Sitron sa for 17år siden:

Men det er nå engang slik at man ikke kan sette begrensninger på lisensen når de først har fått den.

Har hørt mye rart om læreryrket også, at enkelte skoler lar alt mulig passere gjennom nåløyet, bare de står på eksamen. At de ikke kan kommunisere med ungene i praksis er visst ikke alltid så nøye.

Polyanna sa for 17år siden:

De har vel mye om kommunikasjon i dag, tror jeg. Og det merker mn jo godt - stor forskjell før og etter.

Esme sa for 17år siden:

Etter turnustiden er ferdig, så får man full lisens ja. Derfor burde turnustiden, som det faktisk er meningen at den skal gjøre, men ikke gjøres nok i praksis, kunne fjerne de som ikke egner seg til å jobbe i klinikken. Selv om man ikke har legelisens, så har man jo cand.med grad og kan jobbe i parakliniske fag.

Inagh sa for 17år siden:

Lurer på om tidene er annerledes nå enn i "steinalderen" da jeg var 16. Da jeg var 16 år var mor og far borte 4-5 uker på ferie, mens jeg var hjemme og hadde sommerjobb. Jeg sto opp klokka 6, kjørte hjemmefra med nabogutten og var på jobb kl 7. Jobba hele dagen, dro hjem og lagde middag og passet på meg sjøl og bikkja resten av kvelden. Jeg vaska hus og jeg vaska klær, og tenkte egentlig aldri en halv gang over at det kunne være noe galt/rart i at ting ble gjort slik. Ingen rundt meg heller stusset over dette. Jeg hadde da naboer jeg kunne gå til om jeg trengte hjelp til noe.

Men som sagt, livet var kanskje fremdeles litt mer naivt på midten av 80-tallet enn hva det er nå?

:kunne ikke ramlet meg inn å gjøre det samme når Storebror blir 16:

Inagh sa for 17år siden:

Og når man har bodd lenge nok på sykehuset sin barneavdeling, merker man fort hvilke leger som egner seg til å jobbe med barn, og hvilke som kanskje burde finne et annet interressefelt. :humre:

Sitron sa for 17år siden:

Man trenger ikke ha vært der lenge engang. Min to-ukerskonklusjon var iallfall at ukelegene var greie, helgelegene hadde langt mindre peil.

Lykken sa for 17år siden:

Jeg var også hjemme i 3 uker alene pga sommerjobb på lokalbutikken da jeg var 16-17 år. Jeg tror forskjellen ligger i om dette er en gjennomtenkt/ordentlig greie eller om foreldrene bare reiser og driter i hva som skjer hjemme. Det er forskjell på våre to eksempler, og for eksempel min venninne som bodde alene i mammas leilighet fra hun var 16 år, fordi mamma ville heller bo hos kjæresten, og da veide det tyngre enn å passe på datteren sin.

Inagh sa for 17år siden:

Jøsses, du sier ikke det? :blånn:

Herre min hatt hvor jeg har lengta etter at helga skulle ta slutt innimellom, slik at det kunne komme leger på vakt som A: hadde peiling på hva de holdt på med og B: kunne kommunisere med både barn og foreldre på en gang.

Inagh sa for 17år siden:

Ja, noe sier meg at vi hadde et mye mer gjennomtenkt og trygt opplegg rundt oss. (Og jeg tviler vel heller ikke et sekund på at mor hadde avtalt med nabokona at hun holdt et ekstra øye på meg. :knegg: )

DM sa for 17år siden:

Slettet bruker sa for 17år siden:

For å si det sånn så var det vel en grunn til at jeg var en smule mer engasjert da jeg jobbet med ungdom enn det som var vanlig i den type jobb. Og dessuten et øyeblikks klarsyn som fikk meg til å velge å bli innsjenjør. Døde ting gråter ikke. :lettet:

007 sa for 17år siden:

Jeg vil ikke sammenligne det å flytte hjemmefra med det å bli overlatt til seg selv hjemme pga at mor og/eller far skal realisere seg selv.
Jeg hadde aldri reist fra 16-åringen min i 3 uker og jeg fatter ikke at foreldre kan overlate en ungdom til seg selv så lenge. Noen takler det nok sikkert bra, men de fleste er for ung og umoden til å fikse en alenetilværelse i den alderen.

Tante Sofie sa for 17år siden:

Suger hoppetau faktisk! :knegg: Den var ny, men definitivt dekkande. noterer uttrykket til seinare bruk

tiddelibom sa for 17år siden:

Jeg vet også at det var mye jeg fikk lov til som jeg overhodet ikke ser for meg at mine barn kommer til å få lov til av meg. Både fordi jeg utnyttet det for det det var verdt, og fordi jeg tror at tiden vi lever i nå er litt annerledes enn for en 20 års tid siden...

Missy sa for 17år siden:

Jeg er egentlig ganske ny her. Men merket at dette temaet interesserte meg.

Det er ingen tvil om at barnevernet ikke er perfekte. Og det er et faktum at det blir gjort mange overgrep av barnevernet. Jeg kjenner til et overgrep som skjedde med en bekjent av meg. Men saken ble jo selvsagt henlagt. Og hun fikk en beklagelse fra barnevernet. Jeg kjenner også til flere lignende historier. Både gjennom venninner som jobber i barnevernet og historier jeg har vært borti da jeg arbeidet i barnehage. Men et fellestrekk på disse er at de blir henlagt.

Fakta er at det blir gjort overgrep i alle yrkesgrupper som arbeider med mennesker. Så selvsagt skal man også granske barnevernet med kritiske øyne.

Barn er som regel lojale mot foreldrene. De har en sterk tilknytning der. Og de vet ikke alltid hva som er til deres eget beste. Og det er opp til oss voksne å gjøre det som er best for dem. Selvsagt skal man snakke med barna. Høre hva de kommer med og virkelig lytte til hva de sier. Men samtidig skal man ha et faglig blikk.

Jeg kjenner ikke til denne saken som diskuteres her. Men jeg vet at når barnevernet velger å flytte barnet fra hjemmet så må de ha gode grunner for å gjøre det. De kan ikke gjøre det uten videre. Og det er ikke lett å ta barna ut fra hjemmet. Ofte ønsker de å ta barnet vekk fra hjemmet fordi de vet at det er det beste. Men de kan ikke fordi de mangler bevis. Biologiske foreldre har sterke rettigheter. Både på godt og vondt.
Ellers ønsker også barnevernet at barna skal få bo hos sine ordentlige foreldre så langt det lar seg gjøre.

Nessie sa for 17år siden:

:feil tråd:
:flau:

Harriet Vane sa for 17år siden:

Jaja. Fine ord.

Virkeligheten er ikke tilpasset dette, dessverre. Skulle alle de som i likhet med meg er oppvokst på små steder heller bodd hjemme enn å reise på hybel for å gå på videregående?

De aller aller fleste der jeg kommer fra MÅ flytte hjemmefra når der 15-16 år, og sånn er det bare. Jeg synes du er skrekkelig generaliserende i at foreldre som ikke er sammen med ungene sine 24/7 er SÅ dårlige foreldre, og joda, om de drar på ferie, uten ungene, kanskje? Men å velge mellom å ha ungen hjemme uten utdanning og sende dem for å ta utdanning er en no-brainer i min bok.

Man kan ikke opprette vgs der elevgrunnlaget er bittelite, og avstandene allerede er kjempestore. Jeg reiste jo milevis til barneskolen, enda flere mil til ungdomsskolen og brukte 1,5 time hver vei til skolen. Jeg hadde 19 mil hjemmefra til vgs. Bo hjemme? :vetikke:

Du får det til å høres ut som om alle som flyttet hjemmefra tidlig er utsatt for omsorgssvikt, og det er jo ikke sant. Vi visste fra vi var født at hybeltilværelsen ventet og var forberedt på det. Å være hjemme i skjørtene til mor til man er tretti er heller i veeeldig omsorgsfullt, er det vel?

007 sa for 17år siden:

Mim: Jeg har flere elever som bor på hybel. Det er faktisk stor forskjell på de ungdommene som er oppvokst med foreldre som gradvis har forberedt dem på voksenlivet (og at de må flytte hjemmefra tidlig dersom de ønsker seg en utdannelse) og de som har foreldre som gir bæng i ungene sine (som de mener at er så stor at nå klarer de seg selv) og reiser land og strand rundt på hurramegrundt-tur mens ungdommen blir overlatt til seg selv.

007 sa for 17år siden:

Aminta sa for 17år siden:

Mens både jeg og mannen opplevde hybeltilværelsen fra 15-16 års alder som veldig positiv, og vi kunne ikke tenke oss noe annet. Mannen attpåtil i utlandet.

007 sa for 17år siden:

Jeg har enda ikke opplevd elever som ikke har taklet hybeltilværelsen i den grad at de har måtte flytte hjem igjen. Mange er mørkredd og ensom og velger derfor å bo sammen med venner/venninner. Noen bor sammen med søsken og mange bor alene og klarer seg bra.
En annen ting er de som blir samboere i en alder av 16. Der har jeg ikke like god erfaring, desverre.

Snippa sa for 17år siden:

Jeg har hatt mange elever som har måttet flytte hjem fordi de ikke taklet hybeltilværelsen. Men det har ikke ført til at de har trengt å slutte skolen, da, for avstanden har ikke vært så stor at det har vært umulig å fortsette skolegangen.

Mams sa for 17år siden:

Jeg klarer ikke å sammenligne det å flytte på hybel for å gå vidre med skolen med å oppleve at foreldrene flytter fra en.
Det er to vidt forskjellige ting, og i det førstnevnte har man jo et valg, noe man ikke har i det andre tilfellet.

Ikke minst kommer det psykiske inn. Kan ikke engang tenke med hvilke tanker man får om seg selv når foreldrene velger å flytte fra en. Vil tro det er ganske normalt da å tro at det er en selv som har "skylda"......

oslo78 sa for 17år siden:

Jeg bodde på hybel hver sommer fra jeg var 16 i forbindelse med sommerjobb. Hadde det glitrende! Tror ikke mine barn får lov til det samme, men det fordi det er mindre akseptert i dag. Selv vokste jeg veldig på opplevelsen og ansvaret - men så var jeg nok mer enn gjennomsnittlig ansvarlig i utgangspunktet også!

At foreldrene flytter fra ungene derimot, er jo fullstendig bak mål!

Polyanna sa for 17år siden:

Jupp. Enorm forskjell på å flytte fra og bli flyttet fra!

Slettet bruker sa for 17år siden:

Det er stor forskjell på "klarte seg" kvotienten på de som flyttet på hybel i ung alder for å studere og de som ble fraflyttet / kastet ut hjemmefra. At en femtenåring må flytte for å gå på videregående kan være en tøff opplevelse, men det går veldig ofte helt fint.

Skvetten sa for 17år siden:

Jeg flyktet til utlandet da jeg var 15 år fordi barnevernet ikke ville gå inn. Det funket det også. Selv vil jeg ikke at min tenåring skal flytte hjemmefra enda selv om han er snart 17 år.

Gammel bruker sa for 17år siden:

Hvorvidt det er omsorgssvikt eller ikke å la en 15-16 åring flytte på hybel, avhenger vel nettopp av funksjonsnivået til den aktuelle ungdommen. Det vil f.eks. være uklokt å la en litt enkel, engstelig, tilbaketrekt og umoden 15-åring flytte alene på hybel uten noen form for oppfølging fra voksne. For ungdommen kunne dette blitt en skjellsettende opplevelse som førte til en forverring av funksjonsnivået fremfor personlig modning og utvikling.

Jeg mener det er foreldres oppgave å se hvilke behov nettopp deres barn har, og da nytter det ikke å ta utgangspunkt i hva som blir ansett som "normalen" for den aldersgruppen barnet deres tilhører. Slik jeg har forstått det er det også slik barnevernet (via sakkyndige) vurderer omsorgsevne. En mor kan være "god nok" for et enkelt og ressurssterkt barn, men bli vurdert som utilstrekkelig overfor søsteren/broren som har spesielle behov i en eller annen form.