Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det som skjer i Syria i dette øyeblikk er så skummelt at jeg blir uvel. Jeg er rett og slett redd for hva fremtiden bringer. Og hvem som engasjerer seg. Putin har vel også lovet hevn pga flyet som styrtet for 2 uker siden. Nå som G20 landene er samlet blir IS garantert hovedtema på dette møtet.
Ja, å definere disse religionene som hatreligioner og forutsette at de som bekjenner seg til dem lar seg kontrollere og fortelle hva som er rett og galt oppfatter jeg også som ekstremt.
Jeg er ikke med på premissene dine, Esme. Og det er noe veldig rart ved at slike utsagn kommer i denne tråden.
Jeg mener denne galskapen er bunnet i bl.a. fattigdom, utenforskap og lite utdannelse. Da er mennesker lettere å lede og kontrollere, uavhengig av hva maktsystemet begrunnes ut fra.
Ja jeg gjør det. Jeg blir puttet i en hatkategori sammen med veldig stor andel av verdens befolkning.
Det forsøkes å nyansere i innledningen, men ender opp med et svært reduksjonistisk syn både på hva religion er og på tilhengere av religion.
Jeg kjenner at jeg er kvalm og lei meg over utviklingen, både i denne tråden og i verden. Det er så synd at situasjoner som dette fører til så mye aggresjon. Og jeg kjenner jo på dette selv.
Polyanna, for å svare på spørsmålet ditt:
Jeg opplever IS sin versjon av islam som en ekstremvariant av islam. Det fremgår av artikkelen at det er en ekstremvariant av salafismen, og at mange salafister tar avstand fra den jihadistiske tilnærmingen IS har til islam. Jeg syns det derfor var interessant å se at artikkelen sammenlignet IS med David Koresh. Det betyr ikke at jeg mener at man ikke må ta det med i betraktningen at IS er bygger hele sin ideologi på et ekstremt islam. Det er viktig for å forstå hva det er som driver dem, og hvorfor de har så lett for å rekruttere selvmordsbombere. Hvis du genuint tror på at belønningen for å sprenge deg selv i luften er at du skal komme til paradis for evig tid, og du dessuten mener at det verdslige livet ditt er ganske dritt, da er det lett å spenne på seg bombebeltet og la det stå til.
Nok en gang koker det ned til spørsmålet om hvordan vi kan motvirke at disse sinte, unge mennene blir så sinte at de er villige til å dø for sinne sitt. Og hvordan vi skal få dem til å verdsette det livet de har her nå høyere enn en teoretisk mulighet for å komme til "Paradis".
Utfordringen er at ekstremistiske ideologier har appellert til en viss type mennesker gjennom hele historien, og det vil alltid være mennesker som trekkes mot voldforherligende ideologer, spesielt der disse er karismatiske. Det syns jeg også synliggjøres i denne artikkelen. Disse ideologene er mennesker som er lette å like, selv om de forfekter et menneskesyn og en tro som i journalistens øyne er helt gal. Tenk da hvor lett det er å overbevise noen som allerede snuser på om dette kan være sannheten, og som har behov for klare svar og noen som forteller dem hva som er rett og galt.
Så hvordan motvirker vi dette? Hvordan forhindrer vi mørkemennene fra å lokke bort ungdommene vår med fagre ord og løfter om evig liv. Jeg tror ikke løsningen er meningskontroll, eller forsøk på å kneble religioner, da bare blomstrer de i undergrunnen. Men jeg har ikke noe godt svar, siden jeg heller ikke er i målgruppen. Svarene tror jeg man må man finne hos de som har vært radikalisert og som så har ombestemt seg.
Jeg tror den type hatretorikk overfor all religion er med på å polarisere religiøsitet, og fremmer ekstremisme. Jeg tror i stor grad det er den type mangel på aksept for "normal trosutøvelse" som er med på å skyve folk ut på sidelinjene, sammen med manglende tilhørighet i samfunnet. Det forundrer meg at noen tror det kan være veien å gå.
Jeg vet ikke om jeg har sett bilder av Obama og Putin som ser hverandre i øynene på flere år. Det har vært en total isfront som ikke på noen måte er konstruktiv eller bringer verden fremover. Jeg er spent på hva som kommer ut av disse møtene.
For meg er det begge deler. Jeg synes det er betryggende at de møtes og prater, og prøver å finne en løsning sammen (håper jeg). Men det gjør meg redd også, fordi jeg frykter hva denne løsningen vil føre med seg, og hvilke konsekvenser det kan få.
Jeg tenker at det er et skille mellom det å gi offentlig uttrykk for sin tro (noe jeg tror mange nordmenn syns er pinlig intimt) og å mene at den virkelig bør følges av andre. Det første har jeg ikke så sterke følelser for, selv om jeg syns det er litt pinlig om folk deler noe jeg syns er veldig "intimt", men den andre biten, der en del kristne blir så hoppende forbannet for at andre velger å leve i et homofilt samliv, eller muslimer blir blir "moralpoliti på Grønland", den opprører meg veldig.
Jeg mener ikke dette er en glidende overgang heller. Altså er jeg ikke på den franske linjen der man ikke skal ha synlige kors, men jeg mener vi skal slå hardt ned på det når noen forsøker å gjøre religiøst funderte moraldogmer almenngyldige.
Og så tror jeg ikke helt jeg ser hva Gaia er uenig med meg i. :p Jeg mener jo ikke at "islam er problemet" når jeg sier at ISIS handler om islam. Jeg mener bare at det er nytteløst å bortforklare dem med "frustrerte unge menn", like farlig som det er å bortforklare ABB med "frustrert ung mann". Ideologien deres må forstås og addresseres.
Jeg tror Al-Qaida var mye mer "frustrerte unge menn", faktisk, og disse organisasjonene er veldig ulike.
Når vi har snakket om ABB tidligere her inne, så har det jo vært en ganske sterk konsensus på at ABB ikke kan avskrives som ond gærning, men at man må forstå ideologien han tok utgangspunkt i. Jeg mener at dette er samme sak.
Virkelig? For meg er det motsatt. Jeg er selv ikke religiøs (kall meg en humanistisk agnostiker), men jeg klarer ikke å se at religion i seg selv er en trussel. Det er helt andre mekanismer som ligger bak ekstremisme generelt.
Jeg er heller ikke med på anti-religion-toget, tror jeg. Det finnes gode og dårlige måter å være ateist på, og gode og dårlige måter å være religiøs på.
Mamma har en slektning hun ofte omtaler som "ho er rett og slett ein god kristen", og jeg måtte til slutt si at "jeg tror tante ville vært et godt menneske helt uavhengig av religiøs ramme rundt livet, altså!".
Religion har også en verdi som "felles rammeverk". Det gir verdi og rammer rundt etisk dialog å ha begreper som "nestekjærlighet" i kristendommen eller veldedighet i islam eller menneskerettigheter for humanister.
Hvilke moraldogmer er verdige å gjøres allmenngyldige? Hva skal etikken bygges på? Dersom man ekskluderer mennesker med pliktetisk utgangspunkt fra arenaen hvor fellesskapsetikk skal legges så tror jeg ikke det heller fremmer toleranse.
Det finnes ingen nøytral etikk. Hva vi fremmer som viktige verdier er veldig kulturelt farget.
Når vi fremmer en etikk som i sterk grad sier at "har du lyst har du lov" så kan det ligge et syn på mennesker i bunn som sier at mennesker handler rasjonelt. Troen på hvorvidt og i hvilken grad individer er i stand til å handle rasjonelt har mye å si for etikken. Jeg tror for eksempel at vårt samfunn har en overdreven tro på dette og at det lett kan ende opp med lite solidaritet med dem som ikke lykkes.
Det er kun et eksempel.
Poenget er at det ikke finnes nøytrale fundamenter for bygging av samfunnsetikk og felles normer.
Jeg tror personlig at enkelte etiske absolutter er et godt utgangspunkt i stedet for å pulverisere alt opp i relativisme.
Jeg er helt enig i at man må forstå det ideologiske grunnlaget. Samtidig så tror jeg at ekstremisme har en del fellestrekk, som går igjen. Og at hver gren har noen særtrekk, som man også må forstå, for å få innsikt i bevegrunnen til tilhengerne av ideologien. Til syvende og sist koker det ofte ned til at ekstremistene har en blind tro på at voldelige midler kan forsvares i kampen for egen ideologi.
Samtidig som man ser at forskjellige ideologiske retninger bruker forskjellige ideologiske virkemidler. Og at noen grener har tilhengere som i større grad er villige til å "die for the cause" enn det andre har. F.eks. virker det som høyreekstremister, herunder kristenfundamentalister, i større grad går etter det som i deres øyne er "myndighetspersoner" og etter befolkningsgrupper de anser som "underlegne" (f.eks. Oklahomabombene, 22. juli og kirkemassakeren i USA), mens jihadister går etter "jødene" (supermarkedet i Paris, det jødiske museet, synagogen i København & Bataclan hadde visst jødisk eier), personer som fornærmer dem (Charlie Hebdo), sivilbefolkning og større menneskemengder, hvor døds- og skadepotensialet er stort (9/11, Sharm-el-Sheik, diverse bomber i Bagdad, demonstrasjonene i Tyrkia, markedsplassen i Beirut, restaurantene og fotballstadion i Paris).
Jeg lurer på hvordan det nå er å være en 19 år gammel mann som har flyktet fra krig i Syria eller forferdelig vold i Afghanistan, å ha blitt møtt med piggtrådgjerder og hundsing og nedbrente asylmottak og spytting, at alt som har blitt sagt om "onde vesten" viser seg å stemme, "de vil ikke ha deg, de vil sende deg tilbake til krigen, kom til oss, vi bryr oss om deg, hva var det vi sa?"
Jeg synes dette bildet virker samlende på meg. Og jeg er glad for at det er Obama og ikke Hillary Clinton som sitter der. Hun sa i helgen at dette ikke var USA sitt problem, jeg bare finner ikke igjen der jeg så det.
Jeg var på et møte med Knut Olav Åmås her om dagen, og han minte meg på noe jeg tror er riktig: hatet kommer mest av alt av frykt for å miste hva vi har, frykt for å ikke få det man "har krav på" fra velferdsstaten (f. eks trygdeytelser) mer enn en frykt for religion og flyktninger.
Jeg tror det er mye sant i dette og jeg tror frykt og behov for tilhørighet er noe av det som driver den verste ekstremismen også i sterk grad.
Så er det også noe med trygghetsbehovet som er litt ulikt fordelt blant mennesker. Noen har veldig mye sterkere behov for satte rammer rundt seg, selv om disse rammene kan være en illusjon.
Jeg har reagert en del den siste tiden på hvordan journalister dekker flyktningesituasjonen. Valgene journalistene tar når en sak blir formet har så utrolig mye å si med tanke på å forsterke eller dempe frykt og hat blant lesere.
Jeg tror ingen religiøs leder her til lands har større makt enn journalister i riksdekkende media med tanke på holdninger rundt flyktningesituasjonen og hvordan den skal møtes. Vi går likevel mange av oss med en illusjon om at journalister skriver såkalt nøytralt. Religiøse ledere er lettere å arrestere siden de tross alt pr def bedriver normativt arbeid.
Ikke minst har de utrolig stor makt når det gjelder hva som til enhver tid er på dagsorden, ikke bare retorikken rundt. Etter hva jeg har forstått på diverse rikspolitikere, er de enda mer oppgitt over akkurat det aspektet for tida enn vanlig, fordi de synes det både er ensidig fokus og ensidig vinkling.
Ja, kanskje. Jeg har bare ikke tro på Putin, uansett. Kjenner jeg. Uten å bli for konspiratorisk, begge disse nasjonene har store interesser i Syria i form av våpensalg, det gjør nok ikke situasjonen enklere. :(
Jeg er enig AnneC, bildet bringer litt håp.
Jeg sa til mannen på lørdag - takke f@#n for at ikke Bush eller noen ala Trumph sitter i lederposisjon nå.
Uavhengig av religion, mennesker av hel ved er å foretrekke i mine øyne. De som ikke lar seg styre av religiøs overbevisning, men av gode verdier på alle plan.
Jo, jau. Men Obama er ingen fredsdue akkurat, altså. Det er vel ingen som så aktivt har henrettet folk på fremmed jord uten lov og dom som det han gjør. Rett nok fordi han er den første som har hatt virkelig god teknologi for det til rådighet, da, men lell.
Jeg, som kanskje har litt innsikt i begge organisasjoner, mener dette har snudd, og AQ (Al Qaida forkortet) ikke er det lenger, den rollen har ISIS/Da3sh overtatt. De er mer frustrerte unge menn nå, mens AQ har tatt en helt annen posisjon og gått over til sitt opprinnelige formål, å drive forsvarskrig der det trengs i muslimske områder. Ja, AQ har hatt hauger av frrustrerte unge menn med seg, men ideologene bak er ikke det. Hos ISIS har de derimot kunnet blitt store ledere, eksemplet fra Norge, Bastian, er jo ganske kjent.
De er en spesiell type salafister, som kalles khawarij, som er en "sekt" som har eksistert siden Profetens tid, mer eller mindre, eller like etter hans død.
Mange salafier er faktisk imot IS, meg selv iberegnet.
Ett av AQ sine mål nå, er vel å involvere seg i Burma, Sentral-Afrikanske republikk, osv. Dette er han som nå leder AQ sin ideologi. Der muslimer bevisst undertrykkes pga sin tro.
De er forsåvidt en type khawarij de også da, så stuerene er de selvsagt ikke, men de har gått litt mer vekk fra den derre "enten så er du akkurat som oss, eller så er du en vantro" som de hadde før, da de kanskje var mer influert av "sinna unge menn".
Og de har vistnok sagt at de ikke skal angripe i andre land, men kun angripe soldater der de involverer seg. Feks om det var amerikanske soldater som forsvarte buddistene i Burma, så tar de soldatene der, de skal ikke ta hevn på amerikanske soldater i Tyskland, USA eller Irak på grunn av Burma.
Beklager, jeg er ikke så akademisk av meg når jeg skriver. Når noen sier at Da3sh/IS er salafister, følte jeg for å påpeke at det er sånn at store deler av salafi-bevegelsen er imot IS, sånn at ikke folk tror at alle som kaller seg salafi, er for IS.
"Faktisk" fordi IS også er salafier, selv om de er en sekterisk salafi. Og "faktisk" fordi det virker som resten av verden tror at de støtter voldsbruken til IS, noe de fleste salafier "faktisk" ikke gjør. (Og så håper jeg du mente det, og ikke var ironisk).
Nabbe, så kjipt at du blir truet. Det er ikke greit.
For øvrig syns jeg dette innlegget fra Hege Storhaug var interessant. Hun er en person som jeg har store problemer med å ta seriøst, fordi jeg syns hun er så ekstrem i sin frykt. Men hun beskriver er skille mellom den islam som ble etablert under profeten og religionsetablereren, og den religionen som ble videreutviklet årene som hærfører og politisk leder, som jeg ikke var kjent med. Det virker også som hun har sluttet å skjære alle muslime over en kam, siden hun nå skriver om "ekstrem-islam". Er det noen som vet om dette er et skille man finner igjen innenfor de forskjellige retningene i islam?
Jeg skrev vel også at jeg har store problemer med å ta henne seriøst, og umiddelbart avskriver jeg det hun påstår. Men jeg tenker samtidig det er skummelt å ikke være oppdatert på hva alle frontene mener. Og det virker jo som om hun også har noe støtte blant noen moderate muslimer. Det var derfor jeg lurte på om det var noen her inne som kunne gi en analyse av det hun skriver, siden jeg ikke har kunnskap nok om religionen islam til å se om de få tingene hun skriver som virker vettugt faktisk er det.
Og jeg ga Nabbe en klem fordi jeg synes det er horribelt at man skal trues fordi man skriver hva man mener på et åpent forum. Av respekt for tråden skrev jeg ikke noe mer om hva jeg synes om mennesker som truer andre.
Det var forresten en fin video på Facebook I går om en mann (muslim) som stod på gaten med bind for øynene og et skilt der det stod (sånn ca) "jeg er muslim og stoler på deg, stoler du på meg?". Han fikk over 140 klemmer fra forbipasserende.
Jeg er veldig enig med alle som mener at man kun kan motvirke rekruttering til ekstreme miljøer med respekt og inkludering. Begge veier.
Det, og å bombe IS tilbake til den middelalderen de hører hjemme i.
Men apropos bombing: Hva tenker dere om den franske journalisten som var fange hos IS i 10 måneder, og som sier at bomber bare vil gavne IS? At det er slike reaksjoner de ønsker seg for å mobilisere "sympati". Han sier at samhold er det IS frykter mest. Da tenker jeg umiddelbart samhold mellom alle mennesker, og alle typer livssyn og religioner. Jeg skulle ønske muslimske ledere var enda raskere ute med å tydeliggjøre avstanden til voldelig og ekstrem islam.
Lederen for Islamsk Råd satt jo i nyhetssendingene på TV2 dagen etter terroren i Paris og tok avstand fra terroren som har blitt gjort i hans religions navn.
Jeg frykter at han har rett. At bombene bare er med på å forsterke følelsen av "Vesten mot resten" også blant de fredelige innbyggerne i Midt-Østen, som burde være våre allierte.
Jeg synes det var en fin kronikk, og så lurer jeg på om vi har snakket litt forbi hverandre. Mitt poeng, eller hva man nå skal kalle det, er ikke at disse personene ikke har noe med islam å gjøre. Poenget mitt er mer at hvis vi hadde byttet ut islam med kristendom, men beholdt all politikk og historie, hadde det ikke gjort noen forskjell. Da hadde disse vært kristne terrorister, ikke muslimske terrorister.
Argh. Jeg klarer ikke formulere hva jeg mener. Skjønner dere hva jeg mener? :gruble:
Jeg tror det er veldig viktig at vi ikke prøver å forstå gjennom sekulære, vestlige øyne. Ikke fordi vi dermed skal legge skylden eller ansvaret på vanlige muslimer, men fordi vi mister minst én dimensjon. Og jeg er hellig (sic) overbevist om at løsningen kommer fra muslimsk hold. Vi kommer ikke til å redde verden.
jeg skjønner hva du mener. Eller jeg tror jeg skjønner det - fordi det jeg mener er at det er ekstremismen som gir seg slike ekstreme utslag, ikke islam. Derav min ammenlikning med Ku Klux Klan. Og ABB.
Dette er jeg helt enig i. Det kommer sjeldent noe godt ut av at folk (med makt) sier at se på oss, gjør som oss, bli som oss, så blir alt så bra, atte. Klart løsningen må komme via dem ekstremistene deler religion med. Eller nasjonalitet - eller noe annet de opplever å ha felles.
Men samtidig er det dumt å prøve å forstå ABB, og forebygge mot flere av hans sort, uten å anerkjenne at han ikke bare var ekstremist, men en nynazistisk og antifeministisk ekstremist. Begge dimensjoner må med.
Mm. Og jeg syns det er utrolig bra at muslimer setter foten ned og nekter å la andre definere hva som er "bra nok" muslim. Selv om det kommer med en veldig høy kostnad, som Nabbe demonstrerte tidligere i tråden.
Jeg syns dette veldig dogmatiske religiøse synet har blitt veldig moderne innen mange religioner de siste årene, både kristendom og jødedom (spesielt i USA) for eksempel. Mange som tidligere har sett på seg selv som relativt sekulariserte, eller har hatt et ganske distansert forhold til egen tro har aktivt gått inn og følger ganske strenge regler for seg selv og sin tro. I tillegg så har man jo denne intense romantiseringen av det tradisjonelle, mannen som familiens overhode, redsel for nakenhet etc. som gjennomsyrer samfunnet generelt.
Men svært få legger vekt på at han selv så på seg selv som kristen, og at det var et viktig aspekt for ham i hans idealisme. Nå har han tydeligvis skiftet til å tro på Odin, riktignok. :gal:
Det er ikke bare å bytte ut sånn og det å komparere der kan gjerne slå feil ut.
Måten man begrunner noe ideologisk er så grunnleggende ulikt og i møte med muslimsk relatert terrorisme må man ikke bruke for mye tid på andre religioner, men gå inn i de mekanismene i islam for å finne løsninger.
En kjempeutfordring i forhold til nasjoner dominert av islam er sterke føringer mot religionsfrihet. Midt i det som skjer nå tror jeg noe av det viktigste vi kan gjøre er å holde samtalen om dette gående og også holde det høyt i dialog med både islamske politiske strukturer og religiøse strukturer.
Ja, det er sant, og i kombinasjon med denne forbannede machokulturen som blomstrer i noen land, og den "stakkars oss menn i en feministisk verden"-greia som får blomstre i Vesten. :gal:
Og: Jeg leste en artikkel om abortklinikker i USA, nylig, den fulgte en som var den eneste klinikken i sin stat, og alle de som jobbet der bodde i andre stater og fløy inn, pga dødstrusler. I USA!
Jeg har aldri fått tak på hva det kristne skulle være i hans idealisme? Fremmedfrykten, rasismen og kvinnehatet er det lett å se, men noen kristen idealisme? Hvilken da? (det kan være det er noe der jeg ikke har sett, eller som har vært oversett, altså. Det er det i så fall også viktig å forstå, selvsagt.)
Nei men ideologiene er formet veldig ulikt og jeg tror det er blindspor å henge for mye i akkurat det.
Det finnes hinduistisk og ateistisk fundert ekstremisme også og det er menneskelig sett fellestrekk med tanke på hvordan ekstremisme funker og hvordan man selektivt bruker omtrent hva det skulle være, men her tror jeg en del fokus bør brukes på de sidene av islam som brukes og forsøke å få en dialog med ledende krefter der med tanke på helt grunnleggende rettighetstenkning.
Det er veldig få livssynsmessige ideologier som har så stor dominans i land uten religionsfrihet som islam. (Nord Korea er definert ateistisk, men er ikke like stort). Jeg tror man der bør utfordre muslimske ledere og politiske ledere på nettopp slike grunnleggende spørsmål.
Det finnes både kristne, jøder og buddhister, ateister, politiske ideologer som ønsker samfunn uten denne friheten, men det er virkelig en utfordring generelt i islam, både konverteringsspørsmål og religionsfrihet.
USA strammer inn enormt på abort, og det jeg mener er ekstremistiske syn på begrensning av ytringsfrihet (av venstreradikale i hovedsak), friheter knyttet til kjønn, rase og religion virkelig blomstrer. "The war on Christians" har jo blitt et begrep. Når den svarte kirken ble angrepet av han gærne sørstatsekstremisten ble fokuset raskt flyttet fra at det var et rasistisk angrep, til at det var et angrep på de kristne. Obama er et angrep på de kristne. Flyktninger er at angrep på de kristne. Abortklinikker er at angrep på de kristne. :gal:
Jeg må innrømme at jeg ikke har greiene hans helt fremme i pannebrasken, men han var veldig på å definere seg selv som kristen (også har man jo hele den romatiseringen av tempelriddergreiene, som har utspring i kristendom), og han mente helt klart at den kristne kulturarven var truet av feminister og utlendinger. Veldig mange av kommentarfeltgærningene trekker også frem kristendom og kristen kulturarv som viktig, se bare på helvetet som setter i gang hver gang en eller annen dust legger ut falske historier om at ulike kristne tradisjoner skal kuttes ut pga muslimene.
Greia er vel at jeg syns at disse representerer de jevne kristne like lite som ekstremistene representerer den jevne muslim. Ikke utgjør de særlig mange muslimer heller, for den saks skyld. Som jeg har påpekt et par ganger tidligere i tråden, jeg tror vi snakker litt forbi hverandre når noen av oss sier at det ikke har noe med islam å gjøre, og blant annet du sier at det har alt med islam å gjøre. Jeg tror det går mer på hvordan vi utrykker oss framfor en reell uenighet. I tillegg er jeg svært opptatt av hvordan ekstremisme oppstår, uavhengig av ekstremistens kulturbakgrunn, for den er lik altså. Fremmedgjøringen er sentral. Og ironisk nok er som regel målene deres temmelig like; radikale, feminister, ytringsrihet (fra radikale) og De Andre skal kontrolleres og utryddes.
Tallullah... Et problem er at konverteringsproblematikk og religionsfrihetsspørsmål ikke bare handler om de man regner som ekstreme. Det er kjempevanskelig tematikk også blant dem man regner som moderate muslimer her til lands.
Ser den. Men jeg er litt usikker på hva "problemet" egentlig bunner i. Er det egentlig religionen, eller er det religionen som en identitetsmarkør? Og hvorfor bruker man religion i større og større grad som identitetsmarkør? Og i hva slags samfunn har egentlig en slik fundamental religonsoppfatning oppstått? Jeg syns det er så vanskelig å trekke ut religion som årsaken, og ikke bare et verktøy eller symptom på noe helt annet. Om man ser på landene der islam er dominerende så er de så utrolig ulike vårt samfunn med tanke på struktur, utdanningsnivå, levekår og slikt. Jeg syns det virker tilnærmet umulig å peke på én årsak til at folk får en dogmatisk og lite tolerant religionsoppfattelse.
Det er umulig å peke på en årsak. Det jeg tror er viktig er å se på hva innenfor ideologien som brukes (eller misbrukes) og også se på elementer i ideologiene som kan gjøre at slike tendenser letter kan utbres. Der tror jeg man må se både på ekstrem sekularisering og på vanskelige religiøse spørsmål samtidig.
Religions og politisk ideologiske dialoger har vært alt for lite utfordrende synes jeg.
Jeg tror "er religionen problemet" er et sidespor, og jeg forstår godt at mange reagerer hvis det er det som er tokningen av at man må ta utgangspunkt i at dette er islamsk fundamentalisme, ikke hvilken som helst fundamentalisme. Både problemene kristen fundamentalisme skaper, og grobunnen for den, er veldig forskjellige.
Poenget må være å klare å forstå og reagere presist, ikke å fordele skyld mellom religionene.
Her er nok en kronikk, denne gangen av Linda Noor, som jeg synes er god når det gjelder hva som trekker unge mot IS, med fokus på identitet og tilhørighet:
Denne slo meg litt nå. Ei bekjent på FB skrev dette i en debatt om aktiv påmelding til skolegudstjeneste, om Humanetisk Forbund:
Det dukker opp noen fronter jeg ikke har sett før. Mulig jeg har levd i en beskyttet boble, men jeg er vant til en mer "live and let live"-holdning. Her er det en småparanoid "dem mot oss"-argumentasjon som skremmer meg litt, og jeg lurer på hvor vanlig dette er rundtom. Det er jo ikke akkurat et godt utgangspunkt for fredelig sameksistens.
Jeg tror at holdninger som dette vil øke i omfang dersom det offentlige rom skal gjennomsekulariseres og ikke har plass for religiøse uttrykk. Radikalisering skjer om man føler seg truet.
Det kan man også si om enkelte ekstreme HEF-ere. Der hvor man føler seg sterkt nok utfordret livssynsmessig i det offentlige rom blir frontene hardere.
I møte med dette tror jeg vi har mer å vinne på å ha noen felles normer som er grunnleggende og hvor man forsøker å få flest mulig med på premissene, men ut over det ha stor toleranse for ulike uttrykk.
Det som dessverre ofte skjer nå er en tilstrebing av en nøytralitet som ikke finnes og deretter krenkelseshylekor for bagateller.
Enig. Tvangssekularisering gjør ikke folk mindre religiøse. Men om man skal ha et samfunn som er nokså sekularisert i formen (og det er lite tvil om at det gir de beste samfunnene), så må det være full religionsfrihet, men overhodet ingen toleranse for at religiøse skal få begrense andres frihet. Nettopp for å unngå at det blir sånn som i USA hvor en begrensing i de kristnes rett til å diskriminere andre sees som et angrep på religionen deres.
Litt av det som er problemet i usa, hvor religion er helt ute av skole og all kunnskap kommer fra trossamfunn selv er at man får veldig begrenset kunnskap om både egen og andres regioner - man får vite det kirken/moskeen mener man trenger å vite. Jeg følte meg vesentlig mer opplyst enn mine dypt religiøse amerikanske venner, for å si det mildt.
Dette åpner jo for at man kan indoktrinert mht egen religion, men også feilinformerer om andres. Farlig, farlig.
Jeg synes det er viktig med balansert undervisning hvor ungene ikke bare får kunnskap om religion på våre livssyns premisser, men også får noe kjennskap til religiøs praksis dog uten å være nødt til å praktiske selv.