rine sa for 8år siden:

Jeg må innrømme at jeg blir litt :skeptisk: når jeg leser at alle er rørende enig med hypokonderlegen i den andre tråden om at vi bruker for mye tid på våre små problemer, mens mange av de samme personene ikke ser at det litt for ofte er det det handler om når det kommer til sykmeldinger også. Når vi kjenner for mye på vondtene og tankene våre, går det sånn. :nemlig: For ikke så snakke om hvor god tid man får til å kjenne på vondter og tanker når man faktisk har tid til å gjøre det hele dagen.

Billa sa for 8år siden:

Ja, jeg vet at regjeringen Solberg også nå rett og slett gjennomfører/har gjennomført en del endringer som flertallet i Stortinget har bestemt tidligere , og at de derfor kanskje egentlig er pianist og ikke komponist (ex uførerform osv).

Bekymringen min går kanskje mer på om ting plutselig stopper opp, og igjen skal utredes på nytt og på nytt (eks sykehuslokasjonsdebatten på Vestlandet) - men det kan kanskje like gjerne være mine fordommer mot prosesser og TTT i det offentlige ;)

Niobe sa for 8år siden:

Det blir to forskjellige debatter for meg. Selvsagt er det en fordel om egentlig friske mennesker lærer å leve med de vondtene de har, og slutter å kjenne etter hele tiden. Men når man har et reelt helseproblem, så kommer jo også diskusjonen om hvordan de skal håndteres, både på person- og samfunnsnivå til gjelde. Wilhelmsen har jo selv vært lam i bena en periode. Jeg tror ikke han våknet og tenkte "pyttsann, det må jeg bare ikke kjenne etter på", og slepte seg etter tenna ut på badet og kom seg på jobb.

Luftslottet sa for 8år siden:

Niobe, for en fantastisk visualisering. :rofl:

... mens andre igjen må lære seg å kjenne etter så de ikke klasker rett i veggen/får hjerteinfarkt/må akuttopereres fordi de er vant til å tenke at alle helsetilstander går seg til, såpass får man tåle, osv., også de som burde vært tatt på alvor. Jepsi pepsi.

:filer:

nokon sa for 8år siden:

Wilhelmsen jobber kognitivt med mestring i praksisen sin. Det er jo nettopp det eg etterlyser som tiltak i staden for å kutte i sjukelønn over heile linja.

Eg har sjølv jobba kognitivt med smertemestring med Peer Staff, forfattar av boka Når plager blir sykdom. Dette har gitt meg eit mykje høgare funksjonsnivå, tross kroniske smerter, fordi eg har lært kva eg skal kjenne etter på og kva som "bare" er vondt. Mi erfaring er at det er mykje lettare å bite tennene saman tross smerter, dersom ein veit at dette blir ikkje verre (eller betre), enn dersom ein går rundt og frykter at det er noko alvorleg gale. Og her trur eg det er veldig mykje å hente - men for at slikt arbeid skal ha effekt på sjukelønnsstatistikken, må ein jobbe med kompetanse og kapasitet i helsevesenet.

Polyanna sa for 8år siden:

(Feil tråd)

Niobe sa for 8år siden:

Nei, det var Rine som dro den andre tråden inn i denne. Jeg tok det videre.

Polyanna sa for 8år siden:

Ja, det var det som lurte meg. :nemlig: Men jeg syns svaret mitt passet bedre i den andre tråden, så jeg flyttet det.:)

Strå sa for 8år siden:

Takk, da skal jeg sikkert klare å lete dem opp.

Men landet vårt har allerede satt i gang incentiver for å få folk til å finne aktivitetsevnen sin, man risikerer å miste eller får redusert sykelønn dersom man ikke prøver å finne ut av det etter noen uker med sykemelding. Det var i hvert fall slik jeg forstå NAV og arbeidsgiver da jeg var langtidsdeltidssykemeldt for tre-to år siden. Er det ikke det dialogmøtene er til for.

Det som bekymrer meg er at de med dårligst økonomi igjen er de som må betale gildet, mens rikfolka får mer i skattelette enn de gir partiene sine i gaver. Statsansatte og folk med høye lønninger i privat sektor har oftest avtaler om full lønn uansett.

Jeg tror at det er de med lavest utdanning, lavest sosial kompetanse og dårligst forutsetning til å komme seg opp av sykesenga er de eneste som blir rammet av redusert økonomi under sykdommen sin. Og som dermed får en tilleggsbelastning som gjør at det tar lenger tid å bli (helt) friske.

Billa sa for 8år siden:

Det er mulig - men det handler egentlig ikke om hva som er rettferdig eller urettferdig når det kommer til at pengene ikke strekker til. Sånn sett så har jo de som tjener mest også bidratt mest, og kunne argumentert utfra det. Jeg er helt sikker på at det kommer endringer - og jeg er sikker på at alle vil merke det (uavhengig av størrelsen på lønnsinntekt).

Det er krav til samarbeid og det er krav til dialog. Du skal dog trenere prosessen ganske kraftig før det får noen konkrete konsekvenser, og så er det jo alltid sånn at legene kan bekrefte så helsemessige vektige grunnet at man overhode ikke kan bidra. Og da kan hverken NAV eller arbeidsgiver gjøre så mye.

Vi har gått rundt elefanten i rommet i mange, mange år. Vi har prøvd utrolig mange ting for å få sykefraværet ned, og det har vel ikke egentlig hjulpet så voldsomt? Det har vært samarbeidsprosjekter i bøtter og spann, dialog, rehabilitering, tilskudd, gruppetilbud, atbeidslivssenter, koordinatorer, nye sykmeldingsregler, overgangsordninger, raskere tilbake, aktivitetsplaner...

Jeg har vært arbeidsgiver i 15 år, og har hatt min dose av alt det ovennevnte. Det har vært en reise. Jeg er alltid tro mot NAVs "flavor ofte the month"-opplegg, og har laget og sendt inn flere aktivitetsplaner og møtereferat enn jeg kan telle, men jeg har - ærlighet talt - ikke tro på at leger, NAV eller arbeidsgivere kan gjøre alt alene.

nokon sa for 8år siden:

Eg las gjennom heile denne tråden på ny i går, fordi eg ønsker å ta tilbakemeldinga di til etterretning. Men eg forstår rett og slett ikkje kva det er du reagerer på.

Eg reagerer på at du tillegg meg stråmannstaktikk. Eg veit veldig godt kva det er, og vil gjerne unngå det, men eg klarer ikkje finne konkrete eksempler på dette i tråden her.

Eg reagerer og på det du seier om "når noen skriver noe du ikke liker". Ein diskusjon handler for meg ikkje om å like eller ikkje like, men om å vere ueinige i aspekter med sak. Det eg ikkje liker i denne diskusjonen, er ikkje konkrete synspunkt. Eg misliker ikkje at vi er ueinige og dersom vi er inne på retoriske grep som ikkje er hensiktsmessige og gjer det vanskeleg å diskutere, er det å hevde at ein meiningsmotstandar "ikke liker" påstander ein er ueinig i, ganske høgt oppe på lista.

Eg opplever denne diskusjonen vanskeleg fordi det er mange moment som ikkje blir besvart.

Smerteterskel blir for eksempel nemnd som ein genetisk faktor, i studiet frå FHI, og her er eg faktisk einig med deg. I staden for å kommentere studiet som viser at det er ei rekke faktorar knytta til personlegheit og helse som går i arv, svarer du at eg "nærmest benektet at sosiale årsaker har noe å si". I mi bok er dette ein stråmann. Og i og med at du er opptatt av smerteterskel sjølv, reagerer eg på at du ikkje viser vilje til å sjå på desse andre faktorane i det heile tatt.

Eg forsøker og å stille spørsmål ved helsevesenet si rolle i dette, både når det gjeld ventelister og når det gjeld legar si myndigheit til å la vere å skrive ut 100% sjukemelding til ein person med 80% funksjon, slik du presenterer i ditt eksempel tidlegare i tråden. Dette lar du òg stå ukommentert.

Dette er konkrete eksempler på ting som gjer at eg opplever at diskusjonen blir vanskeleg. Eg trekk fram moment eg ser på som viktige, som ikkje blir besvart. Samtidig fastheld fleire at det står og faller på den sjukemelde sine haldningar.

Eg har verkeleg forsøkt å ta kommentaren din til etterretning og gå gjennom diskusjonen for å finne ut kor eg framstår som vanskeleg å diskutere med, men eg klarer ikkje finne dei eksempla sjølv. Eg ser at vi er ueinige om ein del sentrale aspekt, men det er ikkje det same som å ikkje like. Og dersom eg skal kunne gjere noko med det du kaller for stråmannsteknikk, vil eg gjerne at du viser meg konkrete eksempler på dette. Men eg er eigentleg meir interessert i at du kommenterer argumenta rundt legane si rolle og ventelisteproblematikken, for dette ser eg på som viktig aspekt ved saken, som foreløpig står ubesvart.

nokon sa for 8år siden:

Dette er veldig godt og relevant om korleis behandlingsapparatet fungerer for den gruppa som blir mest kritisert i debattar som denne.

www.bt.no/btmeninger/debatt/Vilkarlig-psykologhjelp-323339b.html

rine sa for 8år siden:

Ikke i det hele tatt. Det berører selve kjernen av hvorfor Norge troner på sykefraværsstatistikken, tror jeg.

Katta sa for 8år siden:

@karensdager. Jeg var på kurs om oppfølging av sykmeldte forleden dag, og de kunne melde om at karensdager øker fraværet. Hvorfor? Jo, da vil folk være sikre før de prøver seg på jobb igjen når de først har tatt den utgiften. Dessuten er det legemeldt lengre fravær som er hovedproblemet sa de.

rine sa for 8år siden:

Det har vel allerede blitt sagt i denne tråden, tror jeg.

Nenne sa for 8år siden:

Det blir litt som tredagers egenmelding versus IA-bedrifter der man kan ta enkeltdager. Mange blir hjemme alle tre dagene når de først har "kastet bort" en egenmeldingsperioede.