Jeg får ikke Nessavibber av folk som er for abortloven. Jeg får vibber av de som menneskeliggjør et egg eller embryo til de grader, at spiral er passiv abort og at man dreper og tar liv på et så tidlig stadie. Men det er sikkert litt diffust, jeg ser bare for meg disse arrangerte greiene til Nessa og gjengen, og jeg skjønner jo at ingen her er i samme dur. (håper jeg. :knegg:). Men når jeg tillegger andre siden mye føleri, så forstår jeg jo etter litt tankeomløp at det sikkert er like mye føleri hos meg og andre innbitte tilhengere, bare på et annet plan.
Selv om man er for selvbestemt abort og ikke ser på en 8 uker gammel embryo som et liv, så kan man da forstå sorgen til noen som har en SA på den tiden.
Det er for meg da en sorg over det barnet det kunne blitt.
Et lite begynnede liv som ikke fikk vokse seg stor og sterk til å møtte verden.
Hadde det vært en av mine venninner (og det har det faktisk opp til flere ganger vært), hadde jeg selvsagt blitt trist på hennes vegne. Jeg hadde veldig godt skjønnt sorgen hennes.
Sorgen over å ha mistet noe som kunne blitt et barn. Sorgen over at hun igjen må prøve å bli gravid, med all det stresset og de følelsene det innebærer. Sorgen for at det atter en gang ikke er hennes tur, og sorgen over hvordan det må føles å stå på sidelinja og se at "alle andre" får det til, mens hun har mistet sjansen for denne gangen. For ikke å snakke om sorgen at forventninger, håp og drømmer er lagt i grus. Klart jeg føler empati for henne. Jeg vet jo hvordan det er å teste positiv når man har planlagt å bli gravid. Hvordan man går og bærer på denne flotte hemmeligheten, hvordan man regner seg frem til termin og allerede tenker på hvilket hentesett man kan bruke, hvilken vogn som passer best til denne årstiden, hvilken flotte bursdager man kan arrangere senere, osv. Man begynner å tenke på veldig mye når man holder denne testpinnen i hånda.
Jeg er lei meg for at hennes drøm ikke gikk i oppfyllelse denne gangen. Jeg er ikke lei meg for at selve embryoet ikke levde opp, jeg synes ikke at "et menneske døde" når hun har spontanabortert i uke 7. Jeg håper du ser forskjellen der.
Og ettersom (nesten) alle disse følelsene uteblir når man blir gravid uten at man ønsker å være det, så skjønner jeg veldig godt når Mim sier at et planlagt svangerskap er et barn og et uplanlagt ett bare er et problem.
Jeg skjønte ikke helt hvorfor du trekker mitt innlegg til et slikt eksempel. Jeg har hatt flere venninner med spontanaborter, og selvfølgelig føler jeg med dem. Akkurat som Olympia skrev over her. Men som hun skriver, det er fordi man vet at venninnen virkelig har ønsket dette og alle hennes følelser rundt det, ikke fordi jeg føler med embryroet som er borte.
Jeg har også hatt venninner som har vært lettet etter spontanabort, senest i våres, da de har prøvd å få nr 2 i noen år og hatt satt grensen på 40 år, da ble det noe året etter. Men hun var faktisk GLAD for at det gikk som det gikk.
Her kjenner jeg at JEG blir kvalm... For meg er det helt grotesk å sette et bittelite menneske i samme kategori som en kylling. Jeg er IKKE veggis, og i mitt hode har menneskelivet en helt annen verdi enn dyr. "De" og "oss". Vi skal behandle dyr skikkelig og vi skal ta vare på artsmangfoldet, men jeg syns det er helt fair og ok å spise dem, avlive dem når de er til plage for oss, og gi dem en sprøyte når de lider (eller koster) for mye.
Et foster er ferdig genetisk kodet, med mye av personligheten lagt fast, karaktertrekk, utseendemessige trekk, alt som bare skal vokse seg ferdig.
Jeg tar meg sammen nå, og tvinger meg til å anerkjenne at hvis man legger "bevissthet" til grunn for livsverdi så er det sikkert riktig det dere sier om kyllinger. Men jeg lurer veldig på hva dere da syns om livsverdien til premature spedbarn, eller til funksjonshemmede "grønnsaker".
Men på den andre sida så kjem jo dei forventningane nettopp fordi ein veit at ein positiv graviditetstest betyr at noko er ferdig koda og har begynt å vekse inni ein - og ein veit at eit lite barn har begynt å forme seg.
Jeg må bare få lov å distansere meg fra Plipps utsagn om veggiser, der mitt navn kommer opp i samme setningen. Jeg har hverken sagt eller ment noe i denne retningen. :confused:
Det er mulig det er et bra spørsmål, men jeg ser ikke helt knytningen.
Jeg mener helt personlig at man skal redde premature spebarn når det er mulig at de kan være levedyktige uten for store skader. Når det gjelder funksjonshemmede "grønnsaker" så forstår jeg ikke spørsmålet, skulle man mene at de ikke har livets rett fordi man er for abort og mener at et egg eller embryro ikke er det samme som et født barn? Når det gjelder livskvalitet derimot, kan man sikkert diskutere seg grønn.
Uansett hvordan jeg snur og vender på det, så er det for meg altså en meget stor forskjell mellom noen som allerede er født, og noen som ikke er født, for ikke snakke om at vedkommende fortsatt befinner seg milevis unna et stadium der det finnes det minste håp om å redde han hvis han skulle forlate mors mage.
For meg har noen som er født en helt annen status enn et embryo, enklere enn det kan det vel ikke sies. Også helt uavhengig av hvor bevisst det allerede fødte menneske måtte være.
Jeg har det med å komme sent inn i diskusjoner. Det er spennende å lese tankene til hver enkelt om abort og abortloven. Jeg må innrømme at jeg har grublet for lite på dette, men jeg er for fri abort fordi det må være opp til hver enkelt hvordan man vil leve livet sitt. Men jeg syns ikke grensen bør utvides.
Når det er sagt, så tror jeg neppe jeg kunne klart å ta en abort selv. Da måtte det i tilfelle vært svært tungtveiende, medisinske grunner som talte for dette, enten for meg selv eller for det ufødte barnet.
For ja, jeg ser nok på et embryo/foster som et ufødt barn. Eller i alle fall tenker jeg sånn. Fra dag 1 når jeg har vært gravid så har jeg sett for meg en liten baby, og jeg har fått store forventninger, forhåpninger, ønsker og tanker for livet med denne babyen som skal bli.
Når jeg flere ganger har mistet (fosteret har dødd, så jeg har måttet ta utskrapning), så har det vært med stor sorg. Sorgen er nok mest over tapte forventninger og forhåpninger. En gang jeg aborterte var fosteret sterkt skadet og ikke levedyktig, en annen gang kunne de ikke se noe unormalt på det. Med fornuften var det lettere å akseptere aborten den gangen fosteret var sterkt skadet. Følelsene, derimot, var akkurat like såre, tunge og triste i begge tilfeller.
Jeg tror derfor at sorgen, i mine tilfeller, har vært over det som kunne blitt men som ikke ble. Det handler ikke så mye om at jeg er trist over embryoet som ikke fikk en sjanse. Sorgen er nok mer egoistisk enn som så, må jeg innrømme.
for ikke snakke om at vedkommende fortsatt befinner seg milevis unna et stadium der det finnes det minste håp om å redde han hvis han skulle forlate mors mage.
Jeg har, i likhet med de fleste andre ikke-abortmotstandere, heller ikke noen klar formening for NÅR man f.eks. skal sette en abortgrense. For meg har det veldig mye med det rent biologiske å gjøre, som f.eks. når fosteret vil kunne føle smerte osv.
Jeg har i hele tråden uttrykkelig snakket om abort innen de eksisterende abortgrensene, og spesifisert i denne tråden at jeg heller ikke snakker om spesielle tilfeller og senabort.
Så igjen- for x-tende gang- for meg har et embryo under 12 uker IKKE den samme "verdien" som hverken en toåring, en multihandikappet voksen, et foster i uke 37 osv.
Jeg skriver ordet verdi i gåseøyne, fordi jeg ikke liker ordet helt. Det at jeg er for abort og både har tatt en abort og i krisetilfelle ville gjort det igjen betyr ikke at en embryo ikke har noen verdi. Men for meg betyr det at morens liv er atskillig viktigere å ta hensyn til enn embryoets videre utvikling. Jeg graderer viktigheten uten å si at det ene er verdiløs.
Nei, vet du hva, det blir for dumt. Har jeg noensinne sagt dette? Det er helt utrolig at man enten sidestiller embryoner med ferdig utviklede fostre eller barn; eller på den annen side måtte mene at det er søppel og fullstendig uten verdi.
Skal du ha det så svart/hvitt synes jeg egentlig litt synd på deg.
Hos noen dyr kan foster oppløses og gå tilbake til mors kropp hvis det f.eks. ikke er nok næring i miljøet rundt moren til å kunne fostre opp en unge. Jeg synes dette viser hvor nært et lite foster er knyttet til mors kropp i de aller første stadiene av livet. Det blir noe annet når et foster kan leve utenfor morens kropp og får et selvstendig menneskeverd.
For meg er det enkelt og et spørsmål jeg sjelden behøver å ta stilling til. Jeg dreper verken ufødte barn eller gorillaer.
Jeg er av den oppfatningen at man skal bevare alt liv, og det er hovedgrunnen til at jeg bærer ut insekter istedet for å drepe dem, hvorfor jeg er imot abort, imot dyremishandling og torturering, dødsstraff, undertrykking og diskriminering. Fordi jeg verdsetter alt liv, skifter jeg kanal når hyenene angriper de forsvarsløse gnuene, jeg ser ikke på fiske- eller jaktprogrammer og jeg blir kvalm av Farmen hvor de slakter dyr for underholdningens skyld. Jeg er med i dyrebeskyttelsen, og hvis vi ser bort ifra ku- og fiskekjøtt, er jeg vegetarianer. Jeg har vært vegetarianer i flere omganger, men jeg spiser altså kjøtt fra ku og fisk og kan derfor ikke betegne meg som vegetarianer på nåværende tidspunkt. :solgtsjelasi:
Jeg er enig med Polyanna i at denne sammenligningen blir absurd. Jeg mener også at mennesket har mer verdi enn dyrene, men det betyr ikke at man skal behandle dyrene dårligere av den grunn. Ute i det ville dreper de sterkeste de svak og syke, og selv om jeg synes det er fælt og grusomt og sånn, er jeg inneforstått med at naturen fungerer slik. Mennesker og dyr har uansett forskjellige formål på jorda, og jeg tror personlig at dyrene er til for oss. De som er imot jakt, fiske og slakt må ha et temmelig urealistisk forhold til hvordan ting fungerer.
:nikker: Jeg synes også det er interessant og opplysende å se abortdiskusjonen og dødsstraffdiskusjonen litt i sammenheng. For meg tyder det på et veldig fremmed menneskesyn å kunne være for dødsstraff, men kategorisk mot abort (jeg forstår synet, men det er veldig fremmed for meg), og jeg kan skjønne at andre kan synes det er merkelig at jeg er for selvbestemt abort, men kategorisk mot dødsstraff.
Det var ikke en sammenligning i og for seg, det er mer det at jeg synes det er opplysende å se på abortsyn og syn på dødsstraff, og argumentene i de ulike diskusjonene, i sammenheng. (Aktiv dødshjelp blir egentlig fjernere fra akkurat abort-dilemmaet for meg, for da er det i alle fall ingen andre enn personen selv som skal vurdere om h*n skal leve.)
Den er eg einig i er sterk. Vi har hatt ein heftig diskusjon på det temaet her inne for ei stund sidan. Ein interessant fellesnemnar mellom abort og aktiv dødshjelp når det gjeld etikken og verdisyn er (ut frå mitt synspunkt) kor vidt det er relevant at menneskelivet er "til bry" for omgjevnadane.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
