Jeg leste denne artikkelen i aftenposten, og må si at jeg ble litt overrasket. Jeg mener at vi har hatt poller om dette før, og tallet for par der kvinnene tjener mest var da langt færre enn dette, eller?
Vi har omtrent samme utdannelse, men siden han har jobbet seg oppover i det private og jeg jobber i offentlig etat, tjener han nesten det dobbelte av meg.
Men jeg kjenner flere par som tjener omtrent likt eller der kvinnen tjener mest. Så ble ikke så veldig overrasket.
Mannen har tjent mer enn meg i flere år (vi ble ferdigutdannet samtidig), men nå har jeg tatt et jafs oppover på lønnsstigen, og tror faktisk vi tjener akkurat like mye.
Han har fastlønn + bonus (halvparten så og si garantert utbetalt), jeg har fastlønn + overtid (som ikke benyttes pr i dag).
Mannen min tjener det dobbelte av meg. Det er fordi jeg dessverre har tatt noen dårlige jobb-valg opp gjennom årene. Det er jeg imidlertid i ferd med å endre på nå, og har fått en jobb der jeg tjener mer enn jeg har gjort hele mitt liv. Jeg har fått en fot innenfor en karrierestige nå, så jeg regner med å tjene bedre og bedre fremover. Mannen har ikke utdannelse i det han driver med, så han har rett og slett hatt flaks, i tillegg til at han har høy arbeidsmoral og er veldig flink i jobben sin.
Vi har samme type bakgrunn og utdanning, men han har noen år lengre arbeidserfaring enn jeg. Han tjener ca. 15 % mer enn hva jeg gjør. Forskjellen burde ikke ha vært mer enn 11-12 %.
Mannen tjener omtrent dobbelt så mye som meg, men i og med at han har 13 år mer arbeidserfaring enn meg er det ikke så rart egentlig. Jeg tar stadig innpå da, og om noen år er nok ikke forskjellen like stor. Vi har samme utdannelse.
Hos oss har det variert, men oftest, og nå, er det jeg som tjener mest.
Jeg er ikke overrasket over at dette er i rask endring. Vi begynner kanskje endelig, endelig å se resultatene av overvekten av kvinner med høyere utdanning, også i "statusyrker"? :hyper:
I følge en tenketank jeg har fulgt, er fremtiden kvinnenes (globalt). Pga høyere utdanning, kontroll med egen fertilitet, og en sterk vilje til å ta kontroll over egen lykke.
Jeg jobber i staten og mannen min i det private. Vi har like mye utdanning, men forskjellige yrkesretninger. Han tjener nesten det dobbelte av meg. Vi har lik arbeidstid og fleximuligheter. En håndfull ganger har han hatt odde arbeidstider, men sammenlignet i det store og hele så jobber vi like mye, men jeg får dårlig betalt.
Mannen tjener mye mer enn meg - mer enn dobbelt så mye. Jeg regner med en solid lønnsøkning om kort tid, da kommer han nok til å ha en grunnlønn på 50% mer enn meg - men med bonuser blir det sannsynligvis rundt dobbelt så mye. Han jobber også mye mer enn meg, jeg har 8-4 jobb med litt (betalt) overtid nå og da, han jobber fra 8-8, minst. Han har ikke betalt overtid. Vi har like lang utdannelse, og jobber begge privat, men i ulike bransjer.
Vi har samme utdanning og samme grunnlønn, i msnge år tjente vi likt. Men nå har han en lederstilling og jeg har vært syk lenge. Det gjør at han tjener ca det dobbelte av meg. Vi jobber begge i det offentlige. Jeg ville tjent det samme i hans stilling.
Jeg tjente mer enn han i noen måneder rett etter jeg var ferdig utdannet. Men så begynte han å klatre oppover. Nå tjener han mye mer enn meg, og mye mer enn hva jeg noen gang kommer til å klare med min utdannelse selv om jeg har 3 1/2år mer utdannelse enn han.
Skjønner ikke hvorfor jeg ikke tenkte på lønn når jeg skulle velge utdannelse. Hadde ikke valgt det samme igjen selv om jeg er glad i utdannelsen min.
Det er veldig rart, men spesielt jenter får høre "Velg noe du vil trives med!" og det er jo sant og viktig det, men for de jentene (deriblant meg) som ikke trives med å tjene lite, så er det jo en viktig faktor å ta med det også. Dessuten er det ikke noe motsetning i at de jobbene hvor man tjener godt, at de er noe kjedeligere eller mindre trivelige jobber.
Disclaimer: Jeg sier ikke at jenter ikke skal velge tradisjonelt om det er det som de ønsker, jeg skulle bare ønske de gjorde det bevisst på fordeler og ulemper i større grad enn hva det gjøres nå.
Jeg er første i min familie som valgte å ta høyskoleutdannelse. Det har rett og slett ikke vert så mye snakk om utdannelse når jeg vokste opp. Annet enn at man må ha noe. Så jeg valgte noe jeg trodde jeg kom til å trives godt med. Sto mellom førskolelærer og dataingeniør når jeg gikk ut av vidergående men valgte vekk det siste på grunn av at alle som har utdannelse innen det jeg kjenner sleit veldig med å få jobb.
Mannen min tjener noe mer enn meg for tiden, og går ting den veien han (og jeg) håper kommer han om noen år til å tjene vesentlig mer enn meg, selv om jeg skulle ha aldri så god lønnsutvikling. Forskjellen i lønn ligger i karrierevalg vi har tatt, og den lønna han har nå har han virkelig satset og jobbet mye for å få.
Jeg tjener mest. Vi er like gamle, jeg har litt mer utdanning - mens han har kanskje mer prestigetung utdanning (som han ikke bruker i det private, han er lærer på vgs). Han jobber en hel del mindre enn meg, men jeg har vanlig arbeidstid jeg også (selv om det blir en del reising).
Ikke jeg heller. Jeg valgte etter hva jeg trodde jeg ville jobbe med, men fant ut kjapt at det ønsker jeg ikke allikevel. Valgte å fullføre utdannelsen for å få et yrke. Alternativet ville vært å forsette å vase rundt på HF og ende opp med en diffus grad. Nå er jeg stuck i en utdannelse jeg ikke trives i. :sukk:
Jeg krysset for at vi tjener likt, men han tjener noen titusener mer i året, som oftest. Noen år, med mye vikartimer og sensorarbeid passerer jeg ham så vidt.
Det er vel kanskje ikke så utrolig rart om man ikke fåt samme svar som VG på en poll her på FP. Antagelig så sitter ikke de damene som tjener mer enn mannen sin så veldig mye på forum, og om de gjør det, så kan det hende de ikke har lyst til å si så mye om det. Evt at de bruker forumtiden sin på mer interessante spørsmål/diskusjoner.
Mannen tjener mer enn meg. Hos oss kommer det av at han er eldre, og dermed var tidligere ferdig utdannet, slik at han har noen år mer ansiennitet. Vi har samme utdannelse, så om jeg bruker lønnsoversikten fra fagforeningen ser jeg at vi ligger omtrent på samme nivå i forhold til våre henholdsvise uteksamineringsår. Jeg jobber i det offentlige og han i det private, så totalt tjener nok jeg litt godt til å være i det offentlige og han ligger litt lavt i forhold til å være i det private, men det er egentlig ganske normalt for de fleste med vår utdanning i denne byen.
Jeg har hele tiden vært bevisst på å kreve lønnsøkning når det har vært situasjoner som har passet til det. Jeg vil ikke være typisk dame som holder kjeft og stiller bakerst i køen fordi hun ikke tør be om noe.
Nå tjener jeg dårlig, og er aleine om regningsbunken. Nesten "hvem som helst" tjener bedre enn meg akkurat nå.
Men tidligere har jeg tjent likt med samboeren. Dvs jeg hadde noe lavere grunnlønn, men dro inn masse ekstra på overtidsjobbing. Han brukte også masse ekstra tid på jobben sin, men uten ekstra betalt for det.
Godt poeng som flere burde tenke på!
Jeg har en sønn som "hele tiden" har sagt at han skal inn i et yrke der han kan tjene penger, det har vært motivasjon for studievalget hans. Jeg har til gode å høre en ung jente si det samme.
Akkurat slik livet er nå, fungerer det ikke med begge foreldre i full stilling. Siden min mann tjener ca dobbelt så mye som jeg ville gjort i en 100 % stilling, falt deg seg ganske naturlig, av økonomiske årsaker, at det ble jeg som gikk ned i prosent. Så får det bare være så bakstrebersk og kvinneusolidarisk som det må være.
Que? Mener du at damer som tjener mer enn mannen skammer seg? Har man gjort det dårlig om man har en mann som tjener mindre enn seg selv?
Eller er det bare kvinner med Sunne Interesser som tjener mer enn sine menn? Jeg er på forum, og jeg kunne lett tjent mer enn min mann, hadde jeg bare valgt en med dårligere inntekt. :nemlig:
Det er ingen grunn til å bli sår nå altså, Inagh. For det er jo kjønnsrollemønsteret som i utgangspunktet gjør det sånn at kvinner har dårligere lønn enn menn. Og det må gå an å si noe om at det er bekymringsverdig at kvinner jevnt over tjener mye mindre enn menn på et prinsipielt grunnlag.
Det er jo temmelig selvfølgelig at det er den som tjener minst blir den som kutter ned på stillingsprosenten. Det samme hadde vi gjort også, uansett hvem av oss som hadde tjent mest. Det er forskjell på å diskutere en ideell verden og stikke fingeren i jorda og overleve hverdagen.
Jeg vet jeg ikke har grunn til å være sår, for jeg vet vårt valg er veldig bevisst, ut fra vår situasjon, og hadde vi hatt to friske barn, hadde jeg garantert vært i full jobb, som "normale" kvinner.
Og når jeg skriver nettopp "normale" kvinner, er det for at dette faktisk er ganske sårt for meg. Jeg har ikke tatt valget frivillig om å jobbe deltid. Hadde jeg tjent mer enn mannen min, hadde han gladelig kuttet ned på sin stilling for å få livet vårt til å henge på greip.
Det er ingen kritikk til en veldig viktig diskusjon. Jeg er smertelig klar over hvor viktig den diskusjonen er...
Og dermed er det også vondt å gå rundt og faktisk til tider føle seg unyttig, bakstrebersk, kvinnefiendtlig og usolidarisk, fordi jeg høyst ufrivillig har havnet i en situasjon hvor jeg må gjøre, hva en kvinne aldeles ikke bør gjøre, nemlig å jobbe deltid. Og det er ikke alle som er klar over hvorfor jeg jobber deltid, så det hender jeg får en smule pepper, og da må jeg begynne forklare, og så sier folk overbærende: "åh, ja... Jammen da forstår vi..." underforstått - stakkars deg.
Men jeg er altså veldig klar over at jeg slett ikke har noen grunn til det, for livet er nå en gang skrudd sammen slik. Men hva hodet vet og hjertet føler, er ofte to ulike ting.
Inagh da, du er da ikke unyttig. Du gjør to fabelaktige jobber, først på jobb, og så har du en krevende jobb hjemme også. Ingen grunn til å være noe annet enn stolt over den flotte jobben du gjør!
Vet du, alle de som kjenner deg, de er ikke sikre på at de hadde klart alt det du har klart. Du har ikke lov til å føle deg bakstreversk og usolidarisk.
Min mann tjener veldig mye mer enn meg, enda jeg har ca syv år lenger utdannelse enn han har, og han er bare to år eldre enn meg. Kommer aldri til å ta han igjen.
Hehe, regnet med at jeg ville få noen kommentarer på denne, ja:knegg:
Nei det mener jeg ikke, men at det antagelig ikke er diskusjoner som dette de synes best i.
:knegg: Den vinklingen hadde jeg ikke tenkt på, men selvfølgelig:blomster:
:nemlig::knegg: Mange slike jobber er vel ofte ikke 8 timer foran en datamaskin!
Vi har like lang (lang) utdanning, og tjener omtrent like mye i dag. Dersom vi får det slik vi vil, kommer min mann til å jobbe mer og tjene ganske mye mer enn meg etter hvert, og jeg kommer til å jobbe noe mindre med ditto lønn. Vi har diskutert oss fram til at vi ikke ser det som en god løsning at begge prioriterer karriere i like stor grad. Han får fordelen når det gjelder sistnevnte, jeg får fordelen av å tilbringe mer tid sammen med barna. Det kunne like gjerne vært omvendt, og kanskje blir det også situasjonen noe lenger fram i tid.
Mannen min tjener mer enn dobbelt mer enn meg. Han har 4,5 års universitetsutdannelse, jeg har kun et år etter videregående på vgs-nivå. Jeg har alltid jobbet innfor finans og tjener helt "vanlig", verken dårlig eller bra vil jeg si, mens han tjener bra. Han jobber også betydelig mer enn meg og har et høyt stressnivå på jobb, men kan heldigvis jobbe mye hjemme på kvelden, så han har normale dager og fleksibitet på når han kommer og går. Jeg jobber normal dag med fleksitid og aldri overtid. Vi er rimelig likestilte hjemme, selv om noe av fordelingen er tradisjonell i ftb han tar all oppussing og jeg all klesvask. Han tar mer enn sin del når det gjelder samvær med ungene.
Siden jeg har en datter som for tiden skal velge vei videre (videregående) merker jeg godt til hvordan "alle" vektlegger trivsel og mine forsøk på å veilede litt i forhold til at man skal trives med lønn og arbeidsforhold også nok ses på som en dum ting. Lønn og slikt er visst veldig feil å bry seg om for både jenter og deres foreldre. Da blir man fort sett på som overambisiøs på vegne av barnet. Jeg har også hørt litt om hvor ille det er med "disse høyt utdannede foreldrene som presser barna sine uten tanke for trivsel" osv.
Min rådgiver sa det rett ut, han, da han frarådet meg siv.ing-studiet. At det jo var greit nok det, om jeg var "en sånn" som satte det materielle først, og ikke mer, ja, myke og menneskelige verdier først. (Og denne mannen hadde jeg i både matte og fysikk, begge 6-er-fag for meg).
Jeg valgte det lell, da. Uten at jeg vet helt hva det sier om meg. :knegg:
Min veileder var andre veien. Hun var så opptatt av at jenter skulle velge utradisjonelt at det bare var det som gjaldt. Dessverre hadde hun ikke så mye oversikt over mulighetene så det ble til at alle jenter burde bli rørleggere og sånn.
Jeg lurer litt på hva jeg utstrålte da jeg gikk på videregående. For jeg ble derimot anbefalt både siv.ing og siv.øk.-studier. Det var ingen som snakket om mye og mennekselige verdier til meg, nei.
Jeg har en mor som er sykepleier, og hun var svært klar på at jeg burde velge en utdanning hvor jeg fikk uttelling for utdannelsen min også lønnsmessig (og det har skjedd positiv utvikling for sykepleiere siden den gang).
Min mann tjener vesentlig mye mer enn meg og med mindre han plutselig skulle finne på noe annet, så har jeg ikke nubbsjans til å ta ham igjen. Og det er heller ikke et mål, så lenge jeg er fornøyd med egen inntekt og fint kan klare meg på egne ben hvis det skulle være nødvendig.
Vi tjener omtrent likt. Det varierer hvem som tjener mest, ut fra hvem som byttet jobb sist og hvem som har hatt det beste lønnsoppgjøret.
For min del betyr det lite prestisje om jeg eller han tjener best. Det viktigste for meg er at vi begge tjener bra, og kan bidra godt til familieøkonomien. Vi har grei råd til ferieturer, ok biler, helgeturer osv.
Jeg gjorde det. Jeg vurderte bioingeniørutdanning, men da jeg oppdaget at man etter å ha gått på kjemilinje på ingeniørhøgskole i tre år ville få startlønn på bare 2/3 av hva alle de andre ingeniørene kunne forvente å starte på, var det slutt på den tanken. Det ble siv.ing.studier i stedet og det passet meg nok mye bedre.
Det er et usedvanlig godt råd. Man skal bli i et forhold fordi man vil, ikke fordi man må. Og hvis man må stå på egne ben så er det viktig at man ikke står på bar bakke. (Det er for øvrig en av årsakene til at jeg messer "samboerkontrakt" til alle par som flytter sammen.)
Men han var jo over gjennomsnittet lite sjarmtroll, da. :knegg: (Jeg gikk aldri til rådgivning på videregående, jeg visste fra før jeg var 13 hva jeg skulle bli, så det var jo ikke noe poeng å snakke med tullinger om fremtidsplaner.)
Vi tjener i utgangspunktet nesten likt, men mannen har bonusordning i sin nye jobb som gjør at han kjapt drar inn noen titusener i måneden mer enn meg så lenge han er ute hos kunde.
Jeg jobber i offentlig sektor, han i privat. Utdannelsen min er mye lengre enn hans, men han tjener veldig mye mer enn meg, selv om forskjellen har blitt mindre med årene. En stund tjente han godt over det dobbelte av meg, nå ligger han vel bare 50% over meg.