Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det er en annen sak, men du brukte (dagens) minstepensjonisttall som fakta for å hevde at stordelen av hjemmeværende "ikke sikrer seg på noe vis", og det er en annen sak.
Hvorvidt flertallet av dagens hjemmeværende sparer privat/har en ordning på ting, sier faktaene dine ikke noe om. Ikke den fakta du kom med der i alle fall. Jeg har ikke statistikk på dette, men kjenner åpenbart andre folk enn deg, for de jeg kjenner som er hjemme tenker faktisk lenger enn til i morgen.
Heisann, den artikkelen luktet det 50-tallsmor av, gitt. Jeg vil mye heller lese om familen der begge foreldrene har valgt å jobbe redusert for å få mere ro i livet og tid til familien. Og, ja, de finnes. Jeg kjenner flere av dem. Og det er snakk om prioritering, ikke nødvendigvis at man er "rike".
For meg er det helt uaktuelt å jobbe redusert, all den tid det i realiteten ikke ville medført noe mindre jobb. Bare mindre tid å gjøre den på. Jeg jobber 100 %. Hverken mer eller mindre. Det samme gjør mannen. Og jeg tror det er viktig at vi har like stor stillingsprosent for at vi skal være likestilte i heimen. (Dessuten er jeg en særdeles lite happy husmor på alle andre omrdåder enn matlaging. Og mat klarer jeg fint å lage selv om jeg jobber full stilling.)
Jeg poengterte ikke at det var dagens minstepensjonister. Jeg poengterte minstepensjonister generelt - før og nå. Det er da ikke noe som noe sted tyder på at kjønnsfordelingen mellom minstepensjonistene er i ferd med å endres.
Jeg poengterte også at noen har skikkelige ordninger og at dette er bra. Men at flertallet altså ikke har det. Og det er ikke bra. Ikke flertallet av dem jeg kjenner, men flertallet av de som i dagens Norge velger å ha den ene partneren gående hjemme og forsørges av den andre.
Som jeg sier, jeg mener dere tolker likestilling feil. Dersom det var full likestilling kan man uansett ikke hindre folk i å gjøre dårlige valg. Noen vil helt sikkert ende opp som minstepensjonister okke som.
Vi finnes ja, vi som jobber redusert begge to. Vel og merke er min mer redusert enn hans, rett og slett fordi det var en klere praktisk å få til med min jobb enn hans. Arbeidsgiver er jo ikke pliktig å innvilge oss disse permisjonene, så vi måtte nesten tilpasse oss hva som var sansynlig å få innvilget... (De ER pliktig til å gi en av oss 100% fri et år (og evt den andre det neste året) men å dele det slik at vi jobber redusert begge to, det er de ikke pliktige til. Så legg ikke all skyld på at man velger at EN er hjemme i stedet for begge på arbeidstakerene...)
Regnestykket er jo på ingen måte så enkelt. Det inngår jo mange flere ting i prioriteringslista, og det kan jo være helt andre ting man velger å prioritere fram hvis man jobber redusert. Jeg synes jo at fascinerende mange synes at en type "skiftordning" hjemme er helt ok - at man godt kan trene om ettermiddagen så snart gubben er inne av døra, og så kan mannen trene når man selv kommer inn - at man kan sove etter tur hele helgen etc - DET synes jeg er sjokkerende, og hvis det er det som er konsekvensen av at man velger full jobb, ville det vært grunn god nok til å redusere for meg. Jeg tenker at det må jo være helheten i hvordan en familie ordner seg og hva man da får tid til sammen og hvordan man har det i familien - og hvorfor den løsningen er god for familien - som er viktig, ikke akkurat hvordan man praktisk fikser å få fram den helheten.
Meget mulig det er slik, jeg har som sagt ikke sett statistikk på det. Det finnes kanskje noen som har forsket på det også? Altså at flertallet av dem som er hjemme i dag, ikke har ordninger som tenker på pensjonen deres.
(Forresten, sånn prinsipielt, regnes man som instepensjonist om man får minstepensjo fra staten, men altså har en privat pensjonsordning som man ordnet som en "erstatninsordning" i ekteskapet?)
Jeg jobber for tiden 50 % natt, og er mye hjemme. Barna har full plass i barnehage, men får korte dager og en dag hjemme eller på tur med meg i ny og ne.
Kjenner at jeg kjeder meg iblant, men det er da jammen nok å gjøre hvis man skal holde huset rent og ryddig, handle og lage mat fra bunnen av osv. Men om de andre barna i gata hadde en mor eller far som var hjemme, så hadde det vært mer liv i gatene. Kanskje det hadde vært gøy? Mor og far kunne byttet på å jobbe (liksom at det var gjennomførbart :)) og barna kunne lekt ute/inne sammen. Kunne hatt barna hjemme uten at de kjedet seg for mye.
Mamma er godt over 70, og synes det er ille at alle foreldre skal være nødt til å jobbe fulle dager, at barna må ha fulle dager i barnehage/skole/SFO og få så liten tid med sin familie. Hun har nettopp vært på besøk, vi bor i et barnevennlig rekkehusområde, men på dagtid er det så stille. Hun bemerket det, og at på 70-tallet da jeg vokste opp i rekkehusområde, var det alltid liv og røre på ukedagene også.
Skal snart ut i 100 % stilling og det blir nok et litt annet liv da, men tror det blir fint å jobbe dag igjen. Ideelt sett ønsker jeg nok å jobbe 60 % dag, tjene fett og ha masse tid til familie og hobbyer. :p
Og jeg kjenner også veldig mange kvinner som er sjokkerte/overrasket/forferdet over at jeg jobber fulltid, jeg "som har så mange barn". Det hagler nærmest inn spørsmål over hvor sliten jeg må være og hvor kronisk dårlig samvittighet jeg må ha overfor barn, mann og hjem. Og mange av disse igjen virker ikke til å forstå at jeg faktisk fikser hverdagen helt fint, det er nærmest forventet at jeg skal beklage meg over hvor dårlig samvittighet jeg har. Det virker forøvrig ikke som min mann skal være sliten eller ha dårlig samvittighet. Jeg synes faktisk det er slitsomt og måtte forsvare meg for at jeg jobber 100% + og ikke minst at jeg trives med det. Når jeg forklarer at jeg liker det sånn, hender det jeg får passiv-aggressive kommentarer av typen "åh, ja du er vel sånn superdame du". Nei, jeg er slettes ikke superdame/supermamma/superkone, men det må da være lov og si at man har det helt ok?!
For oss ville det ha vært et dårlig valg at jeg skulle tusle rundt hjemme og bake muffins og blogge (jeg rekker dog mer enn nok baking og henger helt klart mer enn nok på nettet selv når jeg jobber...), siden jeg ville ha blitt direkte husmorsnappy i løpet av kort tid.
At det er stille på ukedagene i boligfelt er nok riktig ja, men jeg er faktisk ikke enig i at man får liten tid sammen som familie selv om man jobber fullt begge to jeg. Igjen, det stykket er mye mer komplekst, det avhenger av hvordan man bruker tiden sin og organiserer dagene.
Hvis du tar en titt på de store problemstillingene rundt skilsmisse så er en av de verste hva den gjør med kvinnens økonomi. Med forbehold om at det finnes mange damer som tjener godt, menn som tjener lite, ting som går bra osv. Men alt i alt så er det er problem som er såpass stort at det har vært nødvendig å opprette samfunnsmessige ordninger for at skilte eneforsørgere skal ha en sjans til å komme i posisjon til å forsørge seg.
Det er med andre ord ikke ting som er tilgjengelige via forskningsdata hvis man leter - det er samfunnsmessige problemområder.
Har ikke lest hele tråden, så jeg aner ikke hvor diskusjonen ligger nå. Dette er kanskje ikke så veldig reflektert, men jeg spyr av slike repotasjer. Jeg vet ikke helt hvorfor, men for meg stinker det litt for vellykka :knegg:
Var det ikke hun som var i Puls også for ei stund sida?
Regnestykket er ikke likt for alle nei. Noen jobber til andre tider, noen har hjemmekontor, noen har spesielle utfordringer i barnas eller andre familiemedlemmers helse, noen har pensjonserte besteforeldre i nabohuset, andre har arbeidende besteforeldre 70 mil unna, noen har noe og noen noe annet, og nettopp derfor er faktisk fasiten forskjellig for ulike familier. Selv om enkelte åpenbart innehar fasiten for alle...
Men stille er det. Jeg bor i rekkehus med mange småbarnsfamilier, og ser nesten ingen på lekeplassen på dagtid. Men slett ikke alle er i barnehagen mens mor er på jobb, jeg møter en del av naboene mine i åpen barnehage, faktisk...
Jeg sliter også med reportasjen, og med Puls-programmet. Jeg har kommet til at jeg reagerer på at det ser ut som det er så viktig å regissere livet sitt til en perfekt kulisse. Jeg hadde de samme tankene rundt programmet med en som skulle leve på et småbruk oppi lia som for 100 år siden.
Jeg understreker at jeg sier ser ut som. Det kan jo hende at hun fremstilles helt feil.
Vel, om jeg plutselig ikke skulle leve sammen med min mann lenger, brødfø meg selv og guttungen alene, så kunne vi ikke bodd her, selv om jeg jobbet 100%, uten slike ordninger som du nevner. Helt uavhengig av hvorvidt jeg har sørget for å tenke på pensjonen min... Vi bor ikke uforholdsmessig dyrt, men både jeg og min mann jobber i staten, vi tjener ikke akkurat supermye. Det går rundt, men som en eneforsørger? Nope.
Jeg motiser ikke egentlig at du meget mulig har rett, jeg bare mener at argumentene dine ikke henger helt sammen med det du prøver å si. Minstepensjonister, i forhold til samfunnsmessige problemer ved skilsmisse. Hvorvidt man har en ordning på at man sparer opp pensjonstapet, har jo lite å gjøre med om man kan være eneforsørger her og nå?
Jaja. Akkurat det er mitt poeng.
Man kan ikke ta fra folk muligheten til å ta dumme valg. Uansett om vi var dønn likestilte. Hadde like mange kvinner som menn i lederstillinger, likelønn og you name it.. Så må folk få velge selv hvordan de vil leve livene sine. Noen hadde gjort dårlige/dumme valg uansett. Hva som er dumme/dårlige valg avhenger jo av hvem som bedømmer.
Nå synes jeg diskusjonen har gått langt ut på sidelinjen. Det begynner med en diskusjon om å redusere stilling og går over til å handle om hjemmeværende. For meg er det veldig forskjellige ting. Jeg kunne ikke tenkt meg å være hjemmeværende, men drømmer om å redusere stilling.
Og nei, Mim, det handler ikke om å ville bake muffins, eller om å ikke klare å holde orden på huset samtidig som jeg har full jobb. Muffins er ikke min greie, men jeg klarer å bake ganske mye. I den grad jeg ønsker å holde orden på huset så klarer jeg det også sammen med full jobb. Men, jeg skulle gjerne hatt mer tid sammen med småskolebarnene mine. Disse årene her er de årene jeg gjerne skulle hatt mer tid med dem, mye mer enn da de gikk i barnehagen. Og det er faktisk umulig å ha full jobb og samtidig være hjemme kl. 15 hver dag, slik jeg gjerne ville vært akkurat nå. Og jeg synes også at du er ganske nedlatende slik du ordlegger deg.
Hvis noen hadde giddet å betale meg sånn omtrent det jeg har nå for å være husmor, skulle jeg definitivt ha greid å få tiden til å gå og være husmorhappy jeg.
Men fra barnets synspunkt er vel "mer tid med mor" (eller far) sikkert ikke like godt som "mer tid med begge foreldrene", men likevel bedre enn "mer tid med ingen av foreldrene"?
Ja, jeg bare spikker litt på dette med "før i tiden hadde man mye mer tid sammen som familie", for far i huset har vel stort sett alltid jobbet fullt. Men jeg synes også det er bedre å ha mer tid med barna enn å komme heseblesende inn døra 1 time før leggetid pga. at jobb og reise tar for mye tid. Noen har ikke noe valg, men jeg er glad vi har det.
Livet er faktisk her og nå, og hver og en står fritt til å fylle tiden sin med det som oppleves som meningsfullt og riktig. Jeg vurderer å gå ned i stilling for å være mer tilstede i hverdagen til den nydelige lille tassen vår. En barndom varer så kort, og hvis jeg har lyst - og anledning - hvorfor skulle jeg ikke kunne velge å bruke mer av tiden min sammen med gutten vår i noen år?
Jeg føler ikke at jeg skylder samfunnet noe som helst, jeg. Jeg har tatt/fått en høy utdannelse, javel, men jeg føler da likevel at arbeid er noe jeg gjør for meg selv, for å ha en meningsfull, strukturert hverdag, og ikke minst, for å få lønn. Dersom jeg og familien min kan leve med mindre lønn (og langtidskonsekvense av dette, som for eksempel redusert pensjon) så er det ok å gå ned i stilling. Mitt liv, mine valg, mitt ansvar. :nemlig:
Dette med at ungene hadde så mye mer tid med familien sin før i tida enn nå synes jeg absolutt er en myte det er verdt å gå litt etter i sømmene. Hva gjorde egentlig barn før i tida? Lekte de ikke mye med andre barn, der de større så etter de små? Var de ikke ofte uten tilsyn? Var ikke det ofte bra, og noen ganger hjerteskjærende dårlig for enkelte barn? Hendte det ikke at barn ble utnyttet, osv, osv, osv... Jeg vil gjerne ha mer tid der jeg er blid og opplagt og leker sammen med ungene mine, men jeg tror ikke nødvendigvis noe på at det var bedre før, og jeg mener at ungene mine har hatt fantastisk tilsyn av kompetente og kjærlige voksenpersoner i barnehage, samtidig som de har fått leke med andre barn og utvikle seg uten at jeg har kunnet se hvert skritt de tok. Akkurat den biten har jeg i alle fall ikke dårlig samvittighet.
Jeg har ikke lest alle svarene her, men jeg må le litt av hvor provosert mange blir av at noen er superhappy som deltid-eller heltidshjemmeværende. Jeg synes det er flott at man har valg. Valg til å fylle hverdagen her og nå med det man synes er viktig. For noen er ikke karriere og jobb det helt store, og for noen er det svært viktig å ha mer enn noen få timer etter jobb sammen barna. Er det virkelig så rart? Er det rart at noen føler at fulltidsjobb ikke gir tid nok til barna?
Jeg selv har både jobbet fulltid, 80% med en fridag et år, hatt sluttpakke i nesten 5 mnd og 60% det siste året før fulltid nå fra januar. Jeg må virkelig si at jeg var en roligere, mer harmonisk mor med bedre samvittighet da jeg jobbet mindre. Ungene er veldig glad i å være hjemme, bli hentet tidlig og ha god tid. Vi har vært heldige som har kunnet velge dette i en periode, og jeg utelukker ikke at jeg kommer til å jobbe deltid igjen. Ja, det blir typisk mannen er mer karrierefokusert med mye bedre lønn og det er han som gjør det mulig. Men han er også veldig opptatt av det samme, og jobber veldig mye på hjemmekontor på kveldstid. Jeg merker at fulle dager med korte og stressende ettermiddager gir meg mindre energi og krefter til å gjøre hverdagen slik jeg ønsker for ungene og meg selv. Og hvis vi har et økonomisk valg som gir oss muligheten til å ha hverdagen slik vi ønsker, så blir det nedlatende og lite tolerant at noen skal himle og gneldre om kjønnrollemønster, pensjonspoeng og risiko ved skilsmisse på våre vegne. Det er jeg heldigvis schmart nok til å tenke på selv.
Det er her jeg tror vi delvis blander kortene i denne diskusjonen. Jeg blir ikke provosert av det du nevner her, men artikkelen provoserte meg likevel. Nå ser jeg at mange også blir provosert av dette uavhengig av artikkelen da.
Jo. Om du så jobbet 60-timers uker, ville du hatt MYE mer tid sammen med barnet i direkte omsorg og interaksjon enn noen generasjon før deg. Hjemmeværende heltidshusmødre på femtitallet, de som er våre bestemødre og hoderystende disser fulltidsarbeidende mødre med unger i barnehage, brukte i snitt 1,5 timer pr. dag på sine barn. Spedbarnsperioden inkludert.
Husmødrene drev med hus. Ikke barn. de sendte ungene ut uten tilsyn så fort som overhodet mulig og barnedødeligheten som følge av ulykker var høy. Drukning, påkjørsel av lekende barn i gata, fall osv. Å romantisere husmortilværelsen og lek uten tilsyn er historieløst og tåpelig.
(For dem som ønsker kilder, så er Barndom i storbyen av Jan Einar Myhre en glitrende bok med mye bra statistikk på feltet)
Og ja, bedre tid gir meg mer overskudd til å f.eks bake muffins på ettermiddagen eller kvelden med ungene. For da har jeg kanskje fått ryddet huset og klargjort middag, gjort lekser med eldste og enda har tid til sånt som jeg ellers ikke rekker, gidder eller orker på kort tid. Alle kan ikke ha Mims energinivå.
Ja, jeg har jo ikke lest alle innleggene, vi kom fra fjellet istad, så det rekker jeg ikke, men jeg så at det i begynnelsen og på slutten var en del reaksjoner.
Og jeg tror ikke vi skal sammenligne 50-tallets husmødre med dagens, slik Mim nevner her, det er to vidt forskjellige verdener. Jeg tror ikke dagens hjemmeværende prioriterer støvtørking, husvask og klesstryking på samme måten. :knegg:
Lykken - du har iallefall misforstått meg ca 100 %. Jeg skjønner at man får gjort mer av annet om man jobber mindre. Jeg kan se at det er en fin måte å organisere livet på mens ungen er små også.
Det er bare det at jeg ikke liker den påvirkningen dette statistisk har for kvinners evne til å forsørge seg selv. Det påvirker dermed også likestillingen i forholdet.
Det er en grunn til at skilsmissestatistikkene steg inn i himmelen da kvinner ble mer selvstendige økonomisk. Det er ikke fordi alle menn ble elendige ektemenn. Det er fordi man faktisk da fikk et valg. Man var ikke prisgitt å forsørges. Jeg vil ikke at noen skal være det.
Dermed mener jeg at om man skal ha det slik at den ene partneren skal være hjemme mens den andre tjener pengene så må man i større omfang enn i dag organisere seg slik at den hjemmeværende likevel er økonomisk likestilt med den som jobber.
Jeg føler heller ikke at jeg skylder samfunnet noe. Jeg har i bunn og grunn betalt utdannelsen min selv føler jeg, men et ganske så stort studielån. Jeg vil bare ikke gå hjemme og stulle.
Med fare for å virke slem - jeg hadde fått artikkelen like mye i vrangstrupen om det handlet om hvor fint og flott de hadde det selv om mor i huset jobbet fullt. Det er noe med tonen og måten de står frem på. Jeg kjenner et par slike mennesker IRL, og de irriterer meg de også. :knegg:
Bidrar: Jeg jobber mellom 50 og omlag 80 prosent, avhengig av årstid. Jeg har privat pensjonssparing for å kompenserere. Langt de fleste i vår omgangskrets har det slik som oss. Den ekstra tiden det frigjør gjør at barna får være mer hjemme, og jeg får brukt en del tid på fritidsaktiviteter som dreier seg om barn/tenåringer.
Da mener jeg at jeg bidrar mer enn nok til samfunnet - min innsats er med på å gi en rekke tweens et trygt, rusfritt miljø. Det sparer samfunnet for langt mer enn jeg klarer å bidra med ved å jobbe fullt. Jeg kunne ikke lagt ned denne innsatsen dersom jeg hadde hatt 100 prosent jobb. Målet mitt er samtidig å bygge opp et arbeid som også vil komme mine barn til gode når de blir så gamle.
Min mann går ikke glipp av et eneste minutt med barna, han jobber ikke en halvtime over full stilling, og har frihet til å ta seg fri når det måtte passe slik. Vi er heldige, men har også jobbet målrettet for å komme dit. Som en motvekt til Mim, kjenner jeg nesten ingen familier der faren må jobbe tilsvarende mer det moren går ned i stilling. Kanskje én familie.
Det livet som beskrives i artikkelen er jo et luksusfenomen. I dag er dette mer luksus enn å ha en bil til 500.000,-. Og deltidsarbeidene finnes helt sikkert i alle valører, fra de som "trenger fri for å bake muffins" til de som er pokka nødt for å få hverdagen til å gå rundt.
Personlig kunne jeg godt ha tenkt meg en redusert stilling hvis jeg/vi hadde økonomi til det. Men jeg hadde nok ikke bakt boller. Ikke fordi det er feil å bake boller, mer fordi jeg trenger et mer strukturert opplegg. Men jeg kunne veldig godt ha tenkt meg å vært fosterhjem, jobbet for Røde Kors. Altså en fritid med mening. Eller prøvd å startet egen bedrift. Studert.
Dette med at man har et samfunnsansvar for å jobbe har jeg ikke tenkt helt over enda. Jeg vet egentlig lite om hvor mye staten finansierer av utdanningen, men det må være en god del. Utdannelse er jo gratis i Norge i dag, og noen må jo betale for professorene, skolene, labratoriene etc Jeg tror uansett ikke det å jobbe noen år redusert er å gi blaffen i samfunnsansvaret. Men det er en interessant tanke. Jeg lurer litt på om det var i 94 med reformen i videregående kom som blant annet skulle hindre folk fra å hoppe fra fag til fag? Tror også at man bare får begynne på tre kurs på videregående per i dag? Etter det ramler man bakerst i køen?
Jeg synes det å jobbe redusert i seg selv er helt fint. Å jobbe 80% eller 70% i noen år mens man har hjemmeboende barn synes jeg overhodet ikke er problemtisk ifht. samfunnsdeltakelse osv. Jeg synes at det at man prioriterer ned materiell velstand til fordel for tid med barna og familien er helt strålende.
Det som er problematisk er at det i så veldig, veldig stor grad er kvinnene som gjør det - og at det ofte fører til at mannen jobber enda mere. Og alle har en grunn for at det i akkurat deres familie var mest praktisk at det var kvinnen. Ofte er det lønn - og det er en av grunnene til at kanskje det viktigste kravet i dag på 8. mars - og i lønnsforhandlingene som følger - er likelønn. Så er det arbeidsgivere som kanskje forventer en sånn søknad fra kvinner i arbeidslivet, men ikke fra menn, og "mannearbeidsplasser" hvor det er mindre kultur for at noen jobber redusert. Og her tror jeg deling av foreldrepermisjonen er et nøkkelord, fordi det gjør noe med arbeidsgiveres automatiske innstillinger ifht. hva de forventer av mannlige og kvinnelige arbeidstakere.
Jeg er enig med deg Acsa. Jeg valgte å studere i tre år etter permisjonen, mye fordi det ville gi meg mer tid hjemme. Jeg er veldig glad for at jeg hadde muligheten til det, og skulle det blitt flere barn håper jeg vi har muligheten til en løsning som gir en av oss mer tid hjemme. Skulle det skje, tror jeg vi ville prøvd å få til at Glittermannen kunne være mer hjemme i den omgangen.
Jeg syns også det problematiske er kvinnerollen oppi dette. Og at det utifra bloggene og artiklene om dette like mye går ut på å ha et plettfritt liv og et stilig hjem, enn å ha mere tid til familien. Tid til familien er på et vis bare en del av imagepakka, ikke hovedårsaken. Jeg får assosiasjoner til amerikanske filmer og reklamer, hvor far tjener godt, og kysser sin kone når han kommer hjem til ferdig middag, rene, harmoniske barn og hvor alt dette er et gigantisk statussymbol.
Nå snakker jeg altså ikke om hjemmeværende eller de som jobber redusert generelt, men om denne romatiske hemmafrubølgen.
Kvinnen i artikkelen bidrar sannsynligvis mer til samfunnet med sine 20% som privatpraktiserende tannlege, enn hva mange andre gjør, i alle fall i form av skatt. Eller hvordan måler man innsatsen da, etter nedlagte arbeidstimer? Træler i hendene? Størrelsen på magesår?
Det var jo i utgangspunktet heller ikke snakk om kvinner som lever som hjemmeværende på fulltid hele livet, men mennesker som velger å gå ned i stilling en periode mens de har små barn. Jeg skjønner dem godt jeg og skulle gjerne gjort det samme selv, jeg ser virkelig ikke problemet med å jobbe redusert et par år dersom man har mulighet.
Jeg synes også som flere andre her at du er nedlatende i svarene dine, noe som er synd for om du hadde noen gode poeng så forsvant de i innpakningen. :skuffet:
Jeg har jobbet både 80 og 60% da barna var mellom 1-2/3 år uten å kjenne snev av husmorhappyhet.
Jeg hadde ikke hatt et slikt hjem, et slikt liv og en slik blogg som dama i reportasjoen om jeg hadde jobbet 0%. Og jeg blir så satt ut av å se bildene. Freaky. For meg da (og ikke skyldes det misunnelse an gang, for husmorhappy'er som tenker det).
I mitt liv er det et ideal av vi snubler litt rundt hverandre, skyver et par aviser til side på kjøkkenbordet når vi skal spise og er litt glad-hektiske etter en dag på jobb.
I dag har jeg forresten bakt boller. Men det er ikke fordi jeg skal ta bilde av dem på et artig fat og blogge om det hele etterpå.
Jeg får faktisk til å jobbe 80%, bake boller og ta bilde av dem på et pent fat og blogge om dem. Nesten samtidig. Jeg kjenner virkelig snev av husmorhappy og håper at jeg om få år kan være enda mer hjemme. :D
Men jeg tar faktisk oftere bilder av den 100% jobbende mannens boller. Og det nyvaskede huset som han har vasket.
I dei tilfella i min vennekrets der mor har redusert stilling jobbar mannen meir enn hundre prosent. Det er ikkje fordi han MÅ, men fordi han har muligheit til det. Sålenge mor kan ta seg av både henting og levering i barnehage kan han jobbe overtid og dermed gi familien eit økonomisk overskudd som kan brukast til litt ekstra luksus. Utenlandstur for heile familien to gangar i året, ny bil, nytt bad osv. Dei ville nok klart seg heilt fint sjølv om mannen hadde jobba hundre prosent, men dei hadde blitt nødt til å gi avkall på desse luksustinga. Ved å gjere det på dene måten (Mor i 80% stilling og far i ca 120%) kjem dei faktisk bedre utav det økonomisk enn viss begge hadde jobba 100%. Personlig syns eg ikkje det er ei god løysing. Det er klart det er kjekt med litt ekstra pengar, men eg syns det er viktig at far får tid med ungane også.
I sykmeldingsdebatter fremmes gjerne "samfunnsansvaret" på en sånn måte at de som "ikke orker" heller bør melde seg helt eller delvis ut av yrkeslivet. I debatter som dette kommer det gjerne frem at heller ikke den løsningen er godkjent.
Noen innlegg i denne tråden bekrefter for meg hva jeg tror er greia her. Nemlig en slags forakt for det man anser for å være "svakt". For løsningen er jo egentlig ikke å jobbe redusert, selv om man sier at det er slik folk skal ta ansvar. Det er ikke mindre forakt som venter der. Og det er jo heller ikke å prøve å få hverdagskabalen til å gå opp for n'te gang til tross for at man regelmessig står med nesa trykket mot den berømte veggen.
Løsningen er simpelthen å ha sine sterke sider på absolutt alle fronter. Den jobben som funket bra i alle livsfaser, den partneren som når alt kom til alt ønsket det samme, de barna som krevde akkurat det man kunne klare uten å ofre noe, det nettverket som glatter over eventuelle humper i veien, et liv som går slik man planlegger eller enda bedre, og selvsagt; de rette ønskene for livet sitt. Og så kan man da ta et valg. Skal man sette pris på det man har, være stolt av det man oppnår og samtidig være ydmyk for andres liv og valg? Eller skal man velge selvforherligelsen og forakte de som ikke lever et liv lik ens eget?
Jeg er en av de som for tiden sliter med å "tygge tyggegummi og knyte skolisser på en gang". Skolissene mine er nemlig av en helt annen kaliber enn mange andres og tyggisen var en skikkelig jaw breaker. Det er godt mulig jeg kommer til å velge skolissene i en periode. For som menneske, mor og samfunnsbidragsyter så er det viktigst at de blir knyttet på en ok måte. Det kan hende jeg må spytte ut jaw breakeren og virkelig konse.
At damer med borrelås og en liten Extra sukkerfri i munnen skal finne det riktig å forakte meg for min "svakhet" der jeg gjør mitt beste med helt andre forutsetninger og utfordringer blir bare teit. Og det hender at jeg tenker for meg selv, der jeg knoter og legger hele morshjertet mitt i å knytte de skolissene som best jeg kan og dustedamer med borrelås finner det på sin plass å fremheve seg selv på min bekostning, at jeg en gang... når mine kompliserte lisser etterhvert er byttet ut med borrelås, skal huske på denne følelsen slik at jeg ikke blir så teit mot andre.
Jeg er en av de kvinnene Mim kan synes å se ned på, om man leser formuleringene hennes med rette briller. Jeg er fullstendig arbeidsfør, som har en utdannelse, dog "kun som barnepasser" da jeg har valgt å jobbe i barnehage, til tross for at jeg er utdannet innen annen type pedagogikk. Jeg har valgt først å jobbe redusert - for deretter å ikke jobbe i det heletatt. Jeg gjør det fordi jeg stortrives med det, og fordi det passer familien vår veldig godt at jeg er hjemmeværende.
Og så politisk ukorrekt tør denne gamle dama å være at hun innrømmer nettopp dette. Jeg stortrives med å ha tid i massevis til barna mine, og jeg gruer meg som en hund til jeg evt. begynner å jobbe i august igjen - og da ikke i mer enn 60% stilling.
Jeg er dypt uenig med kie akkurat her, til tross for at jeg er enig med poengene hennes.
Dette fordi jeg tar som utgangspunkt at dette er en debatt hvor familien velger å strukturere seg slik at den ene ikke jobber eller jobber svært redusert. Dersom den ene ikke kan jobbe full stilling er det ikke en valgmulighet. Da har vi en som er berettiget trygd eller lignende. Det er en helt annen sak.
Jeg er helt enig med deg, smilefjes. Debatten dreier seg ikke om de som ikke kan jobbe fullt og som ikke er 100% arbeidsføre pga. fysiske/psykiske årsaker.
Jeg er forresten enig med smilefjes i hele tråden. :tilber:
kie: Jeg er ikke uenig med deg, men jeg synes det blir litt pussig diskusjon i og med at damen i artikkelen er fullt funksjonsfrisk og velger å være hjemme. Jeg synes ikke det er et "valg" å være syk.
Det blir litt forvirrende etterhvert om man diskuterer friske som er hjemmeværende. Friske som er deltidsarbeidene. Syke som er sykemeldt. Syke som jobber redusert etc. (Eller rettere sagt: Jeg blir forvirret.)
Her tror jeg du ikke tar med et stort gråsonefelt. Det er da pokker ikke bare å stikke en tur innom NAV og få trygd. Alle de som sliter seg ut for mye på full jobb av ulike årsaker, men som ikke kan vise til en diagnose for å få trygd, men som faktisk skaper seg og familien en bedre hverdag med å jobbe mindre for å klare alt det som mange andre klarer med full jobb. Du trenger ikke være direkte syk med rett til trygd for å ha behov for å jobbe deltid i kortere eller lengre perioder av livet.
Det er slett ikke slik at alle har rett på trygd selv om de av ulike årsaker har håpløse skolisser, ikke borrelås. Det kan være jobbsituasjonen eller privatsituasjonen, et krevende barn uten en diagnose, eller med en diagnose som ikke gir slike rettigheter, men likevel krever en del. Det kan være syke foreldre som man nødt til å ta ansvar for på et vis eller et annet, det kan være større eller mindre fartsdumper på veien, som aldri kommer til å ha noe med NAV-rettigheter å gjøre, men som gjør det mest fornuftig å ikke jobbe 100% for en kortere eller lengre periode.
Men det kan da vel også være slik at man rett og slett ikke prioriterer å jobbe når man ikke må, selv om man hverken er syk, har syke barn, pleier gamle foreldre eller har noen andre "skolisser".
Jeg forsto det slik at det var denne slags gruppen (godt representert av Mrs Hæppimuffin) det var snakk om i utgangspunktet.
Det var vel det artikkelen i HI handlet om, men så begynte ganske så generelle kommentarer om det å jobbe redusert eller være hjemmeværende å hagle inn.
Jeg syns det er veldig fint at man kan se flere sider av en sak, og det er bra å bli bevisstgjort på at ting ikke alltid er slik det kan virke utenifra, men av og til er det litt slitsomt å forholde seg til alle tenk om"-scenarier, når det helt klart ikke er det vi snakker om.
Ja, så da prater vi kun om Mrs Happymuffin og ikke de med rett til trygd eller alle de midt i mellom.
Hvis man blir lykkelig av Mrs Happymuffin og har mulighet til å velge det for en periode, så vær så god. Det ser ut som disse to tannlegene har inntekt nok samlet til å skatte nok til samfunnet og i tillegg har råd til privat pensjonssparing.
Jeg syns det blir for dumt med den ensidige fordømmelsen av at noen velger å være hjemme en periode av livet sitt.
Hadde det vært det samme ensidige hylekoret dersom Mr Happymuffin fant ut at han ville være hjemme, bake muffins, stelle hus og passe barn en stund, og lot kona passe jobb og karriere?
Hyles det bare fordi det er enkelte kvinner som velger slik?
Hvor blir det av valgfriheten til kvinnen om et av valgene - det å vaske stua på heltid - ikke blir stuereint lenger?
Poenget er at det for de allerfleste ikke dreier seg om reell valgfrihet. Det føles kanskje slik, men det er mange som har fått oppleve hvor dyrekjøpt friheten var når de står nyskilt og med store økonomiske vanskeligheter på grunn av dette "valget".
Mrs Hæppimuffin er forsåvidt ikke representativ at all, som har en utdanning og en jobb som gjør at hun selv etter en skilsmisse likevel ganske fort ville kommet opp på et inntektsnivå igjen som ville gjort at hun ikke ville hatt problemer med å forsørge en familie og ta opp lån. Mange andre kvinnervil aldri komme dit igjen.
Det er nettopp det.
Frua her tjente jo nok slik det var også. Hun vil være sikret dersom ekteskapet ryker. Men de fleste hjemmeværende er da altså for dårlig sikret.
Jeg er igrunnen forundret over at det vekker så såre følelser at man mener at begge partnere i et forhold skal sikres så begge er økonomisk likestilte innen familien sin?
Greit nok at denne tråden handler om mrs Happymuffin, men kie samler noen tråder og sier noe tydelig om holdninger hun har plukket opp i ulike tråder over litt tid, og det synes jeg var helt på sin plass.
Vi er ikke akkurat ukjent med tråder som tar avstikkere her inne, og avstikkeren kan vel like gjerne være seriøs som fjas.
Men Inagh, hvis du leser innlegget mitt lenger oppe i tråden, så mener jeg at det er "systemet" og ikke bare individuelle valg når de alltid er kvinnen som er hjemme. Og det er det jeg protesterer mot - mangelen på likelønn, manglende forventninger fra arbeidsgiver om at menn vil være hjemme hos barna sine osv. Derfor er det ikke et like stort problem om mannen velger å være hjemme, for det er ikke et valg han er ledet inn i av forventninger i samfunnet og kjønnsroller.
Mens jeg er skikkelig forundret over at det er det du tror man reagerer på? Du har altså ikke lest de nedlatende innleggene utover i tråden? Eller har du lest dem med andre briller, kanskje? Mulig vi feks. leser Mims innlegg forskjellig. Ingen her i tråden er vel uenige i at man bør sikre seg økonomisk.
Og Mim, som jeg er så veldig enig med i prinsippene i dette - svarene dine bærer veldig preg av at du legger til grunn at det er to foreldre i denne familien, at begge to er 100% funksjonsfriske fysisk og psykisk, at ungene ikke har noen spesielle behov - og kanskje også at de har en jobb hvor de ikke kommer hjem etter en lang arbeidsdag med fysisk arbeid, etterfulgt av lang reisevei, og hvor det verker i hele kroppen.
Og det er greit at du legger det til grunn, for det er den virkeligheten artikkelen framstiller. Men menneskene som leser disse innleggene lever ikke i en ukebladartikkel, de lever liv hvor kanskje en eller flere av forutsetningene over ikke er oppfylt. Og da blir det litt krast.
Likevel lar hundre, tusen eller hundretusenvis av kvinner (i litt større perspektiv) være å sikre seg økonomisk.
Kanskje Mim ble rett og slett provosert av Hæppimuffin og hennes tilhengere som fremstiller det å være hjemme og kose seg med sine barn som en PROBLEMFRI greie, som er helt naturlig for mange å velge og som det ikke skal stilles spørsmålstegn ved.
Er det virkelig slik at brorparten av alle som ønsker å jobbe redusert er kvinner, og ikke menn? Jeg mener at man må være utrolig naiv for å tro dette.
Jeg tolkt Kies innlegg som et svar på Mims generelle påstander om folka arbeidskapasitet og plikt til å bidra i samfunnet, og da i form av inntektsgivense arbeid.
Selv er jeg fulltidsstudent nå og dermed er jeg vel strengt tatt ikke hjemmevæende lengre, men jeg mener like fullt at man må være i sin fulle rett å selv bestemme hvordan man legger opp livet sitt, enten man er mann eller kvinne. Ikke alle har en familiesituasjon som gir en rett på offentlige ytelser, men kan like fullt ha behov for å kutte ned på arbeidstiden.
Men om vi bare skal diskutere dama i artikkelen så tenker jeg som så at det ikke er et liv jeg hadde orket, men om hun trives, så fint for henne. Hvis dama hadde hode til å komme inn på tannlegestudiet er jeg temmelig sikker på at hun har hode til å regne seg fram til de grepene som må tas for at hun ikke sitter igjen med svarteper om ekteskapet ryker. Helt ærlig ville jeg bekymret meg mer om det var ei uten utdannelse og med mann som heller ikke tjente så veldig mye. Sånn med tanke på hva som ville skje hvis hun ble alene. Og nei, ikke fordi hun trenger å være dummere sånn iq-messig, men med tanke på det å ha bein å stå på.
Det er selvfølgelig greit med avstikkere, og veldig gjerne seriøse avstikkere. Problemet med kie sitt innlegg slik jeg ser det, er at hun redefinerer hele grunnlaget for diskusjonen. Og da blir mange tidligere svar litt rare. En veldig god start for en fruktbar - men kanskje ikke så underholdende - diskusjon er at man er enig om hva man diskuterer.
Det er vel heller karakteristikkene av folk som er deltidsarbeidene som "dumme som brød" (eventuelt muffins) som vekker reaksjonene, heller enn faktadelen.
Jeg skulle gjerne vært mer hjemme. Er trøtt og lei til tider. Vil ha mer tid til andre ting. Blir så daff av å være sliten at vi ikke gidder verken rydde eller vaske eller ordne noe særlig. Man bare "fungerer".
De fleste er vel klar over at dette oftest er et økonomisk spørsmål. Mannen tjener som regel mest, ergo jobber han mest. Sånn er det desverre her også, men det er min egen feil. :etterpåklok:
Jeg tror ikke det er så enkel, Iset. Det er nok gamle mønstre mer enn bare tallene på lønnslippen.
Jeg hadde i hvert fall ikke latt meg avspise med at "jeg tjener minst ergo bør jeg være hjemme". Da hadde jeg nok heller forandret en del på diverse andre utgiftsposter slik at fordelingen ville vært mer rettferdig, eller krevd innbetaling til pensjonskonto.
Men hvordan i alle dager sikrer man seg økonomisk dersom man i en alminnelig gjennomsnittslønnet damejobb velger å jobbe ENDA mindre? Damer tjener i snitt 65 % av det menn gjør, fordi de jobber redusert og fordi timelønnen er 85 % av en mannetimelønn. Det er knapt en muffinshappy dame som sparer, eller har gode ordninger, jeg synes i hvertfall at nesten hver gang temaet er oppe, så kommer de happy-go-lucky-muffinsene og sier at "vi lever her og nå, hvem bryr seg vel om morgendagen, han kommer ALDRI til å gå fra meg og alt er så fint" :blond: og litt senere lager de tråder om "han forlater meg og kaster meg ut og jeg har ingenting og han tar huset og uææææ".
Jeg synes:
Folk må gjerne ta irrasjonelle og dumme valg.
De må tåle å høre at valgene er dumme og irrasjonelle.
Folk som er arbeidsføre bør jobbe.
Det finnes en rekke unntak fra setningen over.
Jeg gidder ikke liste opp alle unntakene.
Folk som forsøker å vri ting jeg sier på en slik måte at de muligens - med litt strev - kan føle seg truffet, gjerne i et tenkt scenario, bør kanskje bake et par gode muffinser, og ta seg en kopp te.
Sånn. Hopp i havet. With love. :hjerter:
Jeg er ikke uten serviceinnstilling, så her har dere en deilig oppskrift på muffins. Kan kombineres med full stilling og flere barn om ønskelig.
Sjokomuff [LEFT]120 g smeltet smør
2 egg
2, 5 dl kefir[/LEFT]
[LEFT]230 g hvetemel
60 g bakekakao
[/LEFT]
260 g brunt sukker (mucovado eller rårør)
1 ts bakepulver
1 ts natron
150 g 70 % sjokolade, hakket.
Bland alt det våte og alt det tørre hver for seg, bland og så lite som mulig, ha i 10 store former, ca 2/3 fulle, stek i underkant av 20 min, midt i ovnen på 175 C.
En deilig glasur er philadelphiaost, blandet med den siste halve sjokoladeplaten (smeltet og litt avkjølt), litt smør og litt melis. En dæsj på hver. En skvis sitron gjør alltid ting bedre og har du en økositron, så river du litt skall oppi også. Bliss!
Diskusjonen var egentlig ganske fin helt til Mim kom inn med sin fine fasit for hvordan alle med vet i skallen burde legge opp livet sitt og det ble begrunnet med samfunnsansvar, arbeidskapasitet og hvor smarte man var, sånn helt fritt sitert. Så jeg synes egentlig ikke det var Kie som endret hva som ble diskutert.
Og ellers enig i at jeg overhode ikke har problemer med argumentene om at man bør ha økonomiske kriterier på stell før man velger å jobbe redusert eller ikke i de hele tatt. Jeg er helt enig. Det jeg ikke er enig i er at alle bør jobbe så mye de kan og at de som ikke gjør det er sånn ca en vorte på samfunnets rumpe. At man må være både dum og lat om man ikke ser vitsen med å jobbe 100% når man ikke er økonomisk avhengig av det.
Men det har kanskje litt med det politiske synet å gjøre. Jeg har venner ("venner"?) som mener man bør skamme seg litt om man tjener mer enn man strengt tatt trenger for å leve et A4-liv. Og såklart, i det perspektivet tar det seg ikke ut at man har nok penger til å klare seg like godt og bedre med redusert lønn, enn det andre klarer på 100%. Da henger det kanskje på greip å si at man snylter og ikke er til samfunnsnytte, selv om man økonomisk bidrar minst like mye til fellesskapet :).
Vi har nå gjort det sånn som det funker for oss. Men apropos pensjon; man får jo godskrevet pensjonspoeng når man går hjemme med barn under 7 år, er det tilsvarende en inntekt på rundt 250.000,-? Nå har jo ikke jeg planer om å være hjemmeværende særlig mye lenger uansett siden minsten endelig har fått sin etterlengtede barnehageplass, jeg bare nevner det.
Jeg gir nå egentlig beng i det samfunnsnyttige eller økonomiske perspektivet for Hæppimuffin-familien. For meg ser det bare dørgende kjedelig ut. :knegg:
(Men jeg kunne sikkert lett vært gift med dama. :gruble: )
Problemet er at "det funker" så å si alltid for kvinner. Det ser ut til at det funker ganske dårlig for menn. Dermed er det ikke et reellt valg. Så lenge som det alltid er kvinner som kommer økonomisk dårligere ut og alltid menn som slipper unna med mindre husarbeid og barnepass er det ikke riktig å snakke om valgfrihet.
Og jeg kunne absolutt ikke vært gift med henne. Damer som bruker blondeforkle og får hjemmet til å se like tomt ut som i en interiørkatalog tiltaler meg ikke på noe som helst vis.
Men hvor står det at deltidsarbeidende er dumme? Jeg jobber bare 80% fast for tiden, og har attpåtil lav lønn, så jeg burde jo sikkert være fornærmet nå? :gruble:
Det har vært en massiv skilsmisserunde i omgangskrets/nabolag/bekjente fra barnehagen nå, og trenden her på bygda er at mannen sitter igjen i ganske fin enebolig mens fruen leier en trang rekkeleilighet.
Ja, altså, jeg bedriver sten-i-glasshus-kasting, jeg har forsåvidt 80 % stilling selv. Og tenkte ikke over før denne tråden hva det gjør med pensjonspoengene mine. :mumle:
Jeg ser absolutt problemstillingen. Nå er det jo min dustefeil at jeg tjener mindre enn mannen min, jeg kunne tatt en god utdannelse og alt det der, og jeg angrer nå. Men jeg har planer om å endre på det, og er i gang med tankeprosesser og sånt nå, samt jobbsøknader. Iset er på vei til økonomisk selvstendighet, nemlig. Men det er ikke sikkert jeg får fulltidsjobb eller vil jobbe fulltid nå mens ungene er så små, jeg må se hva jeg får og hvor jeg skal jobbe. Men vi har ordnet oss på mange måter, så jeg er heldigvis ikke en av de "dumme nekene som står på bar bakke om mannen stikker".
Jeg ville verken levd som Muffinsdama eller vært gift med henne, men så mangler jeg husmorgenet og mine manglende nybakte muffins har ikke noe med kapasitet å gjøre. Bakingen her er det mannen som må stå for gitt. Men hatt ham hjemme på fulltid for å rydde, vaske og holde huset på G? Svært lite sannsynlig gitt :knegg:.
Nah. Jeg har lengre utdannelse enn mannen min og tjente på et tidspunkt bedre. Men så var han litt heldig og fikk jobb hos en fyr med Store Planer, og vips så var han på en helt annen lønnsplanet enn meg. Flaks og tilfeldigheter langt på vei.
Jeg utdannet meg forøvrig ettter interesse og har jobbet i et yrke med 50/50 menn og kvinner. Ei kvinne var lønnsledende på min avdeling, en mann sluttet fordi han følte seg etterlatt lønnsmessig. Jeg tjente forresten en god del mer enn ham, og vi hadde samme utdannelse og omtrent like lang erfaring. Jeg var bare dyktigere :D. Og har ikke problemer med å se at hun som hadde mer enn meg hadde mer å fare med enn meg igjen.
Lønn henger ikke bare sammen med utdannelse, men også interesser. Jeg vet flere (jenter) jeg gikk sammen med, som tjener mer, men det er fordi de jobber mer og med andre ting. Jeg kunne gjort det samme, selvfølgelig, om jeg syntes deres jobb var vagt interessante.
Nå tar jeg ny utdannelse, lavere enn den jeg hadde, og inntekten blir nok ikke sø høy som den jeg hadde. Men så får jeg jobbe med noe jeg brenner for, ikke med noe som gjør at jeg vil skamme hodet i veggen og rive av meg håret. Det er også verd en del.
Men ja, man bør tenke på ø være i stand til å brøfø seg selv. Min mor ble enke mens vi var barn, og hun var knallhard på at vi skulle bli selvstendige. Det har jeg tenkt å banke inn i knallen på våre unger også. Og merker at jeg er vagt bekymret for hun som sliter med dyslkesi og skole. Og glad for at vi har økonomi til å støtte henne om skole skulle bli så problematisk for henne at hun ikke får gode nok bein til å stå alene på.
Jeg har tjent mer enn mannen i alle år, forsørget ham i flere år. Nå har jeg redusert stilling bitte litte grann, og da tjener jeg bare litt mere enn ham. Om vi skulle bli skilt, så står bilen i mitt navn, jeg hadde egenkapital da vi kjøpte vårt første hus og jeg har tjent mest i de årene vi har begynt å nedbetale lån. I tillegg har jeg tilbrakt mer tid med barnene og tatt det meste av permisjonen. Strengt tatt vinner jeg på alle fronter dersom dette skulle bli en kamp.
Nå håper jeg veldig sterkt at det ikke blir det. Jeg har giftet meg for livet og har ingen grunn til å tro at det skulle endre seg nå. Men om det gjør det så føler jeg ikke at min 10% reduksjon i stilling setter meg i en veldig dårlig situasjon. Strengt tatt kunne jeg ha redusert mer også uten å bekymre meg så veldig.
Jeg må også flire litt over de som blir provosert over at noen trives med å være hjemme. :humre:
Jeg ser ikke problemet med at noen er hjemme for egen regning. Jeg skjønner ikke at det skal være det helt store, og hadde nok ikke blitt så veldig husmorhappy selv, i lengden, men det finnes da mange eksempler på andre varianter av hemmafruer som er mindre samfunnsøkonomiske enn denne.
Jeg synes faktisk også Mim er ganske unyansert i tankegangen når det gjelder det med å klare både jobb og hjem. Jeg vet ikke hvilken jobb hun har, men det er jo åpenbart at det er stor forskjell på hvor belastende et arbeid er. Å jobbe 8 timer med tungt fysisk arbeid på fabrikk er nok vanskeligere å kombinere med ryddig hjem og alt på stell enn en kontorjobb med løs arbeidsbeskrivelse, fleksitid og god mulighet for hjemmekontor.
Enig i at Kie skriver bra, men jeg tenker også at det ikke alltid er så lett å se om det er en Jaw breaker eller en Extra folk har i munnen. Det kan også bli feil å gå rundt og tenke at alle andre har det så mye lettere, det vet man ikke alltid.
Når det er sagt, det var vel de som var frivillig hjemme vi diskuterte? :forvirret:
Dette synes jeg blir i overkant naivt. NAV står ikke klar for å ta imot alt av behov, altså. Snarere tvert imot.
Det som forundrer meg er at så mange kan være så skråsikre på om hvorvidt valget var det riktige for akkurat den damen i artikkelen. For dersom man ikke kan ta med nyanser i en slik debatt så er det vel det vi diskuterer her? Denne damen? Eller "sånne damer"?
Det er sant. Og dersom jeg satser på en hemmafrutilværelse i noen år så kan du banne på at jeg ikke kommer til å stille som en bloggende gråtekone, men heller fokusere litt mer positivt jevnt over. Kanskje vil jeg til og med være så frekk at jeg vil trives med livet mitt.
Om andre har det så mye lettere kan man ikke alltid vite, nei. Men noe sier meg at folk på grunn av egne opplevelser kanskje vil stille med bittelitt forståelse i møte med noe de gjenkjenner.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
