I følge denne artikkelen i Dagbladet dør troen på Gud sakte men sikkert ut. De eldste er i følge artikkelen de mest religiøse, og når de dør er det ikke tilstrekkelig med nye til å "ta over".
I følge Synnovates tall tror nå omtrent 4 av 10 nordmenn på Gud. Det hadde vært interessant å se om FP gjenspeiler befolkningen på dette området.
Bare en presisering: det å tro på energier, synskhet, overnaturlige ting, andre guder osv. er ikke ment å kvalifisere som "ja" eller "usikker" i denne undersøkelsen. Vi snakker om bibelen og Gud i kristen forstand.
Jeg måtte stemme usikker, for jeg er ikke kristen men jeg tror på Gud/Guder. Ikke sånn spesifikt og ikke aktivt, men jeg tror det er "noe". Men noen religion nekter jeg å ha, sånt liker jeg ikke.
Nå er kristen tro først og fremst knyttet til troen på at Jesus er Guds sønn, døde for våre synder og vant over døden. Man kan tro på Gud uten å være kristen.
Jeg er panserateist og vitenskapstilhenger. Og ikke vitenskap slik den flagrende gevantligaen later til å tro (vitenskapen påstår å ha/være svaret på alt og godtar ingenting 'overnaturlig'), men vitenskap som stiller spørsmål ved alt og der bare de aller minst motbeviste forklaringsmodellene får stå. Mye slik Ulvefar formulerte det her tidligere.
All religion sliter, fordi det er stadig vanskeligere å finne fenomener som 'bare' kan forklares med Gud. For tusen år siden var solformørkelser gull for enhver geistlig med litt sans for dramatikk, men etter Knut Jørgen Røed Ødegaard er den ballen død for alltid.
Jeg er ikke kristen, og må vel kunne defineres som ateist.
Bare en presisering: det å tro på energier, synskhet, overnaturlige ting, andre guder osv. er ikke ment å kvalifisere som "ja" eller "usikker" i denne undersøkelsen. Vi snakker om bibelen og Gud i kristen forstand.
Jeg kjenner at jeg synes det er helt ufattelig at flertallet av politikere ønsker en statskirke, så lenge et mindretall av befolkningen er kristne. Hvor er logikken? Statskirke liksom? Jeg lar meg gjerne opplyse av statskirkeforkjempere! :jupp:
Tsk, tsk, vil ha i pose og sekk. :knegg: Om statskirken fjernes så blir disse fridagene selvsagt forbeholdt de som bekjenner kristen tro. :nemlig: Og da stiger nok tallene igjen. :knegg:
Det var så vidt jeg husker en del andre interessante tall der også. Som f.eks at det har blitt mindre overtro. Man får et helt annet inntrykk når man leser i aviser og på internett. Da får jeg følelse av at alternativisme er den nye statsreligionen.
Dette utsagnet synes jeg er veldig respektløst for de som faktisk tror. Latterliggjøring av religion tar seg lite ut. Uansett om det er snakk om islam, katolisme eller kristendomen.
Jeg tror ikke på noe som ikke kan bevises vitenskapelig - hverken guder, nisser eller healere. For meg er dette nemlig ett fett. Er det virkelig respektløst å mene det? So be it.
Latterliggjøring? Hvem er du som bestemmer hva som er gyldige og ugyldige grunner til å tro? Er ikke nissen like virkelig for et barn som en gud er for en bekjennende voksen? Og er ikke de begge eventyr for andre? Er det respektløst her, så er det utsagn som dine, som fjerner barnas tro til fordel for de voksnes, som om den er mer viktig!
Eller om hvor mange som likevel gifter seg i kirken? (Det synes jeg nemlig er skikkelig dobbeltmoral - kirkegulv og orgel skal man ha, og så himler man av det som presten sier etterpå.)
Seriøst? Man gifter da seg vitterlig ikke med seg selv - man er to. Jeg giftet meg i kirken og jeg har døpt barnet mitt til tross for at jeg er ateist. Hvorfor? Fordi det var viktig for mannen som jeg giftet meg med og som er far til barnet. For meg spiller det da vitterlig absolutt ingen rolle hvor jeg fikk ringen på fingeren, men så lenge det var viktig for han å gjennomføre dette i kirka, så hvorfor ikke? Jeg gir da beng.
Men det gir jo ingen mening? :undrer: Det er et direkte og generelt spørsmål jeg svarer på - det er jo opprettet en egen tråd om dette. Jeg ville aldri sagt det direkte til en som var kristen - det hadde vært respektløst.
Jeg aner ikke om Ekorn er kristen, altså, men noen i tråden er det jo. Jeg kan godt skjønne at de kan føle seg støtt over at man sammenligner Gud/Jesus med nissen. Hvis du skjønner at det er respektløst å si det til en kristen IRL, er det vel ikke noe vanskeligere å skjønne at folk her inne også kan føle det slik?
Jeg er ateist.
Det var fullstendig uaktuelt for meg å døpe barna mine eller å gifte seg i kirken. Jeg synes det er utrolig hyklersk om man ikke tror. Når det gjelder barnedåp, er jeg mot det uansett hva man tror. I mine øyne burde det være en aldersgrense for å melde seg inn i et trossamfunn.
Men om dette var veldig veldig viktig for den du skulle gifte deg med? Hvorfor skal da ditt "livssyn" være så mye viktigere en partnerens? Vil det ikke være like hyklersk å tvinge gjennom f.eks. en humanetisk vielse på en som er kristen? Det er der jeg ramler ut. Jeg synes human etisk forbund er vel så "religiøst" som enhver annen religion, så det var liksom ikke noe alternativ her i gården.
Dåps-affæren har vi løst med at han ble døpt, men skal få bestemme 110% selv når det kommer til konfirmasjon - uten påvirkning fra både den ene og den andre.
Det kan godt hende at noen vil føle seg støtt over at gud og jesus blir sammenlignet med nissen. Likevel er det en enorm forskjell i å skrive det i en generell tråd med spørsmål om man er kristen, og det å si det i en samtale man har på tomannshånd med en som faktisk er kristen. Jeg skriver i en generell tråd om mitt syn. Og mitt syn er faktisk at det ikke er noen forskjell på nisser og guder. De eksisterer ikke. Jeg tror på vitenskapen.
Jeg hadde ikke giftet meg med noen som krevde at jeg gifta meg i kirken, nei. Jeg hadde heller ikke krevd at noen giftet seg med meg noe annet sted. Jeg har dog litt problemer med å tro at jeg ville hatt et seriøst forhold med noen som var såpass troende at det ville vært et stort problem om jeg ikke ville gifte meg i kirken. Jeg tror faktisk at forholdet hadde tatt slutt før vi kom til den diskusjonen.
Han krevde absolutt ingenting av meg men jeg skjønte at dette var viktig for han. Som sagt - for meg som ateist spilte det overhodet ingen rolle for meg hvor jeg fikk ringen på fingeren, så da kunne jeg like gjerne gjøre det der som her. Han er ikke så troende at det er et problem, for å si det sånn. Men vi holder oss unna religions-diskusjonene. Jeg respekterer hans greie og han respekterer min. Funker som bare juling. :knegg:
Mannen min ville gifte seg i kirken, jeg ga i grunnen f i hvor jeg giftet meg så han fikk gjennomslag for det. Vi var to stykker om å bestemme, og han fikk viljen akkurat der. Men så er jeg jo ikke ateist heller da, hadde både jeg og mannen vært det hadde vi nok ikke valgt kirken nei.
Jeg er ikke kristen. Jeg tror for øvrig ikke på engler, energier, krystaller eller julenissen heller. Tror på vitenskapen og det holder for meg.
Jeg har derfor valgt å ikke konfirmere meg eller gifte meg i kirken. Drømmemannen deler mitt livssyn, så barna våre har selvsagt ikke blitt døpt.
Jeg kan godt forstå de menneskene som forelsker seg i noen med et annet livssyn enn de selv har. Jeg hadde likevel aldri kunnet f.eks. gifte meg i kirken, det ville jeg opplevd som krenking av mitt livssyn og min integritet.
Jeg er kampateist selv også, og det hadde aldri vært aktuelt å bli sammen med noen som ikke var ateist. Det hadde ikke vært mulig å komme til en enighet hvis partneren for eksempel syntes det var viktig å døpe barna, eller gifte seg i kirken. (Det uansett hadde blitt kræsj på så mange områder at forholdet antakelig hadde gått dunken i løpet av veldig kort tid)
Jeg er kristen, og det hadde ikke falt meg inn å gifte meg/døpe barnet mitt i kirken om jeg ikke var det. Det synes jeg er manglende respekt for hva dette faktisk innebærer. Det høytidelige for meg ligger i hva det innebærer, ikke i alt det materielle fjaset og "det er tradisjon".
Det er det jeg ser på som kristen også, jeg er kristen.
Dem sier att gud kommer til og dø ut med dem gammle, men den menigheten jeg går i er det flest unge barnefamilier og selvfølgelig eldre også.
Jeg er ateist. Det ligger i ordets betydning at jeg på det sterkeste benekter guddommelig eksistens, og at jeg faktisk mener at de som tror tar feil. Religion har oppstått i en tid da mennesket ble selvbevisste og bevisst på store sammenhenger uten de nødvendige redskapene for å forklare bde fenomener de opplevde i verden. Det moderne samfunnet har vitenskapen, og det er langt mere hold i enhver vitenskapelig forklaring enn hva som finnes i religionen. Jeg støtter den mest plausible verdensforklaringen, og der spiller ikke guder noen rolle.
Jeg synes ikke det er utrolig. Jeg hadde ikke vært en så overbevist ateist som jeg er i dag om jeg ikke hadde flirtet kraftig med katolisismen i min sene ungdom. Jeg har lest bibelen også, og var ivrig kirkegjenger i en liten periode før jeg begynte å tenke mer over det hele og sakte men sikkert beveget meg i helt motsatt retning. Jeg søkte en identitet som ung, prøvde kristendommen men fant ut at det ble helt feil for meg. Nå, mange mange år senere, vet jeg at det er feil for alle andre også- de har bare ikke helt skjønnt det ennå. :fnis:
Akkurat det samme sa min tante, som var Jehovas Vitner (og det samme sier vel de fleste som er dypt religiøse). :knegg: Gaad som jeg misliker de bladene!
Jeg skjønner deg godt, Hatti. Jeg er ikke kristen selv men reagerer altså negativt når folk er direkte hånlige mot de som tror, jeg synes det er ufattelig respektløst. Folk må huske på at ingen VET med sikkerhet hva som er sant eller ei, og at de som tror tror like mye på det de tror på, som ateister IKKE tror (for en setning). Altså begge leire er jo like overbevist, og det blir bare tullete å sitte der og preke om at man selv sitter på den hele og fulle sannhet når faktisk ingen av oss gjør det.
Men respekterer alle kristne de som ikke tror? :undrer: Ser de på ateisme som et fullverdig livssyn? Ignorerer de misjonsbefalingen og lar folk ha et annet livssyn i fred? Nå er jeg "saklig" og lar være å trekke inn kriger i religionens navn og holder det på det mer personlige en-til-en-planet. Jeg har vært i miljøer hvor det er de aktivt, personlige kristne som er i flertall, og det var ikke akkurat det jeg opplevde, for å si det sånn. Og ja, jeg vet at kristne er like forskjellige som alle andre mennesker, men det er vanskelig å ikke generalisere bittelitt når vi snakker om troende vs. ateister.
Jeg synes egentlig ikke at ateister blir respektert mer eller høyere enn troende.
Det er mange som godtar at man ikke tror på en kristen gud, men ikke særlig mange som godtar at man ikke tror på noen form av gud, høyere makter eller energistrømninger.
Dette er etter mitt syn et stort problem i skoler og barnehager, der det antas automatisk at man har en eller annen form for tro, og at man trenger overgangsritualer og en høyere mening med livet. Det er fint og greit at det snakkes om forskjellige religioner i RLE undervisningen, men det er altfor lite fokus på at det også finnes mennesker som lever helt uten tro- og som ikke mangler noe i sitt liv.
For øvrig har jeg aldri hatt et snev av gudetro, og jeg virkelig sliter med å forstå hvorfor noen er kristne og dessuten hvordan det oppleves å ha denne troen. Det preger selvfølgelig min innfallsvinkel i slike diskusjoner.
Dette er det jeg opplever også. Jeg har i min familie veldig tolerante og åpne religiøse mennsker (kjærlighet-er-det-store-budet-kristne) som jeg er veldig glad i, men jeg opplever at mitt humanistiske livssyn ses på som et fravær av livssyn, som et tomt hull. Og at det er dette synet som også gjør det mer ok å fylle dette "hullet" hos mine barn med litt kristentro og kirkegang, for det var ikke som om det var noe annet der, liksom.
Det er godt å høre. Jeg har selv opplevd i diskusjoner på et annet forum at kristne har syntes synd på meg fordi jeg ikke tror, og det er faktisk noe av det mest provoserende jeg har møtt i diskusjoner rundt religion/religiøs tro. Jeg prøvde meg med hvordan hun ville reagert dersom jeg syntes synd på henne fordi hun tror, men hun så ikke den parallellen ...
Jeg kommer fra en familie der det er katolikker, Jehovas vitner, agnostikere og ateister, og jeg vil tørre å påstå at vi respekterer hverandres tro/mangel på tro.
Nei selvsagt gjør de ikke det, men det at noen religiøse ikke respekterer ateister betyr jo ikke at ateister kan "fordumme" de religiøse, jeg mener jo selvsagt ting skal gå begge veier når jeg snakker om respekt.
JEg har vært en av de som lurer veldig på hvordan kristne funker. Etter en tråd med fnatten om dette har jeg forstått bedre hvordan det henger sammen og syns ikke det er det aller minste rart at noen er kristne mer. Jeg har også sansen for hvordan feks fnatten forteller at hun bruker sin tro for å hente frem det aller beste i seg.
På en måte tror jo jeg på nissen på samme måte. Jeg bruker jul og ritualene jeg har rundt jul til å ære nissen. Jeg kjenner på de varmeste og mest omsorgsfulle følelsene jeg eier og bruker mye av ressursene mine på å gi en god stund til dem jeg er glad i. Når jeg skriver dette så er da "nissen" det som representerer jul for meg. Rødfargene, lysene, flettekurvene og alt det som hører til for at julehøytid er julehøytid også uten kristent innhold.
Jeg tror ikke det finnes en nisse på nordpolen. På samme måte som de fleste kristne ikke forventer å se Gud sittende på en sky om de kjører fly. Men jeg har tro på at markeringen av julen for eksempel får meg til å hente opp positive krefter fra meg selv. Så sånn sett så tror jeg jo på nissen. Eller rettere - på "nissen".
Påsken har jeg ikke samme forholdet til da jeg ikke har følelser rundt renselse og frigjøring fra synd. Men jeg har selvsagt all respekt for at påsken har dyp mening for andre som har en annen tro enn meg.
Jeg har også diskutert tro med Fnatten, men har dessverre også diskutert tro med andre kristne, og da er forvirringen igjen komplett. :humre:
Jeg går ikke ofte i kirken, men går når det er folk jeg bryr meg om som gifter seg, konfirmeres, døper barna sine osv. Og jeg har litt dårlig karma når det gjelder hvilke prester jeg slumper til å høre på. Som han som preket i 45 minutter over at dagens ungdom ikke hadde et aktivt forhold til misjonsbefalingen. Eller han som forklarte i et bryllup at bare de som var kristne kunne oppleve ekte kjærlighet - også til mennesker rundt seg, som kjærester, ektefeller osv.
Og så er jeg nok litt preget av å ha tilbrakt tid i noen litt sårbare tenår på en skole med 700 kristne jenter. Hvor en alvorlig tørke i landet, med til dels store konsekvenser for folk og fe, ble forklart med at "our Lord is testing our Faith". Hvor det ble bedt for min frelse. Kanskje ikke av de samme som satt bak meg i timen og hvisket at jeg kom til helvete. :himle:
Jeg er kristen og går i en menighet. Der det forøvrig er flest barnefamilier.
Jeg har ikke døpt barna mine, det er et valg de må ta når de blir eldre. Akkurat barnedåp har ikke noe med Bibelen å gjøre.
Vel, jeg tror at også ting som blir skrevet på nett kan bli oppfattet som respektløst og støtende. Selv om det er skrevet i en generell tråd. Jeg oppfattet det som om du ble overrasket over at noen reagerte på det du skrev. Jeg ble ikke overrasket, selv om jeg til en viss grad kan være enig med deg.
Nope. Det finnes dumme og respektløse mennesker i begge leire. :nemlig:
På vgs var det ei som var kristen som praktiserte det på en måte som gjorde at jeg virkelig slet med å respektere henne. :nemlig: Men så har jeg møtt flotte kristne personer etterpå, ikke minst rause, inkluderende og inspirerende prester. Dessverre er ikke alle sånn, og jeg tror det er det som ødelegger for mange ift å være åpentlyst kristen. :vetikke: Mange er enda fastlåst til hvordan man skal/bør være når man er kristen, og det er rammer som for meg virker helt meningsløse. Jeg er ikke kristen. Jeg ønsker på en måte å tro på noe mer, men jeg får det ikke helt til.
Jeg syns forøvrig ikke at jeg skal trenge å stå ansvarlig for alle andre ateister enn meg. Det er ufattelig mange teite ateister i verden. Dermed føler jeg vel også at jeg ikke vil generalisere kristne, muslimer eller andre. Man trenger ikke kunne hekle og bake bedehuskake om man tror på Gud. Og man trenger ikke gå i fotformsko om man er ateist.
Og når det gjelder kristne ungdommer som tar helt av - vi var visst litt barnslige da vi lekte med ouijabord da jeg var tretten også. Jeg håper ikke jeg må stå og forsvare det fullt ut i dag.
Næsj. Mange hundre mennesker på navnefest i rådhuset festsal, taler av kjente personer med noe fornuftig å si, klassisk musikk og korsang slår de aller fleste dåper jeg har vært i når det kommer til høytidelighet.
her må du ta med "noen" om begge, ellers gjør du jo samme generaliseringen selv. Det er ikke slik at ateister generelt ikke respekterer kristne sitt personlige livssyn.
Den mest høytidelige varianten av konfirmasjon var min lillebrors - i regi av HEF. Det var så vakkert at jeg fikk rent frysninger.
Det mest høytidelige bryllupet jeg har vært i var selvfølgelig mitt eget - fordi det var mitt. Det var meg og gubben i Stockholm. Bare vårt og veldig høytidelig. (vel, det var jo 3 fra ambassaden der og, selvfølgelig)
Jeg har ikke krysset av på noen av alternativene. Jeg definerer meg som kristen fordi det er min bakgrunn og tradisjon, kanskje man kan si. Jeg har vokst opp i et av de mest liberale kristne miljøene i Norge og føler en tilhørighet der og i kirka (vi er heldige og sogner til en veldig fin kirke med fine og reflekterte prester). Som barn og ung var det utenkelig for meg å ikke være kristen, men etter at jeg utvidet min sosiale krets og reiste rundt i verden et par år, endte jeg opp med en slags symbiotisk religion av kristendom og buddhisme. Jeg sluttet bl.a. å lese syndsbekjennelsen fordi jeg ikke kan være med på et menneskesyn som sier at mennesket er "syndig". Etter hvert har jeg også fått problemere med det lutherske synet på "tro" fordi jeg ikke helt skjønner hva denne troen (eller nåden for den del) skal være. Jeg synes handlinger er langt viktigere enn "tro" på mytiske fortellinger fra midtøsten og misliker dette med at "tro alene er nok".
Jeg vet heller ikke om jeg mener så mye om Gud eller det guddommelige, og velger å fokusere på godheten i menneskene. Likevel kaller jeg meg kristen og går i kirken relativt jevnlig (kanskje 5-6 ganger i året) fordi jeg føler tilhørighet der og fordi de fine prestene i menigheten ofte gir meg mye viktig å tenke på. Jeg er glad i å synge salmer, liker ritualene og synes det er fint å ha en følelse av at noe er hellig og annerledes enn det daglige. Jeg leser bibelen som en samling historiske fortellinger, ser Jesus som en ekstraordinær historisk person, har et, hva skal man si, fleksibelt syn på det guddommelige, og synes kirka er et godt sted å være. Det pussige med min temmelig eklektiske kristendom, er at det er de som ikke har noe forhold til kirka som synes det er problematisk. Innenfor den delen av kirka jeg hører til, har jeg bare fått positiv respons når jeg legger fram mitt ståsted (dvs ståsted og ståsted - jeg har ikke jo ikke egentlig et klart og bestemt ståsted).
Jeg regner med at det er meg du igjen mener er hånlig og respektløs, men jeg har aldri sagt at jeg sitter på den hele og fulle sannhet. Hvorfor trekker du det inn? Jeg har sagt jeg tror på vitenskapen, og der hører hverken gud eller nissen hjemme.
Dette opplever jeg også.
Jeg har ikke sagt at ingenting på nett kan oppleves som støtende, det har jeg heller aldri protestert på. Det er likevel en enorm forskjell på de to måtene å presentere sitt syn på.
