Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Du er ikke den første eller eneste som bruker det uttrykket om distriktsnorge. Gokk eller huttiheita er også hyppig brukt.
Det er ellers mange som har blitt tvunget til å ta seg jobb i andre sektorer enn den de egentlig tenkte på da de utdannet seg, på grunn av tilbudet der de bor, ektefellens jobb og andre forhold. Den siste jeg kjenner personlig er en venninne som er utdannet sivilingeniør, som nå jobber som realfagslærer i videregående fordi hun ønsket å flytte tilbake til sitt hjemsted oppi dalom. Jeg skjønner at mange vegrer seg, eller av ulike grunner ikke ønsker det, men det er trolig flere som hadde hatt muligheten, om de bare ville.
Ja, men vanlige problemstillinger når fattigdom og forskjeller mellom fattig og rik tas fram i media. Det var et lite hjertesukk angående at de aller fleste diskusjoner, historier eller kronikker om fattigdom i Norge koker ned til å handle om Oslo vest vs Oslo øst, og problemstillinger som i stor grad er begrenset til befolkningen i Oslo og nabokommunene. Og dette er enda en slik.
Det er ikke helt riktig Lille *My. Det er mange småbyer og småsteder i Norge som har mye tilsvarende problematikk som Oslo. Du har snobbesteder-og folk i Sandefjord, Tønsberg, Jessheim, Oppland og Drammen. Og også i Oslo Øst. Det er gjerne delt inn i hvor du bor i området, hvor fint hus og bil du har, hvilke merkeklær du og barna har, dyrt sportsutstyr, hytte og fritidsinteresser som er "riktige". Alt i sum som gjør det vanskelig for de med dårlig råd og lite ressurser.
Det er jeg helt enig i. Selv om det er lov å undre seg over hvorfor folk velger noe som setter dem i en kjip situasjon, er det også lov å være bevisste på at det gjør vi alle en gang i blant. Og noen er i situasjoner i utgangspunktet som det er vanskelig å sette seg inn i - og så blir det hele så uforståelig for vi, med det overskuddet, ressursene og nettverket vi har ville aldri valgt sånn. Ofte gjør man stien temmelig smal for andre - og det er ikke sikkert en skjønner det selv en gang.
For det første er jeg rørende enig med Maverick gjennom tråden her.
Dette er en bok jeg ikke kommer til å lese, det høres ut som jeg kommer til å bli irritert av den :sparke:
Men for det andre - akkurat det du skriver der, Tjorven, ble jeg sittende igjen med etter å ha lest artikkelen.
Jeg er så lei fokuset på å sammenligne seg med andre. Og her tror jeg det er måten artikkelen er skrevet på som grer meg litt mothårs. Det er jo som å sammenligne epler og appelsiner, forskjellig bakgrunn, forskjellige forutsetninger, forskjellige liv, forskjellige valg. Hvorfor skal man være så opptatt av hvordan alle andre har det hele tiden :sparke: Hvorfor skal det telles sydenturer og boblejakker og UGG-boots, who cares??(altså, jeg skjønner at folk åpenbart gjør det. Men jeg har aldri skjønt helt hvorfor. Eller jeg skjønner hvorfor teoretisk, men jeg forstår det ikke liksom, fordi jeg bryr meg 0 selv).
Skam-begrepet. Jeg forstår ikke det heller jeg. Hvorfor i huleste skal man skjems for å være den man er. Jobbe litt mer med selvfølelsen og drite i hva alle andre måtte tenke. Dette er jo strengt tatt slett ingen fattigdomsgreie - men en gjennomgripende problemstilling.
Og hvis man ikke har råd til å bo skikkelig på ... Nordstrand var det? Så får man flytte da. Det er jo så enkelt. Skaffe seg en jobb som er god nok og se på det som en overgang (sa reven, han ble flådd).
Det er Steinerskole på Eidsvoll og (hvis den ikke er nedlagt nå) og der er det hvertfall billigere å bo. For eksempel. Får man ikke jobb som det man vil, får man ta jobben man får. Er det ikke så enkelt da? :gruble:
(også innser jeg at jeg har noen fordeler med å ha en sønn som forblir et barn til evig tid, så dette er en karusell vi aldri kommer til å delta i, for min egen del er det jo helt uniteressant og for hans del vil det aldri bli vesentlig)
Nei det skjønner jeg. Men da må man jo faktisk prioritere, og det kan hende at alle ønskene man har ikke er overens kompatible. Skal man ha drømmejobben (eller jobb innen eget fagfelt), eller steinerskole til ungen, eller stor leilighet, eller relativt god råd ift naboene, bo i sentrum, eller bo nær skogen, osv osv. Prioriteringer.
Jeg er redd jeg bidro til det, med avsporingen min. :sorry:
Men jeg prøvde å si noe i innlegget mitt før det, om nettopp det, at hvis denne diskusjonen skal være interessant, så bør den løftes til å handle om relativt fattigdom generelt, hvordan den oppleves og hvordan man kan møte den opplevelsen. Og da er en subjektiv fortelling om hvordan det oppleves og hva man lærer av det og tenker om det (som er det jeg oppfatter at boken handler om, selv om journalisten har valgt en "stakkars menneske"-vinkling), et godt innspill og en tankestarter.
Det er forskjell på dårlig råd og fattigdom synes jeg. Det å kunne prioritere er egentlig for en del en luksus. En del føler de aldri kan prioritere og da blir det kjipt å alltid måtte ty til aller kjipeste løsning når det ikke betaler seg i form av et annet gode. Jeg kjøper gjerne brukte møbler og barneutstyr for å ha bedre råd til å dra på ferie f. Eks. Når du hver eneste gang må kjøpe euroshopper, europris, hjemmeferie, brukte møbler og gammel skranglekasse av bil så skjønner jeg at fristelsen blir stor til å handle på kreditt for eksempel. Veldig mange bruker mer enn de har råd til og så baller det på seg. Har møtt mange som søker nødhjelp og så ser vi at de handler mat på deli de Luca, spiller på nett og kjøper vin/ røyk. De gir rett og slett litt opp. Og situasjonen blir bare verre og verre for de gang på gang tar ukloke valg som ikke bare går utover dem selv, men også barna.
Har jobbet i Nav i både by og bygd og det er forskjell på hva som oppleves som fattig. På bygda bor mange i store hus og her er det flere forespørsel rundt bolig. De ønsker hjelp fra det offentlige til å skaffe hus med nok soverom til alle barna selv om de da er uten jobb, gjeldsproblemer og fire barn.
I byen var det mer etterspørsel etter dyre bursdager, opplevelser, turer for barna i fokus. På bygda feirer jo nesten alle bursdagen hjemme for det finnes ikke
Megazone eller bowling, mens i byen tilsier boligprisene at selv middelklassen kan bo trangt og dermed mer "akseptert".
Spørsmålet er hvilken standard skal det offentlige sørge for? Og hva kan vi som hvert enkelt menneske bidra med for å sørge for størst mulig inkludering til tross for ulik økonomi. Synes polyanna har mange gode innspill.
Jeg har ikke lest boken, og fikk ikke lest innlegget i HI, men jeg har gjort meg noen tanker om temaet. Snart 15 år med barn i barnehage og skole, gir en innsikt i påvirkningsmuligheter og mulighet til å bruke "stemmen" min til å legge lista lavt på deltagelse og gjøre økonomi minst mulig avgjørende i skolehverdagen.
Jeg er veldig bevisst min rolle som norsk middelklasse med romslig økonomi, og tenker at det viktigste jeg kan bidra med er å være bevisst på signaler om at ikke nytt og dyrt og ekstravagant er det eneste gangbare for barn i grunnskolen. Jeg sender ofte klær til mormor for lapping, og selv om jeg har til gode å se særlig mange andre barn med lapp på knærne her i området, så liker jeg signalet det sender. Omsorg og fornuft :)
Jeg tror alle mennesker har en ting felles og det er at de ønsker det beste for barna sine. Det er lett å sitte oppe på sin høye hest og fnyse av valg andre mennesker tar, som kan virke påfallende "dumme", i alle fall slik de fremstilles i media. Men ofte er det sammensatte og gode godt gjennomtenkte årsaker til at folk tar slike valg i livet.
Hvis denne kvinnen bodde på Bjølsen for mange år siden så vil jeg tippe at det å flytte var av hensyn til skole og oppvekstmiljø for barnet sitt.
Jeg lurer på hvor mange som hadde dømt denne kvinnen på samme måte hvis hun f.eks. var en somalisk alenemor som flyttet fordi hun ville ha barna sine inn i en "bedre" skolekrets og et annet nabomiljø hun mente ga barna bedre oppvekstmiljø?
I min bydel har vi for tiden noen store utfordringer knyttet til noen ungdomsgjenger, og det har vært noen veldig alvorlige episoder i nærmiljøet. Vi er flere foreldre som har engasjert oss og vi er i konstant dialog med uteseksjon, politi og barnevern i bydelen. Under en litt heftig diskusjon for et par uker siden fikk jeg kommentaren: "hvis du ønsker et trygt og godt oppvekstmiljø for barnet ditt så får du flyttet opp til Kjelsås".
Jeg bare lo av kommentaren fordi det er et helt absurd forslag å komme med til meg. Men en dame i rommet sa til meg etterpå at hun veldig gjerne skulle likt å flytte til Kjelsås, eller til et annet område som ikke har de samme utfordringene i forhold til ungdomsmiljøet. Hun har to gutter som stadig ender opp i problemer med politiet, hun er veldig bekymret og engstelig så hun ville gjerne flytte til en bydel med mindre gjengproblematikk. Dette har hun også blitt anbefalt av folk som hjelper henne.
Hva er poenget mitt? At vi alle som oftest har gode grunner til å ta de valgene vi gjør i livet. Ikke et vondt ord om Bjølsen men de hadde store utfordringer på skolen der for noen år tilbake. Hvis det var på den tiden denne kvinnen flyttet til Nordstrand så tipper jeg hun gjorde det av den enkle grunn at hun rett og slett ønsket seg og trodde hun der ville kunne skape et bedre oppvekstmiljø for sitt barn. Forskning viser jo at valg av skole ikke har så mye å si for barn av middelklassen. Men, for barn fra hjem med mindre ressurser så er skolevalg av mye større betydning.
Så tenker jeg at mange liker å si rakke ned på denne damen fordi hun har skrevet en bok som i stor grad handler om det tema vi ikke liker å snakke så mye om i dette søkkrike landet, - sosial klasse. Denne boka beskriver jo og setter ord på alle disse ubehagelige tingene som pirker borti sannheter og episoder mange av oss kjenner oss igjen i, men som vi virkelig IKKE liker å ta innover oss. Dette gjelder særlig for de såkalte champagnesosialistene som jo ser på seg selv som de mest rause og inkluderende menneskene, og som ofte til og med bor i bydeler med mye mangfold og bruker enhver anledning til å rope høyt om dette, men som antakeligvis aldri har hatt ei somaliske dame innenfor døra og kun omgås folk som seg sjøl.
Jeg ble faktisk så provosert da jeg leste mange svarene her tidligere i dag at jeg tenkte jeg måtte vente med å svare til i kveld. Lugn, ikke bli sint. Men så ble det langt og rotete allikevel.
Noen har valg, andre ikke. De fleste gjør det beste ut av sin egen situasjon. Folk med barn tar ofte valg de tror er best for barna. Jeg elsker bydelen min og vil aldri flytte. Jeg håper hun andre moren får mulighet til å flytte et annet sted med guttene sine slik hun selv ønsker og som antakeligvis er best for de.
Denne boken handler om mye mer en "syting fra ei dum dame som tok en dumt valg i livet og kaller seg fattig", makan til forhåndsdømming basert på et tabloid avissoppslag som vi VET elsker å fremstille alenemødre på denne måten. Som "sytete dumme damer" som ikke vet sitt eget beste.
Når man snakker om følelsen av fattigdom, og hvordan den påvirker menneskers hverdag og liv så synes jeg man skal være veldig bevisst på fra hvilke ståsted man selv snakker.
Det er forøvrig et kjent begrep men i "klasseløse"Norge liker vi ikke bruke slike ord (som i dette tilfelle er ganske presist for en stor gruppe mennesker)
I mitt hode så er det sånn at man ikke kan bosette seg blant landets rikeste og så synes at det er vanskelig at man ikke har det samme økonomiske slingringsmonnet som naboene. En problemstilling som i hvert fall i noen grad kunne vært unngått hvis man bosatte seg i et mer "normalt" nabolag.
Dette blir et veldig sammensurium av diskusjoner, syns jeg.
Det HI peker på først er jo mest en personlig refleksjon fra egne erfaringer: Et valg om å unngå å repetere barndommens "være den som har minst"-erfaring for egne barn, og veldig bevisst velge å bosette seg der man unngår det. Og en undring av at denne damen da valgte å gjøre det motsatte, av sikkert hundre grunner. Og tydeligvis endte med å gjøre seg samme erfaring som Tjorven husker, og flyttet tilbake til sentrum etterpå. Tjorven har nevnt dette valget før, og jeg har syns det var interessant, for selv var jeg temmelig bevisstløs da vi valgte bosted (jeg har bodd rundtomkring: Frogner, Torshov, Sagene, Majorstuen og det eneste av disse som har blitt omtalt som "høl": Røa), og jeg har av og til vært litt oppgitt over at etter alt strevet med å sikre at ungene våre skulle ha det bedre økonomisk enn jeg selv da jeg vokste opp, så har jeg valgt å putte dem et sted der de havner økonomisk midt på treet, og dermed slett ikke opplever seg så priviligerte som de er. Og det er det vel både fordeler og ulemper med, tenker jeg. Jeg er ikke sikker på om jeg ville vært så komfortabel med at de var de eneste i klassen med fine ferier og full tilgang på det de vil ha av fritidsaktiviteter, heller. :vetikke: Men det er noe å tenke på, i hvert fall.
Så diskusjonen om man har "skyld" eller ikke dersom man er fattig eller i en vanskelig livssituasjon. Den er jo ganske filosofisk, egentlig, og går inn i "har mennesket egentlig fri vilje"-greia. "Kork i livets elv" eller "Kaptein på egen skute". Der er rine og Input litt på hver sin ende av skalaen, syns jeg, der jeg føler at Inputs "leir" i overkant mye fremstiller livet som noe som nærmest skjer med deg, og du er hjelpeløst offer for hvordan livet ender opp, mens rine fremstiller det som om hvem som helst bare kan ta seg sammen og få det finfint. (Ironisk, egentlig, for jeg oppfatter Input som en som til de grader selv har løftet seg etter nakkehårene ut av et dårlig utgangspunkt, og som så til de grader tar gode valg og sikrer seg selv og barnet sitt et godt liv. Men hvis jeg husker det riktig, så sa du en gang at det jo i grunnen også bare var flaks, fordi du hadde fått de evnene til å gjøre det, litt som en "gave" og at det ikke var din fortjeneste. Noe jeg syns er å gi deg selv altfor liten cred.)
Og så det samfunnsmessige, om hvordan man møter "relativ" fattigdom, som samfunn. Noe jeg syns er mye mer interessant enn hvorvidt en dame vi ikke kjenner kunne eller ikke kunne takke seg selv for sine kjipe opplevelser av det.
Men hun hadde jo ikke dine erfaringer fra barndommen, og hadde antagelig ikke tenkt over det før hun opplevde det. Da fikk hun også den erfaringen, og valgte som deg.
Det synes jeg blir alt for enkelt. For kan ha veldig mange grunner til å bosette seg et sted, og det bør i aller høyeste grad påpekes at vi lever i et samfunn som bygger opp under klasseskiller likevel. Det er et enormt problem for demokratiet om barn av øvre middelklasse bare skal omgås barn av øvre middelklasse osv. Det overrasker meg veldig at det blir sett på som en god løsning hos flere i denne tråden.
Historien hennes er jo mye mer interessant som en fortelling om opplevelse av utenforskap pga relativ fattigdom, enn som et utgangspunkt for "valgte hun riktig?"???
Enig i dette, det synes jeg er en veldig interessant diskuson. Særlig synes jeg det er spennende med boligpolitikk, og hvordan samfunnet ved hjelp av dette kan gå inn og styre befolkningssammensetningen i et område. Der føler jeg ofte at politikerne er for defensive, og at utbyggerne får styre for mye.
Forskjeller vil det alltid være, men jeg tror ikke det oppleves som så stort problem at det er forskjell på folk når variasjonene er mange, som når du er den eneste som skiller deg ut fra en ellers ensartet gruppe. Også må det selvsagt være en målsetning, i det minste, at forskjellene ikke skal øke.
Ja, jeg tror nok det er bedre om hvert enkelt boområde har en stor variasjon, enn at det blir veldig homogent i hvert område. (Obviously.. :p)
Her vi bor er det ganske stor variasjon i eneboliger, rekkehus og leiligheter, og mange har bodd her et par generasjoner og overtatt et hus etter foreldrene som kanskje var lærer + husmor eller noe. Så selv om husene og leilighetene som selges er ganske dyre, slik at innflyttere jevnt over har fra god til veldig god råd, er det mange som bor her med lave og ordinære inntekter også. Det er mye mer heterogent enn inntrykket man får.
Og mange bor trangt! Det er et veldig polulært leilighet- og rekkehusområde like ved oss, og siden det er så utrolig idyllisk der så blir folk boende lenge etter at de har vokst ut av leilighetene som var bygd før det ble et "krav" at man skulle ha soverom til tre barn + en kjeller-/loftsstue. Så det er ikke kjempeuvanlig at barn deler rom, eller at stua er avdelt slik at det er plass til et ekstra soverom.
Men vi mangler nok nesten helt segmentet av de som har VIRKELIG dårlig råd. Så det opplever barna våre nesten ikke i det hele tatt, med unntak av en håndfull på fotballaget.
Ja, skolekretsen her består av en blanding kjempedyre eneboliger, "vanlige" rekkehus, gamle bygårder, blokker (både nye og gamle), kommunale boliger, i tillegg til at skolen er mottaksskole, og dermed får tilført fremmedspråklige barn fra andre deler av byen. Her er det også en del som har bodd her i generasjoner, der foreldrene og besteforeldrene gikk på samme skole, i tillegg til mange innflyttere (som oss). Det bor også både eldre og studenter i området. Så her er hele spekteret, og jeg er sikker på at det er mye av grunnen til det så godt som totale fraværet av f.eks. merke-/klespress på skolen.
Dette er en tematikk som rommer så mye, og når vi har utgangspunkt ulike steder og nøster litt i hver vår ende, så er det ikke rart at det blir komplisert. Men det synes jeg ikke gjør noen ting. Det er vel en typisk tråd hvor noen og enhver av oss kan stå i fare for å lære litt og få et nytt perspektiv.
Jeg synes både M^2 og Lisa skriver kloke, reflekterte innlegg. Jeg synes for øvrig ikke det å stille spørsmål ved noe er det samme som å kritisere strengt eller å få andre til å skamme seg. Det er ikke rart å undre seg over at noen med dårlig råd flytter til et strøk med mange med god råd for så å være lei seg for at en opplever å ha mye dårligere råd enn alle andre. Samtidig som en også kan se at det kan være gode grunner til valget, og at hun som tok akkurat dette valget vi nå snakker om, kanskje ikke trodde det ville oppleves som det gjorde - og det er vel en erfaring mange av oss har brynet oss på og vil komme til å bryne oss på i livet. Det er ikke alt det er like lett å se for seg på forhånd.
Jeg synes jo at det å diskutere sammenligningsproblematikken litt løsrevet fra det andre, som M^2 gjør, er en veldig interessant deldiskusjon. Den ligner i essens litt på krenkelses-diskusjonen som har vært i vinden de siste par årene også. Og selv synes jeg at det å jobbe med seg selv for å kjenne på selvverd uavhengig av omgivelsene er nyttig både som en vaksine mot både følelsen av å komme til kort sammenlignet med andre og opplevelsen av å bli krenket av hva mer eller mindre bevisste mennesker rundt en måtte finne det for godt å si eller gjøre til enhver tid. Men jeg synes samtidig at vi alle også har et ansvar for å bidra til et ok klima for andre, og med det synes jeg det er poeng å være bevisst signaler en sender ut med pengebruk, utstyr og aktiviteter - og dette med å roe ned alle forslag om å samle inn en 50-lapp her og en 100-lapp der for å gjøre noe gøy med klassen/laget/vennegjengen. Akkurat som det er fint å være bevisst på å ikke krenke andre unødvendig og å ha en holdning om at "folk må tåle såpass".
Vi eier oss selv og må ta ansvar for egne følelser, tankemønstre, reaksjoner og valg i livet - men samtidig synes jeg vi alle har et ansvar for å bidra til et samfunn der det lett for folk å føle seg respektert og akseptert som de er.
Jeg også har fulgt dette litt fra sidelinjen. Jeg synes det er litt trist at man ofte bagatelliserer det å ha lite å rutte med - jeg synes fattigdomsbegrepet tolkes litt for rigid av mange. Jeg forstår at det kan være tøft å ha lite der mange rundt har mye. Og jeg skjønner godt årsakene til at forfatteren flyttet til Nordstrand. Og årsaken til at hun opplevde det som vanskelig og tok konsekvensene av det og flyttet ut igjen.
Jeg bor i et nabolag hvor folk har villaer og biler og de fleste lett kan hoste opp penger til barnas sportsutstyr og tiendeklassetur til Polen og egentlig det aller meste av materielle greier. Og jeg skjønner at det kan være veldig vanskelig når man ikke kan det. Ofte kan et samlivsbrudd og overgangen til eninntekstfamilie være ganske stor. Mange ganger er det ikke bare å flytte til andre steder hvor forskjellene ikke er så påfallende heller.
Det er ganske dyrt å ha veldig lite penger. Man kan ikke benytte seg av gode tilbud hvis man ikke har penger når tilbudet er der. Hvis man har en femtilapp kan man kanskje kjøpe seg noe spiselig som metter på DeliDeluca - men den femtilappen rekker neimen ikke til så mye på Rema. Ofte er det ikke bare evnen til langtidsplanlegging det skorter på hos folk som lever mer eller mindre fra hånd til munn. Det er faktisk muligheten til å planlegge og handle deretter.
Man kan ikke bare flytte alltid heller. Å flytte er dyrt, og å bryte opp fra alt av nettverk, jobbtilbud og familie og røtter og sånn for å bo billigere, er ikke noen quick-fix.
Nå handler jo denne boken om at hun valgte noe med de beste hensikter, og så viste det seg å ikke funke slik hun hadde tenkt.
Jeg synes ikke det er så himla greit at man bagatelliserer slike opplevelser. Klart mange som har lite penger, har gjort noen lite gjennomtenkte valg gjennom livet. Samtidig er det jo slik at dårlig økonomi er selvforsterkende på så mange vis. Og det kan sikkert virke som et i-landsproblem å klage over alt man ikke har råd til, når man jo har mat og klær og tak over hodet og sånn. Men jeg skjønner godt at det oppleves slik, likevel. Og nå tok jo denne forfatteren konsekvensene av opplevelsen av å være fattig der hun bodde etter hvert, da.
Har du ikke penger til egenkapital, må du jo bare fortsette å betale husleie slik at utgiftene dine til bolig fortsatt ikke bidrar til å bygge opp formuen din. Denne forskjellen øker jo voldsomt i pressområdene nå. Og det er ikke bare bare å flytte milevis unna hele nettverket sitt alltid, heller.
Og så synes jeg at mange er ganske strenge med å bruke fattigdomsbegrepet. Du kan godt ha råd til en smarttelefon og fortsatt være årevis unna inngangsbillett til boligmarkedet.
Mener du at det betyr at det er greit at de rike bor på et sted og de fattige et annet sted?
Jeg tror det er negativt for samfunnet, og det har overhodet ingenting med sosiale eller politiske kjepphester å gjøre, men at jeg tror folk flest har best av å forholde seg til et mangfold av mennesker. Jeg tror vi blir bedre og mer tolerante mennesker av det, både fattige og rike, svarte og hvite, store og små.
Historisk sett er det også langt det heldigste for samfunnet og en forutsetning for demokratiet at det ikke er altfor stor avstand mellom fattige og rike. Og i Norge har det tradisjonelt sett heller ikke vært det, det det er nettopp derfor vi er så heldige å leve i et av verdens best fungerende demokratier.
Tja. Det spørs jo hva du mener med greit da. Jeg synes ikke det er greit at det finnes foreldre som ikke har råd til å sende med ungene en gave til en hundrelapp når de skal i bursdag, la ungene delta på fotballtrening/håndballtrening/andre idretter som "alle" driver med, ha klær som er beregnet på det klimaet vi lever i, servere ungene frukt og grønnsaker (jeg må innrømme at frukt og grønnsaker utgjør en vesentlig del av matbudsjettet vårt og går på bekostning av en del andre ting) osv. Og dette er jo en helt reell hverdag for mange.
Jeg leste det som sto i lenken du deler over her. Og jeg lurer på om jeg leser det riktig dersom jeg forstår det slik at en champagnesosialist er en sosialist som har god råd og et middelklasse-levesett - og at det i seg selv står i et motsetningsforhold til å være sosialist? Kan man ikke være sosialist om man ikke har lite penger? Gikk jeg glipp av noe i definisjonen?
Men er man fattig fordi man ikke kan kjøpe egen bolig? Ja, det er kjipt, men det er jo ikke fattigdom likevel. Det er jo en veldig særnorsk greie at alle absolutt skal eie egen bolig.
Jeg har en kusine som har prøvd i flere år å kjøpe bolig i Oslo. Alt går langt over prisantydning, og hun har ikke vært i nærheten av å få tilslaget. Men hun er jo ikke fattig. Bare singel, for å sette det litt på spissen.
Jeg er litt på denne jeg også. Vil ikke bli for personlig, men som født og oppvokst et sted i Nordstrand bydel og vil alltid ha et hjerte for enkelte områder der, (hverken mannen min eller jeg hadde bodd noe annet sted i hele vårt liv), følte vi bittelitt på at vi måtte flytte på oss. Husene i gata vi bodde ble kjøpt, revet og fylt opp med innflyttere som hadde en helt annet økonomi. Etter x antall budrunder vi ikke nådde opp med forstod vi at vi ikke helt hang med på boligracet. Og da gikk turen et annet sted. Prisen var en lengre reisevei til jobb, men sett tilbake på det tror jeg vi hadde gjort det igjen. De vi har av venner i området vi bodde har en annen økonomi (om de da ikke har arvet boligen, men da har de strengt tatt en annen økonomi da også), og det er helt greit. Jeg synes man må være litt realistisk på egen situasjon, og vi har jo en langt romsligere økonomi med tanke på at vi ikke makset ut alt vi hadde på bolig. Slik er det bare.
Nei, men det er ekstremt dyrt å ikke eie egen bolig. Det gjør det omtrent umulig å spare opp en høy nok egenandel til å kjøpe. Når man eier nedbetaler man kanskje samme sum, men det er ikke penger som "forsvinner ut i det store intet". Man kan også justere hva man må ut med i måneden, ved å forkorte eller forlenge lånet. Om man leier med barn så er jo det et stressmoment i seg selv, fordi man kanskje er nødt til å flytte oftere, og mange ønsker ikke å leie ut til noen med barn. Har man ikke greid å spare opp til depositum, så er det også svært mange utleiere som ikke godtar depositumsgaranti fra NAV.
Hun har jo i det minste klart å spare opp en god del egenkapital, for å kunne i det hele tatt være med i starten. Pøbelsara snakker vel om de som ikke klarer det engang.
Dessuten handler jo relativ fattigdom om å ikke ha tilgang på det samme som "alle andre" i samfunnet. Å ikke være noe som helst i nærheten av å kunne eie en bolig, i et samfunn der alle eier boligen sin, må jo da kunne kvalifisere til relativ fattigdom.
En ting som påvirker sammensetningen her vi bor, er at mange, faktisk flertallet, tror jeg, av boligene er bygd som generasjonsboliger. En del er solgt "ut av familien" til folk som har slått den sammen til en stor enebolig (som vår, som ble kjøpt rimelig før prisene gikk bananas), men veldig mange bor med mor og far i en etasje, og en barnefamilie i en annen etasje. Dermed kommer folk seg inn på boligmarkedet til en (relativt) rimelig pris, fordi den halvdelen strengt tatt ikke er så verdifull for andre enn folk som er i slekta (man deler inngang og det er stort sett lytt mellom etasjene, så det er ikke som å bo i leilighet i blokk, på en måte, fordi det blir så tett).
Nå sporer jeg kanskje av min egen diskusjon, men det jeg tenker er naturlig er at noen er rikere enn andre. Ikke at det er en god ting at like folk bosetter seg sammen. Selv om jeg skjønner hvorfor det skjer.
Jeg setter pris på at det er mangfold i nabolaget mitt, men jeg hadde ikke hatt samme ønske om å bo der hvis vi var helt unike.
Ja, kanskje om man har din utdannelse. Skulle hun flyttet til Eidsvoll ville skolen ikke lenger vært gratis (noe som ser ut til å ha gått mange hus forbi), kanskje hun ville fått en enda dårligere betalt jobb enn det hun kunne få til i byen. Kanskje hun ville flyttet fra alt av nettverk, og det igjen ville gjort det enda vanskeligere å jobbe og studere. Også kan jeg like gjerne spørre deg også; siden ingen andre som kritiserer henne har svart på det: Hva tenker du om at hun faktisk har tatt konsekvensen av valget sitt: hun har utdannet seg, og hun har flyttet. Jeg syns det er fullstendig meningsløst å for det første kritisere en virkelig person for valg hun har tatt, men faktisk tatt konsekvensen av og endret, og for det andre, kritisere henne for å skrive en roman og blande fullstendig sammen hva romanen handler om, hva som er hennes liv og hva journalisten har valgt å fokusere på.
Nja, det hjelper nok på, men jeg tror sånne ting går i bølger, henger sammen med hvem som blir sett på som meningsbærere og kan variere fra klasse til klasse, og fra trinn til trinn. Lisa og jeg har barn på to naboskoler sentralt i Oslo som har nogenlude lik demografi. Vi har de som er ressurssvake på amnge vis: enten økonomisk, uten utdanning, uten språkkunnskaper, og vi har dem som bor i et relativt dyrt småhusområde; som har høy utdannelse, er akademinere, politikere og kunstnere. Vi har mange kommunale boliger, blokker, bygårder og eneboliger. Allikevel er merkepresset fullstendig ulikt på skolene våre.
[CENTER]Save[/CENTER]
Ja, jeg tror ikke at det er eneste grunnen, og jeg kan heller ikke garantere for de andre klassene, jeg kan bare svare 100% for de to klassetrinnene jeg har barn på. Men har hørt tilsvarende fra de som har barn på andre klassetrinn også. Selvsagt, hvis en svært dominerende og toneangivende elev kunngjør at ett eller annet merke er det eneste brukbare så vil det påvirke mange i klassen, men det er uansett mindre sjanse for at press oppstår når det er stor variasjon og få som har det samme, enn der det er flertallet som har en ting og tar det som en selvfølge at det er noe man må ha. Det blir mer tilfeldig.
Men det er andre ting som spiller inn også. Ikke minst bevisstheten til de voksne på skolen, og hvor aktivt dette jobbes med og snakkes om i det daglige, direkte med elevene, men også med foreldregruppene. Når det gjelder dette arbeidet er skolen vår svært aktiv, og har også vunnet priser for sitt målrettede arbeid for det sosiale miljøet.
Den er selvsagt ikke stor nok til å være representativ, men den ga i hvert fall et inntrykk av at fordelingen av om det var mye, middels eller lite merkepress der man bodde var helt uavhengig av om man bodde på typisk vestkant, typisk østkant, bygd, mellomstor eller liten by. Det var stort sett flest med lite merkepress, litt flere med middels merkepress og minst med mye merkepress, alle steder.
Jeg tror jeg ville svart annerledes på den pollen i dag, med et barn i niende klasse, enn jeg gjorde i 2013 da jeg fortsatt ikke hadde noen ungdomsskolebarn. :knegg:
... mens media elsker å presentere dette som at det er slik det er, nå til dags. Barn utsettes for et massivt merkepress helt ned i barnehagealder, og det er nærmest en gjengs holdning at det bare er fattige som handler på Cubus. Det er det jeg mener med at de problemstillingene det fokuseres på gjelder for en svært liten del av befolkningen, begrenset til enkelte områder i Oslo, og jeg ser nå at det tydeligvis ikke gjelder der heller, så da lurer jeg på hvor utbredt det egentlig er. Jeg tror ikke de som lever på lav inntekt ellers i landet helt kjenner seg igjen i de tabloide eksemplene.
Jeg tenker at oppfatningen av hva som er mye eller lite merkepress også varierer med hvor man bor. Jeg handler forresten på Cubus, både til barna og meg selv.
Tja. I Norge er det lagt opp til at alle skal eie egen bolig. Det koster like mye å bo i en leid toromsleilighet som det koster å bo i en man eier selv. Det er ikke et regulert leiemarked, slik man har mange andre steder, der det er rimeligere å leie enn å eie. Jeg har en singel datter som ikke engang tenker seg muligheten av å kjøpe seg noe i Oslo, fordi det er helt utopisk for henne å klare å spare nok til egenkapital, selv om hun fink kan betjene et lån på det en toroms koster. Hun har alle sine røtter her og all sin familie her, og vurderer av og til å flytte, men har hittil slått det fra seg, fordi hun ikke har noe nettverk andre steder. Hun har fast, trygg jobb, men kommer nok ikke inn på boligmarkedet hvis hun ikke får økonomisk bistand eller finner seg en partner hun kan kjøpe sammen med. Sånn er det bare her.
I livsløpsperspektiv mener jeg at folk som ikke kommer seg inn på boligmarkedet av økonomiske årsaker, fort kan balansere mot fattigdomsgrensen - fordi formuebygging foregår nesten utelukkende via inngang i boligmarkedet, fordi alle må ha et sted å bo, og de som leier vil "kaste pengene sine ut av vinduet" hele livet. Så man kan gjerne sette spørsmålstegn ved hvorvidt det er riktig at alle skal eie egen bolig, men jeg vil tro at det vil være en stor andel av de fattige i Norge som ikke eier egen bolig.
For øvrig er det satt noen grenser for hva som regnes som fattigdom, og jeg synes det er greit å skulle forholde seg til dem, i stedet for å synse om hva folk tar seg råd til eller ikke når man diskuterer fattigdom.
Merkepress henger veldig sammen med mulighetene man har. Det er ikke alltid selve merke det handler om, men det å være blant dem som har muligheter. Merke blir gjerne bare symboler på noe mye større.
Jeg tror min barndomskompis vil hevde at det ikke fantes merkepress i vår ungdomstid. Han gikk i arveklær, men kom fra en familie med veldig solid økonomi og hvor han fikk muligheter på veldig mange andre områder.
Jeg kjente merkepress, men var i en situasjon hvor jeg visste noe om hvorfor foreldrene mine prioriterte som de gjorde. Vi hadde virkelig ikke god økonomi, men de hadde hatt mulighet til å kutte på masse fine ting for å gi meg Levisbukser og Ballgensere om de ville. At de hadde denne muligheten tror jeg var viktig for at jeg ikke skulle føle meg alt for utenfor. De fikk meg til å forstå prioriteringene og prioriteringene gikk ikke på nød, men på prioritering av fine ting.
Det var annerledes med dem som virkelig ikke kunne foreta disse prioriteringene i det hele tatt. Det gjaldt noen det også. Der handlet det om at man var utenfor på absolutt alle områder. Klærne de gikk med skilte seg ikke fra dem jeg og han andre kompisen gikk med, men merkepresset opplevdes nok likevel tøffere fordi klær da symboliserte mye sterkere at de falt ut på det meste.
Vi bor nå i et ganske sammensatt nabolag, men har merket at det også her i kommunen "ghettoiseres" mer enn før, noe jeg synes er uheldig. Jeg liker heller ikke holdninger om at man "bare" kan flytte. En del av dem som ikke flytter selv om det tyner økonomien har gjerne tenkt gjennom akkurat den muligheten. Det finnes ofte svært gode grunner til å bli boende når alle hensyn til familien skal tas.
Jeg har sett en del hvordan det har gått med dem som har det aller trangest blir presset ut av bystrøk og skal etablere seg i bygd som er helt ukjent. De kan lettere betale husleia ja, men man kan ofte spørre seg om de har vunnet noe egentlig.
I Norge er jo også det å eie bolig sterkt favorisert gjennom skattesystemet. Det er helt vilt at man belønnes for å ta pengene ut av verdiskapende virksomhet og sette dem i hytte på fjellet i stedet.
Hvis du går til boligannonsene i Finn.no, og går til tabellen under kart, og velger les mer, kommer du til Nabolagsfakta som Finn.no har satt sammen av flere kilder. Eksempler.
Mitt nabolag har 70% eneboliger, 4% rekkehus, og 26% annet, det siste må være oss som bor i delt bolig. 71% har inntekt over 300 000,-, og 57% har høyskoleutdanning.
Gressbanen/Holmen har 24% med inntekt over 800 000,-, 5% for landet totalt. 50% enebolig, 11% rekkehus, 11% blokk, resten annet.
Øvre Prinsdal har 5% enebolig, 43% rekkehus, 42% blokk, resten annet.
42% har inntekt over 300 000,-, 39% har høyere utdanning.
Dette synes jeg er utrolig viktig. Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi selvsagt ville flyttet langt vekk fra venner, besteforeldre, annen familie og ofte jobb - for å få det romsligere? Klart det er et alternativ, men det er ikke en enkel sak å flytte fra alt av kontaktnett, heller.
Da jeg var eneforsørger med utrolig stram økonomi, vurderte jeg alvorlig å dra langt ut i distriktene for å etablere meg der. men jeg hadde et lite barn og en utdannelse som nok ville sikre meg jobb nesten hvor som helst på den ytterste nøgne ø eller inne på vidda og de fleste steder imellom. Men ville også måtte jobbe turnus - og hadde et lite barn som trengte pass også utenom barnehagetid. Ergo gjorde jeg aldri alvor av det. Og etter hvert etablerte jeg meg med ny partner og fikk litt mer økonomisk spillerom.
(men jeg drømmer fortsatt om å bo i havgapet. :ja: )
Oppfatning av merkepress heng vel også svært mykje sammen med verdigrunnlag og holdningar? Det er jo ikkje tvil om at to familiar med lik økonomi og naboar i samme nabolag kan oppfatte dette ulikt.
Mm. Og sikkert med det Guava sier - merkepresset kan jo være der, men dersom man selv har kontroll på om man velger å gi blaffen så føles presset lettere enn om man ikke har noe valg. Vi er nok litt der, men på barneskolen vår er det virkelig bemerkelsesverdig lite av det.
Jeg kan til og med føle meg edel og "flink" når jeg velger å handle Cubus og brukt. Fordi jeg da vet at jeg ikke bidrar til press. Og fordi det er fordi jeg vil selv (og er gjerrig), ikke fordi jeg "må".
Foreldrene her i bygda rapporterer også om større merkepress på ungdomsskolen, men rister fremdeles vantro på hodet av rapporter fra hovedstaden om ungdom i jakker til 5000 kr. Så det som kan oppleves som "mye merkepress" her ville antagelig vært lite andre steder. Jeg vil si det ikke er merkepress på barneskolen i det hele tatt, så "større merkepress" på ungdomsskolen trenger jammen ikke være rare greiene. Og jeg ser veldig avslappet og variert påkledning hos konfirmantkullene.
Jepp. Dette tror jeg er en viktig greie. Vi bor jo i et nabolag som likner mye på deres. Min fjortenåring synes HM og Cubus er helt greit. Og velger å bruke lerretsveske fra loppis til gymtøy og musikkinstrument. Fordi hun kan, ikke fordi hun må.
Jeg har bare barn i barneskolen og skal ikke mene noe om merkepress der vi bor. Rapportene fra den lokale ungdomsskolen sier at den er vidunderlig fri for det den også, men det har jeg ingen erfaring med foreløpig.
Jeg har en datter som jeg mistenker kan henge seg opp i slikt hvis dette er noe andre setter fokus på.
Dette viser vel bare hvor forskjellige utgangspunkt vi har. Det har aldri falt meg inn at det skulle være edelt eller "flinkt" å handle på Cubus. Bare helt normalt.
Men vi har vel alle våre greier. Jeg er nok konservativ i stilen, så mens jeg ikke bryr om hvor klærne er kjøpt, så har ikke mine barn klær med flammer, dødninghoder og den slags. (Ikke har de spurt etter, heller.)
Altså, det er jo det mange fra resten av landet gjør. Flytter fra nord, sør, vest til Oslo og omegn fordi det er mye jobbmuligheter her, samt pga utdannelse. De bor langt fra familie og etablerer seg i Osloregionen. De fleste jeg har jobbet med bor til dels langt unna sitt hjemsted og familie.
Merkepress i skolen handler i mange tilfeller om elever som blir utestengt fordi de har feil klær, snakket stygt om og plaget på andre måter. Du kan virkelig ikke i fullt alvor mene at disse elevene bare skal la være å føle dette som press.
Jepp. men med all mulig respekt - det er nå faktisk slik at det er helt annerledes å etablere seg på nytt og få nettverk på et setd der der mange er nye enn der hvor alle andre enn deg har bodd siden tidenes morgen. Jeg har en venninne som flyttet fra Oslo til en liten by på Vestlandet for 20 år siden. Folk der ser fortsatt på henne som nykommer utenfra.
Her vi bor er det fire av foreldrene i klassen som er født og oppvokst her. Alle andre er innflyttere - fra hele landet. Folk er ikke nye etter en generasjon her, altså.
Her er det fraværende i form av at barna ikke har hørt om de merkene som regnes som "merkeklær". Og selv om sikkert flere barn har slike klær så er de ikke (i alle fall ikke mine barn) klar over at det skal bety status. Jeg regner med at det neppe kan være snakk om noe press når det blir snakket så lite om at ungene ikke får det med seg.
Og de er ikke helt sløve heller, eldstejenta merket press på turngruppa si, der det går barn fra andre steder i byen, på å ha riktig merke på tightsen (2xu) blant annet. Og da var det en helt ny og uvant problemstilling for henne.
Men det er klart det er forskjell på hvordan man forholder seg, og ikke minst hvordan de voksne snakker om merker. Mange gjør nok dette ubevisst. Når barnet får et klesplagg i et dyrt og populært merke blir dette fremhevet med kommentarer som "Næ, se, en ekte ... ! Dette er ikke noe tull altså, det er ordentlige saker". :nemlig: Og at merker nevnes i dagligtalen når man omtaler klær, som "du kan jo ta på deg Vans-skjorta di", eller "har noen sett Bergans-jakka mi?" I stedet for "du kan jo da den rutete skjorta du fikk av tante Hilde", og "har noen sett allværsjakka mi"? Alt dette bidrar ubevisst til fokus på hvilke merker klærne har. Og det er kort vei fra økt bevissthet på merkenavn til oppfatning om at noen merker er bedre enn andre. Og det blir ekstra tydelig for dem som bare kan se langt etter disse tingene, mens den som eier Vans-skjorta ikke tenker over det.
Jeg merker for eksempel stor forskjell på hvordan merker omtales hos oss og hos venner som bor i område med mye mer merkefokus (ensartet område der de fleste har relativt god inntekt, mindre by enn her). Det er mulig ungene der ikke opplever direkte press, de jeg kjenner bruker mye klær fra kjedebutikker, og arver også, men bevisstheten rundt merker er helt tydelig. De omtaler ofte sine merkeklær som i eksemplet over, men jeg hører aldri dem si "har du vaska KappAhl-genseren min?" da er det plutselig bare "den svarte genseren med gullskrift". Når ungene der får nye klær sjekker de aller først hvilket merke det er. Det er ikke noe galt om det er fra kjedebutikk, men det er ekstra stas om det er et bra merke, og jeg ser ikke bort fra at det poengteres når de kommer ut blant venner. Jeg tror ikke de egentlig er klar over dette selv, og ville muligens svart at det var lite merkepress der de bor. Men jeg merker stor forskjell.
Her sjekkes ikke merke i det hele tatt, og omtales heller ikke. For eksempel da eldstejenta mi for et par år siden fikk Converse i gave fra tanta og onkelen, så omtalte hun alltid dem som "de røde tøyskoa" (og etter hvert "de røde tøyskoa med de teite lissene :knegg: ), og hadde ingen formening om at de skulle være noe bedre eller mer ekte enn noen som helst andre tøysko som de andre ungene eller hun selv måtte ha. Og da ville i alle fall ikke jeg påføre slike ideer med å poengtere "wow, det er jo ekte Converse!"
Oppfatning av merkepress handler vel også om økonomi. Det er stor forskjell på å velge å ikke kjøpe merkeklær selv om man har råd og å ikke ha råd til merkeklær i det hele tatt. Jeg er ganske sikker på at sistnevnte føler mer merkepress enn førstnevnte. Og det er mye lettere å ikke ta merkepresset innover seg hvis kjøp/ikke kjøp av merkeklær er et reelt valg. At folk på FP føler lite merkepress sier dermed ikke så mye. Kanskje har FPere generelt bare god råd?
Ja, det er litt sånn som den simple living-bølgen som gikk over landet for noen år siden. Ett eller annet magasin eller avis intervjuet en eller annen steinrik kunstnerdame som hadde valgt å flytte ut i ei koie i skogen og gå med flagregevanter, ikke ha penservise ( :gal: ) og hugge sin egen ved. Superflott når du har så mye penger at du ikke trenger å jobbe, ikke fullt så flott med simple living når det er by force, ikke by choice.
Det er nettopp dette jeg reagerer på i denne tråden. Hvordan kan man sammenligne det å ha et reelt valg og ikke? Hvordan kan folk fra middelklassen sette seg inn i hvordan det er å være ordentlig fattig i Norge i dag, dvs. ikke ha noen av disse valgene? Er det like lett da å si til barna at de ikke kan gå på kino, få en jakke de ønsker seg osv. Det er aldri et valg for mange av disse menneskene, det er aldri et alternativ, man reiser aldri på ferie eller gjør opp på andre måter osv som kan forsvare den kjipe avgjørelsen man tar osv. Det er en PERMANENT TILSTAND, hver dag, hele året.
Det er virkelig ikke slik at ting preller av like lett unasett hvem man er. Lever man på utsiden av samfunnet, er i en vanskelig økonomisk situasjon så er det ganske så annerledes å oppleve fattigdom og bare velge å ignorere det.
Jeg blir faktisk så provosert av denne tråden at jeg bare trekker meg ut.
Sånn er det for meg også. Jeg MÅ sånn sett ikke gjøre det, men jeg ser virkelig ingen verdi for meg å kjøpe dyre klær til ungene. Guttungen velger joggebukser konsekvent om han kler på seg selv. Da snakker vi gjerne om arvede joggebukser. Jeg prøver å kle på han noe "pent" hvis vi skal noe (og da gjerne fra HM, og da er "pent" det samme som en hel og ren genser og bukse, som ikke er på vranga eller bak-fram.
Tenåringen er litt mer bevisst, hun passer nå inn i minste voksenstørrelse og handler det meste på HM divided og litt på andre rimelige kjedebutikker. Hun synes det er bra å se fin ut, men det er ikke snakk om at det må være dyrt, heldigvis. På andre steder i den lille småbyen vår er det nok mer merkepress, da de bor i et område hvor foreldrene har bedre råd.
Vet du egentlig nok om folk som svarer i denne tråden til å konkludere med at det er dette som foregår? At det kun er snakk om folk som aldri har vært noe annet enn middelklasse eller visst om noe annet enn middelklasse, og dermed er helt uten forestillingsevne om noe annet? Jeg lurer oppriktig, for du virker vel så bastant som mange andre i tråden.
Nå har jeg verdens dårligste forumhukommelse, men det er ingen her jeg vet nok om til å konkludere med at de ikke har peiling på hva de snakker om.
Vi har sikkert i teorien råd til det, men om alle skal gå rundt i plagg til flere tusen kroner så er det klart at man måtte ha forsaket mye. Og det er det rett og slett ikke verdt for min del. Andre prioriterer sikkert annerledes, og atter andre igjen behøver ikke prioritere nevneverdig for å kjøpe dyrt tøy. Vi prioriterer hverdagsluksusen, spiser det vi vil ha, går på kino, ha abonnement på de ting vi ser og hører på, ha hjelp til husvask. Men vi er jo slett ikke fattige, vi har en høy inntekt og en under middels, tilsammen ganske normalt for folk på vår alder. Men selv vi må jo prioritere. Vi har helt bevisst ikke valgt å bo på et sted hvor merkepresset/statusjaget er som høyest. Og er glad for det.
Nå er ikke jeg Lisa, men jeg har vanskelig for å tro at noen som faktisk har følt på kroppen hvordan det er å ha dårlig råd ville komme med lettvinte løsninger som jeg leser både i denne tråden og i tidligere tråder om lignende tema. Det er jo bare å ikke ta presset innover seg. Det er jo bare å spare. Det er jo bare å la være å bruke penger på X og Y så har man råd til Z.
Men man velger likevel til en viss grad hvilke holdninger man vil ha rundt dette med statussymbol og merker, og definitivt hva man vil kommunisere til barna. Man kan godt snakke bevisst rundt det at merker ikke er viktig, selv om man vet med seg selv at man ikke hadde hatt råd om man ønsket det heller. Det er helt klart både mye sårere og mye vanskeligere om man ikke har noe valg, men ikke umulig. Litt slik var det med meg på ungdomsskolen, da vi hadde svært dårlig råd og det var usikkert om vi kunne beholde huset (faren min gikk personlig konkurs). Jeg mer eller mindre bestemte meg for å ikke bry meg om klær vi ikke hadde råd til, men som de andre hadde. Usikkerheten og følelsen av ikke å være bra nok og kul nok var der, men ble mindre og mindre jo mer jeg nektet å kjenne på den. Fake it till you make it var vel mer eller mindre min livsfilosofi den perioden, og det kostet, men det hjalp. Det har i tillegg gitt meg en styrke jeg har hatt med meg videre i livet, og en evne til å ikke bry meg så hardt om hva andre mener.
Selvtillit og sikkerhet i forhold til egne valg, men også situasjonen man er i uten å ha noe valg, er faktisk noe man kan gjøre noe med. Men det er ikke "bare å ... ", det krever ganske mye jobbing.
Og det å påstå at alle her er middelklassefolk som ikke vet hva det vil si å være fattig kan vel trolig også provosere folk ut av tråden, bare for å ha sagt det.
Er du virkelig sikker på det? Jeg er ikke sikker, jeg aner faktisk ikke bakgrunnen til noen her, men jeg går ikke automatisk ut i fra at folk ikke vet hva de snakker om selv om de presenterer løsninger som ikke hadde passet for meg. Hva om de faktisk snakker av erfaring, da er det jo dumt å avfeie det.
Jeg vet jeg kan snakke ut fra erfaring om mange emner, og så antar folk at jeg ikke aner hva jeg snakker om fordi jeg på mange vis har valgt å gjøre ting annerledes enn mange andre. Og så høres det lettvint ut, for jeg fikk det til. Jeg er sikkert ikke den eneste. Men igjen: jeg aner ikke om det er tilfelle her.
For meg er forresten Cubus bare en butikk, på linje med andre butikker. Har aldri tenkt over at det skulle være stigmatiserende å handle der. :vetikke: Er det billigere der enn på de andre kjedebutikkene?
Ikke som jeg har lagt merke til. Jeg synes prisnivået er ganske likt på H&M, KappAhl, Cubus, NameIt, Zara, Lindex og dets like, så det er samme greia for meg.
Jeg skjønner ikke helt hva du vil med dette. F.eks. konseptet "sparing" handler jo om å faktisk ha penger til overs. Å mene at folk som ikke har råd til noe bare kan spare innebærer jo en manglende forståelse for at mange faktisk ikke har noe som helst til overs. Jeg ser ikke helt hvordan deres erfaring er relevant her. Hvis de har hatt råd til å spare så er de uansett i en helt annen økonomisk situasjon og det hjelper på ingen måte den som ikke har en eneste krone å spare.
Ja, det tror jeg også, men det kunne like gjerne vært HM (som jeg synes er enda et lite hakk rimeliger) CUBUS blir vel sånn sett et samlebegrep for "billige klær vi aldri kunne tenke oss å gå i" .
Jeg tror greia med Cubus (husker samme tankegang fra egen barndom) er at det er norskeid, og har ikke lagt seg på en kul profil med designsamarbeid slik HM har gjort. Cubus illustrerer noe traust, billig og norskt, ikke noe utenlandskt og hipt. Klærne i seg selv ser jo egentlig ganske like ut, men hvordan de markedsføres er ganske ulikt.
Jeg må innrømme at jeg ikke har lagt merke til innlegg om sparing, så jeg var ikke sikker på om det var et eksempel du tok fra tråden eller fattigdomsdiskusjoner generelt. Jeg er enig i at sparing ikke er gjennomførbart i alle situasjoner.
Det er jo stort sett bare her jeg handler hverdagsklær til ungene, jeg vet vel ikke engang hvor jeg skulle gå for å finne noe annet. :knegg: Det er mulig det hadde vært veldig sårt for meg om jeg ikke hadde hatt økonomi til å kjøpe dyrere klær enn dette selv om jeg ønsket det, men jeg har litt vanskelig for å tro det, siden det stort sett er her vanlige folk handler. I alle fall i min verden. Så ungene mine ville stort sett vært kledd som alle andre i sin omgangskrets. Det hadde trolig vært en god del andre ting jeg hadde tatt det tyngre å ikke kunne bruke penger på da. Som bursdagsgaver, fritidsaktiviteter, julemat m.m.
Og jeg ser jo helt klart at det hadde gjort mye vondere om jeg visste at ungene mine gikk med for små eller hullete klær fordi jeg ikke hadde råd til å kjøpe dem noe nytt (uavhengig av butikk), enn om de gikk slik fordi de nektet å godta nye klær, og foretrakk den gamle, fravokste, hullete favorittbuksa (slik situasjonen var med eldste fram til tiårsalderen). Men likevel mener jeg at man i alle fall til en viss grad kan jobbe med å ikke ta presset inn over seg. Det løser ikke økonomiproblemet, men får i det minste ned deler av stressnivået.
Niobe: Det var fra en annen diskusjon ja. Jeg tok det med i innlegget du svarte på som et annet eksempel på løsninger som blir framstilt som noe hvem som helst kan få til.
Veldig mye oftere enn jeg trodde før jeg begynte å jobbe på, og ha praksis ved, ulike ungdomsskoler (og en del barneskoler) i Oslo. Jeg har riktignok bare erfaring herfra, men jeg synes ikke jeg sikter til ekstremversjonen. Spesielt ikke når jeg snakker om utestenging. Dessverre foregår utestengingen på en måte som er vanskelig å oppfatte for lærere/foreldre/skoleledelse og vanskelig å konkretisere for de som utsettes for det. Likevel er den jo høyst reell.
Ja, det var noe i den retningen jeg tenkte. Beklager at jeg var så kort, men jeg fullførte ikke tanken min. Fremfor å synse om sammensetningen i et nabolag. Jeg tror Polyanna bor i et helt annet strøk enn for eksempel Søndre Nordstrand, og det kan være lett å tenke at de rundt deg er mindre homogene enn de faktisk er. "Her bor det alle typer mennesker", ja det er jo ikke usant, men alt i nærmiljøet vil påvirkes om mange har høy utdannelse, flere tjener over snittet og de færreste lever av over 50 % stønader fra det offentlige. Det skjer noe på alt fra nærskolen, barnehagen, FAU og hva har du og det påvirkes av dette. Mener jeg å observere fra min flytt.
Men her er det veldig store forskjeller innad i skolekretsen, jeg får opp veldig forskjellige tall ut fra hvor i området jeg går inn og ser. I hvert enkelt boligområde er det mer ensartet sammensetning, men innenfor skolekretsen er det veldig stor variasjon, og barna går i klasse med barn med ganske ulik bakgrunn. Både fra områder med 84% blokk, og relativt lave inntekter, og områder med 59% enebolig og forholdsvis høye inntekter.
I denne saken var det jo snakk om en person som faktisk hadde flyttet allerede, så det hadde hun jo tydeligvis råd til. Det ble stilt spørsmålstegn ved hvorfor hun valgte å flytte akkurat dit, blant alle andre områder det er mulig å flytte til, hvis man ønsker seg vekk fra området man bor i.
Det er jo ikke slik at enten blir man boende, eller så flytter man til Norstrand. Så det må jo være lov til å undres litt på hvorfor hun endte opp akkurat der.
Når det gjelder merkepress, tenker jeg for øvrig at ikke alle ungdommer er like sterke i seg selv til å avfeie med at de ikke bryr seg. Jeg kjenner mange voksne som er sterke i seg selv i dag, men som har såre historier om hvordan det var å være utenfor i ungdommen - og hvordan de så for seg at den fine dunjakken eller kule ball-genseren ville gjøre forskjell for dem. Selvsagt er det bra hvis ungdommer har styrke i seg selv til å si nei til ting de ikke har råd til eller som familien deres ikke ønsker å prioritere. men det er ikke alle som kommer ferdig reflekterte med "jeg bryr meg ikke"-holdning som fjortenåringer, altså.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
