Jeg har ganske ofte observert kvinner som henter en mann, der mannen kommer bort til bilen, kvinnen går ut av førersetet og setter seg i passasjersetet. Evt. at de bytter andre veien dersom mannen skal av og kvinnen skal ha bilen videre.
For meg er dette helt merkelig og rart. Og det virker jo tungvint når man må stoppe og bytte plass. Jeg syns jo det er ganske greit å bare kunne slippe av noen uten å måtte parkere og gå ut av bilen.
Nei, hvis vi kjører sammen og jeg skal lengst slik at jeg slipper av ham på veien eller plukker ham opp bytter vi ikke plass, men jeg er ikke glad i å kjøre bil, så når vi setter oss i bilen sammen og skal til samme sted er det han som kjører.
Nei, det skjedde sjelden. Mest fordi det er så stor størrelsesforskjell på oss at det var knotete å bytte plass. Jeg har alltid foretrukket å være passasjer, så jeg kunne gjerne byttet.
Haha, mannen min hater å være passasjer, så det har sikkert hendt, men nå nekter jeg, av prinsipp.
Men jeg ER, når sant skal sies, en dårligere sjåfør når jeg har mye gnål rundt meg (blir lettere distrahert), og han kan tidvis bidra til det, så som oftest velger jeg å la ham kjøre hvis vi starter hjemmefra sammen.
Nei, jeg har bevisst insistert på å kjøre minst halvparten av tiden. Ellers vil jo jeg forbli en dårlig sjåfør og mannen bare bedre og bedre, da ville det til slutt vært en selvfølge at han alltid kjører fordi jeg er så uvant med å kjøre.
Nå har jeg i flere år kjørt bil til jobb mens mannen kjørte kollektivt, og da var det oftest han som kjørte på familieturer. Dog hadde det ikke falt meg inn å bytte plass med ham så han skulle få kjøre når jeg først sitter bak rattet. Med noen unntak om trøtthet og sånt, selvfølgelig.
Hvis jeg henter ham, så fortsetter jeg å kjøre. Hvis vi kjører sammen et sted, og jeg skal kjøre videre, så kjører han oss frem til der han går av.
Jeg vet ikke helt hvorfor. Da vi først kjøpte bil, så trengte han øvelse i bykjøring. Men det er nå over 12 år siden, så han har blitt riktig så flink. :knegg:
Ja det hender det at jeg gjør, og motsatt.
Ingen av oss er spesielt glade i å kjøre bil og ofte er det den som er minst sliten som kjører.
Stort sett bytter vi ikke plass når vi henter den andre.
I den ene bilen er det dog best for beinplass at mannen kjører. Han har korte bein og trenger svært lite beinplass både som sjåfør og passasjer. Jeg trenger masse beinplass som sjåfør, litt mindre om jeg er passasjer.
Nope. Vi kjørte 4500 km på roadtrip i sommer, mannen kjørte ikke en meter. Han har ikke lappen da. :knegg: Men jeg hadde sikkert kjørt uansett, jeg liker å kjøre bil men hater å være passasjer.
Kunne ikke falle meg inn! Jeg elsker å kjøre bil, mannen synes det er greit nok, og hvem som kjører når er hipp som happ. Regner man antall kjørte kilometer er jeg en atskillig mer erfaren sjåfør enn han, regner man erfaring i å unngå veibomber og lignende han han en fordel....:knegg:
Ja, mannen min hater å være passasjer, tar over bilen fra faren sin, broren sin, meg og kompiser hvis han kan. Han liker å kjøre laaaangt og blir lite sliten av kjøring, jeg er mer stressa sjåfør og blir sliten av langkjøring. Men han har blitt bedre, nå kan han sitte på med meg i hverdagen på korte turer.
For tida har eg ikkje køyretillatelse. Men i vår situasjon kunne det ofte skje, dersom det var i grenseland om eg var i form til å køyre. Då eg var frisk og vi var like opplagte begge to, var det ikkje aktuelt. Men med svingande form er det stor forskjell på å køyre til t-banen fpr å plukke ppp mannen og på å køyre lengre turer.
Vi bytter aldri av en slik grunn som du beskriver, men den som kjører skal av lengre frem og det ikke er lurt/går å bytte der.
Ellers deler vi rimelig mue 50/50 på langkjøring. Med unntakt når vi kjører med henger for da får jeg ikke kjøre (bil og henger veier for mye totalt), men det skjer at jeg "øvelseskjører" med hengeren om han er trett. I byen kjører han nok mer enn meg, men det er mest for at jeg syns det er deilig å slippe. Jeg har lengst til jobb i hverdagen (om jeg ikke sykler).
Kunne ikke falle meg inn; når jeg ser slikt himler jeg innvendig (sikkert utvendig også :knegg:), og lurer på om ingen har fortalt dem at femtitallet er over for en god stund siden.
Jeg har ikke førerkort, så for oss er situasjonen svært hypotetisk. Men svaret ville vært "Hahahahahaha. Nei." (Med mindre det var en grunn for det selvfølgelig)
Nei, jeg er en bedre sjåfør enn han, mener jeg. :knegg:
Vi kjører begge mye i jobb, så vi diskuterer heller hvem som skal kjøre, for begge vil helst være passasjer.
Jeg kjører min bil, han kjører sin bil (stort sett). Ofte kjører jeg min bil når vi skal kjøre kort, fordi den er minst og mye billigere i drift. Hans bil kjøres oftest på langturene, fordi den har plass til hundebur. Og jeg foretrekker at han kjører langturene, fordi jeg blir så trøtt når jeg kjører langt. (Og fordi jeg kan styre spillelisten. :knegg:) Man vi bytter innimellom på å kjøre på langturer, altså. Og innimellom kjører vi to biler, for at begge barna skal få ha med venner på tur.
Han er en gammel råner så han virkelig liker å kjøre bil. Men han er også en helt grei passasjer. (Jeg er derimot en skikkelig baksetesjåfør).
Bare hvis vi kjører vår 16 år gamle gratisbil, den vil jeg helst ikke bruke. Artig i sommer da, jeg kjørte i 14 dager med leiebil på Sicilia. Vi tok oss ikke råd til 1000,- for sjåfør to, og bilen var leid i mitt navn. Reprise kommer i Roma høstferien, jeg gleder meg.
Jo større og bedre bil, jo mer vil jeg kjøre. Har kjørt alene med ungene til Hitra, det er 63 mil fra oss. Og til Trondheim i Skoda Superb. :vilha:.
Det hender det ja, men det er kun fordi han hater å sitte på. Ikke bare meg, han vil helst ikke sitte på med noen. Men som regel ikke på korte turer.
Det er han som kjører når vi er på langtur, jeg bryr meg ikke for jeg sover bare. Når vi kjørte fra København og hjem på en dag i sommer så sa jeg flere ganger at jeg kunne kjøre. Men han vil kjøre så da får han bare gjøre det.
Sånn ellers i hverdagen har vi hver vår bil, og jeg har i mange år kjørt mye mer enn han i løpet av en arbeidsuke. Nå har vi omtrent like mye kjøring i forbindelse med jobb.
Vi deler halvt om halvt omtrent. Og jeg tror vi hadde gjort det uansett om han likte å kjøre veldig godt, var dårlig passasjer etc.
Fordi jeg ser mange kvinner blir usikre sjåfører når de blir eldre og blir så innmari avhengig av andre. Jeg hater intenst å være avhengig av andre, og hadde kjørt om så Petter Solberg var mannen min.
Hvis jeg hadde hatt førerkort hadde vi neppe gjort det slik. Heller omvendt, siden mannen egentlig ikke liker å kjøre bil. Hvis jeg en eller annen gang i framtida finner tid, rom, økonomi og energi til å gå løs på å ta lappen ser jeg for meg at jeg kommer til å like det bedre enn han.
Hvis vi skal dra sammen så sitter jeg ofte på, kun av latskap egentlig siden jeg da kan sitte og surfe på mobilen eller gjøre håndarbeid hvis vi skal på lengre turer.
Hvis jeg henter han så ville vi neppe byttet sånn som beskrevet her.
Men jeg har også tatt meg i å nesten kverke gubben da han også er en ræva passasjer, noe jeg har gjort han oppmerksom på og også prøvd å finne en eller annen grusom straff for HVER ENESTE GANG han kommenterer kjøringa mi. Noe han tror han ikke gjør, men som han gjør likevel. Hvis noen har en passende straff, kom gjerne med den. Sist han satt på klarte han ikke la være å komme med et utrop da han mente jeg holdt på å kjøre ned en stolpe når jeg tok en krapp sving. Noe jeg ikke gjorde.
Men mannen min kjører ikke mer enn meg selv om han kjører når vi er på ferie eller skal kjøre litt langt. Han har hatt lappen lenger enn meg, men på de årene jeg har hatt det så har jeg kjørt mer enn han totalt sett hvert eneste år.
Nei, og på småturer deler vi omtrent likt. På langturer er det bare tøys, men jeg liker bedre å være passasjer og henge på mobilen enn å bare se på veien. Så der kjører nok stort sett han, hvis vi begge er med.
Både han og jeg er gode passasjerer med tillit til at den andre har full kontroll, og begge er behagelige sjåfører så den andre slipper å bekymre seg.
Nå bor ikke jeg sammen med en mann, og ikke har jeg bil. Kjæresten har bil, men vi bytter på å kjøre når vi er ute og farter så det er like ofte jeg som kjører.
Jeg syns det er gøy å kjøre da. :jupp: Jeg kjørte budbil i 6 år og vil påstå jeg er en erfaren sjåfør. Jeg kan til og med lukeparkere stor varebil. :stolt:
Men hvis jeg er med moren min er det alltid jeg som kjører for hun er ikke så glad i det. :fnise:
Hvis jeg plukker han opp bytter vi aldri. Dersom jeg skal videre etter å ha kjørt ham hender vi at vi bytter, men ikke alltid, og da på mitt initiativ - jeg liker ikke å kjøre nye steder. Det er jo teit, men mest komfortabelt.
På langturer kjører han alltid. Også teit. Men jeg liker best å være passasjer og han liker å kjøre. På venninneturer som tar 2-3 timer å kjøre er det nesten utelukkende kun jeg som kjører, så jeg kan jo hvis jeg må.
Får legge til at jeg bruker bilen i hverdagen da, mens mannen tar kollektivt. Alt i alt kjører jeg mest - men kan vi velge foretrekker han å kjøre og jeg å være passasjer. Ser ikke noe femtitalls over det.
Jeg liker ikke å kjøre bil,men er en racer på bilferjer. Jeg har også dandert vedkubber ved hjulene på en gammel volvo med dårlig håndbrekk ombord i danskebåten.
Neh. Det betyr at han også må kjøre hjem fra fest. Alltid.
Ungene kjører mest med meg, for det er jeg som kjører i hverdagen. Både stor og liten bil, leiebil, i utlandet på ferie, med henger, i byen etc. Det jeg HÅPER de lærer er å ikke være dårlige passasjerer.
Jeg tror ikke vi har byttet plass slik at han får kjøre noen gang. Til vanlig kjører jeg min bil og han sin bil - og min tidligere bil var førstevalget på langtur i mange år - så da kjørte jeg alltid frem og gjerne også hjem igjen. Nå har jeg liten el-bil (ikke fordi jeg er dame som bare trenger liten bil, men fordi familien bare trenger liten bil i hverdagen),og vi deler litt på hvem som kjører på langtur.
Ja, det kan nok skje. Men nå skjer 90% av min tid i bil uten han, så jeg får kjørt mer enn nok allikevel, hvis ikke hadde jeg nok vært obs på å ikke miste treningen. Ser på foreldrene mine, der kjører faren min alltid, og har begynt mer og mer å kjøre min mor på hennes aktiviteter/ærend, så der er jeg litt streng med de.
Ikkje på korte turar, men skal vi litt lenger gjer vi gjerne det, mannen liker å køyre, eg liker å sitte på og strikke. På tur/retur Sunnmøre-Finnmark i sommar køyrde eg ein tur til butikken lokalt i Karasjok, han køyrde resten... Han fekk tilbod om å bytte altså, men passa meg fint å vere passasjer.
Hos oss er det bare meg som har sertifikat, så da gir fordelingen seg selv.
Ingen av oss hadde sertifikat før vi fikk barn og da vi bestemte oss for at dette måtte vi investere i, så var det et bevisst valg fra oss begge at jeg tok det først. Jeg kjenner oss og vår selvtillit så godt at jeg er ganske overbevist at om vi begge hadde hatt sertifikat så ville det endt med at han stort sett hadde kjørt dersom vi begge var i bilen. Tanken var at jeg i hvert fall skulle ta det først sånn at jeg skulle få litt trygghet på å være sjåfør før vi eventuelt ble to sjåfører.
Det endte med at han aldri tok sertifikat og stort sett trives jeg som eneste sjåfør. Jeg liker veldig godt å kjøre bil.
Jeg har ikke tenkt til å begynne å polere bil og lese bilblader, like lite som jeg skal begynne å lese hesteblader, altså.
Kvinner har mindre biler enn menn fordi de ikke trenger penisforlenger. :nemlig: :bare for å flåse litt:
For øvrig har jeg liten bil fordi vi før hadde en firmabil gjennom jobben til mannen min (stor) og jeg trengte en bil jeg faktisk ikke fikk hjerte i halsen av å parkere på jobb de gangene jeg trenger bil der. Min gamle bil var nemlig et skikkelig drog av en stasjonsvogn. Selv mannen min, bilentusiasten, syns det er en ganske fæl innkjøring med for stor bil. Dessuten egner en liten bil seg mye bedre til bykjøring. Jeg kjører ellers den store bilen like mye som den lille.
Jeg vil ha stor bil, 4-hjulstrekk med god plass, gjerne SUV. Trygg på vinteren og kommer fram overalt. Den trenger ikke være gigantisk men heller stor stasjonsvogn enn knøttliten bil.
Her er det bare jeg som har lappen, så dette er en helt fremmed problemstilling for meg. Jeg mener man trenger ganske mye mengdetrening for å være en god sjåfør, så damer som overlater det til mannen gjør seg selv en bjørnetjeneste.
Barna mine hadde liten tiltro til at menn kunne kjøre da de var små. De var overbevist om at kvinner var bedre sjåfører siden de stort sett fartet rundt med mamma og mormor, mens pappa og onkel var passasjerer :knegg:
Ja, for det var bare på femtitallet menn i snitt var mer opptatt av motoriserte ting og litt mer interessert i alt som brummer enn kvinner.
Det gikk over på åttitallet, eller noe?
Jeg ser det på bilcrossbanene rundt om, det er minst like mange kvinner som bruker store deler av fritida si på å holde en løpsbil i gang for å få rase rundt på banen noen minutter i løpet av helga.
Nei, vent litt, vi sliter med å i det hele tatt få nok påmeldte til å arrangere egen dameklasse.
Sånn var det.
Det er sikkert fordi vi har holdninger fra femtitallet alle mann og de ikke føler seg særlig velkomne.
Nei, vent litt igjen, det stemmer akkurat like dårlig som forrige sarkastiske påstand.
Hva i all verden kan det være som gjør at vi sliter med å opprettholde dameklasser i ganske mange motorsportgrener?
Kan det ha noe med interesse å gjøre?
Jeg må innrømme at jeg himler en hel del over folk som himler over at det fortsatt er interesseforskjeller kjønnene i mellom.
Lady Limpalot er en glimrende sjåfør, hun kjører bil til og fra jobb hver eneste dag, men siden jeg er mann (eller noe) liker jeg ikke å sitte på og når hun foretrekker å sitte på blir det gjerne sånn.
Det er ikke en regel, men er vi begge opplagte og klare kjører som oftest jeg.
Jeg skjønner at det blir litt dumt at vi ikke føyer oss etter tiden og deler likt på det, eller lar henne kjøre mest, på tross av våre felles preferanser, men sånn er vi.
Jeg har siden jeg fikk lappen stort sett kjørt når jeg skal noe sted sammen med min far, også, på tross av at jeg er rimelig sikker på at han er mann.
Han har heller ikke den store interessen for motor.
I vårt tilfelle er altså grunnen til at jeg som oftest kjører at jeg foretrekker å kjøre og hun foretrekker å sitte på, men jeg er sikker på at for de fleste andre er det holdninger fra femtitallet som er grunnen. :p
Helt klart.
Det kan skje begge veier hos oss, men jeg må innrømme at jeg synes det er ubehagelig å bytte med mannen hvis han skal av, fordi jeg vet at mange Tenker Sitt. I dag var en sånn dag. Jeg hadde ikke sovet i natt, så han kjørte selv om han skulle av først. Ellers kjører jeg mest til og fra jobb nå, fordi jeg skal lengst. Før skulle han lengst, da kjørte han. Han kjører hvis jeg har høye hæler. Jeg foretrekker å bytte litt innimellom hvis vi skal langt, for han er så asosial som passasjer... Ellers kunne jeg gjerne kjørt hele veien.
Vi bytter kun hvis jeg insisterer, og det hender det jeg gjør.
I hverdagen kjører han sin bil og jeg min. Jeg så godt som nekter å kjøre mannens bil, og siden det alltid er den vi bruker når vi kjører sammen er det alltid han som kjører.
Jeg synes det er utrolig kjedelig å kjøre bil og vil helst lese, sove, strikke eller surfe. Jeg har null interesse for bil eller bilkjøring, og kjører kun fordi jeg må komme meg fra A til B. Og fordi jeg liker å være uavhengig av andre.
Nei, ikke i den situasjonen der, nei. I praksis kjører mannen mest på langtur, og han foretrekker å ikke sitte på med noen, hvis han kan unngå det. Sist langtur kjørte jeg bilen «hans» med ham som passasjer; han hadde glemt lommebok og førerkort.
Ikke spør om båt, forresten. Der er vi helt dust gammeldagse. :sparke:
Svarer bare på spørsmålet i overskriften, jeg. Nei, det har vi aldri gjort. Det er nok nesten hipp som happ hvem av oss som kjører, men jeg kjører nok noe oftere enn han.
Ingen av oss bryr oss det minste om bil og slikt heller.
Både mannen og jeg har vokst opp med fedre som kjørte på langturer og når alle var med, og mødre som kjørte når de måtte.
For mannen var det en så stor selvfølge at han skulle sitte bak rattet da vi fikk oss bil (en bil JEG sørget for at vi fikk), at det ikke en gang falt ham inn at kanskje jeg også ville kjøre. Han var best sjåfør og hadde mest selvtillit, så hadde ikke jeg utfordret kjønnsroller og meg selv for den saks skyld, så hadde nok jeg fungert mest som passasjer nå.
Jeg klarer ikke å se sammenhengen mellom interesse for bil og motorsport og bilkjøring i hverdagen. Jeg er overhodet ikke interessert i biler, men jeg har behov for å komme meg fra A til B og tilbake igjen stadig vekk. Og ikke minst har jeg behov for å kunne klare meg selv.
Selvsagt gjør dere det slik fordi det er det dere foretrekker. Men er det så vanskelig å skjønne at det man foretrekker kan være styrt eller påvirket av kjønnsroller? Det er ingen som lever i en boble, og folks preferanser er i stor grad styrt av normer og forventninger. Hvilket selvsagt er en viktig grunn til at dere sliter med rekruttering av kvinner til bilcrossarrangementene deres også.
Så klart vi blir påvirket av kjønnsroller, men det er vel ikke en grunn til at han skulle begynne å bake hvis han ikke har lyst?
Eller at du skal begynne å kjøre billøp hvis du ikke har lyst?
Regner ikke med noen av dere har lyst til å tømme utedoer, altså.
Her i huset er det ingen som baker, fordi ingen har lyst, og det er litt av poenget, det blir litt dumt hvis man blir å opptatt av å ikke følge kjønnsrollemønstre at man følger det slavisk, bare motsatt.
Nei, hvis du ikke ser sammenhengen mellom å ha bilkjøring som hobby og å trives bak rattet er det lite jeg kan gjøre for å få deg til å forstå, tror jeg, utover å påpeke at det er en viss forskjell på å dekke et behov og å ha noe som hobby fordi man synes det er gøy.
Fruen har på ingen måte noe problem med å kjøre bil, hun gjør det hver eneste dag, men hun er ikke glad i det på samme måte som meg.
Det er ikke vanskelig å skjønne i det hele tatt, tvert i mot er det en selvfølge.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger kjønnsrollemønstre (og hvor tidlig de dukker opp) har irritert meg, jeg har nemlig en datter med bilinteresse og det var visst allerede i barnehagen en "gutteting" :gaah:
Et og et halvt år til hun kan begynne å kjøre bilcross og vi planlegger allerede bygging av bil.
Selvfølgelig påvirkes vi av kjønnsrollemønstre og jeg er veldig for å utfordre dem, min kommentar her var dog til "femtitallet er over" og ja, det er jeg fullstendig klar over gitt, men jeg ser ikke poenget med å gjøre det motsatte på tvers av hva vi foretrekker på rent prinsipp eller for å unngå at noen tror vi lever på femtitallet.
Jeg er morgentrøtt, og hvis jeg må ha bilen så kjører mannen til jobb sin, også bytter vi på stasjonen og jeg kjører videre.
Mannen liker å kjøre, så langturer,ferier og i det daglige stort sett han som kjører. Bobilen kjører ikke jeg, den er det bare han som kjører.
Jeg liker ikke så godt som mannen å kjøre, men kjører jo mange langturer selv når mannen ikke er med.
Men helst alene eller med ett barn. Hele hurven blir for mye ståk, jeg får fluer i hodet og blir ingen god sjåfør.
Ellers er det jeg som researcher bil, prøvekjører, kjøper (forhandleren møtte aldri mannen min sist, jeg tror han mistenkte meg for å bare bruke en finn-på-mann til å prute: "du vet, JEG vil jo ha denne, jeg syns den er akkurat det vi trenger, men du vet, mannen, han er sunnmøring, og han nekter plent å betale mer enn xxx for en bil, så hvis ikke du kan tyne det ned i det, så blir jeg nødt til å kjøpe en sånn kjip Touran i stedet! :dramadronning: ), sørger for vask, dekk og hva har du. Og planlegger og tegner garasje, og alt med seg.
Jeg er av de som elsker å kjøre bil, men som også foretrekker å være passasjer når vi som par/familie er ute og kjører. Så ja, her kjører mannen som oftest, og om jeg kjører eller henter han, så bytter vi ofte plass slik at han kjører.
Om folk tenker sitt pga det, så be my guest. Ingen andre vet hvorfor. Men spør noen, så kan jeg med hevet hode si at det er fordi jeg liker å sitte på, til tross for at jeg elsker å kjøre bil. Er nok mest den som liker å kjøre alene jeg.
Jeg elsker også å kjøre bil, men alene og med høy musikk. Jeg kan kjøre og kjøre, og elsker de lange turene jeg tar noen gang som er på 2-3 timer for å besøke en venninne.
Jeg tror ikke dette handler bare om interesse, det handler også om at mange menn anser seg som bedre sjåfører enn damer, og får "neller" når de må sitte på og oppfører seg som dårlige passasjerer(det viser jo noen av svarene her i denne tråden).
Jeg ser jo at hos mange (de fleste faktisk) av naboene, venner, og andre jeg kjenner så er det alltid mannen som kjører om man drar sammen. Dette er et kjønnrollemønster jeg gjerne vil til livs, men det ser ut som det er vanskelig, for også unge mennesker tar jammen de samme valgene. Jeg ser det som min plikt som mor å vise barna at damer/jenter ikke automatisk er dårligere sjåfører enn menn, det er ikke noe genetisk som tilsier det, og det handler bare om trening og trua på seg selv. Så jeg kjører like mye og ofte som mannen, det er ingen selvfølge at det er han som setter seg på førersida når vi skal av sted.
Jo mindre trening man får, dess dårligere sjåfør blir man, og da trives man gjerne ikke så godt bak rattet heller, så det er mange gode grunner for å dele på kjøringen syns jeg. Jeg syns ikke dette er sammenlignbart med å bake eller vaske bil, for det er faktisk ganske viktig å være god til å kjøre, og å være en trygg sjåfør.
Jepp. Akkurat der er vi også. Mannen min vet at vi har Toyota og hvilken farge den har, men ikke hvor gammel den er, når den var på service sist eller hvor verkstedet der vi skifter olje ligger. Det hender at han fyller diesel, men det er også alt.