Det mest pretensiøse navnet jeg vet om er forsåvidt ikke navnesminket whatsoever, men en ren kaskafoni av tradisjonelle, norske navn.
... og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke klarte å holde meg alvorlig da jeg fikk vite min eldste stesønns hele og fulle navn. :knegg: Men gutten kler det, det skal han ha!
Enig i den. Jenta mi har et C-navn men hun er oppkalt etter sin italienske oldemor som skrev det med C, det er vanlig der. Sønnen min har jo et enda mer italiensk navn, men jeg ville ha et navn som kunne uttales lett både i Norge og i Italia, og som ikke var pompøst eller noe. Da ble det Luca, enkelt og greit. :)
Slikt viser jo egentlig skremmende mangel på nettvett!
Jeg omtaler jo nesten aldri mine barn ved navn på nett, men skulle jeg gjøre det så ville de jo i alle fall ikke florere på forsiden av googletreffene. Det finnes noen personer som er mer kjent, som har sanne navn som Knerten. Kongen f.eks. Søstra har jo heller ikke akkurat verdens mest uvanlige navn. Vi ville ikke ha "topp ti" navn, men "helt vanlige navn". Jeg kunne aldri tenkt meg å stave et navn slik at alle googletreff garantert gjaldt det barnet, for meg blir det veldig... vel, utleverende på en måte. Men google mine barns navn så mye man vil, det er ikke mange av treffene som omtaler mine barn (men man finner nok annonsen jeg satte inn i noen aviser da hun var født)
Fullt navn blir en annen sak, vi er tre stykker i landet som har den kombinasjonen av mellomnavn (mitt pikenavn) og etternavn som jeg har. Det er meg og mine to barn.
Mitt navn er så vanlig at om man søker på fornavn/etternavn så finner man tre stykker som heter det samme, fra samme område i landet, født samme år eller året før. :sur:
Jeg har sminket navnet til to av mine. Det er ikke for at det skal se fænsi ut - det er rett og slett fordi samfunnet vårt er mer og mer internasjonalt, begge navnene har to veldig vanlige skrivemåter og jeg har dermed valgt den skrivemåten som er mest vanlig internasjonalt.
Jeg synes ikke det går som sminking, smilet. Det er den vanligste skrivemåten på begge navnene og guttene slipper å si fra at de skriver uten den bokstaven. :nemlig:
Tre av våre barn har en stum bokstav på slutten av navnet, men det er fordi jeg synes det ble seende stutt ut uten. (nettopp fordi jeg har vært vant til å se det skrevet med.)
Jeg har forresten et gammelt-kjerring-navn og det var ikke bare enkelt når jeg sto der og skulle presentere meg i første klasse. Jeg valgte likevel å gi blaffen i det når jeg navnga mine egne barn.
Mine barn har korte, enkle navn uten en bokstav for mye, fire bokstaver begge to. Og begge navnene er vanlige. Men de har mellomnavn som, om ikke de er sminket, er de unektelig ganske spesielle. De er dog oppkalt etter noe, og jeg tenker at de kan selv velge om de vil bruke de eller ikke.
Googlebare er de uansett, det er tre stykker i norge med deres etternavn, det er mannen og barna. Jeg har særdeles vanlig for- og etternavn, så det skal godt gjøres å google meg.
Jeg vil ikke si at Ingvild er en navnesminket Ingvil.
.
Det er snarere sånn at Ingvil er en zpeziell variant av Ingvild. (Og man blir hetende Ingvil uten D) Hvis det finnes ulike stavemåter av navnet, så ville jeg valgt den vanligste for å slippe de fleste feilstavelsene.
Navn som Ingjald, Ingvald, Håvard osv er veldig uvanlige uten D tilslutt.
Jeg har en bekjent som har vanlige (og flotte navn) på barna sine, men som har valgt å skrive dem annerledes. (type Anhe og Marih). Det blir bare rart egentlig og det røsker litt opp i ungmor-fordommene mine.
Avsporing: Jeg jobbet en stund for at min helnorske pode skulle hete Mehmet ( tyrkisk) Rett og slett fordi det hadde vært morsomt, og fordi folk ville blitt forvirret. Sambo syns ikke det var lov til å ha det gøy med slike saker. :skuffet:
Men hvor kult hadde ikke det vært, egentlig? Poden er hvitere en hvit og med knallrødt hår. Vi bor, og blir mest sannsynlig boende, i det området i Trondheim med flest nasjonaliteter samlet på ett sted. Jeg hadde syntes det var helt fantastisk om noen valgte å gjøre slikt. :hjerter: Like herlig om det tyrkiske paret ved sidenav kalte ungen sin Åse eller Håkon.
Jeg syns virkelig det er smart, altså. Utfordrer liksom fordommene på en veldig hyggelig måte.
Jeg vet om et søskenpar som heter Inger og Bjørn.
De er asiatiske. De har riktignok et asiatisk mellomnavn, men de omtales kun som Inger og Bjørn. :værsågod:
Sønnen min heter det samme som mange konger har hett før han, så om stavemåten er sminket får så være. Jeg ville ikke ha særnorske bokstaver (æ, ø, å) i navnet hans.
Jeg var ikke så veldig ung, men når vi presenterte eldstejenta så fikk jeg "Åja, NÅ skjønner vi hvor ung du er". :knegg: Omtrent samme reaksjon som vi fikk når noen kikket i polposen.
Jeg adopterte dem ikke altså, poenget var mer at det var erfaringsbasert. Det er egentlig to adskilte teorier. :nemlig: (og jeg tenker mest på hæppimøffin-bloggere egentlig og det bør jo ikke ha noe med alder å gjøre).
Vi har unger med et særnorsk etternavn som inkluderer en og annen særnorsk vokal. For meg blir det helt meningsløst å skulle forsøke å unngå særnorske vokaler som en greie i seg selv. De kan få [email][email protected][/email] som epostadresse hvis det skulle være et enormt problem.
Jepp, senest i går, i tilfeldig passiar med engelskmann, kjente jeg at jeg liker at navnet mitt er av en slik art at utenlandske både oppfatter og kan uttale navnet mitt.
Jeg får ikke såre tær av å høre at folk synes det virker upraktisk med særnorske vokaler i navnene til seg og barna, for all del, men jeg lever fint og ukomplisert med både æ, ø og å representert i eget navn.
Ingen av ungene har særnorske vokaler i fornavnene, men det er ikke tilsiktet, bare tilfeldig. De navna jeg liker har en tendens til å være ganske fullastet av norske/nordiske/norrøne særegenheter.
Jeg har ingen særnorske bokstaver i navnet mitt, men jeg har aldri møtt en utlending (utover en og annen skandinav) som har klart å uttale etternavnet mitt likevel.
Ja, herlighet, jeg har da ingenting i mot æ, ø og å. :knegg:
Allikevel setter jeg fortsatt pris på å slippe å bruke en hotchick-mailadresse. :) Og kommenterer kun at det er svært praktisk for meg, og at det da selvfølgelig var i tankene da mine barn ble navngitt, men andre som har andre realiteter å forholde seg til tenker selvfølgelig på en annen måte.
Nei, etternavnet (pikenavnet) mitt er da en annen sak. Det var jeg nødt til å stave i alle mine år på østlandet, selv til norsktalende. Og det er bare fire bokstaver. :knegg: Men nå tenkte jeg spesielt på fornavnet mitt, som er litt mer internasjonalt.
Mitt navn gjør seg dårlig på engelsk, for å si det sånn. :knegg:
Men barna sine er ok nok, og snuppa har stum bokstav på slutten. Rett og slett fordi jeg synes det er penere. Pjokken sitt navn blir nok sagt litt annerledes i det o store utland enn her, men det skal nok gå fint. :nemlig:
Jeg likte ikke navnet mitt som barn, det var gammeldags og kjedelig. Men nå er det helt ok.
Samme her. Det ene navnet uttales likevel helt annerledes på norsk og engelsk men er et kjent navn som alle forstår. Det andre navnet er likt på norsk og engelsk men noen skriver av og til navnet hennes på en måte som for meg blir altfor "norsk", og helt feil.
Jeg har et navn som kan skrives på flere måter, dog er mitt den vanligste måten - selv om det innebærer bruk av ch istedenfor k.
Jeg synes forøvrig at navn ala Christian/Christine ser bedre ut med C i mine øyne.
Minstemannen min har et navn som kan inneholde K eller C, og der endte vi opp med K, det var mannens ønske. Jeg fikk velge navnet da, så da ofret jeg c'en. :knegg:
Eldstemann har også et navn som kan skrives på forskjellige måter, men vi bruker den desidert vanligste måten. Alt annet ser dumt ut. ;)
Begge gutta mine har internasjonale navn. Synes det er veldig greit.
Jeg hadde en klassekamerat en gang som het Bård, og det var jo litt morsomt at han reiste til USA og sa "i'm bored" liksom. :knegg:
Blir vel det samme med Odd.
Noen engelske navn funker dårlig på engelsk også. Men det er kanskje ingen engelskspråklige med vettet i behold og Hunt til etternavn som kaller ungen Michael? :gruble:
En Odd kan da bare kalle seg Edd. Ikke noe problem før han drar fram passet.
Mitt navn er udugelig på engelsk, og jeg har vært så egoistisk at jeg har videreført den tradisjonen til to av tre barn. Det tredje barnet deler skjebne med sin far - engelskmenn kan uttale navnene deres ;-). Jeg var sugen på at ungene skulle få vanlige, norske navn - fortrinnsvis ikke blant de mest populære (og det er jeg jammen glad for når jeg så klasselista til minstemann som begynner i førsteklasse til høsten - det er fire(!) Jonas i klassen). Jeg ville ha norsk stavemåte, og navnene måtte stå i stil til hverandre. Grunnen til at jentungens navn klinger så godt på engelsk var i grunn bare en tilfeldighet - jeg visste ikke at navnet var av internasjonal art da vi valgte det og reagerte med stor forbauselse da jeg fikk besøk av ei serbisk venninne på klinikken og hun sa navnet uten noen problemer i det hele tatt :knegg: .
Jeg har ikke noen spesiell oppfatning om navnesminke i grunn - bortsett fra denne ene; Jeg kjenner at jeg får rykninger når man kombinerer navn og det ene blir skrevet med norsk staving og det andre med engelsk grøss. Bortsett fra det så må man gjerne sminke.
Samme her. :nikker: Navnet til Poden kan fint leses/uttales på engelsk, tysk og fransk uten at noen blir forvirret, og en viktig grunn til at han fikk pappaens etternavn og ikke mitt er at det er lettere forståelig i utlandet. (Ja, i innlandet også, for den del - det hender ofte at jeg bestiller restaurantbord med mannens etternavn, selv om han ikke skal være med, bare fordi det er lettere å få folk til å skjønne det navnet på telefon.) Mannen min har et fornavn som absolutt ingen utlendinger forstår uten å ha fått det stavet og forklart (og som dessuten temmelig mange nordmenn ikke greier å stave riktig), og jeg tror han synes det er såpass upraktisk at han ville Poden skulle slippe.
"Egentlig hadde jeg virkelig ikke lyst på flere barn, eller tid til flere barn, eller min kjære hadde lyst på et nytt kull, eller i det hele tatt. Men så var det jo noe med at jeg virkelig, virkelig hadde lyst til at en sønn skulle hete Michael, så da måtte vi jo bare. Litt uventet at det kom tre jenter først, men Mikkeline, Michaela og Mikelettie var jo selvfølgelig hjertelig velkomne når de først kom. Eh."
Jeg får litt utslett av folk som setter sammen navn som går dårlig sammen, jeg, og spesielt hvis de er sterkt navnesminket (på z/h-er som ikke hører hjemme/aksent feil vei - måten) :sparke:
En bekjent har kalt ungen sin tilsvarende Mike-Johannes. Bror til Mark-Roar.
Søsteren ville hett Kari-Peggy elns.
Eller Kristopher, Chatrine, Sjanett og slikt... ord som ser ut som skrivefeil.
Jeg får kløe av voldsomt pretensiøse (gjerne sammensatte) fornavn og enkle, vanlige etternavn... Og så synes jeg det er litt klamt når man jazzer opp vanlige navn (for- eller etter) med `eller´ (typ Hansèn), eller zpennende bokstaver som sjelden brukes på norsk. I det hele tatt, trender som blir tatt "to the extreme" er litt rart. Det være seg oppkalling etter naturen eller Norrøn- og Gresk mytologi.
"Kjente" navn som opprinnelig tilhører fiktive skikkelser eller historiske personer, er også litt harry. Typ Madonna eller Kleopatra (fakta!). Å presentere seg som Kleopatra senere, i arbeidslivet f.eks., kan vel være gjenstand for noen pinlige situasjoner. Medusa Olsèn liksom.
Her på VESTlandet vil jeg forresten si at Cristopher er litt sminket. Kristoffer er vanlig her. Eller Christoffer. Kristoffer er veldig fint synes jeg.
Haha, ikke siter meg for jeg skal fjerne, men min onkel som er vokst opp i USA med norske foreldre som aldri skulle flytte tilbake til Norge men gjorde det likevel, har mellomnavnet BRENT.
Vi også. Et slags underlig anfall av nasjonalisme eller noe. :knegg: Eldstejenta fant allerede ut som 6-åring ut at hun måtte ha et annet navn i utlandet og ordnet det fint selv. Jeg har alltid hett Susan i forbindelse med utenlands korrespondanse.
For oss var det viktig at navnene kunne uttales på engelsk uten for mye tungekrølling på grunn av familiemedlemmer som i hovedsak snakker engelsk. Begge ungene er også oppkalt etter familiemedlemmer fra Trinidad (Malin (Yasmin) etter svigermor, Leon etter mannens morfar). At Leon plutselig steg på navnelistene var en ren tilfeldighet. :mumle:
Vi har med vilje valgt et navn som er internasjonalt, kjent og brukt i hele verden. Mitt navn har inge særnorske vokaler, men er et veldig nordisk navn som blir uttalt som et annet, mer internasjonalt, i engelsktalende land. Siden vi reiser mye, og i USA spesielt, var det et poeng for oss. Det er ganske morsomt med navnetradisjoner. Høvdingens navn er det omtrent bare svarte amerikanere som har, og Hiawata sitt er blant de mest brukte blant amerikanske, hvite akademikere.
Veldig mange navn har jo gått den veien og blitt vanlige. Mange av de bibelske f.eks, som er vanlige navn fra midtøsten. Hiawata har et slikt, og alle fra midtøsten påstår at det er "deres" navn, uansett om de er jøder, msulimer eller kristne.
Omar er også et navn som heilnorske gutter har fått i, tja, hvertfall 100 år, selv om det selvsagt ikke er vanlig-vanlig.
Jeg reiste på interrail med Åse og Kari, og alle vi møtte trakk et lettelsens sukk da vi kom til mitt navn. :knegg: Captain har også et nordisk navn som ingen skjønner. Vi har valgt klassiske internasjonale navn som kan uttales uproblematisk på engelsk, tysk, fransk og spansk til våre barn.