Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Kort fortalt: Det å være "husmor", dvs stelle hjem og barn, er visstnok "den nye yogaen" for unge yrkesaktive kvinner, og dessuten trendy. Jeg kjenner at jeg blir litt sånn :confused: og litt sånn :rolleyes: og litt sånn :). På en måte kunne jeg godt tenke meg å jobbe mindre (enda mindre får jeg kanskje si siden jeg jobber 80%) og ha en roligere hverdag med mindre dårlig samvittighet. Men det ville jo bare bety at mannen min kunne/ville/måtte jobbe enda mer enn han allerede gjør, og på sikt tror jeg nok at jeg ville ha blitt litt muggen av å "gå hjemme" mens mannen suste stadig fremover på karrierestigen.
Jeg leste artikkelen og ble litt sånn som deg, Heilo :knegg: . En ting er de betenkelighetene du også er inne på, jeg er ikke egentlig sikker på om jeg alt i alt ville blitt mer tilfreds. Da jeg leste artikkelen slo det meg også litt om dette ikke også er et slags "image"? Det ble litt mye bluser, blonder og idyll for meg for å si det sånn, men jeg vet jo at man kan gjøre et slikt valg uten å velge det samme imaget som det hun i artikkelen fremstod med.
Jeg vil gjerne være hjemme. Eller jobbe en eller annen prosent hjemmefra. Men å bruke tiden på muffins, husmorblogging, blonder og lys, syns jeg er....ikke meg. Min identitet ligger ikke der, for å si det sånn.
Jeg jobber selv 80% for å ha mer tid til poden, skulle jeg jobbet mindre enn det måtte mannen jobbet veldig mye og dermed gått glipp av å være sammen med oss.
Det er ikke aktuelt.
Ble egentlig litt :rolleyes: over den dama i artikkelen.
Det tror jeg også. :nikker: Det minner litt om "simple living"-trenden for noen år tilbake, hvor man skulle flytte ut på landet, jobbe mindre og være lit mer hippie. Det som var gjennomgående var at det var velstående mennesker som gjorde dette, man skal ha relativt god råd for å bedrive "simple living". Det er ikke like forlokkende når man må, som når man kan velge en behagelig variant.
Jeg reagerer også på det samme som Heilo, hvor er mennene, fedrene, oppi dette? De må jo nødvendigvis ta igjen det kona ikke tjener og dermed få proposjonalt mindre tid til familien når kona får mer, og det syns jeg ikke er spesielt heldig.
Jeg gikk gjennom en liten kneik tidligere i vinter, og luftet ideen om å gå ned i stillingsprosent med Glittermannen. Han var helt i mot, fordi han mente at det å komme seg ut og bruke hjernen på noe annet enn familielogistikk var sunt for oss alle, og jeg er helt enig. Det var ikke løsingen.
Jaja, vår husholdning med to akademikere har ihvertfall ikke råd til hverken at jeg skulle jobbet 40 %, og ikke minst i tillegg ha barnehageplass stående klar til enhver tid i tilfelle det passet Junior best å være der. (Hun sier jo at han får velge).
Jeg har inntrykk av at de familiene som "prioriterer mer tid med barna" gjerne setter tid med mor og barn høyt, mens far i huset gjerne kan jobbe mye for å få hjulene til å gå rundt. Det gjør visst ikke så mye om barna ikke ser pappa så mye.
Stemmer sikkert i mange tilfeller men her i huset er mannen stort sett hjemme til middag hver dag selv om vi har valgt at jeg er hjemme (nå har jeg hjemmekontor og jobber 50 %). Helger og andre fridager er forbeholdt familien. Det samme gjelder for mange av vennefamiliene våre.
Kan være det er flere kvinner enn menn som syns det er bedre å være hjemme en periode, enn jobbe, om de kan? Og velger mann som passer. Tror det er økonomien som ofte gjør det mulig at den ene (og ofte mor, etter begges ønske) jobber mindre. Men vet ikke om den som jobber mest, ville sett ungene mer om begge var i full jobb. Tror ikke det nødvendigvis er noen sammenheng der.
De må jo ikke det? De har vel sannsynligvis god nok økonomi til at hun jobber redusert da. Da mannen min tok et år ulønnet permisjon for å være hjemme med barna for noen år siden, valgte jeg å gå ned til 80% stilling for å også få mer tid til familien. Fine året. :hjerter: Vi var heldige som hadde råd til det da, vi er dessverre ikke like heldige i dag. :knegg:
Blant de jeg kjenner som har valgt å jobbe redusert i perioder har heller ingen kompensert med at den andre parten jobber mer.
Så det er husmorhappy jeg er? Kjekt å få et navn på det :knegg:.
Jeg er en av dem som er husmorhappy med mann som jobber. Noe vi kan gjøre fordi vi har råd til det. Og jeg kommer nok til å fortsette som husmorhappy ca 1,5 år etter at vi kommer hjem til Norge også, fordi jeg må fullføre studiene mine. Og trolig kommer jeg til å være såkalt husmorhappy (dvs deltidsarbeidene) etter det også, all den tid vi har ei som trenger ekstra hjelp med skolen. Da er det greit å ha en mor som er hjemme når hun kommer hjem fra skolen, og kan hjelpe til med lekser. Det kunne selvfølgelig vært far som hadde den rollen, om situasjonen hadde vært sånn at jeg hadde vært den med jobb som dro inn nok til at familien AS gikk økonomisk rundt. Noe jeg ikke kommer til å være i stand til om jeg går tilbake til den kommunale kommunen, ei heller når jeg er ferdigutdannet i det jeg ønsker å jobbe med når jeg er ferdigstudert.
Nå er vi så priviligerte at mannen ikke trenger å jobbe 24/7 for at vi skal gjennomføre dette, han jobber heller ikke mer fordi jeg ikke jobber/jobber mindre, akkurat den biten hadde ingen av oss vært vært særlig happy med -verken husmoren eller han som betaler for maten. Her er det middag sammen stort sett hver dag (i Norge hadde vi også frokost sammen, men her må han dra tidligere for å ikke sitte en time i kø), han jobber aldri helg, og vi seks uker ferie sammen pluss en rekke langhelger (amerikanerne er så greie at de legger alle fridager til helger). Jeg hadde ikke giddet å ha en mann som jobbet døgnet rundt for at jeg skulle kunne være hjemme. Jeg har et par venninner med sånne aldri hjemme-menn, og jeg har hørt nok om hvor :gaah: det er (sikkert enda mer :gaah: enn for en husmorhappy, all den tid disse jobber fulltid selv også).
Nå er nok jeg et ganske godt stykker fra husmoren med hjemmebakt, hjemmestrikket og alt på G, så jeg kjenner meg ikke så fryktelig mye igjen i det bildet av husmorhappy som ble beskrevet. Jeg er nok mer studenthappy, som betyr at man i tider spiser veldig mye ute og huset er litt mer på R enn på G. Men det er sant som det er sagt: bedre med litt skit her og der, enn et rent helvete ;)
Jeg synes jeg er heldig som har anledning til å realisere meg selv, uten at hele familien må lide for mine valg, jeg er superhappy for at jeg slapp å bli gammel i en (type) jobb som gjorde meg :gaah:.
Men så er jeg fryyyyyktelig spent på hvordan det blir å gå halvannet år hjemme i Norge, all den tid alle vennene mine er i (full) jobb, og jeg neppe hadde sklidd inn med de andre husmorhappy damene :knegg:. Det er nok lettere å være husmorhappy i junaiten, hvor det er flust av andre i sammen situasjon.
En annen ting jeg lurte litt på er om pensjonspoeng er et tema når par velger slike løsninger? Jeg kjenner til ett tilfelle der kona jobber deltid for å få familielogistikken til å gå opp (mannen hennes har en krevende stilling) og hvor hun får kompensert de tapte pensjonspoengene med privat pensjonsfond betalt av hans lønn. Jeg synes det var litt interessant at dette ikke var tema i artikkelen. Hvordan gjør dere andre som jobber redusert dette?
(Må innrømme at selv om jeg har prøvd å purre på mannen om dette så har vi ingen slik ordning selv, så det jeg taper i pensjon på å jobbe 80% må jeg selv stå for hvis vi senere skulle komme til å gå fra hverandre...)
Vi er i den heldige situasjonen at vi kan legge til side til pensjonen vår på egenhånd, og iom at vi ikke har særeie, så er "hans" penger like mye mine penger, om vi skulle gått fra hverandre. Hvis vi ikke var i den heldige situasjonen, så ville jeg nok ha tegnet en privat pensjonsforsikring brennkvikt, for å si det sånn. Jeg hadde aldri og ikke da heller vurdert å jobbe redusert uten å få kompensert for tapte pensjonspoeng.
Samme her. Jeg vet ikke om jeg ville vært bare hjemme, men jeg ville vært mer hjemme enn jeg er i dag. For å kunne sysle med "husmorgreier", og slippe stresset med henting/bringing i bhg. hver dag osv.
Det er nok utopi slik det er pr. i dag, men drømme kan man jo alltids :)
høres deilig ut. Blir aldri vår hverdag. Jobber jeg så lite hadde jeg gått glipp av alle spennende muligheter på jobb. Jeg skal jobbe åtti prosent et par år nå så jeg får både i pose og sekk:-).
Jeg synes også det høres deilig ut. Men i min type jobb hadde det ikke fungert.
Som tannlege i privat praksis går hun derimot bare glipp av flere dager med hodet i gapet på andre(urgh! for en jobb!). Det er jo ikke akkurat en mentalt utfordrende jobb.
Jeg har en tannlege bekjent med akkurat samme løsningen som den "lykkelige husmoren". Med hennes to arbeidsdager pr uke i privat praksis tar hun ut rundt millionen i lønn. Da er det jo på en måte ikke noe poeng å jobbe flere dager. Det er jo en grense for hvor mye inntekt man "trenger", dessuten går det meste bort i skatt om man overstiger noe særlig.
I vår krets merker jeg godt denne trenden. Men det er lite hvitt,blonder og lys.... Men de aller fleste kvinner jobber redusert og har barna hjemme eller korte dager i bhg. Tenker at dette er opp til hver enkelt. Våre barn har aldri gått fullt i bhg,og kommer heller antakelig ikke til å gjøre det,men det går fordi jeg jobber skift og i 80% turnus.
Det er jo flott at foreldre jobber mindre for å være mer sammen med barna, men jeg må jo si at jeg reagerer på at hun jobber to dager i uken. Hun prioriterer å være sammen med barna, men henter datteren tidlig to dager i uken (hvor tidlig kan det være med faste skoletider?) og sønnen kan bestemme hvor ofte han vil være i barnehagen (mine hadde valgt barnehagen hver dag).
Jeg skulle også gjerne hatt råd til å stulle hjemme og hatt et prikkfritt hjem og hjemmelaget mat til enhver tid.
Men har ikke jobben en verdi i seg selv også? For min del skulle jeg gjerne hatt en mann som ville stulle hjemme og sørge for at huset var plettfritt og serverte hjemmelaget mat til enhver tid. :knegg: Det ser dessverre ikke ut til at det er et realistisk alternativ, helt uavhengig av økonomi...:rolleyes:
Jeg leker av og til med tanken om å redusere på arbeidstiden, sånn at enkelte dager kan storebror være kun på skole og ikke SFO, det vil si starte dagen senere og slutte tidligere og lillesøster ha en fridag fra barnehage innimellom. Men jeg vet egentlig med meg selv at jeg ville vært mer husmorsnappy enn husmorhappy etter en stund. :knegg:
Men jeg er for ting som gjør at AS Familien går rundt uten stress. Full jobb for begge voksne og skole/barnehage i kombinasjon med fritidsaktiviteter er hektisk for oss. Enn så lenge er det oss voksne det går utover, siden vi prioriterer at ungene skal slippe lange dager.
Jo, du har et godt poeng. Jeg hadde nok snart gått på veggen uten en jobb å bryne meg på.
Dessuten er det vel slik at dersom jeg skulle gått hjemme, hadde jeg vel ønsket at det var for å trene, gå turer, lese bøker og skrevet brev uten ungene i nærheten. :sparke: Det hadde blitt lite husarbeid, baking og matlaging.
Hvem vil egentlig ikke ha mer tid til overs til alt? Jeg tenker at det er flott at noen har økonomi og mulighet til å velge helt ut fra egne ønsker. Selv hadde det nok ikke passet meg å skulle ha så mye tid som var satt av til å stelle hjemme.
Jeg kjenner at jeg får litt spader av at det poengenteres at tiden ikke brukes til å gå på kafe med venninner. So?! Hvis noen har tid, mulighet, økonomi og lyst til det, skal det liksom være mindre berettiget? Blir også litt på fnisern av at det fremheves at bloggingen, den bruker hun 30 minutter på hver dag. :knegg: Igjen - det skal ikke fremstå som at man tar velger å jobbe for å gjøre noe annet enn å være husmorhappy.
Man får jo pensjonspoeng automatisk av å være hjemme med barn under 7 år, er det ikke sånn? Tilsvarende en inntekt på rundt 250.000 eller noe sånt da, men jeg tjener nok ikke mer enn det uansett.
For oss så hadde det kun vært aktuelt om det var mannen som reduserte stillingen sin, jeg tjener såpass mye mer enn han. Han jobbet også redusert et halv år mens sønnen vår startet i barnehage men nekter plent å gjøre det igjen.
Det som er litt rart da, er jo at jeg får ganske mange kommentarer på at småbarnsforeldre ikke bør jobbe 100 % og når jeg sier at "Jeg vet, men mannen min vil ikke jobbe redusert, og vi har ikke råd til at jeg skal gjøre det" så er alle veldig forståelsesfulle, for en mann må man jo skjønne at kanskje ikke har lyst.
Husmorhappy er så IKKE meg. Jeg kunne ikke tenkt meg det livet. Den eneste grunnen til at jeg jobber 60 % i år er fordi jeg studerer. Jeg stuller ikke noe hjemme for å si det sånn. Jeg er så utrolig dårlig på å være husmor. Det er nesten litt synd på mannen min :knegg:
Vi har prioritert mer tid med barnet, dvs, han går ikke i barnehage nå selv om han er halvannet år. Delvis fordi vi ikke fikk plass, men vi HADDE fått plass om vi hadde vært villig til å stå en times tid i kø hver vei, vi bare prioriterte å da heller ha ham hjemme. Men her er det ikke "mor og barn"-tid som er prioritert, det er "foreldre og barn", derfor jobber jeg 2 dager i uka, og mannen jobber tre, vi jobber altså redusert begge to for å begge få mer tid med ham.
Jeg kunne nok, om økonomien tillot det, meget gjerne vært fulltids husmorhappy, om enn uten blonder da... men gjerne med muffins...
For meg har ikke jobben en verdi i seg selv, jeg går på jobb for å tjene penger. Ja, der treffer jeg også andre voksne folk, men det gjør jeg i den åpne barnehagen også. Drømmen er nok å kunne si opp, være hjemme, jobbe litt hjemmefra med ting jeg liker, men ikke kan leve av (strikke og sy, f.eks) og prioritere familielivet, med middag fra bunnen, muffins som kos, album til guttungen, blogging og klesvask i en herlig blanding. Jeg er en av disse merkelige personene som rett og slett jobber bare for pengene. Selv om jeg liker jobben min og folkene der, så er det ikke derfor jeg jobber, det er fordi vi trenger inntekten.
Jeg er husmorhappy, og har lagt opp livet mitt til å kunne være det.
Jeg får nok svi for det etterhvert, men den tid, den sorg. Alt ordner seg, og jeg er glad for at jeg har prioritert (og virkelig sørget for å få det sånn) å være mest mulig hjemme mens ungene er små/bor hjemme.
Jeg elsker å lage mat, teste ut nye oppskrifter, eksprimentere med mat, teste ut ny vin, gjøre det hyggelig i hjemmet, og ha alt på stell når det gjelder klær osv. Og jeg synes virkelig jeg har vært veldig heldig som har hatt/har mulighet for å jobbe redusert. Det hadde verken blitt mye hjemmelaget, eller særlig struktur på huset om jeg skulle ha jobbet 100%. De gangene i livet hvor jeg har gjort det, så har mye annet blitt bortprioritert fordi jeg rett og slett ikke har hatt ork.
Vi har god råd selv om jeg jobber redusert. Vi reiser, har båt, 2 biler, egen enebolig, spiser godt, har råd til nesten hva vi vil. Alle går pent kledd, vi har det fint (nok) hjemme. Og ikke har vi mye gjeld i forhold til andre heller. Og så lenge vi har det sånn, så ser jeg ikke hvorfor jeg skal jobbe 100%.
Noen ganger lurer jeg på om jeg er skrudd sammen feil. Jeg hater å lage mat og stulle og stelle. Jeg liker selvfølgelig å ha det fint rundt meg, men ville heller hatt en som gjorde det for meg. Jeg gleder meg til mandagen kommer og jeg kan dra på jobb, helger synes jeg er mas. Jeg skulle sikkert ikke hatt unger. Jeg like å være sammen med gutta mine, men ikke på del/fulltid. Da får jeg fnatt.
Pft, vi er jo alle forskjellige, det ene er da ikke verre enn det andre. Jeg er som Fruktflua, jeg elsker å vaske og rydde, lage god mat og greier. I dag lå jeg på alle fire i kjelleren og skrubbet hele gulvet og koste meg hvert sekund. :knegg:
Men det å være hjemme med unger er en utfordring da, ikke minst fordi jeg ikke er den lekne typen og mener de trenger mer enn jeg kan gi dem på fulltid, så nå begynner heldigvis minsten i barnehagen på onsdag, det har han SÅ godt av. Og da får jeg snart kommet meg ut i jobb, noe jeg ser virkelig frem til. Men jeg vil helst unngå å jobbe 100 % da, for å unngå at alt det jeg trives med i huset nå blir et blodslit pga. tidsklemmer og greier, men vi får nå se hvilken jobb og stillingsprosent jeg får. Mannen min har ikke jobbet mer fordi jeg har vært hjemme, og han må ikke jobbe mer om jeg jobber deltid (da får vi jo enda bedre råd enn nå), der hadde selvsagt grensen gått for meg. Han jobber vanlige 8-timersdager og har fri hver helg. Perfekt.
Tidsklemme er et begrep som jeg ikke klarer å forholde meg til. Selvfølgelig rekker vi ikke alt til enhver tid, men jeg ser ikke på det som tidsklemme. Jeg kunne godt tenkt meg å jobbe 80 %, men det hadde ikke vært for å stelle hus og barn, det hadde gått til meg selv.
Jeg trives bedre med å være husmor enn å jobbe. Mulig det er fordi jeg enda ikke vet hva jeg vil bli, og ikke har tatt høyere utdannelse enn et fagbrev. Jeg trivdes kjempegodt med å jobbe før ungene kom, men de periodene jeg har jobbet etter at de kom har vært preget av stress og mas. Jeg kan ikke skylde på mannen, han tar sin del her hjemme. Men jeg er rett og slett ikke skapt for å jobbe 100%.
Heldigvis har vi hatt mulighet til at jeg har vært mye hjemme, og det håper jeg vi vil få til selv om vi er i gang med å bygge hus.
Vi velger å jobbe 100% begge to, men kjøper oss fri fra en del ting vi begge to syns er kjedelige: vasking, rydding, klesvask og denslags. Dermed har vi nok tid til å både kunne jobbe og bruke tid på FamilieLykken eller hva den nå kalles i våre dager. Jeg er litt forundret over at mange kvinner velger å se på tap i inntekt og pensjonspoeng for å prioritere familieliv, all den tid at skilsmissestatistikken tilsier at 50% av alle ekteskap skjærer seg, og en står vel ikke aller sterkest som pensjonist når man har jobbet deltid i store deler av sin yrkesaktive tid. Altså, jeg ser upsiden ved å kunne være hjemme mer, men jeg selv foretrekker altså å kjøpe meg fri fra en del ting framfor å jobbe redusert og dermed ha mer overskudd til kos og hygge når jeg først er hjemme.
Altså, jeg tenker vel "så fint for de, da." Ikke noe mer. For min del hadde det vært nødvendig med tvangstrøye, lala-piller og våpen i nakken for å tvinge meg inn i en sånn helvetestilværelse.
En er da sin egen lykkesmed, og man bestemmer over seg selv. Ingen i artikkelen, eller i tråden, såvidt jeg har lest, har blitt tvunget inn i en "husmorhappytilværelse" - det er ett fritt valg.
For min del er det ikke noe helvete - tvert i mot. For meg er definisjonen på helvete kanskje den tanken jeg får om f.eks din type jobb og tilværelse.
Bare ett eksempel på at alt er subjektivt.
Synes det er flott at noen trives med det og får nok utfordringer på denne måten, men for min del må jeg ha et liv utenfor hjemmets fire vegger og familien også.
Jeg ser for meg at jeg fort kunne falle inn i en tilværelse hvor jeg bare fikk input fra familie og de nærmeste vennene, og det ville jeg blitt litt småskrullete av etterhvert. Jeg må ha mentale utfordringer (for meg er ikke matlaging og leking med barn det dessverre) hver dag og det får jeg på jobben min. Kunne gjerne jobbet 60-80%, men vil ikke tjene noe mindre, så da blir det 100% gitt.
Jeg så intervju med denne damen i en annen avis for ikke lenge siden også. Da ble det i debatten (nettmøte?) stilt spørsmål om hvordan man kunne være så heldig å nå igjennom på de lange ventelisten for tannlegestudiet, for så å la utdannelsen så og si ligge brakk. Det kostet visstnok samfunnet noe slik som 3 mill. å få en utdannet tannlege. Etter det har hun vært svært nøye med å poengtere at hun kun skal gjøre dette et par år til.
Jeg forstår fortsatt ikke at man vil melde seg så mye ut av arbeidslivet, og særlig ikke med et yrke som krever at man følger med, og det over lengre tid. Frivillig. Når det kommer til å være en rollemodell og et forbilde for jentene mine tror jeg like mye på det at far og mor deler det meste for å få hverdagen til å gå opp. Ikke at mor legger alt profesjonellt liv på hylla mens far starter firma. Rykte sier at mor ofte sitter veldig dårlig i det når slike løsninger er valgt over tid, særlig når far og mor ikke lenger vil dele seng.
For meg ville det også vært 'husmorhelvetet' å være hjemmeværende. Dersom økonomien hadde tillatt det, hadde vi heller hatt en au-pair eller liknende fremfor at en av oss hadde vært hjemme.
Jeg synes det er såpass kjedelig å være hjemme med barn at det hadde vært helt uaktuelt. Kunne sikkert hatt glede av en liten periode hjemme, men ikke for å være sammen med barna eller gjøre husarbeid.
Jeg får mer energi jo mer jeg jobber så 100% er det optimale for meg.
Jeg er vel en av dem som virkelig kunne tenkt meg å jobbet redusert. Jeg ville aldri ha gått hjemme full tid da, da ville jeg følt meg utrolig usosial og unyttig tror jeg. Og følt at jeg fikk lite utfordringer.
Jeg kommer nok til å prøve å få til å jobbe 80% året etter permisjonen min er ferdig før jeg hopper på for fullt igjen.
Det jeg syns er så utrolig teit med alle artiklene om disse mammaene som er hjemme og blogger om dagene, er at det romantiseres så inni hampen! Jeg tviler sterkt på at det er normen å spasere rundt i høye hæler og blondeforkle utenpå silkeblusen mens man baker og svetter over moppen altså. :knegg: Jeg ser mer for meg slapp, utvasket joggebukse og crocs, med håret i bustete hestehale mens man haster i barnehagen uten sminke på morgenen.
Hva med en mellomting? Jeg bruker ikke sminke, men det gjør jeg ikke på jobb heller. Jeg kler meg i dongribukse, akkurat som når jeg skal på jobb, grer håret før jeg setter det i en hestehale eller klype eller lar det henge, akkurat som når jeg skal på jobb. Ville aldri falt meg inn å gå rundt i croks (som jeg ikke eier), utvasket jobbebukse og en bustete hestehale, enten jeg skulle på jobb eller var hjemme...
Haha, der har du i hvert fall ikke meg. Jeg sminker meg for å gå i postkassen. :knegg: Men fra (nesten) spøk til alvor; jeg sminker og steller meg for mitt eget velvære, så selv om jeg dasker rundt hjemme går jeg ikke rundt i slitte joggeklær og bustete hår altså. No way. Eller, det hender jo, men det er ikke normen, og aldri når jeg skal ut en tur.
Jeg er en veldig gugandes husmor, men jeg kunne aldri tenkt meg å gjøre det på heltid. Dobbeltarbeidende menn er et kjempeproblem i fht likestilling, likelønn og tid med ungene.
Jeg jobber redusert fordi vi har råd til det, mannen trenger ikke å jobbe mer. Han ser ikke mindre til ungene enn om jeg hadde jobbet fullt. Det er klart at de får en ekstra time og morning kveld med meg men det betyr ikke at han er fraværende.
Nå har han mye høyere lønn enn meg pga yrkesvalg, så derfor er det jeg som jobber redusert og ønsker å gjøre det.
Den ekstra tiden vi har om morningen og ettermiddag er gull verdt for ungene.
Ang pensjonspoen så sparer jeg/vi ektra pensjon privat.
Den biten med å ikke praktisere et yrke som krever mye oppdatering kan jeg være enig i er et godt argument for å ikke være hjemme. Men at man skal måtte føle seg forpliktet til å jobbe fordi man har valgt en utdannelse som er dyr (for samfunnet), den er jeg dypt uenig i. Når man tar utdannelse er man ofte ung, og vet ikke alltid hva man vil trives med å gjøre senere. Det kan ikke være sånn at dyr utdannelse gjør at man må forplikte seg til å jobbe 100% til man går av med pensjon.
Jeg har seks års utdannelse, men ikke av de dyreste. Og jeg kjente lenge på plikten til å jobbe når jeg først hadde brukt seks år og mye penger på utdannelse. Men til slutt så innså jeg at jeg ikke trengte å gå på veggen i et yrke som ga meg rynker og grått hår bare fordi jeg hadde tatt de utdannelsesvalg som jeg gjorde da jeg var 19. Så nå tar jeg ny utdannelse, uten dårlig samvittighet. Og hvis jeg om 15 år har lyst til å gjøre noe annet igjen, så kommer jeg til å gjøre det :nemlig:.
Nei, det er virkelig ikke bra, og det hadde aldri vært aktuelt her i huset at han måtte jobbe ekstra for at jeg skulle ha anledning til å gå hjemme.
Denne er jeg litt nysgjerrig på.
Dersom det er et bevisst valg som kvinnen og mannen gjør sammen. At hun ønsker å være hjemme og mannen er tilfreds med å jobbe 100%. Så er da dette i like stor grad likestilling som om kvinnen jobbet 100% og mannen var hjemmeværende. Likestilling, i min bok, handler om at menn og kvinner har like valgmuligheter, om de velger det ene eller det andre er opp til hver enkelt familie. Uten at man dersom man velger tradisjonelt skal bli stigmatisert til å være manglende likestilt.
Noe annet er det selvfølgelig at kvinners lønn generellt er lavere enn menns, noe som i mange tilfeller begrenser familiens valgfrihet, ifht hvem som skal være hjemme dersom det er det man ønsker.
Hun var på Puls også, faktisk. Får kanskje litt ekstra oppmerksomhet fordi hun har vunnet "mammabloggpris"?
Her i huset er vi skjønt enige om at vi kunne tenke oss å jobbe 80-90% begge to en periode når vi får barn (etter permisjon og alt, som vi selvsagt deler), men om det er realistisk er en helt annen sak.
Jeg har en 90 % stilling, kunne godt tenkt meg å jobbe 50 %, men det får jeg ikke av sjefen, da det er vanskelig å få inn noen i min stilling. Jeg trives godt med å være hjemme, men er ikke så glad i alt husarbeidet da ;)
Jeg skulle gjerne jobbet mindre nå mens jeg har små barn, og jeg kjenner mer på det nå når jeg har skolebarn enn jeg gjorde da de gikk i barnehagen. Jeg skulle gjerne jobbet så lite at de bare var på SFO en times tid etter skoleslutt og så kom hjem, men det er dessverre lite realistisk.
Nå har jeg prioritert å redusere med 10% og ta det ut i fridager i skoleferiene slik at vi har mange flere felles fridager og det er deilig.
Dersom jeg hadde jobbet mindre hadde det nok vært litt ryddigere her også, men sånn som det hjemmet kommer det aldri til å se ut hos meg. :sparke:
De mennene jeg kjenner til som har hjemmeværende koner jobber mer eller mindre den stillingsbrøken hun ikke besetter i arbeidslivet i tillegg til sin egen jobb. Altså; hvis hun jobber 80 %, så jobber han 120 %, jobber hun 50 %, jobber han 150 %.
Dette er damer som ender uten pensjonspoeng, med ansvaret for AS Heimen og barna, mens han jobber, jobber og jobber.
Jeg er veldig fornøyd med å dele ansvar og arbeid med barn og hus, få pensjonspoeng, ha en mann som tjener like mye som meg og vite at vi er to om alt. Å bli forsørget er ikke å være likestilt, en mann er ingen livsforsikring, og det kan bli kjipt den dagen den happy husmoren ikke er så happy lenger og blir byttet ut med en ung og vakker dame. Da står husmora der med et gigantisk hull i CV'en, er meget uatttraktiv på arbeidsmarkedet og ærlig talt; jeg blir ikke imponert av folk med så dårlig arbeidskapasitet at de ikke kan jobbe fullt og holde orden på huset samtidig. Dsjeezes. det blir litt som å ikke kunne plystre og knyte sko på en gang, altså.
Synes det er litt fjernt å generalisere sånn. Noen kan jobbe redusert uten at partneren må jobbe mer, faktisk, og noen har alt det økonomiske i orden. Og får man ikke pensjonspoeng for å være hjemme med barn under 7 år?
Jo, men betyr det kun 100 % jobb eller mer? Yter man ingenting ved å jobbe 80 %, feks? Jeg har vært hjemme litt ufrivillig pga. mangel på barnehageplass og annet, skal heldigvis ut i arbeidsmarkedet nå snart, siden minsten begynner i barnehagen på onsdag, men det er ikke sikkert jeg kommer til å jobbe 100 %. Kanskje 80.
Njæh, det er vel strengt tatt jobber som er like samfunnsnyttige heller, har jeg hørt. Men hey, hvorfor er det frowned upon å si at "yikes, det der høres helt grusomt ut!"?
Jeg blir mest oppgitt/flirete over de som blir så oppgitt over at noen kan velge annerledes enn dem :nemlig:. Men samtidig, det må jo være herlig å ha fasiten på hva som er best for aboslutt alle, for vi er jo alle like, med like forutsetninger, så en slik fasit finnes jo :).
Normalt sett liker jeg Mim, men nå ble jeg direkte kvalm og uvel over at en jeg anser som noralt oppegående kan få seg til å ytre slike nedlatende holdninger som det der.
Jammen herlighet da, jeg sier da ikke at det er feil for andre, men er det så ille å høre at de valgene man selv har tatt høres helt uutholdelige ut for andre? Det går vel antageligvis begge veier, men jeg kan fint leve med at perfekte husmødre mener at jeg har et far off liv.
At aC ikke kunne tenkt seg et slikt liv er en ting, det synes jeg er greit. Og helt i tråd med hva jeg ville forventet om dette tema. At Mim derimot er så nedlatende ovenfor dem som velger noe annet enn henne selv, det finner jeg rent sjokkerende.
Vakke svar til deg vet du AC, jeg synes det er helt ok å mene at man ikke kunne tenke seg andres liv selv. Det er et langt stykke derfra til å synes andres valg per def er feil, samfunnsfientlige og u name it.
Og definer samfunnsnytte. Jeg er ikke her på jorda for å slave, jeg skal trives også :nemlig:.
Altså, det er mange valg jeg kan himle av og tenke at jeg aldri ville valgt sånn selv. Jeg tåler å høre det. Det som gjør meg :snill: er når noen føler for å uttrykke at de valgene andre gjør er feil, også for de som har valgt. Jeg kunne feks (fryktelig tenkt og lite reelt eksempel) si at jeg aldri kunne tenkt meg å leve slik som deg. Eller jeg kunne sagt at det er fullstendig feil å leve slik du gjør, og at du burde ha vett til å innse at du ikke bidrar til samfunnet og burde fått deg en matnyttig jobb i stedet.
Du ser forskjellen? Jeg har full forståelse for de som sier a de aldri kunne tenkt seg å være hjemmeværende selv, og at mitt liv høres dritkjipt ut. Not so much forståelse for de som i tillegg føler for å gi uttrykk for at jeg må være brødteit, og i tillegg samfunnsunyttig :).
Nå er ikke jeg hjemmeværende,men jeg tenker at slike uttalelser som Mim kommer med blir så ufine og dumme at de underholder mye mer enn de provoserer. Underholder på en :hehehe: måte, altså.
Jeg kan ikke tenke meg å være hjemmeværende. Jeg vil jobbe.
Ikke er jeg helt fornøyd med de som er hjemmeværende heller. Det vil si - de aller fleste av dem. Noen få har skikkelige ordninger og en plan på ting - det er ok. Resten går jo bare der hjemme og er etterhvert ute av stand til å forsørge seg. Ryker ekteskapet mister de alt. Likestillingen i hjemmet blir dermed etterhvert helt ødelagt all den tid hun ikke kan opponere mot ham fordi hun er totalt prisgitt å forsørges. Og slik humper og går det inn mot en minstepensjon.
Det synes jeg faktisk ikke er ok for noen. Det er ikke nok for meg at jeg ikke har det sånn - jeg synes ikke noen skal ha det sånn.
Hva er sjokkerende? At noen mener at det ikke er så lurt å dele på arbeidsoppgavene som på 50-tallet? Er det nødvendigvis nedlatende å mene at noen gjør lite kloke valg?
Hva med medias rolle her da? Jeg er enig i det du sier, smilefjes, om likestillingen i hjemmet i en slik situasjon. Men blir det noe bedre eller annerledes så lenge media forherliger disse valgene, og at enkelte slike eksempler på husmorhappy blir trukket fram som vellykket og fantastisk?
Jeg kunne aldri tenkt meg å være hjemmeværende selv.
Men det du skriver her blir veldig generaliserende og fordomsfullt. Vi lever ikke på 50-tallet, og jeg tror de færreste kvinner i dag setter seg selv i en slik begredelig situasjon som det du skisserer her, selv om de skulle velge å jobbe redusert eller være hjemmeværende en periode i livet. Men det er mulig jeg ikke kjenner mange nok hjemmeværende til å uttale meg.
Lite kloke, nja, det er en ting, men "pelle seg ut og gjøre sin samfunnsnyttige plikt", det er flaut å ikke "kunne lage muffins om man jobber", og "ikke kunne knytte skolissene mens man plystrer"... det er noe annet. (Jeg kan fint knytte skolissene mens jeg plystrer. Jeg kan gjøre det samtidig som jeg holder øye med guttungen også. Men hvordan dette er sammenlignbart med hjemlige sysler og jobb vet jeg ikke, all den tid min jobb i alle fall krever at jeg er tilstede et annet sted og gjør andre ting, og derfor kan jeg ikke lage middag, vaske klær, bake muffins og kose med guttungen MENS jeg jobber. Jeg kan gjøre det etter jobb, men det er en annen sak)
Kjenner kanskje ikke nok hjemmeværende kvinner jeg heller, men de jeg kjenner lever ikke på 50-tallet.
Jeg er jo forøvrig delvis hjemmeværende, med en mann som OGSÅ er delvis hjemmeværende, så da må vi vel være relativt likestilt, all den tid vi begge er så smfunnunyttige og åpenbart dumme.. men i det minste like dumme?
Det er sikkert desverre mange som gjør det, men det er veldig nedlatende å mene at alle gjør det. Det finnes faktisk smarte hjemmeværende (og som jobber redusert) kvinner og menn også.
Hvorfor tror du kvinner så mye oftere er minstepensjonister egentlig? Det er ikke fordomsfullt. Det er fakta.
Noen få hjemmeværende kvinner har ordninger som sikrer dem om det skulle skje at ekteskapet ryker. De fleste har ikke det. De har ingen sikkerhet whatsoever. Er de samboere er det ikke sikkert de eier fem øre i boligen engang.
Og dette er dessverre veldig vanlig. Jeg kjenner personlig til flere tilfeller født etter 1971 som lever slik at de aldri kan skilles fra mannen sin uten å miste det aller meste. Det synes jeg er innmari lite greit.
Om en familie ellers velger å organisere seg slik at den ene jobber mindre så er det fine by me. Men under forutsetning at den som er hjemme da har en avklart rolle i familiens økonomi også som eget individ.
Helt klart, men jeg synes ikke noe om at man skal skjære alle under samme kam uten å vite noe om deres situasjon. Generaliseringer er ikke alltid av det gode.
Kunne aldri i livet tenkt meg en hjemmetilværelse! Syntes 8 mnd foreldrepermisjon var lenge nok i grunnen. Synes def. at jobben har en egenverdi og jeg har et behov for å bryne hodet mitt i det daglige. Kunne nok jobbet 80 prosent, men prioriterer å ha litt bedre råd. Dersom vi får bedre råd i fremtiden vil jeg nok heller bruke pengene på vaskehjelp enn å gå ned i stilling for å stulle hjemme. Ingen av mine venner er hjemme eller jobber redusert så jeg tror jeg hadde kjedet meg fælt.
Det er klart, men det må gå an å snakke om ting på generell basis. Det er klart at man gjør en avveining mellom "manglende pensjonspoeng" og "mer tid med familien nå". For noen er det sikkert et lurt valg. Men i seg selv, uten å ta forbehold om ørten mulige situasjoner hvor det kan være lurt å ikke ha noen inntekt, så synes jeg det må være greit å mene at det er uklokt å være økonomisk avhengig av partneren sin.
Selvfølgelig kan man mene akkurat det man vil, det folk reagerer på er jo disse uttalelsene om å "pelle seg ut og gjøre sin samfunnsnyttige plikt", "det er flaut å ikke kunne lage muffins om man jobber", "ikke kunne knytte skolissene mens man plystrer" osv. Det skader ikke å ordlegge seg på en litt annerledes måte, men for all del. Jeg synes jo feks. røyking er like fjernt som det Madam Mim synes det å være hjemmeværende er, så jeg skal ikke si noe.
Jeg tror vel på mange måter det diskuteres to ting i tråden. Det ene er jo å velge en redusert stilling for å få litt mer slakk i hverdagen - det andre er det livet som presenteres i artikkelen. Mulig det blir litt ekstra sterkt for oss som har lest den på papir, for her det mye idyll for penga liksom :knegg: (Bildetekst type "X tegner mens Y leker med mamma" - greit nok hvis Y ikke hadde vært 4-5 år og bildet på ingen måte viser noe aktiv lek).
Jeg kunne godt tenke meg å redusere stillingen min en eller annen gang. Jeg har jobbet 90% en periode tidligere også. Jeg har ingen hemninger med pensjonspoeng, likestilling eller utdannelsen jeg har tatt som staten Norge har betalt. Den har de fått igjen for - og får igjen for i mange år til. Jeg kunne også tenke meg at mannen reduserte litt på samme tid, men det avhenger av hva man får til. Kanskje bare meg - men da måtte vi hatt en tanke om ansvar hjemme, for jeg blir bitchy av at jeg går for mye opp i hjemmestellet. Men jeg kunne ikke tenke meg å loffe rundt i bluser, blogge og lage alt fra grunnen av. Og jeg reagerer vel også litt på artikkelen fordi det høres ut som om det ikke er mulig å få til noe ok mat og hyggelige aktiviteter med ungene hvis man jobber fullt. Men alt fra grunnen og muffins og hjemmebakte knekkebrød med pesto til lunsj - nei, jeg tror ikke jeg gidder jobbe redusert for å få til det.
Det er helt greit og mene noe generelt om folk valg. Men for og kunne si en mening må man ofte vite litt mer en det man ser på overflate.
At en kvinne som er hjemmeværende over langt tid hadde fått problemer om det skulle oppstå ett samlivsbrudd er ofte veldig sansynlig. Men det er ikke fasiten på hva som ville ha skjedd i en slik situasjon. Det er vel bare det som er poenget mitt.
Absolutt. Jeg er ikke overrasket over at Mim mener det kan være uklokt å være hjemme. Jeg er derimot overrasket over måten det utrykkes på. (Og det sier jo egentlig en del om hvordan jeg ellers oppfatter Mim.) Og en liten anelse overrasket over enkelte av holdningene angående "safunnsplikt" da...
[teskje]
Det er riktig. Men de som er svart dagmamma i dag eller hjemmeværende med barn i dag eller andre varianter av den som tar vare på basen hjemme i dag mens partneren jobber, er i all hovedsak kvinner og de er i all hovedsak helt uten avtaler som sikrer deres pensjonsrettigheter for eksempel. Disse er da morgendagens minstepensjonister.[/teskje]
Jeg hører hva du sier. Men hadde du sett likt på det om mannen valgte å jobbe redusert, evet. være hjemmeværende? Likestilling handler vel strengt tatt ikke om hva som er gode eller dårlige valg, men det å faktisk ha den samme valgmuligheten.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
