingen konflikter om hente, levere og være hjemme med sykt barn. Og det vet vi ikke, hvor mange som er hjemme fordi mannen synes det er behagelig, det er ikke særlig selvvalgt eller feministisk.
Men er ikke muffinsblogging også en form for jobb? Jeg innbiller meg at det er mulig å tjene gode penger på en mye lest blogg. Og den som i mine øyne er dronningen av muffinsblogger, Maria Hovtun, er vel ikke annet enn en forretningskvinne som selger bøker om den amerikanske drømmehusmortilværelsen og får gratis markedsføring gjennom såkalte hjemme-hos-reportasjer.
Jeg synes essayet var velskrevet og interessant, og klarte å sette fokus på noen interessante trender. Og så synes jeg det bikker småteit å flire så veldig mye av de bloggene. Joda, det er veldig søtt og ikke det beste språket i verden og et fokus som mange av oss ikke har, men la nå være å lese dem, da. Det interessante, synes jeg, er budskapet om at en på en eller annen måte er et bedre menneske - korreksjon, en bedre mor, hvis en velger å være hjemme i mange år mens barna er små, og synes at de kvinnene som velger å jobbe fullt ikke prioriterer familielivet. De må bare være hjemme for min del, men jeg vil ikke tilbake til et samfunn der det å være hjemmeværende husmor regnes som det riktigste for barna og familien.
Sier folk faktisk dette slik det står, eller er det slik vi tolker det? Jeg hører noen si at "vi ikke fikk kabalen til å gå opp", "det ble for stressende" osv. Og det kan jeg veldig godt forstå. Jeg har ikke noe problem med å si at jeg har det veldig fordelaktig logistikkmessig og en mann som funker på hjemmebane, så vi kan jobbe 100 % begge to. Ikke alle har det så enkelt med kort reisevei osv., som oss. Men igjen, det er forskjell på hjemmeværende og deltidsarbeidende altså. Jeg kjenner ingen som er helt hjemmeværende, annet enn uføre.
Jeg tror jeg hadde dævva om dette var rommet jeg fikk til å spille ut mine evner og ønsker om livet på. Jeg tror også ganske mange av disse 50-tallsmødrene døde litt innvendig av dette svært begrensede spillerommet.
I dag kan vi velge om vi vil bake muffins eller sy klær, eller la vær for å henge på nett/se tv. Noen aktiviteter har høyere status enn andre, men det er svært få som fikser alt med stor stil og uten tårer/dop.
Jeg syns det er interessant med cupcakes som symbol jeg. Cupcakes, sammen med femtitalls retrostil representerer jo noe vi ser på som klassisk kvinnelig, men som ble overtatt av feministbevegelsen på åtti- og nittitallet. Cupcakes var da noe litt rampete og nesten erotisk syndig, mens det nå er tilbake til det tradisjonelle søte og feminine, helt uten ironi, pønk eller humor.
Nå lever jo damen bak Passion4baking bra av bloggen sin, så for henne er det definitivt en jobb. Og hvis man ser på kurslisten i bloggen, så er hun ikke mye hjemme for å lage kos fortiden heller, hun reiser jo rundt og lærer andre å lage cupcakes.
jeg er for valg, men jeg er kritisk til det jeg i mitt konspirasjonsteoretiske hode ser som en trend mot at ekte kvinner prioriterer Hjem og Barn og Kos, slik at vi som velger å opprettholde yreksaktivitet gjennom småbarnstiden, blir litt uekte kvinner, liksom. Og det er en trend, det er ikke tvil om det. Det begynte da den deltidsarbeideende tannlegen som snart må ha slitt ut ...tasten sin, viste frem hjem og kjøleskap og slik på blogg og på NRK1 i beste sendetid, sammen med en litt mer sliten venninne som ikke helt klarte å holde følge. Trude Mostue får utfolde seg over sidevis i Dagbladet Magasinet og vi får oppslag om at det er sexy å være husmor.
Ja. Fint at vi kan velge, men jeg er ikke enig i at den eneste måten å prioritere og ta godt vare på barn, er at mor må være hjemme og gjøre det koselig der.
Og i samme konspirasjonsteoretiske modus vil jeg hevde at å hevde at det er kvinner selv som skaper det voldsomme prestasjonspresset på alle områder som det snakkes om i denne tråden. I don't think so.
Jeg tenker at man snakker for seg selv, men at det høres veldig generelt ut for den som blir servert ordene. Som når tobarnsforeldre sier "man skal jo følge dem opp også" til foreldre med flere barn.
Jeg har fulgt med i bloggverdenen i tre år (da som sagt først og fremst interiørbloggere og andre kreative bloggere) og jeg har ikke opplevd at at noen formidler at det å være hjemme er moralsk høyverdig. Mener dere seriøst at mange gjør det? Jeg har mer inntrykk av at mange bloggere forsøker å gjøre det til en karriere ved at de starter egne firmaer, noen som fotografer, noen som stylister, andre som butikkeiere eller kokebokforfattere (osv).
En annen liten ting. Når man leser min blogg, kan man muligens få inntrykk av at jeg ikke jobber ettersom jeg aldri omtaler jobben min. Grunnen til at jeg ikke gjør det er at jeg ønsker å holde de to delene av livet mitt adskilt. Jeg opplever at en del av de bloggerne jeg følger gjør det samme.
Haha, nei det kan jeg heller ikke, faktisk! :haha: Ja, bilder altså.
Men atte. Hvis jeg 1) hadde laget cupcakes, og 2) hadde blogget om det etterpå, så hadde jeg garantert fått høre noe a la: Hun er hjemme på skattebetalernes regning og lager cupcakes!
Idag er det en jobb, en arbeidsplass med 6 ansatte. Men når han gikk ut av skolen og fremdeles ikke kunne lese eller skrive. (Hadde han vært barn idag hadde han hatt en diagnose). Men når sluberten gikk ut av skolen og ikke kunne en dritt var det en hobby.
Det kommer veldig an på måten man uttrykker seg på. Jeg har ikke så mye imot at noen er hjemme en periode for å få familielivet til å gå litt lettere rundt. Men de som i samme åndedrag får jeg til å føle meg som en mindreverdig mor som lar ungene mine seile sin egen sjø, får jeg helt i vrangstrupen. Og jeg har definitivt møtt representanter for begge gruppene.
Jeg hørte Ekko-innslaget på radio i dag. Jeg må ærlig talt si at jeg synes hele problemstillinga omkring at kvinner baker cupcakes og blogger om det er litt oppkonstruert. So what, liksom? Det er det samme med rosabloggerne som det var så mye halloi om for en stund siden. Hvorfor skal noen kvinners blogging tas til inntekt eller ansvar for noe mer enn det det er: Fritidssysler, drømmerier, en personlig variant av ting man kan lese om i ukeblader. Det er nok av kvinner som blogger om andre ting, og det er masse kvinner som gjør andre ting. Hvorfor ikke heller snakke om dem enn å beklage seg over at noen blogger om eller forfekter en livsstil som ikke passer for en selv? I radioinnslaget ble det også gjentatt flere ganger at kvinner i dag jobber mye mer enn før, og at det er 2% av norske kvinner som er husmødre. Jeg vil påstå at det er forsvinnende få kvinner som slutter å jobbe for å bake cupcakes. At media velger å lage innslag om noen av dem (denne veterinæren f.eks) er kanskje et uttrykk for hvor eksotisk det egentlig er.
Jeg tror det er en motreaksjon på eksisterende normer og at trenden kommer til å øke i fremtiden slik den for eksempel har gjort i Danmark. Egentlig syns jeg det er ganske spennende i et samfunnsmessig perspektiv, men skremmende i et feministisk og likestillingspolitisk perspektiv. Historisk sett er det helt forklarlig at denne motreaksjonen kommer nå og at den begynner i de bemidlede samfunnslag.
(Hvorfor, hvorfor, hvorfor fullførte jeg aldri sosiologien? :dramaqueen: )
Men flere av de bloggene det er referert til her er jo ikke damer som har sluttet å jobbe for å bake cupcakes. Det er folk som har gjort et levebrød utav det å ha en bloggbutikk, holde kurs etc
Der satte Heilo ord på det jeg har tenkt, og på et klønete vis prøvd å si noe om. Amen! Klaging er ikke pent, enten det skjer i FB-format eller på spalteplass.
Men da er det jo noe helt annet, og det er vel ingen som har problemer med det? Det man reagerer på er vel om man derimot blir forsørget av ektefellen for å drive med hobbyen sin (uten noen intensjoner av å gjøre det til ett levebrød).
Ja, det sies at alle som ikke er rike og hjemmeværende muffinsbakere burde revurdere sine holdninger. Senest dyrlegeTrude som mente man ikke burde få barn om man ikke var rik.
Men nok en gang; er det virkelig så mange som slutter i jobben sin for hobbyenes skyld, at vi trenger å øse oss opp over det? Jeg vil tro vi snakker om ytterst få, selv om bloggene deres evt. er godt profilerte. Og er de godt profilerte, så har de antageligvis også inntekter fra bloggingen, og da har de vel sitt på det tørre likevel?
Jeg øser meg ikke opp akkurat, men jeg blir faktisk litt bekymret for likestillingen og kvinnens status i samfunnet i fremtiden om det å selge hjemmesydde puter på Epla blir å anse som en normal og fin jobb for gjennomsnittskvinnen. At de mest profilerte bloggerne tjener gode penger på bloggingen tar jo ikke bort den kjensgjerning at kvinner ligger langt bak menn når det kommer til lønn og status i arbeidslivet fortsatt. Jeg tror rett og slett at det som er bygget opp av likestilling de siste 30 årene er ganske skjørt, at det er mange som gjerne vil være hjemme og kose seg med barna sine, at det er lett å få sosial aksept for dette, og at dette fort kan utvikle seg til et reelt samfunnsproblem i form av at kvinner slutter å jobbe utenfor hjemmet i så stor grad som nå. Ikke i dag, ikke i morgen, men i fremtiden.
Foreløpig oppleves det hvertfall som kontroversielt og spesielt å være hjemme utover det som regnes som normal "permisjonslengde". De aller fleste steder spretter det øyenbryn over at minsten ikke er i barnehage, og eldste ikke går på SFO. Så jeg, personlig, tror vi foreløpig er langt unna en kvinnelig masseflukt fra arbeidslivet. Det normale er fremdeleles kortvarige (i den grad norsk permisjonslengde kan kalles kortvarig), midlertidige fravær fra arbeidsplassen.
Der sa du det jeg mente, gitt. :applaus:
Det er jammen ikke lett å diskutere køppkæiks og feminisme på FP samtidig som man forbereder presentasjon til Viktig Konferanse. :tårnfrid:
Det tror jeg også, men samfunnsendringer kommer sjeldent over natten. Det er sånt som sniker seg frem over tiår fordi normaltilstanden og allmenne holdninger endres sakte.
Men er det faktisk en trend at flere er hjemmeværende nå enn for noen få år siden? Eller bare fremstår det slik fordi de har fora de kan "vise seg frem" i?
Jeg skjønner forsåvidt den bekymringa, samtidig som jeg tror vi som kaller oss feminister også må ta på alvor at ikke alle problemer har blitt løst av at kvinner kom ut i arbeidslivet. Kanskje romantiseringa av husmorlivet først og fremst bør forstås som et uttrykk for at det fortsatt er lang vei å gå for å oppnå reell likestilling og gode rettigheter for kvinner i alle livets faser? Og så kan man diskutere det i stedet for å skyte blink på småkakene. (Min personlige favoritt når det gjelder gode tiltak i så måte er 6-timersdagen.)
Haha, jeg skulle akkurat til å si at jeg ikke tror det, men snarere tror det er noe som ble sagt før her, og så skulle jeg til å linke til innlegg 157, da jeg oppdaget at det er du som har sagt det også! :knegg: For DET er jeg enig i.
Da jeg var hjemme utover permisjonstida for ni år siden var det mer voksne og barn på lekeplasser og dagtilbud enn nå. Det er også tidoblet med menn på dagtilbudene sammenliknet med for ni år siden. Selvsagt er dette for liten skala til å måles ordentlig, men jeg sitter igjen med følelsen av at det å være hjemmeværende er mindre vanlig nå.
Om dette kommer, så er det neppe lysten på pastellfarget smørkrem som er pådriveren. Om vi på sikt får en reduksjon i andelen yrkesaktive foreldre, så vil jeg tro den drives frem av opplevelsen to fulltidsarbeidende foreldre, kombinert med et aktivt familieliv og gjerne tre-fire barn, gir i lengden. Jeg fornemmer mye misnøye, mye stress, mange hektiske og "uoverkommelige" hverdager "der ute". Om folk er så lite fornøyde som man kan få inntrykk av, så er det klart endringer vil komme på sikt. Om man vil holde på dagens yrkesdeltakelse, så må man nok gjøre noe med forholdene på denne siden av gjerdet, for helt ærlig tror jeg ikke gresset virker så mye grønnere på andre siden, for de fleste.
Helt sikkert flere enn kvinner som slutter i jobben for å bake cupcakes :knegg:
Jeg lurer på hvor mange som fremdeles tror at et rent hjem, hjemmelaget mat og harmoniske barn kommer av seg selv. Hvis vi vil ha det, så må vi jobbe for det. Og det kan fort bli mer jobb enn det enkelte hadde tenkt seg.
Det er fremdeles flere kvinner enn menn som har de "typiske husmorsyslene" som yrker. Dekorasjon, renhold, kantinearbeid, barnepass, omsorg - der er det drøssevis av yrker hvor kvinner er overrepresenterte. I tillegg viser det seg at kvinner i dag, selv om de bruker mindre tid enn for tretti-førti-femti år siden og selv om de er i arbeid, bruker mer tid på hus og heim enn menn.
Jada, det går an å leie inn vaskehjelp, barnepass, det går an å kjøpe ferdiglaget mat. Men det er stort sett kvinner som utfører tjenestene.
Jeg tror ikke at muffinsblogging er likestillingens død i det hele tatt. Vi kan alle gå i oss selv og anerkjenne at enkelte "selvsagte" ting faktisk ikke kommer av seg selv. Vi må anerkjenne at det krever innsats og arbeid for det våre mødre, bestemødre og oldemødre har gjort ulønnet i alle år. Mange hus fra femtitallet er fremdeles i brukbar stand - ikke fordi de ble så vanvittig solid bygget, men fordi de ble så vanvittig godt vedlikeholdt og renholdt. Det er ikke noe galt i å være stolt over å vedlikeholde hus og heim og å lage pen mat, syns jeg. Verken da eller nå :) folk tar ut eksponeringsbehovet sitt på så mange vis, og det er fremdeles sånn at folk får bruke tiden sin som de vil.
Jeg tror at disse tingene henger sammen, og tok det i grunnen for gitt at muffins var en metafor og ikke at det plutselig er slik at alarmerende mange kvinner plutselig er blitt så himla glad i kake med glasur.
Press og stress og følelsen av å ikke strekke til er årsaken til at mange velger bort jobben for å være med familien. At de da også velger bort å bidra til samfunnet og sin egen alderdom er en konsekvens som kanskje ikke får fullt så mye fokus som hvor koselig det er med muffins og kakao og hvor bra det er for ungene med mamma hjemme.
Jeg er for treig i pappen og for lite velartikulert til å henge med i denne tråden. Nå hadde jeg akkurat dedusert meg til denne delen av debatten. Er det muffinsbakedamene som ender opp fortvilet, fraskilt og fattige fordi de har meldt seg ut av karrierelivet i noen år?
Antakelig ikke, men om det blir sånn at mange melder seg ut av karrierelivet så får det jo konsekvenser. Mitt valg om å være i arbeidslivet er tuftet på at jeg 1. vil være i stand til å forsørge meg selv og barna mine, 2. vil bidra til velferdssamfunnet fordi jeg syns det er så riktig at vi har velferdssamfunn, 3. vil gjøre det jeg kan for å sikre pensjonisttiden min. At jeg liker å jobbe er i grunnen litt underordnet, siden jeg liker godt å ha fri og drive med hobbyting også.
Jeg skjønner at jeg framstår som litt overivrig begeistret for samfunnsanalysen i artikkelen og radioprogrammet som ble sendt i går. Jeg syns sånt er så spennende så muffinsen havner litt i bakgrunnen for min del. :hehehe:
Nei, men jeg har tenkt tanken. Det er kanskje ikke fotballfruene som ender opp fraskilt og fortvilet, men vi hadde jo nylig en tråd om nettopp dette. Og hvem som bør ta ansvar for at damer unngår å gå i avhengighetsfella. Det er rart å tenke på hvilken verden dagens tenåringsjenter vokser opp i.
Jeg har ikke noe kalenderstress som må løses. Vi koser oss med å samle kalendergaver, pakke inn, og henge opp. Jeg fatter faktisk ikke at folk klarer å lage uhygge av slike ting.
Det er jo veldig lurt å ikke gjøre ting som stresser deg i forbindelse med jul. Alle burde ta ansvar for å saldere bort de tingene som ikke er lystbetont og som skaper stress.
Jeg syns kalender er bare kos og ikke stress. Gavene kjøpte jeg på en times tid i det lokale kjøpesenteret, og det var i grunnen bare fint å få gå en time alene på kjøpesenter på kveldstid. Det er sånt som gir meg energi fremfor å stjele den. Alt jeg oppfatter som stressete og ukoselig ved juleforberedelsene dropper jeg. Vi lager for eksempel aldri noe særlig julepynt siden det er stressete i mine øyne. Derimot kan vi bruke et par kvelder på å pakke inn fine gaver og lage pakkelapper, for det er kos.
Veldig enig med deg. Kaisa. Jeg synes det er koselig å gå i julegater og kjøpe julegaver, og for meg blir det stress hvis jeg skal begynne å tenke på det i september. Jeg liker å lage fotogaver og julekort, men liker ikke så godt å bake og vaske. Da blir det mer av det første og mindre av det siste. Jeg er jo et voksent menneske som bestemmer over meg selv. At jeg skal bruke tid på å gjøre unødvendige ting (som å vaske oppå kjøkkenskapet og bake syv sorter kaker til jul) bare fordi min mor og bestemor gjorde (og gjør) det, er helt meningsløst. Min bestemor har aldri jobbet utenfor hjemmet og min mor har sjelden jobbet mer enn 50 %. Jeg jobber 100 %, og vel så det, ergo må jeg kutte ned på noe. Enkel matematikk.
Det gjenstår å se hvor mange av muffinsbakedamene om blir skilt, men statistisk sett vil nok noen av dem også bli skilt.
Jeg håper for deres del at de har tatt høyde for en evt skilsmisse når de valgte å jobbe deltid eller ikke jobbe i det hele tatt.
Det er ikke så mange år siden jeg leste om Morten Harket sin ekskone som da hun var 40-ish plutselig fant ut at hun ikke hadde opptjent seg et eneste pensjonspoeng, og hun fremstod som opprørt over at ingen hadde fortalt henne dette :undrer:
Jeg tror dette bildet er på vei til å snu. Det er trendy (fælt ord i denne sammenheng) å være husmor/hjemmeværende og kanskje muffinsbakende.
Tallet på kvinner som fullfører høyere utdanning faller, og slik har utviklingen vært de siste 2-3 årene. Det er blitt trendy å være hjemmeværende husmor, også blant de med lang utdannelse. Likestillingen vil vel kanskje på sikt reverseres dersom utviklingen ikke snur? Jeg vil i hvert fall tro det. Man jobber ikke, man tjener ikke opp pensjon, man lever på mannenes ene (og ofte gode) inntekt og vips, så sprakk boblen, samlivsbrudd/skilsmisse og da står disse kvinnene svakt økonomisk. Veldig dumt. Utdannelser falmet, ingen relevant jobb-erfaring å vise til på mange år ....og good luck, sier nå jeg!
Det som skiller den trendy husmoren/hjemmeværende i fht. den klassiske, er at de ikke har barna hjemme når de alllikevel husmorerer og muffinserer. Ungene sendes til barnehage, SFO) og skole, så her ligger det ikke så rent lite egen-interesse bak valget om å pusle hjemme.
Våre (i hvert fall min) mødre, bestemødre og oldemødre hadde barna hjemme i huset og benyttet ikke barnepass, barnehage osv. DEN jobben tok nok endel tid, som av cupcakes-mødrene av vår tid setter bort til andre for å dyrke en livsstil hvor økonomien er på topp og hvor man stort sett kan legge planen for dagen akkurat sånn man vil. Først egeninteresset sitt altså.
Ok, de deltidsarbeidende/hjemmearbeidende mødrene jeg kjenner, har ikke barna på SFO/i barnehage (evt. på deltid, tilpasset arbeidstiden). Jeg har forstått det slik at det er litt av vitsen.
Fine cupcakes er fine, syns jeg :) og et veldig koselig alternativ til den trenden som har vært i mange år - at gourmetmat skal være ekstremt ren og formell å se på, og at man skal helst kjenne igjen alt som er oppi. Cupcakes er lubne, dekorative og usunne motstykker til en halv dampet asparges med to ruccolablader og et perfekt temperert fiskestykke i miniatyr, dandert på et speil av tre dråper trøffelsaus.
En cupcake sier fuck you til salat og hvitt kjøtt og alt som er sunt og slankende. Og er det noe kvinner blir presset med fra mange hold - så er det idealet om å være tynn, ung og spretten med plettfri hud og snøhvite tenner. Man skal se ut som om man er nitten fra man er seksten til man er femti, og for å få til det så må man trene, spise sunt, drikke grønn te og legge seg tidlig. I film og tv-serier er det en gjenganger med kvinne spiser ufornuftig (gjerne is rett fra boksen, store mengder sjokolade eller ... ja, dere ser poenget?) fordi hun har det kjipt. Gjerne i kombinasjon med at hun ikke steller seg, sitter tafatt i pysjen hele dagen med ugredd hår og stirrer på såpeserier. Jeg kommer ikke på et liknende fokus på hva menn spiser - de har lov til å ta ut kjipe tv-følelser med vold, sinne, rus eller arbeid.
Ikke pønk med muffins liksom :knegg: neste gang jeg slumper borti en muffinsblogg, skal jeg tenke at her er en dame som tør å utfordre stereotypen Kvinne Som Viser Seg Med Søtmat.
Jeg tror ikke nødvendigvis at cupcakes-bakingen har så mye å gjøre med at man synes de er så fantastisk gode, og at man bare mååå spise cupcakes av den grunn, eller at man skal bevise noe som helst i fht. kosthold. Man baker cupcakes fordi det er trendy, man tar bilder, legger ut på blogg og tja...kanskje evt spiser opp en eller to, eller aller helst gir de til barna og ektemannen.... For let's face it, cupcakes er og blir stivpyntede muffins. Hva er greia? For man skal da ikke bare bake de, men cupcakes i plast, papir, tre og skal pryde interiør, bøker, kort, forklær og annen fjasing også.
Beklager, men jeg synes bare dette cupcakes-fjaset er så, ja nettopp, fjasete!
Jeg kjenner en gjeng damer som lever slik (dog ikke i Norge), og jeg vet knapt nok om noen som snakker så mye om hvor mye de får gjort og hvor travelt de har det. Barna er på barnehage eller skole, og endatil er det helt vanlig med au pair eller ekstern barnevakt for å supplere. Disse damene sitter ikke mye på rompa egentlig, dagene er fylt opp av en blanding av egeninteresser og ting alle andre gjør på fritiden, men som regnes som "jobb".
Det er ikke lenge siden jeg ble sett overbærende på, av en hjemmeværende-med-au-pair-og-to-store-skolebarn-mamma, da jeg prøvde å sno meg ut av et oppdrag med unnskyldningen en pappa akkurat hadde brukt før meg (at jeg ville ha en høst med mye reising, og at det rett og slett ville være vanskelig å være en god klasserepresentant det året, men gjerne et annet verv): "Men, du, Polyanna! Vi har det jo travelt alle sammen, ikke sant?". :gal:
Dårlig hørsel og manglende evne til å høre et nei for et nei er aldri sjarmerende. Jeg er fortsatt fascinert av de geografiske og sosio-økonomiske skillelinjene her. I nordnorges største by kjenner jeg ingen som har au pair. Det er sikkert noen, altså, men jeg kjenner ingen og har ikke hørt om noen heller. Jeg kjenner og vet om en god del som har vaskehjelp, og en god del som jobber deltid. Ingen hjemmeværende med unntak av folk som er sykemeldte eller i permisjon. Noe sier meg at jeg ville ha fått kultursjokk i nabolaget til Polyanna.
Nja, det har vel også sammenheng med de økonomiske forutsetningene til folk vel? Snittlønna i Oslo Vest (ja?) er ikke den samme som snittlønna mange andre steder i landet. Skjønt, det samme gjelder vel boligprisene (selv om de er relativt høye er og), så hvis noen får det for seg at de vil bake cupcakes på heltid i stedet for å jobbe kan det hende de får det til på den ene partnerens inntekt her også.
Må tilstå noe. Jeg liker ikke cup cakes med masse frosting og greier. Liker verken spise eller bake. Liker heller ikke vaske, være hjemme fra jobb eller shoppe. Kjønnskifte neste?
Jeg liker ikke heller cupcakes. Men jeg skjønner hva cupcakesdamene blir hekta på: Sprøytingen! Det er jo så utrolig gøy voksenleking å sprøyte ut sånne fine rosetter og roser og topper. Play-Doh for voksne.
Cupcakes er for meg en trend, verken mer eller mindre. Hvis det er noen som klarer å lage et levebrød av å bake cupcakes så fint for dem. Det er vel ikke første gang at noen lager business av noe som startet som en hobby. Jeg har holdt meg unna cupcakes selv inntil nylig da jeg syns at det ser veldig morro ut å lage, klisse med smørkrem og desslike for å lage de vakreste kunstverk. Spisingen kan andre ta seg av da jeg ikke liker kaker generelt. :knegg:
Jupp her kommer det til å bakes cupcakes i nærmeste fremtid uten at jeg får et ønske om å ofre jobben for å sose rundt på kjøkkenbenken hjemme.
