Jeg lager ny tråd for ikke å spore av den streiketråden enda mer. "Utdanning skal lønne seg" hører man ofte, og kanskje spesielt når offentlig ansatte streiker. Det gjelder lærere, men også andre yrkesgrupper med høye studielån. For det er vel slik at utdanning ikke nødvendigvis lønner seg hvis man tenker på lengden. Riktig utdanning derimot lønner seg. Å satse på et fag man vet gir god avkastning uavhengig av antall år på skolebenken.
Er det greit at det er sånn eller bør det være en sammenheng mellom antall år på skolebenken og lønn? Uavhengig av bransje? Eller er det greit at det er ulikheter så lenge det er rimelig system slik at de med omtrent lik utdanning har like muligheter og man har rimelig like muligheter til å ta den utdanningen man vil?
Nei, utdanning kan ikke alltid lønne seg. Det blir jo litt rart å studere kunsthistorie i seks år og kreve en million i lønn for å jobbe som museumsguide. F.eks. Men: Når vi nærmest har en krise i landet i forhold til lærer- og sykepleiermangel (og en del andre yrker velferdsstaten trenger) sier det seg selv at utdanningen til disse yrkene bør lønne seg mer enn den gjør i dag iallfall.
Lik lønn for likt arbeid av lik verdi. I en perfekt verden. :værsågod:
Problemet med at "riktig" utdanning gir høy lønn, er at vi ikke utdanner nok folk til det vi faktisk trenger.
Det er ikke tilbud og etterspørsel som styrer lønningene, og dermed går vi på snørra så det synger og mangler en haug med helsefagarbeidere og håndtverkere.
Ja i utgangspunktet mener vel de fleste at utdanning skal lønne seg.
Så er det jo interessant at det er antall år med utdanning som blir sammenlignet, ikke teoretisk tyngde f. Eks. Endel utdanninger har meget lange praksis perioder som en del av høyere utdanning. Og det er jo slik at alle kan velge utdanning etter eget ønske.
Og lønn i offentlig sektor er jo lavere enn privat sektor, dog er frynsegodene bedre i offentlig sektor, uten at verdien på disse blir lagt på lønnen når man sammenligner. Det hadde vært kjempeinterssant å få se hvordan det slår ut.
Utdanning i det offentlige trenger ikke å lønne seg, men det er fint om det ikke blir et kjempestort tapsprosjekt. Livslønna bør bli omtrent det samme som for dem uten noen utdanning slik at man ikke må være forberedt på å tjene mindre i løpet av livet enn en som ikke utdanner seg overhodet.
Når man har lang utdanning, har man kortere tid å tjene pensjonspoeng på. Nesten ingen av de jeg kjenner, meg selv inkludert, som har min utdanning klarer å få full opptjening. Dette bør vel også med i regnestykket.
Frynsegoder i det offentlige er bl.a. pensjonsordning. Det har jeg aldri hatt i det private, ikke før de aller siste årene når det er blitt lovpålagt.
Og muligheten til lån i Statens pensjonskasse, som noen nevnte.
Rett til ammefri med lønn.
Velferdspermisjoner.
Jobbtelefon og firmabil er arbeidsverktøyer som man trenger for å utføre jobben sin.
Nei jeg tenker på pensjonsordninger som er mye bedre , da det i privat sektor er forbudt med lov med pensjon over en viss sum, tilsvarende lovbegrensning finnes ikke i det offentlige.
Og så tenker jeg på betalt lunsj, 2 timers betalt ammefri, lønnet permisjon for å studere og lignende.
Tja, jeg kunne jo tenke meg firmabil når jeg jeg må kjøre elever til legevakten, eller elever med knekt fot på kino. Og gjett om jeg kunne tenke meg jobbmobil, spesielt i dag. :svart på 20 meldinger bare i dag på min private mobil- "rine- kommer du på skolen i morgen, eller streiker du?" :humre: )
Det er ikke alle i det offentlige som er tilknyttet statens pensjonskasse.
Og rett til ammefri med lønn og velferdspermisjoner kan man like gjerne få i det private. Det er knyttet til tariffavtaler, så dersom folk er villige til å organisere seg og få fart på avtalene er dette noe de fint kan forhandle seg til.
:værsågod:
:har ammefri, velferdsperm OG jobbtelefon: :hyper:
Og ikke minst, billige lån....hvis jeg hadde betalt renten i statens pensjonkasse på mitt boliglån kunne jeg gått ned mye i lønn uten å få dårligere lønn.
Men hvorfor bruker du din private bil eller private telefon til dette da?
Skal noen fra jobben ha tak i meg i fritiden min, så får de jammen gi meg en telefon de kan ringe, evt. betale telefonregningen min. For det resterende hadde jeg bestilt taxi.
Som kommunalt ansatt har jeg ingen mulighet til å få lån i Statens Pensjonskasse, ei heller i Kommunenes pensjonskasse (min kommune har nemlig sin egen pensjonskasse). Når det gjelder pensjon, så regner jeg med at svært mye vil skje med pensjonsordningene innen jeg blir pensjonist om en 35 års tid. Ja, jeg har en temmelig trygg jobb nå som jeg har blitt fast ansatt etter 8 års vikariater. Det er jo betryggende. Men tenk på alle de uegnede kollegaene jeg kan risikere å jobbe med fordi oppsigelsesvernet står så sterkt. :gal: Null fleksitid, ubetalt lunsj, "vanlig" ferie, mer krav, høyere tempo. Jeg hadde ikke tatt yrkesvalget om igjen. Jeg er sliten og lei av å være overarbeidet, underbetalt og undervurdert. Regner med at jeg snart vil undersøke om gresset er grønnere på den andre siden, og jeg tror ikke jeg er alene om å tenke det.
Vi har ein telefon som står plassert på eit rom i kvar etage. Når ein må ringe legevakta, kan ein ikkje bruke tid på å gå til telefonen, stå i kø, vente på tur og så ringe.
Har du vært ansatt i det offentlige? Vi får ikke telefon, skolen har ikke budsjett til taxi - det er forventet at man fikser dette på egen basis. Og det er nok av andre kamper å kjempe, så akkurat å kjøre en elev på legevakten eller hjem et par ganger i året er ikke det jeg kjemper for.
Og jeg vil heller at skolen bruker pengene sine på undervisning til dem som trenger det enn til jobbtelefon til meg - helt ærlig. Det kommer jo ingen flere penger inn, så om de skulle betale jobbtelefoner ville det gått rett fra undervisningsbudsjettet.
:grineler: Ja, det skulle tatt seg ut.
Jeg ringer litt privat fra jobbtelefonen dann og vann (når mobilen er utladet) og satser på at det jevner seg ut i det lange løp.
Jeg har 'gratis' telefon fra jobben, den fører til at jeg blir oppringt til alle døgnets tider alle dager i året. I tillegg blir jeg beskattet for privat bruk, dvs det legges 6 eller 8 tusen på lønnen min for det. Jeg kan forsikre om at mitt private forbruk ikke engang når opp til 36 % av det beløpet, så jeg ser ikke på det som et lønnsomt gode.
Jeg synes ikke at det MÅ være sånn at utdanning lønner seg, sånn i kroner og øre. Lønne seg i forhold til hva? Folk som ikke sitter på universitetet i store deler av 20-åra jobber og får annen erfaring som kan være relevant og etterspurt i noen bransjer. Jeg synes ikke at man skal holde menneskers lønn nede pga manglende utdanning. Blant mine kolleger er det ingen sammenheng mellom utdanning og lønn. Kun mellom oppnådde resultater og lønn.
En fordel med ganske mange utdannelser er mulighet til å få jobb nærmest hvor som helst. Det er en trygghet og et gode. Sånn er det ikke for meg. For meg finnes det kun en jobb i Oslo. Skulle jeg ønske å flytte hjem til Trondheim, da ville jeg måtte starte nærmest på nytt og sannsynligvis gå ned mye i lønn.
Så det er ikke alltid så lett å sammenligne en jobb med en annen. Det er mange faktorer som spiller inn.
Pensjons- og forsikringsordningene er ofte bedre i offentlig sektor. Man kan vel også få bedre lånebetingelser hos SPK? Offentlig sektor blir vel også ofte sett på som en tryggere arbeidsplass.
Edit: Sorry. Glemte jeg åpnet tråden før jeg var oppe hos 3-åringen som ikke ville sove... Litt sent ute med det meste...
-ea-, korleis ville du reagert om barnet ditt var akutt sjukt, og blei sendt i taxi aleine til legevakta. Du ville sannsynlegvis fått ein faktura frå skulen, for å dekke taxi-utgiftene i ettertid.
Hvem sender barn alene til legevakta? Regner med at en ansatt blir med.
Så du kan tenke at du kom på forsida av en eller annen avis om du sendte mitt barn aleine til legen. :knegg:
Men for å være alvorlig. Om noen på jobben min skader seg, så sørger kolleger for å frakte (altså bli med) vedkommende til legevakt. Enten med firmabil (som vi tilfeldigvis har mange av akkurat hos oss) eller så bestiller de taxi.
Jeg er skikkelig gæern ser jeg. Bruker både egen telefon og bil i jobbsammenheng uten å få betalt et øre. :sjokk: Hvis noen på jobben skada seg så ville jeg iallefall ikke regnet på utgiftene til bensin til legevakta.
Ikke tjener jeg så himla mye heller. Er bare ikke så opptatt av penger.
Barnet trenger jo ikke å reise alene i taxi, men grensene for hva som kvalifiserer til skoletaxi er ganske strenge, det er bare reiser til og fra skolen som blir dekket (og da selvfølgelig med diverse legeerklæringer.) Et barn som i liten grad klarer å gå (f.eks pga. beinbrudd) kan altså ikke være med klassen på ekskursjon, med mindre læreren er grei og kjører. :btdt: Og jeg skulle like å se reaksjonen hvis man sendte taxi-regning til foreldre ("skolen skal være gratis!" ) eller lot barnet få et mindre attraktivt tilbud på skoen ("skal mitt barn straffes fordi han bruker krykker?")
Sjølvsagt sender vi ikkje barn aleine til legevakta. Men taxi-budsjettet i skulen er heller labert. Eksempelet med å fakturere foreldre for taxi-bruk er reelt, og det blir heller ikkje godt mottatt.
Dette berører noe av kjernen av økonomi mhp offentlige ansatte. Lojaliteten overfor tredjepart er større enn lojaliteten overfor arbeidsgiver. Det gir en litt merkelig dynamikk som utnyttes av arbeidsgiversiden; de kan regne med at de ansatte alltid vil strekke seg og om nødvendig dekke gapet mellom tilbud og etterspørsel selv fordi de har et så nært forhold til tredjepart. Mens arbeidsgiver ikke har nærkontakt med tredjepart i samme grad og kan vedta nedskjæringer og si at det ikke går utover tredjepart og få rett gang på gang. Det er ikke lett å slutte å kompensere når det er mennesker det går utover.
Akkurat, Katta. :nemlig: Joda, vi må bli flinke til å "synliggjøre" hvor langt vi strekker oss. Bare ikke i forholdt til mitt barn eller min bestefar...
Jeg synes man bør ta med i betraktningen at det er ganske ulik belastning på de ulike studiene. Jeg tør påstå at å gjennomføre 3-årig ingeniørutdannelse krever mer for de fleste enn å gjennomføre 3-årig førskolelærer.
Nei, det kan ikke stemme. Vi har fått tilslag om lån der og mannen har bare midlertidig stilling. Vil vi ha lån der og han ikke får videre jobb i staten får vi imidlertid en høyere rente.
Eg jobber med tenåringer, og kjenner at det er hos dei lojaliteten ligg. Eg er glad eg ikkje er tatt ut i streik, fordi det ville gått ut over einskildpersonar eg bryr meg om, som kunne risikert å ikkje fått standpunktkarakterar. Og det å jobbe med einskildpersonar eg bryr meg om er ein del av jobben eg liker, meir enn pengar. Eg har så eg klarer meg. Likevel, til tross for at eg liker jobben min, skulle eg ønske det blei verdsett, både i form av lønn, respekt for fritid og arbeidsoppgåver som passer til estimert tidsbruk. Det at desse faktorene mangler, er med på å skape frustrasjon, irritasjon og slitenheit, i ein ellers veldig fin jobb.
Det kommer vel helt an på hvilke evner man har? Jeg vil vel tro at en litt nerdetet innadvent naturviter som ikke er spesielt glad i barn ville syntes det var ganske krevende å ta en førskolelærerutdannelse.
Det er jeg helt enig i. Jeg kjenner en del ingeniører som jeg er rimelig sikker på ville hatt store problemer med å bestå (iallfall praksisen ) på førskoleutdannelsen. Jeg tenker også at det kreves omtrent like mye av studiet til en lektor med fransk og politikk og menneskeretter i fagkretsen som studuet til en bioingeinør. F.eks. Det er ikke alltid sånn at realfag er vanskeligere.
Eg trur at nettopp den holdninga der, er ein stor del av problemet. Både i forhold til rekruttering til offentleg sektor og i forhold til haldningar til kva arbeid som fortener kva lønn.
Korfor er det viktigare å bygge bruer, enn å oppdra barn?
Så er også bioingeniørene de som vel har størst problemer med å få jobb av ingeniørene. Jeg har ganske mange førskolelærervenninner og har lest litt til eksamen med disse. Jeg tror en gjennomsnittlig ingeniør skulle kunne bestå førskolelærerutdanningen relativt greit. At en like stor andel av førskolelærerne hadde bestått en gjennomsnittlig ingeniørutdanning tror jeg faktisk ikke på.
Nå innebærer vel førskoleutdanninga også en del praksis, og selv om det teoretiske ikke er spesielt vanskelig å tilegne seg, er det vel omsetting til praksis som er utfordringen.
Nå har jeg valgt yrke med hjerte, og ikke lommeboken, men synes likevel det er litt snodi at mange med like lang utdannelse som meg (og noen kortere) vil ha det dobbelte av min topplønn som startlønn. En jeg kjenner er leder høyt oppe i et stort firma, og hans nyutdannede ansatte ville ikke en gang stått opp for min årslønn. I den kommunen jeg skal jobbe i starter vi på 347 000, og kan stige opp til 415 000 (tror jeg) på 16 år. Til sammenligning kan nyutdannede i firmaet til han jeg kjenner starte på 600 000 og jobbe seg opp til over millionen. De jobber med noe datagreier, vi førskolelærere forvalter fremtidens viktigste ressurs.
Hvor stor andel av studiet er praksis Tangina? Det er det jeg mener med at antall år ikke er likt. Og så er det jo slik at i en del studier må man ta praksisen utenom semesteret.
Det er jo ikke snakk om å fungere sosialt, det er snakk om at jobben handler om å være sammen med og lære små barn ting. At den teorien man leser ikke er vanskelig sammenlignet med det man leser for å bli ingeniør, har i mitt hode ingen ting å si for hvor mye arbeidet en førskolelærer gjør er verdt. Det som er verdt noe er hvor gode førskolelærerne blir med sin utdanning.
Jeg vil presisere at jeg respekterer førskolelærere veldig høyt og setter veldig pris på at noen faktisk velger å ta den utdannelsen. Det var for å ilustrere at det faktisk finnes tøffere og enklere studier. Jeg synes de som går igjennom et ganske krevende studie der vi har manko på arbeidskraft skal ha igjen for det.
Ettersom jeg har forstått ligger lærere over førskolelærere? Hvorfor er det slik?
Akkurat. En kollega sa her en dag at motivasjonen for å streike om pittelitt høyere lønn er mye lavere enn å skulle streike for kutt i tiltaksbudsjett (jobber i NAV). Konsekvensen av å ha for stor arbeidsmengde og ikke rekke alt blir så utrolig synlig i jobben med enkeltmennesker.
Rekker jeg ikke denne oppgaven i dag så har ikke "Per" penger til mat i morgen liksom. Han som jeg trøstet og lovde hjelp her i går.
Er vel også grunnen til at jeg ikke kan jobbe der i så mange år. Blir for mye.
Men er det så vanskelig at en gjennomsnittlig ingeniør ikke hadde klart det? De aller fleste ingeniører er oppegående. Også når det kommer til mellommenneskelige relasjoner.
Eg blir veldig overraska over denne tankegangen. Det er ikkje bare det å bestå ei utdanning som krev bestemte evner og egenskaper. Eg har vore ringevikar i barnehage, og eg har ikkje tålmodigheit til å seie ja til meir enn to dagar på rad. Og det er kanskje ei minst like viktig evne, i ein barnehage, som matematiske og logiske ferdigheter. Eg trur at sjølv om sjølve lesinga av pensumet vil gå lettare for ein ingeniør på førskulelærar-studiet enn omvendt, vil nok dei teoretiske og matematiske ferdighetene vise seg å vere mangelfulle aleine, i barnehagekvardagen. Kor vanskeleg eit studium er, avheng av evner og ferdigheter.
Det kan ikkje vere slik at ei utdanning ikkje skal lønnast, når samfunnet skrik etter denne kompetansen, "fordi en gjennomsnittlig ingeniør skulle kunne bestått førskolelærerutdanningen relativt greit". Det hjelp ikkje at alle ingeniørene i teorien kunne blitt førskuelærarar, så lenge dei ikkje vel dette yrket. Mangelen på kompetanse er like stor.
Det er jeg helt enig i bai. Pointet er at jeg tror langt flere hadde blitt ingeniører hvis studiet ikke var såpass vanskelig. Det mener jeg de skal ha igjen for. Det samme gjelder forøvrig leger, jurister og yrker der en må igjennom en relativt krevende utdanning.
Lønnsmessig? Fordi førskule er treårig og vanleg lærar (adjunkt) begynner på fire år og har ei trapp oppover, med utgangspunkt i kor lang/djup utdanning ein har.
Kan ikke annet enn å si at jeg tror du har rett, men nå trenger vi jo like mange førskolelærere som ingeniører, synes du ikke OK lønn er en grei måte å rekruttere disse på?
Jeg skjønner hva hun mener - det at det koster endel å komme seg gjennom et tøffere studium bør også betale seg, ikke bare studiets lengde. (Hennes synspunkt, jeg må tygge litt før jeg vet hva jeg mener).
Som hvem da?
For bioingeniører og sykepleiere er vel ikke krevende nok for deg, virker det som?
(Jeg vil bare minne om at denne gruppen så godt som aldri får fast jobb. Og i hvert fall ikke i 100%. Likevel velger de utdannelsen - og takk og lov for det. Uten dem, og da spes. bio-ing., hadde sykehusene stoppet fullstendig opp.)
Slike diskusjoner som dette går aldri bra på FP. For å generalisere så havner alltid lærere, sykepleiere og realister i en klinsj og en "kamp" om å være viktigst/dårligst betalt/mest idealistisk/whatever. Det blir såre tær av lønnstatistikker, og diskusjonen ender alltid på individnivå.
Sånn sett. Ja, men kva med sjukepleiarar som skal gjennom samme pensum i fysiologi og anatomi som legar, på halve tida? Det koster eindel, det også. Og det er jo allereie slik at det lønner seg å bli lege, jurist og eindel andre yrker, økonomisk. Men nå er jo problemet at det er stor etterspørsel etter kompetanse i ein del yrker som også krev middels lang utdanning, som folk ikkje vel. Og saman med barnehagereforma, er det i ferd med å bli eit samfunnsproblem at folk ikkje vel for eksempel førskulelærarutdanning.
Men, altså, jeg er lærer, og jeg klarer likevel å være med på tanken om at det er mer sannsynlig at en ingeniør eller lege hadde klart førskolelærerstudiet enn at en førskolelærer hadde klart lege-eller ingeniørstudiet. Så, ja, jeg synes det er greit at en ingeniør/lege/siviløkonom tjener litt mer enn meg. Jeg synes derimot ikke det er greit at en oljejypling på 18 gjør det.
Hvordan får jeg disse frynsegodene? Jeg har ikke betalt lunsj, blir trukket i lønn hvis jeg skal ha noen form for videreutdanning. Har vært på et kurs på 5 år med lønn. Betaler arbeidstøy selv, og blir trukket i lønn til pensjonen.
Uten at det betyr noe her, sykepleiepensum i anatomi og fysiologi kan ikke akkurat måle seg med tilsvarende på medisinstudiet. De to studiene har rett og slett helt ulikt fokus, det er to yrkesgrupper som jobber sammen, men har ganske så ulik bakgrunn.
Avsporing slutt.
Mener du at tilbud/etterspørsel bør være av større betydning for lønnsdannelsen enn lengden på utdanningen og?
For meg er det ikkje om å gjere å vere viktigast og ha dårlegast betalt. Men eg har behov for å svare på ein del av påstandane som blir kasta ut her. Legar har eit tøft studium! Det betyr ikkje at ikkje sjukepleiarar fortener lønn, utifrå den jobben dei faktisk gjer, dei også. Det er ikkje eit problem (i mine auge) at nokon jobbar er godt betalt. Det er eit problem at nokre jobbar ikkje blir verdsett for det dei gjer.
Og her ligger også en forskjell; Jeg som førskolelærer kan ta masse videreutdanning som er veldig relevant i den jobben jeg gjør som pedagogisk leder, men likevel får jeg ingen uttelling lønnsmessig for den likevel. ( Jeg er klar over at man enkelte plasser får noe uttelling for videreutdanning)
Også er det også slik at de lærerne som bare har 3års utdanning(for de finnes enda) har ganske lik lønn som førskolelærerne helt til de passerer 16 års ansienitet, da gjør de et hopp og tjener myyye mer enn vi som jobber i barnehage. Jeg tror f.eks at broren min som har akkurat lik utdannelse som meg, men som jobber i skolen tjener ca 50000 kr mer enn meg.
Det er faktisk ikke mer enn det jeg prøver å si. Førskolelæreren vs ingeniøren var bare for å ekseplifisere ut fra utdanninger jeg kjenner litt til, dog ikke tatt noen av dem.
Jeg har stor, stor respekt for både førskolelærere, lærere og sykepleiere.
Da jeg gikk sykepleien var ikke praksisperiode det samme som fri fra andre studier. Vi kunne godt ha 8 ukers praksis og eksamen uken etter. Med like mange studiepoeng som eksamen for de som hadde hatt anledning til å oppholde seg på skolen hele veien. Altså vil jeg påstå at praksis noen ganger kan gjøre det tyngre.
Ellers: Skolen har forsikringsordning og taxi eller andre kostnader ved legevaktstur bør forhandles inn der.
Pensjonssparingen er vel ikke noe man bare får som offentlig ansatt? All min pensjonssparing har i alle fall vært finansiert ved trekk i min lønn. Godet må vel være at det er et system for dette. Pengene var det jeg som hadde tjent.
Nå har jeg skrevet og slettet mange ganger, for jeg får ikke formidlet tankene mine på papiret slik jeg vil.
Jeg ville gjerne skrive noe til Koko, men jeg blir å la være- annet enn å si jeg syns det er trist at du sier det du gjør, det bare bekrefter at alt for mange IKKE vet hva det innebærer av kvalifikasjoner for å jobbe med mennesker :(
Eg høyrde det frå ein sjukepleiaratudent ein gong, men eg skal halde meg til å bruke eksempel frå fagområde eg veit noko om.
Nei, men eg meiner at etterspørsel og bør vere viktig. Det nytter ikkje at journalistane skriv om dårlege lærarar og manglar i skulen, at politikarar vedtek kunnskapsløft og barnehagereformar, når fagleg sterke ungdommar vel vekk desse utdanningane på grunn av låg lønn og låg status. Viss det er eit ønske om at flinke elevar som også kan klare medisin- og ingeniørutdanninga, skal velje å bli matte- og fysikklærarar istadenfor, må yrket vere konkurransedyktig med tanke på lønn og status. Utan gode legar, stoppar helsevesenet og velferdssamfunnet, men korleis skal desse gode legane bli utdanna, dersom lærarane som skal lære elevane dei ferdighetene dei treng, er middels gode i eigne fag?
Men hvis pengene er viktige kan du vel bytte til samme jobb som broren din? Og når du ikke gjør det, så har du valgt den lavere lønna?
Jeg valgte en utdanning som betaler seg. Dette var sikkert også en av grunnene til at den utdanningen virket forlokkende i utgangspunktet. Vi trenger både lærere, førskolelærere og sykepleiere, men dette er jo utdanninger man velger på tross av at man kjenner til at det er relativt dårlig betalt.
Jeg har vel ikke sagt at pengene er det viktigste. Men jeg sliter rett og slett med å se at hans jobb i første klasse er så veldig mye viktigere enn min i barnehage. Og nei, pr nå kan jeg IKKE bare bytte til samme jobb, han kom inn i skolen på et heldig tidspunkt, og fikk fast jobb uten noen klausul om videreutdanning, når er det ikke slik, gitt. For at jeg skal få jobb i skolen så må jeg ta videreutdanning, det har jeg pr nå ikke mulighet til, så derfor gjør jeg en jobb jeg kan og som jeg dyktig til. Synd at ikke samfunnet verdsetter den mer.
(Jeg valgte forøvrig utdanning når jeg var 18, jeg tenkte faktisk ikke så mye på lønn når jeg valgte, ja, dumt, men sånn er det nå)
Du skriver mye bra, og jeg vet at spesielt lærere med bred realfagskompetanse er blitt sjelden vare. Er lærere villig til å ha et lønnssystem med mulighet for personlige tillegg slik at man har mulighet til å tilby nøkkelpersonell det som skal til? For det er ikke en ukjent problemstilling at man mangler gode lærere i norsk som i tillegg har et par andre fag å sjonglere med, og man mangler matematikk- og fysikklærere, mens man har nok å velge i på andre områder.
C.D: Jeg tror du misforstår. Hvis jeg forstår Koko rett, sier hun ikke at en hvilkensomhelst ingeniør kunne klart seg like godt i førskolelærerjobben som en førskolelærer. Hun sier at kravene til utdannelsen er høyere, og det må vel gå an å være med på uten at man følser seg tråkket på tærne? Som et eksempel er jo pensumet i matematikk på lærerskolen omtrent det samme som pensum på S- og R-matte på videregående. (Den matematikken man trenger for å bli f.eks lege eller ingeniør.) Med det i bakholdet, blir det jo litt feil å si at det er akkurat like krevende å bli lærer som å bli lege, eller?
Og før det høres ut som om jeg argumentere meg helt ut av hvorfor jeg streiker for tiden-jeg er fornøyd med lønna mi. Jeg har det jeg trenger og en del til, men nå streiker vi fordi vi ikke skal bli enda mer akterutseilt i forhold til privat sektor. Jeg synes rekruttering til lærer/sykepleierutdanningene er viktig, og da må lønna opp.
Å jobbe som førskolelærer ville for meg ha vært kjempetøft. De som får det til og gjør en god jobb med det er rett og slett laget av et annet stoff enn meg.
Jeg har for øvrig tro på det at yrker som før i tiden var oppgaver gjort ulønnet av kvinner, basert på at de i egenskap av å være kvinner var egnet osv. generelt sett er dårligere lønnet enn andre yrker blant annet på grunn av dette utgangspunktet. Altså; barnepass, eldreomsorg, sykepleie osv. Jeg sier ikke at det er en bevisst tankegang, men jeg tror det startet med et lønnsgap mellom disse yrkene og andre, og at en del av det videreføres fordi "det alltid har vært sånn". Det er ikke så fryktelig mange generasjoner siden lærergjerningen, barnepass, eldreomsorg og sykepleie var regnet som et kall i et samfunn der man ikke så viktigheten av at kvinner skulle tjene egne penger. De var jo tross alt noens kone, datter osv. Som sagt; det er ikke sånn man tenker nå, men jeg tror allikevel det har gitt et etterslep man nå i ettertid må fremvise enorm politisk vilje for å få bukt med.
Det er jo noko av problemet. Sjølv er eg norsklærar, og vurderer å søke meg over til privat sektor og jobbe med litteratur (kor eg har masteren min). For meg personleg ville ikkje 100.000 meir i lønn gjort jobben min meir attraktiv, men mindre undervisningsplikt som ville frigjort meir tid til retting, ville gjort lærarjobben meir attraktiv. Men for meg som har humanistiske fag, er lønna også konkurransedyktig. For ein realist er ho ikkje det, og eg personleg ville ikkje reagert på at flinke realfagslærarar fekk konkurransedyktig lønn, medan norsklærarar fekk arbeidsoppgåver som passa til arbeidstida. Dessverre er det ikkje rom for og vilje til slik differensiering, i fagforbunda samla sett. Men det er nokre kompetanseområde som er meir etterspurde enn andre i skulen også. Og eg meiner den kompetansen burde verdsettast.
Jeg hadde blitt :gal: etter to dager i en barnehage, eller etter to dager som lege eller sykepleier (blod og død og fordervelse). Jeg er likevel hundre prosent sikker på at jeg skulle klart førskoleutdannelsen og sykepleierutdannelsen uten nevneverdige problemer, både teori og praksis. Legestudiet hadde jeg strevd mye med, mye pga. av kjemi og matte som jeg er ganske dårlig på.
Jepp. Dette var jo yrker hvem som helst kunne gjøre lizzom for det var jo bare pjusking. :snill: Og lønn trengte man jo ikke for man hadde da en mann som tok seg av forsørgingen.
Nettopp. Jeg hadde en gang planlagt å bli barnevernspedagog, men etter å ha jobbet som dagmamma og i barnehage, innså jeg at det var en jobb jeg aldri ville maktet. For meg var det en "enklere" vei å velge en lang og teoritung akademisk utdannelse. At jeg antagelig hadde klart den boklige og teoretiske biten av førskolelærerutdanninga greit, betyr lite. I den grad jeg synes at jeg skal ha høyere lønn enn en førskolelærer, så er det på grunn av lengden av utdannelsen (og dermed større studielån og færre yrkesaktive år).
Med den lønna jeg så at førskolelærere har, så må jeg si at det forundrer meg at vi har førskolelærere i det hele tatt. En tenkt familie der begge to er førskolelærere skulle slite med å betjene studie- og boligjeld hvis de bor i Oslo.
Hvorfor det er sånn tør jeg ikke si. Kanskje fordi at et antall jenter velger denne utdanningen uansett? Man er jo nærmest garantert jobb, men til en veldig lav lønn må jeg si.
Nei. Eg svarte vel mest i forlegninga av det du sa, ikkje i protest mot. Du sa at slike diskusjonar har ein tendens til å dreie seg om viktigast/dårlegast betalt. Eg synest ikkje denne diskusjonen gjer det, men vi henter jo gjerne eksempler frå den kvardagen vi kjenner best. Men eg ser at svaret mitt synest lite relevant. Deler av resonnementet forsvann i hovudet mitt.
Hovedutfordringen med legestudiet er å håndtere ganske store mengder informasjon samtidig, jeg er ganske sikker på at du hadde taklet matte og kjemi som skal til, det er ikke stort. Synes jeg. Og jeg er ganske sikker på at du hadde taklet dagtidsdelen av jobben min også. Du skulle bare visst hvor mye den kan ligne på din egen. :knegg: Vaktjobbinga mi derimot, der kommer blod og snørr og tårer inn i bildet.
Snørr og tårer har jeg jo i min egen jobb også av og til. I tillegg til en god del "hvordan går det med deg for tiden?" i elevsamtaler. Blod, derimot? :skremt: For ikke å snakke om puss (brekker seg) og svultser og sånn. :niks:
Jeg prøvde å google for å finne det nøyaktige årstallet for endringen, men fant ikke noe håndfast annet enn en tråd på FP (selvsagt) som konkluderte med tidlig nittitall.
Det er jo nettopp problemer med å faktisk betjene boliglån og studiegjeld på disse lønningene som er det største aberet med veldig lave lønninger i disse yrkene. Hadde det bare vært å bortprioritere luksus hadde det nok vært mange som valgte førskolelærer-, sykepleier- og læreryrkene, for de er jo meningsfulle og givende. Men i store deler av Norge har det etter hvert blitt så dyrt at ektepar med to lærerlønninger eller enslige med lærerlønninger rett og slett ikke har råd til å bo. Da er det noe galt, med boligpriser, med private lønninger (som driver prisene oppover) og/eller med offentlige lønninger. Og da blir det kjapt streiker - når lønningene ikke holder til noe så nødvendig som å bo.
Forskjellen på snørr og tårer hos oss og blod og puss :kvalm: på legevakta, er vel at vi kan gi dei ein kleenex og eit klapp på skuldra og be dei tørke seg sjølv, medan legane faktisk må ta i driten...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
