Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
På tv ikveld; «Vårt lille land», klokka 22:15 på TV2.
Jeg bet meg litt merke i dette:
Svaret forskerne kom frem til er kanskje motsatt av hva man skulle tro. Analysene av barnas spyttprøver viste nemlig at barna med det høyeste stressnivået ikke var barna som gråt mest og ropte etter mamma. De reddeste barna var tause.
Jeg tror ikke det er sånn at alle ettåringer blir stresset nødvendigvis, men det er jo litt interessant at de forsker på dette. Og jeg tror det er viktig.
Men jeg kjenner jeg er skeptisk til at det ropes ut at alle ettåringer blir alvorlig stresset av å begynne i barnehage, sånn som det gjøres i denne artikkelen.
Men det er gjort lite forskning på barnehage, så jeg tror nok det kan være lurt. Så lenge det gjøres på en skikkelig måte. :nikker:
Det er jo et viktig tema. Jeg tror nok at det er mange småbarnsavdelinger som ikke er bra nok for de minste, hvor det kanskje er mange små barn og få voksne.
Vi har vært heldige og hatt begge på avdeling med kun 9 barn. Det er nok synes jeg.
Som du sier først i innlegget ditt, så tror jeg det kommer ann på hvor mange voksne det er.
Vi har hatt våre på en utvidet småbarnsavdeling med 14 barn. Men de har hatt minst 5 voksne også. (Og våre var 18 mnd da de begynte i barnehagen.)
Ja, jeg håper det er litt mer nyansert enn overskriften på det jeg linket til. Men teksten var grei nok. :nikker:
Men det er litt interessant det at det kan være de stille som er mest stressa og redd, og ikke de som hyler. For jeg vet jo hvem som får oppmerksomheten som regel.
Ja, ikke sant.
Jeg håper at jeg er bevisst nok på det i jobben min.
Det er på tide da, at det forskes ordentlig på dette. Kanskje det vil hjelpe både oss i bhg, barna og foreldrene. :jupp:
Mulig jeg får mye pes her nå, men jeg er ikke overrasket at barna blir stresset i barnehage.
I løpet av de årene jeg jobbet for spes ped og var innom de aller fleste barnehagene i vår kommune var jeg glad våre unger ikke har gått i barnehage før de var 3 år. (Ja, jeg vet ikke alle kan ha barna hjemme til de er 3, men nå snakker jeg for min del.)
Enkelte barnehager hadde nye vikarer inne hele tiden, det var mye sykemeldinger på småbarnsavdeling, veldig mye gråting, og jeg hadde mer en en gang veldig vondt av småtassene i barnehagen.
Klart alle barnehager ikke er slik, men det var nå engang slik i flere av våre barnehager.
Siste barnehagen jeg var i hadde mer stabilt personale, og ting fungerte mye bedre.
Men, det sier seg selv at med 14 barn på en avdelig og 4 voksne, så blir det ikke mye tid til å sitte på fanget å bare få kos. (Som nå iallefall er min mening at de små skal ha i løpet av dagen.)
Klart at noen av de små klarer seg fint, men slett ikke alle gjør det.
Det at et lite barn er utrygg og egentlig trenger en trygg voksen hele dagen i barnehagen, sier seg selv at det får de ikke. Da måtte barnehagen hatt max 2 barn pr voksen.
Men, det er min mening da, fra årene mine rundt i flere barnehager.
Er spent på Vårt lille land i kveld, det skal jeg få med meg.
Ikke quote, hvis noen mener jeg ikke bør legge dette på nettet, så skal jeg slette. Tenker da på at jeg jobbet med dette, taushetsplikt m.m. Jeg skriver bare ting jeg har sett på jobb, ikke navn på barnehage eller annet, men er usikker på om dette kan/bør ligge ute.
Jeg har en bekjent som er i ferd med å spesialisere seg til psykiater med barn som hovedfelt. Han er opptatt av tilknytningspsykologi og har lenge jobbet med dette temaet.
Jeg synes det er interessant at det nå er satt på agendaen. Jeg har også inntrykk av at fagfolkene innenfor tilknytningspsykologi opplever at de ikke har "blitt spurt" i utformingen av dagens barnehagepolicy.
Det var 4 på avdelingen til sønnen min også, nå er de bare 3, med 9 barn.
Jeg for min del mener at et høyt antall barn ikke er heldig til tross for tilsvarende antall voksne. Det blir jo også mer som skjer rundt ungene, høyere lydnivå og mer "støy" generelt. Jeg er veldig glad sønnen min har fått barnehagestarten sin i en så liten avdeling, de er sjelden alle ungene på plass, så i realiteten er det gjerne 6-7-8 barn der, fordelt på 3 voksne.
På småbarnsavdelingane i vår barnehage var det 18 plasser, men ingen dagar med fleire enn 9 barn om gangen. Veldig mange hadde deltidsplass, og dermed kunne dei gjer det på den måten. Det var 3-4 vaksne på avdelinga, avhengig av kor mange ungar det var. Dei pleide å rotera litt på dei vaksne kvar sommar, etter kva behov dei forskjellige avdelingane hadde ved nytt barnehageår. Veldig god barnehage, med faste vikarar på kvar avdeling for at det skulle vera med mogeleg stabilt.
Jeg tror at barn som allerede har en god tilknyttning til foreldrene er mere robuste til å "tåle" en barnehagehverdag med få voksne tilgjengelige. Videre er det viktig med god voksentetthet og ikke for store barnegrupper. Dette er desverre ikke slik utviklingen har gått de siste årene. Dette er politiske valg, og det er vi som foreldre som bør stemme riktig ved valgene for å få politikere som vektelgger barnehager av god kvalitet. Jeg har selv vært i situasjonen å skulle redusere bemanning i barnehage pga at enkelte lokalpolitiker f eks for enhver pris vil unngå eiendomsskatt.
Det er også viktig at de voksne som jobber i barnehage vet hvor viktige de er for barna, og at de er mentalt tilstede for dem og leser dem godt. Da kan barna få møtt sine behov på en positiv god måte. Primærperson synes jeg derfor er viktig på småbarnsavdeling (tilknytningteori) Kvello er en fagperson som sier mye fornuftig om voksenrollen i barnehager. Det er overhode ikke slik at "alle" er egnet til å jobbe barn, slik enkelte har yndet til å tro. Det at en har barn selv, er heller ikke nødvendigvis en kvalitetsikring. Personlig egnethet er kjempeviktig, det gjelder både for pedagoger, barne og ungdomsarbeidere og ufaglærte assistenter. :jupp:
Jeg tror ikke alle barn får forhøyede nivåer av kortisol over lang tid etter en tidlig barnehagestart, men det er nok desverre noen som gjør det.
Jeg synes dette er et viktig, om enn noen ubehagelig tema. Jeg tviler ikke på at mange ettåringer opplever barnehagestart som stressende. Det er jo ikke overraskende i det hele tatt.
Det er vel det som står i artikkelen også.De med god tilknytning var de som gråt mest (fordi de er vant til å få respons?), mens de med dårligere tilknytning var stillere og mer stresset.
Selvfølgelig er det stressa ettåringer i barnehagen. Det har jeg sett selv, til og med i vår barnehage som må være noe av det beste du kan få for småtasser som ikke kan være sammen med foreldrene sine. Det er brudd på rutiner, nye voksne, mange barn, støy, ny rytme og mye som skjer. Dette passer helt sikkert ikke alle ettåringer. De er vel ikke stressa hele tiden, men litt stress tror jeg nok mange opplever. Spørsmålet er om det er skadelig på noe vis.
Så veldig stressa er ikke minsten min i hvertfall. Han er helt sikkert stressa innimellom han også, men hans rytme i barnehagen for tiden er frokost - tumle litt på gulvet og sitte litt i fanget (nydelige voksne som sitter på gulvet med ungene så går de inn og ut av fanget som de vil alle sammen) og så sove. Så er det opp, litt mer mat, kles på, ut i vogn og sitte der og se på livet. Og så sove. Og så kommer jeg. Han er en robust liten sak som er vant til mye styr hjemme også, det hjelper.
Det er kjempeviktig, men jeg lurer på hvor godt de leser ungene hvis man ikke ser at en unge er stresset selv om han er stille? Men det kan kanskje være veldig vanskelig?
Eg er i alle fall veldig glad for at mine fekk ein "roleg" start med småbarnsavdeling, og ikkje rett på 0-6. Når eg såg småtassane der inne, fekk eg litt vondt inni meg.
Det er nok vanskelig, spesielt hvis det er en del vikarer inne på avdelingen.
De klarer ikke bli kjent med ungene når de er inne en dag her og en dag der.
Det burde ikke være lov med ustabilt miljø rundt ettåringer synes jeg. Jeg så jo for meg vår barnehage der det er de samme fire som jobber nå som da jeg var i barnehagealder. Det er kanskje ikke alle vikarer som er så interessert i barn heller.
Det er viktig forskning.
Min erfaring sier at det ikke hjelper med flere voksne når avdelingen vokser i antall barn, eller jo, selvsagt hjelper det på det praktiske. Men avdelingen blir for stor.
Jeg er veldig for små småbarnsavdelinger.
Innkjøring på en småbarnsavdeling på høsten kan være et råkjør om man har mange nye barn (som det jo ofte er). Utslitt personale genererer jo flere sykmeldinger.
Skrev i full fart, har ikke lest linken... :sparke:
Det med å lese barnas behov, også de barna som reagerer med å bli stille og apatiske går noe på faglighet, noe på erfaring, noe på personlig egnethet og sist men ikke minst så må det ikke være så mange barn at man ikke har tid og mulighet for å ha samspill en til en med barna/tid til å være observant mener jeg....
Det er ikke unormalt at det er 3 vikarer og en fast ansatt inne på småbarnsavdeling. Det har jeg sett ofte, dessverre.
Langt fra alle er like flinke, men noen er selvsagt det. Det er ofte stor utskiftning av vikarer. Mange tester ut om det er noe for de (spesielt unge som ikke er kommet inn på skole), mange finner ut det ikke er det rette. Noen trenger desperat pengene, så well....
Veldig viktig forskning!
Og veldig godt sagt av Carpe Diem her!
Nå er jo ikke dette noe nytt, dette var jo også tema for et-to år siden. Mye av denne forskningen er gjort i utlandet, og ikke direkte overførbarn til norske forhold, men norske forhold begynner nå å ligne mer på utenlandske forhold (antall barn, antall voksne), i tillegg til at vi har mange ufaglærte ansatte i barnehagene. Så det er helt klart at det nye forslaget til barnehagelov er viktig å få igjennom her!
Men hvordan skal man få til det da Katta?
Førskolelæreryrket har utviklet seg enormt de seneste årene, kravene bare øker og øker, lønna øker sakte, men kanskje ikke nok. Man har den samme ubundne tiden som ped leder (4 t uka), og på den tida så må man planlegge det meste. Det er kartlegginger, personalmøter, foreldremøter, tilvenninger, osv osv.
I tillegg så blir man jo syk når man jobber i bhg, selv om man etterhvert blir noe immun.
Som vikar i bhg så tjener man latterlig dårlig, så mange vikarer forsvinner, dermed får man nye inn. Barnehagene har heller ikke råd til å få inn vikarer før etter 16 dager, veldig mange iallefall, og dermed genererer man mer sykefravær, fordi belastningen blir for stor.
Det er idag vanskelig å få tak i gode vikarer endel steder.
Ja, det er lenge siden fokuset burde vært flyttet fra kvantitet til kvalitet i barnehagene. Vi som foreldre må stille større krav til barnehagehverdagen, og ikke bare være fornøyde med å få plass.
Jeg vet ikke hvordan man rent teknisk skal få det til. De får det til der jeg har minsten min. Det er de samme fire dag ut og dag inn, jeg tror knapt de har sett en vikar. Dvs jo, det har de, men da er det kjente ansikter fra staben ellers og det har aldri vært mer enn en i gangen. Jeg tror ikke de har mer enn 80% pedagogressurs, men akkurat for ettåringene tror jeg nok det er minst like viktig at det er stabilitet.
Hvorfor de får det til å fungere i den barnehagen vet jeg ikke. Det jobber damer i verste sykmeldingsalderen der, så det er egentlig rart det ikke er mer utskifting.
Hos oss er det også de samme tre hver eneste dag, jeg tror ikke de har hatt en dag sykefravær siden Lillebror begynte der for to år siden. Lillebror stortriveshel og har gjort det hele tiden. Heldigvis.
Hvis barn som ikke gråter er tegn på stressa barn, har alle mine vært veldig stressa. Jeg regner med at barn som ler, prater, klemmer, koser, leker og babler men altså ikke gråter heller ikke er spesielt stressa?
Jeg jobber på småbarnsbase med 30 barn, og 10 voksne. Generelt lite sykefravær, bortsett fra i perioder med influensa og magevirus som rota og norovirus.
Vi har en flokk glade barn, det er lite gråt og sutring, så lite at det blir lagt veldig merke til. Alle barn er sett og hørt, og har hatt en armkrok og et fang og sitte på i løpet av dagen. Vi jobber med små og store prosjekter, med barns undring og forskertrang i fokus. Alle har sine egne primærkontakter, som følger dem tett ved oppstart, men også videre ut over barnehage året.
Jeg setter stor pris på all forskning som gjøres for de minste barna. Det gjør at vi kan bli enda bedre på det arbeidet vi gjør.
Alle barn har rett på en fantastisk dag i sin barnehage, med voksne som er genuint opptatt av dem, og det de er opptatt av. Barna er vår fremtid, og de fortjener det beste vi kan gi i tillegg til mamma og pappa, og andre tilknytningspersoner.
Heia full barnehagedekning. Stapp i høyden, sett inn dispensasjoner til krampa tar oss. Det er mange barnehager som har 18 småbarn på fem voksne (i praksis tre, fordi to er konstant syke). Jeg blir mektig amper av at kvaliteten settes laaangt bakerst i køen. Barn på samlebånd er ikke uvanlig i barnehagehverdagen. Vikarer for vikarer, mange barn med spesielle behov.. Det er rart at små barn blir stresset ja:eek:
Heia regjeringen som kutter midlene til barnehagene. Jeg håper det snart vil snu!
Ettåringer har ingenting i barnehage å gjøre. En liten familiebarnehage med maks fem barn-kanskje, samlebånd- og burhøns-barnehager med 18 barn på en avdeling, aldri i livet. Og nei, jeg tror i liten grad det "kommer an på ettåringen." Så viktig har aldri pensjonspoengene og likestillingen vært for meg at jeg har sendt en baby i barnehagen.
Jeg tror det kommer alt an på hvordan man organiserer dagen for barna, og det er ikke bare bare å skulle være hjemme med barna heller. De færreste har råd til det i dag der man må betale to millioner for en leilighet på 40 kvadrat.
Oi..... Det var då voldsomt bastant sagt!
Min 1-åring begynte på småbarnsavdeling med 11 barn då han var 11 mnd og han har det kjempefint der! Og eg plasserte han ikkje der på grunn av likestilling eller pensjonspoeng men fordi eg meiner at han faktisk har det bedre der enn heime med meg. Eg har såpass sjølvinnsikt at eg veit at han hadde vore altfor lite ute og hatt altfor lite kontakt med andre barn dersom han hadde blitt heime med meg eit år til. Og så hadde eg rett og slett ikkje lyst til å vere heime eit år til heller.
Han er blid som ei sol når eg går fra han og like blid når eg hentar han. Ingenting som tyder på at han er stressa. Eg er veldig overbevist om at stressnivået er veldig avhengig av barnets personlighet og av barnehagen.
Jeg mener at det nå er på tide å ta skikkelig grep for at barnehagen skal bli den burde være. Små barn i smågrupper med god bemanning. Det er det eneste som er forsvarlig! Jeg ble sur når arbeiderpartiet la ut målsettingen for barnehagesektoren her om dagen der det sto at de arbeidet for at en bemanningsnorm skulle være på plass innen 2020. ARE THEY F***** KIDDING ME!?
Rammeplanen er fin, men den er jo bare på papiret og da hjelper det veldig lite. Virkeligheten er lite penger, lav bemanning, høyt sykefravær, lite leker og materiell, dårlig mat og høy grad av ufaglærte. Det er helt utrolig at det går an. :gah:
Jeg fikk også vondt i hjertet av å se han som gråt så mye og når han på slutten sto og kikket i vinduet og bare ventet i timesvis... Det er bare noen måneder til vi skal levere fra oss vår egen skatt. :sukk:
Har ikke lest hele tråden, eller sett dokumentaren(skal se den).
Hos oss bruker vi ofte de andre på huset som vikar på småbarnsavdelingen,
siden de kjenner bedre til barna og avdelingen enn en fremmed vikar.
Så bruker vi vikaren hos de store barna.
Noen ganger jobber vi heller overtid, enn å få inn en fremmed voksen.
Vi har også en ekstra voksen "på huset" i en mindre stilling i vintermånedene,
denne personen vil da brukes på hele huset og blir kjent med alle barna.
Min gutt stortrivdes i barnehagen da han startet, det å få være ute hele tiden passet han perfekt, han ble sur når vi kom hjem etter bhg å skulle inn. De var 3 voksne og 9 barn, lite sykefravær, fantastisk personale som virkelig elsket jobben sin, alle var faglærte eller ble det da poden gikk der, de hadde flotte områder i skogen osv. De har en lang venteliste i bhg for det er mange som vil ha barna sine der.
Det var også en fantastisk foreldregruppe der som samlet inn masse penger så bhg fikk kjøpt ny båt da den andre ble for ustabil.
Lille B er 18 mnd og går i en stor barnehage. Det er så lett å se på han hvordan han trives, de voksne på avdelingen er veldig flinke og solide i jobben sin. Han er rett og slett mer harmonisk når han får herje, leke og stimuleres i barnehagen enn når han har lange hjemmeperioder (det har han hatt av ulike årsaker) med en av oss. Kanskje han er harmonisk når han er stressa han da?
:hmm: "for noen år siden gikk 20% av ettåringene i barnehage, nå går 80%av ettåringene i barnehage". Jepp, hurra for det! :protest:
De andre 80% var ikke hjemme med mor før. Mange var prisgitt svarte dagmammaordninger eller andre ustabile løsninger. Juhu for bedre barnehagedekning, sier jeg. Hva er alternativet?
Å pøsj. I vår barnehage var det tre voksne (de samme hver dag) og syv smårollinger som stabbet rundt på en rolig avdeling. Jeg hadde absolutt nullmdåelig samvittighet for å levere minstejenta mi der da hun var ett år.
Storbarnsavdelingen var mer slitsom sånn sett.
Men hadde den vært mer stressende hadde vi sendt henne lell for mannen min nektet plent å være hjemme på heltid, da det hadde skadd karrieren hans alvorlig. Jeg burde sendt deg, rine, til ham, hva?
Er det mulig at det er så store forskjeller? På småbarnsavdelingen til minsteknærta er det tre ansatte på 9 småbarn, men jeg har kun opplevd at det er to voksne der samtidig. Og vi har hentet og levert på ulike tidspunkter.
Sju barn og tre faste ansatte (finnes det i det hele tatt barnehager med en noenlunde fast bemanning?) går kanskje greit, men for mange-meg selv inkludert-er det langt fra realiteten.
Jeg forundrer meg også veldig overrasket over de som mener de ikke kan ta tilstrekkelig vare på en ettåring selv (som i å dekke alle behov) og derfor må sende barnet i barnehagen. :skeptisk:
Denne diskusjonen hadde vi i vår banehage, når minsten var liten. For jeg syntes ikke de bestandig løste sykdom på den beste måten. Etterhvert ble det slik at det ikke ble brukt kortidsvikarer på småbarnsavdelingen, men at man lånte faste ansatt fra andre avdelinger når det manglet folk på småbarn.
Vi har fire pedledere, fire fagarbeidere og to assistenter på vår base. Tre barn pr voksen, og vi deler gjerne barna i små grupper på tre barn i barnehagens kjernetid. Tidligvaktene tar pause først, så går resten når barna sover. Alle møter legges til sove/hviletid. Ikke alle barna er i barnehagen hver dag, slik blir voksentettheten enda større.
Det handler om kvalitet i barnehagen, enda mer enn voksentetthet. Og det handler om en genuin interesse for barn, og barnsutvikling så vel hos faste ansatte som hos vikarer. Det handler om faglig utvikling, om å ta ansvar. Og det handler om god ledelse, til det beste for barna. Når det er på plass har ett åringen det godt i barnehagen.
Barn som strever må man frigjøre ekstra ressurser til, inntil de er trygge og trives.
Jeg syes det er bra de forsker på dette, og håper virkelig at resultatene blir brukt til å skape et bedre barnehagetilbud for de minste.
Når det er sagt synes jeg reportasjen var veldig unyansert, det ble generalisert på en måte som fikk det til å høres ut som om at alle 1-åringer i barnehage enten gråt eller var stille.
De som med hele seg viser at dette liker de, de som lyser opp når de ser barnehagen, krabber i full fart inn fra garderoben, og knapt tilgodeser den som leverer med et lite vink eller blikk, det virket ikke som om de eksisterer, og det gjør de jo.
Man kan jo aldri være tre voksne hele dagen fra 7-16.30 (eller 6.45 -17.00 som er åpningstidene her). Om grunnbemanningen er tre, så er det tre voksne mellom f.eks. 9.00 og 14.00 kanskje, det varierer. Og inne i den tida skal møter av og til holdes, pauser avvikles osv... så det er sjelden alle tre er der samtidig.
Før var det jo veldig vanlig med småbarnsavdelinger på ni barn og tre voksne. Nå er trenden mer mot store basebarnehager, med større grupper. Eks. 12-16 barn og 4-5 voksne. Enkelte har jo også enda større baser enn det, og det vil jo gjøre noe med antall relasjoner i gruppen, både barn og voksne!
Vi må helt klart ha mer norsk forskning, som jeg sa tidligere så kan ikke alltid internasjonale barnehager sammenlignes med norske.
:jupp: Det var en av grunnene til at mine barn var hjemme til 2,5 og 2år. At barnehagen hadde ingenting og tilby som jeg selv ikke kunne tilby hjemme med de.
Og fast bemanning i barnehage? Ja det har jeg hørt lite om. Alltid vikarer, og sjeldent de samme som er på jobb. I barnehagen til jentene var det en periode hvor det var så mye sykdom hos de faste ansatte at foreldrene krevde ett foreldremøte og en endring i situasjonen, ellers ville ingen levere ungene sine der, og dette var ikke bare for de små. Nye vikarer hver eneste dag når man leverte, ga jo en usikker situasjon selv for 5åringene.
Det var ikke det det handlet om. Det var et kort program. Jeg jobber i barnehagen og vet at tilvenningstiden på småavdelingene er stri. Det er mye gråt og varer ofte langt ut på høsten og noen ganger enda lenger. Dette gjelder altså ikke et mindretall av ungene. De aller fleste reagerer på adskillelsen fra foreldrene i større eller mindre grad. Jeg synes denne forskningene er kjempeviktig og det er jammen på tide at vi begynner å finne ut av hvordan tidlig barnehagestart påvirker de minste. Jeg tror ikke det handler om hvorvidt barna skal begynne i barnehage eller ikke, men det tilbudet barna skal møte. Det er et paradoks at vi vet at små grupper og stabilt og kompetent personal er alfa og omega for at de minste skal ha det bra når politikerene samtidig lar det være opp til kommunene å budsjettere barnehagemidlene. Vi ser nå at resultatet er innsparinger i barnehagesektoren i veldig mange kommuner og jeg har ikke det minste tro på at dette bedrer situasjonen i barnehager som var presset fra før av.
Jeg syns at det er bra at man setter fokus på kvalitet i barnehagene, særlig nå etter den store utbyggingen og særlig for de små. Jeg ser at vi har vært heldige, med små avdelinger (10-12 barn), god voksendekning, stabile og trygge voksne, ro og harmoni på avdelingen, osv. Og lang tilvenning på barnas premisser!
Jeg synes også det er fint at de forsker på dette. jeg håper virkeig at slik forskning brukes til å lage bedre hverdager for barn i barnehagen og ikke som et innlegg i debatten om hvem som er de beste eller verste mødrene og hvor slemme/dumme/talentløse folk er som hevder at de ikke kan/vil ta seg av ettåringer hjemme på fulltid.
Det var det jeg også hadde tenkt å nevne her. Vi har ofret litt for at jeg skulle kunne være hjemme ett år ekstra med vår minste. (Ingen av våre har begynt i barnehage da de var så små) Jeg kan ikke tenke slik at jeg hele tiden må være på hugget og ha aktiviteter og leker på gang, for at hun skal bli stimulert nok. Jeg tenker at det viktigste er at vi er sammen. Vi leker, leser litt og ser litt tv, men jeg har også andre ting å gjøre. Da deltar hun sammen med meg i matlaging, klesbretting med mer. Og hun elsker bare å kunne være med.
De fleste lever ganske hektiske liv hvor det skjer veldig mye, ganske fjernt fra slik det var for få tiår siden. Jeg tror ikke det er behov for å overføre dette til småbarn, og tenke at de må være i gang med noe støtt for at de skal ha det bra.
Jeg også, i så fall. Jeg sliter derimot med å aktivisere treåringen og snart seksåringen har jeg ikke sjans å aktivisere og utfordre selv. :selvinnsikt, tross alt: En ettåring tar jeg derimot på strak arm.
"Dokumentarer" på TV2 er omtrent like nyanserte som TV-nyhetene i Nord-Korea. Selvfølgelig er det ikke bra for små barn i dårlige barnehager. Selvfølgelig kan ettåringer ha det helt fint (og til og med bedre enn hjemme) i barnehager. Forskningen på dette området er ikke entydig, og det trengs mer. Her er noe som nyanserer bildet: www.forskning.no/artikler/2011/februar/277823
Som andre i denne tråden er jeg bekymret over kuttene kommunene nå gjennomfører i barnehagebudsjettene. Mindre penger = færre voksne. Dette kan gå ut over de minste barne. I positiv retning kommer småbarnsperspektivet sterkere inn i den nye barnehagelærerutdanningen, og det skjer mye etterutdanning på dette området for de som allerede jobber i barnehagene.
Ja, det har jeg heller aldri skjønt. Jeg har to som begynte tidlig i barnehage og to som begynte sent, men når de begynte rett før/etter ettårsdagen så hadde jeg absolutt ikke noen illusjon om at det var for barnets skyld. Det var fordi vi måtte jobbe og ikke hadde noe valg sånn sett, og da er det mye bedre å ha en god barnehage enn en tilfeldig dagmamma. Det fins barn som elsker barnehagen første stund, men jeg tror jo det er temmelig tøft for de aller fleste ettåringer. Det har jeg også sett når jeg har jobbet i barnehage. Jeg er svært for en kvalitetssikring av barnehager for de aller minste (og for alle barn selvfølgelig), det varierer nok litt for mye.
Jeg forundres også over de som mener at en ettåring trenger mer aktivisering enn å være hjemme med mor eller far og evt søsken, og at de har behov som en ikke kan oppfylle hjemme.
Det er akkurat som hos oss, det. De har vært der i 10-20 år, liker jobben og arbeidsstedet og bryr seg genuint om barna. Nå er dette en bedriftsbhg, liten, mulig det har noe å si? Lavt sykefravær. De er flinke til å finne gode vikarer når det trengs, vikarer som har blitt fast ansatt ofte.
Her måtte også to begynne rett før ett år. Det var da studieåret startet. De andre to har vært 2-3 år gamle. Jeg er ikke i tvil om hva jeg liker best selv om de to eldste hadde en god barnehagehverdag.
Jeg tror det finnes mange supre barnehager rundt om i landet som er et godt alternativ, selv for de minste ungene.
Jeg må innrømme at jeg er mer skeptisk til store barnehager, med store avdelinger og store åpne rom. Dette er min personlige skepsis, og jeg har ikke noe forskning å vise til. Men å dra alle modellene som finnes under en kam og si at barnehage er stressende for 1 åringer blir veldig unyansert for min del.
Vi er vant til små forhold. På småbarnsavdelingen som lillebror går på er det 9 barn, ikke alle har full plass, så de er stort sett 6-8 barn. Og de er 3 voksne. Det har vært en del sykdom, men faste vikarer har ført til god stabilitet og god trygghet hos ungene.
Vi har faste og stabile ansatte og vikarer vi har brukt i mange år. Og det gjelder samtlige av barnehagene i vår kommune. Når jeg jobbet i Oslo var det dessverre mye mer utskiftninger. Og det blir sårbart og uoversiktlig for små barn. Når man i tillegg mangler flere tusen førskolelærer gjør dette noe med kvaliteten i barnehagen.
Barnehager er forskjellige og unger er forskjellige. Det gjør det jo veldig vanskelig å si noe om det kan være skadelig å begynne tidlig i bhg. Min eldste begynte noen dager i uken (korte) da han var ti mnd og yngste da hun var 18 mnd. Jeg tror ikke hun hadde vært like klar så tidlig.
Jeg er veldig skeptisk til enda flere kutt i bemanningen. Og jeg er enda mer skeptisk til de store basebarnehagene.
Jeg må innrømme at jeg synes det høres ut som aldeles galskap med 30 småbarn på samme avdeling, uansett hvor mange voksne man er. Og hvor mye/ofte deler man seg? Om det er 30 barn sammen ved måltidene, ved samlingsstunder, før alle ansatte er på plass, må det jo være veldig mye støy, og det er jeg skeptisk til. Der jeg jobber er det 18 barn når alle er tilstede, og jeg blir sliten av støynivået og kan bare forestille meg hvordan det er for en liten på 9 mnd. som er vant til rolige dager hjemme med pappa.
Vet dere, jeg er ingen god mamma for ettåringer på fulltid, jeg. Jeg tar treåringer og seksåringer på strak arm (motsatt av Skremmern altså), men ettåringer er jeg ikke noe flink med. Vet at det er tabu å si det, men det er faktisk sannheten. Mine barn har derfor hatt det mye bedre i barnehagen enn hos meg (eller pappaen som er helt lik meg på det punktet) akkurat det året. Når vi i tillegg har hatt en fantastisk barnehage til alle tre (med samme personalet hele veien), vet jeg at for oss var det det riktige valget.
Jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg har sendt barna mine i barnehage når de var rundt 11 mndr. Vi kunne kanskje drøyd det en mnd, men å være hjemme lenger hadde vært uaktuelt av både økonomiske og personlige grunner.
Jeg synes ikke den artikkelen du linker til er mer nyansert enn den dokumentaren i går. Det blir nesten verre den andre veien. Kunnskapministeren står faktisk fram og sier at det slett ikke er skadelig for en ettåring å starte i barnehagen på grunnlag av en spørreundersøkelse. Det er helt forunderlig. Det virker som om det så mye følelser knyttet rundt dette at ingen klarer å holde tunga rett i munnen. Det er rett og slett ikke gjort noe særlig med på forskning på dette området og dette med måling av kortisol er nesten den eneste forskingen som er gjort med tanke på stress hos de minste i forbindelse med adskillelse i barnehagen. Man kan ikke trekke sikre konklusjoner utifra bare en forskningsrapport, men vi burde ikke ignorere det heller. Vi må finne ut mer om hvordan de minste kan få en god start og en god hverdag i barnehagen. Jeg tror ikke alternativet for de fleste er å holde barna hjemme lenger. Det er vanskelig og slik vil det fortsette å være. Akkurat nå virker det som om det er barna våre som betaler likestillingens pris og sånn burde det ikke være. Vi som foreldre må kreve mer på vegne av barna våre. De kan ikke selv tale sin sak.
Grunnen til at dette går så sakte er fordi mange foreldre stikker huet i sanda og tenker "dette gjelder ikke mine barn, de har det jo bra de" for hva er vel alternativet? Ingen vil vel tenke at det ikke er bra for barna å være i barnehagen når de fleste barn tilbringer mesteparten av dagen sin der. Det blir en uutholdelig tanke for de fleste.
Jeg er ikke enig i at barna betaler likestillingens pris her. Vi vet lite om hvordan barn hadde det i det gode gamle dagene før likestillingen berøvet barn for trygge og gode oppvekstvilkår. (Dette er satt på spissen - jeg mener altså ikke at alt var bedre før. :nemlig:) Man har akkurat like lite belegg for å si at barn har det bedre hjemme hos mor enn de har det i barnehagen
Jeg synes det er fint at noen måler kortisolnivået hos små barn. Men ble de målt i løpet av dagen også? At barn blir stresset når foreldrene går, er jo ikke rart. For å hevde at de går med konstant forøyet kortisolnivå, må man jo måle dem gjennom døgnet og ikke bare på et gitt tidspunkt. Å gå med konstant forhøyet kortisolnivå er noe annet enn å oppleve stress daglig, og selv om det er påvist at et konstant forhøyet stressnivå påvirker læring og hukommelse negativt, så vet vi jo ikke om det gjelder disse barna hvis de ikke er målt gjennom døgnet over tid.
Forøvrig er jeg absolutt tilhenger av at man skaffer seg viten om ting, men all forskning må brukes for det det er og leses med de begrensninger som gjelder. Jeg tenker at norske kommuner utsettes for et stort press om å bruke minst mulig penger - å være underbemmanet, ha stort sykefravær og høy turn-over er ting som er kjent fra andre kommunale tjenester også. Jeg har jobbet i andre enden av skalaen - i eldreomsorgen, og kjenner godt igjen fortellingene om arbeidspress og fravær som fortelles fra barnehagene. Jeg tenker at bemanningsnormer som ivaretar kontinuitet og kvalitet for de svakeste av oss, er en god ting.
Jeg er enig med noen og Pøbelsara. Har ikke sett dokumentaren, men fått med meg litt.
Jeg skulle helst hatt barna hjemme til de var to år, men har valgt jobb av økonomiske grunner. Det har vært vårt behov at de er i bhg.
At barna blir stresset er ikke akkurat noen bombe, heller ikke at de blir slitne. At små avdelinger er et bedre tilbud enn store, er vel heller ikke så veldig mye å lure på. Spørsmålet er om det er skadelig på lang sikt. For å være veldig generaliserende så har jeg ikke tro på at dette har store konsekvenser for de fleste. Barn ble utsatt for stress tidligere også, og stress ellers i hverdagen. Summen av dette kan kanskje påvirke noen av de mest sårbare, men jeg tror neppe vi om 20 år finner ut at tidlig bhg- start har fått store konsekvenser.
Og så blir jeg litt oppgitt over sannheter som at "de som skriker mest har best tilknytning". Det handler vel om personlighet. Selv har jeg god tilknytning til mine foreldre og husker Klumpen i magen da de dro. Men jeg var en person som holdt det inni meg. Barn reagerer ulikt, de blir stresset i enkeltsituasjoner, så koser de seg, så blir de slitne osv.
Ja det er jeg faktisk enig i. Om det går på selvtillit eller hva - det kan da ikke være tilfelle at folk får barn som de tenker de selv ikke skal klare å passe når de er 1? Selv om det høres jo sånn ut av og til, så klarer jeg ikke helt å få meg til å tro at det er det som menes, jeg tror vel mer det går på "det synes jeg er kjedelig/det er greiere for meg om ungen går i barnehage/jeg må tilbake på jobb og ungen har det fint der...". Altså at det er et praktisk behov for den voksne at barna er i barnehagen.
Når det er sagt - lillegutt begynte i barnehagen da han var 18 mnd, litt deltid/korte dager til han var 2.5 år. Han var for syk til å begynne tidligere, og ble for stresset (!)/sliten/utkjørt av lengre dager i barnehagen, noe som for han hadde en negativ helsemessig effekt. Han hadde stort sett 1-til-1 i barnehagen, eget hvilerom for å skjermes, litt separat opplegg for å unngå den verste støyen og uroen - men det var jo pga sykdom.
Vi hadde pleiepenger og barselpermisjon da vi gikk hjemme så det var ikke noe økonomisk tap i å være hjemme med han. Karrieremessig tap? You betcha, enormt - for min karriere. Det vil jeg tro har mye å si for mange - at det ville vært et økonomisk tap ved å være hjemme med barna lengre. Men også det karrieremessige.
:nemlig:
For de aller fleste er det ikke et aktuelt alternativ å være hjemme til barna er to år, derfor bør det så absolutt heller ses på hvordan kvaliteten på småbarnsavdelingene kan økes.
Vi var nok ekstremt heldige den gang LilleVenn begynte i barnehagen (og hun var ikke fylt et år engang :sjokk:). Der var det 9 barn, 3 stabile voksne og de voksne hadde god tid til å ta seg av hvert enkelt barn. Det var mye vanskeligere med overgangen til stor avdelingen, enn selve barnehagestarten.
I vår kommune finnes ikke slik småbarnsavdeling, tror ikke det er normalen?
Jeg forundrer meg også over de som mener de ikke kan dekke alle behov til en 1 åring hjemme. Hvilke behov tror dere de har?
En 1 åring har stort behov for kos, de leker litt, sover litt m.m.
Hvis en tenker lek på småbarnsavdeling, så leker disse små vel så mye for seg selv, som sammen med de andre barna. De leker ofte ved siden av hverandre.
En nevnte det at hun ikke kan være ute med barnet hver dag. Det er de jammen meg ikke i barnehagen heller. Det skjer faktisk ganske ofte at de på småbarnsavdelingen ikke er ute.
Regner det veldig masse en dag, er de gjerne inne, er det for kaldt (det har det vært en del i vinter) er de inne, har de for liten bemanning en dag, ja, da er de gjerne inne.
Da jeg var hjemme med 1 åringene gikk jeg iallefall tur med vognen hver eneste dag, uansett vær.
Veldig ofte blir de små satt i en vogn ute allikevel, da de ikke kan fote seg ute, og de voksne ikke klarer (ikke bør) bære på disse småtassene hele tiden. (Vonde rygger= mer sykemeldinger.)
Jeg tror ærlig talt ikke en 1 åring krever så mye mer en å få masse kos og omsorg jeg. Alle mine 3 har klart seg fint hjemme, uten stimulanse fra barnehage. Jeg gikk litt i åpen barnehage, men da var jeg jo der sammen med barnet.
Men klart, hadde alle barnehager hatt 3 voksne på 7 barn, hadde det vært litt annerledes, men som sagt, de er garantert i fåtall.
Jeg mener faktisk helt seriøst at vi ikke hadde vært i stand til å gi Vesla den variasjonen i hverdagen som hun får i den barnehagen hun går i nå. De er fantastisk flinke til å aktivisere ungene med sang og dans, tegning og maling og alt mulig slags hobbygreier, og de tar dem med på spennende turer og bader med dem og jeg vet ikke hva. Selvsagt måtte jeg / mannen gjort en ekstra innsats for å finne på ting med henne hvis hun skulle vært hjemme, men ingen av oss er så himla oppfinnsomme, liksom. Hun hadde sikkert hatt det fint hjemme, for all del, men hun har det jommen meg veldig fint i barnehagen og. Nå er hun jo halvannet, men hun trivdes da hun var ett også. Det er klart barnehage ikke passer for alle ettåringer, men det er ikke sånn at det ikke passer for noen av dem heller.
Jeg så ikke programmet, men var det ikke så at den forskningen ikke var gjort i Norge? Er den da representativ for norske barn? Barnehagene er jo noe annerledes i for eksempel USA enn i Norge.
Det du beskriver er milevis fra vår erfaring med to ulike barnehager. De har kost og aktivisert og lekt og gått ut og i et hele tatt. Og de har jo interaksjon seg imellom, disse små.. Min har til og med funnet seg en liten gutt å flørte med. :knegg:
Det er en interessant debatt og veldig vanskelig å ikke falle ned i skyttergraver basert på egne valg, og de prioriteringene man har gjort eller følte at man måtte gjøre.
Og, siden det var flere andre som innrømmet det. Jeg har også undret meg over de som mener at de ikke er i stand til å ta seg av et lite barn på en tilfredstillende måte. Jeg har ikke valgt å være hjemme selv, men jeg har aldri tvilt på at jeg, med litt hjelp fra en åpen barnehage eller det å være sammen med andre småbarnsfamilier, ville vært fullt ut i stand til å ta meg godt av mine egne barn.
Uansett. Vi var tydeligvis heldige. Våre barn gikk i det som tidlig på 2000 tallet var en stor barnehage, med ca 67 barn og fire avdelinger. Jeg har skjønt at det nå etterhvert ville vært definert som en liten barnehage. Det var 1-6 avdelinger, men jeg oppfattet det som at de helt minste ble tatt godt vare på og skjermet fra støy og kaos. Blant annet hadde de små og store ulik utetid om vinteren slik at de små fikk sandkassene for seg selv og så kunne ha hele innearealet når de store var ute etter formiddagsmat. Der var mange nok ansatte til at der var fang å sitte på når de ønsket det. Jentene var glade i barnehagen sin og snakker om den med glede i dag.
Personalet var stabilt i hele perioden og selv om vikarer kom og gikk så hadde de faste ringevikarer som ofte var tilknyttet barnehagen i to-tre år.
Jeg kjenner meg ikke igjen i at ikke barnehagebarn er ute hver dag. Jeg tror at jeg, i løpet av åtte år med barnehagebarn, opplevde kanskje en gang i året i snitt at vi fikk beskjed om at de ikke hadde vært ute den dagen, og da var det klink is over hele uteområdet og direkte skummelt å gå ute. Om sommeren var de ute hele tiden. De spiste ute og nøt all den solen de kunne få.
Klart de stort sett er ute en liten tur, det jeg sa var at det kan en lett gjøre om en er hjemme med barnet også.
Klart de leker sammen noe av tiden, men mye av tiden leker de ved siden av hverandre. (Noe som er helt vanlig at 1 åringer gjør.)
Mange barn klarer seg fint i barnehagen som 1 åring (iallefall ser det slik ut), men ikke alle gjør det. Det er bare slik det er det. Noen gråter store deler av dagen, eller viser tegn på at de ikke trives, i opp til flere måneder.
Men, som jeg har sagt i et annet innlegg, det er stor forskjell på barnehagene. Det jeg har sett i vår kommunde er at det er mye sykdom/sykemeldinger, og stor bruk av vikarer. Noen barnehager klarer kanskje å unngå dette, men slett ikke alle.
Tilde: Jeg skreiv at jeg ikke hadde vært utehele dagen hver dag, poden gikk i naturbhg å der var de altså ute hele dagen. Min erfaring er milevis unna det du beskriver hvertfall.
For ordens skyld, jeg hadde selvsagt vært i stand til å passe på mitt eget barn. Jeg er jo ikke håpløs, liksom. Men å gi henne den variasjonen hun får nå? Niks. Og hun koser seg jo sånn! Seinest i dag så jeg bilde av at hun lagde karnevalsmaske med dyp konsentrasjon. Karnevalsmaske! Det er ganske kult at en på 19 måneder gjør sånt, synes jeg.
Poenget, tror jeg, er at de aller minste ikke trenger all denne variasjonen. Det er noe som er skapt den siste tiden. Små barn trenger nærhet, kos og trygghet. En liten tur ut og ulike sanseopplevelser. Jeg tror ikke ungene har godt av å aktiviseres hvert minste lille sekund av deres våkne tid. Ro er viktig. Trygghet er viktig. Små oppdagelser gjort i hverdagen er viktig. Jeg er så glad for at pedleder på den avdelingen vi har mellomste og forhåpentligvis minste fra høsten av er opptatt av å ikke planlegge for mye aktiviteter. De er mer opptatt av basale behov enn maleaktiviteter. Noen foreldre reagerer på dette, men jeg vil ikke ha det annerledes for mine barn. Jeg verdsetter at personalet sitter på gulvet og leker med barna, at ungene får sitte lenge på fanget og kose etter soving og at personalet følger barnas utforskning og ikke omvendt. Vi får ingen månedsplan, men vi får rapporter og vi får se bilder av hva de har gjort og det ofte ikke annet en beskrivelse av lek og enkle hverdagsfenomener, litt sang og dans. Mer enn det trenger det ikke være.
Jeg gruer meg faktisk mer til mellomste skal på storbarnsavdeling enn til at minste skal i begynne i barnehagen. Full rulle og dobbelt så mange barn og like mange voksne. Åssen ska detta gå. :sukk:
Ettåringer er jo veldig forskjellige da. Eldste var fornøyd og blid og fredelig nesten uansett hva vi drev med. Yngste hadde et enormt behov for fysisk utfoldelse, stor nysgjerrighet på absolutt alt, måtte ha fysiske hindre for alt som var farlig og fotfølges hele tiden hun var våken. Mulig jeg er en grusom og ubrukelig mamma, men jeg syns det var fint da lillesøster begynte i barnehagen og fikk tatt ut litt av energien på lek og aktiviteter med jevnaldrende, og ikke minst at hun var i et barnevennlig og ufarlig miljø. Hun var rundt 15 måneder da hun begynte og det var en veldig grei overgang for henne siden hun var som hun var.
Ellers jeg enig i at barnehagene langt fra er optimale for ettåringer, og jeg ville nok ikke sendt et barn som var enda yngre enn ett år i barnehagen. Jeg syns det greieste må være at de i det minste kan gå og helst også forstår det meste som sies og kan gjøre seg forstått med et par ord selv.
Tyskland var det, ser det ut til. (Jeg trodde den var gjort i Norge.) Tyskland har en helt annen fødselspermisjonsordning enn Norge. Har barna vært hjemme sammen med en forelder i 10-12 måneder når de begynner i barnehage, eller har de vært hos dagmamma? Hvordan er bemanningen? Jeg synes forskningen er interessant, men det er jo et spørsmål om den i noen særlig grad kan overføres til Norge.
Det er jo det jeg prøver å si over her. I andre europeiske land, og i USA også, så er barnehagehverdagen ganske annerledes enn her i Norge. Mange flere barn, større barnehager, færre voksne. De har dog bedre pedagogtetthet, men fokuset er ofte større på læring enn på lek. Forskningen er ikke særlig overførbarn tenker jeg, man må iallefall ta den med en klype salt!
Men det er ikke til å stikke under en stol at noe må gjøres her også, utviklingen går feil vei. Og barnehagene har vel kanskje ikke vært rustet nok til å ta i mot alle de 1-åringene på så kort tid. Tenk, for bare 16 år siden så var 6-åringene i barnehagen også, sammensetningen var helt annerledes enn nå!
Mens jeg er glad for at vi har en barnehage som både aktiviserer og gir rom for ro og kos og fangsitting, og som er flinke til å se hva den enkelte ungen trenger selv om det er mange av dem.
Hm Jeg lurer på om det er gjort forskning på hvordan foreldrenes holdninger til barnehager på virker barnas barnehageopplevelser og -hverdag?
Jeg kjenner meg nemlig overhodet ikke igjen i bekymringene noen av dere har for barnehagehverdagen og storbarnsavdelinger, for eksempel. Begge mine jenter var klare for hverdagen hos storebarna når de begynte der - og trivdes fra første stund. Jeg var også klar for at de skulle fra småbarna og over til hverdagene med mer action, mer utetid, mer aktiviteter.
Hvor mye av dårlig samvittighet og bekymring overfører vi til barna egentlig? Jeg har aldri hatt dårlig samvittighet for å sende barna i barnehagen og barna mine har trivdes fra veldig tidlig i løpet. jeg lurer veldig på om jeg har syntes det har vært greit fordi de har syntes det har vært greit, eller om de har syntes det har vært greit fordi jeg har gjort det - eller om det er en kombinasjon? Eller helt tilfeldig?
Er viktig at det forskes på. Ikke minst for å forbedre kvaliteten på barnehagene. Når det gjelder dette med stress og små barn så er det jo litt det samme som barnevernet sier om dette med hjemmebesøk. At det ikke nødvendigvis er et godt tegn om barnet er stille og rolig for seg selv på teppet. Det kan være det at de har "gitt opp" å forsøke å oppnå kontakt. Men da vil man jo ofte se andre tegn på dette med manglende tilknytning og trivsel. På kroppspråk, blikkkontakt og slikt. Det samme vil jeg tro i bhg. De barna som tilsynelatende har det bra og leker, ler og har god kontakt med barn og voksne har det sannsynligvis bra, mens at lille per som leker stille for seg selv i hjørnet og aldri søker kontakt ikke nødvendigvis har det bra selv om han er rolig.
En 1 åring har ikke behov for å være ute hele dagen lang. En luftetur i vognen der de får se på masse rundt seg er fint, en tur på lekeplass i finværet er fint. Småbarnsavdelingene er ikke ute hele dagen, men er været bra er de mye ute, er været dårlig, lite. Naturlig nok. Naturbarnehagene er mye mer ute, men der igjen har vi en naturbarnehage her.
Men klart, jeg har sett og observert mye i løpet av årene i spes ped, der jeg var rundt i de fleste barnehagene her. En del av det jeg så, var ikke optimalt, dessverre. Men igjen, noen fikk det til å fungere bedre en andre, typisk de barnehagene med mindre sykefravær. (Og de som hadde mindre småbarnsavdelinger.)
Dermed er jeg vel litt farget av det.
Må bare nevne at vi var på kurs innen barn og tilknytning i barnehage for 2 år siden, psykologen som hadde kurset gjorde seg temmelig upopulær da han sa at hans mening var at ingen 1 åringer har noe i barnehage å gjøre.
Men, hvem vet hva forskning viser om en del år.
Tilde: Jeg synes det er veldig merkelig at du sier at det holder med en tur i vognen, barn er forskjellige så det som var nokfor ditt barn, hadde ikke vært nok for mitt.
Jeg er ikke helt enig i dette. Utviklen går i feil vei på noen områder (kutt i budsjetter) og riktig på andre (stort fokus på de minste barna ift barnehagelærerutdanning, etter- og videreutdanning, forskning, politisk osv).
Nå høres det kanskje ut som om jeg har som fanesak at alle ettåringer skal fulltid i barnehager, og der er jeg ikke altså. Jeg har ingen helt bastant løsning eller fasit. Jeg blir like oppgitt over de som mener at alle ettåringer har det best hjemme sammen med mor som den andre ytterkanten som mener at alle ettåringer vil trives 100 % i barnehagen. Dette er kompliserte greier. Men jeg er rimelig sikker på at gode barnehager er bra også for ettåringer.
Jeg tror du virkelig er inne på noe vesentlig her altså.
Jeg har vært så mange ganger vitne til foreldre som henter barna sine med ordene "staaaaaakars deg! Har du vært i barnehagen i heeele dag du snuskelusken til mamma/pappa? Du har nok savnet mamma/pappa fælt du tenker jeg! Nå skal vi hjem og koooose oss. Du skal ikke i barnehagen før seeeent imorgen. Det blir bra det tenker jeg."
Nei jeg overdriver faktisk ikke. :gal:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
