Her en dag for litt siden var jeg på besøk til et vennepar. klumpen er kanskje litt påvirket av å bo med bare jenter så hvis han finner en hårspenne eller et smykke så skal han pynte seg og går rundt for at alle skal se hvor fiiiin han er.. han elsker også vesker og putter ting oppi også skal han "gå på tur"..:D
Dette venneparet har to jenter og en gutt og jentene er veeeeldig jentete og prinsesser og hadde derfor mye glitter og stas som Klumpen elsket. han pyntet seg meg hårpynt og jeg hjalp han med ørepynt og smykker og han storkoste seg og gikk rundt og ville alle skulle se hvor fin:p
Plutselig sier faren i huset at jeg må passe på så han ikke blir homo. jeg ler jo for jeg tror han spøker, men han er gravalvorllig. Og venninnen min nikker samtykkende.
:rolleyes:
Homo er vel ikke noe man kan BLI vel?
Og uansett så blir man vel ikke homo sånn av å leke med "jenteting". jeg blir litt oppgitt av slike holdninger...
Men så er jeg en som ikke hadde hatt noe problem av å gi poden rosa støvler om han var fast bestemt på at han ville ha det.:dulte:
Sånne meninger er så harry at jeg får meg nesten ikke til å tro at noen i 2010 faktisk kan mene det. Jeg tror de tuller. Hvis de går rundt med sånne meninger, altså at homofile har blitt det av å pynte seg med hårspenner, så trenger de hjelp. Jeg kommer hvertfall til å få homofile barn etter deres syn. Storesøster går bare i "guttete" klær med Cars og lignende, mens lillebror elsker å ta på seg mine og storesøsters smykker, vesker er skikkelig favoritt osv.
Dessuten; det skinner jo veldig gjennom hvilke meninger de har om homofile om man på død og liv må passe godt på så ungene for all del ikke blir det. Det finnes jo ikke noe verre enn å bli homofil.
Han blir ikke homofil av å pynte seg med hva det nå måtte være. Han blir fin, han har det gøy, han leker! Det å leke at man er et annet kjønn er jo en helt vanlig del av oppveksten, jeg husker godt at jeg har vært gutt og pappa i rollelek, helt opp til puberteten.
Og dessuten. Om det viser seg at han er homofil, synes du det gjør noe? Er du redd for det? Jeg er nemlig ikke engstelig for om mine barn skulle vise seg å være homoseksuelle.
tragisk. Lillebror her gjorde dette mye når han var liten. Lek er jo herming. Han kan troppe opp i kjole nå og men han kommer nå helst som sabeltann og konge nå som nesten fire åring. Før var det også dukker. Nå er det biler.. Vi lar de styre på vi. Bare de er fornøyde er vi fornøyde.
Jeg er mest interessert i å gi mine barn et stort register å spille på når det gjelder kjønnsidentitet. Det tror jeg er sunt og bra, både for dem og for de de skal omgi seg med i framtida.
Hehehe, herregud :digger:
Eldstemann her i huset er også fryktelig glad i å pynte seg med slike ting når vi er på besøk hos noen som har jenter. Og han er fryktelig glad i å leke hos kusinen sin som har SÅ mye fine jenteleker. Er ikke spesielt redd for at han skal "bli" homo av det :rofl:
Du, det hadde jeg tatt som en god spøk og ledd godt av, uansett hvor gravalvorlig de var. Hadde sørget for at de IKKE var i tvil om at jeg tok det som en spøk, kanskje hivd på noen ekstra kommentarer om rosa støvler og slikt...
Vi var hos tannlegen med 3-åringen og da han skulle få velge leke etterpå valgte han et knall rosa armbånd. Jeg skulle kanskje nektet sånn i tilfelle han blir homo av det.
Jeg har inntrykk av at noen mennesker i eldre grenerasjon kan si sånne teite ting. Min far har også sagt noe lignende en gang, at man må passe på så barna ikke blir homofile.
Her i huset mente farmor at jeg ikke måtte la toåringen får leke med barbiedukker! For tenk hvis han blir homo! Jeg trodde det var en spøk, men hun mente det i fullt alvor. Det er passe rystende at det finnes folk som kan tro slikt i dette århundret.
Om han blir homo så er det helt greit for min del.
Når man ser hva som kan skje med homofile, jfr gutten som ble tent på da han var på fest, så er det for meg ikke revnende likegyldig om guttungen min blir homofil. Dvs. at det er ikke problematisk for meg, men i og med at det er problematisk for andre og i teorien dødelig for gutten, så håper jeg at det er noe han slipper å måtte slite med.
en liten avsporing.. kan man/jeg si RENNENDE likegyldig eller heter det bare revnende... :rødme:
Sitron: dette kan jo faktisk skje alle som er annerledes og folk bestemmer seg for å mobbe/trakssere. Kunne like gjerne skjedd en svart ungdom, en jøde, en muslim, osv. J
akk ja.. Du skjønte ikke det...
at noe slikt som skjedde denne gutten kunne skjedd alle som var "annerledes" på noen måte.. som han benjamin på holmlia eller andre eksempler.. Det finnes mye ondskap ute i verden. Hadde jeg hatt et svart barn eller en homofil, eller noe annet så kan man jo ikke akkurat gå og ønske det annerledes pga dårlige holdninger. Man bør vel heller ønske holdningene annerledes.
Og det er derfor ikke revnende likegyldig. Om du syns det er revnende likegyldig med hva som kan skje dine barn på grunnlag av idiotene som finnes der ute, så syns jeg virkelig, virkelig synd på både deg og barna.
Det er desverre flere enn man tror med slike holdninger. Jeg ble tatt på senga av et vennepar en gang, da vi snakket om hva man frykter for sine barn. I fullt alvor sa faren, som jeg før hadde oppfattet som fornuftig, "min største skrekk er at sønnen min skal bli homo og datteren min skal gifte seg med en innvandrer" :eek:
Jeg svarte prompte tilbake at min største skrekk var at snupsen skulle komme borti mennesker som var så dumme og lite tolerante som han.
Vi har ikke så mye kontakt i dag....:rolleyes:
Sitron: Jeg lærer heller mine barn å være stolte og flotte uansett hvordan de er. Jeg syns det er mye viktigere enn at de skal være redd og gjemme seg fordi andre har dårlige holdninger. Min datter er nerd, rar, og kneitete og utrolig dårlige sosial og får muligens snart en diagnose og jeg kommer alltid til å bygge opp selvtillitten hennes og lære henne å være stolt av seg selv, og ville absolutt gjort det samme om sønnen min var homofil. Jeg skjønner jo man er bekymret for hvordan verden kan være for barna sine, det er jo en hver mor. men jeg velger vel heller å fokusere på det positive..
Man ER homofil, man kan ikke sosialiseres til homofil legning. Homofil praksis, kanskje, men ikke legning.
Jeg mener det ikke er revnende likegyldig om ungene blir homofile, all den tid det finnes slike holdninger der ute. Det er jo nettopp slike holdninger som dette venneparet kommer med som gjør at ungdom ikke våger å komme ut av skapet, at homofil ungdom er mange mange ganger mer i fare for å begå selvmord eller forsøke å ta livet av seg. de er mobbeofre, utsatte for vold og overgrep, trusler og sjikane.
Hvor mange ganger tror dere ikke en lesbisk jente blir utsatt for "hadde du bare fått deg litt real..."-hentydninger? :himle:
Jeg har fire brødre og særlig to av dem gikk med jenteklær nesten hele tiden som små. De to er nå de mest supermaskuline heterogutta du kan finne, en bilmekaniker og en snekker som driver med kampsport, traktorpulling og klatring. :knegg:
Tja. Antagelig ikke. Men for å leke litt djevelens advokat, så har man heller ikke ettertrykkelig bevist noen av teoriene om hvorfor noen er heterofile eller vice versa.
Man kan helt definitivt sosialiseres til å utøve homoseksualitet, men det er vel heller lite sannsynlig at det vil skje ved å pynte seg med storesøsters knick-knack. :rolleyes:
Jeg tror nok ikke at man kan bli homofil ved at gutter pynter seg med jenteting og jenter leker med gutteting, for å si det slik. Jeg syns også det er idiotisk å prente slike holdninger inn i barn - "pass deg så du ikke blir homo," "ja bare du ikke gifter deg med en av samme kjønn, så"...
For slike holdninger, når vi overfører disse til barna våre, både bevisst og ubevisst, fører igjen til holdninger til at homofili er noe stygt og skammelig - og slik igjen kan dette føre til episoder som den Sitron viser til - hvor en homofil gutt blir satt fyr på, nettopp av den grunn av at han elsker en av samme kjønn. Samme holdninger holder også liv i den kristne dogmen om at homofili skal gjemmes vekk og holdes kjeft om. (Og flere religioner med det.)
Om min sønn viser seg å være homofil, vil jeg støtte ham, elske ham, styrke ham og være glad for ham når han evt finner en kjæreste. (Om jeg liker kjæresten vel og merke. :drage: )
Likevel - slik holdningene er blant skremmende mange i dag - vil jeg ikke juble "hurra min sønn er homofil." Som de fleste andre mødre vil jeg mine barn vel. Jeg vil at de skal møte minst mulig problemer og vondt i livet. Jeg vet absolutt at dette er noe jeg ikke kan skjerme dem mot, men det er mitt ønske.
Som homofil vil min sønn potensielt være utsatt for hets, overgrep og styggedom, ene og alene fordi han er den han er. Det er stygt, det er urettferdig, og det skulle ikke ha forekommet - men det skjer.
Selvsagt kunne min sønn vært heldig og møtt folk som bare var positive og ikke hatt problemer med holdningen hans - han kunne sklidd lykkelig gjennom livet som homofil - slik jeg, som mor, har et barnslig ønske om at han skal gjøre, uansett lekgning.
Jeg kjenner dessverre altfor mange homofile som ikke har opplevd å skli lykkelig gjennom livet. Ja - de fleste av disse menneskene har gode liv, med partnere, kjærester og noen av dem barn. Et lykkelig, fullverdig liv. Men du verden som mange av disse har måttet kjempe for å komme dit de er i dag - og du verden så mange idiotiske ting de må holde ut av fordommer, sårende ord etc.
Min sønn er såpass heldig at han vokser opp i et hjem hvor homofili aldri har vært tabubelagt, da vi har homofile omgangspersoner, så han ser vel på dette som noe helt naturlig. C og L er gift og har barn, og barna deres har to mammaer - på linje med at mamma og pappa er gift og har to barn.
Men hvor mange barn vokser ikke opp med foreldre/omgangspersoner som har holdningen "æsj, tenk om han blir homo?"
Så lenge den holdningen rår hos folk, tror jeg det er naivt å påstå det er helt uproblematisk om barnet mitt blir homofil.
Jeg kan ikke noe for at jeg blir litt forundret over over holdinger ala "so what om gutten min blir homo" ... tips, ta en titt på statistikken over selvmord blandt unge gutter og google litt på økning i hatvold mot homofile i Norge. Stygge stygge tall. Det er flott at man selvfølgelig godtar om sine barn skulle være homofile men for all del, ikke tro i et sekund at det norske samfunnet er et homovennlig samfunn.
Så må jeg også legge til at den type kommentar "pass på at han ikke blir homo" nok desverre ikke er så uvanlig som vi kanskje liker å tro. Her jeg er i helga, hos mine foreldre, en lite sted 2 timer utenfor Oslo så er denne type kommentar helt legitim, akkurat som andre, i mine øyne grove stygge rasisitiske uttalelser om andre mennesker. Det er få som gidder se seg rundt bordet før de kommer med slike kommentarer. Needless to say, de to gutta og den ene jenten på skolen som var homofile flyttet herifra så fort de kunne, og dette er nok langt fra det eneste stedet i landet det er umulig for homofile å bo. De har ikke noe annet valg en å flytte på seg og det i seg selv er jo tragisk.
Mennesker har mange rare teorier. Sønnen min vokser opp med bare meg, og har ikke pappaen sin i livet sitt. Han har dog andre mannlige rollemodeller. Et par stykker mener han har økt "risiko" for å bli homofil pga vår livssituasjon. :rolleyes:
Tragisk, tenk å få slike kommentarer i dag. :( Min bestefar døde da mamma var et år, så hun voks opp med sin mor og tante. På den tiden var det visstnok veldig mange som uttrykte stor bekymring for hva som kunne "skje" med dette barnet som vokste opp med to kvinner. Men man hadde jo håpet at samfunnet har utviklet seg siden den tid og det har det vel men det er nok desverre svært utbredt med fordommer mot homofile og homofilt samliv fortsatt den dag i dag.
Ja, folk er rare. Ikke at jeg bryr meg. Han er en meget oppegående og reflektert unge, som er veldig bevisst på seg selv og hvem han er. Om han skulle være homofil, spiller det ingen rolle.
men det er jo stort sett holdninger fra foreldre som i alle tilfeller skaper holdninger, om det er mot homofile, mot muslimer eller hva som helst. Det er samtaler rundt middagsbordet og generelt i hjemmet som legger grunnlaget for barn sine tanker, holdninger og språk til samfunnet rundt seg. Vi er jo stort sett alle født fordomsfrie, desverre varer det ikke lenge ...
Sånn helt bortsett fra at man neppe blir homofil av å få lov til å pynte seg litt som barn (:rolleyes: ), så synes jeg man kan droppe å si sånne ting, også i spøk, i alle fall så barn hører det. Jeg synes absolutt ikke det er greit å bygge opp en idé hos barna om at man ikke vil ha homofile barn, heller ikke om at man kan bestemme om noen blir homofil eller ikke, og for den del heller ikke om at alle homofile er feminine pyntedokker. (Og ikke at det er noe galt i å være feminin pyntedokke, hverken for menn eller kvinner, men alle er ikke det.)
Det er ikke revnende likegyldig om mine gutter blir/er homofile, nei. Jeg ønsker at livet deres skal gå mest mulig på skinner, og siden det er lettere å være heterofil i dagen samfunn enn homofil, håper jeg de slipper alle kompliksjonene som følger i kjølvannet av å stå fram som homofil. At jeg ønsker å bli "ordentlig" bestemor en gang, er en annen, men mindre viktig, grunn til at det ikke er knekkende likegyldig for meg om de blir homo eller ei. Selv om jeg ønsker meg heterofile barn, er ikke det det samme som at jeg ikke ville støttet dem og akseptert det uansett hvilken legning de måtte få som voksne. (Ja, ikke helt uansett, jeg kan jo tenke meg et par legninger jeg ikke uten videre er tilhenger av. :humre: )
"En jeg kjenner pynta seg mye som liten, så han ble homo". :knegg:
Jeg har aldri hørt at noen har gjort noen homo med pyting, for å si det sånn. At disse andre foreldrene er så ingnorante at de tror det er jo komisk. Du får heve deg over dem. :ja:
Sånn litt på siden: En dame jeg kjenner han en homofil sønn. Han har alltid vært det, og han var og er en "pyntegutt". Forskjell var at det aldri gikk over, det ble aldri ukult. Det jeg syntes er så flott er at han er veldig trygg på seg selv, og dette har aldri vært noe issue for noen. Han fikk drive med det han ville i oppveksten, og det tror jeg han drar mye fordeler av nå. Han har aldri blir fordømt på noen som helst måte. Han har også en bror som er hetrofil, så teorien om at foreldrene har "skyld" ryker i alle fall der.
Eggdonasjon/surrogatmor eller samarbeidsprosjekt med kvinne-med-barneønske. Innen ungene dine er voksne, er det nok ikke usannsynlig at adopsjon er en mulighet heller (teoretisk sett er det mulig per i dag også, men tror ikke det har forekommet ennå).
Må si meg enig med Sitron. For mine barn vil livet bli enklere ved at de er heterofile. Derfor håper jeg at de blir det, men om de skulle vise seg å være homofile så er det selvfølgelig greit. Det viktigste er at de får et godt liv med kjærlighet.
Langøre er en mann med ambisjoner for sine barn. Han syntes det hadde vært stas om Kløver kunne bli historiens første norske dronning-gemalinne og gifte seg med Ingrid Aleksandra. :D Nå har han jo fått en sønn også, så da er det ikke så farlig om Kløver ikke blir lesbisk (eller Ingrid Aleksandra heller). :nemlig:
Men seriøst, jeg tør liksom ikke tro at folk virkelig har slike holdninger i 2010, men greit å få en liten realitetssjekk og en vekker, ja. :eek:
Ja, men den holdningen "må" man da ha? Slik jeg ser det så kan man ikke gjøre noe fra eller til med den saken. Og skulle det nå vise seg at avkommet er homo - er det da ikke best at foreldrene på forhånd har holdningen av det er helt OK?
Det er jo utrolig mye vondt og vanskelig som kan hende med barna våre. Jeg vil selvfølgelig ønske meg at Snuppa får et supert-enkelt liv, og ikke får noen utfordringer å jobbe med i det hele tatt. Men jeg tror ikke det er realistisk, noen utfordringer får vi alle - og noen får utfordringen å være homofil. Og det at foreldrene aksepterer gjør det da vel hakket enklere?
Jeg kan forstå at foreldre håper at ungene skal være heterofile, fordi de er bekymret for problemer de kan få dersom de viser seg å være homofile. Men som Anuk sier: man må da likevel værsågod finne seg i det, dersom så skulle være tilfelle. Og jeg synes uansett det er helt utidig å gi inntrykk, overfor barna, av at man håper de ikke er/blir homofile!
Selvsagt finner man seg i det. Men det er jo på lik linje som å håpe at ungene aldri blir lam, kapper av seg tre fingre, farger håret grønt og whatnot. Man fikser det meste og uansett er det slik at man bør støtte barnet i ting som skjer med det. Iallfall til en viss grad.
Klart. Men det er noe annet å gi uttrykk for at man håper barna ikke skal bli lamme enn å håpe at de ikke blir homofile, da - for eksempel antar man at barnet selv ikke ønsker å bli lam, mens homofil er jo noe man er, som person, og som hverken er en lidelse eller et handikap. De fleste er enige i at det å bli skadet eller lam i en ulykke er noe negativt, mens jeg ikke ville synes det var greit å uttrykke til barna at det å være homofil er noe negativt. (Og sånn sett synes jeg poenget med å sammenligne med det å være mørkhudet er relevant. Det er klart det er mange som utsettes for mobbing eller andre plager fordi de er mørkhudede, men det er likevel ikke greit å si til barna sine, eller andre, at man virkelig håper man får lyse og ikke mørkhudede barnebarn, for eksempel.)
Jo, men det er bare så implisitt i mitt hode at man ikke forteller ungene hvilken legning de skal ha, gud de skal tro på eller ikke og enkelte grunnleggende ting, at jeg ikke engang tenker over å presisere det når jeg i en diskusjon som denne sier at jeg syns det er helt fair å håpe at guttungen ikke blir homofil fordi jeg mener det ikke er nok aksept i samfunnet til at det går på skinner.
Jeg synes også det er helt kurant å si det i denne diskusjonen. :nikker: Jeg mente innspillet som å handle om situasjoner som den i HI, og si noe om hvorfor jeg ikke synes man skal si sånt, selv i fleip, så barn hører det.
Uten å ha sjekket statistikker, så gjetter jeg forresten at sjansen for å bli utsatt for alvorlig vold fra sin mannlige partner er større enn sjansen for å bli utsatt for tilfeldig vold fordi man er lesbisk.
Så jentungen bør man aktivt håpe at blir homo. :nemlig:
Jeg vet at jeg er godtroende. Men det har skjedd utrolig mye som bedrer forholdene for de homofile de siste 10-årene. Jeg tror at det kommer til å bli mer og mer vanlig å akseptere homofili som en normal tilstand. Derfor har jeg et håp om at det skal være greit for ungene mine hvis det viser seg at de er homofile.
Det som er helt sikkert er at vi kommer til å synes det er helt greit, og de eventuelle bekymringene det medfører utelukkende er på holdningene de møter (og som jeg håper er langt mindre). Vi har vel alle vårt som vi sliter med, uansett legning.
Vi har alle vårt? Ja, kanskje. Men det er fremdeles grunnleggende rettigheter som mangler for homofile her til lands og dermed syns jeg definitivt ikke vi har kommet langt nok.
Jeg tror du er for godtroende da. Det har selvsagt blitt en del bedre, men jeg møter stadig folk som sier nedsettende ting om homofile. Tettheten av de er vel noe mindre i Oslo enn en del andre steder i landet.
Vet noen hva man vet om årsaken til homofili? Er noen gener identifisert, f.eks.? Det hadde vært greit å ha vitenskap å slå i bordet med ovenfor slike som i HI. Jeg tente på alle pluggene da en person i nær familie påsto at "siden ingen av barna våre har blitt homofile, må det bety at vi gjorde noe riktig i hvert fall".
Så et program med John Barrowman der han reiste rundt og prøvde å identifisere. Eneste jeg tror de kom frem til var at det er større sannsynlighet for at sønn nummer 3+ blir homofil enn de foran.
Nå får altså lesber og homser barn. Lesber og homser HAR barn, slik Norge ser ut i dag i 2010. De fleste lesber får barn slik jeg har fått min nr. to, altså ved hjelp av assistert befruktning. Mener du at mine foreldre og svigerforeldre ikke er ordentlig besteforeldre til de av sine barnabarn som er født ved hjelp av assistert befruktning? Homofile adopterer gjerne, er ikke det ordentlige barn?
Hvis dine barn ikke kan få barn uten hjelp av assistert befruktning eller adopsjon, er du da ikke "ordentlig" bestemor? Du legger noen merkelige holdninger for dagen her, jeg håper jeg misforsto.
Jeg håper sønnen min er homofil og den kommende datteren min heterofil fordi jeg tror ikke jeg kommer til å like svigerdøtre. :bidrar sånn fra såffakroken:
Jeg tror at jo flere foreldre som faktisk mener at det ikke betyr noe for DEM, deres forhold til barna sine, hva slags seksualitet de har, jo mindre fare er det for at ungene deres tar selvmord pga sin legning. Og i samfunnet forøvrig blir homofobi mindre legitimt jo flere som tør å tale slike holdninger som HI beskriver midt i mot. Hva hver og en av oss mener om dette betyr faktisk noe for hvordan samfunnet vårt ser ut og skal se ut om 20 år.
Nåsj, det blir omvendt, datteren din blir lesbisk og gifter seg med min yngste og sønnen din gifter seg med min eldste. Du og jeg skråler og drikker oss sjarmerende svingstang i bryllupet og du må gå i deg selv og totalt revurdere din holdning til svigerdøtre. Min mann slipper unna med bare en - og en særdeles veloppdratt-svigersønn og er ganske fornøyd han også.
Jeg skrev "ordentlig" bestemor, ikke ordentlig bestemor. I og med at jeg har gutter, ville det mest sannsynlig bli snakk om adopsjon, tipper jeg. Jeg håper at barnebarna mine vil være mitt eget kjøtt og blod, selv om de da vil få en bestemor med "rare" holdninger... Om mine barn ikke kan få barn og må bruke assistert befruktning eller adopsjon kommer jeg nok til å bli like glad i de barna, det er jo ikke det det er snakk om. Ordentlige barn er det vel ingen tvil om at det blir uansett metode.
Hele problemstillingen er jo helt hypotetisk, men at jeg, mange år før det i det hele tatt er aktuelt å bli bestemor, ønsker at jeg får følge et svangerskap fra A-Å, og ikke et som foregår i Kina, eller i magen på en lesbisk dame på andre kanten av landet, er vel ikke så merkelig? Jeg håper av rent egoistiske grunner at jeg blir bestemor på "gamlemåten", men jeg kommer helt sikkert til å takle det fint om det skjer på en av de andre måtene også. Jeg har litt problemer med å skjønne hvilke holdninger det er du insinuerer at jeg legger for dagen? Fra mitt ståsted ser det bare ut som om det er du som legger for dagen litt såre tær?
Eh...Ja? Jeg HAR såre tær/en sårhet i fht denne typen utsagn. Og det er faktisk ikke meg det er noe feil med.
De holdningene du legger for dagen er jo at du ønsker barnebarn av eget kjøtt og blod fordi du antagelig mener det er bedre enn barnabarn som ikke er eget kjøtt og blod. Eller? Har du noen annen grunn til å ønske det? Jeg synes i så fall det er noen ordentlige drittholdninger.
Næmmen, Rine, har du ikke hørt det gamle ordet "En sønn er din sønn til han finner sin viv"? Du skal se at du blir fullstendig utestengt fra prosessen og eventuelle svangerskap selv om sønnene er hetro som bare pokker. :knegg:
Mim; det er vel ikke noe galt i å ønske å følge et svangerskap? Å ha et ønske er jo ikke sidestilt som med at alternativet vil være ille. Akkurat som å håpe at ens sønn ikke er homofil, selv om man mer enn gjerne takler at han er det.
Godt mulig men det tragiske er at hatkriminalitet mot homofile har økt voldsomt i Oslo de senere år også. Dette er jo et tema som har fått en del oppmerksomhet i media i det siste. Mørketallene anslås jo å være store. Jeg var på et seminar på Antirasisitsk senter om dette for ikke lenge siden og det var for å si det mildt oppsiktsvekkende og sjokkerende å høre hva som ble sagt.
Min svigermor er ikke blitt spesielt mye involvert i mine svangerskap. Jeg deler ikke så mye personlige ting med henne. Jo mer man bryr nesa si med mine saker, jo mindre får man vite.
Jeg tror den for tiden rådende teori - i hvert fall sist jeg leste om sånt - er noe om at mannlig homofili kan ha med hormonelle forhold under svangerskapet å gjøre, men dette er med trykk på teori. Man vet ikke. Det er dokumentert at desto flere eldre brødre enn gutt har, desto større sjanse for å være homo - og så var det visst noe om at dette kunne skyldes at mor laget antistoffer mot etellerannethormon (testosteron kanskje?) for hvert svangerskap, men det hele var særdeles vagt. Det er jo ikke så veldig PK å forske på dette, siden det er noe som fort kan benyttes til seleksjon.
Ren homoseksualitet kan jo forekomme som en sosialt betinget greie.
Damene vet man fint lite om, annet enn at det ikke er gjort samme funn som hos menn.
Men nei, det er ikke ettertrykkelig bevist at miljø ikke kan ha noen betydning for utvikling av legning.
Takk for svar. Det forundrer meg at man ikke vet mer, det burde jo være en del epidemiologi i det minste (altså at man ser på hva som samvarierer - slik som det med eldre brødre. Men kanskje det er gjort og at man da finner svært lite.)
Jeg synes dog uansett det er en stretch å si at man må ha gjort noe riktig for å fostre heterofile barn, når man vet såpass lite om hva som i så fall kan gjøres.
Slutter meg til gjengen som konstaterer at dette var helt bak mål. Både fordi man ikke "blir" homo på den måten, og også fordi jeg ikke skjønner at det evt skal være så ille. Jeg går ikke rundt med noen ønsker eller ikke-ønsker for mine barns seksuelle legning, selv om noe sikkert vil være lettere enn noe annet. Det er så mange ting på veien som kan være tungt for dem, og man kan ønske vekk alt, men det er ikke noe man styrer.
Men i alle dager da? Jeg har ikke sagt noe som helst om at en type barn er bedre enn andre. Jeg har sagt noe om hvilken prosess jeg, som framtidig bestemor, ville ha foretrukket. Du sier at du har et barn som er født ved hjelp av assistert befruktning. Vel, dersom du fikk valget mellom å lage barn ved
et hopp i halmen
årevis med ut og inn av sykehus, testing og feiling,
ville du ikke valgt det første alternativet? Og tror du ikke homofile par også ville gått for nr.1? Hvis svaret på disse spørsmålene er ja, er det ikke da greit om et annet familimedlem (i dette tilfellet bestemor) også får lov å ha meninger om hvilken løsning man ville foretrukket?
Jeg går ut fra at du ikke synes det barnet som er født med assistert befruktning er annenrangs, hvorfor går du da ut fra at andre som uttrykker meninger om hvilken måte de synes er greiest å lage barn på ser ned på barna som ikke er laget på "ordinært" vis?
Jeg ser ingen grunn til at du skal tolke noe som helst. Det burde holde i massevis å bare lese det jeg skriver.
Rine. Du er på tur her. Du sa i ditt første innlegg at du ønsket å bli bestemor på den gode gammeldagse måten fordi det å få barnebarn av eget kjøtt og blod var det beste. Mine barn er av eget kjøtt og blod, men det er underordnet, ettersom jeg mener foreldreskap og omsorgsansvar konstitueres av annet enn biologi. Hvis du var ørlite empatisk, så hadde du kanskje hatt en idé om hvor slitsomt det er å ikke kunne lage barn med et enkelt hopp i halmen.
Det "hva ville DU helst valgt, om du kunne velge"-scenariet ditt, viser jo hvor lite du ser ut til å skjønne av dette. Hva tror du liksom? At folk utreder, kjører gjennom forsøk etter forsøk etter forsøk fordi de synes det er så GØY?
Det er jo fordi man virkelig virkelig ønsker seg et barn, et lite menneske å kunne gi omsorg, ikke noe annet. Homo eller hetero, ønsket er det samme og kanskje er det mye bedre for barn å være så etterlengtet som disse er, fremfor mange av barna som er laget på gamlemåten.
Det er ikke greit at noen, særlig ikke bestemødre, har noen som helst meninger om hvilken produksjonsmetode som er å foretrekke. Fordi det er ikke bare å velge for ganske mange av oss. Jeg har selv foreldre som -før vi måtte slite pga skader Ullevål sykehus påførte meg under fødsel #1- mente at barn laget vha "kunstig befruktning" var annenrangs unger, unger det var noe feil med, fordi at dersom folk ikke kan få barn via gamlemetoden så er det naturens måte å si fra på. :gal: Og der er visst du også?
Hvis du bruker de neste tyve årene på å hoste opp litt empati og forståelse, så vil du etterhvert skjønne at svaret på ditt spørsmål: "er det ikke da greit om et annet familimedlem (i dette tilfellet bestemor) også får lov å ha meninger om hvilken løsning man ville foretrukket?" er et rungende NEEEEEEI! det har du ingenting med å mene noe om så noen hører det.
:tullerdu: Jeg mener det jeg vil, og gjerne så noen hører det også. Jeg synes du er såpass på blåbærtur her at jeg ikke engang gidder å kommentere alt du skriver, men denne kan jeg gjerne ta: Hva i all verden har mine manglende kunnskaper om IVF- befruktning med saken å gjøre? Jeg har mer enn nok kjennskap om emnet til å skjønne at det kan være en slitsom og kjip greie.
Jeg ønsker egentlig bare at du svarer meg, dønn ærlig, på ett spørsmål:
Ville det vært hipp som happ for deg personlig om ditt barn ble adoptert eller ble til ved ved assistert befruktning. For du hadde også valget, ikke sant? Hva gjorde at du landet på IVF før adopsjon? Jeg tror nemlig at du også først ønsket å prøve å få et barn som var ditt eget "kjøtt og blod", (jeg går ut fra at det er begrepet i seg selv du blir støtt over, men egentlig snakker vi bare om potato-potato) og jeg kan ikke se noen forskjell whatsoever i at jeg sier at jeg som bestemor ville foretrukket det samme.
Nå synes jeg ærlig talt du overreagerer, Mim. At man som bestemor kan foretrekke at barna slipper å gjennomgå assistert befruktning eller en adopsjonsprosess for den saks skyld, er da på ingen måte det samme som at DE personlig foretrekker den ene eller andre produksjonsmetoden? Selv om DU har opplevd det, er det da ikke sånn for alle. Jeg er ganske sikker på at min mor skulle ønske vi hadde sluppet å bruke IVF for å få nummer 2 - selvfølgelig! Det skulle jeg jo ønske selv også. Ikke fordi hverken min mor eller jeg mener at produktet er dårligere av den grunn, men ganske enkelt fordi det er pesete.
Jeg føler meg i min fulle rett til å håpe at mine barn får barn lettvint og greit. Det betyr da ikke at jeg personlig FORETREKKER den ene eller andre produksjonsmetoden, det er bare fordi jeg ønsker at ting og tang skal gå greit for dem. Jeg HÅPER jo ikke de skal få kjærlighetssorg ørten ganger, ha dysleksi, få dårlige karakterer, slite med å få jobb, ha omgangssyke hvert år, tape en budrunde om drømmeleiligheten heller (for å nevne noe, som overhode ikke har noen sammenheng med hverandre...)- men selvfølgelig kommer noe av dette til å skje.
Ja, jeg tenkte over det mens jeg skrev det også. Var derfor jeg brukte hermetegn. Jeg er iallfall ærlig som sier rett ut at jeg tenker og føler slik. Utallige par på IVF-opplegg, som ikke engang vurderer adopsjon før alt annet er prøvd ut og fosterbarn som venter i årevis på å bli plasserte; ikke kom og fortell meg at dette ikke indikerer at kjøtt og blod-tanken er ganske godt befestet i de aller fleste av oss. Jeg tror likevel ikke at de fleste går rundt og tenker at adoptivbarn er annenrangs mennesker. Jeg gjør iallfall ikke det, og jeg liker ganske dårlig at Mim insinuerer det. :sint:
jeg skal svare deg dønn ærlig:
Jeg har ikke hatt IVF, jeg hadde kun en eneste enkel AIH, som er inseminasjon med mannens sperm. Det eneste som hindrer meg i å bli gravid på vanlig vis er en mengde arrvev og sammenvoksinger pga en lei infeksjon i keisersnittet etter nummer en. dermed gikk vi for enkleste, raskeste og billigste mulighet. Jeg hadde tatt samtlige AIH + tre IVF + adopsjonskø og lån for å få det barnet jeg så inderlig ønsket meg.
Adopsjon ble ikke valgt som første valg, ettersom det er dyrt, tidkrevende og styrete, mens legene jeg var i kontakt med mente (og hadde rett) at dette var enkle greier å fikse opp i. Den verste perioden var egentlig den perioden fra vi hadde prøvd et år til utredningen var ferdig, etterpå var det kjapt og greit.
Hadde adopsjon vært raskere og rimeligere, ville vi like gjerne ha gått for det. Mindre bekkenløsning, vektøkning og morgenkvalme.
Jeg har blitt gravid på vanlig vis og ved assistanse og det er fordeler og ulemper ved begge måtene. Faktisk. Jeg synes uansett ikke noen andre har noe med å mene noe som helst om hvordan mine barn er produsert.
Jeg hadde nok ikke ledd av sånne kommentarer, men det hadde nok ført til en diskusjon umiddelbart tror jeg.
Det er utrolig hva folk kan tro selv i dag. Selv med kunnskap og forskning rundt kjønn, seksualitet og hva man tiltrekkes av, så henger så mye piss igjen fra "gamledager".
Bare det med å bruke rosa. Den fantastiske farge som ingen skal få gå med. Går jenter i den så følger man strømmen og skaper jåledukker. Men går gutten i den så kan han bli homo. Utrolig mange kommentarer vi har fått på at sønnen vår får i rosa t-skjorter eller skjorter. Og han som er så lyshåra og fin i den fargen. :)
Men man ser det jo ofte her inne i tråder, uten at det sies direkte. Den skepsis til å la gutter leke med "jenteleker" f.eks. Noen vegrer seg faktisk mot å kjøpe sånt. Hvorfor det? De skal ikke eksponeres for sånt. Det stilles spørsmål ved det som om det var en sjanse å ta? For tenk om???
Mens hos andre er man mer bevisst at de skal ha leker som viser flere sider av livet.
Nei det er jo såre enkelt å forklare. Noen liker gutter og noen liker jenter. Man kan ikke gjøre noe fra eller til, men jeg håper at vi klarer å legge fram dette såpass naturlig for ungene, at hvis noen av dem skulle være homofile, så ville de våge å si det til oss og ha tiltro til at vi ville støtte dem.
Men man ønsker jo dem enklest mulig liv på alle måter. Så klart ser jeg den. Men sånn sett er man jo redd for samfunnet og gamle myter og fordommer, og ikke legningen i seg selv.
Jepp, og plutselig blir det ikke så rart lengre når man kjenner noen og ser at de ser da vitterlig ut som og oppfører seg som "oss andre".
Og angående det med å følge svangerskap så har jeg faktisk ikke tenkt tanken på at det skulle være viktig for meg på en slik måte. Men kanskje det kommer om en 20 år?
Adopsjon er veldig veldig veldig mye dyrere enn assistert befruktning. Ventetiden er kjempelang. Og det er IKKE enkelt-penkelt å ta i mot et barn som har som sin første erfaring i livet å være uønsket. det byr på en god del utfordringer i fht tilknytning. Men at foreldre vurderes av barnevernet før de får ha barn er en tanke som besnærer meg, ja. :nikker:
Greit nok. Men jeg synes at jeg bør få lov til å tenke noe (for det er tankene mine om emnet jeg presenterer) om hva jeg ville sett på som det enkleste og greieste for mine barn når den tid kommer. Det er veldig langt fra å si at jeg ville synes den greieste løsningen er å få barn på gamlemåten (jeg har allerede nevnt flere ganger at dette er mine egne, høyst egoistiske tanker, ja?) og å uttale seg om hva homofile og ufrivillig barnløse bør gjøre. Tror du ikke at jeg skjønner at jeg selv er priviligert som faktisk hadde et valg? I det store og hele sier og mener jeg veldig lite om andres måte å få barn på, men når det gjelder egne barn, må det være lov å ønske seg at også dette skal foregå på enklest mulig måte? Jeg kommer uansett ikke til å bli en tanketom bestemor som mener og synser høylydt om så sårbare ting som det å ikke kunne få barn tross alt er, men at jeg kommer til å ha ønsker- inni meg- når den tid kommer- og jeg ser ikke helt at det gjør meg til et lite empatisk menneske...
Nja, hvorfor skulle hun det? Er det ikke ganske vanlig at mange bruker nettet til å skrive om både meninger, følelser og tanker som man kanskje ikke snakker om in real life? At personer kan være veldig ulik nettversjonen av seg selv. Vi former jo oppfatningen av andre ut fra hva de presenterer, og på nettforum mangler jo den hemmende ansikt-til-ansikt-faktoren som gjør at folk kanskje ikke sier ting til vanlig. Man har ikke noe ansvar her, ingen konsekvenser eller ubehagelige møter i etterkant. Da sier folk mer og våger å være mer ærlig.
Det kommer an på hvor mye lever jeg har igjen når den tid kommer... :rairai:
Nei, seriøst. Jeg snakker ofte rett fra levra RL også, men jeg er ikke den personen som synser høyt om når venner bør få barn, hvor tette de bør være, om de bør ha to eller tre, osv. Jeg holder stort sett tanker om privatlivet til folk for meg selv, tro det eller ei.
Og du selv da, du står som regel ikke med lua i hånden her inne, du heller, ser ikke for meg at du kommer til å gjøre det som bestemor heller. :knegg:
Jeg har også en pynter.
Om noen komenterer på den måten ( det har hendt) så svarer jeg bare:
gjør det noe da? :snill:
Har aldri opplevd at de har fulgt opp :knegg:
