Ja, enig. FrP er jo kritisert av dei som kallar seg for liberalistar. Dersom ein følgjer liberalistisk tankegang er alle menneske like, staten skal kontrollere minst mulig, og alle skal ha mulighet til alt. Vi skal ha opne grenser, og ein kvar er sin eigen lykkes smed. Det er derfor prinsipielt galt å ikkje ha fri flyt av både folk, varer og tenester. Derfor er det litt underlig når FrP kallar seg eit liberalistisk parti. Venstre seier sjølv dei står for sosialliberalisme. Det verkar å vere meir i samsvar med det dei faktisk står for. Men nå berre kastar eg ut noko altså - eg er ingen stor tenkar...
:knegg: Ja. Det var en generalisering og at det finnes mer ekstreme grupperinger enn FrP er vel ingen i tvil om? Men de har ingen reell mulighet til å sitte med makt, slik FrP gjør i dag. (Når det er sagt så trodde vel ingen så kort tilbake som årtusenskiftet at Fremskrittspartiet noen gang ville sitte med makten heller).
Vil berre kommentere denne. Ja, eg trur mange av det vi må rekne som rasistar (i den grad eg veit heilt kva som er definisjonen på rasist), stemmer FrP, men det finst ein del i andre parti også, antagelig i dei fleste. Dei folka eg har møtt som eg kjenner partitihørighet til, og som har "brune" meiningar stemmer KrF eller SP, faktisk samtlige. Nå kan det hende at mi vennegruppe er unik da ;)
Selvsagt finnes det rasister i andre partier også. Jeg kjenner et par typiske kjerne-KrF-velgere som definitivt passer inn i rasistformen - de vil gjerne hjelpe små negerbarn i Afrika men fri og bevare oss for de skumle folka som faktisk kommer hit. :redd:
Jeg har en del familie og venner i Groruddalen, siden jeg er vokst opp der, og Tybring-Gjedde og tilsvarende scorer en del poeng ved å ta opp helt reelle problemstillinger enkelte steder der. De føler jo selvfølgelig at istedenfor "politisk korrekt" snakk så er det da noen som peker på helt spesifikke og aktuelle saker som de opplever som problematiske. Og det er en gjengs holding at vestkantfolk og Løkkaraddiser fint kan sitte å snakke flott om mangfold og rasisme, siden de ikke opplever noe på kroppen selv. Og de synes også det er lett å bli sablet ned med rasismekortet når de ønsker å diskutere hva man faktisk bør gjøre med integrering og kulturelle forskjeller som virkelig krasjer. Og her er det heller ikke snakk om asylsøkere som nettopp har kommet til landet eller romfolk, men gjerne flere generasjons innvandrere som fortsatt ikke er integrert og ikke ønsker det.
Jeg har også bodd der oppe i mange år, Lykken - men jeg opplever ikke at det er en oppfatning av at det bare er Tybring-Gjedde&Co som tar opp problematikken. Det er jo en helt reell greie som man snakker om i skolen og i borettslagene og andre sosiale arenaer - det med hvordan man kan bo sammen, hva slags regler som gjelder, hvordan barn skal følges opp i skolen og i fritidsaktiviter. Det gjøres jo en hel rekke ting der oppe nettopp for å bote på slke ting som skaper konflikter - men det får man ikke noe intrykk av hvis man hører på TG.
Tja, en hel rekke ting.
Jeg tror mye av frustrasjonen er at man føler omvendt rasisme, at arbeid for å få med foreldre på møter, dugnad etc ikke fungerer, at det er litt "lovløse" tilstander i enkelte områder mht fotballlag. At det er negative holdninger mot barnehager og norsk oppdragelse.
Rom er ikke bygd på en dag, men de som bor der er selvfølgelig utålmodige og synes også det er trist at så mange man har vokst opp sammen med, fra familier som har bodd i Groruddalen i generasjoner, flytter ut av dalen pga problemer.
Det var et eksempel. Og nå driver du og vrir på det jeg sier. Jeg sa at det spesielt gjelder AP-velgere, ikke at det gjelder alle som stemmer AP. Og det gjelder faktisk spesielt AP-velgere... Det gjelder sikkert ikke de som er her inne og diskuterer, fordi jeg regner med at de som gidder å diskutere det faktisk har tenkt igjennom det. Det er mer når jeg spør "tilfeldige folk" at sånt kommer fram. Men hittil er det ingen Frp-velgere som jeg har snakka med som stemmer det av "vanesak".
Det betyr selvfølgelig ikke at alle som stemmer Frp er smartere eller at de har mer rett og at alle som stemmer AP er dumme og ikke har tenkt igjennom det.
Men det er igrunn logisk at det er sånn, fordi AP er noe som de fleste ser på som "et snilt parti" og mange eldre stemmer på det. Derfor stemmer mange på det når de rett og slett ikke vet hva de skal stemme på. Mens Frp får mye kritikk og blir av mange sett på som "et slemt parti" (for å sette det veldig på spissen) og Frp-velgere får også veldig mye kritikk og blir gang på gang konfrontert med hvorfor de stemmer som de gjør. Derfor er Frp-velgere som regel folk med sterke meninger om ting, som er gjerne over gjennomsnittet opptatt av politikk. (Jeg sier ikke at ikke AP-velgere kan ha sterke meninger og være opptatt av politikk, så ikke misforstå). Men poenget er at AP er "lett" å stemme på fordi man som regel ikke får kritikk for det, mens det er litt "vanskeligere" å stemme Frp, om folk skjønner hva jeg mener.
Det ble kanskje litt rotete og dårlig formulert igjen, beklager - igjen...
Nå argumenterer jeg på et lavt nivå, men det der synes jeg var en særdeles dårlig argumentasjon. Hvis vi skal inn på "jeg har møtt" og synseføling, kan jeg bidra med at de fleste frp-velgere jeg kjenner stort sett ikke har filla peiling på partiprogram og politikk. Uten at jeg dermed sier det gjelder alle frp-velgere. Nei, løft diskusjonen opp et hakk.
Nei. Det betyr at det var sent på kvelden, at listen ER ganske fin. Og det som både ble skrevet i kommentaren jeg likte og det Syrin sier - det drukner i kritikken av det FrP sier. Og jeg beklager om jeg har hørt ut som om FrP er de eneste som sier noe. Det jeg mener er at de sier ting høyest og mest populistisk. Og får mest spalteplass. Jeg snakker om hva folk flest får med seg. Det var en fin liste. Del burde ført til store overskrifter og debatter.
Eller så hadde jo varaordføreren i Oslo er fint utspill i dag. Både mht å si til Stang at det ikke nytter at han bekymrer seg, uten å gjøre noe. Men også mht faktisk foreslå noe.
Ok. Da begynner jeg igjen. Det er ikke rasisme å anta at noen jobber som vaskehjelp og ikke som lege. Det er fordommer. Det er ekstremt lite sjarmerende, uopplyst og hva har du. Og bør bekjempes. Men det er ikke rasisme.
Jeg husker forsiden på en lokalavis forleden. Der var ei, så adoptert ut om du så navn og husfarge, og hun var lei av hverdagsrasismen. Som mor til to brune barn så, er det noe jeg frykter. Men jeg ble litt lettere oppgitt når jeg så hva hun klagde på "folk snakket til henne på engelsk. Altså. Jeg kan forstå at det er plagsomt, men det er ikke rasisme. Jeg leste ikke resten av artikkelen, det er jo mulig at det var verre ting hun ble utsatt for, men jeg mistet interessen. Ja, man skal bekjempe hverdagsrasismen. Og det er sikkert enda mer diskriminering og fordommer som må bekjempes. Men da må man ikke hyle ut for hver minste lille ting.
Jeg fikk dog vondt i hjertet av 9-åringen som ikke fikk skryt for roser i kinnene. Og vi har en skikkelig jobb å gjøre mht inkludering.
Men hjelpes, man gjør jo det galt uansett. Sønnen min har to barn med afrikanske foreldre på laget. Jeg vet hvor de kommer fra, og at han ene ikke er muslim. Han andre var jeg mer usikker på. Og før bursdagen til sønnen min googlet jeg moren i håp om å finne det ut. Og konkluderte med at de ikke var muslimer. Men for å være helt på den sikre siden, så ville jeg spørre. Hun var ikke på treningen, men faren til han andre var. Og på svaret og måten han svarte på var det SÅ tydelig at a) han var lei av å svare og b) han var lei av at folk antok han var muslim. Og jeg følte meg SÅ teit. :sur:
Hans reaksjon var nok helt naturlig ut fra hva han opplever. Men samtidig så tenker jeg at man ikke kan bli fornærmet over at noen spør, all den tid svaret hadde vært viktig OM han var muslim. Men for alt i verden, han var ikke langsur og jeg skrev det på "han hadde nok en dårlig dag"-kontoen.
Skreiv meg ut på viddene, ja?
Rasisme er ille, fordommer også. Diskriminering er kjipt for den som blir diskriminert uavhengig av årsak, men jeg forstår hva niobe mente.
Jeg har to brune barn. Jeg er livredd for at de skal oppleve rasisme, fordommer og diskriminering. Og nettopp derfor synes jeg det er så viktig at det blir tatt grep som gjør at rasisme og fordommer ikke får blomstre. At rasistene blir marginalisert, og at folk med fordommer får gode opplevelser med mennesker fra andre kulturer. Men da må man ta tak i i fordommene på begge sider. Det hjelper ikke bare å gripe fatt i hverdagsrasismen som innvandrere møter.
Jeg skjønte at det var den du mente, milf. Kommentarfeltet er fullt av megarasistiske kommentarer, så du kan prise deg lykkelig over at du ikke kan se det. Det er på "Norge for nord menn"-nivå. :(
Jeg hater sånn. Dypt og intenst. Og helt ærlig er jeg flad for at FrP er i regjering nå, for jeg tror det vil føre til en kraftig opprydding i egne rekker. Jeg er ganske overbevist om at det er derfor Sandberg røk. Men jeg tror dessverre det vil føre til at enten Demokratene får en oppblomstring, eller at vi får er nytt parti lengre til høyre.
Mht ideologien til FrP så mener min FrP-kjæreste (herreguuuud, han er jo ikke det. Han stemmer på partiet fordi han synes de har dem beste politikken for næringsdrivende og er mot bompenger) at partiet er sosialliberaliarisk.
Vi har forøvrig diskutert transportplanlegging med atskillig høyere temperatur enn innvadringspolitikk. Selv om han har invitert meg til å jobbe er par uker i butikken hans, om jeg tviler på årsaken til at hans kvinnelige ansatte ikke liker å jobbe alene, og de har direktealarm til vekterselskapet. Respekten for blonde jenter er ikke like stor i alle miljøer. Fordommer/rasisme/diskriminering går andre veien også.
Jeg leser jo i vg-artikkelen at det er flere som mener det er hverdagsrasisme å bli tilsnakket på engelsk eller å bli spurt hvor man er fra. Jeg innser at vi ble utsatt for rimelig mye hverdagsrasisme i USA, særlig ungene. Minstemann ble jo plassert i spanskklasse fordi man antok han var spanskspråklig. Og jeg gjorde jo knapt annet enn å fortelle hvor vi var fra. Jeg tolket det i grunnen som interesse eller icebreaker.
Altså, jeg forstår det kan være plagsomt på toppen av alt annet. Men jeg synes vi vannet ut rasismebegrepet noe voldsomt om det å anta at noen er fra et annet land/snakker et annet språk/spør hvor de opprinnelig er fra er rasisme.
Og der har jeg utviklet meg en del, og særlig etter at vi bodde i USA. Før var jeg også det at det ikke var noe man skulle spørre mine unger om. Men nå tenker jeg at det ikke er så viktig. Og opplever at ungene synes at det er helt ok. Og eldstemann sier selv gjerne at hun er fra Colombia om noen lurer. Hun er stolt av det. Da blir det feil om jeg skal insistere på at det ikke skal være tema fordi hun er norsk.
Jeg syns ikke det er rasisme å bli spurt om det er mine unger eller om de er adoptert. Litt irriterende, men langt fra rasisme. Jeg har imidlertid helt bevisst sørget for norskklingende navn på begge for å unngå at de får problemer i forhold til jobbsøking når den tid kommer.
Sandberg røk ikke. Han fikk tilbud om to statsrådposter, og var ønsket til å fortsette som nestleder i partiet.
Stråmann igjen. Hvem har sagt noe annet i denne debatten?
Her er det som har blitt sagt om rasisme mot etniske nordmenn i denne tråden:
Det sagt, så er det liten tvil om at maktbalansen i et så homogent samfunn som vårt, er så skjev at det er betraktelig mer stigmatiserende å bli diskriminert når du tilhører en majoritetsgruppe enn en minoritet.
Jeg vet hva som er sagt mht Sandberg. Jeg tenker mitt likevel. Mannen er såpass sur og gretten og jeg klarer ikke å kjøpe at han ga seg av fri vilje. Men det er kanskje bare fordommene mine som snakker. :knegg:
Og stråmenn? Fordi jeg mener at man ikke kan diskutere innvandringspolitikk uten å innse at integreringen ikke feiler utelukkende fordi nordmenn er rasistiske og ikke vil inkludere innvandrere? Ja da så.
Jeg er mot diskriminering, punktum. Jeg synes det er nøyaktig like ille enten den som blir diskriminert er mann, kvinne, hvit eller svart. De ene kan ikke unnskyldes med at andre er verre.
En drittsekk er en drittsekk er en drittsekk. Helt uavhengig av hudfarge og etnisitet. Og rasisme kan ikke brukes som unnskyldning for ranene i Oslo. Heller ikke dårlig integrering. Det er ikke mange ranere, sånn egentlig. Fordi folk flest raner ikke, uavhengig av hudfarge. Men noen gjør det. Uavhengig av hudfarge. Fordi de kan, fordi konsekvensen er små. Fordi kontrollen med dem er liten. Fordi noen leder og noen blir lokket.
Jeg er helt sikker på at vi kunne hatt nøyaktig samme problemet med hvite, vaskeekte nordmenn, under tilsvarende forutsetninger. Det handler ikke om at innvandrerungdom er mer kriminelle enn andre. Det handler om at det finnes kriminelle innvandrerungdom. Og de to tingene er to helt forskjellige ting.
Å si at asylsøkere og innvandrere raner og begår kriminelle handlinger fordi vi ikke inkluderer dem er i grunnen ganske forsomsfullt og på grensen til rasistisk det også, selv om tanken bak det er snill iom at man vil forklare og forsvare. Men jeg vil slenge ut en påstand om at de aller fleste heller ville sultet enn å rane eller selge narkotika.
Nei, stråmenn fordi du argumenterte for at rasisme også kan ramme etniske nordmenn, uten at noen hadde hevdet det motsatte.
Hvem har påstått at rasisme kan brukes som unnskyldning for ranene i Oslo? Min påstand er at ransproblematikken i liten grad handler om innvandring. 14 av 22 av ranerne som er identifisert, er norske statsborgere. Det er ikke "innvandrerungdom", de fleste av dem er født her. Denne problematikken hører hjemme i debatten om forebyggende kriminalitetsomsorg, barnevern, psykiatri, utdanning, strafferett, politiberedskap mm. Som sagt, komplekst.
Heller dø av sult enn å rane noen? Det var et skikkelig i-landsstatement.
Det blir jo tullete å påstå. Man kan like gjerne si at 16 % av velgere går på den typen retorikk og stemmer blått, mens 30-og-noen % går på den typen retorikk og stemmer rødt.
Det jeg har i hodet mtp FrP om dagen, oppsummeres veldig greit i denne kommentaren av Egeland, publisert i Dagbladet.
"Likevel er vi kommet dit at helt alminnelig politisk kritikk av Frp nå blir karakterisert som «brunskvetting». Taktskiftet er markant og kan observeres i ulike deler av den offentlige debatten. Samtidig er hvitvaskingen av Frp løftet opp til en slags nasjonal oppgave i kampen om nasjonens sjel og selvforståelse. Dit vil ikke jeg være med. Jeg skal fortsette å være glad i dette rare landet, men uten å omfavne Frp som et nasjonalklenodium. Det ville være å elske sitt land i hjel."
Det var satt på spissen. Jeg tror ikke det er så mange her i Norge som står i fare for å dø av sult. Det var en måte å si at folk som bor i Norge, født her eller ikke, ikke trenger å rane noen. Men fint at du også klare rå snu det på hodet og få det til å høres ut som en fæl ting å mene. :knegg:
Og om det er noen som snakker om rasisme som forklaring på ranene? Nja. Jeg bringer det bare på bane fordi hovedoppslaget i Dagbladet eller vg under ransartiklene var om rasisme. Og fordi jeg svært ofte føler jeg leser at man må forstå en del ting i lys av hvor lite flinke vi nordmenn er til å inkludere. Det var vel ikke lenge siden det var oppe på Skavland at man -satt på spissen! - hadde skyld i ting selv når vi er så mite flinke til å ta vare på de som kommer.
Og du leste den artikkelen om ranerne som fanden leser bibelen. Og gjør nøyaktig det jeg mener er det problematiske i debatten. Men du har rett. Det ER komplekst. Og det er ikke lett å løse. Komplekst. Men du kan ikke utelate det faktum at de fleste, selv om de er født i Norge og ikke er innvandrerungdom, har monoritetsbakgrunn. Og at vi faktisk må se på hva det er som gjør at de er overreprensetert.
Jeg er som sagt HELT sikker på at det ikke har noe med hudfargen deres å gjøre, for å si det sånn. Det finnes ingen folkeslag som er mer kriminelle enn andre. Så da må vi finne ut hvor ting gikk galt, og gjøre noe med det.
Og EN av de faktorene som må ses på er ungdomskulturen i disse miljøene. For jeg tror som sagt det koker ned til kultur, ikke gener. Og nei. Jeg tror ikke at vi løser noe som helst ved å verken sperre alle inne, sende dem ut av landet, chippe dem, eller noe som helst. Jeg er ikke en gang sikker på at barnevernsanstalter er tingen. Jeg tror på å finne ut hvem som er lederne, de råtne eggene, og straffe dem. Og sørge for at de andre får en oppfølging som gjør at de ser poenget med å være på rett side av loven.
Eller hva vet vel jeg. Det en relativt liten gruppe som lager mye helvete, og som klarer å ødelegge for veldig mange andre også. Dessverre.
Og jeg blir mørkeredd av kommentarfeltene, jeg som de aller fleste andre. Samtidig så blir jeg irritert av det jeg (min subjektivt oppfatning, mind you!) opplever som tåkelegging og ufarliggjøring. 14 av dem var norske statsborgere. Ja. Vel og bra. Men det at de har minoritetsbakgrunn kan ikke uten videre legges bort. Ikke fordi det forklarer hvorfor ranene blir begått, men fordi det kan være med å bidra til å finne ut hvordan vi skal gripe det an og løse problemet.
Å sette inn tiltak mot grupper med minoritetsbakgrunn for å hindre at de faller utenfor samfunnet er ikke mer rasistisk enn å sette inn tiltak for å bedre skolehverdagen for gutter, når forsking viser at de faller ut og sjeldnere tar utdannelse enn jenter. Man sier jo ikke at gutter er dummere, bare at skolen er bedre tilpasset jenters måte å lære på (veldig rundt og omtrentlig sagt).
Det handler ikke om hudfarge. Det handler ikke om etnisitet. Det finnes ingen "raser" som er smartere, latere, høfligere, eller mer tilbakeholdne enn andre. Latinsk temperament er et resultat av en kultur hvor det er akseptabelt å vise det. Osv.
Og dermed er det et kjempeproblem når man inkluderer kultur i rasismebegrepet. For hvordan kan man da slå ned på ukultur? Nei, somaliere slår ikke ungene sine fordi de er somaliere. Men en del gjør der som en del av den kulturen de er oppdratt inn i. Og alle slår ikke ungene sine heller. Men det kan likevel være smart å sette inn tiltak i grupper man vet praktiserer korporal avstraffelse.
Æsj. Jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige. :flau:
Avrunder:
jeg mener ikke FrP er et rasistisk parti
jeg mener det er opp til flere rasister i FrP
jeg forsvarer FrP sin rett til å uttale seg
jeg forsvarer IKKE det de sier og mener
jeg er uenig med FrP i mye. Særlig i innvandringspolitikken, bistandspolitikken og transportpolitikken.
jeg er, om mulig, blitt mer uenig med FrP etter at jeg fikk en kjæreste som stemmer det, siden jeg virkelig har måttet sette meg inn i ting all den tid han har gjort det og ikke lar det parkere med "FrP er et parti bestående av idioter", som var mitt første forsøk på å omvende ham til De Godes Side. :knegg:
jeg har fått et mer reflektert syn på hvorfor noen kan stemme FrP.
jeg sliter fremdeles med at de kan når det er så mange idioter i partiet
Og sist men ikke minst: jeg, personlig, er sterk motstander av både diskriminering og rasisme. Og har en stygg tendens til å forsvare mindretallet selv når jeg ikke nødvendigvis står inne for mindretallet.
Og i akkurat denne debatten synes jeg at det er mange som viser samme holdninger mot frpere som gruppesom de beskylder frpere for å ha mot muslimer som gruppe. Der gjør meg irritert. Hva hendte med idealet om å ikke dømme absolutt alle ut fra noen få. Med logikken FrP bruker om at Norge islamiseres så kan man faktisk bli mørkeredd når man ser hva enkelte fundamentalister lirer av seg. Og hva moskéer forfekter innad. Men har man vett i hodet så tror man ikke at alle muslimer er eller porensielle fundemantalister likevel.
Og det er en forskjell på å sulte, og på å sulte i hel som Zulu mente jeg skrev. Jeg syntes det var litt rartat jeg skulle ha sagt det.
Poenget mitt var uansett å si svært få begår kriminelle handlinger. Jeg håper jo at om at noen er i ferd med å sulte i hel, så bryter de seg heller inn og stjeler enn å legge seg ned for å dø.
"Brunskvetting" var nytt for meg - meg eg forstår ikkje heilt kva det er meint. Er det altså når FrP blir kritisert? Kvifor er det da brunt? (ikkje meint som direkte spørsmål til deg Zoë altså).
Elles er eg uenig med Egeland i ein god del her. Eg syns ikkje taktskiftet er markant - FrP blir hardt kritisert framleis. Å bruke nemninga "hvitvasking av FrP" eller "omfavningen av FrP" er i høgste grad nokså ladde bilde, men ein journalist skal vel heller ikkje vere nøytral, så greit nok. Eg kjenner meg ikkje igjen og syns ikkje eg forherligar FrP, vaskar dei kvite, eller omfavnar dei. Men eg ser ikkje grunn til å kalle partiet for noko det ikkje er, i alle fall slik eg oppfattar dei. Kvifor skulle eg gjere det?
Mykje av det han kallar "kvitvasking" eller "omfavning" kjem i etterkant av eit innlegg i Dagens Nyheter av ein svensk journalist som analyserer Norge og den norske rasismen. Der får alle gjennomgå, bl.a. er SV også kritisert for å vere rasisitiske. Civita-leiar Kristin Clemet (H), Kjetil Raknes (SV) og ekstremisme-granskar Øyvind Strømmen (medlem av MPG) skreiv saman eit svar der dei sa seg uenige i dette, men dette kom aldri på trykk i svenske media. M.a omtalt her: www.journalisten.no/node/41063 .
Og gjengitt gjentatte gonger på twitter det siste døgnet. Pinlig sak for Dagens Nyheter.
Jeg synes ikke at programpartiet til Frp er rasistisk. Det er dog i tvil om at mange av politikerne i partiet - og høyt oppe - er rasister. Om det gjør Frp til et rasistisk parti ... tja? Ja? Nei? Jeg er ikke sikker, tror det var Pøbelsara som skrev noe om at Carl I Hagen neppe var rasist, han bare likte dem fordi de stemte på ham. :humre: Jeg tror det er noe i det. Jeg er veldig spent på hva som skjer nå i regjering, men jeg tror at Frp kommer til å merke SV-effekten. Sikker kan man jo aldri være, men det er det jeg tror.
Var den til meg? Om man behandler folk annerledes enn andre på grunn av etnisitet eller hudfarge er det rasisme. Men man sliter virkelig ut begrepet om man da inkluderer det å snakke engelsk til noen fordi man tror det er språket de snakker. Jeg vil anta at for mange handler det vel bare om å være hjelpsom? Å "snakke" til noen med apelyder derimot, det er rasisme. I USA var det mange som snakket spansk til mine unger. Det bar i grunnen ganske logisk ut fra hvordan se så ut, og det ramler meg ikke inn å tro at det var stygt ment. Og jeg hadde uendelig mange samtaler om hvor jeg var fra, all den tid det var åpenbart at jeg ikke var born american. USA er jo er land med mange nasjonaliteter og mye intern flytting, og dermed var det en safe icebreaker: hvor er du fra?
Når man antar at noen er vaskehjelp, og ikke kirurg så kan det selvfølgelig være rasisme, basert på at man ikke tror at noen er i stand til å være kirurg når man er brun i huden. Det kan også vare være en logisk feilslutning basert på at det er mange vaskehjelper og få leger (som kanskje stemmer noen steder, men ingen steder jeg har vært). Akkurat som folk er inne har fortalt om flaue episoder der de ikke forventet at elektrikeren var dame.
Jeg for min del er klar over at det er en haug med spørsmål man ikke skal stille, fordi noen er lei av spørsmålene. Og det irriterer meg faktisk en hel del, siden jeg dermed går glipp av å vite ting jeg synes er interessante.
Men kanskje hadde ikke folk vært så "hårsåre" på de små tingene, om det ikke var så mye annet. Eller om det hadde vært så stort press på at man må være norsk for å høre til? :vetikke: jeg kan jo forstå at om man blir fremmedgjort dag ut og dag inn, så blir man lei.
...og derfor har ikke jeg spurt moren og faren til N og A hvor de er fra, og hva som gjorde at de endte opp i Norge. Fordi man aldri ver hva folk blir fornærmet for. Jeg opplevde feks at ei dame fra Colombia som jeg hadde pratet hyggelig med i nesten en time, bokstavlig talt snudde på hælen og gikk, for å ignorere meg resten av kvelden, da jeg fortalte at barna mine var adoptert fra Colombia. Og det tok en laaaaang stund før jeg våger å fortelle det til nestemann jeg ble kjent med fra Colombia. Hun reagerte helt annerledes, og forklarte meg hvorfor hun andre reagerte som hun gjorde.
Jeg synes folk og mennesker er interessant. Og jeg synes det er vanskelig å manøvrere mellom folk. Jeg synes enkelte, i alle kullører, blir ekstremt lett fornærmet, og at folk generelt sett har en lav terskel for å tenke det verste i steder for å anta det beste. Og det gjør det vanskelig å være litt antenneløs. :rødme:
Snakket meg ut på viddene igjen?
Jo, der å dømme folk på etnisitet kan definitiv være rasisme. Men det kan også bare være at man ikke tenkte seg om og aldeles ikke mente noe vondt. Å spørre noen hvor de er fra/kommer fra er neppe ment som er stikk, og den Om spør tenker nok bare inne over at personen man spør for spørsmålet så ofte at h*n er lei. Og når man blir tilsnakket på engelsk, så er det kanskje bare noen som forsøker å være hyggelig, ikke noen som gjør der for å markere at du ikke hører til i Norge. Men det kan jo selvfølgelig være det også. Lager de apelyder er der derimot liten tvil.
(Er det nå jeg skal fortelle at vi kaller minstemann her for apekatten vår og sier at han definitivt stammer fra apene. :knegg: ).
Lett fornærmet? Nuvel. Det kan jo ha noe med at om det er én person som har spurt "Jammen , hvor er du EGENTLIG fra?", eller kommenterer hvor godt norsk du snakker, snakker engelsk til deg, spør deg om religiøs tilhørighet, så kan det passere. Når det derimot bli mange, ja da blir det irriterende i lengden.
Ja, var det ikke det jeg skrev da? At jeg forstår det kan være plagsomt om man får det hele tiden. Men summen blir ikke rasisme likevel, selv om det nok ikke blir mindre irriterende av den grunn. Folka nysgjerrighet kan være irriterende. Definitivt.
Jeg har to brune barn som skiller seg ut. Jeg er selvføgeliglig bekymret for dem og hva de vil møte i framtiden. Foreløpig har det vært lite og ingenting i grunnen, stort sett bare noen gamle damer som lurer. Men kjæresten og jeg fikk en del blikk i sommer da vi var på ferie med fire brune barn som er relativt jevngamle. Og vi er fryktelig blonde og blåøyde selv. :knegg:
Og jeg snakket om folk flest når jeg snakket om at man blir lett fornærmet. Og om alle mulige situasjoner, ikke bare ting som går på språk, religion og opprinnelse. Av og tilfeller jeg noen har det som hobby å ta ting opp i verste mening, og at når ting kan tolkes på to måter, så velger folk den som er minst hyggelig.
Jeg synes vi skal vokte oss for å misbruke ord og uttrykk. Til slutt kan de miste sin effekt eller alvorlige betydning, og det er ikke sikkert at skepsis eller frykt for det fremmede alltid kan kalles rasisme heller. Det bør være rom for å ta debatten, feks, om et transittmottak for 500 personer i ei lita bygd som Vrådal, er fornuftig. Det kan ikke være sånn da, at motstandere ikke kan ytre sine bekymringer uten å få et stempel som sofarasister eller typiske FrP-velgere... Og det bør være rom for å ikke synes det er optimalt at enkelte klasser har få barn med samme morsmål som sine egne. Det være seg norsk, somalisk eller urdu. Det bør også være en viss forståelse for at befolkningen i Årdal akkurat NÅ, sliter med å synes at det er en berikelse for bygda å ha et asylmottak.
Jeg mener det er helt feil å søke å kneble debatter med karakteristikker og betente begrep. Åpenhet og saklige argumenter fører ALLTID mer positivitet med seg, enn å sørge for at meninger og synspunkter skyves under teppet.
Er enig i at det ikke er rasisme. Vet ikke helt hva det kan kalles?
Det er i hvert fall slitsomt å stadig skulle bli påminnet at man ikke er "norsk nok". Og jeg må innrømme at spørsmål/kommentarer fra enkelte ikke akkurat gir det beste førsteinntrykket av vedkommende.
Ja, jeg har full forståelse for at det er irriterende og vondt og hele tiden bli minnet på en annerledeshet som kun er utseendemessig. Enten det er fordi man er brun eller mangler en fot. Selvføgeliglig blir man lei av å få det samme spørsmålet om og om igjen, uavhengig av hensikten til den som spør. Men kanskje må manøvrere seg å leve med akkurat det. Men man skal ikke måtte leve med at man blir diskriminert på grunn av det. At noen tror man er vaskehjelpen er en ting. At noen tror at det eneste man kan brukes til er å være vaskehjelp er noe helt annet. I noen tilfeller er det helt sikkert en sammenheng mellom de to.
Dessverre.
Vi hadde en oldemor som kom med ganske rasistiske uttalelser før hun visste vi skulle adoptere. Også mht det å "ta til seg sånne svartinger". Men det stakk jammen ikke så dypt når det kom til stykket, og hun sluttet helt å rynke på nesa når hun snakket om utlendinger etter at hun fikk to brune oldebarn, som hun elsker like høyt som de som var genetisk norske. Så mye rasisme er nok egentlig bare kunnskapsløshet og fordommer som kan bekjempes lett.
Ellers skal jeg som hvit person med alle mine hvite privilegier holde meg for god til å bagatellisere hva daglig hverdagsrasisme gjør med folk. Far til mitt barn er svart brite og det å dele hans erfaringer i Oslo over flere år har gitt nok arr i sjelen på meg også til ikke å begynne diskusjonen engang om hvorvidt dette er et problem eller ei. Det var med min blessing han tok kofferent og kom seg hjem til London uten at jeg ønsker være mer personlig og utdype.
Jeg tenker litt i samme baner som Him, og er litt forundret over at så mange ser på Partiet TM som en selvstendig enhet. For meg blir det en fullstendig akademisk øvelse å mene at et parti eksisterer som fenomen løsrevet fra alle medlemmene sine.
Mange FrP-ere har ytret ting offentlig som jeg mener er klart rasistiske. De FrP-medlemmene jeg selv kjenner er klart rasistiske. Det gjør FrP til et rasistisk parti for meg, samme hva som måtte stå i partiprogrammet.
Jeg syns ikke dette er noe å bli overrasket over, selv om det må svi å bli kalt rasist. De fleste partier har merkelapper knyttet til seg, selv om rasisme er den verste. SV må støtt og stadig tåle å bli kalt det naive partiet, for eksempel.
Hva er det du ikke vil godta å leve med? At folk spør hvor du er fra? Men hvordan skal man hindre det? Gjøre det sosialt uakseptabelt å spørre noen hvor de er fra? Utelukkende snakke til folk på norsk inntil de selv gir til kjenne at de ikke forstår norsk?
Som sagt, jeg forstår det er kjipt å skille seg ut. Jeg har to unger som også gjør det. Men jeg ser ikke at det er en løsning å bli irritert over å bli spurt om hvor man er fra. Spørsmålet "...men hvor er du egentlig fra?" Kan man kanskje lære folk opp til å ikke stille, fordi man kan anta at man egentlig er fra Norge om de svarer det.
Mine unger svarer konsekvent "jeg er fra Colombia", om noen spør hvor de er fra. Det er fordi de antar at folk forstår at de er norske, men lurer på hvorfor de ikke er blonde og blåøyde. De er forøvrig veldig stolte av opprinnelsen sin, og jeg hadde faktisk en liten diskusjon med eldstemann om hvor vidt hun er norsk eller ei. :knegg:
Det tristeste med det hele er jo i grunnen at man skal måtte fornekte opprinnelsen sin for p kunne være helt norsk. At man ikke kan være stolt a at man er norsk, men med de anene man måtte ha. Jeg flirte godt av han rasisten i USA som var gentestet og hadde gener får Afrika. Som om det er mange av oss som er "rene" raser. Som om det er et mål. Så en dyrlegen gikk ut mot rasehunder. Det er unektelig godt for mennesker også å blande gener. :nemlig:
Fordi verden er full av små, søte, brune barn som bare venter på å få en ny familie. Når man først er inne på fordommer, og ting folk sier når de får vite at man å stå i kø et halvt liv for tildeling av barn nå for tiden.
F.eks., ja. Hvorfor er det å himla viktig å vite hvor jeg "egentlig" er fra hele tiden? Jeg fornekter ikke opprinnelsen min (forbanner den til tider, ja), men synes den er fullstendig irrelevant for andre. Og når vilt fremmede/semifremmede stiller et veldig personlig spørsmål (som første spørsmål!) som kun kommer fordi jeg ser ut som jeg gjør blir jeg rimelig muggen. Og noen ganger litt fandenivoldsk.
Og hvorfor skal man ikke gå ut fra at folk snakker norsk i Norge?
(Men for meg har settingen helt klart å si. Jeg ble nylig i festlig lag spurt om jeg var adoptert og da jeg svarte bekreftende på dette kom det forsiktig fra den som spurte om han kunne stille meg spørsmål fordi de venter på telefon fra adopsonsbyrået. Og det syntes jeg var greit.)
Silly me! Det er jo i motbakke det går oppover! Sitat familiemedlem da eldste ble født: "Han er jo kjempeskjønn, han har nesten ingenting av det der utenlandske!" :rolleyes: Sånn passe mellombrun, altså. Jeg, derimot. :skuffet:
Æsj. Jeg klarer ikke å fjase mer når du forteller sånn. :klemme:
Jeg synes forøvrig det er masse utenlandsk i dine to, og at de er helt til å spise opp, men verken på grunn av eller på tross av det "blandingen". De er bare nydelige, punktum.
Jeg håper jo også at mine to slipper å plages av at de er adoptert, og spørsmål knyttet til det. Men det er jo pokker ikke bare enkelt å beskytte dem mot verden.
"Hvor er du EGENTLIG fra" skjønner jeg er et spørsmål man kan bli lei av, men jeg tror sjelden det stikker noe dypere enn når man spør hvor folk kommer fra, for dialekten stemmer ikke. Jeg kan også finne på å spørre hvor folk har fargene sine fra, det skal jeg jammen slutte med. Kronisk nysgjerrig og av og til litt antenneløs.
Kronisk nysgjerrig og antenneløs, der har du meg og. Og med adopterte unger burde jeg sikkert vite bedre. Men jeg fikk nå en skikkelig varm klem av ei jente i sommer da hun fant ut at mine barn, som hun, var adoptert.
Jeg var nok mer forsiktig før vi flyttet til USA, men etter 3,5 år der var jo "hvor er du fra?" ganske innøvd. Men jeg tror jeg har til gode å spørre "hvor er du egentlig fra". Men kan jo ha spurt Kari Trestakk om hvor hun opprinnelig er fra, og særlig om hun ser ut som om hun er fra mine barns fødeland.
Ellers er jeg hun som spurte klassevenninnen i dusjen etter gymmen hvorfor hun i alle dager var så brun midt på vinteren. Hun kikket veldig rart på meg da, og jeg hadde et sånn ylvis "it's a picture!"-øyeblikk. :knegg:
Det tror jeg også. Da vi adopterte min bror (som utseendemessig er halvt afrikansk halvt latino), så var det en del eldre i familien som måtte venne seg både til tanken, og hva det innebar. Men det tok jo ikke lang tid før han jo var like selvsagt som oss andre. Han er derimot også veldig stolt av hvor han kommer fra nå, og bruker det litt som en del av 'greia si'. At det gjør han litt interessant. Da han var yngre derimot, så var fokus mer på det norske. Han ville bare bruke ene navnet sitt, og være mest mulig som de andre.
(og så er det kjempefint verdisynmessig at ungene mine har en onkel som er 'brun' som han selv har sagt, som har bodd hos oss i perioder, og som kan undersøkes i både i de hvite håndflater og i det krøllete håret, og tulles og tøyses med. Der nysgjerrigheten ikke assosieres med noe mistenkelig eller negativt, men er ganske så naturlig. Annen hudfarge blir verken noe rart eller mystisk, og den biten forsvinner egentlig når man bare blir kjent med noen.)
Jeg var i selskap med en rekke familiemedlemmer, og et familiemedlem spør et inngift familiemedlem med foreldre fra et annet land, hvor hun er fra. "Fra Bergen," svarer hun, på kav bergensk. "Ja, men hvor er du egentlig fra," spør familiemedlemmet så. Jeg tenker i mitt stille sinn at hun kommer ikke til å slå seg til ro med noe som helst, all den tid den inngifte har en annen farge. "Korea," svarer den hyggelige inngifte til det nysgjerrige familiemedlemmet som hun nettopp, eller samme dag, har truffet. Og jeg tenker veldig på dette. At min lille niese, født og (to be) oppvokst i Bergen, skal få spørsmål om hvor hun egentlig er fra, bare fordi mor er fra et annet land. Hun har vært på ferie i hjemlandet til moren to ganger, det er det eneste. Det fikk meg virkelig til å tenke det at hun skal bli tatt for å ikke være en "ordentlig" nordmann.
Nja, er det egentlig sånn at man folk ikke tar andre for å være 'ordentlig nordmann' av den grunn? Jeg tenker noen spør for å ha noe å snakke om - av nysgjerrighet og ikke nedlatenhet, og at tanken bak bør bety noe. Noen ganger spør folk ut fra utseende, noen ganger ut fra aksent. Jeg kjenner både voksne og barn som har et utseende som sier noe om et opphav fra andre steder enn i Norge, men tenker så klart på dem som norske. Men som en del av det å bli kjent med noen, så kan det være interessant å vite noe om bakgrunnen. Men det handler så klart også om hvordan personen tenker om dette selv. Barn kan kanskje ha et større behov for ikke å stikke seg ut enn voksne.
Men hvorfor er det så viktig å vite at det kommer som spørsmål nr 2, fra en vilt fremmed? Det kan være ganske slitsomt å gå rundt og "være" hudfargen sin hele tiden.
Det tenker jeg også - også tenker jeg at vi som er helt "vanlige" (hvite) nordmenn ikke kan klare å forstå hva det vil si å alltid være annerledes på en slik måte at det første folk spør om er hvor du kommer fra - eller hvor du egentlig kommer fra hvis du svarer Bergen på klingende Bergensdialekt.
Det er ikke sånn at nysgjerrighet og behov for samtalestarter er et carte blanche til å kommentere hva som helst med en man nettopp har møtt. Hvis jeg møter et menneske med amputert arm, for eksempel, lurer jeg så klart på hva som har skjedd. Likevel ville det ikke falle meg inn å si "Jøss, hvordan mista du den?" første gang vi møttes. Voksne bør ha nok taktfullhet og folkeskikk til å styre nysgjerrigheten sin utover de første par møtene, i hvert fall.
Det er åpenbart at en spørsmål om hvor man egentlig kommer fra kan oppfattes ekskluderende og som en markering av at vedkommende ikke hører ordentlig til. Selv om dette ikke var intensjonen. Jeg mener man bør ta ansvar for at mottaker kan oppfatte det sånn, og dermed la være å spørre, særlig hvis det er noen man ikke kjenner godt. Her kan man lett trekke en parallell til bruken av n-ordet, hvor det er allmenn enighet om at man lar være selv om mange ikke opplever det som stigmatiserende.
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at en del, eller ganske mange mennesker, egentlig, anser mennesker med en annen hudfarge som ikke-norske. Den inngifte er fra Korea, ikke Norge. At hun er født og oppvokst i Norge har ikke så mye å si, i den "kronisk-nysgjerrige-må-bare-spørre"-fasen, har ikke den type informasjon så høy verdi, er mitt inntrykk. Og jeg synes det er et problem, et STORT problem, at den inngifte må forklare for familiemedlemmet at hun er norsk, altså, at hun har bodd hele livet sitt i Norge. Forklaringen fra familiemedlemmet er at hun ikke ser norsk ut. Men når spurt om hva ER norsk, da, ble hun svar skyldig.
Jeg tror de aller fleste bare ER nysgjerrige og velmenende og interesserte, og ikke tenker rasistisk i det hele tatt når man stiller sånne spørsmål. Men det hjelper liksom ikke at den enkelte ikke er det, det er summen som antagelig må bli utrolig kjedelig og masete.
Jeg ekstrapolerer bare fra den gangen jeg var gravid og schvær som en semitrailer; jeg var så U T R O L I G lei av å snakke om magen min og at jeg var stor og hvor stor jeg kom til å bli, og nå hadde jeg fått i meg noe jeg ikke hadde spist, haha, jada, joda, bare 19 gangen jeg fikk den vitsen i dag.
Det skjønner jeg så godt. Og, helt uten å gå inn i diskusjonen om rasisme, så syns jeg det er skikkelig frekt å spørre "hvor er du egentlig fra?" om noen allerede har fortalt at de er fra Bergen (eller hvor de nå er fra). Når man treffer noen for første gang så er det da normalt å føle seg litt frem og være litt høflig.
Jeg synes ikke hva de legger i det selv, har så mye å si, selv om det opplagt er verre med onde, slemme og uvelmenende mennesker, absolutt. :knegg:
Jeg kunne ønske at folk flest kunne tune inn i virkeligheten, og ikke bare sitte i godstolen på det beste stedet på kloden, med søndagskaffen og de blendahvite vennene og familiemedlemmene de voks opp med, som de gomler vafler og brunost med, samtidig som de mumler og jatter overfladisk om verdensnyheter og forferdelige utlendinger som stjeler og raner og bæsjer i skauen, og bare sånn halvveis følger med på hva som skjer rundt om i verden og ikke ta del eller innover seg noe som helst som kunne gitt dem innsikt og evne til refleksjon. For jeg savner refleksjon. At familiemedlemmet tenker gjennom sammenhenger og koblinger og hvorfor det er sånn, men ikke sånn og hvem vi er, og de, hva som er oss og alle.
Jeg kjenner at jeg er og har vært ganske i "deinal" på hverdagsrasisme. Det er rett og slett for vanskelig å forstå at folk, mange folk, vanlige folk på gata, kan være SÅ teite, så uvitende, så SLEMME.
En venn av meg hadde en veldig, veldig "utdannende" opplevelse da han flyttet til Norge. Han er hvit, velutdannet amerikaner, og har selvsagt alltid tatt alle den hvite manns fordeler for gitt. (www.youtube.com/watch?v=TG4f9zR5yzY)
Så kom han til Norge, og oppdaget plustelig at her ble han utsatt for rasisme. Han har nemlig et utseende som gjør at folk tror han er fra Midt-Østen (han er etnisk sett halvt jødisk, aldri oppdratt jødisk, men utseendet hans har mye av det i seg), og kombinert med dårlig norsk, så "var" han "araber". Med alle de viderverdigheter det medførte. Det var en skjellsettende opplevelse, virkelig opprørende, dypt sårende, selvsagt, men ikke minst VELDIG opplysende og tankevekkende. Å få føle det på kroppen som han alltid har forholdt seg til som en teoretisk ting, noe ille noe som skjer med andre, har man hørt.
Jeg syns det er ekstremt bra og viktig at folk forteller om hva de blir utsatt for, men jeg føler meg veldig maktesløs - hva kan man gjøre utenom å oppdra sine nærmeste? Om jeg hadde overhørt noe på trikken så tror jeg at jeg hadde hatt både mot og geskjeftighet til å si fra så ørene flagret til dem som ytret noe, men det har jeg aldri opplevd.
Litt på siden, men jeg er en sånn som synes det er ekstremt interessant hvor folk kommer fra, hvilke steder de har bodd og hvor lenge, hvilken dialekt og språk de har og hvorfor og alt sånt. Jeg har jo for lenge siden skjønt at ikke alle setter pris på slike spørsmål, derfor har jeg knapt turd å spørre et menneske om dette i hele mitt liv, men jeg lurer ALLTID. Uansett hvor i verden mennesket kommer fra. Det kan være sjefen fra Bømlo, legen fra India eller elektrikeren med østeurpeisk aksent. Jeg ELSKER å høre om dette, jeg synes det er kjempeinteressant. Og jeg lærer ofte mye hvis jeg treffer folk som selv begynner å prate om dette, for jeg tør som sagt ikke spørre selv. Man kan lure på hvor viktig det er å snakke om annet enn snekring når den polske snekkeren kommer, men jeg har SÅ lyst å snakke om Polen og hvor jeg har vært og hva jeg har sett og om ord jeg kan og sånt. Og ikke minst om likheter og ulikheter. Jeg skulle ønske folk generelt likte å snakke om sånt. :elsker: Eller kanskje de gjør, men at de ikke kommer på det? :vetikke:
Jeg får selv til tider spørsmål om mitt utenlandske navn, og jeg liker godt å snakke om det. :)
Jeg synes det er stor forskjell på kommentarer som lyser av uvitenhet og dem som kommer trass i at man vet. Det finnes en del som insisterer på å bruke ordene neger, mulatt, guling osv trass i at de vet at det sårer "for jeg mener jo ikke noe rasistisk med det". Jo når man bruker ordene trass i at mange reagerer så er man ikke snill.
Jeg har latinamerikanske bekjente som har måtte lære at å omtale folk med hudfarge og særlig negro,mulato, moreno og sånt ikke er noe man gjør her til lands. Dette er mennesker som lett havner i kategorien "neger" blant en del nordmenn.
Jeg har levd noen uker som den rare "branco" som ble ledd av. Ja lyserosa flodhester er ikke ansett som veldig vakre over alt i verden.
Jeg tror eg hadde gitt beskjed om hvor plagsomt det var om jeg skulle bodd der en stund.
Og jeg er for øvrig en som ER veldig nysgjerrig på hvor folk EGENTLIG kommer fra. Både dialektmessig (i går holdt jeg på å spørre han i fiskedisken på Meny, for dialekten hans var midt mellom stril og Rogalending og jeg klarte ikke å plassere den. :knegg: ), så vel som "etnisk". Jeg syns migrasjon er så spennende - hvordan er det å komme fra Afghanistan til Norge? Hvor reiser man? Lengter man tilbake? Hvor føler man at man har røtter? Hvilke språk snakker man?
Og så er jeg veldig langt fra fargeblind. Jeg SER hudfarge veldig godt. Det har nok med at jeg ikke skilner ansiktstrekk. Så jeg er avhengig av andre "features" for å skille folk fra hverandre: Farger, høyde, dialekter, fakter, kroppsfasong, og legger derfor tilsvarende godt merke til dem.
Men jeg har jo vett til å ikke gnåle om det!
Da vi fikk nye naboer nylig så hadde jeg hørt på forhånd at de var fra Afghanistan, men da jeg hilste på dem så spurte jeg ikke noe om det, men om barna, skole, om de trivdest, etc. Og så hadde de en dialekt som gjorde det naturlig å spørre om hvor de kom flyttende fra, og så ble det almenn begeistring da det viste seg at de kom flyttende fra Ålesund. :knegg:
Da jeg ropte over ungene for å hilse på så hadde jeg et lite sekund inni introduksjonssetningen min der jeg tenkte at "shit, nå tror hun jeg er sånn som gnåler om etnisitet", for jeg sa "Hei! Hils på de nye naboene! Gjett hvor de er fra!!" og syns selv jeg ante et anelse hevet øyenbryn fra naboen før jeg fortsatte: "Fra Ålesund!!" :p
Ja! :elsker: Jeg kunne snakket hele dagen om dette! Jeg tror jeg er langt over snittet opptatt av språk, men også kultur. Det er noe av det jeg synes er kjekkest ved å reise også. Å lære om andre, ikke minst språket.
Mitt inntrykk er at veldig mange er interessert i å snakke om hvor de kommer fra og i tillegg er det en glimrende måte å få i gang en samtale. Det vil være trist om man skal vokte seg for å spørre om sånt også.
Det samme gjelder også spørsmål om man har barn. Da kan man støte barnløse. Spør man om jobb kan arbeidsledige og uføre føle det vanskelig.
Trass i dette må det være mulig å bruke slike tema i samtale. Spørsmålet er hvordan man responderer på svarene man får.
Svarer Gro at hun kommer fra Trondheim så spør man ikke gjentatte ganger om hvor Gro egentlig kommer fra. Svarer Hans at han ikke jobber så spør man ikke inngående om hvorfor. Ei heller spør man folk uten barn om hvorfor de ikke har det.
Ja, jeg ser den. Selv syntes jeg en lang tid at det var forferdelig plagsomt at alle absolutt skulle snakke om hvor og hvor mye jeg jobbet. Det er egentlig utrolig hvor mye folk er opptatt av akkurat det, fant jeg ut da. Jeg brukte masse krefter på å vri meg unna sånne spørsmål.
Om dere hadde spurt meg hvor jeg kom fra og jeg svarer Bergen, så ville jeg ikke ha reagert dersom dere hadde kommentert dialteken min, som er alt annet enn vestlandsk. Men hvis dere, etter å ha fått svar på dialektspøsmålet, hadde fortsatt med "Jamen (vifter vekk svaret), Hvor er du EGENTLIG fra?" Vel, da hadde jeg blitt rimelig muggen. For når dette spørsmålet kommer, så er egentlig det første spørsmålet bare en fordekt måte å plassere meg på "norskhetsskalaen". (Og når det gjelder mitt utseende, så er det for å sjekke religiøs tilhørighet.)
Ja, jeg vet det, altså. Det skrev jeg jo også. :) Det handler jo om dannelse, det å impulsstyre nysgjerrigheten littegranne. Men jeg skjønner impulsen, det gjør jeg.
Selvsagt ser jeg forskjellen. Grunnen til at jeg ikke spør så mye om sånt, ihvertfall ikke før jeg kjenner dem godt (jeg spør og graver mye til naboene mine fra Sri Lanka) er fordi jeg er estremt redd for å støte. Og når man er hos legen så tenker man kanskje ikke at han har tid å snakke om landet sitt og navnet sitt og sånt. Jeg er redd han blir irritert fordi han synes det er mer vesentlig at jeg har vondt i armen.
Hvordan man reagerer på spørsmål om hvor man er i fra vil jeg tro henger sammen med hvordan det stedet er ansett. Å få spørsmål om hvor man kommer fra når man snakker engelsk med norsk aksent i Texas er ikke det samme som når man snakker prikkfritt norsk i Norge, men har en eller to foreldre som f.eks. er født i midtøsten.
Norge er et land som nesten utelukkende er forbundet med noe positivt. Når jeg sier at jeg er fra Norge i utlandet er det vakker natur, vakre mennesker, fredsprisen, rikdom, gode trygdesystemer og muligens musikk som trekkes fram. Nordmenn blir ikke møtt med negative fordommer i noen grad verdt å nevne. Om man da ser ut som man kommer fra et land som ofte blir beskrevet som kulturelt tilbakestående, fattig, menneskene derifra har dårlig moral, er dumme, voldelige etc. så er det sikkert veldig irriterende å føle at man blir assosiert med disse fordommene, selv om om ikke akkurat den som spør har dem.
Og det syns jeg han har all rett til. Jeg er også veldig opptatt av kultur og andre land. Men jeg syns ikke tilfeldige folk jeg møter skal reduseres til et eksotisk innslag i min hverdag. Legen min er der for å hjelpe meg med vondt i armen, ikke underholde meg.
Tja.. Norge er ikke nødvendigvis et land som forbindes med noe positivt. Mange aner ikke hvor Norge er. I USA har jeg blitt møtt med småsure kommentarer om "kommunistisk" oljenasjon og i Palestina er ikke Osloavtalen noe som klinger godt (og som var omtrent det eneste man forbant med Norge).
Nordmenn forbindes også mange steder med fyll, dårlige manerer og for å være lite vennlige.
Uansett tenker jeg at det er sånt som man kan snakke om hvis man vil, men man skal ta hintet kjapt dersom folk ikke ønsker å snakke om sin jobb, opphav, opprinnelse eller hva det skulle være.
I min hjemby er jeg "datter til" eller "søster til" hvis jeg presenterer meg med etternavn. Det er greit nok, men jeg ser for meg at det for mange kan være ganske ugreit å bli plassert i slike båser.
Og impulsen trenger ikke være rasistisk motivert. Og akkurat det med å grave med "EGENTLIG"-spørsmål er udannet, ubetenksomt og helt sikkert dønn irriterende, plagsomt og noen ganger sårende, men det er ikke "hverdagsrasisme", syns jeg.
Det kommer vel an på hva man gjør med informasjonen man får etterpå. Begynner man å snakke om noe annet eller holder man litt ekstra godt på vesken?
For min del kan det da komme kommentar "Å, jammen daaa er du jo norsk daaa.." :snill: :himle: Men hvis jeg ikke hadde vært adoptert spørs det om en slik kommentar ville ha falt. Se bare på hva som skrives/sier i media. Der snakkes det jo om "3. generasjon innvandrere". Ergo, man kan ha bodde her kjempelenge/være født her/snakke flytende norsk, men pga hudfarge blir man aldri godnatt som "ordentlig" norsk. Men jeg "heldig" sånn sett som er kvinne. En mann av min etniske opphav ville hatt det vanskeligere.
Jeg har bodd ett år i USA. Det er mye å si om behandling av ulike etniske grupper der og, altså. Men det var ett år hvor jeg skilte meg lite ut. Befriende!
Jeg skjønner IKKE impulsen, altså jeg skjønner at man kan lure, man ikke at det mest interessante med denne personen som snakker flytende norsk skal være hvor foreldrene eller besteforeldrene opprinnelig kommer fra. Det man EGENTLIG spør om, er jo "hvorfor er du brun?". Og det er litt tøyeste at man skal buse ut med den type ting til folk man knapt kjenner. Jeg har spurt min svigerinne om en hel del ting, jeg, jeg synes det er superinteressant det hun har å fortelle meg, men hun er gift med broren min, og jeg skal love deg at vi snakket om en hel masse bli-kjent-greier, før den type ting ble diskutert. Ikke fordi det er flau eller fordi hun skjemmes, men fordi det ikke er naturlig, synes jeg, å ha den type spørsmål med i bli-kjent-prosessen. Som om det er en rett at man skal få vite bakgrunnshistorien til et menneske ved første møte.
Men jeg regner med at du ikke syns måten nordmenn generelt mottas på i utlandet kan sammenliknes med hvordan folk med annen hudfarge generelt mottas i Norge? Som var poenget mitt, men det regner jeg med at du egentlig forsto.
Akkurat det med å ikke skille seg ut utseendemessig var noe datteren min også satte pris på i USA. Men jeg tror aldri hun har fått så mange spørsmål om hvor hun kommer fra og hvorfor hun ikke snakket spansk noen gang, noen sinne som da hun bodde i USA. :knegg: Men hun synes som sagt det er stas å være fra Colombia.
Og der vi bodde var der langt mellom "ektefødte"amerikanere. Se fleste var innvandrere, eller barn av innvandrere (eller expats). Som betydde at de fleste snakket med en eller annen form for aksent.
Jeg synes også at å grave videre når noen sier de er fra Bergen er utidig. Selv om jeg ville dødd etter å spørre "er du adoptert" eller "hvor har du anene dine fra". Fordi sånn interessenter meg.
Feks faren på fotballaget, han har på Facebook at han er fra Cuba. Og han har studert der. Men han snakker et annet språk enn spansk (også). Og jeg lurer sånn hvor han er fra, hvordan han endte med å studere på Cuba (og hvordan det var!), og hvorfan han endte opp i Norge. Men jeg tør ikke. Nettopp fordi jeg vet at mange er lei av å snakke om det. Og egentlig synes jeg det er trist. :sukk:
Men jeg mener fremdeles at det i de fleste tilfeller er mangel på antenner og ikke hverdagsrasisme som gjør at folk får spørsmål om hvor de egentlig er fra. Å anta hvor folk er fra, i form av feks "jævla pakkis" er absolutt hverdagsrasisme.
Okei. Her datt jeg litt ut. Jeg spør ikke vilt fremmede. Men havner jeg ved siden av noen i et selskap, og man snakker om hvem man er og hvor man kommer fra (noe jeg gjerne må forklare selv også), så kan det hende jeg spør noen om bakgrunnen etter hvert. Eller ikke. Kommer an på.
Jeg er sofaliggende med et-eller-annet magegreier, og så i den forbindelse en hel gammel episode Grey's Anatomy. Mannen på operasjonsbordet tålte ikke narkose, og måtte være våken under inngrepet sitt. Underveis freaka han litt ut pga alle lydene og luktene, og fugleinteressert som har var, ble han bedt om å beskrive menneskene som fulgte med på operasjonen som fugler. Siden han ikke kunne noen av navnene, sa han "han seriøse der, han som står og tenker på noe alvorlig, han kan være pelikan (elns)" om den eneste mørkhudede mannen, og den eneste asiatiske dama blant alle de hvite, var "hun som bruker hendene når hun snakker" osv. Vi trenger sånt inn i vårt språk. :nemlig: Det å kunne se og vise til noe annet enn hudfarge og opprinnelse når vi ser og snakker om andre mennesker.
Det gjør jeg, og igjen, det handler mest om dannelse. For hudfarge ER veldig synlig og lett å gripe til. Særlig om man skal beskrive for eksempel en far på skolen, der 90% kan beskrives som "litt høy, passe slank, kort hår, går ofte i dress" :p
Da er det en lettelse å skulle beskrive de få som skiller seg ut: "han lille", "han med langt grått hår" eller "han som jeg tror er fra India eller noe".
Jesus. Jeg kjenner jeg ble irritert over at noen tilsynelatende tror at jeg spør og graver og stiller ufine sprørsmål til folk jeg ikke kjenner. Det gjør jeg virkelig ikke, ikke i det hele tatt. Mulig jeg er nærtakende nå, men jeg ble litt pissed. Jeg forklarer hvordan jeg er skrudd sammen i innlegget øverst her, og bedre enn det greier jeg ikke å forklare. Sorry. Eller burde jeg bare kontrollere tankene mine, er det det dere mener?
Jeg er btw ikke opptatt av hudfarge, det har jeg ikke skrevet noe sted i tråden. Jeg viser igjen til innlegg 267. Jeg er generelt svært lite opptatt av hvordan folk ser ut og legger lite merke til det.
Det er jo ikke noe galt i "jeg er fra Tønsberg, hvor er du fra?" "jeg er fra Bodø", likt med spørsmål som hva man jobber med, hva man driver med på frititden osv. Det som er problemet er når man ikke godtar at kvinnen med asiatiske trekk er fra Bodø, fordi folk fra Bodø ikke ser sånn ut.
...eller fordi man lurer på hvorfor en kvinne med asiatiske trekk havnet i Tromsø. Det er neppe mindre irriterende å svare, men jeg tror ikke nødvendigvis spørsmålet er basert på fordommer, men like gjerne på nysgjerrighet. Som kanskje ikke er sjarmerende, det heller.
Selvfølgelig godtar man at de kommer fra der de kommer fra? Men jeg kan være interessert i å vite mer for det. På samme måte som jeg kan reagere med "men det høres da ikke ut som du er derfra, har du flyttet mye"? så kan jeg reagere med "Bodø ja, der bor det flere tidligere kolleager av meg. Men du ser ut som du har slektninger fra andre deler av verden?". Eller noe sånt.
Det som kan være litt komisk er hvis man spør "hvor kom du fra" som i retning i bygget eller arbeidsstasjon og får "Polen" til svar. :knegg:
For min del handler det også litt om settingen spørsmålet kommer i. Noen ganger er det veldig irriterende, andre ganger er det helt greit. Jeg skjønner at folk lurer på hvor fargene ungene mine har kommer fra, men jeg syns ikke det var spesielt greit når ei spurte om det var mine barn, og følger opp med at hun "hadde hørt rykter om at det var fosterbarn". Det var noe med måten det ble sagt på som ble helt feil. Jeg oppdrar barna mine til å være stolt av også sin afrikanske bakgrunn, jeg hadde ikke trengt det, det er sånn sett pappaens oppgave, men jeg tenker at de er halvt afrikanske og da kan de gjerne være stolt av det også.
For min del ble det sårt fordi jeg i hele oppveksten så gjerne ønsket å passe inn og være som "alle andre". De stadige spørsmålene om hvor jeg egentlig kom fra er jo en påminner om at man skiller seg ut. Jeg vet jo at dette slett ikke er en issue for alle med avvikende hår- og øyenfarge, men samtidig tror jeg ikke at jeg er så unik, heller. Trenger man alltid å få tilfredsstilt nysgjerrigheten sin, samme hvor oppriktig interessert man er?
Det er for all del noe helt annet nå som jeg er voksen, men jeg kan bli lei av vinklingen nå også. Du all verden så forfriskende det er med mennesker som kan finne langt mer interessante sider ved meg enn fødested. Det er ikke akkurat en markør for en givende samtale, for å si det sånn, selv om det selvsagt har hendt.
Nei, man gjør ikke det. Det er jo nettopp derfor jeg ikke spør, selv når jeg dør av nysgjerrighet. :nemlig: Poenget mitt var ikke at det rettferdiggjør at man maser og spør. Poenget mitt var bare at det ikke nødvendigvis er hverdagsrasisme.
Sannsynligvis er det på en del vis lettere å vokse opp som adoptert (eller som innvandrer eller barn av noen som en gang var innvandrer) enn før, på noen vis, iom at det er mindre eksotisk. Samtidig er det sikkert også ti ganger verre på andre områder fordi noen få klarer å ødelegge for resten (eller fordi vi tillater at noen få ødelegger for resten).
Ikke vet jeg. Jeg er selvfølgelig bekymret for ungene og hva de vil møte i framtiden. Eldstemann sa i går at "jeg kunne ha kalt meg selv "nigger", ingen hadde reagert, folk har ikke peiling". Og jeg spurte om det var et problem for henne at hun er mørkere enn andre, og da så hun på meg som om jeg var riv, ruskende gal. Heldigvis. Men det er jo kun representativt hva vi opplever.
Jeg var mye mer redd før.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
