Ja, det har selvfølgelig ingenting med integreringspolitikken i Oslo å gjøre. Hvis de ville, kunne selvsagt innvandrere bosette seg i akkurat hvilket nabolag de måtte ønske.
:himle: tilbake.
Bergen har også veldig mange interessante museer, selv om jeg ikke gidder å ramse opp alle. Vi har kort avstand til fjellheimen og til fjordene. (Nordmarka- "gå hem og vogg," og det mener jeg faktisk. :knegg:) Vi har ikke Opera, den er grei, men hvor mange av dere som skryter av operaen har egentlig vært der? Bergen har også et musikkmiljø som er Oslo langt overlegent. Igjen, i forhold til folketallet.
Nå har jeg egentlig ikke tenkt å gå inn i en diskusjon om hvorvidt Oslo eller Bergen er best, der er vi vel alle rimelig subjektive, men jeg er overrasket over at dere skryter så hemningsløst av Oslo altså.
Jeg har vært mye i de sørlige delene der. Kunne aldri falt meg inn i måneskinn å bodd der.
Men det beste må vel være et landlig område med nær tilknytning til større sted. Jeg bor på bondelandet, i mine øyne, nå. Det er helt fantastisk med natur, strand, fjell og alt rett utenfor døra. Men jeg savner å bare kunne svippe inn til byn på 15 minutter. Så lenge det er god tilgang til tilbud og aktiviteter, gode skoler og barnehagetilbud, så vil jeg tro at et sted som jeg bor på er best. Men det er ikke best her, men det kunne vært det. Nesten.
Jeg tror så gjerne at voksne innbyggere der har høy livslykke. De er jo nødvendigvis De Som Ble Igjen, de må jo trives der. Resten av oss flyttet så fort vi kunne.
Jeg er glad for at jeg ha disse tingene tilgjengelig for barnet mitt. At vi bare kan stikke på en av de nevnte institusjonene uten veldig mye planlegging.
Hvorfor man man har getthofisering er mer komplekst enn det, og man har da bydeler med større innvandrertetthet i Bergen også. Og ja, Oslo kan bli mye mer inkluderende på mange områder, men jeg vil allikevel påstå at det er mer rom for å være seg selv her enn veldig mange andre steder i Norge.
Det vet jeg, men byen har ikke samme kulturmiksen som Oslo. Hvorfor er det problematisk å inrømme at Bergen ikke har alt som Oslo har når de har mye annet fint?
Hva i alle dager snakker du om? Innvandrere kan selvsagt bosette seg akkurat hvor de vil og har råd, akkurat som alle andre. Det er da ikke asylmottak vi snakker om her.
Du tror du skyter blink med den der på FP? Det er optimistisk på grensen til det søte. :knegg:
Det skjønner jeg veldig godt, og jeg hadde også satt pris på det hvis vi hadde bodd i Oslo, men tilbudet her er så bra for barn at jeg ikke savner det. Unntatt operaen da.
Jeg stemmer også for Stavanger. Liten by, men med internasjonal atmosfære. Det er gode jobbmuligheter, utdanningstilbudet er ikke så verst, fritidstilbudet til barn er bra. Man har de flotte jærstrendene rett i nærheten, det er ikke så langt å kjøre om man vil gå/stå på ski om vinteren, flyforbindelsen til utlandet er heller ikke så verst.
Negativt er selvsagt været og kulturtilbudet kan selvsagt ikke sammenlignes med Oslo.
Men alvorlig, eg blir litt forvirra her nå - dette overraskar meg litt. Eg har ingen problem med å akseptere at Oslo er ein fin by å bu i, men at barn der er meir lykkelige enn andre barn i Norge kan de vel ikkje for alvor påstå? :sjokk:
Nei, det er helt fair. :nikker: Hadde vi bodd et annet sted i utgangspunktet så hadde vi sikkert ikke savnet det i hverdagen vi heller, da hadde vi jo benyttet oss av hva det stedet tilbød. Men siden vi nå først bor her og trives er jeg glad for at det å stikke på de store nasjonale institusjonene er lett. Vi har familie som bor 45 minutter utenfor Oslo, og for dem så var det en ekspedisjon å dra på Naturhistorisk Museum. Da føler jeg meg priviligert som kan følge opp et spørsmål om f.eks. dinosaurer, vikinger og mumier med et besøk samme dag for å se det på ordentlig.
Om jeg skulle velge nå, hadde vi bosatt oss en plass på Sunnmøre. Da har man natur, fjell og alt sånt utenfor døra.
Vi flyttet ut av Oslo når vi fikk barn, jeg vil nemlig ikke at mitt barn skal vokse opp der. Vi bor i nærheten av Oslo , så alle tilbudene man har der kn lett brukes.
På individnivå blir det jo veldig vanskelig å påstå at noen er mer lykkelige ett sted enn ett annet. Jeg mener at det var en undersøkelse av oppvekstvilkår for noen år tilbake som konkluderte med at barn hadde det best i by eller i nærhet til by, men jeg husker ikke helt.
Ghettofisering vil det bli i alle byer med større innvandring, den er grei. Mitt argument var altså at jeg også synes det er fullt mulig å være den man er i Bergen. Vi er store nok til det. Jeg tror ikke en homofil elev i Bergen har det verre enn en i Oslo.
Jeg har ikke sagt at Bergen er bedre enn Oslo, og at dere har flere kulturtilbud, ligger vel i sakens natur, siden byene er veldig forskjellige størresesmessig. At Munch-museet skal være bedre enn Troldhaugen, at Vikingskipet er bedre enn Sjøfartsmuseet og at Oslo Spektrum er bedre enn Griegallen, blir jo rent subjektive oppfatninger, vil jeg tro.
Nå synes jeg du er ganske på jordet her.
Jeg snakker om i praksis, du holder deg til teori, går jeg ut fra?
Kanskje det. :knegg: Ser bare en som har svart ja til nå. Veldig fristet til å lage poll, da. :jupp:
Vi har ganske mange gode museer her også, hermetikkmuseet, oljemuseet, arkeologisk museum (spennende), barnemuseet (:hjerter:), Stavanger Museum, Jernaldergården, sjøfartsmuseet, kunstmuseet og mange flere. Og så denne Vitenfabrikken som skal ha et av verdens (?) høyeste standard på Planetariet sitt, dit MÅ jeg dra snart! Jeg misunner Oslo litt for det tekniske museet da, det er morsomt og eldste elsker det. Dit skal vi i sommer. Reptilmuseet også.
Nå har vi Vitensenteret, Vitenskapsmuseet, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, Trøndelag teater, Kunstforeningen, Ringve Museum og botanisk hage, Nova og Prinsen kino her, for å nevne de jeg kommer på i farten, så jeg er ikke ukjent med konseptet "stikke innom en kulturinstitusjon".
Poenget mitt er egentlig at selv om disse er i mindre målestokk enn det man finner i Oslo, så er ikke det så veldig nøye fra et barneperspektiv. Det viktigste er at man gir ungene en anledning til å bli vant med å bruke et kulturtilbud, ikke nødvendigvis størrelsen på de enkelte institusjonene.
Helt ærlig tror jeg ikke det er så stor forskjell på å vokse opp i den ene og den andre byen jeg. Jeg er enig med Teofelia i at skillet mellom kulturinstitusjoner feks i Oslo og Trondheim ikke er spesielt stort for et barn, selv om utvalget kan være noe større i Oslo. Til gjengjeld vil jo jeg si at jeg synes avstandene i Trondheim er mindre, selv om man selvsagt kan bo midt i byen i Oslo og ha kort vei til alt. Dette blir imidlertid nyanser som jeg ikke tror har markant mye å si for livskvalitet.
Da tror jeg i mye større grad det er forskjell på å vokse opp i bygd og by. Jeg har selv vokst opp i en liten kommune utenfor Oslo, og det er helt uaktuelt å flytte til et sånt sted med mine barn. Da er vi inne på dette med nærhet til ting som skjer (enda det var relativt nært til mye derfra også, særlig hvis man sammeligner med en del andre bygder i Norge), men også valgmuligheter, sneversyn og lite fleksibilitet. Nå har vi valgt å la barna våre vokse opp i Oslo, men hadde det ikke vært for at vi har all familie og mange venner her, hadde jeg gjerne tatt dem med til en annen større by isteden, type Trondheim eller Bergen.
Jeg har jo selv bodd i Trondheim i mange år, og på svært mange områder kan ikke Oslo måle seg med bartebyen dessverre :sukk: . Jeg husker fremdeles første gang jeg tilfeldigvis møtte en venninne i Oslo sentrum uten at vi hadde planlagt det på forhånd på en lørdag. Det var et virkelig høydepunkt, for sånt skjer jo ikke særlig ofte - på Nordre derimot var det andre boller på den fronten.
Nå har vi etablert oss i en av Oslos drabantbyer, og her er det mindre forhold sånn sett, men ikke akkurat noen trivelig gågate :humre: .
Det har jeg ikke sagt at du sa heller. Du sa at Bergen hadde alt Oslo hadde, og mere til. Bergen har masse supert som ikke Oslo har.
Det er jeg selvfølgelig enig i. Sånn sett har jo de aller fleste internasjonale storebyer et enda større tilbud enn Oslo igjen. Jeg kjenner lite til Trondheim, men slik jeg skrev i et tidligere innlegg så har både Bergen og Stavanger ting jeg gjerne skulle sett at var mer tilgjengelig her også. Jeg har aldri påstått av andre byer ikke har noe å tilby, altså. Jeg har sagt at jeg føler meg priviligert som har det vi har i umiddelbar nærhet.
Jeg tenker som apan at forskjellen mellom de 4 største byene i Norge ikke er all verden. Forskjellen ligger heller i storby, småby og distrikt.
Jeg er vokst opp i en småby (ca 25 000 innbyggere), og det vil jeg ikke utsette mine barn for. Selv om min barndom helt sikkert er påvirket av mer enn hjemstedskommune.
Jeg var tenåring på østlandet, tre mil lenger østover inn i skauen, og Lillestrøm var et sted det var trygt og fint for meg å dra til på mine første shoppingturer på egenhånd.
Jeg fikk tannregulering den høsten jeg var 13, og det var aldri noe problem for mamma og pappa å sende meg alene med buss til Lillestrøm for å få den justert, for å ta ett eksempel.
Sånn sett en fin by å være barn og ungdom i.
I tillegg har man kulturmiljø, ryttermiljø, idrettsmiljø og det meste annet man kan ønske seg.
Bygda jeg bodde i var i overkant liten til at jeg ville valgt dt for mine barn, for bygdementaliteten var sterk hos mange, og man skulle ikke stikke seg ut mange millimetrene før noen sto klar med øksa.
Det er ikke mørketid store deler av året. Mørketiden i Tromsø er fra 25. november til 17. januar. Det er altså ikke stummende mørkt selv om det er mørketid. Det er jo lys selv om sola er nedenfor horisonten. Avatarbildet er et utsiktsbilde fra huset vårt, tatt i mørketid. Himmelen får ofte et fantastisk rosa lysskjær i mørketida. Det er nydelig! I barnehagene passer de på og gå ut når det mest lys, så tar de inneaktitvitetene på ettermiddagen.
Ifølge ny forskning er det lite bruk av lykkepiller i Nord-Norge og mest bruk i Østfold. www.forskning.no/artikler/2010/mars/244161
En annen tilbakeviser mørketidsdepresjon, men viser til at enkelte kan ha søvnproblemer. www.forskning.no/artikler/2006/desember/1166624420.82
Jeg, min familie og andre jeg kjenner har lite søvnproblemer, men jeg har erfart at tilflyttere sliter oftere.
Personlig elsker jeg både mørketid og midnattsola. De er hver sine ytterpunkter og helt fantastiske på hver sin måte. Om sommeren trenger jeg mindre søvn, og har ofte problemer med å legge meg pga av at det er så utrolig flott med sol midt på natta.
Tromsø er en fantastisk by. Mange tilflyttere blir boende her når de først har fått bo her, og blitt glad i den flotte byen vår og de herlige menneskene. Vi har utrolig mange kvaliteter som vi setter stor pris på. Vi har også et rikt kulturtilbud med filmfestival, buktafestival, konserter, teater osv. Vi har en veldig nærhet til naturen, både hav og fjell. Veldig mange av oss har også flott utsikt. Bildet i avataren min er et eksempel. ;)
Tromsø er også en by hvor det er plass for alle. Det er lite rasisme. Vi har mange utenlandske studenter på universitetet, og asylmottak midt i byen.
Eller der ble det bare Bergen og Stavanger som sto igjen. Jeg kunne aldri bodd i Trondheim. Jeg tror jeg hadde gjort meg selv døv innen året var omme. En eller to trøndere er greit, men bare? Oh my gawd, altså.
Og Osloområdet? Jeg har bodd utenfor Oslo. Det er ikke mye personlighet i dialektene der nede. Ganske sjelløst.
Ikke at Trondheim kan sies å ha noen markant mørketid, men noe av det jeg savner mest derfra er å gå hjem fra fest nærmest i sol midt på natten. Vel, jeg savner vel generelt å gå hjem fra fest midt på natten egentlig :knegg: .
Jeg blir omtrent sprø av det lille mørket vi har i Oslo, og hadde blitt seriøst deprimert om jeg måtte forholde meg til enda mer mørke. Midnattsola sier jeg derimot jatakk til.
Jeg har for øvrig minner om å gå hjem fra fest i sol klokken fire om natten i Oslo også. Tusle oppover Grünerløkka og folk griller frokost på fortauet og alle er vennlige og slår av en prat. Det var tider det.
Om vi bruker Operaen? Vel, vi er der jo innimellom. Spiser lunsj der, og rusler på taket. Men forestilling har vi ikke fått billetter til. Jeg har prøvd et par ganger, men har vært for sent ute. Jeg er heller ingen operagjenger, jeg trives i tilfelle best på barneforestillinger eller teateroppsetninger. De aller fleste jeg kjenner her i byen har imidlertid vært på forestillinger der. De fleste oslofolk jeg kjenner er i grunn betydelig mer høykulturelle enn meg.
Jeg tenker som mange andre at det er revnende likegyldig hvor man har adresse, det viktigste er hvordan man legger forholdene til rette.
Vi bor i en middels stor by, i et middels stort område, ikke veldig langt fra hovedstaden. Jeg synes det er trygt og godt her fordi jeg har vokst opp her selv, mens for andre vil det nok være skummelt å bo sentrumsnært med små barn. Jeg kunne nok fint bodd i Oslo med barn også, hadde det ikke vært for de sinnsyke prisene.
Vi har akkurat passe med fritidstilbud, har skog og sjø et steinkast unna og kan svippe inn til Operaen på en kveld hvis vi har lyst til det.
Hehe. :knegg: Jeg studerte i Trondheim, og hver gang vi er der på ferie eller helgebesøk, får jeg forsterket oppfatningen min om at Trondheim er en hyggelig by der man kan sitte oppe og drikke rødvin hele natten, sove til langt på dag og deretter rusle rolig til en kafe for å treffe venner, mens Oslo er et kjipt og stressende sted der man må stå opp tidlig og gå på jobb og betale skatt.
Ja, jeg er redd for at også min oppfatning av Trondheim er preget av hva jeg pleide å drive med der. Jeg antar de som er voksne og jobber i Trondheim også betaler skatt og står opp tidlig :fnise: .
For en underlig tråd dette ble! :D Jeg konstaterer at vi er langt unna starten på tråden, og at dette ikke lengre handler om barns oppvekstvilkår.
Men moro med avsporinger, det er det jo!
Jeg tror at det er riktig det flere er inne på, at de store skillelinjene går mellom stor by - mindre by - landsbygd.
Så kommer den andre skillelinjen, som går på landsdel. For meg for eksempel så ville vestlandet vært utenkelig. Vanskelig å forklare hvorfor, det er sikkert følelsesmessig. Det er litt forskjellig kultur fra landsdel til landsdel, det blir sikkert et spørsmål om hvilken av kulturene man føler seg mest hjemme med.
Men så er det første punkt igjen, for uansett landsdel så er store byer noe for seg selv, hvor den lokale kulturen ikke er så synlig. Og så blir kulturen litt mer synlig i de små byene, og mye mer synlig på landsbygda.
Så langt har vi altså en matrise med stor by - liten by - landsbygd, og med Nord-Norge, trøndelag, vestlandet, sørlandet og østlandet.
Og da begynner de personlige tingene å spille inn. De fleste har et varmt og nært forhold til byen der de studerte. Man var jo ung, det var fest og moro... what's not to like? :knegg: Forholdet til familien avgjør om man ønsker nærhet til dem eller ikke. Og så er det jobb, venner...
Jeg tror ikke det går an å "måle" hvilken by som er best, eller hvilken landsdel, og så videre. For det er jo følelsesmessig. Jeg mener, i teorien kan man jo måle hvilket fotballag som er best, og så begynner sikkert alle å heie på dem, ikke sant? :hehehe:
For meg ville det vært utenkelig å bodd langt nord. Ungene hadde sikkert syntes det var ok, men jeg er så glad i vestlandsklimaet med lite snø (i år har det jo vært litt annerledes da men nå er det full vår her med varme, sol og ingen snø, jeg går ute i bare genser og koser meg). Jeg får fullstendig panikk av tanken på å ha så lange vintrer og så mye snø som enkelte steder i landet, jeg fryser langt inn i sjela. Men alt er jo en vane, sikkert, og jeg har jo vokst opp i Stavanger og er selvsagt veldig glad i den byen og byene rundt, og føler meg helt hjemme her, så det spiller jo selvsagt inn.
Og Oslo, jeg elsker den byen, men herregud så kaldt om vinteren! Jeg har faktisk aldri opplevd maken til kulde og er sjeleglad jeg bor her i "varmen". :sjokk:
Akkurat det med mørket og været i Trondheim (selv om det faktisk har vært bedre værmessig her noen år nå enn slik jeg husker det fra før-studenttider) er et stort minus. Ingen tvil om det. Byen ellers derimot er ganske perfekt i mine øyne, jeg kunne godt rykket den opp med rot og tatt den med meg sørover til litt mer sol og litt lengre sommer.
Jeg har bodd endel år i Oslo også. Og jeg ser med interresse på hva dere skriver, det kunne nemlig ikke ramla meg inn baklengs å ta med meg barn og bosette meg i Oslo by. Kulturtilbud er fint det, men hvis man ikke har mulighet til å planlegge veldig godt slik at man bosetter seg nær jobbene til begge foreldrene, blir det skrekkelig mye tid som går bort i transport. Det er ikke uten grunn at barnehager i Oslo ofte stenger 1715-1730 mens de stenger 1630 her i byen. I tillegg ser jeg at dere trekker frem flerkulturelt samfunn som et stort pluss, der er det åpenbart også noe jeg ikke har skjønt. Jeg kan nemlig ikke se at det skal være positivt for et barn å vokse opp som språklig minoritet i eget land. Jeg presiserer: jeg er veldig positivt innstilt til miljøer som består av mange kulturer og flere språk, men ikke på den måten at det er ETT annet språk eller et par andre kulturer som dominerer skoletilværelsen fullstendig. Også fordi dette gir lærerne ekstra utfordringer uten at det nødvendigvis følger ekstra personell med. Det igjen varierer vel fra bydel til bydel.
Jeg tror vel heller ikke at tilgangen til kulturtilbud er det som gjør om et sted oppleves som bedre eller dårligere å vokse opp for barn. Klart det er fint å ha tilgang på mye kultur. Ikke at jeg savner noe her i forhold til slik jeg hadde det da jeg bodde i Oslo, men det er jo greit at det er noe. Det at stedet er stort nok til at det er et et miljø som passer uansett hvem man er, at man slipper valget mellom fotball og rølp, korps og rølp eller bedehus og/eller rølp slik det var der jeg vokste opp litt utpå landsbygda er åpenbart en fordel. Men der er Trondheim/Bergen/Stavanger store nok etter mitt skjønn. Ikke Kristiansand, den er kanskje stor nok, men ikke variert nok likevel. Tromsø har jeg ikke bodd i.
Dette var egentlig en litt farlig tråd, for jeg merker at jeg sitter her og tenker at kanskje Oslo er et sted man kan bo med unger likevel.
Det er jo ellers ganske stor forskjell på hva som skal til for at toåringer trives og at syttenåringer trives. Selv om toåringer kan synes det er stas å gå på Operataket, så synes nå i grunnen toåringer det meste er stas (eller ikke stas, avhengig av dagsform og blodsukker), og et bredt, voksent kulturtilbud er neppe viktig for at de skal trives. Og tenker man primært på småbarn, så vil man naturlig nok trekke frem andre ting enn om man tenker på hele oppveksten. Mengde og bredde på videregående utdanning er jo for eksempel veldig relevant for 16-åringer, men spiller ingen rolle for barnehagebarn.
"Høy" er en relativt relativ beskrivelse, da. Uten at jeg skal påstå at Monsoon bare bedriver aktiviteter som er mindre høykulturelle enn alt som foregår i Operaen, altså.
Katta, de tingene du beskriver som negativt er tydeligvis veldig farget av hvor i Oslo du har bodd. Vi bor sentralt, og alle våre venner som bor utenfor byen bruker betraktelig mer tid på reising enn det vi gjør. Jeg vet ikke om noen barnehager som stenger etter klokken 17.00. Man kan like gjerne trekke det andre veien, mange av barnehagene "på landet" åpner klokka 7, de i byen åpner gjerne åtte.
Angående det å være en språklig minoritet, så er ikke det et problem som gjelder hele Oslo. Det går fint an å ha mangfold uten å være det eneste norske barnet på skolen. Det gjelder noen få utvalgte skoler, og det er helt klart problematisk med en for stor skjevfordeling.
Men det er desverre også mange foreldre som tror det er et større problem enn det er mange steder, fordi de ikke evner å se forbi farge. F.eks. i vår barnehage, hvor det har blitt utrykt skepsis fra foreldre på småbarnsavdeligen over at det går for mange fremmedspråklige på storebarnsavdeligene og de begrunner dette med språk. Ingen av dem har stukket hodet innpå avdelingene og undersøkt dette nærmere. Hadde de gjort det hadde de hørt at så godt som alle barna snakker flytende norsk (det barnet som snakker dårligst er svenskt), barna kommer fra fire-fem ulike afrikanske land, blant foreldrene finner vi folk med doktorgrader, designere, studenter, sykepleiere og ungdomsarbeidere og er vel integrert. De har heller ikke fått med seg at de norske barna blir veldig språksterke, nettopp fordi det er mye fokus på begreper, det leses mye og språkutvikling står i fokus.
Jeg syns det er fåfengt å diskutere ytterpunktene når det ikke er en virkelighet som stemmer for de aller fleste.
:gruble: Er det barnehager som stenger så sent i Oslo? Vet du, det tror jeg ikke. Jeg kjenner i hvert fall ingen som har slike barnehager. Vår barnehage er kommunal, og har åpent fra 07.30 - 16.45. Det tror jeg er ganske gjengs altså.
Det kan helt klart være issues knyttet til å transportere seg fra hjemmet til jobb i Oslo, avhengig av hvor man bosetter seg. Men det ville jeg trodd det var i andre større byer i Norge også. Uten at jeg kan skryte på meg å ha prøvd hverdagslogistikk i andre byer enn Oslo. Selv kan jeg nå skryte av å bruke 20 minutter hjemmefra og til jobb, ved bruk av kollektive transportmidler. Jeg jobber midt i byen. Det er ikke så verst det altså.
:knegg: Jeg tror mange ville blitt overrasket over å se hvor rolig og god oppvekst barn kan få i Oslo også. Mine foreldre, som er vestlendinger, har etterhvert gått med på at barn kan ha en fin barndom i Oslo. Men det er bare fordi vi bor der vi bor, som er 50 meter unna skog og elv og alt sånt. De nekter fortsatt for at det kan være godt å vokse opp i bygård i sentrum. :knegg:
Dere kan si hva dere vil om hovedstaden, men har dere haier? Hæh? :æddabædda:
Det har vi. :stolt:
:hehehe:
Alle diskusjoner der det blir snakk om hvor som er best, ender opp med at alle argumenterer for der de selv bor. Hver bidige gang. :knegg:
Oslo er selvsagt overlegen alle andre, for der har de Operaen.
Stavanger har oljå, Bergen har altslagsmuligfint, og i Trondheim studerer man og drikker rødvin til langt på natt. :oppsummerer:
:jupp:
Her inne synes jeg stadig de fleste problemene rundt levering og henting skisseres av dem som bor utenfor by, fordi det ofte er lenger til jobb og færre valgmuligheter. Man har jo en mulighet til å forme dette selv. De fleste som har valgt å bosette seg i Oslo, har funnet en løsning på dette, og det finnes jo også en del valgmuligheter her, ift hvor man jobber for eksempel.
De kommunale barnehagene i Oslo tror jeg som oftest er oppe fra 0730-1700. Vi bruker i snitt tiden fra 0815-1600 omtrent, og det virker som det er vanlig i vår barnehage.
Jeg vet det altså. :jupp: Men de fleste jeg kjenner har vært på operaforestillinger, som jeg synes er kjempehøykulturelt. (Og kjedelig ... :sparke: ) Jeg hadde veldig lyst til å få med meg den indiske forestillingen som gikk i januar, men jeg fikk ikke billetter. Det var trasig. Jeg har heller ikke klart å få billetter til Nøtteknekkeren. Eller noe annet, for øvrig. Jeg klarer ikke å planlegge i god nok tid.
Ei venninne av meg bor på Romsås eller hva det heter, fantastisk sted jo! Ikke veldig langt fra sentrum med bil, gåavstand til det meste hun trenger, eget badeområde med griller, strand, flott vann som er renset og dekket med duk i bunnen, flotte naturområder uten traffikk, stille og rolig, jeg forelsket meg i området umiddelbart. Jeg er ikke veldig fan av blokk da, det er det eneste aberet, men ellers virker det som et fantastisk sted for barn. :hjerter:
Hehe. Jeg sykler til jobb på fem minutter eller går på 25, og da kan jeg følge Frøkna til skolen samtidig. Jeg går til sentrum på under en halv time. Samtidig som vi har et mål hage, med sandkasse, huskestativ og trehytte. Akkurat dette er et aspekt ved Trondheim som jeg virkelig, virkelig setter pris på. Det er mulig å være veldig sentrumsnært, samtidig som man bor trygt og stille og har hage og utmark rett rundt hjørnet.
Lindesnes Trekkspillklubb. :nemlig: Fortsatt billetter. :glis:
Nei, altså, jeg mener virkelig ikke at Operaen er argument nok i seg selv for at Oslo er det beste stedet, men for meg er det ikke noe alternativ til Oslo i Norge. (Selv om jeg vurderte Bergen en kort periode, men det er fordi jeg er halvt bergenser og programforpliktet til i det minste å vurdere det.)
Jeg syns heller ikke Operaen er det eneste argumentet for at jeg syns Oslo er best. For meg er det miksen av kultur, mangfold, lokalisering, klima, jobbmuligheter og en hel del annet. Slik det sikkert er for de aller fleste andre som har valgt anderledes enn oss også.
Logistikkmessig er det helt gull for oss å bo i Oslo, det er en av hovedgrunnene til at vi bor her. Vi har bosatt oss slik at vi har kort vei til jobb og barnehage, og bruker minimalt med tid på henting og bringing i hverdagen. Tar jeg et tog hjem fra Oslo S som går 15.57, så er jeg i barnehagen til storesøster kl. 16.15. Barnehagen har forøvrig åpningstid fra 07.30 til 17.00. Målet er å ikke hente henne altfor sent da.
Jeg har bodd både i Bergen og Trondheim, og det er helt forskjellige årsaker til at jeg valgte å flytte fra byene. Bergen flyttet jeg fra pga bergenserne. Sorry, men jeg var ikke særlig flink til å takle dem. Trondheim var en fantastisk by, men jeg taklet ikke mørket og det dårlige været. Trøndere derimot synes jeg bare det var supert å bo i by med.
Jeg tror at unger har best av å vokse opp i nord Norge, for da får de et større hjerte:D. Neida!
Men jeg kjenner faktisk en god del mennesker fra sør og øst og vest som har kommet opp hit for å studere, som mener at nordleninger er veldig varme, naturlige, gjestfrie mennesker med massehjerterom(det var bare et utvalg av mange positive adjektiv jeg har hørt:D).
For meg er naturen, gode foreldre og et godt nettverk det viktigste for mine barn. Derfor flytter vi snart bort fra by og eksos for å både få tid og mulighet til å nyte livet litt mer.
Nei, du har nok rett i det du skriver. Jeg har aldri bodd i Oslo som barn eller med barn, og da jeg bodde der bodde jeg i nord/vest hvor det jeg beskriver ikke er noe problem, men hvor jeg aldri hadde hatt råd til å bosette meg med barn. Sånn sett har jeg bare andrehåndskjennskap til oppvekst i Oslo, jeg har en haug kusiner og fettere som vokste opp der. Og de hadde minoritet-på-egen-skoleproblemer så det holdt. Men klart, nå bodde de i den delen av byen dette er et tema i. Jeg vil gjerne la barna mine vokse opp i internasjonale miljøer, og de må gjerne venne seg til at barn kommer i forskjellige farger (her er det litt lite av det, jeg tror vi har 5 mørkhudede på trinnet eller noe sånt og av dem er 2 adoptert).
Når jeg tenker på Oslo som mulig oppvekststed for mine barn er jeg helt klart farget av stedet der jeg vokste opp. Typisk bygd på utsiden av en litt større by. Trygt og godt og med nok å holde på med for de som ikke faller litt utenfor normalen. Og mulighet for stor frihet siden det oppleves såpass trygt. Så når man da ser på en storby, (vel Oslo er ikke så stor, men vi har i det minste ingen andre storbyer å velge i her i landet) er det klart at det er endel som ser skremmende ut. Ghettodannelse. Gjenger. Narkotika (nå har vel det kommet ut dit jeg kom fra også, men dog). Mer og grovere kriminalitet. Trafikk. Og selv om jeg absolutt ser at Oslo er alt annet enn skremmende, jeg har gode minner derfra, så henger nok dette litt igjen.
Men jeg står fast på det at vi brukte utrolig mye tid på transport i Oslo sammenlignet med her (men bor man i sentrum av Oslo blir dette nødvendigvis annerledes). Det er noe av det jeg synes er behagelig med denne byen og bra for familien at vi bor i markagrensa og kan gå på beina til byen på 45 minutter. Eller sykle til jobben på 10 minutter. Bussen går hvert kvarter og tar oss ned mot sentrum på 15 minutter ved behov. Men skal man et annet sted enn inn mot byen er man avhengig av bil, for da er ikke bussen gangbart transportmiddel. misunner dere t-baneringen
Jeg har for øvrig slept med meg en østlending til Bergen, og selv han nekter å bo i Oslo. :værsågod:
Det hjelper jo godt å kunne bo 20 minutter unna sentrum med buss, ha sjøutsikt på ordentlig, enebolig med 1 mål tomt og fortsatt ikke bo seg ihjel pga. høye boligpriser.
Dette vil selvsagt variere innad i byen, som i mange andre byer. Men man trenger jo ikke bo i sentrum for at dette skal være annerledes? Da tror jeg du har sett litt lite av Oslo. Vi bor 5 minutters gange fra markagrensa. Det tar 12 minutter med banen til byen. Jeg sykler til jobb på 5 minutter. Mannen tar banen til jobb på 10 minutter (+7 minutter å gå til banen).
Familien min har for øvrig tilknytning til en liten bøgd utenfor Mo i Rana.
Det er ikke noe sted å vokse opp. :niks:
Himmel, der har ungene vært skitings og har lang seksualerfaring før de er konfirmert. :bygdaietnøtteskall:
Nå kommer han vel fra ei knøttebygd på østlandet også da, så det er kanskje ikke så rart. :knegg:
Det er selvsagt en ting jeg savner med Oslo, boplass og gode utearealer. :nikker: Men jeg har ikke funnet noe som trumfer de andre fordelene jeg opplever med Oslo, at jeg ønsker å bytte de vekk for større plass.
Jeg har ikke sett lite av Oslo altså, og jeg fornekter ikke at man kan bosette seg slik i forhold til jobb at det kan gå helt fint, bor man slik til at begges jobber og kollektivtransport ligger greit i forhold til hverandre er det slett ikke verre reiseveier der enn her. Jeg er nok litt farget av slik vi bodde og reiste da vi bodde der. Hvis man må reise noe sted samtidig med alle andre og man enten må bytte kollektivtransport eller man må bruke bil, så tar ting tid. Det gjør det i og for seg her også, men det er mindre målestokk. Hvor slitsomt man synes det er å bruke tid på transport varierer vel fra person til person, for meg er det viktig å unngå akkurat det.
Jeg synes det er litt skummelt i Oslo. :sparke: Leser så mye om kriminalitet, blind vold, drap og gjengopprør. Dessuten synes jeg ikke det er så koselig i Oslo sentrum. Fordelen jeg ser med Oslo og hele sør-Norge er bra klima. Men Trondheim har en finere atmosfære enn Oslo, og har masse herlige trøndere. :hjerter: Så om jeg skulle valgt en annen by enn Tromsø kunne det lett blitt Trondheim.
Jah, som voksent enkeltindivid elsker jeg Oslo Sentrum.
Jeg tar meg ofte i å savne, overraskende nok, ikke spesielt venninnene mine der, men selve byen.
Ok da :humre: . Det avhenger jo også av hva du tenker som sentrum. Jeg mener hverken Grønland eller Majorstua. Når de som ikke bor her sier at de ikke synes sentrum er noe særlig, viser det seg at de mener Karl Johan som oftest, og det er ikke mitt favorittsted i alle fall.
Ja, selvfølgelig :elsker: . Men det er ikke sentrum i mitt hode når folk utenfra snakker om sentrum. Jeg skal ikke si noe om hva Frost mente altså, for det vet jeg jo ikke, jeg snakker bare ut fra hva folk jeg kjenner IRL har ment når de har sagt sentrum. Da synes jeg det er så leit at Oslo dømmes ut fra Karl Johan og Aker Brygge.
Det overrasket meg veldig at du likte Karl Johan så godt aC, så det er bra vi fikk oppklart det :knegg: .
Vel, nå har vi vel sporet en del av fra opprinnelig tema her :sparke: .
Ja jeg er turist når jeg er i Oslo, og må jo innrømme at det er dette jeg ser på som sentrum, for det er jo vitterlig sentrum? Er det et annet sentrum, men det er ikke i sentrum?
Jeg er også veldig glad i Oslo sentrum, og særlig de østlige delene (selv om jeg har min daglige gang i Homansbyen).
De områdene av Oslo der vi (jeg) helst ville bo, er Hasle og Ekeberg. Holtet hageby, Lille Tøyen hageby, Kampen og Hasle hageby tror jeg er veldig fine steder å vokse opp. Risløkka også, der vi bodde. Noe av det beste der var nærheten til Marka, men selv om vi bare hadde 12 minutter til byen med banen, ble reisetida til jobb akkurat like lang som nå, fra Lillestrøm. Det vi har her, som vi ikke hadde på Bjerke, er nærheten til et sentrum. 5-10 minutters gange unna har vi f.eks. kino, ørten restauranter, utesteder og take away-sjapper, masse butikker hvorav en god del ikke er store kjeder. Dessuten bor vi i en rolig gate nesten uten biltrafikk, Lillestrøm er veldig sykkelvennlig og har mange fine turstier. "Alle" tog stopper her, og det er 10 minutter både til Oslo S og Gardermoen. Og så har vi et lokalt eliteserielag som vant 6-0 i går. :D
Jepp! (Mulig jeg burde quotet apan, og ikke Tjorven, men, men.)
:dulte:
Jepp- det har vi, og vi skal se på dem i morgen! :gladspøkels:
Det er jo fjellene (og fjorden) som er så bra! Det er jo mye deiligere å gå på fjellet enn å traske rundt inne i marka. Da snakker vi klaustrofobi, da. Sa hun, helt objektivt. :knegg:
Nei, jeg er nok for mye vestlending til å kunne leve uten fjell rundt meg, så østlandet utgår for min del. Jeg har også problemer med å finne "kjemien" med østlendinger flest. Jeg har tilbrakt halve studietiden på vestlandet og halve på østlandet (ikke bare Bergen og Oslo) og jeg hadde mye lettere for å få venner her vestpå. Mange østlendinger er så eh..rare, på en måte. (Ikke meningen å fornærme noen nå. :sorry: ) De ler ikke der jeg ler, og jeg ler ikke der jeg burde ha ledd. Faktisk er ingen av ca 10-12 venner fra studietiden fra østlandet. Det er selvfølgelig ikke et bevisst valg fra min side, det var alltid nok av hyggelige østlendinger blant mine medstudenter, men jeg har aldri "klikket" med noen av dem. Er jeg på bærtur nå, eller er det stor forskjell i personlighet mellom gjennomsnitts vestlendingen og østlendingen?
Aner ikke. Jeg har bare bodd i Oslo i sju år, og har møtt for få østlendinger her til å kunne si noe om dem. Byen er jo full av innflyttere. Mange hyggelige eksilbergensere.
: peker på mitt innlegg om kriminalitet lenger oppe:
Hvis du hadde bodd i Oslo, er det forsvinnende liten sjanse for at du hadde kommet i kontakt med noe kriminelt, utover å bli frastjålet lommeboka på t-banen. De områdene der folk flest ferdes, både i Oslo og i andre norske byer med noen grad av kriminalitet, er svært så fredelige og trygge.
Sant som Teo sier. Jeg undres alltid over at folk utenbys fra tro det er så farlig her. Man vet jo hvor man bør gå og ikke gå på kvelds- og nattetid. På dagtid føler jeg meg trygg overalt.
:humre: Sju år er jo ganske lenge.
Jeg mente forresten ikke at den ene typen personlighet er bedre enn den andre, bare at jeg tror det er forskjeller ute og går. Og alt er selvfølgelig veldig generelt.
: presiserer:
Det er nesten seriøst, altså. Kanskje ikke for hele Østlandet, men jeg tror vi har noe slikt som fire-fem personer i hele bekjentskapskretsen som kan påberope seg en oppvekst innenfor bygrensene her.
Innvandrerby, og da snakker vi ikke nødvendigvis om de fra Punjab.
Men det er da ikke typisk for Oslo. Jeg har følt meg utrygg i ei lita småbygd også, når jeg følte at jeg gikk på feil sted og til feil tid og med veldig feil klær og frisyre.
Jeg tror ihvertfall at jeg fostrer opp ungene mine på en bra plass. Ikke for den del, jeg tror vi kunne hatt det flott andre steder også jeg. Har ikke så mange kjepphester på at det ene er bedre enn det andre merker jeg, antar at det blir hva man gjør det til selv.
Forøvrig ville jeg nok ikke valgt å bo i sentrum av noen by, blir for trangt for meg personlig og bylufta gjør meg ikke godt, verken for hud, hår eller pust.
Gjennomsnitts? Nei, det tror jeg ikke. Men at det er individuelle forskjeller, og at man selvsagt ikke finner kjemi med alle og enhver, det er så.
Det som kanskje er den største forskjellen, og som jeg tror kan være årsak til at det noen ganger oppleves som forskjell i personlighet, er dialekt. Tonefall, ord og vendinger brukes ulikt, og tolkes ulikt.
Jeg, for eksempel, syns at sunnmørsdialekter høres så sutrende og klagende ut. Jeg vil ikke oppfatte nyanser i tonefall likt om det kommer fra en sunnmøring, som om det kommer i fra en drammenser.
Det er jo bra at folk liker seg på forskjellige steder. Det er best at vi sprees litt. Om alle skulle bo i Oslo hadde det blitt overbefolket, fått alt for dyre boliger og fått enda større trafikkproblemer enn det allerede er i dag.
JEG syns det er stor forskjell. Det var et hav av forskjell den gangen jeg flyttet østover som 15-åring. Fra å være vant til et åpent samfunn var det vi flyttet til helt lukket. Type man måtte ringe på forhånd til naboen for å stikke over å ta en kaffe. Helt unormalt.
Jeg skjønner ikke det, jeg. Jeg har aldri opplevd østlendinger generelt som spesielt lukket.
Jeg tror derimot dette har å gjøre med hvor du er kjent. Du kan stikke over til naboen uanmeldt uansett hvis du kjenner naboen. Flytter du til et nytt sted er det ikke like naturlig å stikke over til naboen som du så vidt har hilst på.
