Aha! Nå skjønner jeg hvorfor jeg nesten har sluttet å drikke rødvin. Nå velger jeg hvitvin eller "bobler" der jeg tidligere valgte rødvin. Jeg gjorde det nok fordi jeg var redd for å bli oppfattet som å ha lav kulturell kapital. Det var nok slett ikke fordi jeg innså at jeg liker tørr hvitvin bedre.
Jeg håper du har rett i at flere på vgs nå velger realfag. Sist jeg snakket med en skoleleder på vgs sa han at de så en svakt økende tendens. Det er derimot urovekkende at så få velger språk!
Når det gjelder "kunnskap for kunnskapens skyld" er det en interresant tilnærming. Det blir litt det samme som oppdragsforskning og fri forskning. Begge deler er viktig, den ene er mer målrettet, mens den andre gir en bredde og variasjon som er nødvendig.
Jeg er slett ikke uenig med deg i at estetiske fag er viktig, og at det har en helt annen funksjon enn å utdanne kunstnere. Bare hvordan vi definerer ordet kreativ viser hvor snevert vi ser på dette. Det er å være kreativ blir ofte sett på som synoymt med kunstnerisk. Kreativ er derimot evnen til å tenke nytt. Derfor er det også viktig at skolen utfordrer barna til å være kreative, på flere måter. Kreativitet og innovasjon er det vi skal leve videre av og det som tar verden et steg videre.
Når det gjelder status på det ene eller det andre ser vi nok det gjennom ulike brilller. Det jeg snakker om er for øvrig sosial status på skolen, og ikke at det offentlige Norge har sagt at vi nå skal ha et realfagsløft. I veldig mange år har det slett ikke vært kult eller sosialt fremmende å være flink i realfag. Det er den trenden jeg håper, og tror, at snur. Ikke på bekostning av noe annet.
Per i dag har vi et underskudd av ingeniører i Norge. Vi trenger dem. Derfor satses det på å få flere til å velge den retningen.
Ikke sant? Det er så sneversynt slik det er i dag.
Det er ikke kult å være flink i noe på skolen. Bortsett fra muligens gym i noen miljøer. Men det er ikke kult å være flink i de kreative fagene heller, altså. Det er noe jeg savner ved USA, der var det mye større aksept for å være flink og å ønske å være flink. I alle fag.
Eg skulle ønske vi kunne slutte å polarisere realfag og kulturfag og heller sjå kor mykje nytte ein har av det eine i det andre. Eg har t.d. ei genuin tru på at "Minecraft-generasjonen" vil ha ei heilt anna intuitiv forståing for konstruksjon enn eg hadde på ungdomsskule/vgs.
Eg fryktar at mange realfagslærarar si manglande forståing for samanhengen mellom autonomi, meistring og motivasjon har øydelagt realfag for fleire enn meg. Eg hata så inderleg å bli fortalt at eg ikkje skulle bry meg med å forstå, men berre pugge. Etter at eg vart vaksen og sette meg meir inn i realfaglege problemstillingar ser eg jo at eg synest det er superinteressant.
Tvert i mot. Det har i stadig større grad blitt status å ha gode karakterer. Det er en helt annen holdning til skolearbeid og skoleresultater i dag enn det var da vi var barn, tror jeg.
Der ligger veldig mye av problemet. For å få til dette må man tenke nytt. Heldigvis er det økt oppmerksomhet rundt dette nå. Og akkurat i det å gjøre forståelsen bedre er estetiske og kulturelle fag gode medspillere.
Det er ikke så lett, dessverre. Dels er det jo flinke elever en høyst begrenset ressurs. Dels må man reduserer antall plasser til en brøkdel på ganske mange studier, om det skal skje noe merkbart med inntakskravene.
(Jeg mener det ikke er mulig å sette et fast inntakskrav på et studium. Det man må gjøre hvis man vil øke inntakskravet, er å stenge døra inn til studiet etter sistemann som har akseptabel karakter.)
Karakterkrav er noe som følger av etterspørsel, ikke noen lærestedene kan bestemme. (Hvis jeg ikke tar helt feil, men det er ikke akkurat mitt område, så det er mulig jeg har misforstått.)
Det tror jeg er veldig avhengig av klassemiljø og hvem som er tonegivende. I hvertfall sier læreren til størstekoppen at det er stor forskjell på de to klassene på hennes trinn. I hennes klasse er det en faglig sterk gruppering som også har høy sosial status. Der er det kult å gjøre det bra på skolen. I den andre klassen er det noen tøffe personer som setter standarden. Der får de flinke "nerdestatus".
Uansett, tenåringer "nutildags" er ikke slik vi var. Akkurat like lite som vi passet i malen etter våre foreldre.
Ja, det var flåsete sagt, men jeg tenkte at hvis man setter et krav så øker statusen etterhvert. Men det er klart, vi kan jo ikke ha tomme studier fordi "ingen" er flinke nok til å gå der. Jeg tror også at karakterkrav følger av etterspørsel, men det er vel også et minstekrav på noen retninger.
Jo, men dette er helt reelle problemstillinger som vi jobber med: Hvordan øke statusen (og derigjennom søknadsmengden og kvaliteten på søkerne) på studier? Og da kommer det med å øke opptakskravene stadig opp som en mulig løsning – men som altså er ganske vanskelig å gjennomføre i praksis.
På grunnskolelærerutdanning har det blitt satt karakterkrav nasjonalt (minimum 3 i norsk og matte og minst 35 poeng totalt), noe som innebærer at en relativt stor andel av søkerne ikke er kvalifisert for opptak.
Eg er einig, men ikkje udelt. Når karakter- og smalt resultatjag kjem i vegen for brei forståing og lærelyst (og i ytterste konsekvens livsglede) vert eg veldig skeptisk. Mange elevar trur desverre at karakterane deira har samanheng med deira verdi som menneske.
Nå har ikke jeg lest hele denne tråden, men her er en britisk test på hvilken klasse man tilhører. Den er jo litt interessant: www.bbc.com/news/magazine-22000973
Selv fikk jeg dette resultatet:
Og det selv om jeg ikke har foreldre med høy utdanning. Men kommer fra et hjem med mye bøker da.
Eg mistenkte ikkje deg for å vere forkjempar for karakterjaget, altså. :knegg:
Men det bekymrar meg at perfeksjonssamfunnet vi vaksne i stor grad slit under ser ut til å vere endå sterkare for ungdommane. Når 50 % av jentene og 25 % av gutane opplever livet som eit slit er det noko som er frykteleg gale.
Jeg endte også opp i eliten, men det tror jeg må ha noe med norsk vs. britisk lønnsnivå og boligpriser og gjøre altså. Jeg er definitivt ikke britisk upper class.
Jeg fikk elite, men det var nok mest kulturbiten som tippet det over. Økonomisk, og også vennemessig lå jeg omtrent på established middle class. Pengemessig bittelitt over, men det tror jeg har mer med lønns- og prisforskjeller å gjøre. Vi eier jo en leilighet som i verdi nå er svinedyr.
Jeg har forresten en litt søt historie i forhold til to klasser som møtes. Min morfar var arbeiderklasse mens min farfar var i øvre middelklasse. I fasen da de ble kjent med hverandre spiste de en middag. Morfar sølte på skjorta si, og rett etterpå sølte farfar på sin. Det glemte aldri mormor. Hun synes det var så stort av farfar å gjøre akkurat det samme slik at morfar ikke skulle føle seg forlegen. Sånn så en gang verden ut.
Jeg synes det er fint at du er her på forumet, det gir oss andre en unik innsikt i hvordan streverne i samfunnet har det. Vi andre får sørge for at du føler deg velkommen. Du trenger ikke å neie. Bare hvis du har lyst eller det faller seg naturlig. :)
Jeg har tatt det for gitt at alle neier for meg før de svarer på et innlegg eller quoter meg, mener dere at dere ikke gjør det? :skingrestemme:
På den annen side. Hvorfor skulle noen neie for en som bare har smakt trøffelolje under tvang, skyr ørretnyrerestauranter som pesten, som fremdeles drikker mer rødvin enn bobler og som aldri har eid et piano. :sukk:
Men handler det ikke om hvem som har definisjonsmakt? Det er jo middelklassen, også i Norge. Dette er tross alt landet som kom opp med begrepet "harry".
Jeg synes engelske begreper som "the chattering classes" (også oversatt til norsk men husker ikke av hvem), Chavs og the underclass er bedre begreper å bruke i dag, også her i Norge. Det handler så i aller høyeste grad om smak og kulturell kapital.
Jeg kjenner jeg blir litt nysgjerrig på hvor dere plasserer den uføretrygdede? Det virker som dere plasserer dem blant en lavere klasse, altså at dere definerer dem etter inntekt, ikke utdanning, tidligere arbeiserfaring eller kulturell kapital. Dette synes jeg er interessant. En advokat, lege, ingeniør etc kan jo også bli uføretrygdet. Hvordan plasserer man da?
Uføretrygdede skipsredere er da fortsatt en del av overklassen, og en uføretrygdet professor i litteratur er jo ikke mindre rik på kulturell kapital enn hun var som yrkesaktiv (gitt at hun fortsatt er frisk i hjernen, selvsagt).
Men statistisk sett er jo det store flertallet av yrkesuføre fra arbeiderklassen, så mentalt er det nok lett at det er arbeiderklasse man ser for seg når man snakker om uføre.
Jeg krangla meg til å få et piano i hus etter år med el-orgel. Og fløyte da, men den kan man ikke spille klanger på. Oppgraderte jeg oss til middelklasse da? :hyper:
Nå er det veldig lenge siden jeg neide sist, (Scene-neing teller ikke) men kan ikke huske jeg som barn i tillegg håndhilste. Mulig jeg har fortrengt det.
Jeg har lest/sett for mye Jane Austen. Der bukket og neiet man uten å ta borti hverandre.
Jeg synes det er helt meningsløst å fortsette å duskutere dette temaet når påfallende mange likestiller ordet "syden" (som er et helt meningsløst ord, det også) med masse hoteller, turister og solsenger. Det såkalte "syden" er jo et gedigent område både nord, sør og øst for Middelhavet, og det er merkelig å omtale det på den måten, synes jeg. Og jeg vet at alle dere også vet dette, men det snakkes likevel påfallende ofte på denne måten, så jeg følte for å si det likevel.
Så ikke nødvendigvis i min omgangskrets. Lærer gift med bilmekanikere. Jeg har en master og en bachelor og dater en håndverker. Elektriker var gift med sykepleier, sykepleier er nå sammen med maskinfører.
Dvs en god del eksempler på at like barn leker best finnes jo rundt meg også. :nemlig:
Finnes et forøvrig statistikk på hvilke ekteskap som varer? (Og burde jeg lest hele tråden jeg spurte om det?).
Haha! Jeg tok Testen, og havnet først i Technical Middle Class, men så kom jeg på at jeg kjenner et par som jobber i butikk, pluss en elektriker, så jeg trykket meg gjennom testen igjen. Med mine "nye" bekjentskaper havnet jeg i Established Middle Class. :knegg:
Det skjer jo også noe interessant med skilsmisser. Jeg ser en del her som har giftet seg inn i "fine" og velholdende familier, sluttet å jobbe, og så etter en skilsmisse etablerer seg på nytt i en materielt langt mer moderat tilværelse (men helt grei etter skilsmisseoppgjøret) og uten statusgivende jobb eller inntekt. Men de beholder jo vennekrets, vaner, interesser og trøfler, liksom. (Og her tenker jeg IKKE på deg Milfrid!)
Jeg husker levende en sosial sammenheng med en haug sånne skilte fruer, og der to ekskoner av samme mann begge var der, begge i Canada Goose-jakker, begge uten jobb (de siste tiårene. "Nei, jeg ble så stresset av det å jobbe mens vi prøvde å få barn (for tyve år siden), så da sluttet jeg å jobbe, og så, ja, så begynte jeg aldri igjen. Jeg syns det virker veldig stressende å jobbe fullt. :nemlig:" ). Da ble jeg litt fnisete.
Tja, om man er etablert gjeldfritt og med litt i banken, har veldig gode bidrag og så beholder en krets der man greit kan selge litt interiørhjelp eller stylisthjelp, og så etter hvert en deltidsstilling, så går det visst. :vetikke:
Nå lo jeg godt her. Heldigvis er eksens familie ikke særlig fin og velholdende, og jeg har skaffet meg en jobb som betaler vesenentlig bedre enn den jeg sluttet i. Så jeg føler meg ikke fryktelig truffet. :knegg: Men jeg innser at begge de to som det har vært sånn passe alvor med, as in jeg likte dem godt nok til å være interessert i mer enn den ene daten har vært håndverkere. :gruble:
Forøvrig irriterer det Eksen grenseløst at jeg opprettholder trøbbel-interessen. Jeg fikk en skikkelig gretten mail om dét en gang. Noe om at jeg forsøker å opprettholde den livsstilen jeg hadde med ham. :fnis: