Nei, men er det markør for en givende samtale at man for all del unngår alle tema hvor man kan tenkes å komme inn på noe som folk er litt lei av? Det er ganske mange sånne tema, og hvis man skal unngå dem fordi det kanskje muligens enten kan være støtende eller kjedelig, så er det ganske lite man kan snakke om utover krig og fred og politikk.
Og jeg snakker om voksne. Man singler ikke ut den ene som har annen hudfarge i en gruppe tenåringer og spør hvor vedkommende egentlig kommer fra.
Nei, for all del, jeg tror ikke dette har generell gyldighet. Utover "voksne utenlandsadopterte" som gruppe, muligens. Men for min del er det sjelden et tegn på genuin interesse fra samtalepartneren, om de kaster seg over noe såpass lettvint og oppbrukt som at jeg tydeligvis ikke er født i Norge.
Jeg tror egentlig at vi snakker om litt ulike situasjoner. Det er aldri det tredje spørsmålet jeg stiller på et vis, det er mer når man har snakket et par timer.
Da snakker vi om ulike situasjoner, for jeg opplever ikke sjelden at det er det første folk spør om. I beste fall det andre. At det kommer opp i løpet av en lengre samtale ser jeg jo på som relativt naturlig, om jeg først snakker om meg selv og min bakgrunn.
Litt på siden, men likevel - jeg synes smalltalk med fremmende som regel alltid bærer preg av lite inspirerende spørsmål sånn i starten. En annen ting folk ofte spør om er "Hva jobber du med?" og "Har du barn?" - noe som kan være intenst ubehagelig og belastende for folk utenfor arbeidslivet og ufrivillig barnløse. Jeg prøver selv å ta høyde for så mye slikt som mulig, men det er sannelig ikke lett. Det skal litt til å gå rett løs på mer substaniselle samtaleemner også, man vil gjerne få et litt generelt inntrykk av noen før man begir seg inn på politikk, samfunn og meningen med livet.
Og jeg opplever heller ikke at spørsmål kommer etter mange timers samtale eller lengre tids bekjentskap. Det er gjerne rett på bardust.
I mitt tilfelle så vil man ikke få noe særlig utav samtalen om fødeland uansett. Jeg har ingenting å bidra med utover navnet. Jeg er bare tilfeldigvis født der. Jeg har ikke noe bakgrunnsstoff å komme med enn den jevne nordmann.
Hvor er du egentlig fra?
X
(Og hvis jeg ikke sier at jeg er adoptert kommer det gjerne noe om at jeg snakker så bra norsk.)
Åja. Har du vært der?
Nei
Kunne du tenke deg å reise tilbake?
Nei
Dersom personen fortsatt ikke tar hintet etter enstavelsesord fra meg så kommer det kanskje et "hvorfor ikke" etterpå.
Ja, vet du, dette tenkte jeg også på. Hvordan konverserer man med lyse nordmenn som "ser" norske ut og som snakker norsk? Man evner jo å føre en samtale med dem om smått og stort, hvorfor skal det være vanskeligere med en som har f.eks. asiatiske trekk å snakke om helt vanlige ting? Dette blir i grunnen litt i samme gate som "jammen, hva skal vi kalle dem da?" når fortalt at "neger" ikke er et ok begrep å bruke, det å insistere på at man må snakke om opprinnelsested/land.
Ikke helt. For det er veldig få sånne intro-samtaler hvor jeg ikke må legge ut om foreldre og besteforeldre og hvor begge sider av slekta kommer fra og om jeg er i slekt med den og den fra den gården eller om jeg er fra den andre linja fra den andre gården. Jeg tror egentlig det er samme type nysgjerrighet som er årsaken til at man går etter opprinnelsesland. Og Eowyn: noen er svært så meddelsomme. Hvis man ikke tar hintet synes jeg det er det som er problemet, ikke at man touchet innpå emnet i utgangspunktet. Man bør jo ta et hint når noen åpenbart ikke ønsker å snakke om et tema.
Men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor det er så viktig for andre å vite, dersom jeg selv ikke legger opp til oppfølgingsspørsmål. Det finnes haugevis av andre ting man kan spørre meg om istedet.
Tja? Folk er jo ofte ikke så fantasifulle. Og hva skal til før man legger opp til oppfølgingsspørsmål? Hvordan skal folk skjønne forskjellen på en som bare er litt ordknapp og en som faktisk ikke vil svare? Jeg tror egentlig ikke det er så viktig for folk å vite, det glir bare inn i rekken av smaltalktema som kan oppleves som suboptimale. Jeg har noen sånne jeg også hvor jeg gjerne vil at de skal ta hintet, men det gjør de da heller ikke.
Hvis noen spør hvor jeg er fra og jeg svarer XX, men er adoptert fra YY, så legger jeg jo opp til oppfølgingsspørsmål. Jeg derimot svarer kun XX for det er der jeg anses meg å være fra. Og da blir det egentlig-spørsmålet en konstant påminnelse om min annerledeshet. Jeg "hører" ikke til her.
At folk graver og spør om hvor du egentlig kommer fra kun ut fra svart hår og brun hud i 2013 er bare trist og handler mer om dårlig folkeskikk en hverdagsrasisme. Dette har vært et tema i årevis at nordmenn kan være hvite OG brune.
Når datteren min blir spurt sier hun Oslo eller "magen fra mora mi". Når vi er på bygda der jeg kommer fra er det ikke sjelden jeg blir spurt "så søt, visste ikke du hadde adoptert. Jøss, hvor er hun fra"? Og det koster meg ikke fem øre å himle med øynene og tørt kommentere at de ikke er første gang jeg blir spurt der (har ALDRI blitt spurt i Oslo om hun er adoptert). Kraist, er det mulig. :rolleyes:
Det er ingen som spør meg hvorfor jeg egentlig har blitt tjukk. Samme greia. Det handler om en fysisk ting med en persons utseende. Jeg fatter og begriper ikke hva det har med noe som helst å gjøre hvis man da ikke snakker om f.eks. adopsjon
Nei, det er ikke forbudt, men som med mye annet kommer det an på settingen og tonen. Det er forskjell på medstudenten som etter at vi hadde snakket om masse annet forsiktig spurte fordi de skal adoptere selv og smalltalk med fremmede på busstoppet/kamerat av kamerat av mannen min/folk jeg møter på fest som kommer med den egentlig- greia rimelig kjapt eller liksom gir kompliment på hvor godt norsk jeg snakker. (Takk, du snakker ikke så verst du heller. :snill:)
Det er masse ting man kan gå rundt å være nysgjerring på. F.eks hvorfor en person er overvektig eller hva som skjedde siden personen er skilt. Men kunne ikke falle meg inn og spørre om noe slikt.
Det blir bare så feil i så mange tilfeller. Som niesen min. Hennes opprinnelse er Bergen, hvordan kan folk mene at hun er opprinnelig fra et annet sted? Fordi hun ikke er lys i huden og har blå øyne? Det er jo det som blir feil i mine øyne, at man ikke kan slå seg til ro med at en asiatisk person er norsk, opprinnelig fra Bodø.
Bortsett fra at "hvordan har du blitt tjukk" er nedlatende med mindre man er tre år gammel, mens det å lure på hvem folk er i slekt med fremstår som ganske normalt. "er du adoptert" er uforskammet med mindre man har en god grunn til å måtte vite det. Men da sitter man som regel på et offentlig kontor. Og selv der bør man ha en god grunn.
Ja, man kan da ikke spørre hvor folk egentlig er fra, det blir sånn kjipingopplegg som på bygda der jeg vokste opp, der må man være 4. generasjons minst for å telle med i manntallet. Jeg befinner meg nok litt på siden, for jeg ser for meg situasjoner når man har snakket litt og kommet dit at man snakker om foreldre og familie, og på et eller annet punkt der hender det at det er naturlig å snakke om hvor slekta kommer fra og hva slags familie man kommer fra.
Hva er greit å snakke om? Jeg ville føle meg ganske hjelpeløs i smalltalksituasjoner dersom å spørre hvor folk kommer fra, hva man jobber med, utdannelse, slekt, osv skal være tabu.
Å ikke spørre de som er brune i huden om hvor de kommer fra mens man spør alle andre er i mine øyne ikke veldig ålreit måte å håndtere det på heller.
En del mennesker er også veldig glad for å fortelle om sitt hjemsted/hjemland/jobb og familie.
Å sitte til bords med fremmede er ukult nok om man ikke skal tabubelegge alle smalltalkemner i tillegg. :skremt:
Jammen det er jo ingen som sier at man ikke kan spørre folk om hvor de kommer fra. Den inngifte i mitt eksempel, svarte "Bergen" når spørsmålet ble stilt, men det var ikke godt nok. Og det handler da vitterlig ikke om man er stolt over landet foreldrene eller besteforeldrene er fra, men er bare ikke derfra selv, så å svare at man egentlig er fra Korea når man har levd hele livet sitt i Bergen og ingen andre steder, stemmer jo ganske enkelt ikke.
Jeg klarer ikke å forstå at du himler med øynene over at noen tror du har adoptert. Der blir som om jeg skulle himle med øynene over at noen tror at minstemann er min biologisk og at faren er fra Afrika, siden han er mellombrun og har store lokkekrøller.
Man kan virkelig bli fornærmet for alt mellom himmel og jord om man går inn for det.
Min datter sier som sagt at hun er fra Colombia om noen spør. Og jeg er glad for at hun er stolt av opprinnelsen sin, og når jeg leser hva dere skriver så tenker jeg at det må være en fordel for henne at hun ikke utelukkende ser på seg selv som norsk.
Som sagt, jeg har lært å ikke spørre med mindre det kommer opp. Men opplever stadig adopterte som mer enn villig forteller om det selv. Som hun som begynte å gråte av glede da jeg fortalte at mine barn var adoptert (der kom fram via skikkelige omveier på en konsert da to venninner ville ha skomakeren til å fri til meg. :knegg: ). Hun var selv adoptert fra India.
Men det er håpløst å vite hvem som synes det er plagsomt å snakke om og hvem som egentlig synes det er dumt at man ikke er interessert. For de finnes jo også.
Og som noe sier - det er mange som har såre punkt. Jeg har fått damer til å gråte ved å spørre om barn. Selv er jeg SÅ lei av å snakke om skilsmissen min at jeg unngår en hel haug med folk fordi jeg ikke orker å oppdatere dem om siste nytt - men de spør jo ikke for å være vemmelige, men fordi de lurer på hvordan jeg har det.
Konversasjon er ikke enkelt. Og særlig ikke om man blir sur av å få spørsmål om barnet er adoptert når det har en annen hudfarge enn en selv.
Ja hvis sånt er ok er det greit nok. Etter denne tråden sitter jeg med inntrykk av at det heller ikke er helt ok og at man ikke har noe med å spørre om sånt i det hele tatt.
Når jeg svarer Trondheim får jeg umiddelbart til svar "men du høres da ikke sånn ut"? eller"Men navnet ditt kommer ikke fra Trøndelag, gjør det vel"? Jeg er enig i at man ikke skal spørre hvor folk er fra egentlig, men jeg tror ikke det er noen fordel at man blir så redd for å tråkke folk på tærne at både slekt, opprinnelsessted, barn, jobb og bekjente blir tabu.
Jeg himler med øynene for jeg fatter og begriper ikke at folk går ut fra at en hvit mor og brunt barn ikke kan være biologisk i år 2013. Som sagt, ingen i Oslo har noen gang spurt meg. Det er da vitterlig ikke uvanlig lenger og det er en så fjern og idiotisk ting å si. Ungen er jo klin lik meg også i ansiktstrekkene, poor thing.
Jeg lurer på om kjærsten min ble fornærmet da jeg spurte om hans var adopterte da jeg så bilder av dem på FB første gang. :gruble: Jeg kunne selvfølgelig ha spurt om hvor moten deres var fra, men det kunne jo igjen blitt et problem om hun var fra Bergen. :knegg: For meg var det sånn "kanskje vi har enda mer felles. :hyper: ". Fet var ikke er spørsmål som var ment på noen som helst annen måte. Det handler ikke om at jeg tror ikke folk kan få barn med en av en annen hudfarge. Bare at adopsjon er det sim ligger hjerter mitt nærmest.
Det kan jo bare bety at de i Oslo har skjønt at man ikke spør om sånt. Ikke nødvendigvis at de ikke lurer. Jeg tror nok alle vet at man godt kan være biologisk i slekt. Hvis ikke hadde de jo spurt hvor hun var adoptert fra, ikke om hun var adoptert.
Jeg synes det er forskjell på å kommentere en persons dialekt og en persons rase/hudfarge.
Når det er sagt synes jeg det er særdeles lite høflig ? evt. sosialt klønete å spørre og grave om unger og ektemann og elskere og den slags første gang man møtes, også.
Men hvorfor tror du man ikke tror det er mulig at en hvit mor kan ha et brunt barn? Det kan jo bare være at du treffer meg, som vil finne ut om vi har adopsjon felles. Eller som tenker at det er en icebreaker så har man noe å snakke om. Hvorfor må man anta at det ligge fordommer bak? Man slipper utrolige mengder irritasjoner om man forutsetter at folk i utgangspunktet mener godt. :nemlig:
Nei folk spør ikke i Oslo fordi her er det mange unger som henne. Det er typisk for bygda. Og ja, det er en av fryktelig mange grunner til at jeg velger å bo midt i Oslo.
Mitt inntrykk er at den type konversasjoner i utgangspunktet sitter langt inne i i Norge sammenlignet med mange andre kulturer.
Det kunne ikke falt meg inn å spørre om noe slikt til den som står foran meg i kassa på Rema. På walmart i Brasil og USA har jeg opplevd spørsmål i fleng. I Romania var det ikke mulig å sitte asosial i togkupé. Det var spørsmål massevis og i tillegg til opphavsland ble det spurt om religion og konfesjon.
Det samme har jeg opplevd i USA. Politisk tilhørighet er heller ikke like tabu over alt.
Enkelte steder jeg har vært i USA har vært mer blendahvite enn bygda jeg bor i i Norge. Likevel spørres det og det spørres ofte.
Det er ikke bare-bare i oppveksten å ikke greie å snakke som de andre heller. Selv om jeg vet at hudfarge er opplest og vedtatt å være noe av det mer sensitive, så er det fullt mulig å treffe på såre punkter nærmest uansett hva man velger å snakke om.
Hvis man ikke kan snakke om unger og familie heller begynner jeg å lure på hva som er akseptert liste av bli-kjent-smalltalk.
Men hvorfor er folk i utgangspunktet så dumme at de må spørre når ungen er klin lik meg? Må man se hudfarge og automatisk tenke a,b og c? Kan man ikke prøve se forbi hudfarge og til og med se at et brunt barn ligner på en hvit mor?
Jeg går ikke ut fra at det er ondskap eller tar ting opp i verste mening. Da ville jeg blitt skikkelig sur på han som kalte meg en "mørk skjønnhet", mens han tok på håret mitt. (Som ikke engang har min opprinnelig hårfarge.)
Men går det virkelig ikke an å snakke om familie og unger uten å måtte vite opprinnelsesland for noen? Jeg klarer virkelig ikke å forstå at hudfarge gjør dette så vanskelig?? Hva et det som skiller folk med brun hud? Er det helt umulig at de også "bare" er norske?
Nå var dette til skremmern som mente det var uhøflig å spørre om unger også.
Klart man kan snakke om unger uten å snakke om opprinnelsesland, men det blir fort en elefant man ikke skal snakke om også hvis det lyser lang vei at barnet har en forelder som bor i et annet land og man ikke kan nevne det.
Nei, altså, hva som sårer kan jo være så mangt, det er ikke så mye hva som sårer folk og ikke, jeg diskuterer. Jeg tenker jo at når en person sier hun er fra Bergen og i tillegg snakker bergensk, så har vi ganske mye å snakke om i utgangspunktet. "Oi, så kult, hvor i Bergen er du fra?" "Ah, Fana! Gikk du også på Smørås skole?" osv. Jeg tenker også at situasjoner lik de Lisa refererer til skal bli så vanlige at folk ikke engang tenker over at de ikke er helt like, ikke fordi det ene er bedre enn det andre, eller fordi noe er tabu, men fordi det bare er sånn. Ikke noe hokus pokus, eller noe som krever lang utgreiing.
Hvis jeg var hårsår nå så skulle jeg kanskje tenkt at det du sier betyr at du mener at det er mindre verd å være adoptert enn å være egenfødt, siden det irritert deg at noen tror det. Men jeg ver jo at det ikke er det du mener. Eller rettere sagt, jeg velger å tro at du ikke mener det. Og sparer meg å hisse meg opp. ;)
Mange tror jeg har en mørk mann når de ser minstemann. Det er helt ok for meg. Mange ser lenge på meg og kjærsten når vi er ute med våre fire brune barn, all den tid vi begge er blonde og blåøyd. De tenker nok adopsjon, for å si det sånn. Jeg måtte, på tegnspråk mer eller mindre, forklare ei russisk dame hvordan det kunne ha seg at vi hadde disse fire barna. Jeg forstår jo folk lurer.
Enkelte ganger er det også bedre vil jeg tro at folk spør enn å ikke spørre om både opphav og religion. Det er påfallende mange som regner med at folk med visse utseendemessige trekk og navn ikke spiser svinekjøtt eller feirer jul.
Vel. Jeg får høre at eldstemann likner på meg og at yngstemann likner på eksen. Jeg skriver det på kontoen for "sånn man tror jeg vil bli glad for å høre". :knegg: Når det er sagt så vet jeg ganske mange adopterte barn som er til forveksling like sine adoptivforeldre (særlig av de jeg kjenner fra Colombia). Når man får fakter i tillegg, så kan likheten bli stor. Mens min kjæreste ikke er veldig lik sine to.
Og nei, man trenger ikke ha foreldre fra et annet land om man ser mørk ut. Men man vil ha aner fra er annet land. Og hva er galt med det?! Noen vil helst være norsk, andre setter pris på å identifisere seg med det lander man ble født i. Eller har aner fra. Det er jo bare å se på det programmet om amerikanere som finner sine norske røtter!
:nemlig: Som jeg gjorde da vi skulle feire bursdag. Så tenkte jeg at jeg burde dobbeltsjekke. Og han jeg spurte ble fornærma. :gaah:. Og da var det ikke en gang ham jeg lurte på, men en nabo av ham, som ikke var til stede. Så
Da blir det jo damend If you do, damend If you don't.
Når man ikke ønsker å ha noen røtter mener du? Eller hva tror du jeg mener med røtter? Alle familier har jo sin opprinnelse fra er sted, og så er det jo opp til en selv hvor interessert man er i dette. Noen er, andre er ikke. Jeg har en av hver. Eldstemann er veldig opptatt av opprinnelse, minstemann bryr seg ikke i det hele tatt. De som deltar i tv-programmet er folk som bryr seg,
Det betyr jo ikke at hver eneste amerikaner mer norske aner drømmer om å dra til Norge og spore opp tippoldefarens slekt.
Jeg mener ikke at man har fysiske røtter i er annet land.
Om jeg hinter til hva? Jeg hinter ikke til noe som helst. Jeg sier rett ut at jeg kunne valgt å tolke det du sier sånn, om jeg leste med vrange briller. Men jeg kjenner deg godt nok får FP til å vite at det er ikke det du sier.
Herregud, det minner meg om en tidligere kollega som en gang for mange år siden fortalte meg at han hadde begynt å date en jente. "Så hyggelig!", sa jeg. "Fortell mer om henne!". Han, med intenst begeistret stemme: "Hun er MULATT!!!! :jupp: " (og så ikke mer info. Det var visst de viktigste)
:skeptisk:
Jaja, de er gift i dag, så enten var han mer taktfull overfor henne, eller hun var mindre lettsjokkert enn meg. :p
Alt mulig kan jo såre. Jeg har kuttet ut frisøren min etter siste besøket der, da det første hun sa da jeg kom inn døra var: "Heisan! Hvor mange prosent jobber du nå?" Jeg bare orker ikke. Tre timer med helse og jobb er mer enn jeg takler, selv om jeg vet at hun ikke mener å såre. Hun trenger vel bare et samtaletema.
Jeg er enig i at Nordmenn lever i en lukket sfære hvor vi overhode ikke kjenner på utfordringene som finnes i svært mange andre deler av verden. Mange av trådene her inne, problemstillingene og diskusjonene viser jo nettopp det!
Men, det sagt, så hadde jeg personlig hengt meg svært lite opp i hudfargen på personene som ranet den 94-år gamle damen med rullator i Porsgrunn sentrum, eller det etniske opphavet til campingturistene som campet ulovlig utenfor Oslo Sentrum, og brukte skogholt og bekker i boligområder som toalett. De hendelsene er kjipe, uansett.
Jeg skjønner jo, at mye av diskusjonene dreier seg om settinger hvor man kanskje ikke kjenner de man snakker med SÅ godt, men jeg tar i hvertfall med meg at jeg skal være litt mer forsiktig også i andre sammenhenger. Jeg treffer primært ikke-etnisk norske kun i jobbsammenheng, og har tenkt (kanskje særlig som arbeidsgiver) at jeg nettopp skal passe på å vise tydelig interesse. For kultur, mat, høytider og andre ting. Ikke fordi jeg ikke tenker at de er mindre norske (ikke aller ER norske statsborgere heller for den saks skyld), men fordi jeg tenker at det å være nysgjerrig, er å vise respekt for deres opphav. For tiden har jeg 7 nasjonaliteter på jobb, i tillegg nordmenn, og det er fantastisk spennende å høre om alt fra ferievaner til bakgrunnen for at nettopp de havnet hos meg!
Leser diskusjonen med stor interesse, innspillene er nyttige :)
Det du skriver her, Skremmern, er jeg veldig enig i. Evne, og ikke minst vilje, til refleksjon kan av og til være mangelvare i vår trygge, lille boble.
Samtidig tenker jeg at dette perspektivet godt blandet med alt Milfrid har sagt i de siste innleggene gir det beste resultatet. Det er et viktig og bevisst valg å tolke andre i beste mening. Som regel kan man trygt gjøre det, for uforstand kan være irriterende - men den prisen man selv betaler i form av sinne, irritasjon og bitterhet, blir fort for høy om man ikke kultiverer evnen til å ikke la stordelen av spørsmål og kommentarer gå rett inn i sine ømmeste punkt.
Det å ha det bra uavhengig av andres adferd gir en stor frihet og et lykkeligere liv. Om man stadig opplever seg som et offer for andres dumhet, uforstand og kanskje også onde vilje, blir livet en emosjonelt utslitende berg- og dalbane.
Så man skal altså godta at fremmede gang på gang på gang på gang på gang stiller slike spørsmål og bare smile og godta fordi de "ikke mener noe vondt med det"?
Hvis ja, så synes jeg du skal lese det flere av oss skriver en gang til.
Jeg synes du skal sette dine egne grenser og vise irritasjon eller sinne når du føler det er på sin plass. Det å være høflig direkte har gjerne en forbløffende god (og oppdragende) effekt: "Jeg liker ikke å snakke om det", "Hvorfor slår du deg ikke til ro med svaret mitt?".
Det jeg sier er veldig mye mer generelt enn akkurat "Hvor kommer du egentlig fra"-problematikken. Det er ikke noe jeg selv har kjent på kroppen (men tenkt mye på siden vi er i en adopsjonsprosess), så jeg har ingen intensjon om å uttale meg skråsikkert om akkurat den spesifike problemstillingen og jeg har samtidig ikke noe problem med å forstå at det er en belastning. Det er også derfor jeg innleder med å si at jeg, som Skremmern, savner mer refleksjon hos folk.
Det siste jeg skriver kan være vanskelig å være enig i og å få til. Og du må selv ta egne valg i forhold til det, jeg presenterer det ikke som noen fasit eller one size fits all. Men å "smile og godta det" er ikke en nøyaktig gjengivelse av mitt budskap - å ta et bevisst valg om å ikke la andres meninger diktere eget følelsesliv, er det jeg mener. Det er noe man kan øve på og for min del er det veien til et veldig mye lykkeligere liv. det finnes, sant å si, ingen grenser for andre dumskap og uforstand, og helt uavhengig om man "godtar det" eller ikke, så kan man ikke diktere andre - så det vil alltid være der. Men man kan bestemme seg for at det ikke er viktig og at man selv eier ansvaret for egne følelser og egen lykke - så kan dumskapen suse rett forbi og lage krøll et annet sted enn i eget følelsesliv.
Han mener også at mediene fortier debatten når de ikke legger til til at vedkommende er mørkhudet selv om avisa påpeker at det i denne saken var irrelevant ettersom problemer med uønsket adferd ute på byen i helgene ikke er et problem som er forbeholdt menn med mørk farge.
Det er et klassisk eksempel på brannfakler frp-politikere slenger ut. Jeg kan ikke se på det som noe annet enn rasistisk å kople innvandrere med mørk hudfarge til adferd på denne måten, selv om Karlsen selv benekter at han er rasist.
Hvis slike utspill er uønsket i partiet, hvor er protestene? Hvor er de frp-politikerne som ikke synes dette er greit? Hvor er de som mener at dette ikke representerer deres syn? Hvor er frp-toppene som kan påpeke at disse holdningene ikke er nedfelt i partiprogrammet? Jeg ser dem ikke. :vetikke:
