Jeg registrerer at mange, meg selv inkludert, har reagert med motstand mot moren i en annen tråd her som har tatt abort fordi hun ventet tvillinger.
Jeg er for selvbestemt abort, noe annet er jo vanskelig å argumentere for. Dette forhindrer ikke at jeg synes abort er et følsomt tema, og jeg skulle nesten ønske det var satt et eller annet slags krav til time hos psykolog eller lignende i forkant av en abort.
Dette er noe som har forandrer seg over tid hos meg. I yngre dager mente jeg at abort var uproblematisk og et greit hjelpemiddel dersom man skulle bli uplanlagt gravid, noe jeg da heldigvis aldri ble. I dag kan jeg ikke se for meg at jeg på noe som helst grunnlag skulle tatt abort. Det måtte isåfall vært en særs god grunn som voldtekt eller lignede.
Denne forandringen skjedde hos meg etter at jeg fikk mitt første barn og så hvor stort dette er, mitt eget kjøtt og blod, mine fantastiske døtre. Abort er for meg bare i dag en grusom utvei jeg ikke synes noe særlig om. Tror også det er derfor jeg vemmes med tanken på denne moren som tok bort sine to fine foste fordi det ikke passet inn.
Føler dere annerledes rundt abortspørsmålet etter at dere har fått egne barn?
Jeg håper aldri jeg kommer i den situasjonen at det blir aktuelt. Men blir jeg gravid selv om vi bruker prevensjon tar jeg abort. Vi vil ikke ha fler enn de to barna vi har. Jeg fikser ikke psykisk å gå gravid og føde et barn til. Jeg har ikke overskudd og tålmodighet til å få fler barn. Jeg begynner å nærme meg 40 år osv. Det er ikke noe jeg ville ta lett på og jeg vet at jeg kom til å slite med det resten av livet. Men fler barn skal jeg ikke ha.
Ser ikke noe annerledes på det nå i dag enn før.
Det bør fortsatt være selvbestemt, men kan være enig i at det kunne vært greit med en pålagt samtale når man søker abort, hos noen som evner å sette ting i riktig perspektiv.
Jeg har faktisk tatt abort selv på tross av bruk av prevensjon - som 16 åring, og har ikke angret et sekund på det.
Jeg har samme syn nå som før jeg fikk barn. Jeg syns abort burde være en nødløsning, som ideelt sett bare bør brukes ved fare for mors liv, når det ikke er forenelig med liv hos barnet, eller når graviditeten er resultat av incest og voldtekt.
Men, jeg er for selvbestemt abort inntil 12. svangerskapsuke.
Bytt ut 16 med 19, så har du meg også.
Jeg syntes selv jeg hadde svært tungtveiende grunner til å gjøre som jeg gjorde den gangen, og de grunnene virker like gode i dag.
Det var en vanskelig situasjon der abort sto som det eneste rette alternativet for meg, og jeg har aldri angret på min avgjørelse.
Faktisk har jeg tenkt på hva som kunne vært situasjonen i dag om jeg ikke hadde gjort det, og den tanken er mer skremmende.
Jeg står fremdeles ved mine tanker om emnet fra den gang, selv etter at jeg har fått et høyst planlagt og ønsket barn.
Med det sagt, nå når jeg er i et stabilt og meget godt parforhold ville en abort vært utelukket om det skulle dukke opp en uplanlagt graviditet - men det inngikk også i mine meninger om abort den gangen.
I tillegg ble jeg av den opplevelsen sikker på at det kom jeg ikke til å gjøre igjen.
Jeg tror ikke jeg har forandret mening, men det er mulig at det for meg personlig ville være enda vanskeligere/umulig å skulle gjennomføre en eventuell abort etter at jeg vet hva det innebærer å få barn. Men min personlige oppfatning av dette fører ikke til at jeg stiller meg annerledes til prinsippet om selvbestemt abort, som jeg altså er for. Jeg kjenner flere som har gått fra å være enig i dette til å bli fullstendig motstander av abort etter at de har født (og forsåvidt mistet) barn, og selv om jeg godt kan forstå bakgrunnen for denne personlige endringen, kan jeg ikke helt forstå at de mener at deres personlige erfaringer/oppfatninger skal påvirke og endre lovgivningen. For meg personlig ville en abort være den ytterste nødløsning, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg synes det skal gjelde for alle andre og nedfelles i loven.
Jeg er for selvbestemt abort. Jeg tok selv abort som 16-åring, og totalt sett var nok det et riktig valg den gangen.
I dag ville jeg ikke klart å ta abort, tror jeg. Jeg syns ikke jeg i dag har gode nok grunner til å skulle gjøre det.
Jeg tror heller ikke at jeg hadde greid å gjennomføre det nå. Etter å ha bært frem og født de 3 barna våre ville det vært et fryktelig vanskelig valg å ta. Det var vanskelig den gangen også, men etter å ha fått barn er det for meg enda vanskeligere. Så selv om jeg ikke ønsker flere barn nå så ville et uplanlagt barn vært velkomment allikevel.
Det endrer imidlertid ikke det faktum at jeg ser at jeg gjorde et riktig valg den gangen for 21 år siden.
Jeg tok en kirurgisk abort som attenåring, etter å ha blitt gravid mens jeg gikk på p-piller. Etter dette har jeg hatt et utall SA både før jeg fikk eldstemann, og før jeg fikk minsten. Jeg kommer aldri i verden til å ta abort igjen med mindre graviditeten er et resultat av en voldtekt, eller fosteret viser seg å ha skader som er uforenlig med liv.
Jeg tenkte ikke så mye på abort før jeg fikk barn, men syntes det hørtes fælt ut og hadde nok aldri klart å gjennomføre det selv. Jeg ble enda mer "imot" da jeg fikk egne barn og innså verdien av et lite menneskeliv også mens det er i magen. Hele meg skriker etter å være imot abort, jeg vil være imot. Men jeg skjønner jo at de ikke bare kan kutte ut fri abort uten videre, uten å ha alternativer.
Men jeg hadde aldri tatt abort selv. Ja, så bombastisk er jeg.
Som om jeg skulle sagt det selv. Har som sagt aldri tvilt på at det var riktig avgjørelse for meg da. Synes også at grensen i forhold til tid skal være som i dag - frem til uke 12.
Jeg er så absolutt for selvbestemt abort, men har svært vanskelig for å forestille meg en situasjon der det ville vært aktuelt for meg. Dette er et standpunkt jeg alltid har hatt, og det har ikke endret seg med årene. Jeg blir lei meg når jeg hører om folk som tar eller ville ha tatt abort av grunner jeg personlig ikke ser på som "gode nok", men jeg er fullstendig klar over at det MITT problem, og ikke noe jeg belemrer andre med. Men dersom noen spør meg direkte, så sier jeg selvsagt hva jeg mener om saken.
Jeg vet jeg er litt ekstrem på dette punktet, uten at jeg selv vet helt hvorfor. Så jeg prøver å ligge litt lavt i terrenget når abort er et tema, siden mine følelser tydeligvis er litt i utakt med de fleste andres.
Er helt klart for selvbestemt abort, men vet ikke om jeg hadde klart å ta det selv.
Må sies at har jeg fått et helt annet forhold til abort etter jeg selv hadde en SA og var inne til utskrapning. Abort er en forferdelig påkjennelse psykisk og jeg er veldig glad for at jeg ikke har vært ufrivillig gravid.
Jeg hadde ikke klart å ta abort selv, da måtte det ha vært særdeles spesielle årsaker, som andre nevner. Jeg respekterer selvbestemt abort, selv om jeg ikke forstår de i mange tilfeller. Som f.eks. å ta abort fordi man ikke vil ha barn sent på året.. Ja, det vet jeg faktisk om noen som har gjort, og det er for meg helt sykt.
Jeg hadde en spontanabort som 19-åring uten å vite at jeg var gravid, og jeg vet ikke hva jeg hadde gjort på den tiden, jeg følte både lettelse og sorg da jeg innså hva som hadde sett, men jeg fikk samtidig beskjed om at jeg kunne få problemer med å bli gravid senere, og det påvirket jo reaksjonen min en del vil jeg tro.
Det har jeg også, bare at jeg var ett år eldre. ;)
Det er ikke en tvil i min sjel at det var den rette avgjørelsen. Og uansett hvor kynisk og fæl det måtte høres ut, så har jeg hverken angret eller tenkt noe mer over det etter det skjedde. Og jeg tror helt klart at jeg håper at min datter ville valgt slik også. Og jeg vet at jeg ikke hadde hatt problemer med å gjennomføre det nå igjen, om jeg ble gravid nå. Selv om jeg er i et fast og godt forhold, fast og trygg jobb, uten pengeproblemer og med to barn fra før.
Jeg er for selvbestemt abort, og det har jeg alltid vært. Synes likevel det burde opplyses bredere, bedre og hyppigere om bruk av prevensjon for unge. Er også enig med HI, at det burde vært et krav til samtale med for eksempel en psykolog i forkant.
Jeg har faktisk lempa på kravene med årene. Litt mer forståelse for andres situasjoner, og sånt noe. Dog, måten det blir brukt som prevensjon på synes jeg er forkastelig, og jeg mener at man skal ha veldig tungtveiende grunner.
Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, og har alltid vært temmelig sikker på at jeg ikke ville komme til å ta abort selv. Jeg har en mer nyansert oppfatning av hvorfor og på hvilken måte jeg mener disse tingene nå enn for tyve år siden, og har tenkt mye mer rundt det problematiske ved abort, men jeg har ikke endret mening.
Som 16 åring så var jeg nok motstander av abort, hvis det ikke var en veldig god grunn. (voldtekt, incest og sånt)
I dag er jeg for selvbestemt abort, vet hva alternativet kan være. Og selv om jeg ikke anser det som en god grunn, så kan det være gode grunner for andre. Men synes nok det er trist at mange bruker abort som prevansjonsmiddel.
Har alltid sakt at jeg kom aldri til å ta abort, sikkert fordi vi har strevd i over 20 år for å få våres barn, men i dag vet jeg ikke, skulle jeg blitt gravid nå, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, er 41 år, har 4 barn, og har hormonspiral, så det er nok mulig vi hadde diskutert abort da, men vet ikke om jeg hadde klart å gjennomføre det.
Eg er for sjølvbestemt abort, men er ganske sikker på at eg ikkje hadde klart å gjennomføre ein abort sjølv. Då måtte det ha vore liv om å gjere. Tidlegare forveksla eg mitt personlege standpunkt til å gjennomføre abort med det prinsippielle synet på abort, så då var eg motstandar.
Dersom jeg skulle bli gravid på tross av prevensjon skal det mye til før jeg eventuelt tar abort. Jeg tror det eneste som vil gjøre at jeg tar abort er at barnet jeg venter er så sykt at det mest sannsynlig ikke overlever fødselen.
Hva andre gjør er opp til dem, men jeg stusser på at man tar abort fordi det er tvillinger eller fordi barnet har en liten skavank av noe slag.
Jeg syns det er vanskelig å svare på om jeg er for eller imot abort.
Jeg er nok egentlig imot abort, men så skjønner jeg jo at man må ha lov om selvbestemt abort i Norge.
Jeg syns bare at det er så ufattelig trist at så mange tar så lett på det.
For min egen del så kunne jeg aldri tatt abort om det ikke var snakk om voldtekt, incest eller fare for liv og helse.
Jeg har hatt samme syn på saken siden jeg var 14-15 og la meg opp en mening.
Jeg er selv i en situasjon nå som sier at hvis jeg blir gravid igjen, kan jeg risikere å bli dødssyk. I verste fall må jeg velge mellom meg og barnet. Det er ikke engang sikkert at jeg blir syk før langt ut i svangerskapet..
Tanken på ett slikt valg gjør meg uvel.. og jeg er faktisk ikke engang sikker på om jeg kunne svart ett klingende klart ja for abort i en slik situasjon. Mulig jeg hadde tatt sjansen... hvis legene mente det var en mulighet for at det skulle gå bra.
Men, jeg er nok litt ekstrem i synet også da.. det innrømmer jeg.
Når det er sagt, så respekterer jeg de som tar abort i omgangskretsen min. Jeg dømmer dem ikke, men jeg forstår ikke valgene deres.
Jeg er helt klart for selvbestemt abort. Men jeg tror ikke jeg kunne tatt en selv. Da jeg var yngre trodde jeg nok det ikke var noe problem, om jeg skulle blir gravid (gikk alltid på prev) . Men etter jeg selv har fått barn....ja da blir holdningene litt forandret.
:nikker: Der har du meg også. Jeg har aldri angret på den avgjørelsen - verken etter flere år som ufrivillig barnløs eller etter at jeg omsider ble mor.
Jeg har alltid vært og er fremdeles for selvbestemt abort.
Allikevel må det sies at jeg synes aborttallene i Norge i dag er for høye. Jeg skulle ønske at folk var mer påpasselige med prevensjon og jeg skulle ønske at flere kunne velge å bære frem barnet selv om det ikke passet helt optimalt med "timingen".
Men så er det etter min mening mange gode grunner til å ta abort også, så jeg synes dagens lovgivning er korrekt.
Vi er egentlig veldig ferdige med barneproduksjon, men tror ikke at jeg kunne tatt abort om jeg skulle blitt gravid i dag. Jeg håper inderlig at jeg slipper den problemstillingen.
Uten tvil. Men kanskje på en annen måte enn det du mener. Jeg har et mer nyansert syn på abort nå som 35-åring enn jeg hadde som prinsippfast 20-åring.
Jeg rystes over saken du refererer til, men da jeg ble gravid i vinter - helt uventet (tidligere ufb), måtte jeg gå noen runder med den graviditeten. Jeg følte meg veldig fanget av livet all den tid jeg var fornøyd med de to jeg hadde fått og gledet meg over at småbarnstiden var på hell. Jeg måtte faktisk si til meg selv at jeg hadde et valg. Først da kunne jeg kjenne på at jeg (personlig) egentlig ikke hadde det valget likevel. For meg ble timing og antall planlagte barn ikke grunner gode nok til å terminere svangerskapet.
Men jeg forstår faktisk at det skjer, og når loven er som den er, går det ikke an å sette seg til doms over andre. Da får man heller engasjere seg politisk for å endre loven. :)
Jeg er for selvbestemt abort, og har alltid vært det. Det eneste jeg har endret meg på, er at jeg før sa at jeg aldri komt il å ta abort. Nå er jeg vel i grunn ganske klar over at det er noe man faktisk ikke vet, før man står med bena godt plantet i situasjonen.
Jeg er for selvbestemt abort, har alltid vært det og kommer nok ikke til å forandre mening i overskuelig framtid. Da måtte i så fall mitt livssyn forandres dramatisk og det kan jeg ikke forestille meg at det skal gjøre foreløpig.
Jeg var mere sikker da jeg var yngre, på at selvbestemt abort var riktig, men ikke noe som jeg kunne gjøre. Nå tror jeg at jeg ville tatt abort hvis jeg hadde blitt gravid.
Hovudgrunnen til at eg skal sterilisere meg når eg er ferdig med barneproduksjon er nettopp dette. Eg vil ikkje stå i den situasjonen at abort er eit alternativ.
Jeg har alltid vært for retten til selvbestemt abort, og jeg ble om mulig enda mer for det etter å ha diskutert det med mine irske venner ...
Jeg tror ikke at jeg selv er i stand til å ta abort, men det er vanskelig å si uten å være i situasjonen der det kunne bli et tema. Om en ser bort fra at det skulle være pga. liv/helse etc. Det er en helt annen sak.
Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, så i så måte har jeg ikke forandret meg.
For min egen del er jeg temmelig sikker på at jeg ville tatt abort hvis jeg hadde blitt gravid i tenårene eller tidlig i tyveåra. I dag hadde jeg ganske sikkert ikke kommet til å gjøre det, så i så måte har det nok skjedd en forandring, men den ligger altså i hva jeg selv ville valgt og ikke i hva jeg mener om abortlovgivingen.
Jeg var ganske sikker da jeg ble gravid som 16 åring at abort ikke var et alternativ for meg, men spontanaborterte en uke etter jeg var blitt 17 år.
Men i dag er jeg ikke fult så sikker på hva jeg hadde valgt om jeg skulle bli gravid. Men vet ikke om jeg hadde klart å ta en abort hvis jeg skulle blitt gravid nå eller.
Jeg kan bare si meg enig med nolo, noe jeg faktisk aldri hadde trodd jeg kom til å si da jeg var yngre.
Med meg er det motsatt. Jeg hadde nok ikke tatt abort som tenåring/ungdom, men i dag er situasjonen en annen.
Jeg kan ikke se for meg en situasjon der det ville vært aktuelt for meg å ta abort. Kanskje med unntak av skader helt uforenlig med liv.
Jeg har tvilt meg frem til å være for selvbestemt abort, fordi jeg ikke klarer å si at på det og det tidspunkt er det "liv". Det er og blir subjektivt. For meg er det gradvis, tror jeg. Noe ved unnfangelse - da den genetiske koden til et unikt liv skapes. Noe når hjertet begynner å slå, av helt følelsesmessige grunner. Noe når det ser ut som et lite barn (rundt 10-11 uker), og det egentlig bare skal vokse seg ferdig. Ved 16-17 uker kan man se trekk og hvem barnet ligner. Ved 23 uker kan barnet reddes, i ekstreme tilfeller.
Jeg innser at dette er min subjektive mening og at jeg ikke kan dytte den på noen som mener at det blir "liv" på et langt senere tidspunkt.
Men jeg syns et er veldig, veldig vanskelig. For meg er en provosert abort å ta et liv.
Jeg har alltid vært, og er fortsatt for selvbestemt abort.
Det betyr ikke at jeg synes det er lett, og heller ikke at jeg ikke har følelser når f.eks nevnte tilfelle kommer opp.
Kvinnen har rett til å velge, og for meg er det viktigste at hun faktisk gjør et veloverveid valg. For meg blir det ekstra trist om kvinnen etterpå føler at valget faktisk ikke var hennes, og at hun angrer.
Selv har jeg som nevnt i den andre tråden vært ganske så redd for å bli gravid igjen etter at jeg fikk tvillinger (inntil relativt nylig), fordi jeg følte at det ville være et press. Jeg vet ikke om jeg hadde tatt abort, for meg personlig er det ganske utenkelig, men samtidig ville det av fysiske og psykiske årsaker vært ekstremt tungt å f.eks bli gravid igjen etter 2-3 mnd.
Dette satte en ekstrem demper på sexlyst og sensualitet forøvrig i de månedene det varte (vi brukte selvsagt prevensjon).
Faktisk har det nok vært mer tyngende enn jeg var klar over i situasjonen, noe jeg merker nå hvor en evt graviditet ikke ville vært "krise" på samme måten.
Krisen for meg besto vel faktisk i at det ikke ville være så "enkelt" som å bare ta en abort, og at jeg tror jeg ville endt opp i en vanskelig situasjon med tre (evt fire, hvem vet?) tette...
For meg nå ville det kun vært tale om abort dersom barnet hadde skader uforenlig med liv etter fødsel.
Jeg har alltid vært glad for at det er selvbestemt abort, men alltid sett på det som uaktuelt for meg å ta stilling til. Ikke fordi jeg er så veldig prinsippielt imot hvis det er tungtveiende grunner til det, men fordi jeg ikke er tøff nok psykisk til å ta en slik avgjørelse. Jeg har flere venninner som har tatt abort og de har jeg selvsagt støttet 110%. De tilfellene jeg har problemer med er de som tar for fjerde gang fordi prevensjonen sviktet eller de som velger abort fordi barnet har feil kjønn/downs eller annen funksjonshemming man kan leve med eller dette nevnte eksempelet med tvillinger.
Jeg ble overrasket over mine egne tanker da jeg ble uventet gravid i fjor. Det første som slo meg var at jeg måtte ta abort. Jeg orket ikke tanken på mer lidelse for min tapte sjel. Likevel våknet kampviljen i meg når legen anbefalte abort, da ble jeg forbanna og valgte å satse på babyen. Det er jeg selvsagt veldig glad for i dag.
Etter at jeg fikk barn gikk det opp for meg at jeg personlig ville hatt store problemer med å velge bort et barn, men det har ikke endret mitt generelle syn på abort.
Jeg har alltid vært for selvbestemt abort inntil 12 uke, og er sterkt imot at man skal røre ved denne retten. Hva er alternativet? Ha det sånn som i Irland og visse andre land?
Personlig så har det (selvfølgelig) forandret seg, jeg er nå oppi tredveårene i fast forhold og har helse, psyke og økonomi til å ta imot et uplanlagt barn, men situasjonen er nå veldig annerledes for mange andre. Følelsemessig er det også annerledes fordi man vet hvordan det er å få et barn, men samtidig er vel jeg så "kald" at jeg ikke ser på et lite foster inntil et visst antall uker som et barn og dermed ser jeg ikke på abort som å drepe.
Jeg tror ikke jeg hadde særlig mange synspunkter på abort i tenårene. To av mine beste venner fikk barn da vi var mellom 15 og 17 år. Abort var aldri et diskusjonstema, jeg var vant til at man tok imot de barna som kom.
I dag er det derimot et utall grunner som ville vært gode nok for meg til å ta abort, og jeg har enorm forståelse for andres valg om å avslutte et svangerskap. Vi blir vel alle preget av våre erfaringer, og for min del så har svangerskap vært så heavy at jeg aldri ville mene at noen burde fullføre et svangerskap de ikke ønsket.
Veldig enig i dette. Jeg klarer ikke se for meg at jeg skulle tatt abort, utenom dersom det ikke er forenelig med liv.
På mange måter er jeg imot selvbstemt abort, men jeg ser jo at det er gråsoner. F.eks voldtekt. Dessuten synes jeg alternativet til selvbestemt abort er verre, med illegale aborter, strikkepinner osv.
Den synes jeg var litt søkt, Lykken. Tenker du på den måten, så burde jo senaborter fram til fødsel være greit, i og med at barnet ikke har sett dagens lys.
Overhodet ikke. Jeg tenkte litt ekstra etter å ha sett min egen håpefull med UL fra uke 6 til uke 12, og med egne øyne kunne se at det i løpet av de ukene utviklet seg noe som lignet et menneske. Imidlertid har min tid som ufrivillig barnløs, med 3 spontanaborter og utallige behandlinger, gjort at jeg har fått et ganske teknisk syn på de første svangerskapsukene.
Når det er sagt har jeg aldri stått overfor valget, og jeg hadde selvsagt funnet det svært vanskelig.
Det synes jeg er en veldig merkelig ting å si. Selv om jeg ikke er imot abort, så ser jeg jo på det som å avslutte et påbegynt liv. At barnet begynner å leve etter fødsel er jo absurd, hva kalles tilstanden i svangerskapet da? Jeg vil ikke kalle abort å drepe, men å avslutte et liv er det helt klart i mine øyne.
Jeg er helt klart for selvbestemt abort.
Ikke søren om jeg ønsker at vi skal havne tilbake til tider der strikkepinner ble brukt, for abort vil bli tatt om det er lovlig eller ikke.
Jeg ville nok tatt abort om jeg skulle blitt gravid i den situasjonen jeg er i nå.
(nå er det klin umulig da, men tanke på hvordan barn lages...)
Nyseparert og eneansvar for 3 barn, stort hus og masse gjeld.
Men sikker er jeg ikke.
Men dette er DINE følelser for dine ønskede barn. Du kan ikke overføre dine følelser for dine ønskede barn til en regel som skal omfatte dem som er uønsket og uplanlagt gravid. Det er irrelevant. Det er moralistisk. Det er uempatisk. Det er fantasiløst.
Å være gravid med ønskede barn er den største gave, å være uønsket gravid er en katastrofe.
Absolutt. Allereie i veke 8 (er det ikkje det?) så kan ein sjå at hjertet slår på ultralyd. Eg forstår ikkje korleis ein kan hevde at abort ikkje er å avslutte eit påbegynt liv.
Joda, joda, det er jo snakk om definisjoner og hva man legger i ord.
Jeg synes bare det er i overkant dramatisk å kalle det å drepe og avslutte liv, men selvfølgelig, det er et påbegynt liv som avsluttes pr. def.
Ellers er det siste innlegget til Mim veldig godt, jeg skulle ønske flere kunne skille mellom sine personlige følelser for egne barn og sin egen situasjon og det at det finnes svært mange fortvilede situasjoner der ute.
Kan være. Vi må uansett respektere den som står i situasjonen og ikke legge våre subjektive følelser rundt våre ønskede barn til grunn for andre menneskers avgjørelser i helt andre situasjoner.
En ønsket graviditet er et postensielt barn, en uønsket graviditet er et potensielt problem.
Enig, om det ikke har begynt å leve frem til uke 12, når begynner det å leve da? Hjertet slår jo i uke 5, allerede. Dersom man mener fosteret ikke lever før etter fødsel, må man vel synes det er ok med abort frem til fødsel?
Hjertet til et lite barn begyner å slå i ca uke 5.
Men at hjertet slår er ikke det samme som levedyktig da.
Hjelper lite med et hjerte som slår når ingen ting annet er ferdig.
Jeg var på ul i uke 8.
Armer og ben er ikke ferdige, det er stumper som står ut.
Ja, hjertet slo, men det var alikevel ikke et barn som lå der, det var ikke ferdig formet som et barn engang. Men ja, det var et begynnende liv.
Jeg synes ikke man bør ta abort bare fordi man venter tvillinger. Har man lyst på flere barn, så syns jeg også man skal ta imot dem med åpne armer. Jeg hadde fått sjokk om jeg hadde båret på tvillinger, men ville ALDRI tatt abort av den grunn, og jeg er student, uten inntekt, men VET at jeg hadde klart det uansett!! Det kommer an på hvilke innstilling man selv har!
Jeg er for selvbestemt abort, men ikke for denne type "selektering".
Det neste blir jo den trendy greiene som har kommet noen steder i verden: at man kan velge gutt eller jente, øyefarge osv. Det er virkelig en grøssende tanke!!
Nemlig. Jeg har vært uønsket gravid. Det var ingen katastrofe, selv om det var dager da jeg bare gråt og gråt og lurte på hvordan i himmelens navn dette skulle gå. Men abort hadde VIRKELIG vært en katastrofe for meg. Det hadde vært på lik linje med om jeg hadde valgt / blitt overtalt til å drepe noen, ergo: et valg jeg ikke kunne ha levd med.
Jeg ble møtt av en rådgiver på Lånekassen som ikke kunne forstå hvorfor jeg var så fortvilet. Jeg var da tydelig ikke så langt på vei, så dette problemet kunne jeg da enkelt gjøre noe med. Festlig. :rolleyes: Det føltes veldig krenkende å bli utsatt for dette. Mange vil kanskje mene at damen snakket fornuft, men for meg var det et inngripen i mitt privatliv og mitt menneskesyn.
Jeg har sett hjertet slå på begge mine gutter i uke seks. :hjerter:
Jeg er for selvbestemt abort. Men hadde aldri klart å ta abort selv. Dette har jeg alltid ment, men jeg har aldri vært i situasjonen, så 100 % sikker kan jeg jo ikke være.
Jeg har vært på UL i uke 6, 7 og 9, og har sett hvordan det ser ut. Det ser mer ut som en bønne og en sjøhest, enn et menneske, du har rett i det. Men å ikke kalle det et liv blir jo helt feil, det er jo et LIV selv om det mangler utviklede organer. Jeg ble bare litt provosert og sjokkert over det Lykken skrev, men jeg ser nå at hun kanskje var litt rask på labben.
Jeg var nok litt rask i måten jeg formulerte det på, men jeg personlig,klarer ikke å se på det som et LIV utifra hva jeg legger i ordet. Ja, det er et påbegynt, mulig liv der utviklingen i de tidligste ukene er såpass kort på vei (selv om man ser hjerte slå, selvfølgelig ser man det, ellers hadde det ikke vært et påbegynt liv) at for MEG er det kun noe som er i ferd med å utvikle seg til noe, men jeg kan like godt se på det som en "klump" før uke 12. Jeg føler ikke at noen dreper et barn ved en abort.
Og ja, ved begge mine graviditeter tok jeg ultralyd fra uke 7 og hver måned fram til fødsel.
Jeg mener ikke noe om ditt personlige valg, altså, bare så det er helt klart. Jeg må bare kommentere ordbruken. Å anse abort som drap, mener jeg er et tegn på at abortmotstanderne har fått kjøre på med propagandaen sin. Det er IKKE drap, det er å stanse en mulighet for at noe kan bli et barn. Å påstå det er drap er å påstå at jeg og en mengde kvinner er mordere. Er ikke det litt drøyt?
Jeg vet at jeg aldri hadde klart å gå igjennom en abort hvis ikke det var noe helt spesielt. For meg er det helt utenkelig.
Men for samfunnet er det selvsagt det aller beste at abortloven blir som den er i dag. Mine følelser rundt ufødt liv er totalt underordnet når jeg tar stilling til abortloven som sådan. Alle forsøk på innstramming av rettigheter til selvbestemt abort er et stort skritt tilbake for alle kvinner. Og ikke kom med argumenter om at enkelte kan føle seg tvunget til abort av omgivelsene - det er et marginalt problem i forhold til at kvinner må føde barn de ikke ønsker eller har ressurser til å ta seg av. Mims henvisning til barnehjemsstatistikken er argumentasjon god nok.
Det er bare liv hvis man VIL ha barnet. Ellers er det bare et problem. Å kalle andre kvinner for mordere og sette seg over deres valg (som ofte er svært rasjonelle og smarte valg) er svært arrogant.
Ja, faktisk. Om det er en selvforsvarsmekanisme eller ikke er vel opp til hver enkel kvinne som vurderer det, men for meg var det faktisk slik når jeg var i denne situasjonen.
:dulte: Jeg også. Jeg syns ikke det er drap når det er snakk om noe som ikke har nådd levedyktighet by far engang. Da kan man jo overføre begrepet til omtrent alt i naturen.
Rent personlig syns har mine grenser for når jeg syns det er OK å ta abort strammet seg inn.
Jeg er for abort. Men enig at det burde vært lovpålagt med en samtale hos psykolog først.
Jeg må si at dersom jeg skulle blitt gravid nå, så tror jeg at det hadde blitt abort. Skriver tror..for det endelig valget kan ikke taes før man er i situasjonen. Nå er det ingen fare for at jeg blir gravid, så alt dette blir helt teoretisk.
Det er veldig sneversynt og ikke kunne "se" andres situasjon. Vi er alle forskjellige og det må vi alle huske på!
Er dere forresten klar over at dere som bruker spiral aborterer stadig vekk? Egget rekker å bli befruktet. Er det i såfall et påbegynt liv?
Jeg er veldig for selvbestemt abort, og ja jeg støtter Mim sin definisjon. Det er jo selvsagt et liv, men et liv som ikke skulle ha vært til, og som blir avsluttet lenge før det får begynt.
Jeg har ikke endret mitt standpunkt, verken ift loven eller for min egen del. Tvert imot har det å få ønskede barn gjort meg mer overbevist om at ikke alle svangerskap bør fullføres.
Som flere andre her har jeg en provosert abort bak meg. Ble uplanlagt gravid på et tidspunkt da jeg hadde det vanskelig av mange grunner, og med en mann som ikke egnet seg som far på noen som helst måte. Jeg var ikke i tvil om valget og har heller ikke vært det seinere, selv om jeg sørget over aborten på et vis.
Vissheten om at valget var riktig ble bare styrket da jeg ble uplanlagt gravid igjen, noen år eldre, mye klokere og tryggere og i et forhold som kunne ta imot et overraskende barn. Den gangen var jeg sjokkert, forvirret og usikker, men katastrofefølelsen fra første gang meldte seg aldri. Å få barnet var både mulig og ønskelig, og på et vis føltes graviditeten som en gave jeg ikke ante at jeg ønsket meg.
Jeg er selv for selvbestemt abort fram til uke 12 og ja til nød lengre en det også vist omstendighetene er slik.
Hadde jeg blitt gravid nå så er det ikke tvil om hva jeg hadde gjort pga. livsituasjonen, det ville vært totalt katastrofe for meg. Så abort hadde jeg ikke grublet over engang, bare gjort det.
Ja man skal ta ansvar, man velger sine egne valg. Eller man kan leve i sølibat, men det kan skje uhell. Prevensjon kan svikte og har sviktet mange. Er man da i en situasjon hvor det faktisk ville fått katasrofale følger i den livsituasjonen man er i, skal man uansett velge det livet som knapt er begynt. Fram til uke 12 er det noen celler, et lite hjerte som slår ja, men det har ikke utviklet seg mer en det.
Merkelig ting å si. Høres ut som om du har rasjonalisert veldig opp i fohold til å rettferdiggjøre eget valg, og det er jo forsåvidt greit for meg. Jeg skjønner jo hvorfor.
Men per definisjon så er jo et foster, et foster. Det er neppe noen forskjell på de som er ønsket og de som er uønsket.
Jeg har også en abort langt bak meg og mener fortsatt det var rett avgjørelse. Jeg rådførte meg faktisk meg en katolsk nonne (skulle tro de var skikkelig anti-abort!); som hjalp meg i beslutningen.
Men det er jo fortsatt ikke et menneske. Det er ikke forenelig med liv og har ikke utviklet seg ferdig. Det er formet som ja, men på langt nær ikke ferdig. Har vært på ul i manger forskjellig uker også i uke 12. Det er en bitteliten kropp med fingre som såvidt har begynt å formes, men jeg ser ikke på det å ta abort i uke 7 eller 12 som noe forskjell.
Ja, ja ikke sant.. Hadde du ikke redigert bort halve innlegget mitt så hadde det også stått at jeg er for selvbestemt abort. La det ikke være noen tvil om det, og det er nettopp fordi jeg har stor empati med dem som blir uplanlagt gravide i livssituasjoner hvor det er umulig å føde frem barnet.
Det forhindrer ikke at jeg synes dette er et tema som det er helt relevant å problematisere rundt.
Når det gjelder mine egne følelser som jeg beskrev i innlegget ovenfor var de trukket frem for å beskrive min indre prosess, ikke for å overføre dem til andre.
Dette blir alltid vanskelig. Da det for ikke lenge siden ble diskutert om abortgrensen skulle heves til 16 uker, var argumentet fra medisinsk hold at det per definisjon (medisinsk sett) ikke er så stor forskjell på 12. og 16. uke i svangerskapet. Likevel føles det veldig anderledes. Det er veldig mye følelser involvert her.
En liten digresjon, jeg har tre sppontanaborter bak meg, og har aldri følt at jeg har mistet et liv. Jeg har mistet en graviditet. Det er slik jeg har opplevd det, men jeg registrerer jo at mange i samme situasjon ha et veldig følelsesladd forhold til barnet det ikke ble noe av, som et reelt tap.
Jeg vil egentlig ha meg frabedt at det høres ut som at jeg har min mening om abort (nå sier jeg min ettersom Mim og jeg har tydeligvis samme oppfatning om denne saken og har vært i samme situasjon) kun fordi jeg faktisk har tatt en abort og fordi jeg må på en eller annen måte forsvare/rettferdiggjøre denne.
Jeg trenger faktisk ikke det. Dette er også et spørsmål om livssyn, og der kan det være meget store forskjeller kvinner imellom. Jeg personlig tenker ikke på barn som barn når jeg er under ti uker på vei. Jeg sliter til og med med ordet foster. Ja, det er selvsagt et liv, men jeg føler meg ikke som morder hvis jeg velger å fjerne det.
UTEN SAMMENLIGNING FORØVRIG:
Det er også en meget stor forskjell mellom å skyte en katt og å tråkke på en maur eller slå i hjel en flue. Det er ulike definisjoner og vi har ulike grenser/terskler for hva vi mener er forsvarlig å gjøre.
[color=#000000][/color]
Jeg føler ikke at jeg må forsvare at jeg har tatt abort. Jeg synes det var det eneste rette å gjøre, og for meg hadde det vært vanskeligere å forstå at noen i min situasjon (17 år, under utdanning, overhodet ikke moden for å få barn) IKKE hadde tatt abort.
[color=#000000][/color]
Det kan også ha med å gjøre at jeg synes det er veldig betenkelig å alltid referere til solskinnshistorier av ymse slag, der kvinner plutselig fikk livet snudd på hodet med en gang de bestemte seg for å bære barnet frem, og på nærmest spirituell måte har fått renset opp i sitt gamle, dårligere liv (der det ikke var plass for barn). Jeg er tydeligvis kynisk og rasjonell nok til å se all de tilfeller der det egentlig hadde vært best å la være å få barnet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
