Selv har jeg ikke blitt utsatt for nevneverdig med hersketeknkker, så vidt jeg har oppdaget, i hvert fall. Tvert imot har jeg ofte opplevd å bli løftet frem av kolleger med et ønske om jevnere kjønnfordeling.
Men jeg vet jo at det skjer.
Er det bransjeavhengig? Personavhengig? Jeg har stort sett bare jobbet i mannssdominerte virksomheter. Jeg har en temmelig røff og rufsete stil, og er også ganske teflonaktig i forhold til hva jeg lar affisere meg. Jeg er usikker på om det er arbeidsplassene eller min stil som har æren for mangel på trakkasering/hersking. :p
Jeg har en sterk følelse av at i politikk og organisasjonsliv er mye mer av denne typen ting.
Jeg jobber i en mannsdominert bransje og har hovedsaklig mannlige kollegaer. Jeg har ikke inntrykket av at de holder meg utenfor eller forkaster mine forslag selv om jeg er kvinne (og for tiden gravid).
Nix, faktisk ikke i det hele tatt. Jeg jobber et sted som sånn utdannelsesmessig burde vært mannsdomminert om man tenker hva folk tradisjonelt velger, men lenge dominerte kvinnene. Nå er vi faktisk 50/50, og det fremmheves alltid som et pluss når vi skal ansette folk.
Den eneste som benytter seg av herskerteknikker hos oss (heldigvis på en annen underavdeling) er faktisk en kvinne. Som jeg satte ettertrykkelig på plass i dag, fordi nok rett og slett var nok :nemlig:.
Men jeg tror ikke at min arbeidsplass nødvendigvis representerer sannheten, men en mønsterarbeisplass i så måte, det er den :).
Det er helt andre årsaker til at jeg er møkkalei og vil bort.
Jeg har ikke opplevd det sånn når det gjelder kollegaer og ledere, til tross for at jeg har jobbet i veldig mannsdominerte bransjer. Samtidig vet en jo aldri hva en har gått glipp av. For alt jeg vet kan det hende jeg hadde tjent mer eller fått bedre stillinger dersom jeg hadde vært mann.
Imidlertid har andre jeg har støtt på i jobbsammenheng (leverandører) hosta opp en og annen lett gjennomskuelig greie, som for eksempel å kalle meg "frøken", eller de har tatt det for gitt at jeg har vært sekretær. :rolleyes:
Ja, jeg har opplevd det i den jobben jeg jobber i nå, men av den gamle sjefen min som heldigvis ikke har personalansvar for noen lenger. Jeg har opplevd at ting ble gjort vanskelig for meg fordi jeg var synlig og tydelig, mens mannlige kolleger i stor grad ble hørt da de var synlige og tydelige.
Jeg har opplevd at andre kolleger har forsøkt å "herse" med meg også, men de har heldigvis ingen makt over å bestemme min lønn og mine arbeidsoppgaver så dem var det lettere å sette på plass.
Jeg har blant annet jobbet som lydtekniker, vaktmesterassistent og på IT-support (i gamle dager, før jenter kunne bruke en datamaskin), og i de jobbene opplevde jeg ganske mye rart. Jeg har opplevd mange direkte kjønnsrelaterte episoder: Alt fra direkte trakassering, via skepsis om min kompetanse til nedlatende overbærenhet. Jeg har en gang opplevd å beviselig få lavere lønn enn en mannlig kollega med nøyaktig samme jobb, utdannelse, erfaring og ansiennitet, og jeg har ved flere anledninger mistenkt at jeg har kommet dårligere ut lønnsmesig enn mannlige kollegaer.
Eksempel fra min andre dag på jobb i en IT-supportavdeling:
(I telefonen)
Jeg: "Hei, du snakker med Teofelia. Hva kan jeg hjelpe deg med?"
Mann: "Jeg skulle gjerne ha snakket med Per."
Jeg: "Han er dessverre ikke til stede i dag."
Mann: "Pål da?"
Jeg: "Han er dessverre heller ikke her. Alle de …"
Mann, avbryter: "Er Espen der?"
Jeg: "Nei, han …"
Mann, avbryter igjen: "Hvor er alle sammen da?"
Jeg: "Alle de andre er på seminar. Det er kun jeg som er på jobb i dag."
Mann: "Hva mener du? Er det ingen som kan hjelpe meg hos dere i dag?!"
Jeg: "Tja … :snill: [Tenker]Jeg regner med at jeg kan, men jeg vet ikke egentlig om jeg vil. [/tenker]"
Jeg har opplevd diskriminerende holdninger, i alle fall. Var på et jobbintervju mens jeg ennå ammet, og var ærlig om dette. De to kvinnene som intervjuet meg ble straks meget bekymret for hvordan det skulle gå med barnet mitt dersom jeg begynte å jobbe (hos dem)! :eek:
Eller som lederen for en av Oslos kulturinstitusjoner så lystig og frimodig deklamerte da han kom inn på kontoret mitt: "Det var jammen ei lita jente og et stort skrivebord!" :snill: Han ble ganske flat da jeg svarte ham i stedet for å bare smile fårete og le med.
Jeg har ikke blitt trakassert på grunnlag av kjønn, men har blitt spurt i flere jobbintervjuer hva jeg tenker om å få barn. I min forrige jobb foregikk det også en systematisk forskjellsbehandling i lønn mellom selgere uten utdanning (hovedsakelig menn) og oversettere med mange års utdanning (kvinner). Sjefen argumenterte med at slik var markedet, og det kunne ikke han gjøre noe med.
Vi har kontakt med svært mange ulike mennesker på kontoret, og en dag dukket det opp en kranglevoren fyr som ville snakke med sjefen. Min kvinnelige kollega meddelte at sjefen dessverre ikke var til stede, men han kunne få treffe en prosjektleder. Hva, var hun en kvinne? Ikke tale om! Da skulle han i alle fall snakke med en mann. OK, sa kollegaen min, da skal jeg hente NN. Og hva slags stilling hadde så denne NN - hva, var han bibliotekar? Da kunne det være det samme. :humre:
Jupp. Jeg har jobbet i en realtivt mannsdominsert bransje, men i en stilling som ofte er besatt av kvinner. Selve stillingen har på folkemunne innad i bransjen et ganske nedlatende kallenavn og jeg har opplevd at samarbeidspartnere har kommentert utseendet mitt i situasjoner hvor det er fullstendig irrelevant.
For eksempel: Samarbeidspartner: Åh, så flott å endelig møte deg, vi har jo snakket så mye på telefonen! Jeg: Ja, det var hyggelig å få et ansikt på stemmen. Samarbeidspartner: Vi snakkes etterpå, også var du jo så pen! Jeg: Kvakk?
Det er heldigvis 10 år siden, og jeg har ikke opplevd liknende siden. :)
Syns det var litt store sprang mellom svaralternativene.
Men jeg kan nevne tre tilfeldig valgte eksempler.
Historie fra ca 1990:
På et jobbintervju for en jobb i en annen by fikk jeg følgende spørsmålsrekke:
Er du gift?
Ja
Har du barn?
Ja
Har du hus?
Ja
Hvordan har du tenkt å ordne det da?
Jeg har aldri hørt om en mann som har fått tilsvarende spørsmål. Fikk likevel jobben, men takket nei.
Historie fra ca 2005:
Jeg har opplevd å ikke få en jobb jeg søkte på fordi jeg var kvinne og hadde lite barn. "Henne legger vi i nei-bunken, hun kommer sikkert til å være mye hjemme med sykt barn", sa sjefen.
Hvordan jeg vet dette sikkert? Jeg fikk jobb neste gang jeg søkte jobb der, og det var andre som sto for utvelgelsen. Etter ett år uten fravær fikk jeg høre historien av en kollega.
Historie fra helt nylig:
Ung ny gutt (!) på jobben går forbi meg og spør min nyansatte mannlige kollega om hjelp når printeren ikke virker. Min mannlige kollega kan intet om sånt, og prøver å vri seg unna. Jeg spør guttungen ved printeren hvorfor han ikke spør meg som satt nærmest. Han ble litt flau, kan man si.
Selv unge gutter har slike holdninger, at det er menn som kan mest om de tekniske tingene. Det stemmer ikke alltid, nei.
Tidligere hadde jeg et veldig mannsdominert yrke (teknisk), og opplevde stadig små og større tilfeller av diskriminering. Alt fra latterliggjøring, nedlatenhet, tvil om kompetanse o.l. til regelrett mobbing. Heldigvis gjaldt ikke dette flertallet av de jeg jobbet med, ellers hadde jeg vel aldri jobbet så lenge i yrket (15-20 år).
Nå har jeg et akademisk yrke som har jevnere kjønnsfordeling, og jobber på en arbeidsplass med klar overvekt av kvinner. Det skjer jo innimellom at folk undervurderer min tekniske innsikt, men det velger jeg å tolke som en "yrkesdiskriminering" og ikke primært relatert til kjønn. De kan selvfølgelig ikke vite at jeg har en fortid som ingeniør. :)
Jeg svarte tidligere, men det er egentlig feil. Jeg opplever stadig forsøk på bruk av hersketeknikker, jeg har bare lært meg hvordan jeg takler de.
Hvor og når jeg har opplevd dette? Både i det private og i det offentlig, både av kollegaer og sjefer. Og jeg har opplevd det i alle mine år i arbeidslivet, fra jeg startet å jobbe for 25 år siden og til senest for noen uker siden. Kan egentlig ikke si at jeg opplever noen nevneverdig forskjell. Som sagt, det gikk inn på meg og påvirket meg og jeg lot meg duppere da jeg var yngre. Nå er det en og annen hersker som blir en smule rådvill når de forsøker seg. I tillegg vil jeg si at da jeg var yngre innså jeg heller ikke hva det var jeg møtte. Teknikkene de brukte gjorde at jeg følte meg dum som i det hele tatt reagerte på måten jeg ble behandlet eller snakket til. Med årene kom erfaring og trygghet nok til å ikke akseptere dette.
Tre ganger for en god del år tilbake, men alle var muligens basert på alder - evt. en kombinasjon av alder og kjønn.
De to første tilfellene var to mannlige studenter som uavhengig av hverandre nektet å ta i mot beskjeder fra meg som lableder. De var meget ufine og kom med trusler. Den ene var en godt voksen student (50-årene) og den andre var en fyr i 30-årene. Jeg var i midten av 20-årene. Den ene fikk trusler om utvisning og jenket seg - den andre ble utvist og fikk ikke ta eksamen.
Det siste tilfellet var da jeg som forholdsvis nyansatt leder på 27 år dro på ledersamling med de andre lederene på 50+ i en statlig stiftelse. Adm. dir. tok runden rundt bordet og presenterte alle ved ettenavn og avsluttet med meg: Pettersen, Nilsen, Hansen, Johnsen, Olsen og Veronal. :snill:
Har aldri opplevd noe rusk i min nåværende stilling (stor privat bedrift).
Jeg holdt på å si "Nei, aldri!" for jeg har virkelig tilgode å oppleve dette i jobbsammenheng. Har utelukkende hatt greie sjefer og kollegaer, og de som har vært litt lunefulle har jeg bare avskrevet med at "sånn er DERES personlighet".
Men så kom jeg til å tenke på pasientene, og der har jeg opplevd mye rart. Skepsis til alt fra kjønn, alder til utseende. Men det er vel ikke så mye hersketeknikker som ren sutring :knegg:
Ikke nevneverdig, men jeg har vært utsatt for enkeltepisoder. Da har jeg vært VELDIG tydelig på at det er uakseptabelt.
Det har også vært et par enkeltepisoder der diskrimineringen har kommet fra gamle menn, altså langt over pensjonsalder. Da har jeg ristet det av meg og flirt, mens (de mannlige) sjefene mine har vært sjokkerte og sinte på mine vegne. Verden går fremover.
Jeg er ikke plaget av det på jobb, men så er jeg en juniorressurs og ingen trussel. Sjefen min, derimot ... Oi oi oi. Hun blir til tider utsatt for hersketeknikker av en annen verden. Hun er tøff, og håndterer det bra. Men jeg blir sjokkert over hvor problematisk en del menn opplever kvinnelige ledere.
Jeg har jobbet som lydtekniker, IT-support, programmerer og kirurg.
Klart jeg har blitt utsatt for forskjellsbehandling i forhold til mine mannlige kolleager. Ikke hver dag, men ihvertfall hver uke.
Alt i fra ren skepsis fra pasienter/brukere til at vi få kvinnene alltid får de dårligste kontorene, ikke får posthylle, ikke blir ringt opp fra operasjon, ikke får dosimetre (for å kontrollere røntgenstråling) må gå mer visitt, får mer papirarbeid pluss alle de vanskeligste pasientene "fordi vi er så flinke med følelser og sånt".
Nå teller kanskje ikke min stemme, siden jeg både er ganske fersk i arbeidslivet, og har et yrke i et kvinnelig dominerende miljø. Men jeg stemte (kanskje ikke å overraskende) nei, aldri. Det satt kun kvinner der da jeg hadde jobbintervju, og selv om jeg var gift, hadde et barn fra før og var 24 år ble jeg verken spurt om jeg planla å få flere barn eller noe hinting om å bli mye borte pga sykt barn.
Det jeg derimot er mer usikker på er videre jobb her, da jeg kun har årsvikariat og har termin i juli. Men da vil det i så fall ikke bli diskriminering pga kjønn, men svangerskap. Men det er jo litt kjønnsbetinget det og. :knegg:
Ja, esme, jeg leste også i den andre tråden at du opplevde slike ting, og jeg må innrømme at jeg ble sjokkert. Det er så utrolig langt fra min hverdag, som jo også er i "kompetansebransjen", hvis man kan si det sånn. Det virker så rart at antatt rasjonelle og intelligente mennesker oppfører seg sånn! Er dette verst på sykehusene, eller er det også sånn i for eksempel fastlegekontorer (med mange leger), farmasøytisk industri, etc.? Har det noe med at sykehus generelt er veldig "politiske" organisasjoner å gjøre?
Jeg vet ikke hvordan det er på fastlegekontorer eller i farmasøytisk industri. Jeg tror nok at min spesialitet er en av de aller verste, det er klart at de kvinnelige gynekologene opplever dette mye sjeldnere, og det er også grundig vist at det er en av grunnene til at mange kvinner hopper av de andre kirurgiske fagene og går over til gynekologi.
Å være i min spesialitet er som å leve på 60-tallet.
Riktignok skjer dette bare annenhver uke. Den andre uken er jeg tillitsvalgt, og der får jeg bare masse skryt for å være ung, lovende og kvinne.
Så det veies litt opp. :knegg:
Jeg svarte "før, men ikke nå". "Før" er da jeg jobbet på anlegg. Nå jobber jeg i akademia og opplever ikke noen forskjellsbehandling fordi jeg er kvinne.
Jeg søkte på en deltidsjobb på en bensinstasjon en gang, hvor når jeg ringte for å spørre hvordan ting lå an, fikk beskjed om at jeg ikke kom med i betraktning fordi jeg var kvinne med små barn.
Om det jeg har opplevd er "hersking" eller trakassering" er jeg ikke sikker på, men jeg har mange episoder der jeg mener at kjønn har noe med saken å gjøre.
I min forrige jobb, der jeg jobbet med menn som var 50+, var jeg den som alltid ble bedt om å hente kaffe (til opplysning: jeg drikker ikke en gang kaffe selv...), "kan du gå å ta en kopi av denne", og andre "sekretæroppgaver" som jeg ikke så noen logisk grunn til at jeg skulle utføre. (Jeg hadde da en rådgiverstilling, og var stillingsmessig på linje med de jeg jobbet med.) Til å begynne med var jeg usikker i jobben og ble så paff at jeg hentet kaffe og kopierte i vei, men så bestemte jeg meg for å sette ned foten. "Det klarer du sikkert selv," svarte jeg med hyggelig stemme. Og da stoppet det etter hvert. Jeg så aldri unge menn med tilsvarende stillinger som meg oppleve noe liknende.
Jeg har dessuten kommet tilbake fra fødselspermisjon og fått nye oppgaver som ikke står i forhold til oppgavene jeg hadde før permisjonen og som ikke er en naturlig del av stillingen min.
Mannen min har også opplevd denne "kjønnsdiskrimineringen". Med begge barna våre har han tatt ut ca 14 uker perm, og selv om dette er en lovfestet rett, har han fått merke på sin jobb (lite firma, privat næringsliv) at det er upopulært.
En sak litt på siden:
Når det gjelder opplevelser utenfor arbeidslivet, synes jeg menn og kvinner er omtrent like når det gjelder kommentarer, både når det gjelder å gi og få. Svogeren min, som tar sin del av oppgavene i hjemmet, får høre at han er "flink til å hjelpe til på kjøkkenet". Både han og søsteren min reiser litt i jobbene sine. Hvis søsteren min er borte, blir han invitert på middag til foreldrene mine og tilbudt hjelp til barnepass (han er jo alene med barna, stakkar), men slike tilbud får aldri søsteren min. Mine gamle tanter er opprørt over at jeg ikke har middagen klar til min kjære når han kommer hjem fra jobb, ja at han til og med må lage middagen av og til (nå jobber vi begge to). Hvis jeg tar i en øks (har hogget ved siden jeg var liten), kommer svigerfar løpende og tar den ut av hånda mi så jeg ikke ødelegger meg... Jordmor var så negativ til hvordan jeg og mannen skulle fordele permisjonen med førstemann ("har dere tenkt på ammingen da?!") at vi byttet jordmor. Vi har gått sammen på alle kontroller hos jordmor og på helsestasjon, og det er mange på min alder, både menn og kvinner, som ler litt av mannen min for det.
Jeg har tusen sånne små eksempler på hvordan vi i hverdagen møter motstand når vi prøver å ikke tenke kjønn (men logikk?) når vi fordeler oppgaver i heimen. Og her finnes det ikke noe lovverk eller klageinstans.
At noen her på FP ikke opplever slik enten på jobb eller privat, forundrer meg. For å si det mildt...
Men jeg har opplevd å ikke få en stilling fordi jeg var ung, gift og ikke hadde barn. Jeg vet at det er årsaken fordi jeg valgte å ikke føre opp sivilstatus på CVen, kom på intervjuet og ble vist rundt og introdusert som den nye kollegaen. På slutten av intervjuet sa intervjueren at han antok at jeg var singel siden jeg ikke hadde oppgitt noe på CVen. Jeg svarte at det var jeg ikke, jeg var gift, men hadde valgt å ikke si noe om det da jeg ikke anså det som relevant siden jeg var nyutdannet og skulle satse på karriære fremfor familie de nærmeste årene (noe som var helt sant, og dette var dessuten ikke en stilling man har muligheten til å være i mer enn to år). Jeg ble da skjelt ut for å ha vært uærlig og å ha ført ham bak lyset. Jeg ble så paff og satt ut av hele situasjonen at jeg ble helt stum. Det jeg selvfølgelig burde ha svart var at han nettopp hadde vist at mine fordommer mot middelaldrene menn stemte, at han trakk konklusjoner på feil grunnlag og at det derfor var helt riktig av meg å ikke skrive dette på CVen. Deretter burde jeg ha forfulgt saken. Det gjorde jeg dessverre ikke (men jeg hadde jammen ikke takket ja hvis han plutselig hadde ombestemt seg og tilbudt meg jobben likevel). I ettertid har jeg sjekket og det viser seg at det er mange i min situasjon som unnlater å oppføre sivilstatus i samme situasjon som den jeg var i, da det er veldig mange (middelaldrende) menn på mitt felt som umiddelbart trekker konklusjonen gift jente = snart barn og evig lang fødselspermisjon. (Heldigvis gjelder ikke det alle).
Jeg regner med at det har litt med hvilken yrkesbakgrunn man har og litt med hvor "flink" man er til å gjennomskue forskjellsbehandling og hersketeknikker for hva det er, og dessuten hvor dyktig man er til å hev(d)e seg over dem. Det er jo ikke så merkelig om en (kvinnelig) førskolepedagog aldri har opplevd å få sin kompetanse trukket i tvil på bakgrunn av kjønn, for eksempel.
Og det er jo ikke nødvendigvis så lett å kjenne igjen hersketeknikkene som medførte at dine forslag ble ignorert i et møte, eller at du fikk jobben med å ordne kaffe før møtet igjen. Kanskje var ikke forslagene dine gode nok? Og det er selvsagt hyggelig at de andre legger merke til at du aldri glemmer å ordne kaffe og gjøre det hyggelig på møterommet. Og grunnen til at du ikke fikk like høyt lønnsopprykk var vel at de andre oppnådde bedre resultater enn deg, for hadde dine resultater vær like gode, hadde du selvsagt blitt tilbudt den samme lønnen du også.
Også er det ikke helt stuerent blant karrierekvinner å innrømme at man blir eller har blitt utsatt for hersketeknikker eller forskjellsbehandling. For de dyktige kvinnene, de vellykkede og høyt ansette kvinnene, de blir selvsagt ikke det. Min erfaring er at en del yrkeskvinner gjerne innrømmer at forskjellsbehandling finnes, men at de selvsagt ikke blir utsatt for dem. Jeg mener ikke at alle kvinner blir utsatt for forskjellsbehandling og at alle som sier noe annet lyver, for all del, men min oppfatning er at det finnes holdninger som tilsier at hvis du opplever trakassering og hersketeknikker, så er det (litt) din egen skyld. Hadde du vært flinkere/tøffere/mer rappkjeftet, så hadde du sluppet dem.
Jeg dilter etter Teofelia i dag. Det du sier har jeg også opplevd.
Og nå må ingen oppfatte det sånn at jeg mener at om man ikke har opplevd trakassering så mener jeg at man er for dum til å oppdage det.
Men: det kreves faktisk en form for tøffhet det også, å tørre å innrømme ovenfor seg selv og omgivelsene at man blir behandlet dårligere enn sine kollegaer.
Et annet selvopplevd eksempel som jeg ble minnet om da jeg leste Teofelias innlegg: Jeg har opplevd noen ganger at jeg har sagt noe i et møte som har blitt mer eller mindre ignorert, for så å oppleve at det blir gjentatt av en mann litt senere og rost som et godt innspill/forslag. Hersketeknikk? Dårlig muntlig formuleringsevne? Tja...
Det eneste jeg har fått høre, var "hva skal jeg gjøre på kontoret uten deg? Jaja, det er straffen jeg må ta når jeg ansetter kvinner i fruktbar alder". :snill:
Husker kirurgen i turnus, der var det helt fryktelig. Jeg personlig ble ikke "rammet", men holdningene der var jo helt sinnsyke.
Og hvis noen klaget, så var det rå latter og den vante "Stakkars pyser, det var n ganger verre da VI var i turnus... bla bla bla..."
Husker noen av ortopedene laget "Eeehøøøy!"-lyder hver gang de så på lungerøntgen der det var obvious at den kvinnelige pasienen hadde relativt store silikoninnlegg i puppene. For eksempel.
Jeg har opplevd å bli trakkasert av eldre, mannlige leger da jeg var ny i jobben min. Det var kommmentarer både på alder, mangel på erfaring, kjeft og munnbruk. Heldigvis hadde jeg blitt advart og hadde replikkene nærmest øvd inn på forhånd. Det virket !
De siste 7 årene har det ikke vært et eneste problem i så måte. I dag har de gamle grinebiterene sluttet og de yngre har en helt annen holdning overfor sykepleiere. Vi skal jo tross alt samarbeide, ikke konkurrere.
Jeg jobber også ved et fastlegekontor hvor jeg har sykepleiepoliklinikk. Der opplever jeg heller aldri å bli herset eller trakkasert. Tvert imot :)
En annen arbeidsplass av samme sort som jeg var innom oppførte legen (kvinnelig spesialist sådan)seg særdeles ufint og nedlatende mot sekretærene sine !
Jeg ble tatt på puppen av en som hadde vært no slibrig i tillegg, jeg løste saken på en usedvanlig lite diplomatisk måte, jeg snudde meg rundt og dro til han alt jeg kunne.
Sjefen kom og lurte på hva som sto på, og jeg så på han som gjorde det og lurte på om vi hadde ordnet opp, "ja" sa han før han lusket ut døra.
Orker ikke å forsøke å dra skillet mellom hersketeknikker og trakassering grunding, men det er klart at jeg har hatt mange opplevelser i forbindelse med arbeidslivet fordi jeg er kvinne, og som jeg nok ikke vil hatt som mann.
1). Jeg har blitt spurt på intervju om jeg skulle ha flere barn. Jeg svarte at det var for tidlig å si, jeg fikk jobben, begynte, og ble gravid noen få måneder etterpå. Så ble jeg sykemeldt, og jeg fikk en attest som brukte bl.a. ett avsnitt på å beskrive når Knøtto ble født, at jeg var sykemeldt pga svangerskapet++. Den avsluttet med "I den tiden Anda fungerte her viste hun bla-bla positive ting". Hører selvsagt ikke hjemme noe sted.
Tidlig i karrieren i forhandlingsmøte med motpart; "Hvor lenge har du jobbet, da, jenta mi?" (Dårlig forsøk på hersketeknikk). "Lengre enn du har trent", svarte jeg, til middelaldrende halvtjukk fyr. Det ble forlik.
Særlig i en type jobb jeg har hatt har jeg opplevd pussige historier pga en helt klar forventning om kjønn, og hvordan den type rolle "skal" se ut. Som kvinne på 29 var jeg laaangt unna de fordommene.
Jeg jobber nå i noe som var et rent mannsdominert yrke, men nå er det fler og fler kvinner. Hos min nåværende arbeidsgiver har jeg ikke oppfattet slik bruk, men så er jeg fersk her og, da.
Hmh, når jeg tenker meg om så måtte jeg for kun en halvtimes tid siden fortelle en fyr at jeg ikke er sekretær. Han ba om unnskyldning.
I en av mine første jobber opplevde jeg helt klart at en godt voksen mann åpenlyst mente at jeg burde fungere som hans sekretær og selv om jeg ikke kan bevise det så er jeg overbevist om at en mann på min alder og i min stilling, ikke ville blitt bedt om de samme tingene. Der og da syntes jeg at dette var en veldig vanskelig situasjon på grunn av måten ting ble krevd av meg.
Åh, det er sant. Jeg har opptil flere ganger fått skrevet inn "koke kaffe og gjøre i stand møterom" i stillingsbeskrivelsen min, selv om det ikke var relevant for resten av jobben i det hele tatt. Det tok en stund før jeg tok et oppgjør med det.
Og så har det litt med hvor man jobber også. Jeg har vridd hjernen min flere ganger over dette - dette er jo ikke første gang spørsmålet kommer - og jeg kan ikke huske å ha opplevd noe negativt/uheldig på grunnlag av kjønn i jobben min. Et par av mine (litt eldre) kvinnelige kolleger er av typen som "alltid" tar ansvar for at det er rene kaffekopper eller at det blir kjøpt inn blomster; jeg er ikke sånn og blir heller aldri bedt om å gjøre det. Jeg har aldri blitt kalt "lille venn" (det ville falt på sin egen urimelighet :humre: ) eller blitt antastet eller klådd på, jeg har heller ikke opplevd at sjefer eller kolleger har hørt mindre på meg enn på mine mannlige kolleger, eller har gitt meg enklere eller kjedeligere oppgaver. Og jeg tror jeg er bevisst nok på denslags til at jeg ville fått det med meg. Jeg har dessuten knapt kontakt med "utenverdenen" (kunder, klienter og denslags), så jeg har ikke fått noen kommentarer fra "teite middelaldrende mannfolk" den veien heller.
Det året jeg jobbet et annet sted opplevde jeg heller ikke noe slikt (det kan nok også henge sammen med at jeg jobbet som webredaktør, og var omtrent den eneste der med noen som helst IT-kompetanse, i tillegg til at webredaktøren jeg vikarierte for også var en dame og veldig flink).
Utenfor arbeidslivet har jeg i alle fall ikke opplevd det, hverken fra venner, familie eller helsesøstre/barnehageansatte/leger. (Med mindre jeg skal regne med kommentarer fra bestemødre på godt over 80 som ikke helt tror på at menn kan lage mat eller passe spedbarn, men de er veldig harmløse og lette å heve seg over.)
Jeg har definitivt mistet jobber fordi jeg var over 25, gift og selvsagt verpesyk. Den offisielle tilbakemeldingen har vært at "de ønsket en mann for å utjevne" (det var flest kvinner på teamet), en annen gang var det at de ville ha en mer erfaren (de ansatte en sylfersk 23 år gammel gutt).
Jeg har også lavere lønn enn flere av mine mannlige kolleger, og har blitt forbigått av menn som har det klart mer i kjeften enn i resten av hodet. Heldigvis har jeg en fantastisk sjef nå, som gjennomskuer det meste av sånt.
Trakassering er det dessverre temmelig mye av i min bransje. Ikke fra firmaet, men blant kundene. Selv har jeg blitt forsøkt tafset på både her og der, en klarte å lire av seg at hvis jeg ikke var mer vennlig, ville markedsandelen gå kraftig ned her. Det finnes både ekle gamle menn og unge selvgode dåsemikler som åpenbart tror de har bukten og begge endene, og at man selger mer enn produkter og kunnskap. Kombinasjonen mye alkohol og høyt ego er visst livsfarlig. :snill:
Et ordentlig vemmelig tilfelle var jeg bare vitne til. Jeg satt på flyplassen ved siden av en gruppe kunder som hadde reist på tur med et konkurrerende selskap. De satt og diskuterte høylytt mens de ga jentene poengsummer fra 1 til 10 på ansikt, pupper, rompe osv. Jeg vemmes og gremmes. :sur:
Jeg må forresten fortelle en kommentar til, som en venninne av meg i samme bransje fikk på sitt første intervju med headhunter. På vei ut døren lirer han av seg:
Du vet at hvis du tar denne jobben, så vil du om 5 år enten være skilt eller utro, ikke sant?
Det tipper jeg han sa til de mannlige kandidatene også, gitt. :not:
Som ung lærer i VGS var det noen episoder "å, trodde du var en av elevene". Ut over dette har jeg ikke opplevd å bli hersket med i ansettelser eller jobbsammenheng. Jeg hersker derimot litt over elevene.
Jeg kom plutselig på en utrolig pinlig episode: Da vi pusset opp huset så rant det inn med håndverkere her, av alle slag, men bare menn. En dag skulle det komme en alarmmontør, som i mitt hode selvsagt kom til å være en mann. Så da det ringte på døra så ble jeg helt månebedotten da jeg åpnet og det stod ei blid jente der, med verktøykasse og uniform.
Åh, sa jeg, litt paff - jeg hadde ventet en mann!
:dåne:
Jeg fikk da unnskyldt meg, og hun tok det gudskjelov med godt humør.
Som servitør og bartender: Mange mannlige gjester mener visst at de kan erstatte tips med å klapse en på baken, ta innunder skjørtet når man bøyer seg for å skifte askebeger, ta en på puppene, spørre om kyss, ta hånden din og kysse på den, og i det hele tatt invadere ens personlige sone og ta for seg. Er man i servicebransjen, lizzom....? :himle:
Som student:Forfulgt av sprengkåt professor en hel sommer, fordi han rett og slett ble yr av at en jente var inetressert i hans fagfelt.
Som studentpolitiker: Kalt søte lille venn, overkjørt på møter hvor jeg har vært godt forberedt og visst hva jeg snakket om. Puppene mine er blitt gjenstand for mer blikkontakt enn øynene mine, blitt invitert på helt formålsløse kaffemøter av eldre menn eller journalister.
Som studenthusleder: det ble stort sett alltid antatt at jeg som jente ikke ante noe om budsjetter, rock, øl eller kunne lede. Å få respekt i bransjen og på huset var litt av en jobb. Men derimot kunne føre referater (sekretær, vettu, det er en jenteting), lage kaffe og sørge for god stemning, det var noe folk mente jeg burde. Ledelse er i manges øyne en mannlig ting, der man skal brøle, være autoritær og sjefete. Jeg ser noen damer som forsøker seg på denne øvelsen, altså brøling og sjefing, det er vldig ulekkert uansett hvem som gjør det på denne måten.
I organisasjonslivet: ofte nedvurdert av voksne menn, eller redusert til sexobjekt som kan flørtes med, dermed ufarliggjøres. Hvis man kommer med krav fremstilles kravene som urimelige, slik at en sitter og er flau og føler seg kravstor og vanskelig.
Jeg vet at jeg har måttet være dobbelt så god som dem jeg har blitt innstilt foran, og jeg er flere ganger blitt forbigått av folk som er dårligere enn meg, fordi de ikke har barn eller antas å få flere barn eller lignende.
Men det blir bedre og bedre, merker jeg. Og det er fordi jeg har greid å sette dette i system, gjennomskuer det og er i stand til å ikke ta det på meg.
Og uansett hva menn gjør viser det stå-på-vilje, han er målbevisst, har sterke (og riktige) meninger. En kvinne som gjør det samme er hysterisk. :rolleyes:
For å svare på spørsmålet. Nei, det har jeg ikke. (Ikke som jeg har vært klar over i hvert fall.) Nå skal det sies at jeg er i et veldig kvinnedominerende yrke, så hersketeknikker baser på kjønn blir litt vanskelig.
Ja, denne hadde jeg nesten glemt: To andre studenter på et forskingsprosjekt og jeg skulle intervjue et par gamle ørner i en norsk organisasjon. De to andre fikk mye dårligere karakterer enn meg og hadde gjort labre forberedelser, det var jeg som hadde laget spørsmålene og stilte dem. Allikevel hendvendte de gamle ørnene seg bare til mine medstudenter. For jenter kan jo selvsagt ikke være historikere eller forskere....:gal:
Jeg kommer selvsagt på et par ting etterhvert. Disse tingene skjedde da jeg holdt på med diplomoppgaven min i et av landets største firma, i en avdeling som jobber innen et mannsdominert felt. Rett som det var stakk besøkende forretningsfolk (alltid menn) hodet inn på mitt kontor og spurte meg etter veien til møterom X, eller om jeg kunne ringe etter drosje eller booke om flybilletten deres. Etter første gangen, hvor jeg satt litt forvirret og lurte på hva som skjedde, pleide jeg alltid å svare "Jeg foreslår at du spør en av sekretærene om det". :humre: De så alltid mildest talt forvirret ut og deretter ofte litt flaue.
Så en historie som jeg ikke har opplevd selv, dvs. den var ikke rettet mot meg, men jeg var gråtepute på toalettet med jevne mellomrom for hun som opplevde dette. Hun holdt på med sin diplomoppgave samtidig som jeg holdt på med min, samme firma. Hennes veileder, en mann i 40-50 års alderen, sluttet å veilede henne da hun nektet å ta i mot et undertøysett som han hadde kjøpt til henne på en forretningsreise. Han fortsatte derimot å trakassere henne til hun ble overført til min veileder. Hva som skjede med denne drittsekken i forlengelsen av saken vet jeg ikke. Jeg vet derimot at han nå er død av kreft, det var visst en rask og heftig sak, og jeg skal holde meg for god til å utbrodere hva jeg synes om det.
Nei, jeg har aldri blitt utsatt for trakassering eller hersketeknikker på grunnlag av kjønn. Men jeg HAR blitt utsatt for dette av andre årsaker, egentlig ett spesifikt tilfelle som bunnet ut i en grunnleggende faglig konflikt. Men det var ingen tvil om at det var MEG som person vedkommende ikke tålte. Dette handlet ikke om at jeg var kvinne.
Jeg tror at terskelen for å kalle ting trakassering varierer. Jeg ville aldri blitt fornærmet over at noen "ventet en mann", eller trodde at jeg var sekretæren. Dette er ting som har hendt meg, men jeg oppfatter det som misforståelser og ikke som trakassering. Dessuten bryr jeg meg fint lite om hva andre måtte tenke eller tro om meg. Om de tror at jeg ikke er i stand til ditt eller datt - så dem om det. Jeg oppfatter heller ikke det som trakassering eller hersking.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hovedinnlegget. I en mannsdominert bransje og med en personlighet som det meste preller av på. Min erfaring er at uansett hvilket miljø man søker innpass i så er det viktig å møte folk med åpenhet, en god porsjon humor og ikke minst selvironi.
Og her har vi det igjen: hvis man mener seg utsatt for forskjellsbehandling, trakassering eller annet grums på grunnlag av kjønn, så er det fordi man selv ikke er flink nok til å unngå det, ikke har den rette holdningen eller ikke er flink nok til å la ting "prelle av".
Selvsagt er det best å møte folk med åpenhet, humor og selvironi, men man kommer bare så langt med slike midler. Er det mye nok over en lengre periode, så går man lei av å alltid parere kommentarer eller holdninger med et flir og et trekk på skuldra. Før eller senere blir man som oftest sur og lei av å stadig sloss i motvind.
Også synes jeg det er en utrolig bakvent holdning, at dersom jeg møter forskjellsbehandling, nedlatenhet eller trakassering så er det min jobb å unngå problemet ved å fleipe det bort eller vise et "åpent sinn". Det synes jeg er samme type argumentasjon som når et voltektsoffer får høre at hun kan skylde seg selv siden hun gikk utfordrene kledd eller ble med fyren hjem frivillig.
(Nei, jeg sammenligner ikke voldtekt og trakassering på arbeidsplassen i andre henseende, og jeg sidestiller dem ikke i alvorlighet. :åpplyser for dummies: )
Jeg mener at jeg møter folk med åpenhet, har både humor og selvironi og blir ikke lett fornærmet, men jeg ser ikke humoren i at noen behandler meg nedlatende fordi jeg er kvinne. Tvert i mot mener jeg det er grunn til å reagere på en klar og tydelig måte når slikt skjer, slik at mine døtre slipper å måtte oppleve slik i skole- eller jobbsammenheng. Og verden går heldigvis framover på dette feltet.
Det jeg mener er at det finnes NOEN som åpenbart greier å irritere seg grenseløst over at andre tar dem for å være sekretær (klassisk eksempel). Jeg kjenner opptil flere i RL. Men er dette (objektivt sett) trakassering? Jeg mener nei.
På den annen side vil jeg objektivt sett si at puppetafsing og slibrige kommentarer ER trakassering.
Og så tror jeg at det også finnes en del som VELGER å skylde på kjønn hvis en konflikt oppstår med andre. Det er jo utenkelig at det er MEG som person de ikke liker, ikke sant? Så det er nok fordi jeg er kvinne / innvandrer / same / homo. Dermed flytter man fokus i konflikten fra personnivået (hvor det mange ganger faktisk hører hjemme) og over til "alt er de andre sin skyld". Jeg sier ikke med dette at ingenting går på kvinne / innvandrer / same / homo, men det gjør ikke ALLTID det.
Om jeg blir forbigått i en intern tilsettingsprosess så KAN det jo ha vært fordi han som gikk foran hadde lengre erfaring, mer spesifikk erfaring. Det trenger ikke være fordi han er mann.
Den virkelige trakasseringen handler ikke om å la ting prelle av. Men det er ikke nødvendig å ta all motgang i livet som trakassering heller. Vi kan ikke alle få viljen vår hele tiden.
Haha, jeg vil si at de fleste som har møtt meg vil karakterisere meg som åpen, blid, masse humor og en god porsjon selvironi. Jeg er vel så langt man kommer fra en gretten selvhøytidlig kjerring som tar alt ille opp, som man kan komme. Jeg er heller ikke en lettvekter-bimbo som utstråler kom-og-ta-meg.
Det er ikke min skyld at jeg er blitt behandlet slik jeg er blitt behandlet. Det nekter jeg å være med på. Jeg kunne kanskje ha krøpet sammen i skam og tenkt at alt var min skyld og dersom jeg bare hadde kledd meg litt mer sik og sagt litt mindre sånn og ikke stukket meg frem her og der og ikke på død og liv osv...Men fanden dundre, da, jeg er smart, jeg er flink, jeg har en rettmessig plass i verden som jeg skal ha i fred for nedlatenhet, sextrakassering, klaps på rompa og åpenlyse fordommer mot blondt hår og store pupper.
Jeg synes Teofelia teffer spikeren på hodet her. Det er en åpenlys skyldplassering her, de som opplever trakassering er ikke tøffe nok, det er noe feil med dem.
Det er jo et mønster her, man trenger ikke å være Sherlock Holmes for å se det, liksom. Det skjer, og det er ikke de enkelte damene som blir utsatt for det sin feil. Jeg tror ikke at Bina er mer eller mindre dyktig enn Teo eller meg selv. Selv om det er det hun insinuerer. De som ikke opplever slik er mer dyktige, morsomme, selvironiske og hva_har_du enn oss hårsåre feministene som ser fanden på høylys dag.
Ja, klart det er. Ingen mannlig diplomstudent ville noensinne bli tatt for å være sekretær, ville han vel? Og ingen ville kommet på å spørre en ung mann om å lage kaffe, booke flybilletter eller løpe ærend? Det er jo fordi de er damer, at man øyeblikkelig antar de er sekretærer, at de ikke har noe annet vettugt der å bestille?
Du synest ikkje slike formuleringar er i overkant nedlatande? Det du eigentleg seier her er jo at dei som omtalar seg som forskjellsbehandla på grunn av kjønn eigentleg berre er for dumme til å innsjå at andre er betre kvalifiserte.
Bina: jeg anser meg ikke for å være trakassert når noen feilaktig tar meg for å være sekretær. Jeg er helt enig med deg at det ikke går inn i definisjonen. Derimot anser jeg meg for å være forkjellsbehandlet, all den jeg aldri hører om gutter eller menn som blir utsatt for den samme feiltolkningen.
Nei, det var i grunnen det jeg også ville fram til. Forskjellsbehandling kan man gjerne kalle det, men kall det ikke trakassering. Det syns jeg er å skyte spurv med kanoner.
Og så må jeg si - om det med sekretærer - det er forskjell på om man innenfor avdelingen alltid er den som blir satt til kopiering, ordne kaffe til møter, skrive referater osv - og om tilfeldige kunder stikker hodet inn av døra og antar at du er sekretær. Sistnevnte skyldes mest sannsynlig at du var der og at døra var åpen... førstnevnte KAN det være nødvendig til slutt å gå opp en grensegang.
Jau, men ut frå gjennomgangstonen i innleggga dine så verkar det som om du meiner at puppetafsing og voldstektsforsøk er det einaste som kan kvalifisere til å bli omtala som trakassering på grunn av kjønn.
Jobber i et svært mannsdominert miljø, kundene er "heldigvis" verre enn kollegaene mine har vært.
Store pupper og blondt hår er tydeligvis en trigger for enkelte menn i 50-årene som gjør at de kan legge bort alt de har lært av folkeskikk, og vanlig dannelse.
Jeg takler det bedre nå enn tidligere, men fremdeles er det mange som har problemer med unge kvinner i relativt tunge lederstillinger. Dessverre så tror jeg ikke det forandrer seg på et blunk.
Siden den må være regnet delvis på meg, så velger jeg å svare.
Jeg skjønner at det jeg skrev kan misforstås. Jeg har full respekt for sekretæryrket, men når jeg i en jobb der det ikke er i min arbeidsbeskrivelse hverken å kopiere opp papirer for andre, skrive notater for dem eller gjør andre lignende oppgaver, likevel blir bedt om dette. Ikke fordi noen er stresset og trenger en tjeneste, det hadde jeg selvsagt ikke hatt noen problemer med. Men fordi det blir krevd, som en selvfølge at jeg, som ung kvinne, gjør dette for en mann som er eldre enn meg. Da mener jeg at det grenser mot å bli herset med. Jeg understreker at det har mye med situasjonen og tonen å gjøre.
Ikke at jeg forventer at bina forstår det, men det er greit å understreke.
Takk for tilliten. Ut i fra definisjonen på trakassering i denne tråden trakasserte du nettopp meg. Bare så det er sagt.
Det som var omtalt tidligere i tråden var når kunder kommer inn og er på møter og stikker hodet inn til den kvinnelige medarbeideren og ber henne booke om flybilletter, ringe drosje, osv. Det kan da umulig være trakassering, slik jeg ser det. Derimot en misforståelse. En forventning om at det må da finnes en sekretær her.
Når derimot en man jobber sammen med til daglig driver slik du beskriver bør man absolutt si i fra.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
