Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Tenk å vokse opp i en familie som har "en lykkelig hverdag" som varemerke?! :skremt: Denne husmorhappy damen er jo ikke hjemme for å være mer med barna sine - hun har jo ikke mye mer tid med dem enn de som jobber 80%, eller en del som jobber gunstige skiftordninger.
Hun er hjemme for å iscenesette denne "lykkelige hverdagen", komplett med interiørdetaljer, bakst, blonder og akkurat passe lykkelige barn som fine accessoirer. :skremt:, for så å tjene penger på å vise det frem, alt sammen. Ikkenoe lykkepress DER i gården, nei. :hehehe:
Beklager om jeg er helt ute av kontekst etter så mange sider.
Så menn velger og kvinner blir ledet?
En av de tingene jeg synes jeg ser gjentatte ganger fra kvinner som har valgt å være hjemme er at de føler seg undervurdert og sett på som ute av stand til å ta et valg. Fordi de valgte noe annet enn forventet.
Mitt inntrykk er at mange av de som har valgt å være hjemmearbeidende i noen år har gjort et meget bevisst valg og at de har tatt med i beregningen de negative aspektene ved det i denne prosessen. Det er mye "enklere" sosialt sett å følge strømmen og gjøre som forventet, har jeg inntrykk av.
Hvilke skader tror du mine barn får av at jeg har en blogg som heter "Fullt hus og stormende jubel"? Jeg ber dem da vitterlig om å dempe seg rett som det er. :knegg:
Omtrent dette tenker jeg også om artikkelen. Jeg har faktisk fulgt bloggen hennes et par måneder, og den er nesten litt sånn freakshowaktig syns jeg. Vannkjemmede barn dresset opp i tweed og nikkers, sjokolade på høye stettefat - til pynt (!)- og nærbilde av "se så høye kaker jeg kan bake, "se så pene gardiner jeg kan sy" og "se så fint jeg fargekoder hele familien på søndagstur" bilder :tullerdu:
Jeg kan forøvrig skilte med en ekstremt ryddig mor (dog ikke med Bree-personlighet ut over det), som med ryddigheten sin kun oppnådde at jeg roet i trass. Og som har ført til at jeg er et ryddig menneske i en rotete kropp, med de frustrasjonene det fører med seg. Snakk om å ha splitta personlighet :gal:.
Det er dine inntrykk. Når det gjelder kvinner som har valgt å være 100% hjemme, så er jeg et stykke på vei enig med deg i at det er gjennomtenkte valg at en av dem skal være hjemme. Og at det sikkert ikke er et lett valg å ta. Men hvorfor er det nesten alltid sånn at det "tilfeldigvis" passet best at det var kvinnen? Og så har jeg møtt titalls kvinner som jobber redusert, både her inne og IRL, som grunngir at det er nettopp de som gjør det og ikke mannen, med 1) Lønn (han tjener mest) og 2) Holdninger på mannens arbeidsplass. Og da synes jeg at en smule systemkritikk er på sin plass - de færreste tar sine valg i en boble.
Det er nettopp det som er mitt inntrykk også. Jeg prøvde å si noe om det tidligere. Ut fra blogg og artikler skulle man tro at det vesentlige er et perfekt ytre, og det er klart, skal man klare å ha et perfekt ytre hele tiden, er det vanskelig å jobbe heltid.
Det ser ut som hun har et bilde av hvordan livet hennes skal se ut, og at hun regisserer det som en teaterkulisse. Ikke ulikt damen i Telemark som bodde på et småbruk og skulle gjøre alt på "gamlemåten", mens hun selv kledde seg i bunad til hverdags.
Men "regiserer" ikke de fleste livene sine, da? Noen som hemmefru eller deltidarbeidenede med fokus på det som er viktig for dem, andre som fulltidsarbeidende og opptatt av lønnsvekst og karriere og at de selv ikke skal være underlegen mannen og what ever? Jeg ser virkelig ikke forskjellen, jeg.
Jeg synes ikke det virker som det eneste viktige, men så er jeg også kjent med bloggsjargongen og vet at det blir fokusert på en side ved livet. Har man f. eks en interiørblogg så er det jo interiør man skriver om, ikke tunge, politiske saker. Og har man en familie/mammablogg skriver man ikke om unger som sengevæter eller ikke vil legge seg (det ville jo virkelig være overgrep å legge ut). Man skriver om små og store ting som skjer i heimen. Positive ting. Og ofte det ytre. Det er jo ikke så lett å ta bilde av indre ting, og skriver man om mer personlige ting utleverer man jo og det vil man jo ikke. Så da blir søndagsturer, kaker, middagsmat og interiør trygge ting å skrive om.
Men av en eller annen grunn synes jeg det er veldig stor forskjell på denne bloggen og for eksempel din. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er, men din gir meg et helt annet inntrykk.
Chanett: Folk flest regisserer selvfølgelig ikke livet sitt - med mindre du med "regissere" mener "organisere"? For det gjør vi selvfølgelig alle - men det er jo noe helt annet.
Joda, jeg kan være enig i at hun virker mer perfekt enn gjennomsnittet. Men noen er jo bare slik. Bare se rundt deg i rl. Jeg føler i all afll at noen bare virker som om de alltid har alt på stell, virker opplagte, er velstelte, ungene ser ut som om de aldri skitner seg ut og huset er veldig ryddig uansett når du kommer uanmeldt. Jeg ser i alle fall noen slike rundt meg og jeg innrømmer at jeg av og til håper å se dem på en drittdag. Knis.
Med "regisserer" så mener jeg at vi er jo med på å lage rammene rundt livet vårt. Vi har kjøpt oss et hus, vi har valgt en utdannelse, vi har valgt våre interesser. Vi velger hva vi vil fokusere på. Hva som betyr noe for oss.
Det kan du jo kalle det. Men det er jo en kjennsgjerning at når man blogger så bør man jo ikke utlevere for mye av det private heller, og da blir det jo lett mer fasade og det ytre enn de dype indre tanker og og dyneløfting.
Dette er et viktig poeng. Alle som er hjemme med barn, det være seg heltid eller deltid kan argumente seg blå på at de har tatt et fritt valg, men så lenge nesten alle som velger dette er kvinner vil dette valget være farget av kjønnsrollemønstre, og vil da ikke være så fritt som den enkelte hevder at det er. Så lenge samfunnet forventer at det er kvinnen som gjør dette valget fører det til at flest kvinner velger slik, med resultat at de blir mindre attraktive på arbeidsmarkedet (taper kampen om de gode jobbene), og likelønnen ikke blir oppnåelig.
Min mann og jeg valgte 40 % permisjon hver når minstemann var 1 år, for å kunne ha ham hjemme i 9-10 måneder ekstra. På min arbeidsplass fikk jeg bekreftende nikk, mannen fikk oppsperrede øyne og meget overraskede sjefer. En stund var det nå også litt tvil om det faktisk gikk an, sånn praktisk - at han jobbet 60 %. Det var selvfølgelig sjøsprøyt, det gikk like bra på hans jobb som på min. I ettertid ser både vi og arbeidsgiver til mannen at dette gikk jo strålende. Og mannen min er veldig glad for det valget han gjorde.
Det er poenget jeg skrev om for et par sider siden også. At det å ha tid til barna i denne konteksten bare er en del av en imagepakke, ikke hovedgrunnen.
Og når hun i tillegg uttaler at motstanden skyldes at "folk blir kanskje provosert av at andre har en mer harmonisk hverdag enn dem", så blir jeg litt sur.
Jeg er veldig enig i at det virker som barna i Happy-muffins-heimen er rekvisitter, mer enn individer og medlemmer av den flokken en familie er. De pynter opp, slik muffinsene på fatet og de fine lysene gjør.
Og i hvilken grad får disse ungene delta og lære, når mor går og yter service hele tiden for å ha et mest mulig harmonisk? Det er jo ikke plass til rot og søl, prøving og feiling, når alt skal være så velordnet. krampeharmonisk og bloggevennlig.
De leker på sine lyseblå og lyserosa rom, tegner stille i en krok og danderes bloggebildevennlig rundt muffinsfatet, liksom.
Ganske på sidelinjen av den egentlige diskusjonen, men hvis man ikke har noe og si, hvorfor si noe? Da er det jo en ren fasadeblogg da, som noen så fint kalte det over her.
Jeg tenker vel at i det øyeblikket man som mor ikke kan blogge om fireåringer som ikke vil legge seg eller seksåringer som har gjort vannflomeksperiment på kjøkkengulvet - vel, da er det ikke så mye mamma igjen i mammabloggingen.
Det er fasade. Image. Kaldt.
Men helt sikkert strålende for de som liker det. :nemlig:
Neisj, du er opptatt av at hele familien skal matche litt når dere er ute. Du regisserer et inntrykk, du danderer dere.
Jeg er helt enig med aC, hvis du ikke kan skrive om at du bærer trassetrollet ut av butikken mens handlevognen står igjen, om ettåringen som aldri vil sove, at det er vanskelig med bleieslutt, at vokabularet til ungen kun består av NEEEEI! eller at det noen dager kjennes som om man bare vasker tøy og vasker tøy og vasker tøy, samtidig som seksåringen mener hun ikke har NOE å ha på seg, eller at noen bestemmer seg for å overraske med kake og kaffe om morgenen og resultatet er et kjøkken som ser ut som Hiroshima og det er kaffebønner overalt og mange av dem er spist av minsten, da er det mammablogging. Det er jo ingen mennesker innenfor normalpatologien som kjenner seg igjen i krampeharmonien.
"vi har det så deilig hele tiden, jeg får orgasme hver kveld og ungene sover hele natten og aller bare så utrolig jævlig innihelvete lykkelige, mer muffins?" blir litt uinteressant.
Og hva skjer med de ungene som skal leve opp til kravene om vellykkethet og lykke? Alle som har vært så vidt borti litt barnepsykologi vet jo at det er en enorm belastning for et normalt barn å skulle leve opp til krav om å være lykkelige. Når de er sinte, lei seg eller frustrerte, så skuffer de jo forventningene. Mer muffins?
Ja, det er den der "Ja, vi velger jo å være lykkelige, vi. Og å prioritere barna våre. De andre må jo for ALL del velge noe annet, altså!" jeg mugner av også.
Særlig når det egentlig er prioritering av interiør, klær, muffins, vasking og middag som foregår. De om det. Jeg liker å jobbe, andre liker å dille. Det må de jo for ALL del velge, altså. :p
Og da vil jeg igjen vise til bondedamen i Telemark. Jeg leste en artikkel om henne for noen år siden da hun bodde i Sogn. Barna var nydelig dandert i svart vadmel og kritthvit nystrøken bomull (jenta i hvit bomullskjole). Alt i 1800-tallsstil. Mor gikk i lang kjole. Ingen skal få meg til å tro at det lå praktiske argumenter bak. Det var den rette fasaden.
Jeg kan trygt skrive under på at vår familie ikke blir regissert på noe som helst vis. Her bstemmer vi alle hva vi vil ha på oss, alle er sine egne individer og alle tar sine egne avgjørelser. Vi er ikke fargekodet, vi gjør ingenting på grunnlag av et ønske om hvordan vi skal oppfattes.
Jeg tror noe av det som trigget meg i den opprinnelige tråden, og som gjorde at jeg følte behov for å diskutere den her, er at sånne avisartikler og sånne blogger berører meg på en eller annen måte. Selv om det selvsagt er romantisert visvass mye av det som presenteres så stikker det et eller annet sted inni meg: Burde ikke vi også ha det litt ryddigere, krangle litt mindre om hvem som skal ta oppvasken, spise mer hjemmelaget mat, ha mer velkjemmede barn (ungene mine ser stort sett ut som kråkereir...) Og er det ikke mitt ansvar, mine valg som gjør at vi ikke har det? Og har nå egentlig denne jobben min, denne forskninga jeg holder på med osv osv noe verdi for noen andre enn meg selv? Er jeg ikke grunnleggende egoistisk som ikke tar meg bedre av barna mine? Jeg kan le av dette altså, og jeg er ikke blindt fanget av sånne absurde tvangstanker, men de ligger der littegranne, og jeg tror det handler om noen underliggende kvinne- og morsidealer i kulturen vår som eksisterer side ved side av likestillingsidealene og troen jeg vokste opp med som barn om at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville her i livet...
Jeg skjønner hva du mener. Og så tenker jeg litt på hvorfor vi føler det sånn, og kommer til den triste konklusjonen at det er andre kvinner som "hjelper" oss dit. Vi sammenligner barn og hjem og legger prestisjen i å ha det beste.
Næsj. Bli med på "80% er godt nok-bevegelsen" istedet. Da slipper man sånn dårlig samvittighet for alskens tull og tant og fjas.
Sånne bloggere som dette, som er (jeg er klar over at det er nettpersonligheten her altså) så opptatt av fasade får meg alltid til å tenke at det er usikre og nevrotiske mennesker det er snakk om. Disse damene som er så redde for å få kritikk at de gjør slike vanvittige ting for å være uangripelig og som ikke slapper av før de er i graven. Det trigger ikke noe som helst annet enn medynk hos meg.
Min familie har aldri latt seg regisere, likevel synes jeg at det er greit å kle seg pent når man skal i bursdag, ha det ryddig hjemme når man får gjester og ha blomster på bordet fordi det gir det lille ekstra. Vis meg den som synes at det er greit at alt er tilfeldig og bare flyter uansett hvilken dag det er.
Jeg tenker at hvis du får slike tanker bør du enten øve deg i å gi beng eller så må du gjøre noe med livet ditt som får deg til å være fornøyd med det du har. Det er du som kan ta grep om ditt liv. Løsningen er ikke å gjøre de andre like deg slik at du skal få bedre samvittighet.
Hm, på tide at jeg også sniker innom denne artikkelen+bloggen og gjør meg opp en mening. Høres bittelitt motbydelig ut... Likevel, jeg har det med å forsvare andre: Noen blir lykkelige av å ha det vakkert rundt seg. Kanskje hun er lykkelig og i dyp harmoni med sitt levesett, dette preger jo igjen familien. Jeg tiltrekkes også av det vakre og ryddige, men klarer ikke alltid ha orden med to barn i huset og en til tider lat husmor som jeg kan være. :hehehe: Men jeg ville vært mer fornøyd med et vakkert (i mine øyne) og ryddig hus, og ting på stell, som fine album av barna, tegningene i permer, god plass, rene klær pent brettet i skapene til en hver tid, osv.
Uansett, jeg tenker at om man blir helt husmorhappy av dette levesettet, får overskudd, blir glad og føler seg fri, inspirert og som en god mor/ektefelle og ikke har behov for andre utfordringer, så er det da fint?
Kanskje det bare er en periode i livet hennes hun trenger å ha det slikt?
Jeg tror det er mange som på sett og vis er misunnelige. :nemlig:
Men nå skal jeg lese artikkel/blogg, men ikke alle svarene i denne tråden altså. Jeg må rydde, bake brød og få orden i huset til mannen kommer hjem fra forretningsreise! :knegg: (Dette er helt sant. Men snart skal jeg ut i 100 % jobb :skremt: )
Jeg tror vi bare må puste med magen, Heilo. Det derre krampe-husmoropplegget er en veldig kort epoke i historisk sammenheng, og ellers til alle tider har nå ungene til vanlige folk gått lykkelige til som litt møkkete flokkdyr med hår som kråkereir.
Jeg er oppvokst med hjemmeværende mor, som selv var oppvokst med hjemmeværende mor. Mor var hjemmeværende i den opprinnelige formen, nemlig med gård, kyr, hest, griser, sauer, høner, kalkuner, geiter, kaniner, katter og hund, digert gammelt hus, enorm hage, svigermor i kårbolig, fjøsfolk og onnefolk som skulle administreres, og seks unger, pluss alle naboungene, søskenbarna og andre unger som dukket opp og ville ha en skive eller et glass vann.
Og så kom mormor på besøk. Direkte fra det plettfrie femtitallet, med en rekkehusleielighet på 90 m2 og en ørliten hageflekk som var enda mer plettfri. Aldri vært noe særlig i jobb annet enn litt eksamensvakt og ekstrahjelp i julestria i en butikk.
Det er ikke IMPONERENDE å holde et rekkehus i stand, når det er det eneste du gjør. Det er ikke IMPONERENDE at du kan servere to-treretters middag hver dag når ungene er på skolen og du har 8 timer å gjøre det på. Og det er dypt dypt urettferdig at mormor peste rundt mor, som hadde dobbelt så mange barn og 4 ganger så stort hus og maste om at det ikke var støvtørket i kottet på loftet. :gal:
Jeg tror en del av de husmorhappy har latt sine hjemmeværende mødre få styre for mye av hvordan ting bør være, og bare har måttet gi opp å kunne leve opp til PlettfriPerfekt samtidig som de jobber. Litt fordi de aldri har lært å gjøre dette som barn, fordi moren tok det og ytte service fremfor opplæring, og dermed har de ikke lært å organisere seg slik at de greier å delegere, gjøre flere ting samtidig og prioritere oppgavene.
Litt fordi de kanskje tror at alle andre er så fabelaktige (summen av alles gode sider kan ingen måle seg mot) at de ikke skjønner hvordan de skal få til alt uten å slutte i jobben, og litt fordi de har fedre som var totalt fraværende og dermed skjønner de ikke helt hvordan de skal putte mannen inn i hjemme-ligningen, og han forblir den mystiske x.
Når jeg leser Heilos siste innlegg blir jeg veldig glad for at bloggen har helt motsatt effekt på meg. Jeg blir glad for livet jeg har når jeg leser bloggen, rett og slett fordi jeg synes denne påtatt perfekte verden dama lever i er ganske kvalmende.
Jeg synes litt synd på barna hennes også. I min verden skal seksåringer bestemme selv hva de ønsker å gå i og hvordan de skal innrette sin lille verden (les: rommet), og ikke følge morens ønsker.
Legger til: Jeg er forresten ikke så veldig glad i muffins. Mulig det gjør meg immun mot den slags propaganda.
Det er noen hopp fra å kle seg pent i en bursdag, like litt pene blomster på bordet og at det er nogenlunde ryddig til endel av disse blogghjemmene altså.
Vår familie greier forresten å kle seg veldig pent, helt uten å fargekode oss. :stolt:
Mimfamilien er forresten veldig gode på fargekoding og matching, er dere ikke Mim? :knegg:
Pent er noe annet enn matchende. Og ikke vri deg unna, jeg VET du har skrevet om at du prøvde å fargekode familien din. :knegg:
Tsk, jeg har det nesten alltid ganske ryddig (etter min lave standard som tilsier at jeg finner det jeg leter etter og ser gulvet) , har ofte blomster på bordet og tvinger ungene til å ha på rent tøy i hvertfall fra morgenen av (mannen kler på seg selv), men jeg blogger ikke om det. Ikke trenger jeg å ta fri for å få det til heller. It goes without saying, lizzom. Skulle jeg skryte av noe så selvsagt, er det litt som å skryte av å huske å vaske hender etter man har vært på do.
Det har du selvsagt helt rett i Chanett. Og jeg tar grep altså, jeg går som sagt ikke rundt i en rosa tvangstankerus, stort sett.
Jeg har heller ikke noe ønske om at alle andre skal ha like bustete unger som jeg har, hvis det virket sånn. :knegg: Faktisk har jeg massevis av forståelse og respekt for at andre lever livet sitt på andre måter enn meg selv. Og ikke minst tror jeg det er viktig å huske på at vi alle har ulike skolisser, ulike tyggiser og what not. Har prøvd noen forskjellige typer sko de siste årene, og det er helt riktig som Kie sier at man får større forståelse for andres valg av det. :nikker: Det er den romantiserte versjonen av hvordan livet kan være hvis man bare gjør de riktige valgene jeg sliter med.
Det er bare en ting jeg får lyst til når jeg ser i bloggen hennes. Jeg får så lyst til å bli flink til å kle meg selv som en voksen dame og ikke som en avdanka tenåring som freaker innimellom. Men når har jeg mulighet til å bruke slike ordentlige dameklær? Så og si aldri. Jeg trenger en kontorjobb, kjenner jeg. :D
Jeg følger forresten en annen slags husmorblogg, nemlig [url]www.thepioneerwoman.com[/url]. Også en hjemmeværende dame, som attpåtil driver med homeschooling. Men den er veldig anderledes. Den sprudler, og selv om hun på sitt vis er opptatt av fasade, så skravler hun i vei om nettopp de sidene som ikke er like idylliske, de som gjør oss menneskelige.
Jeg leser mange blogger, og det som er felles for de som jeg syns er virkelig gode, er bra språk, åpenhjertlighet som ikke går over i utlevering, godt humør og lite følelse av regissering, selv om sistnevnte helt klart er tilstede i mange av dem. Jeg trenger ikke være spesielt enig med alle, ei heller lever alle liv jeg ønsker å leve, så det er ikke meningen å henge ut noen.
Jeg er blandt de som har valgt å jobbe redusert en periode. Jobber 80% med litt kortere dager og stortrives! Gutta går rett hjem fra skolen og minsten får bittelitt kortere dager. Får unna lekser i fred og ro kremt, og middagen i magen relativt tidlig. Har råd til det, og skulle mannen finne på å gå fra meg har jeg råd til det og ;)
Tidligere har mannen jobbet redusert en periode og det var også vellykket. Men akkurat nå passer det jobben min best.
Bloggmateriale er vi dog ikke. Ville nok blitt mer komisk enn inspirerende. Kaller meg ikke sirkusdirektør for ingenting.
Tanken på 80 % har slått oss også, men jeg absolutt nekter å gjøre mindre av noe jeg liker, for å få mer tid til noe jeg hater (husarbeid :p). Så vi kjøper heller en del fritid på andre måter, og har på den måten mer fleks og "harmoni" enn vi ellers hadde hatt.
Dessuten: Hos oss ville det definitivt vært et kjønnet valg. Mannen min ville absolutt ikke jobbet deltid, mye pga. egne forventninger til seg selv som "forsørger", tror jeg, så da hadde det måttet bli meg. Og jeg tror det er ganske vanlig.
Det er det som er så vanskelig, synes jeg. Ser man helhetlig på det, så er det åpenbart at det er noe galt med "systemet". Samtidig kan det på individnivå være et helt riktig valg og da kan det fort bli feil å dra "systemfeilene" ned på akkurat det individet. For i den store grupper kvinner som har valgt å være hjemme så er det jo også noen som valgte rett uavhengig av "systemet".
Vanskelig å sette ord på. Selv har jeg jo i mer enn halvparten av vår "en må være hjemme"-tid vært den som ikke var det og opplevd å bli "diskriminert" den andre veien. Omsorgsoppgavene, prioriteringene og fokuset ble først ansett som ok da det var en mann som utførte det. Da jeg var hjemme var jeg heldig som hadde en mann som "lot meg gå hjemme og kose meg". Da vi byttet på var jeg heldig som hadde en mann som tok seg av hjemmet så jeg kunne "kose meg" på jobb. Uansett hvordan man snudde situasjonen så ble det hva han, som hankjønn, utrettet som var det prisverdige. Verdien av min innsats, enten den var hjemme eller på i yrkeslivet, var mindre fordi jeg ikke var mann.
Tidene er heldigvis i forandring også. Jeg har hatt barn såpass lenge at jeg husker hvordan folk lurte på hva som var galt med meg som mor, siden jeg "lot" mannen overta så mye med ungene. Nå opplever jeg at det kan bikke litt vel mye i andre retningen. Det er nesten galt å velge tradisjonelt selv når det alternativet er det beste.
Damen bak hjemmemamma.com, sier det slik:
Selv har jeg beskrevet mitt standpunkt bl.a. slik:
Når man klarer å diskutere systemet uten å true nettopp denne valgfriheten og respekten for at andre kan være kompetente mennesker i stand til å ta et valg, selv om de attpåtil (ironi) er kvinner. Da er jeg med.
Omsorgsoppgaver er ikke bare fint når menn utfører det og jeg ønsker å bli vurdert for innsatsen min uavhengig av kjønn. Også dersom innsatsen foregår på hjemmebane. Jeg har tross alt til dags dato ikke brukt kjønnsorganene mine til huslige sysler, så jeg synes det blir irrelevant at de skal avgjøre verdien av hva jeg gjør med hode, hender og tilstedeværelse. Jeg vil vurdert etter innsats og ikke kjønn. Også når det kommer til ivaretakelse av familie og hjem.
Jeg er helt enig med deg. :nikker: Og det er jo nettopp derfor jeg prøver å gjøre et poeng ut av at man bør være enig om hva man diskuterer. Når man for eksempel diskuterer statistikk som sier at homofile har høyre risiko for selvmord i tenårene enn hetrofile, så snakker man ikke om homofile på individnivå. Den ene homofile tenåringen man kjenner kan være dobbelt så lykkelig som de andre tenåringene, det er ikke relevant i diskusjonen.
Og vica verca, hvis folk etterlyser personlige erfaringer og opplevelser så trenger man ikke å komme drassende med statistikk og teori. Jeg ville aldri i en tråd som startet som "Hjelp! Sønnen min er homofil, hva skal jeg si for å vise at jeg støtter han?" begynt å dradd inn ting som at homofil adferd er kjent blant dyr og teorier om hormonpåvirkning i livmoren kan gjøre at man blir homofil. Det er ikke alt som passer overalt.
Vi kvinner har et reelt valg så lenge valget vårt, Gud forby at det er noe annet, er å velge full jobb. Om man skulle ønske å velge noe annet kan man ikke velge det. Ja, fordi da hemmer man likestillingen og er upolistisk korrekt.
Hurra for valgfriheten som de som velger "rett" har!
Sånn er det jo med mye blogging. Moteblogging, for eksempel.
Man må visstnok være ung, lekker og moteriktig for å virkelig få det til. Bilder fra da man var iført sykehusskjorte, nettingtruse, bleie og på stigende lystgassrus er visst ikke bra nok som moteblogging. Har jeg hørt. :snurt:
Men altså: I de fleste bloggsjangerne er det nok en tendens til "fake it 'til you make it"-trenden. "Jobbe hjemmefra"-bloggere som visstnok tjener massevis av penger, interiørblogger som fremstiller det perfekte, mammablogger som viser frem solsiden, bryllupsplanleggingsblogger som er full av harmonisk pjatt om ringer og kjole og valg av sanger, men sjelden nevner kranglingen over gjestelista osv.
Jeg har inntrykk av at det finnes et sjikte i bloggverdenen som minner om ukeblader med glanset papir og rosa briller og at dette sjiktet gjør stor suksess. Både i forhold til å bli plukket opp i media og rent økonomisk. Det er rendyrket, pent og pyntelig og man finner en ganske stor tilhengerskare som har bloggen nesten som dagdrømmateriale.
I tillegg tror jeg det har en forsterkende effekt. Jo flere som kjenner til bloggen din, jo mer luker du vekk. Jeg modererte meg i alle fall en del da jeg ble gjenkjent som nabo, forelder med barn i samme klasse osv. Det blir liksom ikke det samme å skrive om avslutningshelvetet og hyperaktive foreldre som bare MÅ planlegge enda flere avslutningsgreier på toppen av det hele, når noen har identifisert seg som "mammaen til Truls i klassen til datteren din". Eller "dumme ting hørt på helsestasjonen" når en annen viser seg å være sekretæren på helsestasjonen. Har jeg hørt. kremt
Her er jeg enig med deg. Krampeharmoni kan bli uinteressant. Eller, i beste fall, interessant på en litt eh.. spesiell måte. Men de færreste kjenner seg igjen i Glamour og Hotell Cæsar. Allikevel mangler det ikke på seere. Ukebladdrømmen selger stort.
Jeg måtte bare kommentere denne siden jeg sporadisk har vært innom den bloggen siden hun deltok i Puls for en stund siden. Hjernen min holder på eksplodere av den skrivemåten!! Det gjør nesten fysisk vondt. Avsporing, men det måtte ut.
Ikke når det er du som skriver det, Mim, ikke når det er du. :haha:
Ja, det var det jeg tenkte angående selve tittelen på bloggen: "En lykkelig hverdag". :skremt: Tenk at familien din er markedsført som "lykkelig"! Da skal man værsgo ikke være sur, trassig, hormonell tenåring, emo, kvisete, feit eller hvahardu. Nei, her i VÅR familie er vi altså LYKKELIGE, du! :nono:
Jeg fikk i grunn lyst på boller av denne tråden. :flau:
Jeg synes det er en fin ting at folk gjør som de vil. Og det må være lov å si at man trives med å være hjemme også. :jupp: Jeg gjør ikke det. Ikke som hjemmeværende mamma/husmor :niks: :skremt:
:nemlig: Hun sier selv at en av motivasjonene hennes er at hun selv er et skilsmissebarn. Dette kan sikkert demme opp for problemer mange har i ekteskapet med tidsklemme o.l, samtidig blir jeg litt fristet til å sette en diagnose på hele lykkerammen hun har skapt for seg selv.
Boller er i hvert fall bedre enn de derre muffinsgreiene som plutselig er supertrendy! :skeptisk:
Jeg må forresten understreke at selv om jeg er irritert over og trist for at det nesten alltid er kvinner som velger å være hjemme for å få hverdagen til å gå opp, så er det ikke det at noen mødre velger å ha barna hjemme litt lenger før de begynner i barnehagen, eller færre dager i barnehagen, eller kortere dager, som gjør meg så irritert, men at man velger å jobbe mindre for å dille mer med en interiør/fashion/blogginginteresse man har, og SÅ fremstiller det som om man i motsetning til alle de andre velger å prioritere BARNA, og så skaper en sånn glansbileverden og endatil påstår at de som er kritiske er misunnelige fordi de ikke har er like bra familieliv. Det er som når blekedeblonde-dummesombrød-selvopptatte-arrogante berter påstår at grunnen til at andre jenter ikke liker dem er at de er så misunnelige på utseendet deres.
Veldig enig. Hun her virker jo som at hun har tatt seg en liten ferie for å leve ut en eller annen Stepford-wife-fantasi. Fett nok det, jeg har stor toleranse for at folk har fjerne hobbyer. Men at det er på grunn av BARNA, det tror jeg ikke noe spesielt på nei gitt. Dette er selvdigging på høyt plan.
Veldig enig!
Og så de som holder lange foredrag om at de "velger å være hjemme og ta seg av sine egne unger i steden for at andre skal ta seg av dem", når sannheten er at de egentlig ikke vil jobbe, enten fordi jobben er kjedelig, lønna dårlig, de gidder ikke, en kombinasjon av alle tre og gjemmer denne sannheten bak God Mor™-frasen.
Hmm, er det alltid sånn da? Finnes det ingen kvinner som er deltidsmødre (eller fulltidsmødre) ut fra et ønske om å være God MorTM? Altså jeg kan ikke hjemme meg bak den frasen selv, men jeg kjenner et par som virkelig er sånn.
Hun ene har rett og slett et overskudd av en annen verden. Hun er sånn som står opp klokken 06 for å bake før ungene skal opp og på skole og i barnehagen. Hun har huset på G, hun har ørten venner hun har tid til å pleie, og vi får alltid hjemmelaget mat når hun har tatleforening. I tillegg jobber hun 50% (ledende stilling). Hun har et overskudd og en energi som man bare kan drømme om. Og det er ikke det at hun ikke gidder å jobbe, for jeg er sikker på at hun hadde taklet 100% jobb helt storveis, det er bare det at hun har en type jobb som er vanskelig å kombinere med mann som jobber offshore, og ha små unger ergo kan hun ikke jobbe når han er ute sånn helt uten å ha ekstra hjelp i huset. Noe hun ikke gidder siden hun trives med å gå hjemme og være husmor.
Hun skriver riktignok ikke blogg :knegg:. Men hun kunne sikkert ha gjort det, og fremstått sånn ca sånn som artikkelen (jeg har ikke vært inne i bloggen). Men hun er ikke fake, hun er helt ekte supermamma. Jeg har flere ganger lurt på hva som er i vannet der de bor. Hun må ha ramla i et digert glass med lykkepiller da hun var liten (i tillegg er hun gift med en sånn supermann som fikser alt og er like smilende, blid og hjelpsom så sammen er de jo fullstendig uspiselige for oss andre med litt lavere energinivå :sur: / :knegg: ).
Jeg synes det er ganske typisk og ganske norsk å bli litt gretne/irriterte/mistenkelige osv, osv på alle som velger annerledes enn det vi selv kunne tenke oss å ha det eller være i stand til å ha det. Det må selvfølgelig ligge noe annet bak-tanken. Sånn som spekulasjonene rundt hun som var bakgrunn for denne tråden. Er det virkelig noen som vet at hun gjemmer seg bak fasaden, at hun ikke bryr seg om ungene, og at hun er hjemme fordi hun ikke gidder å jobbe? Eller får det oss til å føle oss litt bedre å tenke at det er sånn det må være? Det er mye rart å flire av her i USA, men det er en (og det er omtrent det :rolleyes: )holdning jeg liker, og det er evnen til å glede seg over andres suksess/lykke. Goooooood for youuuuuuu! sier de ofte - og mener det.
Jeg hadde fått flass av husmorlykke med cupcakes og tellekanter og hvitt på hvitt på hvitt, men om det gjør noen andre lykkelige: Gooooooood for yoooouuuuuu!
Jeg ble helt ør i hodet av den prikkete skrivestilen, jeg fikk rett og slett litt vondt i øynene.
Jeg er VELDIG enig, Poly. Det å skulle skyve barna foran seg og påstå at man er sånn en aldeles vidunderlig mor, når sannheten er at man vil dra seg hjemme, drive med blogging, muffins, kjolesøm eller hva_har_du, så får man være ærlig.
Fabelaktig sitat fra bloggen:
Med bilder av magasinet med artikkelen! :rofl: Går det så drastisk nedover med lese- og skriveferdighetene når man er hjemme, altså?
Nå skal jeg logge av, jeg skal sortere avfallet, henge opptøy og ha himmelstormende sex med mannen min for å forbrenne noen av muffinsene. Matchende barn ligger oppe og sover. Tuddelu!
Milfrid: God MorTM er DYPT ironisk. Den er som :snill: God MorTM er en fasadesmilende overflatelykkelig som ler affektert og kunstig.
Gode mødre, derimot, det er vi flere som er. Og det er ingen sammenheng mellom feks hvor mye man jobber og hvor god mor man er. Man kan gjerne være i samme rom eller hus hele dagen, uten å være tilstede.
Milfrid - vedlig enig med deg ang "Good for youuuuu" takegangen sånn rent generelt. :jupp:
Men jeg er ikke så sikker på at det er mangel på glede over andres lykke som får fram reaskjonene i denne saken.
For min del er det klamheten i en "vi er så lykkelige med de nybakte muffinsene og tweedklærne våre" tilværelse som gir ugreie vibber. Og det er det jeg har inntrykk av at mange andre tenker også. det får meg til å tenke på en ungomsbok jeg leste under utdanningen min - men jeg kan dessverre ikke huske verken tittel eller forfatter...:o Ihvertfall, der var temaet "lykkemodellen" - i familien til hovedpersonen var det det helt uaktuelt å være noe annet en lykkelig. Jeg får litt den følelsen. Så kan det være jeg er på jordet - men jeg trukke det. Dessverre.
Jeg får litt ekkel smak i munnen av hvordan en enkelt person slaktes så til de grader, jeg. Hun er ingen kjendis. Hun er en mamma og blogger. Kanskje også medlem av et foreldreforum eller to. Med alle treffene til bloggen fra denne tråden er det nok heller ikke så usannsynlig at hun stikker innom og ser dette.
Vi er rimelig reale når det gjelder omtale av brukere av NM og slikt, og jeg skjønner jo at hun har stilt opp i et intervju med en viss vinkling som hun muligens ikke hadde full kontroll over. Men må vi gå så langt i å latterliggjøre en person?
Milfrid: Jeg får ikke prikket deg noe mer, men jeg synes innlegget ditt var supert! Vi burde kanskje bli litt flinkere til den "Good for you"-greia.
Jeg har nå lett gjennom tråden 3 ganger uten å klare å finne lenken til bloggen, mulig jeg har blitt litt teit av å jobbe fullt, men kan noen legge ut på nytt?
Klart det er! Ikke dermed sagt at en mal passer andre. Men noen er kanskje en bedre mor om de jobber fullt og for andre er "fasiten" å ikke gjøre det. Og for andre igjen handler det kanskje om at man ser at far er den beste løsningen om noen skal være mer hjemme.
