emm sa for 8år siden:

Man må erkjenne forskjellene om man skal jobbe med dem. Jeg synes Noam Chomsky, som har utrolig mange spennende tanker om forskjeller i samfunnet, spesielt USA, reflekterer godt rundt det. I alle år har de som sitter godt i det sagt de ikke liker å bruke ord som arbeiderklasse osv. Middelklasse, øvre og nedre, har blitt en term som er mer stueren. Det har blitt brukt ord som skam og stigma om man snakker om noe over og under, men for hvem egentlig? Anbefaler å se dokumentaren "Requiem for the American Dream" på Netflix. Dette er ikke direkte overførbart til Norge, men om utviklingen fortsetter, og velstanden synker, så er det likevel kloke tanker som vi bør ha bevissthet rundt.

Tjorven sa for 8år siden:

Dette er jo interessant i et personlig perspektiv.

Som jeg skrev tidligere i denne tråden, så er jeg vokst opp i et område hvor vi hadde klart mindre å rutte med enn alle rundt oss. Jeg har aldri betegnet meg som fattig, for jeg hadde klær og var aldri sulten. Men jeg hadde ikke skiutstyr slik de andre hadde, og heller ikke det samme sportsutstyret som de andre på laget. Sommerferiene mine bestod i å jobbe i butikken til besteforeldrene mine (noe jeg syntes var toppen av lykke).

Jeg er også den første i slekta som fullførte videregående, for ikke å snakke om høyere utdannelse. Dette til tross for at familien advarte meg mot at jeg leste for mye bøker og tok skolen altfor seriøst. Kan det være at det ikke er tilfeldig?

Lykken sa for 8år siden:

Nei, men det høres veldig svart/hvitt ut. Enten er man lavt utdannet, røykende ikke mosjonerende, trygdet osv på østkanten eller akademiker joggende i skogen med rødbrun setter i vest, satt på spissen. Områdene er så mye mer sammensatt enn dette og kan heller ikke sammelignes med USA. Det er mer enn personlig ubehagsfølelse som sitter igjen fra oppvekst og tidlig voksen, tror jeg.

nokon sa for 8år siden:

Eg har begynt på romanen og det er ganske tydelig at det er ein Chetty-tankegang som ligg bak valet om å flytte til Nordstrand og å ha barnet på Steinerskolen. Barnet har for øvrig friplass, så romanfiguren er ikkje fattig fordi ho betaler på skuleplass. Ho er fattig fordi ho var ufaglært i ein fysisk krevande jobb då ho blei aleinemor og studerer med AAP etter å ha fått belastningsskader i den opprinnelege jobben. Altså eit scenario eg finn truverdig. Under ein samtale med mora, tenker romanfiguren:

Eg synest romanen er god (så langt), med eit distansert og kritisk blikk på hovudpersonen, som har vald privatskole og flytta utifrå ein snobbete tanke om at ungen hennar ikkje skal bli påverka av nabobarn, som blir henta i barnehagen av rusa foreldre eller av barnevernet. Ho gjer det ho kan for at ungen skal vekse opp i eit betre miljø, men ho faller igjennom på alle områder. Og sjølv om romanen handler om forskjeller og om å vere fattig i eit rikt miljø, er det på ingen måte sutrete. Hovudpersonen er passe sjølvmedlidande, men skrivemåten skaper ein avstand, som gjer at eg ikkje bare har medkjensle for hovudpersonen. Og miljøskildringene og skildringane av andre hovudpersonen møter i boka er svært gode!

(Eg har lese ca. 25% av boka nå).

Floksa sa for 8år siden:

Noen som vet om dette funker motsatt også?
At barn av ressurssterke foreldre som vokser opp i nabolag med lav inntekt og utdannelse er mer utsatt for tenåringsgraviditeter, uføretrygd, skoledropuots osv?