Mannen min er rimelig oppgitt over meg: "det er ingen som sier dette, ingen!"
Der jeg kommer fra, der jeg trådte mine barnesko og lærte meg å snakke - ei dialekt min mor med iver og møye forsøkte plukke av meg, med god grunn, har vi nemlig en stygg tendens til å blande diverse begreper. Vi kan fort finne på å si at bilen kjørte mellom porten, der vi burde ha sagt at den kjørte gjennom porten og slikt.
De verste blunderne har jeg, i voksen alder, plukket av meg sjøl, og jeg merker at jeg er blitt min mor - jeg plukker av ungen dialektuttrykk ettersom de dukker opp. Men en blunder, den henger hardnakket i, til min manns store ergrelse.
Jeg kan fort finne på å spørre ham: "hvem kjole syns du er finest? Hvem farge skal jeg velge?" Etc etc - i tråd med min oppvekst og dialekt, sitter surringa med hvem og hvilken godt fast i hjernebarken. Det ramler ut på automatikken, og selv syns jeg det høres stappteit ut, det bare insisterer på å komme. (Dette skjer dog bare muntlig, man bruker helst ikke dialekt når man skriver, må vite, og man har da stålkontroll, sånn egentlig.)
Nuvel - jeg spør min mann om hvem, der jeg burde spurt ham om hvilken eller hvilke, og mannen min skutter seg og retter meg, og påstår at det ikke har noe med dialekt å gjøre i det heletatt: "det er ingen som snakker slik!"
Hah!
Han skulle bare hørt det, mannen min, i dag - jeg overhørte en samtale mellom noen menn, som ut fra dialekta å dømme kommer fra samme sted som meg. Og hva hørte jeg den ene spurte den andre om?
D'ække bare deg! :knegg:
Jeg har forøvrig flyttet 20 mil fra der jeg er vokst opp, og folk her GLOR når jeg sier at noen knakk armen. For meg er det helt naturlig, men for folk her heter det "brakk" og ikke "knakk", det er jo noe jeg har hatt i dagligtalen min i over 30 år og jeg nekter å gi slipp på det ordet. :snurt:
Det er jo dialekten her eg bur. Og det med hvem har eg ei kjensle av st er vanleg rundt her østlandet. Mellom i staden for gjennom trur eg vert brukt i ein del av dialektane her i Buskerud og i Porsgrunn. Det siste forstod eg ingenting av då eg hørte det før første gong, og eg ber framleis elevane mine om å ikkje skrive det til eksamen fordi det kan vere heilt uforståeleg for sensor.
Jeg er fra annet distrikt, men har nok sagt knakk og mye annet. Men jeg glemmer så fort. Hadde med meg gode kollegaer til mitt hjemfylke, vi slo av en prat og den ble avsluttet "likæns". Jeg holdt på å knekke i latter da jeg skjønte at min ekstrem ekstrovert kollega ble taus.
Og ja Hondacrv, jeg har fått rød kulepenn på ord som ikke finnes.
Hjemme blir vi ikke enige om osten er gul eller hvit. Men nå har eldste lærer fra Sogn, så hun vet jeg ikke er alene, og da er det ikke så flaut eller dumt. Jentene mine snakker type bokmål.
Det sies her i Drammen. Vi er ikke østlendinger, men vi er jo opplært i bokmål, derfot korrigerer vi. MEN selv sier vi 'korsen' for hvilken og hvordan. Vi kan også bruke 'ke' om hva og hvordan. Så rariteter er det nok i mange dialekter.
Ei appelsin
Ei æppel, men et eple
Et hamster
Man knekker beina
Foten går helt på til låret
Støvler er kun gummistøvler, alt annet er sko
Man overnatter ikke, man natter over
Haha! Er raskbøtte søppelbøttte? :knegg: Eller skraldespand som det heter i Danmark? Det er ikke noe galt med kopptue og tannkost, det er bare rart. :fnise: Det heter jo oppvaskhåndkle og tannbørste. :knegg:
Jeg sier mollfat, men det er ikke vanlig i Trøndelag. Mamma plukket opp uttrykket fra koldjomfrua der hun jobbet da hun skulle ha meg. Hun var fra Finnmark.
Tannkost, kopptue, kopphåndduk, raskfat. Støvler er lik gummistøvler, sjystøvler dersom de er ekstra høye, alt annet er sko. Romjul eller mellomjul er hipp som happ. Jeg har gått fra å ha omgangssjuken til å ha farrangen, men undres fortsatt over hvordan det har seg at trøndere har influensa flere ganger årlig mens nordlendinger har det hvert sjuende år, og ellers bare er forkjøla.
Hilsen dialektforvirret nordlending i trødereksil.
De flest av disse ordene har jeg jo hørt, men jeg må si jeg forundres litt over folk som tydeligvis ikke forstår at det er dialektuttrykk og dermed ikke i allmenn anvendelse. Jeg husker det ble himlet over at jeg seriøst ikke forstod hva det ble spurt etter i "Hvor ofte har deres barn farrangen?" på et forum.
I deler av min slekt snakker de kav jærsk, og bruker uttrykk som "vel om" (vaske huset) og "drøs" (snakk).
Kongro er sånne edderkoppgreier som kryper på bakken, jeg har aldri kalt en som har spindelvev for kongro. :gruble: Myhank - er det også dialektuttrykk forresten?
Kongro, ja - jeg kalte jo disse dyra kongro i mange år gjennom oppveksten, takket være mor og mormor som begge var livende redd for dem.
Og farrangen har jeg hatt støtt og stadig.
Trøndersk er artig. :knegg:
For ikke å snakke om trøndersken fra øyrekka mor sin familie er fra. Der ute er det brukt positivt at noen ser feit ut, type "nå ser du virkelig godt ut" - det er et kompliment.
Jeg tilbrakte alle mine barndoms somre på ei av disse øyene. Jeg glemmer aldri den sommeren vi kom tilbake etter at far hadde vært veldig syk året før. Forrige sommer var altså far mager og gusten og skranten. Et år hadde gått, og far hadde fått tilbake helse og hudfarge, og han hadde fått litt kjøtt på beina. Han så rett og slett frisk ut.
En av de første dagene på øya, ble vi innbudt til kaffe hos mors kusine. Da hun fikk se far min, utbrøyt hun, i oppriktig glede, "åh, no e du blitt feit ja, Einar!"
Datteren til mor si kusine, som da hadde bodd mange år på østlandet, holdt på å dø av skam der og da, og kusina til mor kunne ikke skjønne hvorfor vi andre lo så vi grein. :grineler:
Trøndersk er artig og meget uforståelig. Det var mye jeg ikke forstod da jeg gikk på folkehøgskole i/på :confused: Fannrem skal jeg si dere! Det er jo et eget språk i grunnen.
Selv snakker jeg bokmål ... Vokste opp litt i Østfold og mest i Rogaland, og endte opp med en slags blandingsdialekt som jeg bevist utslettet. :kjedelig:
På nordlending, i hvert fall der jeg er fra, er kongero alskens edderkoppaktige greier, både med og uten spindelvev.
Jeg for min del blir smårar når mannen sier et kjeks og et kål og "hendene" om armene, det høres fullstendig idiotisk ut i mine ører. Ikke sikker på om det er dialekt (sunnmøring) eller bare han som har sin egen vri. Særlig det med hender/armer, det høres jo ut som om han har små luffer, med hendene festet direkte på skuldrene. :fnise:
Åh, her var det mange kjente uttrykk. :hjerter: :skaptrøndersk nordlending på østlandet:
Jeg er helt enig med frukt i at trøndersk er artig og til tider litt uforståelig, iallefall til man blir vant til det. Jeg slet virkelig som fersk student i Trøndelag, spesielt når det var flere trøndere (eller romsdalinger og nordmøringer) sammen. Ukjente ord og høyt tempo var ganske utfordrende, men i løpet av de 6 årene jeg bodde der lærte jeg å forstå flytende. :kry:
I starten stusset jeg ofte, feks da moren til en venninne var så fornøyd med å ha bakt hele fire "kak" samtidig i ovnen, og plassutfordringen hadde hun løst ved ikke å bruke "kakform". Jeg grublet intenst på hvilke kaker man kan bake uten form, men skjønte etterhvert at kak = brød.
Og da jeg hadde praksis på et sykehjem var alle nattevaktene en morgen så veldig fornøyde fordi en gammel dame hadde vært så "morsk" på morgenkvisten. Og gleden smittet over på dagvaktene, mens jeg satt som et spørsmålstegn og lurte på hvorfor det var bra at dama var så sint.
Morsk = sprek og i god form.
I min dialekt sier vi "hessig", som i hissig, om det samme, så det er jo igrunnen litt likt selv om det er ulike ord.
Opplevede ofte dialekt forvirring der jeg jobbet tidligere da flere av de ansatte hos meg var sørafra. Farangen og litja var ofte blant uttrykkene de ikke skjønte bære av. Litja sa jeg ofte da jeg omtalte jenta mi, de ante ikke hvem eller hva jeg snakket om. :knegg:
Hvis dette er i Sør Trøndelag, har vi vært på samme sted. Mine besteforeldre er derfra og hadde feriehus der i hele min barndom. Mormor er opphavet til de ordene læreren strøk med rødt. Mine foreldre korrigerte meg ikke, det var jo slik vi snakket i vår familie. Noen andre som har "bokset" deig?
Helt vanlig her i Grenland :nikker: Jeg er i utgangpunktet ikke særlig utpreget i dialekten selv (studert 7 år i Oslo, bestevenn fra Oslo i oppveksten, foreldre som snakker kav "korrekt bokmål"), men av og til kommer noe av særpreget frem :)
Dog ikke "hvem sko" eller "gå inn mellom døra" ;) Barna mine er nok preget av meg primært, for jeg hører at de nok snakker "penere" enn mange av sine venner (blant annet flere -en endinger; tøflene/tøflane). Her i fjorden er det mævvrær og fævvlær også, i tillegg til at mange ting er snålt i positiv forstand. Jeg bruket snålt om hyggelig/koselig lenge når jeg flyttet til Oslo etter videregående, og fikk etter hvert tilbakemeldinger fra medstudenter på at det kanskje var litt uheldig å si at f.eks. en leilighet er "snål" all den tid det betyr "rar" svært mange steder i Norge ;)
Trønderne snakker jo også om "broren", "søstera" og "faren", når de mener broren min, søstera mi, faren min osv. Og jeg trodde konstant at jeg gikk glipp av første delen av samtalene da det ble spesifisert hvem sin bror, søster eller far det var snakk om. :knegg:
Fantastisk. En ting er om de sier dette i Trøndelag, da blir det forstått. På Østlandet ville det ikke ha blitt forstått, men da kunne man ha ristet på hodet og mumlet noe om tullinger som ikke forstår dialekt. Men i Danmark? Tror de på ramme alvor at noen skal forstå det?
Og stemmer det at "barnklein" er fødsel? Eller er det gravid? Jeg lo sånn den gang at jeg aldri helt fikk med meg hva det var venninna mi mente. Men hun omtalte en veldig høygravid dame.
